SENSORVEILEDNING

Juridisk embetseksamen 3.avdeling ‑ vår 96.

Universitetet i Bergen og Universitetet i Tromsø

Teori nr. 2: «Regresskrav i pengekravsforhold»

1. Om pensumsituasjon og eksamenskrav.

Universitetet i Bergen opererer med anbefalt litteratur og eksamenskrav, mens Tromsø har pensumlitteratur uten definerte eksamenskrav. Noen realitetsforskjell innebærer ikke dette skillet med hensyn til hva som kan forventes av kandidatene. Begge steder er Bergsåkers fremstilling «hovedlitteratur». I tillegg har problemstillingen i oppgaven blitt behandlet i undervisningen begge steder. De kandidater som også har lest Krugers fremstilling vil ha en liten fordel ettersom han skriver mer om regressregler utenfor solidarskyldforhold enn Bergsåker.

Pensum‑ / tilrådd litteratur er begge steder: Trygve Bergsåker, PENGEKRAVSRETT, Oslo 1994.

Tilleggslitteratur UiTØ: Kai kruger, PENGEKRAV, 2.utg., Bergen 1984. Per Augdahl, Den norske obligasjonsretten almindelige del. 5.utg. , Oslo 1978.

Tilleggslitteratur UiB: Kompendium med utvalgte artikler m.v i pengekravsrett v/ Ifp 1993. ny utgave 199‑1. Erling Selvig, Pengekrav, Knops oversikt over Norges rett §§ 61‑62, l0. utg.. 1993. NOU 1994:19 Finansavtaler og finansoppdrag.

Eksamenskrav UIB: Grundig kjennskap til reglene om pengekrav, forholdet mellom debitor og kreditor, overdragelse av krav ‑og debitorskifte. Kjennskap til reglene om forholdet mellom sikrede og usikrede krav og om betalingsformidling gjennom bank og post.

II. Om oppgaven og avgrensning av denne.

Oppgaven er et kjent emne i pengekravsretten, og er godt dekket i litteraturen. Det er ingen typisk kapitelloppgave, og fordrer således til selvstendighet. Oppgaveteksten burde ikke by på store problemer å tolke. Kandidatene skal gi en framstilling av regressreglene både i og utenfor solidarskyldforhold.

På eksamensdagen oppstod det som kjent begge steder spørsmål fra kandidatene om oppgaven kunne avgrenses mot regressreglene i konkurs. På bakgrunn av dette ble det besluttet å opplyse i eksamenslokalet kl 1030 at oppgaven kunne avgrenses mot dette, og det ble i tillegg innvilget en halv times tilleggstid. Jeg skrev i utkastet at jeg var noe kritisk til en slik fremgangsmåte. Og at jeg fryktet at dette kunne villede mer enn å veilede. Jeg står fortsatt på at oppgaveutvalget må kunne bestemme seg for om tolkning av oppgaveteksten er en del av eksamen eller ikke. Den skepsis jeg uttrykte skapte heldigvis ikke så mye rot ved avgrensningen som jeg fryktet.

Regresskrav oppstår ofte i situasjoner der debitor har betalingsproblemer, og hvor konkurs kanskje er forestående. Etter mitt skjønn vil en framstilling av hovedtrekkene av regressreglene i konkurs høre naturlig med i denne oppgaven. De kandidater, som tross beskjeden, har valgt å berøre enkeltspørsmål rundt regresskravenes stilling i konkurs på en forsvarlig måte, bør ikke trekkes noe for det. Motsatt vil det matte trekkes dersom besvarelsen har fått en vesentlig slagside mot regressregelene i konkurs på bekostning av annet stoff. De fleste kandidatene har heldigvis forstått at oppgaven ikke spør etter en detaljert fremstilling av regressreglene i verken panteloven eller dekningsloven.

Det bør også godtas at noen velger å avgrense oppgaven mot de spesielle regler om panteregress ved fellespant. Jeg anser det allikevel som forsvarlig å ta med hovedtrekkene om disse reglene i oppgaven. Poenget er at kandidaten makter å si noe utover ukritisk oppramsing av lovtekst.

En annen og viktigere avgrensning bør gjøres mot reglene om oppgjørskorreksjon (herunder conditio indebeti) ved feilaktige oppgjør i pengekravsforhold. At slike tilbakesøkingskrav feilaktig blir omtalt som «regresskrav» kan medføre en viss begrepsforvirring hos enkelte kandidater. Men kandidatene bør kjenne til at regressretten har et annet formål, og hviler på et helt annet rettslig grunnlag enn de ovvenevnte regler.

Også andre regler som innebærer en viss form for tilbakesøkning faller utenfor oppgaven. Dette gjelder særlig tilbakesøkning på grunnlag av omstøtelse, mislighold, ugyldighet eller i andre hevingsoppgjør. Noen kandidater vil kanskje blande sammen dette rettsstoffet med de regler som faller innenfor regressinstituttet. I tillegg mener jeg oppgaven også kan avgrenses mot regler om springende regress i kjøpsforhold. Disse regler oppfatter jeg som regler om «kravskanalisering» som bygger på andre hensyn enn de tradisjonelle regressregler.

III. Nærmere om innholdet.

1.0 Innledning ‑ generelt om regresskrav.

Innledningsvis kan kandidatene si noe om hva som menes med regresskrav. Det bør fremkomme klart at regressretten er en gjensøkelsesrett for et utlagt pengebeløp. Regress forutsetter et økonomisk etteroppgjør mellom den som har foretatt en utbetaling, og den som helt eller delvis skulle ha betalt dette etter den underliggende forhold. Her kan kandidatene med fordel forklare nærmere ved hjelp av eksempler. Det sentrale er at kandidatene understreker at et regressforhold forutsetter minst tre involverte parter, og at de oppstår ofte i samskyldnerforhold. Regresskravet rettes ikke (som ved tilbakesøkingskrav) mot betalingsmottakeren, men mot den medforpliktede eller den som skulle ha betalt. Den som krever regress kalles regresskreditor (regredient), og den kravet rettes mot regressdebitor (regrediat). Regresskreditor kan være en enkeltperson eller en juridisk person. Bergsåker nevner at spørsmål om regressrett, i praksis oppstår hvor personer tar opp et 1ån sammen, ved sameie, ved skadeforvoldelse, kausjon, arvefall, og i selskapsforhold.

Et annet poeng som bør fram er at regresskravet i pengekravsforhold alltid vil være et pengekrav. Prinsipielt er det mulig å ha et regresskrav på oppfyllelse av en naturalytelse, men dette faller utenfor her.

Ved regress mellom solvente samskyldnere er det viktig å skille mellom det ytre forholdet overfor kreditor og det indre (underliggende) forhold mellom samskyldnere. Kandidatene bør si noe om forholdet til hovedkreditor. Det er ikke et vilkår for regressrett at regresskreditor og regressdebitor utad hefter soldarisk overfor hovedkreditor. Et regresskrav kan oppstå bade i og utenfor solidarskyldforhold. Et annet hovedskille går mellom regresskrav som oppstår i og utenfor kontraktsforhold. Bergsåkers framstilling bygger mest på regressretten i solidarskyldforhold, men det bør kunne forventes at kandidatene iallfall nevner dette skillet. Betydningen av skillet i og utenfor kontrakt er sentralt ved spørsmålet om regressrettens hjemmelsgrunnlag. Utenfor kontrakt bygges hjemmelsgrunnlaget oftere på positiv lovhjemmel, mens det i kontrakt kan ha et annet grunnlag såsom avtalen selv, rettspraksis eller annen rettssedvane.

Innledningsvis kan det også nevnes at regressretten enten kan være «gjensidig» eller «ensidig» . Med gjensidig regressrett menes at enhver av medskyldnerne har regressrett ovenfor de øvrige. I solidarskyldforhold vil det foreligge gjensidig regress mellom de solidarisk ansvarlige. Ved såkalt «ensidig regress» er det kun er bestemte personer som har regressrett. Eksempler på dette er kausjonsforhold hvor hovedmannen ikke har regressrett ovenfor kausjonisten, men motsatt har den innfriende kausjonist ensidig regressrett ovenfor skyldneren.

Den videre framstilling kan bygge på en oversikt over regresskravets «liv» fra stiftelse til opphør ved foreldelse eller innfrielse. En sentral del av besvarelsen bør være å gi en grundig gjennomgang av rettsgrunnlaget for regressretten, og i tillegg gi en framstilling av hovedtrekkene i den tekniske gjennomføringen av regressoppgjøret.

2.0 Regressrettens begrunnelse.

Begrunnelsen for regressretten er noe forskjellig i og utenfor solidarskyldforhold. I solidarskyldforhold er det anført at hensynet til likevekt taler for regressrett. Det samme gjelder hensynet til rimelighet ‑ og forholdets natur. Regressretten i solidarskyldforhold skal også motvirke virkninger av kreditors valgrett, og dermed unngå muligheter til svikaktig opptreden.

Regressretten vil indirekte også kunne være kredittskapende ved at f.eks. kausjonist gis regressrett mot hoveddebitor for kravet. Regressretten representerer til en viss grad en form for «sikkerhetsrett» for kausjonisten.

Utenfor samskyld taler hensynet til rimelighet også for regress. Den som ivaretar en annens interesser bør ha krav på å få dekket disse av den som drar fordeler av dette. Det er ikke rimelig at den som berger eller ivaretar verdier for andre skal måtte betale for dette. Prinsipper fra nødrettsansvaret kan til en viss grad anføres for disse tilfeller. Prevensjonshensynet kan også anføres til støtte for en regressadgang utenfor kontrakt.

3.0 Hjemmelssporsmålet ved regress.

Et regresskrav kan enten være hjemlet i avtale, lov eller andre sedvanebasert grunnlag. Utgangspunktet er prinsippet om avtalefrihet innenfor rammen av preseptorisk lovgivning. Den rådende oppfatning er at selv om regressretten ikke er særskilt avtalt vil den allikevel på mange områder kunne eksistere på et sedvanebasert grunnlag eller utfra reelle hensyn. Videre kan regresskravet fremgå av deklaratorisk lovgivning. Eksempler på dette er f.eks selskapslovgivningen. I tillegg er det anført at regressretten undertiden hviler på et sedvanebasert grunnlag. En nærmere framstilling av hjemmelsspørsmålet kan gjøres ved å gi en oversikt over en rekke typetilfeller. Hovedspørsmålet er hva som er hjemmelsgrunnlaget for regresskravet ?

3. 1 Regress i samskyldnerforhold.

Samskyld foreligger når to eller flere hefter for samme pengekrav ovenfor kreditor. Spørsmålet om regressrett melder seg særlig i forbindelse med låneopptak og finansiering. Hvor det etableres et samskyldnerforhold overfor kreditor vil spørsmålet om regress naturlig melde seg. Heftelesesformen mellom samskyldnerne kan enten være solidarisk, proratisk eller såkalt alternativt ansvar. I tillegg kan det oppstilles varianter og kombinasjoner av disse. Bergsåker gir på side 141‑144 er kort og grei oversikt over disse. Kandidatene bør ikke skrive for mye om forskjellige heftelsesformer uten å knytte dette til oppgavens tema som er regressadgangen. Regress er i praksis bare aktuelt ved solidaransvar ettersom kreditor ved prorata ansvar ikke kan kreve mer av den enkelte enn det som følger av det underliggende forhold. Nærmere om når regress kan tenkes oppstå ved pro‑rata ansvar ved alternativt ansvar følger nedenfor under drøftelsen av gjennomføringen av regressen.

Utgangspunktet må her være at regressadgangen i solidarskyldforhold kan ledes ut av avtalen eller forholdets natur. På enkelte områder finnes det lovhjemmel for regress mellom solidarskyldnere. Det gjelder særlig ved skader utenfor kontraktsforhold og i selskapsforhold. Som eksempler kan nevnes selskapslovens § 2‑5 og VPS‑lovens § 7‑( annet ledd.

Hovedproblemstillingen i det følgende er om gbl § 2 kan oppstilles en generell lovhjemmel for regressrett i solidarskyldforhold ? Kandidatene bør her komme inn på forholdet til gbl § 2, og drøfte om denne kan oppstilles som en almen regresshjemmel ? Særlig på bakgrunn av at gjeldsbrevlovens regler kan anvendes analogt på enkle pengekrav. (jfr Rt. 1957 «Sirkusteltdommen») Bergsåker redegjør nærmere for dette på s. 148 og 149.

Bestemmelsene i gbl § 2 annet og tredje ledd inneholder nærmere oppgjørsregler for regress. Dette betyr at lovgiver forutsetter at en regressrett eksisterer. Et motstykke til Bergsåker og andre er Olav Torvund som i en artikkel i Jussens Venner 1994 s. 225 fig. anfører at gbl § 2 annet ledd også er hjemmel for regress. Han mener ordlyden er tilstrekkelig klar til å oppstille en regel om regressrett. (Det kan ikke forventes at alle kandidater kjenner til denne artikkelen.)

Etter mitt skjønn fremhever Bergsåker vel mye betydningen av reelle hensyn som hjemmel for regressretten. Den regressretten som lovgiver forutsetter eksisterer må etter min vurdering hvile på et sikrere grunnlag enn reelle hensyn alene. Jeg er av den oppfatning at regressretten har hjemmel i sikker og innarbeidet sedvanerett. I tillegg anser jeg at selv om ikke ordlyden direkte gir hjemmel, kan det anføres at regressretten følger forutsetningsvis av denne.

Uansett er poenget, som kandidatene bør få frem, at det ikke er uenighet om konklusjonen, nemlig at regressrett foreligger. Det som er noe omdiskutert er hvilket hjemmelsgrunnlag denne retten hviler på. Den « uenighet» som hersker er således mer på det akademiske plan. De som får frem dette poenget viser god oversikt.

3.2 Regress i kausjons ‑ og garantiforhold

Grunnlaget for regressrett i slike forhold vil ofte være avtalen selv eller annet sedvanebasert grunnlag. Smith anfører at regressretten må anses som en deklaratorisk sedvanerettslig regel i kausjonsforhold. Begrunnelsen for regressrett i slike forhold bygger på det faktum at det er hoveddebitor, og ikke kausjonisten som til syvende og sist skal bære betalingsansvaret. Et

poeng som kan være verdt å nevne er at dersom hoveddebitor selv innfrir har han intet regresskrav mor kausjonistene.

Det kan være grunn til å sondre mellom regressretten ved selvskyldnerkausjon og ‑ simpel kausjon. Forskjellen ligger bl.a på tidspunktet for når regresskravet tidligst kan gjøres gjeldene. En annen forskjell ligger på dekningsutsiktene til regresskreditor. Har den simple kausjonisten innfridd et krav for hoveddebitor vil utsiktene til dekning av regresskravet erfaringsmessig ikke være de beste.

Hvis flere har stillet kausjon sammen følger det av gbl § 39 annet pkt. at disse hefter solidarisk for kausjonsansvaret. I tillegg gjelder reglene i gbl § 2 (2) og (3) tilsvarende for samkausjonister. I mangel på klare holdepunkter om heftelsesansvaret er det også her en presumsjon for likedeling. (jfr Rt. 1908 s.508)

3.3 Regress i erstatningsoppgjør utenfor kontrakt.

Utgangspunktet er her at det ikke foreligger noe forutgående kontraktsforhold. Det oppstår en skade som flere er ansvarlige for. Problemstillingen er i hvilken utstrekning en skadevolder kan kreve regress hos en annen ansvarlig person Dette spørsmålet vil aktualisere seg dersom en medskyldner erstatter mer en det som etter forholdene skulle falle på ham.

På enkelte områder finnes det lovhjemmel for regress i samskyldnerforhold. Bergsåker nevner skl. §§ 2‑3, 3‑7, 4‑3, og § 5‑3 nr.2. Begrunnelsen for regressretten i disse forhold hviler som tidligere nevnt på et noe annet grunnlag. Særlig gjør prevensjonshensynet seg gjeldende. Det som er poenget her er at regressretten ikke er absolutt, men hviler på et mer skjønnsmessig grunnlag. Også hensynet til skadevolder taler for regressrett. Den som må utrede en erstatning vil lettere være villig til å gjøre opp dersom han vet at han kan kreve regress hos de øvrige skadevolderne. I forbindelse med en skade kan det også oppstå spørsmål om regressretten mellom de involverte forsikringsselskaper. Nærmere regler om dette Finnes i FAL § 6‑3 (2).

3.4 Regress i sameie‑ og selskapsforhold.

Hjemmel for regressretten vil her være enten selskapsavtalen eller selskapslovens § 2‑5. For sameier følger en særlig hjemmel i sameiel. § 9. Regress i slike forhold oppstår i tilfeller hvor en deltaker eller sameier har dekket mer enn det han plikter til etter den foreliggende avtale. De som tar opp regressretten i selskapsforhold bør påpeke at regresskravet i første omgang skal rettes mot selskapet. Først når en deltager ikke oppnår dekning her kan han søke regress hos de øvrige deltagerne.

Også i selskapsforhold kan det avtales pro‑rata ansvar, men dette må registreres i foretaksregisteret for å stå seg ovenfor tredjemann. (jfr sel § 2‑4 tredje ledd). Tilsvarende regel finnes i sjølovens § 40 første ledd. Regressadgangen i slike tilfeller vil være begrenset etter det foreligger pro‑rata ansvar utad. Etter eierseksjonslovens § 14 oppstilles det pro‑rata ansvar for sameiere i et boligsameie. Det betyr at regress ikke kan kreves av en sameier som har dekket sine forpliktelser. Sameierne i et boligsameie hefter bare for sin andel av fellesgjelden , fordelt etter sameiebrøken.

3.5 Regress etter reglene om «negotiorum gestio».

Ved såkalt «uanmodet rettshandel» kan det oppstå spørsmål om regressrett. Den som uanmodet ivaretar « dominus» interesser bør ha krav på å holdes skadesløs. Kruger behandler spørsmålet på s. 296‑299. Ettersom Kruger ikke er «hovedlitteratur» verken i Bergen eller Tromsø kan det neppe forventes at mange behandler dette spørsmålet i særlig bredde. De som har noe med om dette og viser god innsikt bor etter mitt skjønn honoreres for det.

En tilsvarende regressrett antas å gjelde på et sedvanegrunnlag for intervensjonsbetalere som dekker tredjemanns forpliktelser. Det kan i alle tilfeller oppstilles en rekke gode reelle hensyn for en slik regel. Undertiden kan intervensjonsbetalerens hensikt være veiledende for spørsmålet om regressrett. Den som betaler av ren gavmildhet bor vurderes annerledes enn den som foretar betalingen utfra andre hensyn. Også her kan vilkåret om «aktverdig grunn» anfores som et utgangspunkt for vurderingen.

3.6 Regressretten i panteforhold

Regressreglene ved fellespant i pl § 1‑12 annet ledd. Noen detaljert framstilling over regressreglene ved fellespant er ikke påkrevet. En del kandidater bringer opp panteregressen, men får ikke særlig mye ut av dette. En del kandidater bringer fram den uenighet som eksisterer mellom Brækhus og Skoghøy. Den alminnelige lære er at fellespanthaveren har valgrett med hensyn til hvilket formuesgode han vil søke dekning i først. Formålet med den etterfølgende «panteregressen» er å søke å utligne virkningen av denne valgretten. Uenigheten mellom Skoghøy og Brækhus ligger på det oppgjørstekniske plan, og dreier seg om fellespanthavers valgrett bør avgrenses utfra hensynet til eventuelle særpanthavere. De kandidater som hevder at uenigheten dreier seg om selve regressretten har misforstått.

Det vil bringe for langt å komme inn på de særlige spørsmål som panteregressen reiser, og nøyer meg med å vise til Skoghøys kommentarutgave s. 132‑138. Reglene er ikke spesielt tilgjengelige og stoffet anses som vanskelig.

3.7 Regress i konkurs.

Problemstillingen er her i hvilken grad konkurs hindrer regresskreditor å fremme krav ? Utgangspunktet må være at regresskravet ikke bortfaller selv om regressdebitor går konkurs. Et regresskrav er en dividendefordring som kan meldes i boet, jf. dl § 6‑2 og § 6‑3.

Det er ikke helt treffende å si at reglene i dl kap 8 gir hjemmel for regressretten i konkurs. Reglene i kap. 8 skal først og fremst regulere dividenderetten til regresskravet. En del kandidater behandler dette, men uten å få noe særlig ut av det. I den grad reglene berøres bør kandidatene holde seg til noen hovedprinsipper. Eksempelvis kan kandidatene kort belyse prioritetskonflikten som oppstår mellom regresskrav og hovedkrav. Det er et pluss dersom kandidatene nevner grunnsetningen om at regressøkende kreditor ikke skal komme til fortrengsel for hoveddebitor.

3.8 Regress ved overdragelse av fordringer.

Dersom cedenten påtar seg såkalt «bonitas» ansvar etter gbl § 10 kan det bli tale om regress dersom debitor cessus ikke oppfyller sine forpliktelser ovenfor cesjonaren. Avgjørende for om slik ansvar foreligger vil være en tolkning av den garanti som er avgitt.

I den grad cedenten oppfyller har han etter sikker rett et regresskrav mot hovedskyldneren. En slik oppfyllelse har også likhetstrekk med intervensjonsbetalerens regressrett. Stiftelse av bonitas‑ansvar har i denne forbindelse klart nok en preg av « aktverdig grunn». I kausjonstilfellene kan en stilltiende avtale mellom kausjonist og hoveddebitor undertiden begrunne regressretten. Bergsåker anfører at et slikt løst grunnlag neppe er tilstrekkelig til å hjemle et regresskrav ved cesjon av fordringer.

4. 0 Nærmere om regressoppg jøret.

Kandidatene kan nevne de såkalte cessio legis og subrograsjonsvirkningene som kan tenkes oppstå i et regressforhold. Med andre ord hvilke «kravsegenskaper som følger med». Hovedregelen er at regresskreditor «trer inn i hovedkreditors sted», og kan benytte sec, av kravsegenskapene til hovedkravet. Interessant er forholdet til eventuelle sikkerheter som er stillet. At regresskreditor også trer inn eventuell pantesikkerhet er alminnelig antatt i teorien.

Et annet spørsmål ved regressoppgjøret er forholdet mellom ansvaret utad og regressen. Problemstillingen som bør reises er om heftelsesformen utad er sammenfallende med ansvaret innad mellom solidarskyldnerne ? Problemstillingen vil reise seg hvor det er flere ansvarlige regresspliktige, og en av de har betalt mer enn det som skulle falle på ham.

Ved solidaransvar må man langt på vei måtte bero på en tolkning av stiftelsesgrunnlaget. Avtalefriheten er her det sentrale utgangspunktet I mangel på annen avtale må det kunne legges til grunn at partene hefter for like store deler. Dekker A hele gjelden som bade A, B og C hefter for kan han søke regress for halvparten hos B og C. Ved solidarskyld kan det oppstilles en presumsjon for likedeling.

Gjeldsbrevlovens § 2 annet og tredje ledd inneholder også nærmere regler for regressoppgjøret. Siden reglene i lovens kap. I kan anvendes analogisk på andre pengefordringer vil disse reglene langt på vei gjelde som alminnelige regressregler i solidarskyldforhold. Jeg understreker her at de kandidater som hevder at bestemmelsen også er hjemmel for regressretten bør nevne at dette er omtvistet i teorien.

Etter gbl § 2 annet ledd oppstiller som hovedregel pro‑rata ansvar i regressomgangen. Hvor mye hver enkelt medforpliktete skal betale avhenger av «rettshøvet mellom dei». Med andre ord vil det underliggende forhold være avgjørende for hvor stor andel av totalgjelden hver enkelt skal svare for. Regresskreditor ikke kreve en medskyldner for hele gjelden, men altså bare den del som skal på «han».

Dersom en av solidarskyldnerne ikke betaler sin andel i regressomgangen oppstår spørsmålet om hvem som skal betale denne og eventuelt hvor mye ? Gjeldsbrevlovens § 2 tredje ledd har regler om dette. Utgangspunktet er at gjeldsansvaret blir «bytt mellom alle hine», altså skal det fordeles mellom de øvrige solidarskyldnerne. Det som verken ordlyden eller forarbeidene løser er hvilken fordelingsnøkkel som skal benyttes. Spørsmålet er om den ubetalte delen skal fordeles etter «hoder» eller etter det underliggende rettsforhold mellom partene?

Problemstillingen kan illustreres ved et eksempel: De fire solidarskyldnerne A, B, C og D hefter utad solidarisk. A dekker hele gjelden ovenfor solidarkreditor. I regressomgangen hefter de etter regelen i annet ledd pro‑rata. Viser rettsforholdet innad at A hefter for 1/2 mens B, C og D hefter for 1/6 hver vil fordelingen i første hand være denne i regressomgangen. B og C betaler, men D er insolvent. Spørsmålet som da reiser seg er altså om D's andel skal deles likt etter hoder ‑ altså på tre eller etter det underliggende forhold hvor A da må bære mere enn de øvrige ? I teorien er den alminnelige oppfatning at fordelingen skal skje etter det underliggende forhold, og ikke etter antall «hoder». Dette løsning samsvarer også med regelen i annet ledd. På denne bakgrunn kan regelen i gbl § 2 annet og tredje ledd uttrykkes som en regel om prinsipalt pro‑ratisk, subsidiært solidarisk ansvar.

En generell misforståelse blant en del kandidater er at regelen i gbl § 2 tredje ledd medfører ansvarsfrihet for den som ikke kan betale. Det er ikke tilfelle, og de som innfrir på vegne av medskyldneren kan fortsatt gjøre krav gjeldende mot han.

Ved solidaransvar oppstår også spørsmålet om regresskravet kan reises etter en delbetaling ? Det blir med andre ord et spørsmål om norsk rett bygger på såkalt «brøkdelsregress» eller «overskuddsregress» ? Ved brøkdelsregress kan enhver utbetaling som en solidarskyldner foretar søkes tilbake etter det underliggende forhold. Med overskuddsregress menes at samskyldneren kun har regressrett for den del som overstiger det som skal falle på hans del. En delbetaling som ikke overstiger medskyldnerens egen andel av fellesgjelden vil etter denne regelen ikke gi regressrett. Den rådende oppfatning i teorien er at hovedregelen er brøkdelsregress hvilket innebærer at også delbetalinger kan være gjenstand regress.

Ved pro‑rata ansvar vil regress ikke forekomme så ofte ettersom hver av partene utad kun hefter for sin andel av fellesgjelden. Ved pro‑rata ansvar kan det teoretisk sett tenkes forskjellige brøker innad og utad. I praksis er det allikevel ofte slik at heftelsesnøkkelen er sammenfallende med ansvaret utad. Hefter A for 1/3 av gjelden utad vil ha regressrett mot de øvrige dersom han etter det underliggende forhold kun hadde ansvar for f.eks. 1/5 av totalgjelden.

Ved rent alternativt ansvar vil det som regel ikke bli tale om noe regress ettersom kreditors valg rett innebærer at de øvrige går fri. Bergsåker fremhever at rent alternativt ansvar ikke spiller noen særlig framtredene rolle i det praktiske liv.

Regresspørsmål kan dog oppstå ved debitorskifte, og da særlig i forbindelse med overdragelse av fast eiendom eller andre formuesgoder som er beheftet med gjeld. Regresspørsmålet kan altså reises ved «gjeldsovertagelse». Det spesielle er her at regressen bare vil være aktuell en vei. Hvis kjøperen betaler gjelden som hefter på formuesgodet vil det ikke kunne gjøres noe regress gjeldene mot selgeren. Dette fordi kjøperen skal bære gjeldsansvaret. Motsatt vil derimot selgeren ha regresskrav mot kjøperen dersom han må oppfylle ovenfor kreditor.

Andre spørsmål som kan behandles under regressoppgjøret kan være adgangen til å kreve renter, motregning, forsinkelsesrenter, pantsettelse, osv. Noe stor plass i besvarelsen bør dog ikke disse spørsmål få.

5.0 Bortfall av regresskrav.

Utgangspunktet må være at regresskravet bortfaller ved innfrielse ‑ og ettergivelse. I tillegg kan et regresskrav være gjenstand for foreldelse. Nærmere regler om dette finnes i foreldelseslovens § 8. Bestemmelsen oppstiller en ekstra årsfrist fra innfrielsen forutsatt av kravet mot den medforpliktede ikke var foreldet. Annet punktum sier at regresskreditor « trer inn» i foreldelsesfristen som gjaldt mellom opprinnelig kreditor og regressdebitor. Kausjonisten kan altså nyttiggjøre seg de fristen som gjaldt i hovedforholdet i regressomgangen. Tredje punktum pålegger den regressøkende skyldner en særlig reklamasjonsplikt i de tilfeller han har innfridd en foreldet fordring og krever regress hos de medforpliktede. For at hans krav skal kunne gjøres gjeldende ovenfor sine medforpliktede pålegges ham en særskilt reklamasjon «innen rimelig tid» etter innfrielsen.