CAND. JUR. EKSAMEN TREDJE AVDELING VÅREN 1996

SENSORVEILEDNING TIL TEORIOPPGAVE NR. 3

"LEGITIMASJON SOM VILKÅR FOR GODTROERVERV

Oppgavens tema spenner over hele den sentrale formuesrett, i all hovedsak er det likevel i den dynamiske tingsrett og i pengekravsretten at emnet er behandlet i studiesammenheng.

Eksamenskravet i tingrett er:

"Grundig kjennskap til reglar om ulike slags ting, til reglane om grenser for og registrering av eigedom, råderetten som eigar til og som rettshavar i fast eigedom, allemanssrettar til fast eigedom, almenningsrettar, sameige, hevd, tl feldig erverv, legitimasjon og rettsvern ved overføring av fast eigedom og vanleg lausayre. Oversikt over offentlegrettslege reglar om utnytting og overføring av eigedom ".

Eksamenskravet i pengekrav er:

"Grundig kjennskap til reglane om pengekrav, tilhøvet mellom debitor og kreditor, overføring av krav og skyldnarskifte. Kjennskap til reglane om tilhøvet mellom sikra og usikra krav og om betalingsformidling gjennom post og bank ".

Litteratur:

I anbefalt litteratur er oppgavens tema behandlet i::

Falkanger, Thor: Tingsrett 4. utg., J.Ø3 (s. 369‑526, særlig s. 388‑394)

Bergsåker, Trygve: Pengehavsrett, 1994 (s. 110‑128)

I anbefalt tilleggslitteratur er oppgavens tema behandlet i:

Austenå/Harbek/Solem: Tinglysningsloven med kommentarer 9. utg., 1990 (s. 175‑178 og 198‑220)

Lilleholt, Kåre: Godtruerverv og kreditorvern, 1989 (PS: ny utg. 1994) (særlig s. 29 -123 og 137‑145)

Annen litteratur (som ikke er `pensum"):

Brækhus/Hærem: Norsk tingsrett, 1964 (s. 371‑473, særlig s. 410 flg.)

Lilleholt, Kåre: Legitimasjon, publisitet og notoritet; Jussens venner 1996 s. 69‑97 (hefte 2‑96)

Til den sistnevnte artikkel er å bemerke at den kom ut etter at oppgaven ble vedtatt. Det kan gi noen tilfeldige utslag om kandidatene har lest artikkelen eller ikke. På den annen side er det ikke urettferdig at kandidater som leser tilleggslitteratur får fordeler. Kandidatene må uansett vise at de har innsikt i emnet, og det nytter således like lite, her som ellers, å passivt gjengi det man husker å ha lest.

Generelt om oppgaven

Kandidatene bør innlede oppgaven med en generell del. De bør der nokså rask få frem at legitimasjon er et vilkår for godtroerverv. Eiendomsrett og andre retter ville ha et alt for svakt vern om andre kunne ekstingvere disse uten at det i det minste forelå ytre omstendigheter som gav avhender et skinn av rett overfor omverdenen. Eksempel på dette kan være at en selger har besittelsen eller grunnbokshjemmelen til salgsobjektet. Hensynet til at folk noenlunde trygt skal kunne erverve formuesgoder uten å risikere å lide tap, omsetningslivets interesser, tilsier på den annen side at det må være adgang til ekstinksjon. Kravet til legitimasjon vil da bli et sentralt ledd i den rettslige reguleringen av disse konfliktene. Mange kandidater angriper oppgaven som om oppgaveteksten hadde vært å skrive om godtroerverv generelt for å komme tilbake til legitimasjon i slutten av oppgaven. Dersom behandlingen av legitimasjonsvilkåret er fornuftig bør nok ikke dette uten videre føre til stryk. Men at det må trekkes adskillig er klart.

Det er mange forhold som kan gi et ytre skinn av rett, en legitimasjon. Det skilles mellom faktisk legitimasjon og rettslig legitimasjon. Den faktiske legitimasjonen er summen av de ulike omstendigheter som gir vedkommende et skinn av å være berettiget. Den rettslige legitimasjonen er det som etter de ulike ekstinksjonsregler må til for at legitimasjonen skal ha noen rettslig virkning mht. et godtroervev. Terminologien her er ikke fast, og det viktigste er at kandidatene skiller mellom det som kan gi et skinn av rett, og lovens krav til denne legitimasjonen.

Den videre fremstilling vil være en drøfting av de ulike legitimasjonsreglene. Her vil stoffet kunne disponeres på ulike måter. Antagelig vil de fleste velge en disposisjon der de fremstiller problemene inndelt etter de ulike formuesgoder. Dette er det enkleste men skaper samtidig en risiko for oppramsing og gjentagelser. Antagelig vil en fremstilling etter arten av legitimasjon gi de korteste og beste besvarelsene. Her vil jeg likevel fremstille stoffet etter arten av formuesgodene for å få en mer utfyllende og oversiktlig fremstilling av reglene.

Oppgaven må sies å være meget sentral, men stiller samtidig store krav til oversikt, innsikt og selvstendighet for å oppnå et godt resultat. Det er ganske mange materielle regler som kan tas opp, noe som skaper en betydelig risiko for oppramsing av regler, gjentagelser og selvfølgeligheter. For å unngå dette vil det være hensiktsmessig med en mer generell tilnærming til emnet også ved fremstillingen av innholdet i kravet til legitimasjon. Den kasuistiske delen kan da fremstilles rasjonelt ved at man slipper gjentagelser, får frem særbegrunnelser og analyserer problemer som er knyttet spesielt opp til en gruppe av formuesgoder, en bestemt regel.

Generelt om innholdet i legitimasjonsvilkåret

Legitimasjon er ikke det eneste vilkåret for at godtroerverv. Det må som hovedregel foreligge et omsetningserverv og foretas en sikringsakt. Den som ekstingverer må selvsagt også være i god tro med hensyn til medkontrahentens rett. Et spørsmål her blir om den gode tro må bygge på legitimasjonen selv om en undersøkelse ikke ville fått noen betydning for den gode tro, jf. Brækhus/Hærem s. 465 som svarer ja, mens Falkanger på s. 465 svarer nei. Etter min oppfatning taler mye for å stille opp et slikt krav. Den godtroende erverver har ikke hatt et så tilstrekkelig grunnlag for sin gode tro som man av hensyn til rette eier bør kunne forvente. Riktig nok kunne vedkommende ha skaffet seg positiv kjennskap til legitimasjonen, men så lenge han ikke har gjort det har han ikke det samme behov for rettsordenens vern. Selv om avhender er legitimert, skjer det altså ikke noe godtroerverv om erverver sin god tro bygger på noe annet, f. eks. at avhender er en "god mann" som man kan stole på. Kandidater som blander sammen de ulike vilkårene bl.a. god tro/legitimasjon og sikringsakt/legitimasjon må trekkes for det.

Som utgangspunkt er det alltid et vilkår for godtroerverv at det foreligger en rettslig legitimasjon. Mht. til hevd, alders tids bruk og rett til avkastning etter lov om hendelege eigedomshøve § 15 sier det likevel seg selv at man ikke kan stille opp noe slikt krav. I disse tilfellene går man hele tiden ut i fra at man selv er den berettigede og kontraherer ikke i tillit til andres rett. Kandidater som får frem dette poenget bør honoreres. Kreditorekstinksjon faller utenfor, og det er positivt om kandidatene kort nevner hvorfor. De lege lata er det klart at beslagsretten i B‑‑H konflikten begrenser seg til det debitor reellt sett er eier av. Selv om det gjerne ytes kreditt i tillit til debitors legitimasjon som eier av formuesgoder er beskyttelsesbehovet lite siden kreditor uansett ikke har noen garanti for at debitor vil være legitimert på dekningsstadiet. I B‑S konflikten trenger ikke kreditor å være i god tro.

Fullmaktsforhold vil være en praktisk viktig foranledning til at rett og legitimasjon til ting skiller lag, men utover det faller erg behandling av fullmaktsreglene i avtale og selskapsforhold utenfor oppgaven. Det er ikke et godtroerverv om det, fordi en fullmektig har gått utenfor sin rett, stiftes en obligasjonsrettlig rett mellom fullmaktsgiver og medkontrahent.

Det vil også være naturlig å nevne eksempler på faktiske situasjoner som godtroervervsregler (vindikasjonsregler) og legitimasjonsvijkår gir en rettslig regulering av. Verdier overføres mellom samfunnets borgere og det er ikke alltid at den som gir seg ut for å inneha en rett, har dette. Konflikter som søkes regulert kan være mellom erverver og hjemmelsmann (B‑H) og mellom erverver og tidligere suksessor (B‑S). Den rettslige reguleringen av disse situasjonene trenger ikke være like. Lilleholt skiller her mellom full legitimasjon og legitimasjon kun i dobbeltsuksesjontilfellene, jf. JV 1996 s. 76 flg. Mange kandidater behandler bare B‑H konflikten. Dette er for snevert og bar nok føre til noe trekk selv om man foretar en begrunnet avgrensning. Dersom kandidatene er ubevisste mht. skille og f.eks. ikke nevner tingl. § 20, mens de ellers behandler også B‑S konflikten bør det trekkes noe mer.

Den nærmere fremstilling vil således dreie seg om innholdet i selve kravet til legitimasjon. Det vil bero på en tolkning av den enkelte ekstiksjonsregel hvilken legitimasjon som kreves for godtroerverv, og hvilke innsigelser legitimasjonen omfatter.

Etter reglene vil det variere hvilken legitimasjon som gir tilstrekkelig skinn av rett til at de som innretter seg etter denne i god tro kan ekstingvere. Ved uformingen av regelen må det tas hensyn til hva som er praktisk og hva som best mulig ivaretar såvel eier/rettighetshavere på den en side som kjøper og omsetningslivets interesser på den annen. Det er behov for klare regler slik at konflikter både hindres og løses. På den annen side er det vanskelig å uforme regler som tar hensyn til alle mulige situasjoner.

Det kan også variere hvilket behov for beskyttelse de ulike parter har. Årsaken til at noen er legitimert utover sin rett kan være alt fra tyveri/falsk til at den rette eier har utstyrt andre med feks. grunnbokshjemmel eller besittelse for at vedkommende skal være legitimert utad. Eier vil har i høyst ulik grad ha noen mulighet til å gardere seg mot at uvedkommende kan bli legitimert, og det er ikke dermed gitt at de faktiske omstendigheter (faktisk legitimasjon) skal ha samme rettslige legitimasjonsvirkning.

Legitimasjonen må i alle fall foreligge ved sikringsakten (ex. tinglysing/ overlevering), før dette har man ikke fått noe rettsvern for sin rett selv om man har inngått en avtale i aktsom god tro. Det bør nok ikke føre til trekk om kandidatene her skriver "rettsvernsakten" istedet for "sikringsakt". Det kan spørres om legitimasjonen i tilegg må foreligge ved selve avtaleinngåelsen. Etter mitt syn er dette ikke nødvendig. Det som skjer ved selve rettsvernsakten kan beskrives som en gjentagelse/konfirmering av avtalen og det at partene hadde avtalt dette på forhånd endrer ikke på hvilke berettigede foventninger erverer har ved rettsvernsakten. Ordlyden i godtroervervsloven kan likevel tale i motsatt retning, jf. "solgt av den som sitter med tingen" jf. også Å.T. Falkanger i Karnov, note 3 til godtroervervsloven som mener at legitimasjonen, i alle fall ved visse avtaler, må være oppfylt allerede ved inngåelsen av avtalen. Ordlyden passer godt på den typiske situasjon ved lesere der salg og overlevering skjer samtidig. Men i en situasjon der A f.eks. averterer en løsøregjenstand til salgs og B ringer og sier ja til å kjøpe, kan jeg ikke se at spørsmålene burde løses annerledes om A låner sykkelen han senere selger før B ringer eller like etterpå.

Hvilken legitimasjon kreves?

Fast eiendom

Ved fast eiendom ligger forholdene til rette for registrering av rettsforholdene, og denne registreringen/tinglysningen kan da også tjene som legitimasjon for retten. I den grad avhender ikke har den retten han gir seg ut for å ha, er det altså et vilkår for at erververen likevel skal vinne rett at grunnboken utpeker avhender som berettiget. Tingl. § 27 regulerer som kjent den positive troverdigheten av grunnboken ‑ man skal kunne stole på det som står der, mens § 20 regulerer den negative ‑ man skal kunne stole på at det som ikke står der heller ikke eksisterer. Grunnboken gir således legitimasjon for at avhender har fått den retten som er tinglyst, og at det ikke foreligger noe senere omstendigheter som fratar avhender denne.

Det kan være på sin plass å nevne hvordan man får denne legitimasjonen, altså vilkårene for registrering av dokumenter. Dette reguleres av tingl. §§ 13 og 14. Men det bør ikke skrives for mye om dette. Mange kandidater legger hovedvekten av sin fremstilling av legitimasjonsvilkåret ved ekstinksjon av fast eiendom nettopp her, noe som ber trekke litt ned. Det er en grov misforståelse dersom kandidatene tror at "samtykke av hjemmelsinnehaveren" i § 13, 1 ledd er tilstrekkelig legitimasjon i seg selv. Det må en tinglysing til.

Men bestemmelsene i tinglysningsloven gir ikke hjemmelshaver legitimasjon i alle relasjoner. Tingl. § 27 gir således bare positiv troverdighet mht. at det dokumentet som upeker avhender ikke er ugyldig. Regelen gjelder bare for privatrettslig ugyldighet. Ved brudd på offentligrettslige regler må det i tilfelle analogiseres fra § 27. Grunnbokshjemmelen gir heller ikke legitimasjon mht.til faktiske omstendigheter. Proforma dokument faller i utgangspunktet utenfor, men her gir avtalelovens § 34 erververen et vern for den innsigelse at dokumentet var avgitt på "skrømt". Om dokumentet ellers gir uttrykk for en annen rettslig situasjon en den som er reell kan mye tale for å anvende §27 analogisk. I Rt. 1991 s. 352 (Hopsdal) godtok kjæremålsutvalet at § 27 kunne anvendes analogisk der ektemannen hadde grunnboks‑hjemmel til en hytteeiendom alene, mens konen var medeier. utifra hensynet til den egentlig berettigede, er det også gjort unntak fra regelen om at grunnbokshjemmel gir legitimasjon for falsk/forfalskning, ugyldighet pga. mindreårighet og ugyldighetsgrunnen i avtalelovens § 28. Tingl. § 20 regulerer prioritetsrekkefølgen, men gjer samtidig den som har grunnbokshjemmel legitimert mht. til at det ikke har kommet til noen senere rettserver som begrenser hans rett. Men grunnboken gir her ikke legitimasjon mht. at avhenders rett senere er begrenset ved hevd eller andre lovbestemte rettigheter enn pant, jf. tingl. § 21, 2. ledd.

Det har også vært en diskusjon om tinglysninglovens § 15 kan gi hjemmelshaver noen legitimasjon Bestemmelsen slår fast at grunnbokshjemmelen også omfatter bygninger. Spørsmålet blir da om dette fører til at hjemmelshaver til grunnen også er legitimert som eier av bygninger som andre eier. Mht. til dobbeltsuksesjonkonfliltten løses det av § 20. En som kjøper et hus isolert må skaffe seg rettsvern (ved tinglysning sammen med tomt, eller ved fjerning av huset), ellers vil den som tinglyses først kunne ekstingvere. Spørsmålet om godtroerverv av hus på fremmed grunn kan skje på bakgrunn av grunnbokshjemmel til grunn ble berørt i forarbeidene, men det ble da uttalt at den materiellrettslige løsning av den rettskonflikt som kan oppstå mellom den som eier et hus uten tinglyst adkomst, og den som utleder en senere tinglyst rett ikke er ment å løses av § 15. Problemet måtte således løses på særskilt grunnlag. Momenter vil åa være grunnbokens faktiske troverdighet og f. eks. det moment at den aktsomme kjøper har blitt villedet. Men tingl. § 15 er da ikke mer enn et moment i en helhetsvurdering.

Også i andre tilfeller kan det tenkes at avhender utifra en totalvurdering må sies å være tilstrekkelig legitimert. Dette er forsåvidt en argumentasjon som kan komme inne i forhold til alle formuesgoder, men det er i forhold til fast eiendom at problemstillingen har kommet på spissen i to nyere høyesterettsdommer.

I Rt. 1986 s. 1210 (Norske fjellhus/Almarine). Spørsmålet var om Almarine hadde vunnet eiendomsrett til en hytte selv om selger ikke hadde grunnbokshjemmel til denne. Høyesterett ville ikke utelukke at det etter omstendighetene kunne være plass for slike ulovfestede regler i tillegg til tinglysningsloven, men at det i tilfelle måtte sterke grunner til for å godta slikt erverv. Det ble videre uttalt at det ved avgjørelsen av om ekstinksjon skal skje etter slike regler ville være vanskelig å drøfte de enkelte , bl. legitimasjon hver for seg. Det vil måtte foretas en samlet vurdering hvor det også vil ha betydning om rette eier kan klandres for at konflikten oppstod. I Almarinedommen ble resultatet at det ikke skjedde noe godtroerverv.

I Rt. 1992 s. 352 (Sigdal) ble godtroerver på ulovfestet grunnlag derimot godtatt. Selger av tomter hadde hverken grunnbokshjernmel eller opparbeidet hevdstid, men kjøperne av tomtene vant likevel frem med sine ekstinksjonskrav. Av vesentlig betydning i helhetsvurderingen var den passivitet som var utvist fra rette eigers vedkommende. Det kan diskuteres om denne dommen i det hele sier noe om legitimasjonsvilkåret. Retten fremhever ikke legitimasjon spesielt i premissene, men det er en kjennsgjeming at A utøvet en omfattende rådighet over tomtene ved at han fikk dem delt opp og solgt. Alt hadde sin bakgrunn i en faktisk villfarelse om hvor grensen gikk, og som nevnt ovenfor omfattes ikke dette av tingl. § 27. Selger hadde dermed en faktisk legitimasjon, et ytre skinn av rett, som kjøperne innrettet seg etter. Sammen med rette eiers passivitet medførte dette at tomtekjøpene vant frem med sitt ekstinksjonskrav

De to ovenfornevnte dommer, i alle fall Rt. 1986 s. 1210, står meget sentralt i emnet, og det må foventes at kandidatene har kjennskap til disse. Kanditater som på en innsiktsfull måte klarer å knytte dommene til hensynene bak ekstinksjonsregler, og da spesielt kravet til legitimasjon bør honoreres. Dommene viser at det er det helhetlige vurderingen som ligger i bunn, og at man har gitt mer stringente regler for de mest praktiske situasjoner som ikke er uttømmende.

Løsøre

For realregistrerbart løsøre er det registerhjemmelen/registrering, evt. manglende registrering, som gir den nødvendige rettslige legitimasjon, etter samme linjer som grunnbokshjemmelen ved fast eiendom. Slike formuesgoder har så stor verdi at det er formålstjenlig med en slik registrering. Bestemmelser som tilsvarer tinglysningslovens har vi i luftfartslovens § 3‑26 og § 3‑26 og i sjølovens § 23 og § 26. Det finnes flere, uten at jeg finner grunn til å gå inn på disse her. Registrering/manglende registrering gir rettslig legitimasjon både i forhold til B‑H og B‑S konfliktene.

Løsøreregisteret er ikke et realregister. Her bli pant i 1øsøreregistrert på person. Etter pantel. § 1‑1(4) regnes heller ikke motorvognregistert som et realregister selv om registreringene her skjer på formuesobjektet. Når det bare er heftelser som registers kan ikke registrene gi noen legitimasjon i forhold til annen enn visse B‑S konflikter.

For løsøre ellers er det vanskelig å operere med noen registrering som det blir gjort for fast eiendom, skip og fly. Den praktiske legitimasjonsform ved løsøre er således besittelse av tingen. I godtroervervsloven § 1 er vilkåret at avhender "sitter med tingen". Begrepet har neppe det samme innhold som besittelse i strafferetten. Også ihendehavelse må undertiden kunne sies å oppfylle lovens krav til "sitter med tinges". Det vil være uteblivelse av aktsom god tro som vil være grunnen til at den som kjøper en koffert av en piccolo ikke ekstingverer, ikke at piccoloen bare var ihendehaver av kofferten. Etter prp. s. 36 som det avgjørende være om avhenderen "i den konkrete ytre situasjon fysisk sett hadde herredømme over tinges på samme måte nom en eier". Det nærmere innhold i kravet til rådighet må da avgjøres etter hvilket formuesgode det er snakk om. For smykker kreves det således ihendehavelse mess det for større gjenstander vil være tilstrekkelig med tilgang og kontroll, f. eks nøkler tiI et tom hvor tingen oppbevares

I godtroloven er det gjort unntak fra legitimasjonen mht. stjålne ting og kunst. Erverver kan være ekstra forsiktig i forhold til kunst, men hat mindre muligheter til å unngå å kjøpe en stålet ting. På den andre side har rette eier her et stort behov for vern, og i tilfelle han har "lagt til rette for tyveriet" kan has bli erstatningsansvarlig etter § 3 nr. 2.

Godtroerverv utenom godtroervervsloven er ikke utelukket. Loves er ikke ment å være uttømmende. Argumentasjonen vil da gå etter de samme linjer som ovenfor under fast eiendom. I tyveritilfellene vil det bl. a mye tale for at godtroende erverer ikke som måtte nøye seg med erstatning dersom rette eier har vært grovt uaktsom i forbindelse med tyveri av tingen.

Verdipapirer

VPS registrering gir legitimasjon både i B‑H og B‑S konflikten, jf. vpl. § 5‑1 og § 5‑4. Legitimasjonen etter § 5‑.4 går svært langt og omfatter også omstendigheter som man ikke ville være legitimert for etter bl.a. tingl. § 27. Således kan det ikke for annet enn i forhold til utsteder av obligasjoner (§ 5‑5) gjøres gjeldende at dokumentet som ble tinglyst var falskt, at det forelå grov tvang osv. Omsetningsgjeldsbrev er han som besitter legitimert til å råde over både i forhold til B‑H og B‑S konflikten, jf. gjeldsbrevl. § 14. Om kandidatene ved behandlingen av hjemmelsmannskonflikten også trekker inn § 15 om forholdet til cessus, er det etter min mening forsvarlig. Men det bør ikke trekkes om dette ikke behandles.

Enkle krav/immaterielle rettigheter

Her er det i utgangspunktet ingen omstendigheter som gir tilstrekkelig rettslig legitimasjon for ekstinksjon i B‑H konflikten, jf. for enkle kravs vedkommende gjeldbrevl. § 25. Avtl. § 34 kan tenkes å medføre en modifikasjon her for skrømtede gjeldsbrev. For konflikten B‑S gir den omstendighet at skylderen ikke er notifisert om tidligere erverv likevel legitimasjon mht. til at dette heller ikke er gjort. For immaterielle teller er det gift bestemmelser om legitimasjon i B‑S konflikten i forbindelse med registrene for merker og patenter, jf. ml. § 25, 5. ledd og pl. § 44, 5. ledd.

Oppsummering

Ved fremstillingen er det viktig at kandidatene får frem begrunnelsen for reglene og ikke bare ramser opp. Forståelse/innsikt må verdsettes høyt i forhold til uttømmende detaljkunnskap. Kandidater som ikke har klart for seg hva de skal skrive om, og skriver løst og fast om godtroerverv må trekkes kraftig og ligger i fare for stryk om de ikke kommer seg inn igjen på sporet. Den største gruppen har vist seg å være kandidater som etter en for generell innledning holder seg til legitimasjonskravet men Tar fremstilling bli en varierende oppramsing av reglene. Som utgangspunkt må disse få bestått dersom de viser noen forståelse. Ved en god fremstilling av hensyn kan de likevel i beste fall nærme seg laudgrensen. Etter å ha sensurert 35 besvarelser har jeg gitt 5 stryk og 11 laud. Det er overraskende få som har havnet i sjiktet 2.85 ‑ 2.70, og de fleste laudene ligger i sjiktet 2.65‑2.55. Det synes å være samme tendens hos de andre gjennomgående sensorene.