S E N S O R V E I L E D N I
N G
PRAKTIKUM 3.
AVDELING VÅREN 1996
DEL
I
Utkast nr.2 er skrevet etter at jeg har rettet 60
praktikumsbesvarelser. I forhold til utkast nr.l, som er skrevet før jeg hadde
rettet noen besvarelser, inneholder utkast nr.2 noen tillegg og noen små
endringer. Dette er gjort etter innspill fra øvrige gjennomgående sensorer.
Tvisten konkursboet ÅMV ‑ Finanskreditt.
1. Spørsmålet om rettsvernet for panteobliqasionen er bragt i
orden uten 'unødig opphold' etter dekningsloven §5‑7, 1. ledd b).
Panteoblgasjonen ble levert til tingslysing 14.
desember. Dette er 14 dager etter at lånebeløpet på 20 mill. kr. ble overført
til ÅMV's spesialkontor i Handelsbanken, som ÅMV ikke kunne disponere. Det er 6
dager etter at 14. mill. kr. av lånebeløpet ble benyttet til delinnfrielse av
Handelsbankens 1ån til ÅMV, og det er samme dag som 6 mill. kr. ble overført
fra spesialkontoen til ÅMV's kassakredittkonto. Spørsmålet er om rettsvernet
for panteobligasjonen til Finanskreditt ved dette ble bragt i orden "uten
unødig opphold etter at gjelden ble pådratt".
Det er tre spørsmål som må vurderes. Det er a) fra
hvilket tidspunkt fristen begynner å løpe, b) hvor lang fristen kan være og c)
når den i dette tilfellet ble avbrudt.
Det er her tale om en fortolkning av dekningsloven §5‑7,
1. ledd b). Fortolkningen vil avhenge av formålet med bestemmelsen. Den er for
det første begrunnet i notoritetshensyn, nemlig ønsket om å motvirke
antedateringer av panteobligasjoner for å omgå omstøtelse av sikkerhetsstillelse
for eldre gjeld, ettersom det også er vanskelig å bevise slike antedateringer.
For det annet er bestemmelsen begrunnet i publisitetshensyn for å gjøre det
mulig for de øvrige kreditorer å oppdage sikkerhetsstillelsen, som vil være et
signal til kreditorene om at debitor har økonomiske vanskeligheter slik at
kreditorene kan ta de nødvendige skritt i tide.
I den helt gode besvarelse vil en ta opp spørsmålet
om de hensyn som generelt bærer oppe bestemmelsen i dekningsloven §5‑7,
1. ledd b) ikke gjør seg gjeldende i dette konkrete typetilfellet, slik at det
er grunnlag for å fortolke §5‑7, 1. ledd b) "innskrenkende".
Fristen begynner å løpe da gjelden ble
"pådratt". Det vil være da Finanskreditt har prestert sin ytelse.
Først da er debitors p1ikt til å prestere motytelsen oppstått. Det kan være det
tidspunkt kreditten ble åpnet eller gjelden reelt etablert, hvilket ofte vil
være da lånet utbetales eller kreditten effektueres på annet vis (se Huser,
Gjeldsforfølgning og konkurs s. 379 note 39).
Den 1. desember ble som nevnt lånet på 20 mill. kr
overført til en spesialkonto i Handelsbanken, som låntaker (ÅMV) ikke
disponerte. Dette var en spesialkonto i Handelsbanken. Handelsbanken hadde
påtatt seg overfor Finanskredtt å tinglyse pantobligasjonen. I denne relasjon
var altså Handelsbanken representant for Finanskreditt for å sikre at
Finanskreditt fikk pantesikkerhet for lånet. Mye taler derfor for at
Finanskreditt ikke har prestert sin ytelse, eller at kreditten ikke er åpnet,
reelt etablert eller lånet utbetalt før lånet blir overført fra spesialkontoen.
Det kan hevdes at det er først når ÅMV får disponere over kreditten, at
låntakers p1ikt til tilbakebetaling er etablert.
Dette taler for at fristen for å bringe rettsvernet
for pantobligasjonen i orden for de 14 mill kr. som ble overført til
Handelsbanken som delinnfrielse av lånet der begynner å løpe fra 8. desember,
og at fristen for å bringe rettsvernet i orden for pantesikkerheten for de
øvrige 6 mill. kr. som ble overført til ÅMV's kassakredittkonto, først løper
fra 14. desember, samme dag som panteobligasjonen ble levert til tinglysning.
Men det kan også hevdes at de overførte pengene
tilhørte ÅMV allerede fra l.desember da de gikk inn på spesialkontoen, og at
gjelden derfor må sies å være pådratt allerede fra den dato. Notoritetshensyn
tilsier også en slik løsning. At lånet først gikk inn på en spesialkonto som
ÅMV ikke disponerte, kan dertil sies å være en ordning som var i debitors
interesse for å få ordnet med det nye lånet, hvilket også taler for at gjelden
er pådratt fra l.desember.
Når det gjelder lengden av fristen "unødig
opphold" fremgår det av motivene (NOU 1972 : 20 s. 294, se Huser s. 432)
at forsinkelse ut over det som er nødvendig etter den normale ekspedisjonsgang,
normalt ikke kan aksepteres. Et visst opphold godtas, som plutselig sykdom
o.l., men ikke opphold som er "unødig". Panthavers forutsetninger er
av betydning. Det er her tale om profesjonelle aktører (Finanskreditt og
Handelsbanken) som har som en del av sine vesentlige arbeidsoppgaver nettopp å
levere dokumenter til tinglysning, og som må forventes å ha rutiner som gjør at
rettsvernet bringes i orden "uten unødig opphold".
Finanskreditt gjør gjeldende at fristens lengde må
fastsettes i samsvar med alminnelige obligasjonsrettslige regler om
reklamasjon, f.eks. kjøpsloven §32 (1) som taler om
"innen rimelig tid". Det er lite som taler for en slik løsning. For
det første har dekningsloven §5‑7, 1. ledd b) fastsatt fristen til
"uten unødig opphold". Etter hevdvunnen forståelse er det et kortere
tidsrom enn "innen rimelig tid". Rettskildemessig er det da vanskelig
å legge "innen rimelig tid" til grunn. For det annet skal
dekningsloven §5‑7, 1. ledd b) ivareta andre hensyn enn de hensyn som
begrunner reklamasjonsreglene. Bestemmelsen i §5‑7 skal som nevnt ivareta
notoritets‑ og publisitetshensyn. Særlig notoritetshensynet tilsier at
fristen for å bringe rettsvernet i orden er knapp. Ellers vil det være mulig
for panthavere som får etablert ny sikkerhet å antedatere pantobligasjonen, og
ofte vil bare få dager kunne få avgjørende betydning.
Finanskreditt/Handelsbanken har ikke anført noen
akseptabel grunn til at pantobligasjonen først ble levert til tinglysing 14
dager etter at lånebeløpet ble overført til spesialkontoen. Særlig når det tenkes
på at det her er tale om profesjonelle aktører, må fristen uten tvil begynne å
løpe, uten opphold, fra det tidspunkt gjelden ble "pådratt".
Etter §5‑7, 1. ledd b) avbrytes fristen fra det
tidspunkt rettsvernet "ble bragt i orden". Bestemmelsen kan her ikke
tas på ordet. Det avgjørende vil være da pantobligasjonen ble postlagt eller på
annen måte levert til tinglysing (Huser s. 434).
Dersom gjelden ansees som "pådratt"
allerede den 1. desember da lånebeløpet ble overført til spesialkontoen, har
det uten tvil gått for lang tid før rettsvernet ble bragt i orden, særlig når
det tas i betraktning at det her er tale om en profesjonell panthaver. Det
fremgår av voldgiftsavgjørelse i RG 1990 s. 299 at en forsinkelse fra en banks
side på minst et par uker var "klart" for lenge, men at det synes å
være antydet at en forsinkelse på 1 uke kunne vært akseptabelt. Dersom de 14
mill. kr ansees som "pådratt" først fra 8. desember da beløpet ble
overført fra spesialkontoen, vil det dreie seg om 6 dagers opphold, hvilket vil
være på grensen. Dersom en ser det slik at de 6 mill. kr. først ble
"pådratt" da beløpet ble overført til ÅMV's kassakredittkonto, vil
rettsvernet være bragt i orden samme dag som gjelden ble "pådratt",
og det vil ikke være grunnlag for omstøtelse av pantesikkerheten for så vidt.
Finanskreditt anfører også at det ved vurderingen av
om tinglysing har funnet sted i rett tid, må tas i betraktning at de 14 mill.
kr. skulle benyttes til innfrielse av gjeld som var pantesikret på 1.
prioritet. Dette har mye for seg. Formålet med dekningsloven §5‑7 er å
forhindre at en kreditor, på andre kreditorers bekostning, skal kunne få
pantesikkerhet for krav som tidligere var usikret. En slik utvidelse av
pantesikkerhet foreligger ikke så langt gjelder de 14 mill. kr. Det som har
skjedd er bare at et nytt pantesikret 1ån på 14 mill. kr. er benyttet til å
tilbakebetale et tilsvarende pantesikret lån. omfanget av pantesikkerheten er
den samme. Vi står overfor et typetilfelle hvor de legislative hensyn som
begrunner §5‑7 ikke gjør seg gjeldende.
Videre: Formelt sett dreier det seg om utstedelse av
en ny pantobligasjon (til Finanskreditt). Men det gjelder fremdeles det samme
pantobjektet som Handelsbanken allerede har sikkerhet i for den del av lånet
som nå avløses av lånet fra Finanskreditt, nemlig pantesikkerhet på 1.
prioritet i AMV's faste eiendom med driftstilbehør. Den gamle sikkerheten er
ikke avlyst. Den står fortsatt åpen, for nettopp å gjøre tjeneste som sikkerhet
for det nye lånet. Reelt sett er det derfor ikke tale om etablering av ny
sikkerhet. Sikkerheten for det nye lånet har i realiteten vært der hele tiden,
og det samme gjelder rettsvernet. Når rettsvernet for pantesikkerheten således
er til stede allerede ved utstedelsen av den nye pantobligasjonen til Finanskreditt,
vil Finanskreditt heller ikke oppnå noe ved å antedatere obligasjonen. De
notoritets hensyn som begrunner §5‑7, 1. ledd b) er således ikke til
stede. Det samme kan sies om publisitetshensynet.
Alt dette taler for at heller ikke de 14 mill. kr. kan
omstøtes etter §5‑7.
2. Spørsmålet om omstøtelseskravet er fremsatt for
sent.
Finanskreditt gjør gjeldende at omstøtelseskravet var
fremsatt for sent. Konkurs i ÅMV ble åpnet 1. februar 1995. Den 26. januar 1996
krevde konkursboet omstøtelse. Etter dekningsloven §5‑15 er fristen for
dette 1 år fra fristdagen. Fristen gikk altså ut 1. februar 1996. Men
Finanskreditt gjør gjeldende at §5‑15 må suppleres med "ulovfestede
passivitetsregler".
De fleste lovbestemte passivitetsregler kan betraktes
som en kodifisering av ulovfestede passivitetsregler. Når §5‑15 på sitt
spesielle anvendelsesområde fastsetter fristen til 1 år, er det derfor
nærliggende å fortolke dette slik at lovbestemmelsen er uttømmende og at det
ikke er plass for supplering av ulovfestede regler. Prinsipielt sett må likevel
ulovfestede passivitetsregler kunne supplere § 5‑15.
Slik supplering av ulovfestede regler kan likevel
tenkes dersom partens subjektive forhold skulle tilsi en annen løsning enn den
som følger av lovbestemmelsen. Det kØ være tilfelle dersom Finanskreditt hadde
rimelig grunn til å innrette seg på at boet, så vidt lang tid etter
konkursåpningen, hadde bestemt seg for ikke å gjøre gjeldende noen rett til
omstøtelse. Men en slik rimelig grunn til å tro dette må basere seg på at
konkursboet har opptrådt på en måte som kan gi Finanskreditt en slik
oppfatning. Etter min oppfatning har ikke konkursboet opptrådt slik. I denne
sammenheng må det tas i betraktning at selve lovbestemmelsen (dekningsloven §5‑15)
gir boet en frist på 1 år til å bestemme seg. Det skal mye til for at
konkursboet skal opptre på en måte som kan oppfattes slik at boet har
fraskrevet seg muligheten for omstøtelse før utløpet av 1‑årsfristen.
3. Eksamenskrav og dekningen i pensumlitteraturen.
Etter eksamenskravene skal kandidaten ha grundig
kjennskap til bl.a. de materielle reglene om omfanget av kreditorenes
beslagsrett og de ulike kravs nærmere stilling. De spesielle spørsmål som
oppgaven omfatter er behandlet i Andenæs, Konkurs s. 228 og Huser,
Gjeldsforhandling og konkurs, bind 3 s. 36667, s. 378‑79 og 437‑39.
4. Vurderingen av besvarelsene.
Når det gjelder spørsmålet om rettsvernsakten er
foretatt uten unødig opphold er det viktig at kandidatene i allfall ser at
dette er et spørsmål om når fristen begynner å løpe og et spørsmålet om
fristens lengde. Videre er det viktig at kandidatene ser at utgangspunktet for
fristen kan stille seg forskjellig ettersom det gjelder de 14 mill. kr. og de 6
mill. kr. Det er et vesentlig pluss om kandidaten makter å vurdere dette ut fra
spørsmålet om de hensyn som generelt begrunner bestemmelsen i dekningsloven §5‑7,
1. ledd b) gjør seg tilstrekkelig gjeldende i dette konkrete tilfellet, eller
om vi her står overfor et typetilfelle hvor hensynet gjør seg så svakt
gjeldende at det er grunnlag for å tolke lovbestemmelsen innskrenkende. Dette
gjelder særlig spørsmålet om de 14 mill. kr.
Når det gjelder spørsmålet konkursboet er avskåret
fra å gjøre retten til omstøtelse gjeldende før fristen er gått ut etter
dekningsloven §5‑15, er det viktig at kandidatene ser at det skal noe til
før en kan supplere lovbestemmelsen med ulovfestede regler ettersom
lovbestemmelsen etter sin ordlyd har uttømmende regulert spørsmålet (nemlig
fristen for å gjøre omstøtelsesadgangen gjeldende). Det er også viktig at
kandidatene ser at en bare kan supplere med ulovfestede regler i de tilfelle
hvor konkursboet har opptrådt slik at Finanskreditt hadde rimelig grunn til å
oppfatte det slik at konkursboet ikke ville gjøre retten gjeldende.
DEL
II
Tvisten Handelsbanken ‑ konkursboet.
Bakgrunnen er at Handelsbanken som
selvskyldnerkausjonist for konkursdebitors p1ikt til å betale tilbake kreditten
til Finanskreditt, har meldt sitt regresskrav i konkursboet. Forutsetningen for
drøftelsen må således være at konkursboet har fått medhold i sitt krav om
omstøtelse av Finanskreditts pantesikkerhet.
Det må videre forutsettes at Handelsbankens krav var
omfattet av en pantsettelseserklæring som konkursdebitor hadde gitt, slik at
Handelsbankens regresskrav for såvidt er pantesikret, hvilket også konkursboet
erkjenner.
Det juridiske poeng er da at den 1. prioritets
pantesikkerhet som Finanskreditt hadde, men som er omstøtt i henhold til
dekningsloven §5‑7, likevel går til dekning av Handelsbankens regresskrav
overfor konkursdebitor som kausjonist for det samme kravet som altså
Finanskreditt ikke får pantesikkerhet for.
Spørsmålet er om en slik pantesikring av
kausjonistens krav vil "føre til et resultat i strid med formålet bak
dekningsloven §5‑7, 1. ledd b)", som hevdet av konkursboet.
Utgangspunktet må vel være at Handelsbanken får
medhold. Sikkerheten som banken gjør gjeldende er nemlig etablert gjennom en
pantsettelseserklæring og en pantesikkerhet som det er sikret rettsvern for før
gjelden {regressansvaret i henhold til kausjonsavtalen) er pådratt.
En annen løsning må ha sitt grunnlag i at de hensyn
som generelt begrunner §5‑7, 1. ledd b) ikke gjør seg gjeldende for det
aktuelle typetilfellet. Et av formålene med bestemmelsen er som nevnt at en
ikke ved antedatering av panteobligasjoner skal kunne omgå bestemmelsen om
omstøtelse av sikkerhetsstillelse for eldre gjeld.
Det er gjennom en pantsettelseserklæring at banken
eventuelt får sikkerhet for sitt regresskrav. Det knytter seg liten notoritet
til tidspunktet for slike erklæringer. Behovet for å beskytte seg mot
pantsettelser som har sitt grunnlag i slike pantsettelseserklæringer, er derfor
åpenbart til stede. Dette taler for at Handelsbanken likevel ikke får medhold.
Det må antas at dersom kausjonen stilles etter at
hovedfordringen oppstår eller debitor gir pant for regresskravet i forbindelse
med at kausjonen stilles, vil kausjonisten måtte finne seg i omstøtelse. Det er
ikke tilfellet i vår sak. Videre: Dersom Finanskreditt hadde nøyet seg med
sikkerhet i form av kausjon fra banken, ville banken utvilsomt kunne gjøre
gjeldende sin pantesikkerhet for regresskravet. Det er liten grunn til å stille
banken dårligere om banken i tillegg også krever pantesikkerhet for
hovedfordringen. Det taler for at banken får medhold.
Jeg kjenner ikke til at spørsmålet har fått sin
løsning gjennom rettspraksis. I pensumliteraturen er spørsmålet behandlet hos
Andenæs, Konkurs s.231‑32.
Hvilket resultat kandidatene kommer frem til, må være
underordnet. Det avgjørende vil være om kandidaten har sett den juridiske
problemstillingen, slik den er fremstilt overnfor, og makter å resonnere ut fra
det. Del II stiller høye krav, og en kan ikke kreve så mye.
DEL III
Tvisten Lars Holm ‑ Marte Kirkerud.
1. Løsningen av oppgaven.
Holm krever at vederlaget for kjøp av fabrikken fra
Kirkerud reduseres til 2 mill. kr. i medhold av avtaleloven §36 fordi
Butikkjeden sa opp leveringsavtalen med fabrikken.
Først kan det konstateres at det er hjemmel for slik
kontraktsrevisjon etter avtaleloven §36, ettersom det følger av bestemmelsen at
en avtale kan "endres for så vidt det ville virke urimelig å gjøre den
gjeldende". Når vilkårene ellers er til stede, er det i allfall i henhold
til §36 adgang til å redusere vederlaget, når dette består i penger.
Men et vilkår for slik kontraktsrevisjon er at
avtalen, slik den fremstår, vil være ugyldig (at det "ville virke
urimelig" å gjøre den gjeldende) med et vederlag på 5 mill. kr. (eller
over 2 mill. kr.).
§36 viser til en nokså vid rimelighetsvurdering, og
at det ved den vurderingen også skal tas hensyn til bl.a. avtalens innhold,
partenes stilling og forholdene ved avtalens inngåelse. Det er imidlertid
viktig å konsentrere seg om det som i vår sak er det sentrale; nemlig hvem av
partene som var nærmest til å få undersøkt/bli kjent med at Butikkjeden var i
ferd med å si opp leveringsavtalen med fabrikken. Spørsmålet er om Kirkerud som
løftets adressat/selger kan påberope seg Holms løfte om betaling av 5 mill. kr.
til tross for Holms forutsetningssvikt. Det er også tale om Kirkeruds
"opplysningsplikt" med hensyn til Butikkjedens leveringsavtale mot
Holms "undersøkelsesplikt" som kjøper.
Utgangspunktet er at partene bærer risikoen for egne
forutsetninger. Dette taler for at Holm ikke får medhold i sitt krav om reduksjon
av kjøpesummen. I tillegg kommer at Butikkjeden hadde inngått leveringsavtale
med den konkurrende produsenten allerede før avtalen mellom Kirkerud og Holm,
slik at Holms forutsetningssvikt forelå allerede ved avtaleinngåelsen (uriktige
forutsetninger). Det er da enda sterkere grunn til å la Holm bære risikoen for
forutsetningssvikten.
Forholdet reguleres for såvidt av den mer spesielle
ugyldighetsregelen i avtaleloven §33 som fastslår at et løfte er ugyldig dersom
det vil stride mot redelighet å gjøre løftet gjeldende på grunn av
"omstendigheter som forelå" da adressaten ble kjent med løftet. §33
kan sees som en viktig "understandard" til §36. §33 må oppfattes slik
at løfteavgiveren er bundet av sitt løfte til tross for hans uriktige
forutsetninger, med mindre adressaten kjente til forutsetningssvikten eller
burde kjenne til denne.
Kirkerud har erkjent at hun burde kjent til
forutsetningssvikten. Til tross for at forutsetningssvikten forelå allerede ved
avtaleinngåelsen, er derfor Holms løfte om betaling av 5 mill. kr så langt
ugyldig. Dette antas å gjelde selv om også Holm var uaktsom med hensyn til den
uriktige forutsetningen. Det er bare dersom Holm allerede på avtaletiden hadde
kjent til at Butikkjeden hadde inngått leveringsavtale med konkurrenten at has
måtte bære risikoen for forutsetnings‑svikten.
Spørsmålet er om dette endres ved at partene også
hadde avtalt at Holm ikke kan kreve prisavslag ved eventuelt mislighold fra
Kirkeruds side. Når Holm krever at vederlaget reduseres i henhold til avtaleloven
§36, er det i sine virkninger det samme som et prisavslag etter kjøpsloven §37.
Den forutsetningssvikt det her er tale om må antas også å falle innenfor det
området for opplysnings‑ og undersøkelsesplikt som reguleres i kjøpsloven
§19, 1. ledd b) og §20. Derfor vil også disse bestemmelsene være anvendelige
som "understandarder" i forhold til avtaleloven §36.
Ut fra dette perspektivet vil avtalen om at Holm ikke
kan kreve prisavslag selv ved mislighold, kunne betraktes som et salg "som
den er" etter kjøpsloven §19. Utgangspunktet er da at det er Holm som
bærer risikoen for forutsetningssvikten. Men risikoen vil likevel ligge hos
Kirkerud dersom Kirkerud "måtte kjenne til" forutsetningssvikten. Det
innebærer at Kirkerud ikke rammes dersom hun bare var uaktsom med hensyn til
forutsetningssvikten. Hun rammes bare dersom det ikke var noen rimelig
undskyldning for at hun var uvitende om forutsetningssvikten. Ved et såkalt
"as is"‑kjøp vil altså terskelen for at selgeren rammes være
høyere enn det som ellers følger av avtaleloven §33 (hvor også den uaktsomme
adressat rammes) .
En slik løsning ‑ i Kirkeruds favør ‑
styrkes også av at Kirkerud oppfordrer Holm til å undersøke de forhold som han
mente var av betydning for kjøpet. Det er da nærliggende å anvende kjøpsloven
§20, 2. ledd på forholdet, hvilket innebærer at Holm ikke får medhold med
mindre Kirkerud har handlet grovt aktløst.
Den forståelse av kjøpsloven §19, 1. ledd b) hvor
etter kjøperen ikke kan påberope seg forutsetningssvikten selv om selgeren "burde"
hatt kjennskap til den ved avtaleinngåelsen, som også har støtte i lovens
forarbeider, er imidlertid omdiskutert. Gode grunner taler for at et "som
den er"forbehold ikke fritar den profesjonelle selger for en rimelig
kontroll‑ og undersøkelsesplikt, slik at kjøperen kan påberope seg sin
forutsetningssvikt dersom selgeren har vært uaktsom med hensyn til sin
undersøkelsesplikt (Kruger, Norsk kontraktsrett s. 284‑85). En forsvarlig
løsning kan da være at en legger vekt på at det var Kirkerud som var den
profesjonelle i forholdet, og som også av andre grunner var nærmest til å være
orientert om Butikkjedens skifte av leverandør. Det som likevel taler imot en
slik løsning er at Kirkerud tross alt har tatt et klart forbehold og oppfordret
Holm til å undersøke alle forhold som var av betydning for Holm, jf også
kjøpsloven §20, 2. ledd.
Selv om en etter dette skulle komme til at det ville
virke urimelig av Kirkerud å kreve kjøpesummen på 5 mill. kr., slik at avtalen
for så vidt er ugyldig, må en likevel vurdere om det vil være urimelig overfor
Kirkerud at Holm kan fastholde avtalen mot et vederlag på bare 2 mill. kr. Det
er her nærliggende å anvende de regler som gjelder i de tilfeller hvor
kjøpesummen må settes ned i henhold til pristiltaksloven §2. Det følger av
lovens §6, 2. ledd at selgeren vil kunne heve avtalen i et tilfelle som dette
med mindre hevingen vil virke urimelig under hensyn til den skyld begge parter
har utvist og omstendighetene for øvrig. At også Holm har utvist skyld i dette
tilfellet, synes klart. Dette trekker sterkt i retning av at selv om Holm kan
gjøre gjeldende at avtalen vil være ugyldig med en kjøpesum på 5 mill. kr., vil
han ikke kunne fastholde avtalen dersom kjøpesummen reduseres til 2 mill. kr.
At de nevnte bestemmelser i pristilsaksloven også har betydning i forhold til
avtaleloven §36, er utvilsomt (se Hov, Avtalerett s. 284‑85).
2. Eksamenskrav og dekningen i pensumlitteraturen.
Etter eksamenskravene skal kandidaten ha grundig
kjennskap til bl.a. "Kontraktsrevisjon". I pensumlitteraturen er
avtaleloven §36 fyldig dekket i Hov, Avtalerett s. 276‑296, og de særlige
spørsmål som oppstår om forholdet mellom avtaleloven §36 og kjøpsloven §§19 og
20 er særlig omhandlet i Kruger, Norsk kontraktsrett s. 283‑286.
3. Vurderinqen av besvarelsene.
Etter min mening vil det
være en vesentlig styrke for besvarelsene om kandidatene har maktet å trekke
inn avtaleloven §33 og kjøpsloven §§19 og 20 som representerer viktige
"understandarder" i forhold til avtaleloven §36, ettersom disse
bestemmelsene regulerer de særlige spørsmål som oppgaven reiser.
Det samme kan sies om pristiltaksloven §6, 2. ledd
for spørsmålet om Holm skal ha rett til å fastholde kjøpet til den reduserte
kjøpesummen.
Ellers vil besvarelsene lett få karakter av
"alminneligheter" som ikke kan honoreres særlig høyt.
Det er vanskelig på forhånd å se hvilken vekt de
ulike deler av praktikumsoppgaven skal ha ved karaktervurderingen. Umiddelbart
synes det rimelig at del I bør telle 50% og at del II og III samlet bør telle
50%.