S E N S O R V E I L E D N I N G

PRAKTIKUM 3. AVDELING VÅREN 1996

DEL I

Utkast nr.2 er skrevet etter at jeg har rettet 60 praktikumsbesvarelser. I forhold til utkast nr.l, som er skrevet før jeg hadde rettet noen besvarelser, inneholder utkast nr.2 noen tillegg og noen små endringer. Dette er gjort etter innspill fra øvrige gjennomgående sensorer.

Tvisten konkursboet ÅMV ‑ Finanskreditt.

1. Spørsmålet om rettsvernet for panteobliqasionen er bragt i orden uten 'unødig opphold' etter dekningsloven §5‑7, 1. ledd b).

Panteoblgasjonen ble levert til tingslysing 14. desember. Dette er 14 dager etter at lånebeløpet på 20 mill. kr. ble overført til ÅMV's spesialkontor i Handelsbanken, som ÅMV ikke kunne disponere. Det er 6 dager etter at 14. mill. kr. av lånebeløpet ble benyttet til delinnfrielse av Handelsbankens 1ån til ÅMV, og det er samme dag som 6 mill. kr. ble overført fra spesialkontoen til ÅMV's kassakredittkonto. Spørsmålet er om rettsvernet for panteobligasjonen til Finanskreditt ved dette ble bragt i orden "uten unødig opphold etter at gjelden ble pådratt".

Det er tre spørsmål som må vurderes. Det er a) fra hvilket tidspunkt fristen begynner å løpe, b) hvor lang fristen kan være og c) når den i dette tilfellet ble avbrudt.

Det er her tale om en fortolkning av dekningsloven §5‑7, 1. ledd b). Fortolkningen vil avhenge av formålet med bestemmelsen. Den er for det første begrunnet i notoritetshensyn, nemlig ønsket om å motvirke antedateringer av panteobligasjoner for å omgå omstøtelse av sikkerhetsstillelse for eldre gjeld, ettersom det også er vanskelig å bevise slike antedateringer. For det annet er bestemmelsen begrunnet i publisitetshensyn for å gjøre det mulig for de øvrige kreditorer å oppdage sikkerhetsstillelsen, som vil være et signal til kreditorene om at debitor har økonomiske vanskeligheter slik at kreditorene kan ta de nødvendige skritt i tide.

I den helt gode besvarelse vil en ta opp spørsmålet om de hensyn som generelt bærer oppe bestemmelsen i dekningsloven §5‑7, 1. ledd b) ikke gjør seg gjeldende i dette konkrete typetilfellet, slik at det er grunnlag for å fortolke §5‑7, 1. ledd b) "innskrenkende".

Fristen begynner å løpe da gjelden ble "pådratt". Det vil være da Finanskreditt har prestert sin ytelse. Først da er debitors p1ikt til å prestere motytelsen oppstått. Det kan være det tidspunkt kreditten ble åpnet eller gjelden reelt etablert, hvilket ofte vil være da lånet utbetales eller kreditten effektueres på annet vis (se Huser, Gjeldsforfølgning og konkurs s. 379 note 39).

Den 1. desember ble som nevnt lånet på 20 mill. kr overført til en spesialkonto i Handelsbanken, som låntaker (ÅMV) ikke disponerte. Dette var en spesialkonto i Handelsbanken. Handelsbanken hadde påtatt seg overfor Finanskredtt å tinglyse pantobligasjonen. I denne relasjon var altså Handelsbanken representant for Finanskreditt for å sikre at Finanskreditt fikk pantesikkerhet for lånet. Mye taler derfor for at Finanskreditt ikke har prestert sin ytelse, eller at kreditten ikke er åpnet, reelt etablert eller lånet utbetalt før lånet blir overført fra spesialkontoen. Det kan hevdes at det er først når ÅMV får disponere over kreditten, at låntakers p1ikt til tilbakebetaling er etablert.

Dette taler for at fristen for å bringe rettsvernet for pantobligasjonen i orden for de 14 mill kr. som ble overført til Handelsbanken som delinnfrielse av lånet der begynner å løpe fra 8. desember, og at fristen for å bringe rettsvernet i orden for pantesikkerheten for de øvrige 6 mill. kr. som ble overført til ÅMV's kassakredittkonto, først løper fra 14. desember, samme dag som panteobligasjonen ble levert til tinglysning.

Men det kan også hevdes at de overførte pengene tilhørte ÅMV allerede fra l.desember da de gikk inn på spesialkontoen, og at gjelden derfor må sies å være pådratt allerede fra den dato. Notoritetshensyn tilsier også en slik løsning. At lånet først gikk inn på en spesialkonto som ÅMV ikke disponerte, kan dertil sies å være en ordning som var i debitors interesse for å få ordnet med det nye lånet, hvilket også taler for at gjelden er pådratt fra l.desember.

Når det gjelder lengden av fristen "unødig opphold" fremgår det av motivene (NOU 1972 : 20 s. 294, se Huser s. 432) at forsinkelse ut over det som er nødvendig etter den normale ekspedisjonsgang, normalt ikke kan aksepteres. Et visst opphold godtas, som plutselig sykdom o.l., men ikke opphold som er "unødig". Panthavers forutsetninger er av betydning. Det er her tale om profesjonelle aktører (Finanskreditt og Handelsbanken) som har som en del av sine vesentlige arbeidsoppgaver nettopp å levere dokumenter til tinglysning, og som må forventes å ha rutiner som gjør at rettsvernet bringes i orden "uten unødig opphold".

Finanskreditt gjør gjeldende at fristens lengde må fastsettes i samsvar med alminnelige obligasjonsrettslige regler om

reklamasjon, f.eks. kjøpsloven §32 (1) som taler om "innen rimelig tid". Det er lite som taler for en slik løsning. For det første har dekningsloven §5‑7, 1. ledd b) fastsatt fristen til "uten unødig opphold". Etter hevdvunnen forståelse er det et kortere tidsrom enn "innen rimelig tid". Rettskildemessig er det da vanskelig å legge "innen rimelig tid" til grunn. For det annet skal dekningsloven §5‑7, 1. ledd b) ivareta andre hensyn enn de hensyn som begrunner reklamasjonsreglene. Bestemmelsen i §5‑7 skal som nevnt ivareta notoritets‑ og publisitetshensyn. Særlig notoritetshensynet tilsier at fristen for å bringe rettsvernet i orden er knapp. Ellers vil det være mulig for panthavere som får etablert ny sikkerhet å antedatere pantobligasjonen, og ofte vil bare få dager kunne få avgjørende betydning.

Finanskreditt/Handelsbanken har ikke anført noen akseptabel grunn til at pantobligasjonen først ble levert til tinglysing 14 dager etter at lånebeløpet ble overført til spesialkontoen. Særlig når det tenkes på at det her er tale om profesjonelle aktører, må fristen uten tvil begynne å løpe, uten opphold, fra det tidspunkt gjelden ble "pådratt".

Etter §5‑7, 1. ledd b) avbrytes fristen fra det tidspunkt rettsvernet "ble bragt i orden". Bestemmelsen kan her ikke tas på ordet. Det avgjørende vil være da pantobligasjonen ble postlagt eller på annen måte levert til tinglysing (Huser s. 434).

Dersom gjelden ansees som "pådratt" allerede den 1. desember da lånebeløpet ble overført til spesialkontoen, har det uten tvil gått for lang tid før rettsvernet ble bragt i orden, særlig når det tas i betraktning at det her er tale om en profesjonell panthaver. Det fremgår av voldgiftsavgjørelse i RG 1990 s. 299 at en forsinkelse fra en banks side på minst et par uker var "klart" for lenge, men at det synes å være antydet at en forsinkelse på 1 uke kunne vært akseptabelt. Dersom de 14 mill. kr ansees som "pådratt" først fra 8. desember da beløpet ble overført fra spesialkontoen, vil det dreie seg om 6 dagers opphold, hvilket vil være på grensen. Dersom en ser det slik at de 6 mill. kr. først ble "pådratt" da beløpet ble overført til ÅMV's kassakredittkonto, vil rettsvernet være bragt i orden samme dag som gjelden ble "pådratt", og det vil ikke være grunnlag for omstøtelse av pantesikkerheten for så vidt.

Finanskreditt anfører også at det ved vurderingen av om tinglysing har funnet sted i rett tid, må tas i betraktning at de 14 mill. kr. skulle benyttes til innfrielse av gjeld som var pantesikret på 1. prioritet. Dette har mye for seg. Formålet med dekningsloven §5‑7 er å forhindre at en kreditor, på andre kreditorers bekostning, skal kunne få pantesikkerhet for krav som tidligere var usikret. En slik utvidelse av pantesikkerhet foreligger ikke så langt gjelder de 14 mill. kr. Det som har skjedd er bare at et nytt pantesikret 1ån på 14 mill. kr. er benyttet til å tilbakebetale et tilsvarende pantesikret lån. omfanget av pantesikkerheten er den samme. Vi står overfor et typetilfelle hvor de legislative hensyn som begrunner §5‑7 ikke gjør seg gjeldende.

Videre: Formelt sett dreier det seg om utstedelse av en ny pantobligasjon (til Finanskreditt). Men det gjelder fremdeles det samme pantobjektet som Handelsbanken allerede har sikkerhet i for den del av lånet som nå avløses av lånet fra Finanskreditt, nemlig pantesikkerhet på 1. prioritet i AMV's faste eiendom med driftstilbehør. Den gamle sikkerheten er ikke avlyst. Den står fortsatt åpen, for nettopp å gjøre tjeneste som sikkerhet for det nye lånet. Reelt sett er det derfor ikke tale om etablering av ny sikkerhet. Sikkerheten for det nye lånet har i realiteten vært der hele tiden, og det samme gjelder rettsvernet. Når rettsvernet for pantesikkerheten således er til stede allerede ved utstedelsen av den nye pantobligasjonen til Finanskreditt, vil Finanskreditt heller ikke oppnå noe ved å antedatere obligasjonen. De notoritets hensyn som begrunner §5‑7, 1. ledd b) er således ikke til stede. Det samme kan sies om publisitetshensynet.

Alt dette taler for at heller ikke de 14 mill. kr. kan omstøtes etter §5‑7.

2. Spørsmålet om omstøtelseskravet er fremsatt for sent.

Finanskreditt gjør gjeldende at omstøtelseskravet var fremsatt for sent. Konkurs i ÅMV ble åpnet 1. februar 1995. Den 26. januar 1996 krevde konkursboet omstøtelse. Etter dekningsloven §5‑15 er fristen for dette 1 år fra fristdagen. Fristen gikk altså ut 1. februar 1996. Men Finanskreditt gjør gjeldende at §5‑15 må suppleres med "ulovfestede passivitetsregler".

De fleste lovbestemte passivitetsregler kan betraktes som en kodifisering av ulovfestede passivitetsregler. Når §5‑15 på sitt spesielle anvendelsesområde fastsetter fristen til 1 år, er det derfor nærliggende å fortolke dette slik at lovbestemmelsen er uttømmende og at det ikke er plass for supplering av ulovfestede regler. Prinsipielt sett må likevel ulovfestede passivitetsregler kunne supplere § 5‑15.

Slik supplering av ulovfestede regler kan likevel tenkes dersom partens subjektive forhold skulle tilsi en annen løsning enn den som følger av lovbestemmelsen. Det kØ være tilfelle dersom Finanskreditt hadde rimelig grunn til å innrette seg på at boet, så vidt lang tid etter konkursåpningen, hadde bestemt seg for ikke å gjøre gjeldende noen rett til omstøtelse. Men en slik rimelig grunn til å tro dette må basere seg på at konkursboet har opptrådt på en måte som kan gi Finanskreditt en slik oppfatning. Etter min oppfatning har ikke konkursboet opptrådt slik. I denne sammenheng må det tas i betraktning at selve lovbestemmelsen (dekningsloven §5‑15) gir boet en frist på 1 år til å bestemme seg. Det skal mye til for at konkursboet skal opptre på en måte som kan oppfattes slik at boet har fraskrevet seg muligheten for omstøtelse før utløpet av 1‑årsfristen.

3. Eksamenskrav og dekningen i pensumlitteraturen.

Etter eksamenskravene skal kandidaten ha grundig kjennskap til bl.a. de materielle reglene om omfanget av kreditorenes beslagsrett og de ulike kravs nærmere stilling. De spesielle spørsmål som oppgaven omfatter er behandlet i Andenæs, Konkurs s. 228 og Huser, Gjeldsforhandling og konkurs, bind 3 s. 36667, s. 378‑79 og 437‑39.

4. Vurderingen av besvarelsene.

Når det gjelder spørsmålet om rettsvernsakten er foretatt uten unødig opphold er det viktig at kandidatene i allfall ser at dette er et spørsmål om når fristen begynner å løpe og et spørsmålet om fristens lengde. Videre er det viktig at kandidatene ser at utgangspunktet for fristen kan stille seg forskjellig ettersom det gjelder de 14 mill. kr. og de 6 mill. kr. Det er et vesentlig pluss om kandidaten makter å vurdere dette ut fra spørsmålet om de hensyn som generelt begrunner bestemmelsen i dekningsloven §5‑7, 1. ledd b) gjør seg tilstrekkelig gjeldende i dette konkrete tilfellet, eller om vi her står overfor et typetilfelle hvor hensynet gjør seg så svakt gjeldende at det er grunnlag for å tolke lovbestemmelsen innskrenkende. Dette gjelder særlig spørsmålet om de 14 mill. kr.

Når det gjelder spørsmålet konkursboet er avskåret fra å gjøre retten til omstøtelse gjeldende før fristen er gått ut etter dekningsloven §5‑15, er det viktig at kandidatene ser at det skal noe til før en kan supplere lovbestemmelsen med ulovfestede regler ettersom lovbestemmelsen etter sin ordlyd har uttømmende regulert spørsmålet (nemlig fristen for å gjøre omstøtelsesadgangen gjeldende). Det er også viktig at kandidatene ser at en bare kan supplere med ulovfestede regler i de tilfelle hvor konkursboet har opptrådt slik at Finanskreditt hadde rimelig grunn til å oppfatte det slik at konkursboet ikke ville gjøre retten gjeldende.

DEL II

Tvisten Handelsbanken ‑ konkursboet.

Bakgrunnen er at Handelsbanken som selvskyldnerkausjonist for konkursdebitors p1ikt til å betale tilbake kreditten til Finanskreditt, har meldt sitt regresskrav i konkursboet. Forutsetningen for drøftelsen må således være at konkursboet har fått medhold i sitt krav om omstøtelse av Finanskreditts pantesikkerhet.

Det må videre forutsettes at Handelsbankens krav var omfattet av en pantsettelseserklæring som konkursdebitor hadde gitt, slik at Handelsbankens regresskrav for såvidt er pantesikret, hvilket også konkursboet erkjenner.

Det juridiske poeng er da at den 1. prioritets pantesikkerhet som Finanskreditt hadde, men som er omstøtt i henhold til dekningsloven §5‑7, likevel går til dekning av Handelsbankens regresskrav overfor konkursdebitor som kausjonist for det samme kravet som altså Finanskreditt ikke får pantesikkerhet for.

Spørsmålet er om en slik pantesikring av kausjonistens krav vil "føre til et resultat i strid med formålet bak dekningsloven §5‑7, 1. ledd b)", som hevdet av konkursboet.

Utgangspunktet må vel være at Handelsbanken får medhold. Sikkerheten som banken gjør gjeldende er nemlig etablert gjennom en pantsettelseserklæring og en pantesikkerhet som det er sikret rettsvern for før gjelden {regressansvaret i henhold til kausjonsavtalen) er pådratt.

En annen løsning må ha sitt grunnlag i at de hensyn som generelt begrunner §5‑7, 1. ledd b) ikke gjør seg gjeldende for det aktuelle typetilfellet. Et av formålene med bestemmelsen er som nevnt at en ikke ved antedatering av panteobligasjoner skal kunne omgå bestemmelsen om omstøtelse av sikkerhetsstillelse for eldre gjeld.

Det er gjennom en pantsettelseserklæring at banken eventuelt får sikkerhet for sitt regresskrav. Det knytter seg liten notoritet til tidspunktet for slike erklæringer. Behovet for å beskytte seg mot pantsettelser som har sitt grunnlag i slike pantsettelseserklæringer, er derfor åpenbart til stede. Dette taler for at Handelsbanken likevel ikke får medhold.

Det må antas at dersom kausjonen stilles etter at hovedfordringen oppstår eller debitor gir pant for regresskravet i forbindelse med at kausjonen stilles, vil kausjonisten måtte finne seg i omstøtelse. Det er ikke tilfellet i vår sak. Videre: Dersom Finanskreditt hadde nøyet seg med sikkerhet i form av kausjon fra banken, ville banken utvilsomt kunne gjøre gjeldende sin pantesikkerhet for regresskravet. Det er liten grunn til å stille banken dårligere om banken i tillegg også krever pantesikkerhet for hovedfordringen. Det taler for at banken får medhold.

Jeg kjenner ikke til at spørsmålet har fått sin løsning gjennom rettspraksis. I pensumliteraturen er spørsmålet behandlet hos Andenæs, Konkurs s.231‑32.

Hvilket resultat kandidatene kommer frem til, må være underordnet. Det avgjørende vil være om kandidaten har sett den juridiske problemstillingen, slik den er fremstilt overnfor, og makter å resonnere ut fra det. Del II stiller høye krav, og en kan ikke kreve så mye.

DEL III

Tvisten Lars Holm ‑ Marte Kirkerud.

1. Løsningen av oppgaven.

Holm krever at vederlaget for kjøp av fabrikken fra Kirkerud reduseres til 2 mill. kr. i medhold av avtaleloven §36 fordi Butikkjeden sa opp leveringsavtalen med fabrikken.

Først kan det konstateres at det er hjemmel for slik kontraktsrevisjon etter avtaleloven §36, ettersom det følger av bestemmelsen at en avtale kan "endres for så vidt det ville virke urimelig å gjøre den gjeldende". Når vilkårene ellers er til stede, er det i allfall i henhold til §36 adgang til å redusere vederlaget, når dette består i penger.

Men et vilkår for slik kontraktsrevisjon er at avtalen, slik den fremstår, vil være ugyldig (at det "ville virke urimelig" å gjøre den gjeldende) med et vederlag på 5 mill. kr. (eller over 2 mill. kr.).

§36 viser til en nokså vid rimelighetsvurdering, og at det ved den vurderingen også skal tas hensyn til bl.a. avtalens innhold, partenes stilling og forholdene ved avtalens inngåelse. Det er imidlertid viktig å konsentrere seg om det som i vår sak er det sentrale; nemlig hvem av partene som var nærmest til å få undersøkt/bli kjent med at Butikkjeden var i ferd med å si opp leveringsavtalen med fabrikken. Spørsmålet er om Kirkerud som løftets adressat/selger kan påberope seg Holms løfte om betaling av 5 mill. kr. til tross for Holms forutsetningssvikt. Det er også tale om Kirkeruds "opplysningsplikt" med hensyn til Butikkjedens leveringsavtale mot Holms "undersøkelsesplikt" som kjøper.

Utgangspunktet er at partene bærer risikoen for egne forutsetninger. Dette taler for at Holm ikke får medhold i sitt krav om reduksjon av kjøpesummen. I tillegg kommer at Butikkjeden hadde inngått leveringsavtale med den konkurrende produsenten allerede før avtalen mellom Kirkerud og Holm, slik at Holms forutsetningssvikt forelå allerede ved avtaleinngåelsen (uriktige forutsetninger). Det er da enda sterkere grunn til å la Holm bære risikoen for forutsetningssvikten.

Forholdet reguleres for såvidt av den mer spesielle ugyldighetsregelen i avtaleloven §33 som fastslår at et løfte er ugyldig dersom det vil stride mot redelighet å gjøre løftet gjeldende på grunn av "omstendigheter som forelå" da adressaten ble kjent med løftet. §33 kan sees som en viktig "understandard" til §36. §33 må oppfattes slik at løfteavgiveren er bundet av sitt løfte til tross for hans uriktige forutsetninger, med mindre adressaten kjente til forutsetningssvikten eller burde kjenne til denne.

Kirkerud har erkjent at hun burde kjent til forutsetningssvikten. Til tross for at forutsetningssvikten forelå allerede ved avtaleinngåelsen, er derfor Holms løfte om betaling av 5 mill. kr så langt ugyldig. Dette antas å gjelde selv om også Holm var uaktsom med hensyn til den uriktige forutsetningen. Det er bare dersom Holm allerede på avtaletiden hadde kjent til at Butikkjeden hadde inngått leveringsavtale med konkurrenten at has måtte bære risikoen for forutsetnings‑svikten.

Spørsmålet er om dette endres ved at partene også hadde avtalt at Holm ikke kan kreve prisavslag ved eventuelt mislighold fra Kirkeruds side. Når Holm krever at vederlaget reduseres i henhold til avtaleloven §36, er det i sine virkninger det samme som et prisavslag etter kjøpsloven §37. Den forutsetningssvikt det her er tale om må antas også å falle innenfor det området for opplysnings‑ og undersøkelsesplikt som reguleres i kjøpsloven §19, 1. ledd b) og §20. Derfor vil også disse bestemmelsene være anvendelige som "understandarder" i forhold til avtaleloven §36.

Ut fra dette perspektivet vil avtalen om at Holm ikke kan kreve prisavslag selv ved mislighold, kunne betraktes som et salg "som den er" etter kjøpsloven §19. Utgangspunktet er da at det er Holm som bærer risikoen for forutsetningssvikten. Men risikoen vil likevel ligge hos Kirkerud dersom Kirkerud "måtte kjenne til" forutsetningssvikten. Det innebærer at Kirkerud ikke rammes dersom hun bare var uaktsom med hensyn til forutsetningssvikten. Hun rammes bare dersom det ikke var noen rimelig undskyldning for at hun var uvitende om forutsetningssvikten. Ved et såkalt "as is"‑kjøp vil altså terskelen for at selgeren rammes være høyere enn det som ellers følger av avtaleloven §33 (hvor også den uaktsomme adressat rammes) .

En slik løsning ‑ i Kirkeruds favør ‑ styrkes også av at Kirkerud oppfordrer Holm til å undersøke de forhold som han mente var av betydning for kjøpet. Det er da nærliggende å anvende kjøpsloven §20, 2. ledd på forholdet, hvilket innebærer at Holm ikke får medhold med mindre Kirkerud har handlet grovt aktløst.

Den forståelse av kjøpsloven §19, 1. ledd b) hvor etter kjøperen ikke kan påberope seg forutsetningssvikten selv om selgeren "burde" hatt kjennskap til den ved avtaleinngåelsen, som også har støtte i lovens forarbeider, er imidlertid omdiskutert. Gode grunner taler for at et "som den er"forbehold ikke fritar den profesjonelle selger for en rimelig kontroll‑ og undersøkelsesplikt, slik at kjøperen kan påberope seg sin forutsetningssvikt dersom selgeren har vært uaktsom med hensyn til sin undersøkelsesplikt (Kruger, Norsk kontraktsrett s. 284‑85). En forsvarlig løsning kan da være at en legger vekt på at det var Kirkerud som var den profesjonelle i forholdet, og som også av andre grunner var nærmest til å være orientert om Butikkjedens skifte av leverandør. Det som likevel taler imot en slik løsning er at Kirkerud tross alt har tatt et klart forbehold og oppfordret Holm til å undersøke alle forhold som var av betydning for Holm, jf også kjøpsloven §20, 2. ledd.

Selv om en etter dette skulle komme til at det ville virke urimelig av Kirkerud å kreve kjøpesummen på 5 mill. kr., slik at avtalen for så vidt er ugyldig, må en likevel vurdere om det vil være urimelig overfor Kirkerud at Holm kan fastholde avtalen mot et vederlag på bare 2 mill. kr. Det er her nærliggende å anvende de regler som gjelder i de tilfeller hvor kjøpesummen må settes ned i henhold til pristiltaksloven §2. Det følger av lovens §6, 2. ledd at selgeren vil kunne heve avtalen i et tilfelle som dette med mindre hevingen vil virke urimelig under hensyn til den skyld begge parter har utvist og omstendighetene for øvrig. At også Holm har utvist skyld i dette tilfellet, synes klart. Dette trekker sterkt i retning av at selv om Holm kan gjøre gjeldende at avtalen vil være ugyldig med en kjøpesum på 5 mill. kr., vil han ikke kunne fastholde avtalen dersom kjøpesummen reduseres til 2 mill. kr. At de nevnte bestemmelser i pristilsaksloven også har betydning i forhold til avtaleloven §36, er utvilsomt (se Hov, Avtalerett s. 284‑85).

2. Eksamenskrav og dekningen i pensumlitteraturen.

Etter eksamenskravene skal kandidaten ha grundig kjennskap til bl.a. "Kontraktsrevisjon". I pensumlitteraturen er avtaleloven §36 fyldig dekket i Hov, Avtalerett s. 276‑296, og de særlige spørsmål som oppstår om forholdet mellom avtaleloven §36 og kjøpsloven §§19 og 20 er særlig omhandlet i Kruger, Norsk kontraktsrett s. 283‑286.

3. Vurderinqen av besvarelsene.

Etter min mening vil det være en vesentlig styrke for besvarelsene om kandidatene har maktet å trekke inn avtaleloven §33 og kjøpsloven §§19 og 20 som representerer viktige "understandarder" i forhold til avtaleloven §36, ettersom disse bestemmelsene regulerer de særlige spørsmål som oppgaven reiser.

Det samme kan sies om pristiltaksloven §6, 2. ledd for spørsmålet om Holm skal ha rett til å fastholde kjøpet til den reduserte kjøpesummen.

Ellers vil besvarelsene lett få karakter av "alminneligheter" som ikke kan honoreres særlig høyt.

Det er vanskelig på forhånd å se hvilken vekt de ulike deler av praktikumsoppgaven skal ha ved karaktervurderingen. Umiddelbart synes det rimelig at del I bør telle 50% og at del II og III samlet bør telle 50%.