Sensorveiledning vår 1997

”Vilkår for og verknader av eiendomshevd "

Eksamenskravet i tingsrett:

"Grundig kjennskap til reglane om ulike slag ting, til reglane om grenser for og registrering av fast eigedom, råderetten som eigar til og som rettshavar i fast eigedom, allemannsrettar til fast eigedom, allmenningsrett, sameige, hevd, tilfeldig erverv, legitimasjon og rettsvern ved overføring av fast‑ eigedom og vanleg lausøyre. Oversikt over offentlegrettslege reglar om utnytting og overføring av fast eigedom"

Fra pensumslitteraturen er det sentrale i oppgaven hos Thor Falkanger: Tingsrett, Oslo 1993 del e: "Statisk tingsrett", og da særlig bokens kap VI Hevd, kap. 25 "Eiendomshevd vilkår og virkninger (s. 233/245).

Oppgaven må regnes som sentral i faget tingsrett. Det kreves grundig kjennskap hvilket må få betydning for sensuren.

Oppgaven må kunne karakteriseres som relativ enkel. Loven gir vilkårene og gir også på sitt vis svaret på virkningene. vet må derfor kreves betydelig mer enn bare å finne frem til hevdeloven og gi et kort referat av relevante lovbestemmelser.

Oppgaveteksten er omtrent sammenfallende med Falkangers Tingsrett kapittel 25. Jeg gjengir her innholdsfortegnelsen som kan være en disposisjon god nok:

25.: Eiendomshevd ‑ vilkår og virkninger

§25.1: Faktisk rådighet (besittelse)

§ 25.11 Allment

§ 25.12 Rådighetskrav ved fast eiendom

§ 25.13 Særlig om kravet tit eksklusivitet

§ 25.14 Særlig om løsøre

§ 25.15 Kravet om kontinuitet i rådighetsutøvelsen

§ 25.2: Hevdstiden

§ 25.3: God tro

§ 25.31 Allment

§ 25.32 Særlig om god tro‑kravet ved sammenlegning av tid og ved bruk av hjelpere m. v.

§ 25.4: Ingen særlig hjemmel fra før

§ 25.5: Søksmål må ikke være anlagt

§ 25.6: Virkningene av fullført eiendomshevd.

1 tilknytning tit dette har Falkanger egne kapitler som "særlig om mothevd" og "særlig om frihevd".

Det kan diskuteres om kand bør to med om mothevd og frihevd. Selv mener jeg noe må med, men noen inngående analyse her kan ikke forlanges, og mer enn å forklare hva det dreier seg om trengs neppe. Hevdslovens egen inndeling med overskriften "Eigedomshevd" for § 2 ‑ § 6, og Brukshevd og Mothevd/Frihevd som egne kapitler i loven, indikerer i seg selv en oppdeling som tilsier at Mothevd/Frihevd ikke skal behandles. Det må nok godtas. Det kan videre sies at rettene som faller bort er bruksretter, og således ikke faller inn under oppgavens ordlyd. Dette er emm ikke helt holdbart for på deri annen side så utvides eiendomsretten tilsvarende. Uansett bør en kand begrunne en avgrensing den ene eller andre vei.

Oppgaveteksten er klar nok, det er mer en nok å ta fatt .i, så kandidater som skriver utenfor oppgavens ordlyd må trekkes for det, men vil nok lide mest ved at de nødvendigvis da ikke får tid og plass til en grundig gjennomgang av hva som er temaet: eiendomshevd. Således skal brukshevd ikke med. Men om en kand for å analysere og beskrive et emne eller situasjon vedrørende eiendomshevd, sammenligner og påviser relevant forskjell til brukshevd så må det være ok. Dog er oppgaven ikke noen sammenligning mellom eiendomshevd og brukshevd. Det er eiendomshevd som skal fremstilles.

Om selve emnet sier jeg ikke så meget i denne foreløpige veiledningen. Som vanlig forutsettes de gjennomgående sensorer å se igjennom læreboken i den grad man trenger noen oppfrisking.

Noen større innledning med legislative hensyn bak hevdsinstituttet blir emm ikke helt skjønnsomt. At noe sies er ok. Men oppgaven forutsetter at man har "passert" en del emner, så som hvem som kan hevde, fra hvem, og hvilke objekter som kan hevdes. At man får en kort gjennomgang er likevel greit nok.

Sentralt for oppgaven er å få frem hva som ligger i hovedvilkåret for hevd av eiendomsrett: At man har tingen som sin egen. Ut fra dette kan egentlig omtrent hele hevdsinstituttets regler utledes. Det at man opptrer som om man var eier, gir også svar på for eks hvor intensivt man må ha opptrådt i eierfunksjonen. Jfr Falkangers disposisjon om Rådighetskravet, eksklusivitetskravet og kontinuiteten i rådighetsutøvelsen. På samme måte som en eier varierer sin utnyttelse etter hva han eier, så vil kravet i forb med hevd variere tilsvarende. Den som eier et område i fjellet utnytter dette forskjellig fra et område som hører til innmarken. Slik vil kravene for hevd også variere. Tilsvarende om kontinuiteten i rådighetsutøvelsen. Dette bør kandidatene få frem. Den som er eier vil nødvendigvis ikke ha tanker om at andre kanskje eier, og man forlanger noe tilsvarende ved å stille kravet tit god tro, og det må kand få frem det er den aktsomme gode tro, loven sier det jo direkte i § 4 første ledd andre punktum. 1 denne forbindelse forventes at kand drøfter hvem som må være i god tro når det er hjelpere inne i bildet.

Om virkningene er der egentlig ikke så mye og si, jfr Falkanger som drøfter dette på en side. Men det må kunne forlanges at kandidatene får frem virkningene. Å overse dette, når oppgaveteksten direkte spør etter det må det trekkes for.

Om karaktergrensene må en for å bestå selvsagt finne frem til hevdeloven, og noe må sies ut over ren lovavskrift eller lovomskriving. Kand må klare å vise at man har forstått hva hevd går ut på og si noe fornuftig om de mest sentrale vilkår. Jeg ville tro at med en lov, som i sin "stutte" form egentlig sier ganske mye, så vil de fleste klare å bestå på denne dagen. Det er vel nesten ikke til å unngå å få med noe fornuftig ut over lovteksten. I alle fall om en har lest gjennom Falkangers lærebok.

Det som kanskje kan by på større problemer er grensen haud/laud. Her må listen emm legges noe høyt. Dette fordi lovteksten i seg selv gir både en disposisjon og egentlig ganske mye av selve besvarelsen. Det må kunne forlanges at vilkårene fremstilles og belyses med eksempler. Og eksempelbruken må være innen realismens verden. Det forekommer i tingerett etter tidligere erfaring ofte eksempler som virker så kunstig og oppkonstruerte at man kan begynne å lure hvordan det er mulig å tenke dem ut. Men noe eksakt minimumskrav er vanskelig å stille for laud. Det blir ofte til at man etter en gjennomlesning, og ved å skule til margkommentarene, må spørre seg; Forstår denne kand hva han skriver om, og er det en oppegående kandidat som klarer å fremstille emnet på en forståelig måte? Er svaret her ja, så er lauden langt på vei sikret.

Kort sagt må den laudable kunne både vise at han behersker emnet og at han kan fremstille dette på en juridisk forstandig måte.

Bergen 11. mai 1996