UNIVERSITETET I
BERGEN/TROMSØ
JURIDISK
EMBETSEKSAMEN 3 AVDELING VÅREN 1997
SENSORVEILEDNING TIL
TEORIOPPGAVE NR 3:
"Nederst på en
regningsblankett (faktura) har et firma følgende standardklausul
”Betaling pr. 14 dager. Etter forfall beregnes 2%
rente pr. påbegynt måned. Leveransen er selgers eiendom inntil betaling er
skjedd”
I hvilke rettsspørsmål reiser klausulen? Drøft og
forklar hvilke regler som ville gjeldt uten en slik klausul, og vurder hvor
langt klausulen i gitte tilfelle medfører andre løsninger enn etter
bakgrunnsrcglene."
Om oppgaven
Oppgavens tema dekker sentrale kontrakts‑og
pengekravsrettslige problemstillinger og berører også panterettslige
problemstillinger fra 3 avdeling ved Det juridiske fakultet, UiB.
Eksamenskravet i
kontraktsrett
"Grundig kjennskap til reglene om stiftelse av
kontrakt på egne og andres vegne, reglene om kontraktsavvikling og mislighold,
ugyldighet, lempning og kontraktsrevisjon ".
Litteratur i kontraktsrett:
Tilrådd
litteratur:
Jo
Hov: Avtaleslutning
og ugyldighet (1995)
Viggo
Hagstrøm: Fragmenter fra
obligasjonsrett‑I, Ifp UIO Stensilserie nr 143 (1992) 3 utg
Viggo
Hagstrøm: Fragmenter fra
obligasjonsrett‑II, Ifp UiO Stensilserie nr 140 (1992)
Tilleggslitteratur:
Erling
Selvig: Knophs oversikt
over Norges rett (10 utg 1993) §§ 49‑60.
Geir
Woxholth: Avtaleinngåelse i
og utenfor avtaleloven (1995)
Kai
Kruger: Norsk
kontraktsrctt (1989), med hovedvekt på kap 7‑14.
T L
Wilhelmsen: "Avtalelovcns
§ 36 og økonomisk effektivitet" (TIR 1995 s 1 flg)
Eksamenskrav i pengekravsrett
"Grundig kjennskap til reglene om pengekrav med
vela på forholdet mellom debitor og kreditor. Kjennskap til reglene om
identitetsendringer og til betalingsformidling gjennom bank og post ".
Litteratur i pengekravsrett
Tilrådd litteratur:
Trygve Bergsåker:
Pengekravsrett (1994)
Tilleggslitteratur:
Kai Krulger (red): Kompendium i pengekravsrettslige
emner.
Annen litteratur:
Kai
Kruger: Pengekrav (1984)
Eksamenskravet i panterett
"Grundig kjennskap til de forskjellige.former
for panterett og etablering av rettsvern, samt kjennskap til hovedreglene om
forholdet mellom debitor og panthaver ".
Litteratur i panterett .
Tilrådd litteratur:
Sjur Brækhus: Omsetning og kreditt 2. Pant og annen
realsikkerhet (2 utg 1994) unntatt kap 211.4‑211.9, 212.5‑212,6,
217.2‑217.6, 222.2‑222.3, 223.2‑232.13 og 233‑resten av
boken.
Generelt om oppgaven
Dette er en oppgave der kandidatene må gis betydelig
frihet til å definere temaene og til å strukturere besvarelsen. På denne
bakgrunn blir det derfor viktig at kandidatene innledningsvis definerer,
avgrenser og forklarer hva som vil bli behandlet og hvorfor evt i hvilken
rekkefølge.
Særlig
når det gjelder struktur, nå sensorveiledningen oppfattes som et forslag til
fremgangsmåte
1 lnnledning .
1.1
Nærmere om forståelsen av oppgaven
1.2
Det første spørsmålet, hvilke
"rettsspørsmål" klausulen reiser, vil i videste betydning konsumere
de øvrige
problemstillingene angitt i oppgaveteksten. Hensikten
må, etter mitt syn, være at kandidatene innledningsvis definerer oppgaven.
Slik jeg forstår oppgaven er det mest hensiktsmessige
å starte med en foreløpig, kortfattet tolkning av fakturaen for å kartlegge
hvilke materielle spørsmål klausulene er ment å regulere. Dette legger grunnen
for behandlingen av bakgrunnsretten i neste omgang.
Kandidatene bør allerede her påpeke at det å tolke‑klausuler
løsrevet fra sin sammenheng rent prinsipielt er problematisk. For det første må
en kontraktsklausul alltid leses i sammenheng med resten av
kontraktsmaterialet. For det annet vet vi ingenting om kontraktsparterres
forhold til hverandre (både inht tidligere kontakt og mht status og
styrkeforhold). For det tredje vil typen kontrakt kunne variere mye selv om det
her åpenbart dreier seg om levering av en vare (er det snakk om kredittkjøp av
løsøre eller annet løpende leveranser, hel‑ eller delleveranser osv).
Endel kandidater avgrenser oppgaven innledningsvis til å gjelde kjøp av løsøre
på kreditt.
Del 2 bør altså bli en fremstilling av
bakgrunnsreglene innenfor de angitte områder.
Vurderingen i del 3 av hvor langt klausulen "i
gitte tilfelle" medfører andre løsninger enn etter bakgrunnsretten foregår
prinsipielt på to plan. Først må klausulene underkastes en grundigere tolkning,
etter alminnelige avtalerettslige prinsipper, . som grunnlag for en
materiellrettslig vurdering av om klausulene går longer enn bakgrunnsreglene,
til ugunst for medkontrahenten.
I den grad medkontrahenten, etter en likefrem
fortolkning av fakturaklausulcne, stilles dårligere enn etter bakgrunnsretten
kommer problemstillingene knyttet til vedtakelse, tolking og ugyldighet av
standardiserte kontraktsvilkår på spissen. Prinsipielt (og kronologisk) er det
mest naturlige her å starte med vedtakelsesproblematikken; spørsmålet om
klausulene må anses som en del av kontrakten. Hvis klausulene anses vedtatt må
en gå videre på tolkningsspørsmålet. Kontrakter i alminnelighet og ensidig
fastsatte fakturaklausuler i særdeleshet vil, i tilfelle flere
tolkningsalternativer, ofte måtte tolkes slik at de samsvarer best med bakgrunnsretten
(s k harmoniserende, innskrenkende eller korrigerende fortolkning). Hvis heller
ikke tolkningsveien eliminerer evt avvik oppstår spørsmålet om
rimelighetssensur dersom medkontrahenten stilles urimelig dårlig etter
fakturaklausulene, sett i forhold til bakgrunnsretten.
Så langt har jeg forsøkt å gi en prinsipiell (og
skjematisk)'tilnærming til stoffet Kandidatene kan gjerne argumentere for mer
praktiske innfallsvinkler, f eks ved å starte med vedtakelsesproblematikken. l
disse tilfellene viser det seg imidlertid ofte at fremstillingen blir svært
generell og at klausulene ikke underkastes separat vurdering.
Det kan også være grunnlag
for å samle stoffet i større grad enn jeg har lagt opp til. Mange kandidater
foretar en todeling og kommer kommer godt ut av det; først tolkes klausulen,
deretter behandles bakgrunnsretten og avvikene fra denne. Det viktige er at
kandidatene redegjør for hvilke spørsmål oppgaven reiser og evner å fremstille
disse.på en konstruktiv måte.
1.2 Angivelse av hvilke rettsspørsmål
fakturaklausulene er ment å regulere
Første punktum i klausulen, at betaling skal skje pr
14. dager, er tydelig ment å regulere fastleggingen av forfall i
pengekravsforhold. Dette fremkommer etter mitt syn særlig klart når første og
andre punktum sammenholdes. Det kan vel forventes at endel kandidater går inn
på hele problemkomplekset betaslingstid, ‑sted m v. Om dette gjøres kort,
bør det ikke trekkes særlig, sålenge forfallstidspunktet behandles utførlig. '
Andre punktum er ment å regulere (en av) virkningene
av at forfall overskrides uten at kravet innfris. Selv om det eksplisitt er
rentespørsmålet som skal diskuteres, skader det ikke om kandidatene
innledningsvis anlegger en mer generell synsvinkel.
Tredje punktum» er en klausul om "eiendomsforbehold
i‑ sikringsøyemed" slik vi kjenner det fra panterettcn. Klausulen er
ment å sikre kreditor salgspant ester pl § 3‑22 (1), jfr §§ 3‑14
flg. Kandidatene kan også gå inn på realdebitors rett til tilbakelevering (se
bl a krkjl § 15 og tvangsl kap 9). Mange kandidater bommer her og trur at
klausulen kun regulerer risikoens overgang m v.
2 Drøft og forklar hvilke regler som
ville gjeldt uten en slik klausul ("bakgrunnsreglene")
2.1 Innledning
Det mest naturlige er å forutsette at hele
standardklausulen ikke eksisterer. Endel kandidater drøfter imidlertid
rentespørsmålet under forutsetning av at 1 pkt i standardklausulen (betaling pr
l4 dager) fortsatt står på fakturaen (og aktualiserer dermed
forfallsrenteregelen i rentel § 2). Her som ellers må kandidatene ta de
nødvendige forutsetninger.
2.2 Fastleggingen av forfallstidspunktet Kandidatene
skal under dette punktet redegjøre for forfall generelt, som om hele klausulen
tenkes borte.
Forfall er hos Kruger, Pengekrav s 237 definert som
den siste dag debitor ennå kan gjøre opp uten at kreditor kan regne
forpliktelsen som misligholdt.Bergsåker s 34 har en mer kortfattet henvisning
til mislighold av betalingsplikten. Sammenhengen med frigjøringstiden, dvs
debitors rett til å innfri forpliktelsen, jfr gbl § 5, 1 ledd og krkjl § 11,
jfr § 2, 1 ledd, kan kort nevnes.
Når forfall ikke er fastsatt gjennom avtale eller på
annen.bindende måte, fremgår den deklaratoriske hovedregelen av gbl § 5, 1
ledd, 2 pkt: debitor‑plikter å betale straks etter påkrav fra kreditor.
Det gjelder ingen formkrav for påkravet. Mange kandiater har fått med seg at
gbl kap 1 og 3 kun gjelder direkte for pengekrav knyttet til gjeldsbrev, men at
den også uttrykker den alminnelige regel for (andre) enkle krav (anvendes
analogisk).
Kandidatene kan videre påpeke at det ikke gjelder
noen betalingsfrist: skyldnere plikter i prinsippet å betale "straks"
etter påkrav (men mangelen.på effektive sanksjoner kort tid etter forfall
medfører reelt likevel en forlenget frist). Et påkrav er et avtalerettslig
"påbud" og binder mottakeren når det er kommet fram, jfr avtl § 7, se
også Hov s 44‑45.
Det kan nevnes at særlover inneholder tildels
avvikende.regler om forfall, se f eks kjl § 49.
Som nevnt er reglene i gbl deklaratoriske. Forfall
kan være forhåndsfastsatt i avtale mellom kreditor og debitor. Det bør komme
frem at avtalefriheten er omfattende.
Kandidatene kan nevne
utskutt forfall etter gbl § 5, 2. ledd ("helligdagsregelen). Regelen
gjelder både ved påkrav og
forhåndsfastsatt forfall.
Kandidatene bør videre få frem at betalingsplikten
~ikke er misligholdt, selv om forfall er overskredet uten innfrielse, dersom
kreditor uberettiget avviser oppgjør eller på annen måte er ansvarlig for det
inntrufne. s k kreditormora.
Selv om partene har fastsatt en forfallsdato, vil
betalingsplikten kunne inntre på et tidligere stadium, s k ekstraordinært
forfall. Vilkåret er at debitor er skyldig i et vesentlig mislighold av
avtalen, jfr krkjl § 12 (og pantel § 1‑9) og bl a Bergsåker s 36.
Sammenhengen med hvor og hvordan oppgjør skal skje
kan nevnes kort. Kreditor skal regulært ha pengene til disposisjon hos seg ved
forfall jfr gbl § 3. Det bærer for langt å gå detaljert inn på alle former for
moderne bctalingsformidling;.
2.3 Virkningene av at forfall overskrider
(rentespørsmålet) Kandidatene kan gjerne gå kort inn på betydningen av
overskridelse av forfall i mer generell form.
Forfallstidspunktets primære betydning er i forhold
til mislighold; når utløses misligholdssanksjonene? .
Forfallstidspunktet her også betydning i andre
sammenhengcr, bl a som vilkår for tvangsfullbyrdelse, for
gjcnsidighetssanksjoner og er utgangspunkt for foreldelsesfrister, fel § 3. Det
som står sentralt her er imidlertid rentespørsmålet.
Under bchandlingen av rentespørsmålet må kandidatene
sondre mellom kreditt‑ og forsinkelsesrenter. Bergsåker s 50‑51
definerer forsinkelsesrenter som "de ekstraordinære renter som betales
skyldneren etter forfall, dvs. når skyldneren misligholder
betalingsforpliktelsen".
Vi kan vel forvente endel om hjemmelskravet for
renter (og evt rentesrenter), men kandidatene bør raskt komme inn på
forsinkelsesrenteloven (heretter: rentel). Loven må antes å komme til
anvendelse, jfr rentel § 1 (pengekrav på formuerettens, område). Øvrige vilkår
er at kravet ikke innfris ved forfall, jfr rentel § 2, I ledd og at det ikke
foreligger kreditormora, rentel § 2, 2 ledd.
Forfalls‑ og
påkravsregelen i rentel § 2 bør kommenteres. Forfallsdagen kan, i tillegg til
ved lov eller dom, være forhåndsbestemt ved avtale eller ved. ensidig
bestemmelse fra den ene partens (kreditors) side, jfr rentel § 2, 1 ledd, 2 pkt
og Bergsåker s 183 (men siden klausulen tenkes borte er det snakk om
påkravsrente).
Rentefotens størrelse er, etter forskrift gitt med
hjemmel i rentel § 3, 1 ledd, 2 pkt, 12% p a, med virkning fra 1 jan 1994.
Dette gjelder både i,og utenfor forbrukcrforhold. Svært mange kandidater er
forbausende nok usikre på forsinkelsesrentens størrelse, selv om rentefoten
også fremgår av note 2 til § 3.
Kandidatene bør videre behandle rentel § 4 (c) om
lovens preseptoriske karakter i forbrukerforhold. Merk her forbrukerbegrepet
som atskiller seg fra kjøpslovens. Mange kandidater overser dessverre
problemstillingen.
2.4 Eiendomsforbehold :
Kandidatene vil kanskje finne det vanskelige si noe
generelt om hvilke regler som gjelder uten fakturaklausulen om
eiendomsforbehold.
Utgangspunktet er ganske, enkelt at det ikke
foreligger salgspant om fakturaklausulen tenkes bortc.Det vil presumptivt
heller ikke være snakk om et kredittkjøp. Mange kandidater behandler dcrfor
prinsippet om ytelse mot ytelse m v: '
En kan ta utgangspunkt i eiendomsretten som
funksjonelt begrep, i samsvar med nyere rettstradisjon. Eiendomsrettens
overgang kan fremstilles som en dynamisk prosess hvor de forskjellige
beføyelser den består av, faktiske og rettslige, positive og negative, går over
suksessivt. Overlevering (som sikter mot eierskifte) er vanligvis et
skjæringspunkt for når eiendomsretten skal anses overført, jfr f eks Kruger,
Norsk kontraktsrett s 186‑187.
Uten fakturaens
klausul om eiendomsforbehold. ville det derfor være naturlig å anse
eiendomsretten overført ubeheftet, i og med overgivelsen. .
Kand må likevel tillates å nevne at det etter.pl §§ 3‑14
flg er gode muligheter for kreditor til å avtale salgspant (eller likestilte
sikkerhetsretter, jfr pl § 3‑22) i realytelsen, til dekning av
kjøpesummen. Se krkjl § 14 innenfor kredittkjøpslovens område. Om
eiendomsforbehold i sikringsøyemed, se bl a Brækhus s 17‑18. Kandidatene
kan kort vise til pantsettelsesadgangen, evt‑ også til den prcseptoriske
reguleringen av retten til tilbakelevering av tingen etter krkjl § 15, jfr § 2,
1 ledd (se f eks Selvig s 511).
Endel kandidater forutsetter, uttrykkelig eller
stilltiende,, at det fortsatt er snakk om kredittkjøp. Deretter poengteres at
kreditor, uten salgspantklausulen, får et usikret krav (spes med tanke på
konkurssituasjonen). Såfremt kandidatene tar de nødvendige forutsetninger og
gir en ryddig fremstilling, må. dette være greit .
3 Vurder hvor langt klausulen "I gitte tilfelle”
medfører andre løsninger enn etter bakgrunnsreglene
3.1 Innledning
Kandidatene bør innledningsvis, evt helt i
begynnelsen av besvarelsen, tolke uttrykket "i gitte tilfelle og redegjøre
for strukturen i dette kapitlct. Som nevnt i pkt I .l. må drøftingene
prinsipiclt skje på to plan. Et første spørsmål er om klausulene; tolket i
samsvar med alminnelige avtalercttsligc prinsipper, avviker fra de løsninger
bakgrunnsretten ville lede til, til ugunst for medkontrahenten. Videre om klausulene,
i tilfelle avvik skal anses vedtatt, tolkes innskrenkende eller korrigerende
eller settes til side som ugyldig;. se 'Hov s 84 og 86 om tilslørt
rimelighetssensur i form av vedtakelses‑ og tolkningsteknikker (på s 86
nevner han ytterligere et virkemiddel ved skjult kontroll med standardavtaler;
"alminnelige kontraktsrettslige grunnsetninger" som grunnlag for
tilsidesettelse av vilkåret eller avtalen).
Kandidatene bør direkte eller indirekte få frem at
problemene knyttet til tolkning og rimelighetssensur, til en viss grad også
vedtakelse, først egentlig kommer på spissen i den grad fakturaklausuen stiller
debitor dårligere enn det som følger av bakgrunnsretten (evt enn det som følger
av tidligere praksis, muntlig avtale el
mellom disse kontraktspartene).
3.2 Avviker fakturaklausulene, etter en alminnelig
fortolkning, fra bakgrunnsreglene?
3.2.1 Generelt om tolkning
Klausulene må tolkes ut fra alminnelige
avtalerettslige prinsipper. Flere kandidater har tydeligvis lest Husers
Avtaletolking, jfr også Hov s 68 flg;‑og har dermed en formening om
hvilket tolkningsprinsipp m v som må anvendes i foreliggende tilfelle. Dette må
honoreres.
3.2.2 Fastleggingen
av forfall .
Påkravsregelen er
som nevnt den deklaratoriske hovedregelen for fastlegging av forfall.
Forhåndsfastsatt
forfall er imidlertid en del av lovens system. Istedet for betalinsgplikt
"straks" etter påkrav, jfr gbl § 5, 2 pkt, er drt gitt en 14 dagers
henstand. Klausulen avviker ikke fra bakgrunnsretten i annen forstand enn at
forfall er forhåndsrastsatt. Endel kandidater kommcr skjevt ut fordi de tolker
oppgaveteksten som at fakturaen er sendt ut før leveransen (slik at det kreves
forskuddsbetaling ihlit fakturaen).
3.2.3 Renteklausulen
Kandidatene kan gå 'inn både på starttidspunktet for
rentekravet, se bl a Bergsåker s 186, forrentning pr påbegynte måned m v. Det
sentrale er imidlertid rentefoten. Som påpekt under pkt 2.2 er rentefoten etter
forskrift gitt mod hjemmel 1 rentel § 3, 1 ledd, 2 pkt 12% p a, mod virkning
fra 1 jan 1994. Renteklausulen i fakturaen, som krever 2% pr påbegynt måned,
avviker dermed skarpt fra bakgrunnsreglene. Kandidatene bør særlig fremheve
lovens preseptivitet i forbrukerforhold.
Mange kandidater bommer her fordi de tror klausulen
hjemler 2% rente pro anno. De avskjærer dermed alle problemstillinger knyttet
til rentefotens størrelse.
3.2.4 Eiendomsforbeholdet
Eiendomsforbeholdet avviker også fra bakgrunnsreglene
som tilsier at erververen har fått overført eiendomsretten til løsøret ved
overleveringen. På den annen side er salgspant en alminnelig sikkcrhctsrett.
Avgjørende blir også her om fakturaklausulen anses som en del av avtalen.
3.3 Vedtakelsesproblematikken: skal klausulene anses
som del av kontrakten?
3.3.1 Generelt om vedtakelse I nærværende tilfelle er
det ikke snakk om standardkontrakter som grunnlag for avtaleinngåelsen (slik at
"battle of forms" o 1 ikke er en problemstilling),men innføring av
enkelte standardvilkår otter at (hoveddelen av) avtalen er inngått
Mange kandidater påpeker innledningsvis at
avtalelovens modell for slutning av avtaler ikke er dekkende i nærværende
tilfelle.
Utgangspunktet må etter norsk rett være at slike
etterskuddsvise vilkår fra den ene parten ikke anses som en del av avtalen, jfr
bl a Rt 1925 S 945 "Valsetråd"‑dommen. Rt 1968 s 1188,
"Trestandard"‑doormen, kan også tas til inntekt for samme
rcsultat.
Det bør også nevnes at spørsmålet om vedtakelse kan
slå forskjellig ut i ulike sammenhenger. Kruiger, Norsk kontraktsrett s 480‑81
viser til,praksis om ansvarsfraskrivelser: "Jo viktigere vilkåret ér og jo
mer det avviker fra bakgrunnsretten, desto større krav kan man stille til den
aktivitet som skal besørge vilkåret brakt til publikums kjennskap". 1
tillegg kommer tidsdimensjonen. Skal et vilkår som fraviker deklaratorisk lov
anses vedtatt, må det i utgangspunktet foreligge på sted og til tid som gjør
det logisk ‑og praktisk mulig å anse det som integrert del av avtalen,
jfr Kruger s 484. .
Etter an generell innledning om
vedtakelsesproblematikken, bør kandidatene også vurdere spørsmålet separat opp
mot hver enkelt av klausulene i fakturaen.
3.3.2 Fastleggingen av forfall
Klausulen i 1 pkt er helt ordinær og kurant. Forfall
kan fastsettes ensidig fra kreditors side, jf'r bl a Bcrgsåker s 183.
3.3.3 Renteklausulen
3.3.3.1 Forbrukerforhold
Forsinkelsesrenteloven er i utgangspunktet
deklaratorisk, jfr § 1. Forbrukergjeld er imidlertid lovens §§ 2‑3
ufravikelig, jfr rentel § 4 (c).Bergsåker slår derfor uttrykkelig fast på s 202
at en avtale om morarenter med f eks 2% pr påbegynt måned ikke er bindende.
Mange kandidater overser som nevnt problemet.
Merk at selv om kjøpsloven har en egen rentehjemmel i
§ 71, innebærer henvisningen til rentel at reglene i rentel §§ 2‑3 er
ufravikelige til kjøpers gunst etter forsinkelsesrentelovens system (såfremt
kjøper er forbruker, men uavhengig av om selger er.yrkesselger).
3.3.3.2 Næringsforhold
Hjemmelskravet for renter, ihvertfall slik det
tradisjonelt har vært fremstilt, medfører skepsis mht vedtakelse av ensidig
fastsatte renteklausuler, især når det dreier seg om standardklausuler på et
sent stadium i kontraktsavviklingen. Passivitet binder normalt ikke. Selv om vi
er utenfor forbrukerforhold er for ensidige renteklausuler i kreditors faktura
uten grunnlag i forutgående avtale som hovedregel ikke være bindende i den grad
de avviker fra rentel til ugunst for medkontrahcnten. I teorien er det vist til
to underrettsdommer, begge uteblivelsesdommer: RG 1983 s 289 (Sør‑Østerdal)
og RG 1985 s 56 (Nedenes). Ensidige fakturaklausuler om renter på hhv 24% p a
og 2% pr mnd ble ikke ansett bindende for debitor. Ingen av kandidatene kjenner
til , dommene. '
Forklaringen på den
restriktive holdningen til rentekrav utover rentel § 3 også utenfor
forbrukertilfellene, kan ifølge Krilger, Norsk kontraktsrett s 488 være at det
fastsettes en normaltapserstatning i form av legalt stipulert morarente. Spor
etter en slik tankegang finnes også i RG 1983 s 289 (Sør‑Østerdal), og i
rentel .§ 3, 3:ledd, jfr Bergsåker s 85, 177 og 197. Det kan imidlertid argumenteres
for en oppmykning,.se bl. a Kruger, Pengekrav s 391‑93.
Unntaksvis kan en slik fakturaklausul godtas,
iallfall så langt det ikke gjelder dramatiske brudd på bakgrunnsretten.
Medkontrahenten kan være innforstått med at yteren anvender standardvilkår som
er vanlige i bransjen (evt som er brukt i forholdet mellom dem tidligere).
Betingelsene er dermed presumptivt forhåndsvedtatt, se Kruger; Norsk
kontraktsrett s 485. I RG 1985 s 56 (Nedenes) uttalte retten at dersom debitor
tidligere hadde betalt de høyere rentene, ville en fakturaklausul kunne anses
vedtatt også i senere tilfeller,
3.3.4 Eiendomsforbeholdet ‑ 3 pkt
Kandidatene: må skille klart mellom
rettsvernsproblematikken og den kontrakstrettslige inter partes‑konflikten.
Spørsmålet blir om salgspantklausulen er bindende vedtatt mellom partene.
Vilkårene i pl § 3‑17 knytter seg, som
overskriften i bestemmelsen viser, til rettsvernet.
Hovedregelen er at det ikke gjelder noen absolutte
formkrav i betydningen gyldighetsvilkår inter partes, jfr Brækhus s 263 og 265
og Kriiger; Norsk kontraktsrett s 649. Kruger presiserer på s 485‑486 at
p1 § 3‑17, 2 ledd ikke setter en autoritativ grense for hvor sent
salgspant avtalerettslig kan avtales med bindende virkning mellom partene. Et
fåtåll kandidater klarer å gi en korrekt fremstilling her. De som viser til
sondringen må etter mitt syn honoreres.
Hvor forbeholdet ikke er
tatt i salgsavtalen eller med hjemmel i denne, må det være akseptert av
kjøperen jfr Rt 1968 s 1188 " Trestandard"‑dommen. Dommen er
behandlet i teorien av Brækhus s 92‑93, Kruger, Norsk kontraktsrett s 485‑486
og Pengekrav s 392 n 17 og Woxholth s 108‑109.
Enkcltc kandidater
kommenterer dommen. Det vil da være viktig også å få frem at rettstilstanden
idag kanskje er noe usikker, på. tross av dommen‑. For det første var det
bare mindretallet i Høyesterett (2 dommere) som direkte tok standpunkt til
vedtakelsesspørsmålet. For det annet har det i praksis vist seg et behov i
flere bransjer for å supplere, avtalene når varene leveres, jfr bl a Woxholth s
108‑09. Videre er slike klausuler fortsatt vanlige i næringsforhold.
Mange kandidater hengir seg til lange utredninger av
typen "alt om salgspant", bl a under henvisning til pl § 1‑2
(2). Dette blir for generelt i nærværende oppgave.
3.4 Innskrenkende eller
korrigerende tolkning?
Forutsetningen er lier at
fakturaklausulene anses som del av avtalen (men problematisk at det ofte skjer
en komplisert vekselvirkning mellom tolkning av klausuIen på den ene siden og
vedtakelsesspørsmålet evt rimelightetssensur på den annen, se Hov s 86).
Hvis tolkningstvil, vil en ved standardiserte
fakturaklausuler erfaringsmessig gravitere mot bakgrunnsretten
("harmoniserende tolkning"), eler tolke klausulen på en slik måte at
den blir minst byrdefull for debitor. Her er det flere tolkningsrcgler som kan
komme til anvendelse. Uklarhetsregelen innebærer at en avtale, i tvilstilfelle,
bør tolkes mot den som har forårsaket tolkningstvilen. Nær beslektet er regelen
om at en kontrakt bør tolkes mot den som har forfattet den. Mer generelt kan
også profesjonalitetshensyn komme inn.
I nærvæncnde tilfelle avdekker en tolkning i tråd med
alminnelige avtalerettslige prinsipper få tolkningsalternativer og dermed lite
rom for tolkningstvil. Klausulene er relativt Iettfattelige, med et ensartet
betydningsinnhold.
Kandidatene kan imidlertid tenkes å gripe fatt i
starttidspunktet for rentekravet, forrentning pr påbegynte måned m v, evt også
spørsmål om rentesrenter. .
3.5 Rimelighetssensur
Å starte rett
på avtl § 36 vil etter mitt syn være mindre skjønnsomt selv om omfanget av
tidligere tiders tilslørte rimelighetssensur, i form av vedtakelses‑ og
tolkningsteknikker, nå er redusert. Videre vil det være en svakhet om
kandidatene begir seg inn på en generell gjennomgang av avtl § 36.
Forutsetningen her er at klausulen i utgangspunktet anses som en del av avtalen
og at evt motstrid i størst mulig grad er tolket bort
Dc fleste problemstillinger er berørt tidligere; men
kandidatene kan vurdere rente‑ og salgspantklausulen opp mot avtl § 36,
under forskjellige forutsetninger.
Det bør komme frem at avtl § 36 typisk anvendes
overfor standardiserte vilkår i forbrukerforhold. En kandidat har også vist til
den nye avtl § 37, jfr EUs Rådsdirektiv 93/13. Ifølge Hov s 160‑61 vil §
37 antakelig ikke bringe mye nytt i forhold til avtl § 36.
Bedømmelse
Som nevnt innledningsvis er dette en oppgave .der
studentene må ha betydelig frihet til å definere temaene og til å strukturere
oppgaven. Det kan på langt nær forventes at kandidatene har med alt som er
behandlet i denne sensorveiledningen (veiledningen må betraktes som en
momentliste). Også kandidater som tar opp et begrenset antall problemer, men
som derigjennom viser innsikt skal kunne gjøre det godt .
For ståkarakter må det kreves at kandidaten presterer
mer enn ren gjengivelse eller omskrivning av klausulene og sentrale
bestemmelser i bakgrunnsretten. Det må være forsøkt å gi en sammenstilling av
fakturaklausulene og bakgrunnsretten. Det bør helst også komme noe om
problemene knyttet til ensidig fastsatte og standardiserte avtalevilkår.
For laud bør det kreves at kandidaten ser flere av de
problemstillinger som klausulene reiser og klarer å formulere disse, i tillegg
til at fremstillingen av og sammenligningen med bakgrunnsretten må være relativt
fyldig. Viktig er det også å gi en innledning som angir kandidatens forståelse
av oppgaven og strukturen videre i besvarelsen.
De beste kandidatene skiller seg seg ut ved
behandling både i dybden og bredden.
Grunnet den store frihetcn kandidatene har, er det
vanskelig å konkretisere nærmere krav til bestått og til laud. Oppgaven er
likevel en som må antas å skille godt mellom gode og svake kandidater.
Etter å ha sensurert 30 besvarelser, har jeg gitt,.4‑
stryk og 7 laud. 19 kandidater er altså gitt haud og flertallet av disse samler
seg i sjiktet 3.00 til 3.15: Av de laudable besvarelser er noen gitt 2.60,
resten på laudgrensen, med unntak for beste besvarelse på 2.40.
Spesielt når det gjelder grensen stryk‑bestått
synes det å være et visst avvik blant de gjennomgående sensorene jeg har vært
i kontakt med. Avvik finnes både i form av høyere og lavere strykprosent enn
det som er oppgitt ovenfor. ‑For egen del har jeg gitt dårligste
ståkarakter til de kandidater som grenser opp mot normen som er angitt i
senorveilediningen for å bestå (tvilen kommer kandidatene til gode). Jeg minner
spesielt om den store friheten kandidatene har og de vanskeligheter dette
nødvendigvis medfører ved utformingen av minimumskrav og ved
karakterfastsettelsen.