UNIVERSITETET I BERGEN/TROMSØ

JURIDISK EMBETSEKSAMEN 3 AVDELING VÅREN 1997

 

SENSORVEILEDNING TIL TEORIOPPGAVE NR 3:

 

"Nederst på en regningsblankett (faktura) har et firma følgende standardklausul

 

”Betaling pr. 14 dager. Etter forfall beregnes 2% rente pr. påbegynt måned. Leveransen er selgers eiendom inntil betaling er skjedd”

 

I hvilke rettsspørsmål reiser klausulen? Drøft og forklar hvilke regler som ville gjeldt uten en slik klausul, og vurder hvor langt klausulen i gitte tilfelle medfører andre løsninger enn etter bakgrunnsrcglene."

 

Om oppgaven

 

Oppgavens tema dekker sentrale kontrakts‑og pengekravsrettslige problemstillinger og berører også panterettslige problemstillinger fra 3 avdeling ved Det juridiske fakultet, UiB.

 

Eksamenskravet i kontraktsrett

 

"Grundig kjennskap til reglene om stiftelse av kontrakt på egne og andres vegne, reglene om kontraktsavvikling og mislighold, ugyldighet, lempning og kontraktsrevisjon ".

 

Litteratur i kontraktsrett:

 

Tilrådd litteratur:

Jo Hov:                          Avtaleslutning og ugyldighet (1995)

Viggo Hagstrøm:            Fragmenter fra obligasjonsrett‑I, Ifp UIO Stensilserie nr 143 (1992) 3 utg

Viggo Hagstrøm:            Fragmenter fra obligasjonsrett‑II, Ifp UiO Stensilserie nr 140 (1992)

 

Tilleggslitteratur:

Erling Selvig:                  Knophs oversikt over Norges rett (10 utg 1993) §§ 49‑60.

Geir Woxholth:               Avtaleinngåelse i og utenfor avtaleloven (1995)

Kai Kruger:                   Norsk kontraktsrctt (1989), med hovedvekt på kap 7‑14.

T L Wilhelmsen:             "Avtalelovcns § 36 og økonomisk effektivitet" (TIR 1995 s 1 flg)

 

Eksamenskrav i pengekravsrett

 

"Grundig kjennskap til reglene om pengekrav med vela på forholdet mellom debitor og kreditor. Kjennskap til reglene om identitetsendringer og til betalingsformidling gjennom bank og post ".

 

Litteratur i pengekravsrett

 

Tilrådd litteratur:

 

Trygve Bergsåker: Pengekravsrett (1994)

 

Tilleggslitteratur:

 

Kai Krulger (red): Kompendium i pengekravsrettslige emner.

 

Annen litteratur:

 

Kai Kruger: Pengekrav (1984)

 

Eksamenskravet i panterett

 

"Grundig kjennskap til de forskjellige.former for panterett og etablering av rettsvern, samt kjennskap til hovedreglene om forholdet mellom debitor og panthaver ".

 

Litteratur i panterett .

 

Tilrådd litteratur:

 

Sjur Brækhus:  Omsetning og kreditt 2. Pant og annen realsikkerhet (2 utg 1994) unntatt kap 211.4‑211.9, 212.5‑212,6, 217.2‑217.6, 222.2‑222.3, 223.2‑232.13 og 233‑resten av boken.

 

Generelt om oppgaven

 

Dette er en oppgave der kandidatene må gis betydelig frihet til å definere temaene og til å strukturere besvarelsen. På denne bakgrunn blir det derfor viktig at kandidatene innledningsvis definerer, avgrenser og forklarer hva som vil bli behandlet og hvorfor evt i hvilken rekkefølge.

 

Særlig når det gjelder struktur, nå sensorveiledningen oppfattes som et forslag til fremgangsmåte

 

 

1       lnnledning .

 

1.1   Nærmere om forståelsen av oppgaven

1.2   Det første spørsmålet, hvilke "rettsspørsmål" klausulen reiser, vil i videste betydning konsumere de øvrige

problemstillingene angitt i oppgaveteksten. Hensikten må, etter mitt syn, være at kandidatene innledningsvis definerer oppgaven.

 

Slik jeg forstår oppgaven er det mest hensiktsmessige å starte med en foreløpig, kortfattet tolkning av fakturaen for å kartlegge hvilke materielle spørsmål klausulene er ment å regulere. Dette legger grunnen for behandlingen av bakgrunnsretten i neste omgang.

 

Kandidatene bør allerede her påpeke at det å tolke‑klausuler løsrevet fra sin sammenheng rent prinsipielt er problematisk. For det første må en kontraktsklausul alltid leses i sammenheng med resten av kontraktsmaterialet. For det annet vet vi ingenting om kontraktsparterres forhold til hverandre (både inht tidligere kontakt og mht status og styrkeforhold). For det tredje vil typen kontrakt kunne variere mye selv om det her åpenbart dreier seg om levering av en vare (er det snakk om kredittkjøp av løsøre eller annet løpende leveranser, hel‑ eller delleveranser osv). Endel kandidater avgrenser oppgaven innledningsvis til å gjelde kjøp av løsøre på kreditt.

 

Del 2 bør altså bli en fremstilling av bakgrunnsreglene innenfor de angitte områder.

 

Vurderingen i del 3 av hvor langt klausulen "i gitte tilfelle" medfører andre løsninger enn etter bakgrunnsretten foregår prinsipielt på to plan. Først må klausulene underkastes en grundigere tolkning, etter alminnelige avtalerettslige prinsipper, . som grunnlag for en materiellrettslig vurdering av om klausulene går longer enn bakgrunnsreglene, til ugunst for medkontrahenten.

 

I den grad medkontrahenten, etter en likefrem fortolkning av fakturaklausulcne, stilles dårligere enn etter bakgrunnsretten kommer problemstillingene knyttet til vedtakelse, tolking og ugyldighet av standardiserte kontraktsvilkår på spissen. Prinsipielt (og kronologisk) er det mest naturlige her å starte med vedtakelsesproblematikken; spørsmålet om klausulene må anses som en del av kontrakten. Hvis klausulene anses vedtatt må en gå videre på tolkningsspørsmålet. Kontrakter i alminnelighet og ensidig fastsatte fakturaklausuler i særdeleshet vil, i tilfelle flere tolkningsalternativer, ofte måtte tolkes slik at de samsvarer best med bakgrunnsretten (s k harmoniserende, innskrenkende eller korrigerende fortolkning). Hvis heller ikke tolkningsveien eliminerer evt avvik oppstår spørsmålet om rimelighetssensur dersom medkontrahenten stilles urimelig dårlig etter fakturaklausulene, sett i forhold til bakgrunnsretten.

 

Så langt har jeg forsøkt å gi en prinsipiell (og skjematisk)'tilnærming til stoffet Kandidatene kan gjerne argumentere for mer praktiske innfallsvinkler, f eks ved å starte med vedtakelsesproblematikken. l disse tilfellene viser det seg imidlertid ofte at fremstillingen blir svært generell og at klausulene ikke underkastes separat vurdering.

 

Det kan også være grunnlag for å samle stoffet i større grad enn jeg har lagt opp til. Mange kandidater foretar en todeling og kommer kommer godt ut av det; først tolkes klausulen, deretter behandles bakgrunnsretten og avvikene fra denne. Det viktige er at kandidatene redegjør for hvilke spørsmål oppgaven reiser og evner å fremstille disse.på en konstruktiv måte.

 

1.2 Angivelse av hvilke rettsspørsmål fakturaklausulene er ment å regulere

Første punktum i klausulen, at betaling skal skje pr 14. dager, er tydelig ment å regulere fastleggingen av forfall i pengekravsforhold. Dette fremkommer etter mitt syn særlig klart når første og andre punktum sammenholdes. Det kan vel forventes at endel kandidater går inn på hele problemkomplekset betaslingstid, ‑sted m v. Om dette gjøres kort, bør det ikke trekkes særlig, sålenge forfallstidspunktet behandles utførlig. '

 

Andre punktum er ment å regulere (en av) virkningene av at forfall overskrides uten at kravet innfris. Selv om det eksplisitt er rentespørsmålet som skal diskuteres, skader det ikke om kandidatene innledningsvis anlegger en mer generell synsvinkel.

 

Tredje punktum» er en klausul om "eiendomsforbehold i‑ sikringsøyemed" slik vi kjenner det fra panterettcn. Klausulen er ment å sikre kreditor salgspant ester pl § 3‑22 (1), jfr §§ 3‑14 flg. Kandidatene kan også gå inn på realdebitors rett til tilbakelevering (se bl a krkjl § 15 og tvangsl kap 9). Mange kandidater bommer her og trur at klausulen kun regulerer risikoens overgang m v.

 

2           Drøft og forklar hvilke regler som ville gjeldt uten en slik klausul ("bakgrunnsreglene")

 

2.1 Innledning

Det mest naturlige er å forutsette at hele standardklausulen ikke eksisterer. Endel kandidater drøfter imidlertid rentespørsmålet under forutsetning av at 1 pkt i standardklausulen (betaling pr l4 dager) fortsatt står på fakturaen (og aktualiserer dermed forfallsrenteregelen i rentel § 2). Her som ellers må kandidatene ta de nødvendige forutsetninger.

 

2.2 Fastleggingen av forfallstidspunktet Kandidatene skal under dette punktet redegjøre for forfall generelt, som om hele klausulen tenkes borte.

 

Forfall er hos Kruger, Pengekrav s 237 definert som den siste dag debitor ennå kan gjøre opp uten at kreditor kan regne forpliktelsen som misligholdt.Bergsåker s 34 har en mer kortfattet henvisning til mislighold av betalingsplikten. Sammenhengen med frigjøringstiden, dvs debitors rett til å innfri forpliktelsen, jfr gbl § 5, 1 ledd og krkjl § 11, jfr § 2, 1 ledd, kan kort nevnes.

 

Når forfall ikke er fastsatt gjennom avtale eller på annen.bindende måte, fremgår den deklaratoriske hovedregelen av gbl § 5, 1 ledd, 2 pkt: debitor‑plikter å betale straks etter påkrav fra kreditor. Det gjelder ingen formkrav for påkravet. Mange kandiater har fått med seg at gbl kap 1 og 3 kun gjelder direkte for pengekrav knyttet til gjeldsbrev, men at den også uttrykker den alminnelige regel for (andre) enkle krav (anvendes analogisk).

 

Kandidatene kan videre påpeke at det ikke gjelder noen betalingsfrist: skyldnere plikter i prinsippet å betale "straks" etter påkrav (men mangelen.på effektive sanksjoner kort tid etter forfall medfører reelt likevel en forlenget frist). Et påkrav er et avtalerettslig "påbud" og binder mottakeren når det er kommet fram, jfr avtl § 7, se også Hov s 44‑45.

 

Det kan nevnes at særlover inneholder tildels avvikende.regler om forfall, se f eks kjl § 49.

 

Som nevnt er reglene i gbl deklaratoriske. Forfall kan være forhåndsfastsatt i avtale mellom kreditor og debitor. Det bør komme frem at avtalefriheten er omfattende.

 

Kandidatene kan nevne utskutt forfall etter gbl § 5, 2. ledd ("helligdagsregelen). Regelen gjelder både ved påkrav og forhåndsfastsatt forfall.

 

Kandidatene bør videre få frem at betalingsplikten ~ikke er misligholdt, selv om forfall er overskredet uten innfrielse, dersom kreditor uberettiget avviser oppgjør eller på annen måte er ansvarlig for det inntrufne. s k kreditormora.

 

Selv om partene har fastsatt en forfallsdato, vil betalingsplikten kunne inntre på et tidligere stadium, s k ekstraordinært forfall. Vilkåret er at debitor er skyldig i et vesentlig mislighold av avtalen, jfr krkjl § 12 (og pantel § 1‑9) og bl a Bergsåker s 36.

 

Sammenhengen med hvor og hvordan oppgjør skal skje kan nevnes kort. Kreditor skal regulært ha pengene til disposisjon hos seg ved forfall jfr gbl § 3. Det bærer for langt å gå detaljert inn på alle former for moderne bctalingsformidling;.

 

2.3 Virkningene av at forfall overskrider (rentespørsmålet) Kandidatene kan gjerne gå kort inn på betydningen av overskridelse av forfall i mer generell form.

 

Forfallstidspunktets primære betydning er i forhold til mislighold; når utløses misligholdssanksjonene? .

 

Forfallstidspunktet her også betydning i andre sammenhengcr, bl a som vilkår for tvangsfullbyrdelse, for gjcnsidighetssanksjoner og er utgangspunkt for foreldelsesfrister, fel § 3. Det som står sentralt her er imidlertid rentespørsmålet.

 

Under bchandlingen av rentespørsmålet må kandidatene sondre mellom kreditt‑ og forsinkelsesrenter. Bergsåker s 50‑51 definerer forsinkelsesrenter som "de ekstraordinære renter som betales skyldneren etter forfall, dvs. når skyldneren misligholder betalingsforpliktelsen".

 

Vi kan vel forvente endel om hjemmelskravet for renter (og evt rentesrenter), men kandidatene bør raskt komme inn på forsinkelsesrenteloven (heretter: rentel). Loven må antes å komme til anvendelse, jfr rentel § 1 (pengekrav på formuerettens, område). Øvrige vilkår er at kravet ikke innfris ved forfall, jfr rentel § 2, I ledd og at det ikke foreligger kreditormora, rentel § 2, 2 ledd.

 

Forfalls‑ og påkravsregelen i rentel § 2 bør kommenteres. Forfallsdagen kan, i tillegg til ved lov eller dom, være forhåndsbestemt ved avtale eller ved. ensidig bestemmelse fra den ene partens (kreditors) side, jfr rentel § 2, 1 ledd, 2 pkt og Bergsåker s 183 (men siden klausulen tenkes borte er det snakk om påkravsrente).

 

Rentefotens størrelse er, etter forskrift gitt med hjemmel i rentel § 3, 1 ledd, 2 pkt, 12% p a, med virkning fra 1 jan 1994. Dette gjelder både i,og utenfor forbrukcrforhold. Svært mange kandidater er forbausende nok usikre på forsinkelsesrentens størrelse, selv om rentefoten også fremgår av note 2 til § 3.

 

Kandidatene bør videre behandle rentel § 4 (c) om lovens preseptoriske karakter i forbrukerforhold. Merk her forbrukerbegrepet som atskiller seg fra kjøpslovens. Mange kandidater overser dessverre problemstillingen.

 

2.4 Eiendomsforbehold  :

Kandidatene vil kanskje finne det vanskelige si noe generelt om hvilke regler som gjelder uten fakturaklausulen om eiendomsforbehold.

 

Utgangspunktet er ganske, enkelt at det ikke foreligger salgspant om fakturaklausulen tenkes bortc.Det vil presumptivt heller ikke være snakk om et kredittkjøp. Mange kandidater behandler dcrfor prinsippet om ytelse mot ytelse m v: '

 

En kan ta utgangspunkt i eiendomsretten som funksjonelt begrep, i samsvar med nyere rettstradisjon. Eiendomsrettens overgang kan fremstilles som en dynamisk prosess hvor de forskjellige beføyelser den består av, faktiske og rettslige, positive og negative, går over suksessivt. Overlevering (som sikter mot eierskifte) er vanligvis et skjæringspunkt for når eiendomsretten skal anses overført, jfr f eks Kruger, Norsk kontraktsrett s 186‑187.

 

Uten fakturaens klausul om eiendomsforbehold. ville det derfor være naturlig å anse eiendomsretten overført ubeheftet, i og med overgivelsen. .

 

Kand må likevel tillates å nevne at det etter.pl §§ 3‑14 flg er gode muligheter for kreditor til å avtale salgspant (eller likestilte sikkerhetsretter, jfr pl § 3‑22) i realytelsen, til dekning av kjøpesummen. Se krkjl § 14 innenfor kredittkjøpslovens område. Om eiendomsforbehold i sikringsøyemed, se bl a Brækhus s 17‑18. Kandidatene kan kort vise til pantsettelsesadgangen, evt‑ også til den prcseptoriske reguleringen av retten til tilbakelevering av tingen etter krkjl § 15, jfr § 2, 1 ledd (se f eks Selvig s 511).

 

Endel kandidater forutsetter, uttrykkelig eller stilltiende,, at det fortsatt er snakk om kredittkjøp. Deretter poengteres at kreditor, uten salgspantklausulen, får et usikret krav (spes med tanke på konkurssituasjonen). Såfremt kandidatene tar de nødvendige forutsetninger og gir en ryddig fremstilling, må. dette være greit .

 

3 Vurder hvor langt klausulen "I gitte tilfelle” medfører andre løsninger enn etter bakgrunnsreglene

 

3.1 Innledning

 

Kandidatene bør innledningsvis, evt helt i begynnelsen av besvarelsen, tolke uttrykket "i gitte tilfelle og redegjøre for strukturen i dette kapitlct. Som nevnt i pkt I .l. må drøftingene prinsipiclt skje på to plan. Et første spørsmål er om klausulene; tolket i samsvar med alminnelige avtalercttsligc prinsipper, avviker fra de løsninger bakgrunnsretten ville lede til, til ugunst for medkontrahenten. Videre om klausulene, i tilfelle avvik skal anses vedtatt, tolkes innskrenkende eller korrigerende eller settes til side som ugyldig;. se 'Hov s 84 og 86 om tilslørt rimelighetssensur i form av vedtakelses‑ og tolkningsteknikker (på s 86 nevner han ytterligere et virkemiddel ved skjult kontroll med standardavtaler; "alminnelige kontraktsrettslige grunnsetninger" som grunnlag for tilsidesettelse av vilkåret eller avtalen).

 

Kandidatene bør direkte eller indirekte få frem at problemene knyttet til tolkning og rimelighetssensur, til en viss grad også vedtakelse, først egentlig kommer på spissen i den grad fakturaklausuen stiller debitor dårligere enn det som følger av bakgrunnsretten (evt enn det som følger av tidligere praksis, muntlig avtale el  mellom disse kontraktspartene).

 

3.2 Avviker fakturaklausulene, etter en alminnelig fortolkning, fra bakgrunnsreglene?

 

3.2.1 Generelt om tolkning

Klausulene må tolkes ut fra alminnelige avtalerettslige prinsipper. Flere kandidater har tydeligvis lest Husers Avtaletolking, jfr også Hov s 68 flg;‑og har dermed en formening om hvilket tolkningsprinsipp m v som må anvendes i foreliggende tilfelle. Dette må honoreres.

 

3.2.2 Fastleggingen av forfall .

Påkravsregelen er som nevnt den deklaratoriske hovedregelen for fastlegging av forfall.

Forhåndsfastsatt forfall er imidlertid en del av lovens system. Istedet for betalinsgplikt "straks" etter påkrav, jfr gbl § 5, 2 pkt, er drt gitt en 14 dagers henstand. Klausulen avviker ikke fra bakgrunnsretten i annen forstand enn at forfall er forhåndsrastsatt. Endel kandidater kommcr skjevt ut fordi de tolker oppgaveteksten som at fakturaen er sendt ut før leveransen (slik at det kreves forskuddsbetaling ihlit fakturaen).

 

3.2.3 Renteklausulen

 

Kandidatene kan gå 'inn både på starttidspunktet for rentekravet, se bl a Bergsåker s 186, forrentning pr påbegynte måned m v. Det sentrale er imidlertid rentefoten. Som påpekt under pkt 2.2 er rentefoten etter forskrift gitt mod hjemmel 1 rentel § 3, 1 ledd, 2 pkt 12% p a, mod virkning fra 1 jan 1994. Renteklausulen i fakturaen, som krever 2% pr påbegynt måned, avviker dermed skarpt fra bakgrunnsreglene. Kandidatene bør særlig fremheve lovens preseptivitet i forbrukerforhold.

 

Mange kandidater bommer her fordi de tror klausulen hjemler 2% rente pro anno. De avskjærer dermed alle problemstillinger knyttet til rentefotens størrelse.

 

3.2.4 Eiendomsforbeholdet

 

Eiendomsforbeholdet avviker også fra bakgrunnsreglene som tilsier at erververen har fått overført eiendomsretten til løsøret ved overleveringen. På den annen side er salgspant en alminnelig sikkcrhctsrett. Avgjørende blir også her om fakturaklausulen anses som en del av avtalen.

 

3.3 Vedtakelsesproblematikken: skal klausulene anses som del av kontrakten?

 

3.3.1 Generelt om vedtakelse I nærværende tilfelle er det ikke snakk om standardkontrakter som grunnlag for avtaleinngåelsen (slik at "battle of forms" o 1 ikke er en problemstilling),men innføring av enkelte standardvilkår otter at (hoveddelen av) avtalen er inngått

 

Mange kandidater påpeker innledningsvis at avtalelovens modell for slutning av avtaler ikke er dekkende i nærværende tilfelle.

 

Utgangspunktet må etter norsk rett være at slike etterskuddsvise vilkår fra den ene parten ikke anses som en del av avtalen, jfr bl a Rt 1925 S 945 "Valsetråd"‑dommen. Rt 1968 s 1188, "Trestandard"‑doormen, kan også tas til inntekt for samme rcsultat.

 

Det bør også nevnes at spørsmålet om vedtakelse kan slå forskjellig ut i ulike sammenhenger. Kruiger, Norsk kontraktsrett s 480‑81 viser til,praksis om ansvarsfraskrivelser: "Jo viktigere vilkåret ér og jo mer det avviker fra bakgrunnsretten, desto større krav kan man stille til den aktivitet som skal besørge vilkåret brakt til publikums kjennskap". 1 tillegg kommer tidsdimensjonen. Skal et vilkår som fraviker deklaratorisk lov anses vedtatt, må det i utgangspunktet foreligge på sted og til tid som gjør det logisk ‑og praktisk mulig å anse det som integrert del av avtalen, jfr Kruger s 484. .

 

Etter an generell innledning om vedtakelsesproblematikken, bør kandidatene også vurdere spørsmålet separat opp mot hver enkelt av klausulene i fakturaen.

 

3.3.2 Fastleggingen av forfall

Klausulen i 1 pkt er helt ordinær og kurant. Forfall kan fastsettes ensidig fra kreditors side, jf'r bl a Bcrgsåker s 183.

 

3.3.3 Renteklausulen

3.3.3.1 Forbrukerforhold

Forsinkelsesrenteloven er i utgangspunktet deklaratorisk, jfr § 1. Forbrukergjeld er imidlertid lovens §§ 2‑3 ufravikelig, jfr rentel § 4 (c).Bergsåker slår derfor uttrykkelig fast på s 202 at en avtale om morarenter med f eks 2% pr påbegynt måned ikke er bindende. Mange kandidater overser som nevnt problemet.

Merk at selv om kjøpsloven har en egen rentehjemmel i § 71, innebærer henvisningen til rentel at reglene i rentel §§ 2‑3 er ufravikelige til kjøpers gunst etter forsinkelsesrentelovens system (såfremt kjøper er forbruker, men uavhengig av om selger er.yrkesselger).

 

3.3.3.2 Næringsforhold

 

Hjemmelskravet for renter, ihvertfall slik det tradisjonelt har vært fremstilt, medfører skepsis mht vedtakelse av ensidig fastsatte renteklausuler, især når det dreier seg om standardklausuler på et sent stadium i kontraktsavviklingen. Passivitet binder normalt ikke. Selv om vi er utenfor forbrukerforhold er for ensidige renteklausuler i kreditors faktura uten grunnlag i forutgående avtale som hovedregel ikke være bindende i den grad de avviker fra rentel til ugunst for medkontrahcnten. I teorien er det vist til to underrettsdommer, begge uteblivelsesdommer: RG 1983 s 289 (Sør‑Østerdal) og RG 1985 s 56 (Nedenes). Ensidige fakturaklausuler om renter på hhv 24% p a og 2% pr mnd ble ikke ansett bindende for debitor. Ingen av kandidatene kjenner til , dommene. '

 

Forklaringen på den restriktive holdningen til rentekrav utover rentel § 3 også utenfor forbrukertilfellene, kan ifølge Krilger, Norsk kontraktsrett s 488 være at det fastsettes en normaltapserstatning i form av legalt stipulert morarente. Spor etter en slik tankegang finnes også i RG 1983 s 289 (Sør‑Østerdal), og i rentel .§ 3, 3:ledd, jfr Bergsåker s 85, 177 og 197. Det kan imidlertid argumenteres for en oppmykning,.se bl. a Kruger, Pengekrav s 391‑93.

 

Unntaksvis kan en slik fakturaklausul godtas, iallfall så langt det ikke gjelder dramatiske brudd på bakgrunnsretten. Medkontrahenten kan være innforstått med at yteren anvender standardvilkår som er vanlige i bransjen (evt som er brukt i forholdet mellom dem tidligere). Betingelsene er dermed presumptivt forhåndsvedtatt, se Kruger; Norsk kontraktsrett s 485. I RG 1985 s 56 (Nedenes) uttalte retten at dersom debitor tidligere hadde betalt de høyere rentene, ville en fakturaklausul kunne anses vedtatt også i senere tilfeller,

 

3.3.4 Eiendomsforbeholdet ‑ 3 pkt

 

Kandidatene: må skille klart mellom rettsvernsproblematikken og den kontrakstrettslige inter partes‑konflikten. Spørsmålet blir om salgspantklausulen er bindende vedtatt mellom partene.

 

Vilkårene i pl § 3‑17 knytter seg, som overskriften i bestemmelsen viser, til rettsvernet.

 

Hovedregelen er at det ikke gjelder noen absolutte formkrav i betydningen gyldighetsvilkår inter partes, jfr Brækhus s 263 og 265 og Kriiger; Norsk kontraktsrett s 649. Kruger presiserer på s 485‑486 at p1 § 3‑17, 2 ledd ikke setter en autoritativ grense for hvor sent salgspant avtalerettslig kan avtales med bindende virkning mellom partene. Et fåtåll kandidater klarer å gi en korrekt fremstilling her. De som viser til sondringen må etter mitt syn honoreres.

 

Hvor forbeholdet ikke er tatt i salgsavtalen eller med hjemmel i denne, må det være akseptert av kjøperen jfr Rt 1968 s 1188 " Trestandard"‑dommen. Dommen er behandlet i teorien av Brækhus s 92‑93, Kruger, Norsk kontraktsrett s 485‑486 og Pengekrav s 392 n 17 og Woxholth s 108‑109.

Enkcltc kandidater kommenterer dommen. Det vil da være viktig også å få frem at rettstilstanden idag kanskje er noe usikker, på. tross av dommen‑. For det første var det bare mindretallet i Høyesterett (2 dommere) som direkte tok standpunkt til vedtakelsesspørsmålet. For det annet har det i praksis vist seg et behov i flere bransjer for å supplere, avtalene når varene leveres, jfr bl a Woxholth s 108‑09. Videre er slike klausuler fortsatt vanlige i næringsforhold.

 

Mange kandidater hengir seg til lange utredninger av typen "alt om salgspant", bl a under henvisning til pl § 1‑2 (2). Dette blir for generelt i nærværende oppgave.

 

3.4 Innskrenkende eller korrigerende tolkning?

 

Forutsetningen er lier at fakturaklausulene anses som del av avtalen (men problematisk at det ofte skjer en komplisert vekselvirkning mellom tolkning av klausuIen på den ene siden og vedtakelsesspørsmålet evt rimelightetssensur på den annen, se Hov s 86).

 

Hvis tolkningstvil, vil en ved standardiserte fakturaklausuler erfaringsmessig gravitere mot bakgrunnsretten ("harmoniserende tolkning"), eler tolke klausulen på en slik måte at den blir minst byrdefull for debitor. Her er det flere tolkningsrcgler som kan komme til anvendelse. Uklarhetsregelen innebærer at en avtale, i tvilstilfelle, bør tolkes mot den som har forårsaket tolkningstvilen. Nær beslektet er regelen om at en kontrakt bør tolkes mot den som har forfattet den. Mer generelt kan også profesjonalitetshensyn komme inn.

 

I nærvæncnde tilfelle avdekker en tolkning i tråd med alminnelige avtalerettslige prinsipper få tolkningsalternativer og dermed lite rom for tolkningstvil. Klausulene er relativt Iettfattelige, med et ensartet betydningsinnhold.

 

Kandidatene kan imidlertid tenkes å gripe fatt i starttidspunktet for rentekravet, forrentning pr påbegynte måned m v, evt også spørsmål om rentesrenter. .

 

3.5 Rimelighetssensur

 Å starte rett på avtl § 36 vil etter mitt syn være mindre skjønnsomt selv om omfanget av tidligere tiders tilslørte rimelighetssensur, i form av vedtakelses‑ og tolkningsteknikker, nå er redusert. Videre vil det være en svakhet om kandidatene begir seg inn på en generell gjennomgang av avtl § 36. Forutsetningen her er at klausulen i utgangspunktet anses som en del av avtalen og at evt motstrid i størst mulig grad er tolket bort

Dc fleste problemstillinger er berørt tidligere; men kandidatene kan vurdere rente‑ og salgspantklausulen opp mot avtl § 36, under forskjellige forutsetninger.

 

Det bør komme frem at avtl § 36 typisk anvendes overfor standardiserte vilkår i forbrukerforhold. En kandidat har også vist til den nye avtl § 37, jfr EUs Rådsdirektiv 93/13. Ifølge Hov s 160‑61 vil § 37 antakelig ikke bringe mye nytt i forhold til avtl § 36.

 

Bedømmelse

 

Som nevnt innledningsvis er dette en oppgave .der studentene må ha betydelig frihet til å definere temaene og til å strukturere oppgaven. Det kan på langt nær forventes at kandidatene har med alt som er behandlet i denne sensorveiledningen (veiledningen må betraktes som en momentliste). Også kandidater som tar opp et begrenset antall problemer, men som derigjennom viser innsikt skal kunne gjøre det godt .

 

For ståkarakter må det kreves at kandidaten presterer mer enn ren gjengivelse eller omskrivning av klausulene og sentrale bestemmelser i bakgrunnsretten. Det må være forsøkt å gi en sammen­stilling av fakturaklausulene og bakgrunnsretten. Det bør helst også komme noe om problemene knyttet til ensidig fastsatte og standardiserte avtalevilkår.

 

For laud bør det kreves at kandidaten ser flere av de problemstillinger som klausulene reiser og klarer å formulere disse, i tillegg til at fremstillingen av og sammenligningen med bakgrunns­retten må være relativt fyldig. Viktig er det også å gi en innledning som angir kandidatens forståelse av oppgaven og strukturen videre i besvarelsen.

 

De beste kandidatene skiller seg seg ut ved behandling både i dybden og bredden.

 

Grunnet den store frihetcn kandidatene har, er det vanskelig å konkretisere nærmere krav til bestått og til laud. Oppgaven er likevel en som må antas å skille godt mellom gode og svake kandidater.

 

Etter å ha sensurert 30 besvarelser, har jeg gitt,.4‑ stryk og 7 laud. 19 kandidater er altså gitt haud og flertallet av disse samler seg i sjiktet 3.00 til 3.15: Av de laudable besvarelser er noen gitt 2.60, resten på laudgrensen, med unntak for beste besvarelse på 2.40.

 

Spesielt når det gjelder grensen stryk‑bestått synes det å være et visst avvik blant de gjennom­gående sensorene jeg har vært i kontakt med. Avvik finnes både i form av høyere og lavere strykprosent enn det som er oppgitt ovenfor. ‑For egen del har jeg gitt dårligste ståkarakter til de kandidater som grenser opp mot normen som er angitt i senorveilediningen for å bestå (tvilen kommer kandidatene til gode). Jeg minner spesielt om den store friheten kandidatene har og de vanskeligheter dette nødvendigvis medfører ved utformingen av minimumskrav og ved karakterfastsettelsen.