S E N S 0 R V E I L E D N I
N G
PRAKTIKUM 3.
AVDELING VÅREN 1997
Dette er utkast nr. 2 av
sensorveiledningen som er skrevet etter at jeg har rettet en del besvarelser og
har fått tilbakemelding fra gjennomgående sensorer og forfatteren av oppgaven.
DEL
I
Tvisten Peder ÅS ‑
Lars Holm
Peder krever lånet
tilbakebetalt på det grunnlag at låneavtalen er ugyldig. Lars erkjenner at
Peder har rett til det. Men Lars krever i tillegg renter av lånet frå den dag
lånet ble utbetalt. Dette bestrider Lars.
I avtalen mellom partene
har ikke Peder betinget seg renter, men evt. avkastning og verdiøkning på
Lars's andel i det bilfirmaet han etter avtalen skulle bli medeier i.
1. Det rettslige
utgangspunktet
Når en avtale er ugyldig,
og ugyldigheten påberopes, skal hver av partene levere tilbake det de har
mottatt. Så langt må Peder nøye seg med å få tilbakebetalt lånet, og uten
rentetillegg.
Men dersom det i tillegg
til restitusjonsgrunnen også foreligger et ansvarsgrunnlag i forholdet mellom
partene, vil den ansvarlige av partene være forpliktet til å holde den annen
skadesløs. Et slikt ansvar er aktuelt for Lars i vår sak.
Lars har fått lånet ved å
forlede Peder (svik). Peder har derfor krav på å få dekket det tap han er
påført ved å stole på at det var inngått en gyldig og virksom kontrakt (den
negative kontraktsinteresse).
Lars må også være ansvarlig
for at avtalen oppfylles (den positive kontraktsinteresse).
Problemet for Peder er at
de ansvarsbetingende forhold hos Lars ikke har forårsaket noe tap hos Peder. Peder
ville ha oppbevart sine sparepenger i en madrass dersom de ikke hadde blitt
utlånt til Lars. Noen negativ kontraktsinteresse foreligger derfor ikke. Det:
samme er tilfellet for den positive kontraktsinteresse. Den næringsvirkomheten
som Lars var ansatt i hadde blitt avviklet. Peder ville derfor ikke fått noen
avkastning dersom pengene var blitt benyttet tit det avtalte formål.
Det er derfor viktig å se
at det rettslige utgangspunktet er at Peder ikke har krav på renter.
Likevel er det på det rene
at det i norsk rett er utviklet regler på enkelte områder som i tilfelle av
ugyldige avtaler gir den krenkede part noe mer enn restitusjon av den erlagte
ytelse, selv om det ikke foreligger noe ansvarsgrunnlag. Det er slike regler
Peder viser til når han påberoper seg kjøpsloven paragraf 65,2. ledd,
avtaleloven paragraf 36 og ulovfestede regeler.
2. Kravet på forsinkelserente etter kjøpsloven
paragraf 65,2. ledd
Det har vel vært hevdet i
juridisk teori at annen økonomisk kompansasjon enn den som lar seg formulere
som tapsdekning, krever en særskilt hjemmel. Det kan være hjemmel i avtale, lov
eller sedvane. Slik hjemmel foreligger ikke for det foreliggende tilfellet. Det
er en viktig del av besvarelsen å kunne si noe om det prinsipielle spørsmålet
om krav på renter krever særskilt hjemmel. Dette er det skrevet mye om i
Bergsåker, Pengekravsrett, særlig s.73‑87.
Deretter oppstår spørsmålet
om en såpass positiv rettslig regel som kjøpsloven paragraf 65,4. ledd skal få
anvendelse utenfor kjøpsrettens område. Det bør kandidaten si noe om.
Det må tas i betraktining
at kjøpsloven paragraf 65,2. ledd, som forplikter selger‑an til å betale
misligholdsrenter av kjøpesummen når kjøpet heves, har sitt motstykke i at
kjøperen må betale avkastning av tingen og vederlag for den bruksnytte han har
hatt av‑den. Slike hensyn gjør seg ikke gjeldende i forholdet mellom
Peder og Lars. Det kan derfor hevdes at kjøpsloven paragraf 65, 2. ledd heller
ikke egner seg for analogisk anvendelse i dette tilfellet.
3. Kravet på alminnelig utlånsrente i bank
Dette er den rente Lars
måtte ha betalt dersom han ikke hadde fått lånet fra Peder. Det er altså det
som Lars har spart ved å få‑lånet, eller den berikelse han har fått ved
lånet.
Spørsmålet er om det følger
av ulovfestede regler at en kontraktspart :nå gi fra seg til sin medkontraent
den berikelse han har hatt ved en ugyldig avtale, selv om en slik berikelse
ikke korresponderer med et tilsvarende tap hos medkontraenten.
For dette spørsmålet
gjelder det som ovenfor er nevnt om anvendelse av kjøpsloven paragraf 65,
nemlig at det kan hevdes at det kreves særskilt hjemmel for å anvende
berikelsessvnspunktet. Ved kontraktsmislighold synes berikelsesreglene å spille
en tilbaketrukket rolle, se Kruger, Kontraktsrett s.817‑18, men det er
ikke ukjent fra rettspraksis at en kontraktsp.~trt må avgi sin berikelse som
alternativ til tapsdekning, se igjen Kruger s.782 n.8.
Dette er særlig nedfelt i
Trollheimen‑dommen i Rt. 1981 s. 1215 ~særlig s.l227), hvor det bl.a.
heter at "utgangspunktet må være at den som bruker en annens eiendom med
kjennskap til at han ikke .ar rett til det, :nå betale vederlag for
bruken", og hvor det heter at "et vederlag for den rettsstridige bruk
må kunne tilkjennes uavhengig av om eieren er blitt påført noe tap, og da også
uavhengig av størrelsen av det tap som måtte være blitt påført" .
Det er mulig at avtaleloven
paragraf 36 gir grunnlag for å tilkjenne Peder alminnelig utlånsrente. Etter
paragraf 36 kan en avtale endres. Det må også innebære at den kan bygges ut med
oppgjørsregler for det tilfellet at avtalen er ugyldig.
I alle fall forutsetter
lovmotivene at dommeren kan avgjøre hvor vidt det skal svares full eller bare
delvis kompensasjon når oppfyllelsen ikke lar seg restituere, herunder også om
restitusjonsplikten skal begrenses til den restitusjonspliktiges berikelse.
Vår sak omhandler et annet
spørsmål, nemlig om den annen parts berikelse vil være et alternativ når den
krenkede part ikke er påført noe tap. Men i prinsippet skulle paragraf 36 være
like anvendelig i et slikt tilfelle. Dertil gir paragraf 36 anvisning på en
rimelighetsvurdering. Konkret rimelighet kan i dette tilfellet tilsi a.t Peder
tilkjennes alminnelig utlånsrente.
Peder påberoper seg avtalen
som grunnlag for å bli tilkjent alminnelig utlånsrente. Det kan være vanskelig
å se hva som kan utledes av avtalen for så vidt. Avtalen regulerer jo ikke de
spørsmål som oppstår når avtalen er ugyldig. Muligens kan avtalen likevel bygge
på forutsetninger om oppgjørsregeler om hva som da bør gjelde, men umiddelbart
er det vanskelig å se hva desse forutsetningene vil gå ut på.
En kan kanskje se det slik
at Peder må kunne bygge på det avtalen måtte bestemme om vederlag for
kreditten, selv om han påstår lånet er ugyldig. Peder krever renter med
tilbakevirkende kraft, altså renter for lånet i den perioden avtalen varte.
Avtalens bestemmelse om deling av avkastningen viser at Peder ikke så for seg
vederlagsfri kreditt. Når en tar i betraktning den illojale opptreden fra Lars
side og hans berikelse, kan det være grunnlag for å innfor tolke en
renteforutsetning i avtalen, se Rt . 1900 s.1524 og Bergsåker s.77‑78 og
s.81.
4. Eksamenskrav og
dekningen i pensumlitteraturen
Det gjelder her spørsmålet
innenfor emnene kontraktsrett og pengekrav. Etter eksamenskravene skal
kandidatene ha grundig kjennskap til bl.a. kontraktsavvikling og mislighold,
tilsidesettelse, lemping og kontraktsrevisjon og dertil grundige kjennskap tit
regelene om pengakrav og forholdet mellom debitor og kreditor. Men de spesielle
spørsmål som oppgaven reiser har ikke fått noen samlet fremstilling i pensum.
Særlig i Bergsåker s . 73 ‑84 er det skrevet mye om spørsmålet om krav på
renter krever særskilt hjemmel.
5. Vurderingen av
besvarelsen
Nettopp fordi de spørsmål
som oppgaven reiser ikke har fått en samlet fremstilling
i pensum, stiller den visse krav til
kandidatene,
og besvarelsene må bedømmes ut fra dette.
Det er viktig at
kandidatene får frem at Peder ikke vil kunne kreve renter ut fra resonnement om
erstatning for påført tap. Kandidatene må se at Peder altså krever noe mer enn
tapsdekning .
Kandidatene bør få noe ut
av spørsmålet om krav på renter krever særskilt hjemmel, særlig på grunn av
dekningen i pensum.
Videre er det viktig at
kandidatene finner frem tilde særlige regler som kan begrunne rentekravet, selv
om det ikke foreligger noe tap av renter eller ansvarsgrunnlag. Kjøpsloven
paragraf 65 er nevnt. Det andre grunnlaget er berikelsesreglene. Det vil være
et minus om kandidatene ikke forankrer kravet på alminnelig utlånsrente _ bank
i desse regelene. Endelig må kandidatene se at avtaleloven paragraf 36 evt. kan
komme til anvendelse ved den type oppgjør ved ugyldige avtaler som vi har i
dette tilfellet.
DEL
II
Tvisten
Satung ‑ Kirkerud Finans
Satung har levert et parti
datamaskiner til Ole Tastad i kommisjon. Ole håndpantsatte datamaskinene til
Jan Ruud mot at Jan gav Ole et 1ån på kr. 200 000 og uten at Jan var klar over
at ‑pantet var varer i kommisjon. Datamaskinene ble overført videre til
Kirkerud Finans, som etter anmodning fra Ole betalte Jan ` s f fordring. .
Satung satte frem krav om
at Kirkerud Finans (heretter kalt Finans) tilbakeførte datamaskinene til
Satung.
Satung erkjente at
eiendomsretten til maskinene var gått tapt derom Jan var i god tro ved
håndpantsettelsen, jf. kommisjonsloven paragraf 54,2. ledd. Men datamaskinene
er jo bare overført som håndpant, også i forhold til Finans. Etter paragraf 54
, 2 . ledd er "forføyningen bindende overfor tredjemann" ‑
altså betyr det at Jan/Finans bare erverver håndpanterett. Satung beholder
altså sin eiendomsrett, men påheftet håndpanteretten. Slik jeg oppfatter
oppgaven, er spørsmålet altså om Finans kan holde datamaskinene tilbake i kraft
av håndpanteretten.
1. Vil Finans kunne få
bedre rett enn Jan?
Satung anfører at Jan ikke
var i aktsom god tro ved håndpantsettelsen ettersom han var kjent med at banken
hadde betinget sea at pantsettelse ikke kunne skje uten bankens samtykke, og at
Finans ikke fikk bedre rett enn Jan. Finans bestred dette, og hevdet at det
måtte kunne påberope seg godtroerverv.
Etter vanlig lære! er det
slik at selv om løsøre omsettes flere ganger vil rette eier likevel kunne
vindisere fra senere erververe av tingen dersom tingen er frarøvet rette eier
på en måte som ikke er gjenstand for ekstingsjon, f.eks. at tingen er stjålet.
Det er annerledes når rette
eiers innsigelse kan ekstingveres. Det er tilfellet i saken her, jf.
kommisjonsloven paragraf 54,2. ledd. Selv om Jan ikke var i aktsom god tro (og
derfor ikke erverver håndpanterett) vil Finans kunne ekstingvere i forhold til
Satung, se Lilleholdt, Godtruerverv og kreditorvern (1994) s. 155
Finans må derfor få
medhold.
Oppgaven inviterer
imidlertid til den oppfatning at betalingen fra Finans må betraktes som
intervensjonsbetaling, slik at kravet er overført til Finans ved såkalt
subrogasjon. Forarbeidene til godtroervervsloven tilsier at en slik overføring
ikke kan betraktes som avhending etter lovens paragraf 1, slik at det heller
ikke er rom for ekstingsjon i slike tilfeller, se Lilleholdt s.128 og s.129
note 15.
2. Spørsmålet om Jan
ekstingverte i forhold til Satung
Dette blir et subsidiært
spørsmål i forhold til løsningen under okt. 1 ovenfor.
Jan var klar over
pantsettelsesforbudet. For Jan måtte det derfor fortone seg slik .At han måtte
være forberedt på at han ikke fikk utøve panteretten. For så vidt kan det
hevdes at Jan ikke har noe særlig sterkt krav på vern. Det kan også vises til
at det er diskutert i relasjon til avtaleloven paragraf 33 om det vil stride
mot redelighet å påberope seg et rettserverv som krenker tredjemanns rett.
Det avgjørende er vel
imidlertid lovens vilkår for ekstingsjon. Avhenderen (Ole) må være legitimert
og erververen (Jan) må være i aktsom god tro. Spørsmålet er om hva som skal
være gjenstand for den gode tro. Og det må nettopp være den rett det er tale om
å ekstingvere. I dette tilfellet Satung's rett. At andre skulle ha rettigheter
i tingen, er en annen sak. Slike rettigheter vil evt. fremdeles være i behold,
og være påheftet tingen. Håndpantet tilhørte dessuten ikke Ole, og var derfor
heller ikke‑omfattet av bankens pantsettelsesforbud. Når Jan's onde tro
på denne måten skyldes villfarelse, taler det mot at dette skal hindre Jan's
erverv.
Min konklusjon blir derfor
at Jan erverver håndpanterett i datamaskinene.
3. Eksamenskrav og
dekningen i pensumlitteraturen
Denne del av oppgaven
faller inn under emnet tingsrett hvor kandidatene skal ha grundig kjennskap til
bl.a. legitimasjon og rettsvern ved overføring av fast eiendom og vanlig
løsøre. Det er spesielle og avgrensede spørsmål omkring vilkårene for
ekstingsjon som tas opp, og de har ikke fått noen samlet fremstilling i pensum.
Det nærmeste er den henvisning til
Lilleholdt, Godtuerverv og
kreditorvern som er nevnt ovenfor.
4. Vurderingen av
besvarelsene
Selv om det er spesielle
spørsmål som tas opp i oppgaven, er det likevel spørsmål som knytter seg til
det sentrale spørsmålet om vilkårene for ekstingsjon ‑ i dette tilfellet
de vilkår som knytter seg til godtro‑kravet. Kandidatene bør derfor kunne
si noe fornuftig om dette, selv om de spesielle sidene ved godtrokravet som
melder seg her, ikke skulle være omhandlet i pensum.
Spørsmålet
om Finans kan påberope seg godtroerverv selv om Jan ikke var i god tro, er likevel omhandlet i
pensum ‑ jf.
henvisningen
til Lilleholdt ovenfor. Det er alt for få kandidater som får frem spørsmålet om
Finans vil kunne få bedre rett enn Jan. Drøftelsen går direkte på
godtroervervsloven paragraf 1, og uten å klargjøre dette spørsmålet. Det må
trekke ned. At det er meget få kandidater som ser spørsmålet om
intervensjonsbetaling, må aksepteres.
DEL III
Tvisten
programvareleverandøren ‑ Ole`s konkursbo.
Før konkursen hadde Ole
betalt gjeld til Programleverandøren og deretter (men før konkursen) fremmet
krav mot leverandøren om erstatning på grunn av mangler ved en vareleveranse.
Boet krevde omstøtelse av gjeldsinnfrielsen og betalingen av
erstatningsbeløpet. Programleverandøren krevde å få motregne med en annen
ubetalt leverandørhjelp.
1. Spørsmålet om motreqning er forhindret
på grunnlag av dekningsloven paragraf 8‑2
Boet anfører prinsipalt at
motregning er forhindret på grunn av dekningsloven paragraf 8‑2,1 ledd, 1
pkt. på grunn av at Programleverandøren hadde ervervet motkravet fra Factoring
AS 14 dager før konkursåpningen.
Til dette anfører
Programleverandøren at motkravet hadde vært sikringscedert til Factoring, jf.
panteloven paragraf 4‑9.
Faktoring as hadde erklært
seg ubundet av avtalen om sikringscesjon fordi Programleverandøren ved
avtaleinngåelsen hadde fortiet Ole`s sviktende betalingsevne.
Spørsmålet er om motregning
er avskåret etter paragraf 8‑2,1.ledd, 1 pkt . fordi Programleverandøren
ikke har ervervet motkravet fra Tredjemann, når situasjonen var at
sikringssesjonen var ugyldig .
Bakgrunnen for; paragraf 8‑2
er at motregningsadgangen i konkurs man friste til misbruk ved å overføre, ved
mistanke om at det vil bli åpnet konkurs i debitor`s bo, fordringer på debitor
til den som står i gjeld til den samme. Derfor oppstiller paragraf 8‑2
begrensninger adgangen til å motregne men motkrav ervervet fra tredjemann.
De hensyn som begrunner
paragraf 8‑2 gjør seg lite gjeldende ved den motregning som kreves i
dette tilfellet. Programleverandøren var jo tidligere innehaver av motkravet.
At det ble overført til Factoring skjedde selvsagt ikke med tanke på
spekulasjon i forhold til en ventet konkurs hos Ole. Tilbakeføringen av kravet
til programleverandøren har heller ikke karakter av slik spekulasjon. Factoring
var ubundet av sikringscesjonen, og programleverandøren er "tvunget" til
å ta kravet tilbake.
Selv om motregning skulle
være utelukket etter ordlyden i paragraf 8‑2,1. ledd taler mye for å
fortolke bestemmelsen innskrenkende slik at motregning likevel aksepteres i et
tilfelle som dette.
2. Spørsmålet om motregning overfor
omstøtelseskravet er utelukket.
Spørsmålet er om
omstøtelseskravet først erverves på boets hånd slik at vilkårene for motregning
ikke er tilstede etter paragraf 8‑1,1. ledd 1 pkt., se Andenæs, konkurs
s.314.
Motregning overfor
omstøtelseskravet kommer uansett i en annen stilling. Det følger av
dekningsloven paragraf 5‑11,2. ledd at oppgjøret ved omstøtelse skal
skje, når noen av partene krever det, ved at hver leverer tilbake det mottatte.
Dersom kreditor får motregne overfor omstøtelseskravet med andre krav mot
debitor (boet>, innebærer det i realiteten en undergraving av
omstøtelsesreglene. Kreditor får en dekning utover det som omstøtelsesreglene
tilsikter. De beste grunner taler vel derfor for at motregning overfor
omstøtelseskravet er utelukket.
3. Eksamenskrav og dekningen i
pensumlitteraturen
Oppgaven faller inn under
emnet gjeldforfølgningsrett hvor kandidatene skal ha grundig kjennskap til
bl.a. reglene om omfanget av kreditorenes beslagsrett. Paragraf 8‑2 er
behandlet i Andenæs, Konkurs s. 320. Det spesielle spørsmålet om motregning
ovenfor omstøtelseskravet har jeg ikke sett er behandlet i pensumlitteraturen.
4. Vurderingen av besvarelsene
For begge de spørsmål som
oppstår i del III er det avgjørende at kandidatene tar utgangspunkt i formålet
med dekningsloven paragraf 8‑2 og omstøtelsesreglene, og fortolker
bestemmelsene og ressonerer ut fra dette. De som makter det, vil kunne oppnå en
god karakter, selv om det ikke skrives så mye. De kandidatene som ikke ser
poengene vil måtte få dårlig uttelling når det gjelder karakteren.
Oppgavens del I synes å reise de fleste spørsmål og
være mest omfattende. Del III synes å være den mest oversiktlige og for så vidt
lettest å besvare. Del II kommer i en mellomstilling.
Det er mulig av del I bør telle ca 45%, del II ca 35%
og del III ca 20%
Praktikum del IV
1. Oppgaven reiser flere
problemstillinger i tilknytning til naboloven og dens anvendelse. Den sentrale
bestemmelse er naboloven § 11. Denne bestemmelsen er helt kort behandlet i
pensum, se Falkanger Tingsrett, s. 316. Problemstillingene er likevel såvidt
generelle at de fleste kandidater bør ha tilstrekkelige kunnskaper til å f$
brukbare drøftelser.
2. Det kan være naturlig å først behandle
Ås anførsel om at naboloven ikke er anvendelig på denne tvisten. Det sentrale er hvorvidt naboloven kan anvendes når Ås eier
begge eiendommene.
Problemstillingen
behandles kort av Falkanger på s. 310 flg. Brækhus og Hærem, Norsk
Tingsrett,(som ikke er pensum)
behandler problemstillingen mer inngående på s. 143 flg. Utgangspunktet må
trolig være at leietaker ikke kan
påberope naboloven overfor eier. Unntak kan imidlertid tenkes hvor
leieforholdet har langsiktig karakter og hvor leier utøver omfattende rådighet
over eiendommen.
Walle har i den foreliggende twist en leieavtale på
20 år og utøver eksklusiv rådighet over eiendommen. Etter mitt skjønn taler
gode grunner for at naboloven skal kunne gis anvendelse, men de kandidater som
makter å drøfte hensyn for og imot bør honoreres uansett hvilken konklusjon de
havner på.
En del kandidater vil muligens raskt avvise at
naboloven kan anvendes, fordi tvister mellom Ås og Walle ikke er en typisk
nabokonflikt. Ås har tatt seg til rette på en eiendom som han har leiet ut, og det
kan hevdes at denne konflikten bør løses av andre regler enn naboloven. Etter
mitt syn det imidlertid mest hensiktmessig å drøfte denne problemstillingen
under § 11, og jeg viser derfor til pkt. 3. nedenfor.
3. Under forutsetning av at naboloven er anvendelig,
må det drøftes hvorvidt lovens § 11 kan anvendes. Innledningsvis kan kandidaten
med fordel s1å fast at bassenget må regnes som "byggverk" i relasjon
til § 11. Lovgiver valgte betegnelsen byggverk for å favne videst mulig, og i
teorien er det antatt at sogar kraftlinjestolper omfattes.
Naboloven § 11 omfatter etter sin ordlyd bare
tilfeller hvor deler ("noko") byggverket står inne på naboeiendommen.
Lovgiver har bevist holdt utenfor de tilfeller Hvor hele byggverket står inne
på naboeiendommen, og begrunnelsen er at det i disse tilfellene ikke
nødvendigvis foreligger en konflikt som skyldes naboforhold. I teorien er det
likevel antatt at § 11 må kunne anvendes analogisk på sistnevnte tilfeller. (Se
Falkanger s. 316 og Brækhus/Hærem s. 138.) De kandidater som kjenner til dette
bør belønnes. Makter kandidaten i tillegg å si noe fornuftig om hvorvidt
analogi bør anvendes i det foreliggende tilfellet, fortjener det markert
uttelling.
4. Kandidatene må videre drøfte
forholdet mellom byggetillatelse og § 11. Problemstillingen er ikke direkte behandlet i pensum, men Falkanger
behandler på s. 266‑267 forholdet mellom naboloven og annen lovgivning‑
Sentralt i så måte er Høyesterettsdom inntatt i Rt. 1974 s. 122.
Flertallet
uttalte at naboloven § 2 ikke vek for stadfestet reguleringsplan, men uttalte
seg mer reservert i relasjon til § 4. Mindretallet (to dommere) var enig
angående § 2, men mente at § 4 ikke kunne anvendes. Dommen har senere vært
gjenstand for debatt, blant annet en polemikk i Lov og Rett 1976 mellom Audvar
Os og Carl A. Fleischer.
Konflikten mellom byggetillatelse og § 11 vil trolig
sjelden komme opp i praksis. Personlig finner jeg det tvilsomt om § 11 må vike,
men det sentrale for kandidatene bør være å drøfte hvorvidt en byggetillatelse
er ment å ivareta de samme hensyn som naboloven § 11. Det bør gi uttelling om
kandidatene kjenner til den sentrale høyesterettsdom og innholdet i denne. Det
kan imidlertid ikke forventes at noen kan gjengi synspunktene i den juridiske
debatt.
Avslutningsvis bemerkes at plan og byggningsloven §
93 om byggetillatelse ble endret ved lov av 5. mai 1995 nr. 20. Etter denne
lovendringen er det klart at As' svømmebasseng krever byggetillatelse.
Lovendringen var imidlertid ikke trådt i kraft da As oppførte bassenget, og
etter den tidligere ordlyden er det tvilsomt om byggetillatelse var nødvendig.
Jeg er usikker på om dette kan forvirre kandidatene, men de bør under enhver
omstendighet foreta en subsidiær drøftelse.
5. Kandidatene bør til slutt drøfte
hvorvidt As kan beholde svømmebassenget mot at han betaler et vederlag til
Walle, jf. § 11 første ledd annet p. Denne bestemmelsen er ikke omhandlet i
pensum, men er en direkte parallell til § 10 annet ledd som Falkanger behandler
på s. 303‑305. Kandidatene bør få frem grunnvilkåret om at As ikke må
være "nemnande å leggje til last". Videre må det foretas en
interesseavveining hvor de utlegg/tap retting vil medføre, må veies mot Walles
fordel
ved å få bassenget fjernet. Det bør
presiseres at loven krever klar interesseovervekt for at bassenget skal kunne
bli stående. Ved vurderingen må en bl.a. ta hensyn til den skyld Ås har
utvist,hans kostnader med å
fjerne bassenget, Walles interesse av å få bassenget fjernet, herunder at
leieavtalen bare varer frem til år 2000.
Kandidatene har ikke særlig grunnlag for å uttale seg
om størrelsen på et eventuelt vederlag, men det er positivt om § 11 annet ledd
nevnes kort.