Sensorveiledning til teorioppgave nr. 3 til 3. avdelingseksamen ved Univeisitetet i Tromsø våren 1998

Av professor dr. juris Jens Edvin A. Skoghøy

1. Innledning

Oppgaven har følgende ordlyd:

«Fellespant»

Pensummessig dekkes oppgaven av J. E. A. Skoghøy: Panteloven med kommentarer (Oslo 1995) s. 127‑138 (kommentarene til § 112).

Av annen litteratur om emnet kan nevnes T. Sanvik: Fellespant, JV 1983 s. 67 ff., S. Brækhus: Omsetning og kreditt 2. Pant og annen realsikkerhet, 2. utg. (Oslo 1994) s. 184 ff., T. Sandvik/K. Kruger/0. J. Giertsen: Norsk panterett, 2. utg. (Bergen 1982) s. 123 ff., C.‑B. Kjelstrup: Liten panterett, 4. utg. (Oslo 1996) s. 157 ff., C.‑B. Kjelstrup/T. Falkanger.‑ Tvangsfullbyrdelse vedrørende fast eiendom ‑ diverse emner. Skrift nr. 43 i Den Norske Advokatforenings småskriftserie, 2. utg. (Oslo 1986) s. 49‑50 og J. E. A . Skoghøy: Panteregress ved fellespant, Lov og Rett 1998 s. 131 ff.

Etter min mening er det naturlig først å behandle spørsmålet om når det foreligger fellespant. Deretter er det naturlig å fremstille prinsippet om den solidariske panteheftelse. Etter at prinsippet om den solidariske panteheftelse er fremstilt, er det naturlig å behandle reglene om panteregress. Dette er den desidert vanskeligste del av oppgaven.

2. Når foreligger det fellespant?

Med ”fellespant» siktes til tilfeller hvor «to eller flere selvstendige formuesgoder som tilhører samme eier eller forskjellige eiere, hefter som pant for samme pantekrav», se panteloven § 1‑12 første ledd.

Det er her naturlig først å si noe om hva som ligger i «selvstendige formuesgoder» . Siden fellespantereglene tar sikte på å løse de problemer som oppstår i tilfeller hvor panteobjekter som er undergitt forskjellig eier‑ eller heftelsesforhold blir realisert uavhengig av hverandre, må det avgjørende være om de formuesgoder det er tale om, kan realiseres hver for seg, se min kommentarutgave s. 127‑129.

Kandidatene bør få frem, at det avgjørende er om panteobjektene hefter til sikkerhet for samme pantekrav. Hva som er grunnlaget for panteretten, er likegyldig. Det er heller ikke noe vilkår at panteretten i de enkelte formuesgoder er etablert ved samme disposisjon.

3. Prinsippet om den solidariske panteheftelse

I tilfeller hvor det foreligger fellespant, har panthaveren ved fellespant rett til å holde seg til det eller de panteobjekter han vil for hele pantekravet hvis ikke annet er avtalt (prinsippet om den solidariske panteheftelse), se pantelovens § 1‑12 første ledd. Dette innebærer (1) at panthaveren ikke trenger å foreta noen fordeling av

pantekravet, og (2) at han kan velge realisasjonsrekkefølge.

I loven er det uttrykkelig sagt at prinsippet om den solidariske panteheftelse kan være fraveket ved avtale. Mest praktisk er avtale som begrenser panthaverens valg av realisasjonsrekkefølge.

En avtale som begrenser fellespanthaverens rett til å velge realisasjonsrekkefølge, trenger ikke være inngått uttrykkelig, men kan også være inngått implisitt og forutsetningsvis. Ved realkausjon må det f.eks. dersom det ikke foreligger holdepunkter for annet, innfortolkes et krav om at hoveddebitors eiendom må realiseres først, se min kommentarutgave s. 131, jf. C. Smith: Garantikrav og garantistvern. Garantirett III, 2. utg. (Oslo 1981), s. 244‑245 og Brækhus op. cit. s. 187.

Panthaverens valg av realisasjonsrekkefølge kan også være begrenset ved lov, se leks. tvfl. § 8‑11 annet ledd, § 11‑19 annet og tredje ledd (lex spesialis).

4. Panteregress

4.1. Noen utgangspunkter

Dersom fellespanthaverens valg av dekningsrekkefølge skulle være avgjørende for den endelige fordeling av panteverdiene, ville det kunne gå ut over tredjemann. Dette gjelder ikke bare i tilfeller hvor panteobjektene eies av forskjellige eiere, men også hvor panteobjektene eies av samme eier, men ett eller flere av disse er beheftet på sekundær prioritet. For at ikke fellespanthaverens valg av dekningsrekkefølge skal være avgjørende for hvem som i siste omgang skal bære belastningen, inneholder § 1‑12 andre ledd en bestemmelse om panteregress. I denne bestemmelse er det fastsatt at dersom fellespanthaveren har «oppnådd dekning fra ett av panteobjektene for en større del av pantekravet enn den som etter rettsforholdene mellom partene skulle falle på dette objekt, har andre panthavere i objektet, eventuelt også eieren, rett til å tre inn i panteretten i de øvrige panteobjektene for den overskytende delen».

Ved drøftelsen av reglene om panteregress blir det ikke bare spørsmål om hvordan panteregressen skal fastlegges (regressnøkkelen), men også hvem som kan gjøre panteregress gjeldende. Hvilken rekkefølge man vil behandle disse spørsmålene i, kan være en smakssak.

I forhold til begge disse spørsmålene står Høyesteretts dom i Rt. 1997 s. 645 (Vest‑Kran‑dommen) sentralt. Denne dommen ble gjennomgått på forelesninger våren 1998, men da de fleste kandidater som nå er oppe til eksamen, har fulgt panterettsforelesninger i våren 1997, kan dommen ikke uten videre forutsettes kjent. I prinsippet skal imidlertid kandidatene forutsettes å kjenne gjeldende rett på eksamenstidspunktet, og de beste kandidatene må derfor forventes å kjenne dommen.

4.2. Hvem kan gjøre panteregress gjeldende? De som kan gjøre panteregress gjeldende, er for det forste «andre panthavere», se panteloven § 1‑12 andre ledd.

Med «andre panthavere» menes panthavere som har pant på prioritet etter fellespanthaveren i ett eller noen av fellespanteobjektene (særpanthavere). Hva som er grunnlaget for panteretten, og om panteobjektene eies av samme eller forskjellige eiere, er uten betydning. Som særpanthaver må også anses et konkursbo som trer inn i et utlegg som det er oppnådd rettsvern for mindre enn tre måneder før fristdagen, se dekningsloven § 5‑8, jf. §§ 5‑10 og 5‑11, jf. Rt. 1997 s. 645 på s. 652 (mindretallets votum).

For det andre kan «eieren» gjøre panteregress gjeldende, se § 1‑12 andre ledd. Det denne bestemmelse først og fremst sikter til, er tilfeller hvor fellespanteobjektene eies av forskjellige eiere. I tilfeller hvor eieren er gått konkurs, og det formuesgode det er oppnådd dekning i, ville ha vært omfattet av konkursbeslaget dersom det ikke var blitt brukt til å dekke fellespanthaveren, må eierens regressrett gå over på konkursboet.

Spørsmålet om hvorvidt konkursboer kan gjøre regressrett gjeldende, oppstår ikke bare i tilfeller hvor panteobjektene eies av forskjellige eiere. Som ovenfor nevnt kan panthavere på sekundær prioritet gjøre panteregress gjeldende uavhengig av om panteobjektene eies av samme eller av forskjellige eiere. Dette reiser spørsmål om ikke også konkursboer og andre rettighetshavere med prioritet bak en fellespanthaver også bør kunne gjøre panteregress gjeldende i tilfeller hvor panteobjektene tilhører samme eier.

For tilfeller hvor noen av fellespanteobjektene er unntatt fra konkursbeslag, og fellespanthaveren først søker dekning i de panteobjekter som omfattes av konkursbeslaget, følger det av uttrykkelig bestemmelse i dekningsloven § 8‑14 tredje ledd at boet har regressrett. Men konkursboer vil også ha behov for regressrett i tilfeller hvor ett av fellespanteobjektene er beheftet med særpant på prioritet bak fellespantet, og fellespanthaveren først søker dekning i de panteobjekter som ikke er beheftet med særpant. Kan boet da tre inn i fellespanthaverens panterett i det særpantebeheftede formuesgode med prioritet foran særpanthaveren? Dette vil i tilfelle innebære at særpanthaverens rett til særpanteobjektet blir begrenset til det beløp særpanthaveren ville ha fått om fellespanthaverens rett var blitt forholdsmessig fordelt på alle panteobjekter som omfattes av fellespantet.

Spørsmålet om regressrett for konkursboet i tilfeller hvor noen av panteobjektene er unntatt fra kreditorbeslag, og fellespanthaveren først søker dekning i de panteobjekter som omfattes av konkursbeslaget, er behandlet i pensum. Spørsmålet om konkursboer har regressrett i tilfeller hvor ett av fellespanteobjektene er beheftet med særpant på prioritet bak fellespantet, og fellespanthaveren først søker dekning i de panteobjekter som ikke er beheftet med særpant, er derimot ikke nærmere behandlet i pensum, men dette var den sentrale problemstilling i Vest‑Kran‑saken. De kandidater som kjenner denne dommen, eller som har lest min artikkel i Lov og Rett, må man derfor regne med går inn på dette spørsmålet. Siden man må regne med at noen av kandidatene går inn på dommen, skal jeg kort gjengi denne dommen. Men jeg presiserer at dette er noe for kandidater i toppsjiktet.

Forholdet i Vest‑Kran‑saken var at ett av fellespanteobjektene var særpantsatt på prioritet bak fellespantet, og ved gjennomføringen av dekning realiserte fellespanthaveren først de objekter som ikke var særpantsatt. Fra boets side ble det anført at boet i slike tilfeller må ha krav på en forholdsmessig andel av realisasjonssummen for særpanteobjektet basert på hva boet ville ha fått ved en samtidig og forholdsmessig realisasjon av alle fellespantsatte aktiva. Boet argumenterte med at dette ville ha blitt resultatet om det særpantsatte aktivum var blitt realisert først. Siden lovgrunnen for bestemmelsene om panteregress er å nøytralisere virkningene av fellespanthaverens valg av dekningsrekkefølge, mente boet at særpanthaverens rett også i tilfeller hvor de panteobjekter som ikke er beheftet med særpant, blir realisert først, må begrenses til det særpanthaveren ville ha fått om fellespanthaverens krav var blitt forholdsmessig fordelt på alle fellespanteobjektene.

Under dissens (3 mot 2) fikk boet ikke medhold. Både flertallet og mindretallet i Høyesterett var enig med boet i at dersom særpanteobjektet var blitt realisert først, måtte særpanthaverens regressrett i de øvrige panteobjekter bestemmes ut fra hva særpanthaveren ville ha fått om alle fellespanteobjekter var blitt realisert samtidig, og fellespanthaverens krav var blitt forholdsmessig fordelt på alle pant. Flertallet kom derimot til at det i tilfeller hvor de panteobjekter som ikke er beheftet med særpant, blir realisert først, ikke finnes noen hjemmel for å begrense særpanthaverens rett til det han ville ha fått ved en samtidig og forholdsmessig realisasjon. Flertallet innrømmet at reelle hensyn kan tale for en analogisk eller utvidende anvendelse av bestemmelsen om regress mellom panthavere i panteloven § 1‑12 annet ledd, for å unngå at boets og sekundærpanthaverens stilling blir forskjellig som følge av den rekkefølge aktørene velger å realisere ulike pantegjenstander i», men mente at det var «vanskelig på grunnlag av en enkeltstående sak å ha full oversikt over de reelle hensyn som gjør seg gjeldende».

Hvis de kandidater som går inn på spørsmålet om regressrett for konkursboer, er i stand til å se problemet og gjengi noe av diskusjonen mellom flertallet og mindretallet, må de honoreres godt for det, da dette er en svært infløkt problemstilling. Det er imidlertid bare de aller beste som kan forventes å få noe fornuftig ut av dette.

4.3. Hvordan skal regressnøkkelen fastlegges?

I tilfeller hvor fellespanteobjektene tilhører forskjellige eiere, volder ikke regressnøkkelen særlige problemer. Dersom eierne hefter personlig for pantekravene, må regressnøkkelen for panteregressen være den samme som for den personlige regressen. Hvis ingen av eierne hefter personlig for pantekravene, må eiernes regressrett ‑ i mangel av holdepunkter for annet ‑bestemmes ut fra hvor stor belastning de enkelte eiere måtte ha tålt ved en samtidig og forholdsmessig realisasjon av samtlige panteobjekter. Dersom en av eierne kan anses som hoveddebitor, må regressnøkkelen fastlegges på grunnlag av kausjonsrettslige betraktninger, se nærmere min kommentarutgave s. 134, jf. bl.a. Sandvik, op. cit. s. 77 og Brækhus, op. cit. s. 188.

Dersom panteobjektene tilhører samme eier, og det er en særpanthaver (eller annen rettighetshaver) på sekundær prioritet som gjør panteregress gjeldende, volder fastleggelsen av regressnøkkelen større problemer. Den vanlige lære har vært at særpanthaveren via panteregressen kan < kreve å bli stilt som om fellespanthaveren hadde fått forholdsmessig dekning av alle pant, nemlig i forhold til de beløp han makismalt hadde kunnet to ut av hvert enkelt pant», se Brækhus, op. cit. s. 189, jf. Sandvik, op. cit. s. 77, SandviklKriigerlGiertsen, op. cit. s. 128 og KjelstruplFalkanger, op. cit. s. 54. Dette synspunkt har også støtte i forarbeidene til panteloven (Ot. prp. nr. 39 (1977‑78) s. 97), og i Vest‑Krandommen har Høyesterett enstemmig sluttet seg til dette, se Rt. 1997 s. 645, på s. 650 (flertallet) og s. 651 (mindretallet).

I kommentarutgaven til panteloven har jeg gått inn for at særpanthaveren gjennom regressen skal stilles som om de ikkesærpantsatte aktiva var blitt realisert først. Dette vil man oppnå ved å la særpanthaveren i tilfeller hvor særpanteobjektet blir realisert først, tre inn i fellespanthaverens panterett i de ikkesærpantebeheftede aktiva for særpantekravets fulle beløp, men begrenset til særpanteobjektets verdi og på prioritet etter fellespanthaveren (se min kommentarutgave s. 134‑137). Etter Høyesteretts dom i Vest‑Kran‑saken har jeg endret oppfatning på dette punkt, se min artikkel i Lov og Rett.

Spørsmålet om hvordan regressnøkkelen skal fastlegges, er vanskelig, og hvilket standpunkt kandidatene kommer til her, spiller mindre rolle. For å kunne få toppkarakter må imidlertid forventes at kandidatene ser problemstillingen, og at de på en akseptabel måte argumenterer for det ene eller annet standpunkt.

5. Avslutning

Oppgaven må karakteriseres som krevende, og dette må sensorene ha i mente.

For å få ståkarakter kan man ikke forvente noe mer enn at kandidatene på en noenlunde forståelig måte har klart å få frem hva fellespant er, hva prinsippet om den solidariske panteheftelse går ut på, og hva som er formålet med panteregress. For å få ståkarakter kan det ikke forventes noe om regressnøkkel, og hvem som kan gjøre panteregress gjeldende.

Hvis kandidatene ikke bare har klart å gi en akseptabel fremstilling av hovedprinsippene, men også har klart å si noe fornuftig om regressnøkkel og hvem som kan gjøre panteregress gjeldende, bør det ligge an til laud.

Som nevnt er oppgaven vanskelig, og den gir derfor også anledning for de gode kandidatene å boltre seg.

Tromsø, 13. mai 1998