SENSORVEILEDNING

UNIVERSITETET I TROMSØ, DET JURIDISKE FAKULTET CAND.JUR.EKSAMEN - BEGGE MODELLER

3. AVDELING VÅREN 1999

Teoretisk oppgave nr.3

"Forholdet mellom debitor cessus og cesjonar ved overdragelse av

gjeldsbrev".

Pensumlitteratur: Trygve Bergsåker: Pengekravsrett (1994). Oppgavens tema behandles hovedsaklig i bokens del IV, avsn. 1 og 3 samt del XI avsn. 5.

Tilleggslitteratur:

Kai Kruger: Pengekrav, 2. utg. (1984) (Oppgavens tema behandles hovedsaklig i bokens kap. 12.4, 23 og 34.7) Per Augdahl: Den norske obligasjonsretts almindelige del, 4. utg. (1978) (Oppgavens tema behandles hovedsaklig i bokens kap. 9, III, 31 og 32 B). Negotiable dokumenter, 5. utg. (1981), utgitt av Bergen Bank Trygve Bergsåker, Pengekravsrett Doms- og materialsamling (1992)

Denne sensorveiledningen baserer seg på et utkast dat. 18. mai 1999. Jeg har drøftet utkastet med gjennomgående sensor. De fleste endringene i forhold til utkastet, går på spørsmål vedrørende selve bedømmelsen, se pkt. 5 nedenfor. Det som sies om de materielle rettsspørsmål, er i hovedsak uendret.

Oppgavens tema er blant det mest sentrale i formueretten. Dette er en oppgave samtlige studenter skal kunne skrive en del om. Allerede i dette ligger en viss "silingsfunksjon", idet kandidater som f.eks. overser eller misforstår det grunnleggende prinsipp i gbl. § 25 ikke kan bestå. Oppgavens sentrale karakter er imidlertid ikke ensbetydende med at oppgaven er lett. Tvertimot kan både disponering av oppgaven og regelbehandling by på problemer. Bl.a. reiser reglene om skyldnerens motregningsrett overfor cesjonaren betydelige problemer når en først gir seg til å problematisere stoffet.

Oppgaven reiser spørsmål om forholdet mellom cessus og cesjonar ved overdragelse av gjeldsbrev. "Overdragelse" innebærer at det skal avgrenses mot pantsettelse. En annen sak er at rettsreglene innenfor oppgavens tema i det vesentlige er de samme ved pantsettelse og cesjon, jfr. innledningsordene i hhv.

gbl. § § 15 og 18 ("til eige eller pant") og pantel. § 4-6 (3), noe kandidatene godt kan si. Videre skal det avgrenses mot inntreden i kravsposisjoner pga. cessio legis eller subrogasjon. Et (annet) eksempel på inntreden i kravsposisjoner uten at det var tale om overdragelse i relasjon til gbl. § 26, gis i Rt 1992.504.

" Gjeldsbrev" innebærer at det skal avgrenses mot andre krav både i og utenfor pengekravsretten. Kandidatene må imidlertid--i forbindelse med-avgrensningen av oppgaven si noe om hva som menes med "gjeldsbrev" og det vil da nærmest være unaturlig ikke å si noe om betydningen av at det er utstedt gjeldsbrev i relasjon til oppgavens tema, se omtalen nedenfor av gbl. kap. 3. Noen kandidater kan komme til å nevne eksempler på andre omsetningspapirer enn omsetningsgjeldsbrev, herunder bl.a. veksler, konnossementer og fondsaktiva. Det er helt OK og gir etter min mening et pluss å nevne at det gis andre omsetningspapirer enn omsetningsgjeldsbrev, men kandidatene skal ikke gi seg til å behandle rettsreglene for andre omsetningspapirer (i så fall gar plusset hurtig over til å bli et minus).

Kandidatene skal behandle rettsreglene som aktualiseres i forholdet mellom cessus og cesjonar som følge av cesjon. Kandidatene skal da uten problemer klare å identifisere i alle fall to problemstillinger: cessus rett til å gjøre gjeldende innsigelser overfor cesjonaren, og hans rett til å motregne overfor cesjonaren. Også andre problemstillinger aktualiseres ved cesjon, men disse to må regnes som de viktigste. Av andre problemstillinger nevnes reglene om kreditorlegitimasjon ved cesjon, kreditorskiftets betydning for betalingssted (gbl. § 3) samt spørsmålet om skyldnerens plikter og ansvar i forbindelse med bekreftelse av fordringstransport (om sistnevnte, se Kruger, Pengekravsrett, 2. utg. s. 119-120 med omtale av den sentrale dommen i Rt 1966.1176.) Selv ikke de flinkeste kandidatene kan påregnes å komme inn på alt det som her er nevnt, se også pkt. 5 nedenfor.

Helt sentralt er den grunnleggende sondringen mellom omsetningsgjeldsbrev og enkle gjeldsbrev. Det er umulig å besvare oppgaven på en akseptabel måte uten at denne sondringen sees og preger fremstillingen. Like fullt kan oppgaven disponeres på forskjellige måter uten at noen disposisjon nødvendigvis er bedre enn en annen.

Det er naturlig å ta utgangspunkt i de allmenne pengekravsrettslige reglene i gbl. kap. 3. Kandidatene skal være kjent med at reglene i gbl. kap. 3 langt på vei er uttrykk for alminnelige pengekravsrettslige prinsipper og synspunkter, og at løsningene i gbl. kap. 3 antas normalt også å gj elde ved pengekrav som ikke er formalisert i et gjeldsbrev. En annen måte å si dette på, er at bestemmelsene i gbl. kap. 3 antas å kunne anvendes analogisk på muntlige fordringer. Fra rettspraksis, se Rt 1957.778 ("Sirkusteltdommen", vedr. gbl. § 29, 2. ledd) og Rt 1992.504 (vedr. gbl. § 26). I og med at oppgaveteksten er begrenset til å omfatte "gjeldsbrev" er det imidlertid ikke i og for seg noe krav at kandidatene tar opp og uttrykkelig nevner at gbl. kap. 3 inneholder alminnelige pengekravsrettslige regler.

Fra dette utgangspunkt, gjøres så unntak for omsetningsgjeldsbrev, se gbl. kap. 2.

Kandidatene star også fritt mht. om de vil gjøre seg ferdig med behandlingen av forholdet mellom cessus og cesjonar ved enkle gjeldsbrev før de går inn på situasjonen ved omsetningsgjeldsbrev, eller om fremstillingen - og den nevnte sondringen mellom omsetningsgjeldsbrev og enkle gjeldsbrev - gjøres problembasert. Se f.eks. følgende mulige systematiske inndelinger:

a. Enkle gjeldsbrev:

- innsigelsesrett overfor cesjonar

- motregningsrett overfor cesjonar

- kreditorlegitimasjon

- andre problemstillinger

b. Særregler ved omsetningsgjeldsbrev

- innsigelsesrett overfor cesjonar

- motregningsrett overfor cesjonar

- kreditorlegitimasjon

- andre problemstillinger

eller

1. Innsigelsesrett overfor cesjonar - enkle gjeldsbrev - omsetningsgjeldsbrev
2. . Motregningsrett overfor cesjonar - enkle gjeldsbrev - omsetningsgjeldsbrev
3. Kreditorlegitimasjon - enkle gjeldsbrev - omsetningsgjeldsbrev
4. Andre problemstillinger - enkle gjeldsbrev - omsetningsgjeldsbrev

Sammenhengen i fremstillingen kommer nok gjerne bedre frem om en velger den sistnevnte systematikken. Men klarer kandidatene å få vist innsikt uten for mange gjentagelser, er det helt i orden å benytte f.eks. førstnevnte systematikk.

I forbindelse med behandlingen av negotiabilitetsreglene i gbl. kap. 2 er det naturlig å to det alminnelige vilkår om legitimasjon i gbl. § 13. Oppgaven foranlediger etter min oppfatning ingen omfattende behandling av gbl. § 13, men kandidatene må i alle fall unngå å gi inntrykk av at enhver cesjon av omsetningsgjeldsbrev kan aktualisere negotiabilitetsreglene i gbl. §§ 15 flg. I og med at bl. a. gbl. § 15 og § 18 taler om "legitimasjonshaveren", vil allerede disse bestemmelsene gi foranledning til å kommentere legitimasjonsvilkåret.

Jeg skal nedenfor knytte noen kommentarer til de materielle rettsspørsmålene innenfor noen hovedspørsmål som oppgaven reiser, og da - som foran nevnt først og fremst innsigelsesretten og motregningsretten. Videre kommenteres også behandlingen av kreditorlegitimasjon. For øvrig vises til ovenfornevnte ytterligere eksempler på aktuelle problemstillinger samt litteraturen. Uttalelser om nivå og karaktersetting gis under pkt. 5 nedenfor.

Gbl. § 25 gir hovedregelen: Cesjonaren får ikke større rett enn cedenten. Gbl. § 25 regulerer både cesjonarens forhold til cessus og hjemmelskonflikten: cesjonarens forhold til rette kreditor i tilfelle hvor cedenten ikke har vært rett kreditor. Det er imidlertid kun forholdet til cessus som skal behandles i denne oppgaven.

Gbl. § 25 uttrykkes gjerne i setningen "ingen kan overføre større rett enn han selv har", og er uttrykk for et alminnelig formuerettslig prinsipp. Løsningen står i nær sammenheng med og kan sies å forutsette den alminnelige adgang til cesjon av pengekrav. Hensynet til skyldneren ville tilsagt begrensninger i adgangen til cesjon dersom skyldnerens rettslige stilling overfor cesjonaren hadde vært (vesentlig) svakere enn den er i forhold til cedenten. Det er her også naturlig å vise til gbl. § 1. Formalisering av pengekravet i et gjeldsbrev innskrenker ikke skyldnerens rett til å gjøre gjeldende innsigelser overfor kreditor. Annet kan imidlertid normalt avtales, noe kandidatene bør være oppmerksom på.

Gbl. § 25 utsetter cesjonaren for skuffelser dersom skyldneren har innsigelser mot kravet som cesjonaren var ukjent med da han ervervet fordringen. Dette bidrar til å svekke verdien av fordringen som omsetningsgjenstand. Cedentens ønske om en fordring som er lett omsettelig til en verdi som er godt i samsvar med fordringens størrelse justert for skyldnerens betalingsevne, ivaretas gjennom adgangen til å utstede omsetningsgjeldsbrev. Adgangen er riktignok ikke uinnskrenket, se kred.kjl. § 9 og utkast til ny finansavtalelov § 54 (2) inntatt i Ot.prp. nr. 41 (1998-99. Kandidater som klarer å få frem forbrukervernehensynet som begrunner disse reglene, må honoreres.

Gbl. § 25 gir cessus både rettigheter han kan utøve defensivt, som innsigelser mot betalingskrav, og krav på tilbakebetaling av beløp han har betalt til cesjonaren uten å være betalingspliktig (Bergsåker s. 126). En del kandidater vil kanskje overse det sistnevnte, noe jeg ikke synes bør gi særlig trekk. Når det gjelder eksempler på hvilke innsigelser det kan være tale om, kan det vises til angivelsen i hhv. gbl. §§ 15 og 17.

En spesiell problemstilling er når cessus leier en fast eiendom iht. en tinglyst leiekontrakt hvor betalingsvilkårene endres uten tinglysing. Hensynet til grunnbokens negative troverdighet tilsier at aktsomt godtroende erverver av den faste eiendom kan ekstingvere leietagerens innsigelser etter reglene i tl. §§ 20-22 fra og med utløp av frist som nevnt i § 22, 3. ledd, se Augdahl, Obligasjonsrett s. 326-327. Dette er et eksempel på at pengekravs-/obligasjonsretten undertiden krysser tingsretten. Få kandidater vil nok to opp denne problemstillingen, men de som matte gjøre det skal gis et stort pluss for sin evne til å se formueretten i sammenheng.

På den annen side er det viktig å få frem at cesjonaren normalt kan overta fordringen med de rettigheter cedenten hadde. Dette sies riktignok ikke uttrykkelig i gbl. § 25, som kun gar på det negative ("får ikkje betre rett"), men er likefullt ansett som sikker rett. Pant, kausjon, eksigiblitet og dividendeprioritet (deknl. § 9-5) er viktige eksempler på slike rettigheter. Har skyldneren gyldig innskrenket sin innsigelsesrett overfor cedenten, kan også cesjonaren normalt gjøre innskrenkningene gjeldende.

Gbl. § 25 tar forbehold "om inkje anna fylgjer av serlege rettsreglar". I forarbeidene vises til avtl. § 34 om "skrømtede rettshandler" som en slik særleg rettsregel. Svære mange kandidater vil finne og nevne denne regelen pga. note 2 i lovsamlingen og noen kandidater vil trolig omtale noten som om denne er en del av lovbestemmelsen, noe som avslører manglende rettskildemessig skolering og gir trekk hos meg. Derimot trekker det opp om kandidatene kan forklare begrunnelsen for den avvikende løsning i avtl. § 34tilfellene, og herunder få frem at den avveining av forholdet mellom bl.a. cessus og cesjonaren som gbl. § 25 gir uttrykk for i normaltilfellene, ikke passer i proforma tilfeller.

Kandidatene må videre gå inn på reglene i gbl. §§ 15 og 17. Det sentrale er å få frem sondringen mellom "sterke" og " svake" innsigelser og forklare hva forskjellen gar ut på. De beste besvarelsene unngår nok omfattende redegjørelser for innholdet av de enkelte innsigelser i hhv. § 15 og § 17, men noe bør sies. Kandidater som trekker linj ene fra gbl. § § 15 og 17 til beslektede sondringer mellom sterke og svake innsigelser andre steder i formueretten, bør honoreres. Flinke kandidater vil gjeme problematisere det subjektive vilkåret i gbl. § 15, siste ledd, og observere at det verken formelt og reelt er helt identisk med et krav om "aktsom god tro".

Videre bør kandidatene se at gbl. § 15 utsetter cessus for en risiko som nødvendiggjør gbl. § 21. Hovedtrekkene i gbl. § 21 bør behandles.

Innledningsvis kan det her slås fast at cessus i større eller mindre grad gis rett til å motregne overfor cesjonaren med krav han matte ha mot cedent eller cesjonar. Retten til å benytte krav mot cedenten til motregning overfor cesjonaren representerer et unntak fra det alminnelige gjensidighetsvilkåret i motregningsreglene. Det er dette kandidatene skal konsentrere seg om for så vidt gjelder motregning.

Også her er det vesentlig forskjell på situasjonen ved enkle gjeidsbrev og omsetningsgjeldsbrev. Enkle gjeldsbrev følger som utgangspunkt gbl. § 26. Cessus kan motregne overfor cesjonaren med krav på avhender som cessus ble eier av før han fikk kunnskap om avhendingen "eller fekk nokon tanke om" den. Videre kreves at dersom motkravet ikke var forfalt "på den tid", må det være forfalt senest samtidig med hovedkravet. Etter forarbeidene bør skyldnerens rett til å motregne overfor cedenten være i behold også overfor cesjonaren

"hvis skyldneren alt fra motfordringens erhvervelse kan ha regnet med utsikten til å kunne bruke den til kvittning mot gjeldsbrevfordringen, når denne i sin tid forfaller. Hvis motfordringen imidlertid forfaller etter gjeldsbrevet, kan han aldri ha gjort sig nogen grunnet forventning i så henseende, og lider da i virkeligheten ingen skuffelse, om motregningsrett blir avskåret overfor erhververen av gjeldsbrevet, selvom denne venter så lenge med å kreve det inn, at også motfordringen er kommet til forfall."

(Utkast til lov om gjeldsbrev 1935 s. 48.)

Den vidtgående retten etter gbl. § 26 for cessus til å benytte krav mot cedenten til motregning overfor cesjonaren, må sees i sammenheng med at cesjonaren etter gbl. § 25 normalt må finne seg i å overta kravet slik det er på cedentens hand. Selv om gbl. § 25 ikke regulerer spørsmålet om motregningsrett, ser en ikke sjelden at gbl. § 25 eller prinsippet bak gbl. § 25 nevnes i motregningssammenheng. Se feks. Rt 1890.289, hvor Høyesterett, etter bl.a. å ha gitt uttrykk for at det var usikkert når cesjonen hadde funnet sted og når cessus hadde fått kunnskap om cesjonen, uttalte:

"Da nu Hoff [cedenten] ikke i noget Tilfælde kunde overdrage større Ret, end han selv havde, maa ogsaa Kontrafordringer kunne gjøres gjældende mod Cessionaren."

Den rett gbl. § 26 gir cessus til å motregne overfor cesjonaren med krav mot cedenten, er imidlertid innskrenket i forhold til det som ville følge av prinsippet i gbl. § 25 om at cesjonaren trer inn i cedentens stilling. Som det fremgår av forarbeidene, er slik motregningsrett kun i behold så langt cessus har en "grunnet forventning" om å motregne. Kandidatene bør bruke noe tid på å problematisere dette.

Spørsmålet om når cessus blir eier av motkravet, var oppe for Høyesterett i Factoring Finans-dommen i Rt 1992.504. Høyesterett la der til grunn at krav i anledning mislighold av kontrakt oppstår ved misligholdet. Denne løsningen overensstemmer med Augdahl, se Obligasjonsrett s. 73-74, hvor han nevner som eksempel på en videre adgang til å motregne når hovedkrav og motkrav er konnekse, tilfelle hvor

" utleieren med leierens vitende har overdraft sine leiekrav for flere terminer fremover, og han derefter ved mislighold påfører sig erstatningsansvar overfor leieren" (min uth.). Isåfall må leieren "kunne anvende sitt erstatningskrav til kompensasjon".

Kruger, Pengekravsrett s. 361-362 uttrykker seg på lignende måte.

Ut fra det synspunkt at cessus har motregningsretten i behold når han har en grunnet forventning om å motregne overfor cedenten, kan det spørres om Høyesteretts løsning i Rt 1992.504 mht. når misligholdskrav oppstår, er god. Løsningen kritiseres av Bergsåker s. 260, en kritikk jeg for min del slutter meg til. Etter mitt syn ville det vært naturlig om misligholdskrav ble vurdert på samme mate som regresskrav i anledning kausjon. Slike regresskrav antas å oppstå allerede ved den betingede forpliktelse, se Augdahl s. 72 med henvisninger til rettspraksis i note 8. Slike regresskrav har til felles med misligholdskrav at det ikke beror på kreditor om kravet aktualiseres.

Også vilkåret om forfallstid i gbl. § 26 er utslag av forarbeidenes ønske om å beskytte skyldnerens grunnede motregningsforventning.

Hvis begge fordringene forfaller etter at cessus " fekk nokon tanke" om cesjonen av hovedkravet, men hovedkravet forfaller først, er bade løsning og begrunnelse klar og i overensstemmelse med det som her er uttalt.

Mindre klar er løsningen av tilfelle hvor motkravet forfaller senere enn hovedkravet, men før cessus "fekk nokon tanke" om cesjonen av hovedkravet. Bergsåker s. 260 uttaler at forarbeidsuttalelsen trekker i retning av å nekte motregningsrett i dike tilfelle, og at det gir like god mening å tolke " på den tid" slik at det refererer til det tidspunkt da B "vart eigar av kravet". Som Bergsåker viser til, gar imidlertid oppfatningen i teorien i retning av at "på den tid" viser til "før han ... fekk nokon tanke", noe som også er situasjonen etter svensk og dansk rett, hvor ordlyden riktignok er klarere enn i gbl. § 26 på dette punkt. De lege lata slutter visst også Bergsåker seg til den alminnelige tolkning av gbl. § 26.

Cessus gis således trolig rett til å motregne overfor cesjonaren med krav mot cedenten som forfaller etter hovedkravet såfremt begge fordringene var forfalt da cessus "fekk veta om avhendinga eller fekk nokon tanke om henne".

Rett for skyldneren til å motregne overfor cesjonaren med krav på cedenten forutsetter imidlertid uansett at cessus kunne ha motregnet overfor cedenten. Dette sies ikke uttrykkelig i gbl. § 26, men er like fullt sikker rett. Det har ikke vært meningen med det unntak fra det alminnelige gjensidighetskrav som gbl. § 26 oppstiller at skyldnerens adgang til å motregne overfor cesjonaren med krav mot cedenten, skulle være større enn den var overfor cedenten. Dette aktualiserer spørsmålet om rekkevidden av skyldnerens motregningsrett overfor cedenten. Dette er imidlertid en problemstilling som ikke er særegen for cesjonstilfellene, og som kandidatene derfor bør la ligge. Kandidater som gar inn på alminnelige motregningsregler, må i tilfelle gjøre dette helt kort.

I Rt 1992.504 uttales at det "ut fra etablert rettsoppfatning" må "legges til grunn at det gjelder særregler for motregning ved såkalte konnekse krav". j fr. også Augdahl, s. 73-74 som foran vist til. Det sies ikke uttrykkelig i dommen hva disse særreglene gar ut på.

Trolig må det antas skyldneren kan motregne overfor cesjonaren med konnekse motkrav han vart eigar av etter at han "fekk nokon tanke" om cesjonen, jfr. Rt 1992.504, hvor dette ble resultatet pga. at det ikke hadde funnet sted noen egentlig cesjon. En slik løsning kan sees i sammenheng med at det også ellers er antatt å gjelde unntak fra det alminnelige gjensidighetsvilkåret for motregningsrett når hoved- og motkrav er konnekse.

Det er også mulig en vil gå lenger og tillate motregning uavhengig av fordringenes forfallstid, mao. at konnekse motkrav likestilles med innsigelser, jfr. gbl. § 25. Utvidet motregningsrett ved konneksitet begrunnes nettopp bl.a. med at grensen mellom innsigelser og konnekse motkrav er flytende, se bl.a. Rt 1907.834 og nedenfor om gbl. § 18, 2. ledd. Men noen flinke kandidater vil kanskje spørre seg hvorfor det er behov for utvidet rett til å motregne overfor cesjonaren med konnekse motkrav når cessus ifølge forarbeidene allerede etter gbl. § 26 gis motregningsrett så langt han har en grunnet forventning om å kunne motregne.

Kandidatene bør dessuten knytte noen kommentarer til hva som menes med konneksitet. Rt 1992.504 gir her en viss veiledning. Videre bør den utvidede motregningsrett ved konnekse krav begrunnes, se delvis foregående avsnitt.

Når hovedkravet er formalisert i et omsetningsgjeldsbrev, reguleres motregningsretten overfor cesjonaren som hovedregel av gbl. § 18. Om bestemmelsen heter det i forarbeidene:

"Selv om erhververen vet om at skyldneren har en motfordring mot gjeldsbrevskreditor, bør dette ikke hindre ham i å erhverve retten med den virkning at kvittningsadgangen faller bort. Retten til motregning er i sin kjerne bare en adgang til å iverksette betalingen på den efter forholdene mest praktiske måte. Men denne rett bør ikke hindre kreditor i å betrakte sin gjeldsbrevfordring som et selvstendig aktivum som bare er avhengig av papiret og dets betingelser, og som han bør kunne nyttiggjøre sig ved overdragelse til hvem han vil, uten å behøve å to hensyn til at han av andre grunner star i gjeld til skyldneren . ... Helt ut har man dog ikke villet fastholde setningen om at motregning er avskåret uten hensyn til erhververens forold. En så ubetinget regel vilde nemlig kunne lede til misbruk. Hvis erhververen vet at skyldneren har en motfordring på overdrageren, og må forstå at det vil føre til tap for ham om motfordringsretten blir avskåret, bør overdragelsen ikke ha denne virkning." (Utkast til lov om gjeldsbrev 1935 s. 41-42.)

Hovedsynspunktet bak den rett cessus etter dette har til å benytte krav mot cedenten til motregning overfor erververen av omsetningsgjeldsbrev, er at når erververen har kunnskap om motkravet og må forstå at avskjæring av motregningsrett vil påføre cessus tap, bør slik motregningsrett bestå. Den dekningsrett for cessus som følger av retten til å motregne overfor cedenten så lenge hovedkrav og motkrav består mellom cedenten og cessus, er ansett som såvidt beskyttelsesverdig at cesjonaren bør respektere den selv etter at hovedkravet er avhendet, dersom cesjonaren er kjent med motregningsretten og måtte skjønne at bortfall av denne som følge av cesjonen vil påføre cessus tap. En har da primært tenkt på tilfellene hvor cedenten er insolvent. (Utkast til lov om gjeldsbrev 1935 s. 48.) Kandidatene må få frem at det her er tale om en meget snever motregningsrett for cessus, og at de vesentlige innskrenkningene i retten skyldes det omsetningshensyn som gjør seg gjeldende ved omsetningsgjeldsbrev og som bærer også de andre negotiabilitetsreglene i gbl. kap. 2.

Når motkravet og hovedkrav springer ut av samme rettsforhold, skaper ifølge forarbeidene "den felles oprinnelse en viss sammenheng mellem kravene, som gjør det naturlig å tillate motregning i større utstrekning". Dels av denne grunn, og dels på grunn av den uskarpe grensen mellom innsigelser og konnekse motkrav, gis cessus rett til å gjøre konnekse motkrav (Utkast til lov om gjeldsbrev s. 42.) gjeldende overfor cesjonaren i samme grad som han kan gjøre gjeldende innsigelser, dvs. når erververen kjenner motkravet eller grunnlaget for motkravet, eller bør ha mistanke om det, se gbl. § 18, 2. ledd og § 15 i.f.

Flinke kandidater vil gjeme problematisere "fekk nokon tanke om" cesjonen og sammenligne med et krav om aktsom god tro, sml. nest siste avsnitt under pkt. 2 foran vedr. gbl. § 15, siste ledd.

Cesjon aktualiserer også spørsmål om kreditorlegitimasjon. Det er her normalt spørsmål enten om frigjørende betaling til cedenten pga. at cessus er ukjent med cesjonen, eller frigjørende betaling til cesjonaren pga. at cesjonen er ugyldig.

I og med at oppgaven spør etter forholdet mellom cessus og cesjonaren, må det være spørsmålet om når andre enn cesjonaren kan være legitimert som kreditor, som utgjør hovedtemaet her.

Dersom cesjonsavtalen er ugyldig, har cesjonaren ingen kreditorposisjon og derfor ingen rett overfor cessus. At cesjonaren likevel kan være legitimert overfor cessus, f.eks. pga. gbl. § 19 eller § 28, er en annen sak. En selvstendig behandling av cesjonarens legitimasjon må anses å falle utenfor oppgaven, men det må aksepteres om kandidatene gir en helt kortfattet redegjørelse for dette.

Derimot bør regler om cedentens legitimasjon behandles. De aktuelle bestemmelsene er gbl. § § 16, 19, 20, 27. Av disse er det gbl. § 19 og § 27 som kandidatene etter mitt syn bør bruke mest tid på.

Også i forbindelse med cesjon kan det bli spørsmål om innhold og rekkevidde av alminnelige legitimasjonsregler, f.eks. fullmaktsreglene. Det sistnevnte er imidlertid en allmen problemstilling som ikke bør tas opp til behandling i denne oppgaven.

Som nevnt innledningsvis er oppgavens tema meget sentralt i formueretten, og kravene til kandidatene må i utgangspunktet stilles deretter. På den annen side bør det sees hen til at lærebokens behandling av oppgavens tema er nokså spinkel, med et visst unntak for behandlingen av motregning. Læreboksituasjonen bør tillegges en viss betydning når en skal to vurdere til om besvarelsen har den dybde en vil forvente på de forskjellige nivå, og da særlig hos midlere og svakere kandidater. Flinke studenter vil gjennom studiet gjeme ha sett behovet for å lese tilleggslitteratur.

Jeg har fått opplyst at oppgavens tema er gjenstand for grundig behandling i forelesningene, og at det også behandles i seminaret over tredjemannsproblemer som de fleste studentene pleier å følge. Uansett har kandidater som griper vesentlig feil mht. det materielle innhold i de sentrale reglene om bl.a. innsigelsesretten, ingen grunn til å unnskylde dette med at læreboken er lite dyptpløyende.

Etter å ha drøftet sensurerfaringene med gjennomgående sensor, antydes følgende mht. hva som vil kjennetegne besvarelser på forskjellige nivåer:

Den laudable kandidat ser forskjellen på enkle gjeldsbrev og omsetningsgjeldsbrev, behandler de sentrale bestemmelsene i gbl. §§ 15, 17 og 18 samt § § 25-26 i rimelig omfang og dybde med gode kunnskaper og forståelse, uten vesentlige eller mange feil. Han trekker i noen grad inn rettspraksis, herunder Rt 1992.504. Hvor kandidaten befinner seg på laudskalaen, beror bl.a. på grad av dybde i fremstillingen, samt om og i hvilken utstrekning han tar opp også andre problemstillinger enn innsigelses og motregningsretten.

Også den haudable kandidat ser forskjellen på enkle gjeldsbrev og omsetningsgjeldsbrev, og behandler de sentrale bestemmelsene i gbl. §§ 15, 17 og 18 samt §§ 25-26. Regelbehandlingen er imidlertid gjerne mer summarisk enn hos den laudable, uten det samme preg av forståelse, og med flere/større feil. Tynt om rettspraksis, gjerne noe uklart og upresist. Lite eller intet om annet enn innsigelses- og motregningsretten.

For å bestå må kandidaten normalt ha tatt opp bade innsigelses- og motregningsretten. Hvis kandidaten ikke behandler innsigelsesretten, har jeg vanskelig for å se hvordan besvarelsen overhodet kan passere. Jeg er ikke like kategorisk i så mate hvis motregningsretten er helt ubehandlet, men i så fall må bestått-karakter forutsette at innsigelsesretten er solid behandlet. For å bestå må kandidaten se at rettstilstanden er ulik ved hhv. enkle gjeldsbrev og omsetningsgjeldsbrev, og i alle fall få frem noe av verdi om hva forskjellene gar ut på og begrunnelsen for reglene. Kandidater som nøyer seg med en summarisk gjengivelse av aktuelle lovbestemmelser og intetsigende kommentarer, vil gjerne oppleve at besvarelsen vurderes til stryk.

Ifølge gjennomgående sensor er det et hovedinntrykk at besvarelsene er summariske og at de ofte konsentreres omkring de aktuelle reglene i gbl. kap. 2. Slike kandidater overser derved gjeme at det er de aktuelle reglene i gbl. kap. 3 som er de praktisk viktigste.

Bergen, 31. mai 1999