TVIST I : HANDELSBANKEN - PEDER ÅS

Prioriteten mellom heftelser i fast eiendom reguleres av pl. § 1-13. Handelsbankens pant ble stiftet og påheftet _før lånet fra Skillingsbanken, henholdsvis 5. juni og 15. juni 1998. Pantets eier har derimot avtalt med bankene at den yngre panteretten (Skillingsbanken) skal ha førsteprioritet selv om panteretten er "påheftet" i tid senere enn Handelsbanken. Bestemmelsen i pl. § 1-13 løser dermed ikke spørsmålet.

For de spørsmål denne tvisten reiser vises til Skoghøy, Panteloven ml kommentarer, s. 139157.

Virkningen av gjenopplåning er at lånet fra Lyn Finans får rettsvern fra tinglysingstidspunktet til det opprinnelige lånet fra Skillingsbanken. De trenger dermed ikke foreta noen ny tinglysning, og "sniker" således i køen i forhold til Handelsbanken.

Dette reiser to hovedspørsmål som får betydning for opplåningsretten:

a) Om Handelsbanken rykker opp - opptrinnsrett

b) Om Handelsbanken har vedtatt å stå tilbake - priontetsavtale

Utgangspunktet er at den såkalte opptrinnsretten i mange tilfeller begrenser adgangen til gjenopplåning. Hovedregelen er at dersom en foranstående heftelse materielt opphører - her obligasjonen til Skillingsbanken - rykker den etterstående - Handelsbanken - opp, jf. Skoghøy s. 139-140.

Etter norsk rett er det imidlertid sikkert nok at også avtaleerververe som har fått den prioritet de skal ha, i utgangspunktet rykker opp om en foranstående rettsstiftelse faller bort eller blir redusert i omfang, jf. Skoghøy s. 140. Det kan etter min vurdering ikke være riktig å hevde at obligasjonen til Skillingsbanken er "falt bort" fordi den er overdratt til Lyn Finans. Dette legges også til grunn av Skoghøy på s. 142 - hvor han også viser til bl. a. Rt. 1905 s. 547.

Del-konklusjon: Gjenopplåning hindres ikke av opptrinnsrett for Handelsbanken.

Det har derimot skjedd et kreditorskifte, og spørsmålet blir i stedet om dette endrer på den rett Skillingsbanken ville hatt til gjenopplåning av pantobligasjonen. At obligasjonen er kommet på nye hender er ikke avgjørende. Lyn Finans far ikke noen bedre rett enn det Skillingsbanken ville hatt. Dette følger av alminnelige pengekravsrettslige regler ved cesjon av fordringer.

Utgangspunktet er at regler om gjenopplåning finnes hovedsakelig i ulovfestet rett. I tillegg er det lovfestet enkelte regler i luftfartsloven av 1993 som pr. analogi er antatt å gi uttrykk for mer generelle prinsipper.

Et annet utgangspunkt er at det ikke er til hinder for gjenopplåning at obligasjonen til Skillingsbanken fra starten av var å regne som en reell pantobligasjon, jf. Skoghøy s. 150-151 som viser til Rt. 1909 s. 117 (Løvliedommen) samt at en regel om opplåningsrett for reelle obligasjoner nå er lovfestet i lufftl. § 3-30 første ledd.

I avtalen mellom Lillevik Båtutleie AS og Handelsbanken står det at de skulle ha "den til enhver tid beste sikkerhet etter obligasjonen til Skillingsbanken med kr. 850.000,-".

Problemstillingen blir om dette skal forstås som et prioritetsforbehold (absolutt prioritetsavtale). Dette innebærer i så fall at panthaver (Handelsbanken) har vedtatt å stå tilbake for et bestemt beløp til enhver tid med en virkning at gjenopplåning kan skje.

Alternativ blir det tale om at avtalen må sees på som en prioritetsvikelse (relativ prioritetsavtale). Dette innebærer at Handelsbanken kun har vedtatt å stå tilbake for en bestemt annen heftelse - nemlig Skillingsbanken. Dermed vil opplåning ikke kunne skje når denne bestemte heftelsen bortfaller.

Hvorvidt man står overfor en absolutt eller relativ prioritetsavtale er et tolkingsspørsmål.

Hovedproblemet ved denne tolkningen er å avgjøre hva man skal legge størst vekt på:

a) at det er angitt en beløpsgrense (taler til inntekt for en absolutt p.a. - hvilket også anføres

av Peder Ås)

b) at det er angitt en bestemt navngitt panthaver (taler til inntekt for en relativ p.a - og

anføres av Handelsbanken) Dette siste kan også tolkes slik at prioritetsvikelsen kun

gjelder for boliglånet fra Skillingsbanken, og at opplåning til andre formål er utelukket.

c) betydningen av at begge deler er nevnt

Dette siste momentet i c) var oppe i en meget sentral door i Rt. 1994 s. 775 (Yousufdommen). I tilfeller hvor det beløp panthaver har vedtatt å stå tilbake for stemmer overens med summen av foranstående heftelser anfører Høyesterett at gode grunner dermed taler i favør av en relativ prioritetsavtale.

Spørsmålet blir som i "Yousuf-dommen" om pantets eier har forpliktet seg ovenfor etterstående panthaver og ikke foreta gjenopplåning. En slik avtale krever ikke nærmere formkrav. Jeg viser her til Skoghøy s. 152-155. I "Yousufdommen" ble det lagt til grunn at om eieren har pantsatt panteobjektet på prioritet bak nærmere bestemte 1ån fra foranstående panthavere, vil dette måtte oppfattes som en avtale om de foranstående obligasjonene ikke skal kunne videre- eller gjenopplånes, jf. Skoghøy s. 153-154. Overført til denne tvisten innebærer dette at Peder Ås har forpliktet seg til ikke å gjenopplåne obligasjonen til Skillingsbanken. Gode grunner kan anføres at Handelsbanken kun har vedtatt å stå tilbake for boliglånet fra Skilingsbanken, og at Peder Ås ikke kan benytte den ledige del til finansiering av andre formål etter et kreditorskifte.

Høyesterett la til grunn at dersom 'panthaver ikke har en bestemt interesse å utvide sitt engasjement under pantet, vil det være i strid med det lojalitetsprinsipp som må gjelde mellom konkurrerende rettighetshavere om han skal kunne gjøre dette til fortrengsel for den prioritet som den etterstående er blitt tilsagt", jf. Skoghøy s. 154.

Dette er kjernepoenget i denne tvisten.

Selv om Peder Ås i og for seg har forpliktet seg til ikke å foreta gjenopplåning oppstilles det altså et snevert unntak for de tilfeller det foreligger en "bestemt interesse" for dette.

I forhold til luftfl. § 3-30 første ledd uttaler Skoghøy at denne bestemmelsen må tolkes innskrenkende slik at den tilsynelatende ubetingede opplåningsrett som følger av første ledd begrenses utfra synspunkter i Rt. 1994 s. 775.

Hvorvidt Lillevik Båtutleie AS sitt behov for ny kreditt er en slik tilstrekkelig "bestemt interesse" må avgjøres utfra en konkret vurdering. Det bemerkes dog at det ikke godtgjort at alternativ finansiering var betinget av at den nye kreditten kom inn under obligasjonen som ble nedbetalt.

Begge løsninger vil her kunne forsvares, og jeg antyder ikke noen bestemt løsning. Det sentrale med denne drøftelsen er at kand. har forstått at retten til gjenopplåning kan være begrenset av opptrinnsretten eller prioritetsavtale.

I denne saken må anførselen fra banken forstås slik at de krever umiddelbar innfrielse av alle forpliktelser. Med andre ord et spørsmål om "ekstraordinært forfall".

Kundeforholdet i Handelsbanken består av:

• Kassekreditt som sikret ved kausjon
• Etableringslån som er sikret ved pant i fast eiendom

Utgangspunktet er at dersom en avtale skal kunne heves med umiddelbar virkning må det foreligge "vesentlig mislighold". Dette er en alminnelig kontraktsrettslig regel.

For adgangen til umiddelbar innfrielse av pantelånet er vilkåret det samme og er dessuten lovregulert i pl. § 1-9 litra a). Vilkåret er etter denne bestemmelsen at plikten til å betale renter og avdrag er "vesentlig misligholdt". Hvorvidt så er tilfelle må bero på en konkret vurdering. Det er svakt dersom kand. forsøker å bagatellisere 3 ukers betalingsoversittelse. Det bør understrekes med bred penn at det uomtvistelig foreligger et mislighold, men at spørsmålet er om dette er graverende nok til å heve avtalen.

Etter pl § 1-9 annet ledd har pantsetter krav på varsel når lånet bringes til ekstraordinært forfall etter bokstav d) eller e). Hvilket er andre grunnlag enn et rent betalingsmislighold etter litra a). Skoghøy legger til grunn at det ikke kan oppstilles et krav om varsel før ekstraordinært forfall ved betalingsmislighold, men Brækhus stiller seg noe mer åpent til dette spørsmål. Poenget er i alle fall at pantsetter ikke kan kreve å få varsel etter pl § 1-9 annet ledd.

Det neste spørsmålet blir om kassekreditt-avtalen er "vesentlig misligholdt". Objektiv sett er det ikke tvil om at det foreligger et mislighold. Derimot vil ikke ethvert mislighold medføre hevingsrett. Det bør understrekes at heving er et drastisk skritt og det må derfor foreligge kvalifiserte klanderverdige forhold. Det er derimot ikke noe krav om at varsel er sendt dersom misligholdet er graverende nok. Forholdet til opplåningsretten kan etter mitt skjønn heller ikke tas til inntekt for hevingsrett for kassekreditten. Særlig all den tid disse regler må sies være vanskelig tilgjengelig for en bankkunde.

Det bør videre nevnes om banken kan kompenseres gjennom andre misligholdsbeføyelser, herunder kreve misligholdsrenter. Det kan også nevnes at Lillevik Båtutleie har fått tilgang på ny kreditt og vil således rette opp overtrekket innen kort tid.

Til slutt bør kand. se om alle de anførte grunnlag til sammen kan begrunne et vesentlig mislighold.

Konklusjon er ikke det sentrale, men at kand. er i stand til å foreta en nyansert og balansert drøftelse av de relevante momenter.

Spørsmålet er beslektet med problemstillingen under tvist 1. Skoghøy behandler dette på s. 155-156.

Situasjonen er at samme dag som Lyn Finans gjenopplåner obligasjonen den 1. oktober 1998 blir det tinglyst et utleggspant i eiendommen. Dersom Lyn Finans får gjenopplåne til fortrengsel for utleggspanthaver medfører dette at de far rettsvern fra det opprinnelige tidspunkt for tinglysning av obligasjonen som var den 17. juni 1998. Anførselen fra bankene om at kemneren må respektere eldre tinglyste heftelser i eiendommen vil således være avhengig av om gjenopplåning kan skje i forhold til etterstående kreditorbeslag.

Hovedregelen er at i forhold til etterstående kreditorbeslag vil en foranstående pantobligasjon ikke kunne lånes opp på foranstående prioritet, jf. Skoghøy s. 155 (7.6) som viser til luftfl. § 3-30 første ledd, tredje pkt. samt utkast til ny tinglysingslov § 25 første ledd tredje pkt. Begge disse regler må anses ha hjemmel i ulovfestede regler.

Bakgrunn for dette at kreditorene har krav på å to beslag i enhver eiendel som tilhører skyldneren og skal gis den til enhver tid best ledige prioritet. Regelen om kreditorbeslag er heller ikke betinget av god tro med hensyn til eldre utinglyste heftelser.

Luftfartslovens § 3-30 første ledd tredje punktum lyder:

Heller ikke kan en obligasjon opplånes eller gjenopplånes etter at det er registrert utlegg som panthaveren har f°att varsel om eller på annen måte kjennskap til, med mindre panthaveren ikke godt kan avbryte kredittforholdet uten å risikere å lide tap.

Regelen tar i første rekke sikte på hvor det allerede "er registrert utlegg". I dette tilfellet skjer dette samme dag, og konflikten løses dermed ikke direkte av ordlyden. Ved tinglysing samme dag får utlegget best prioritet, jf. tgl. § 20 (2). Dette er ikke situasjonen her og regelen kan ikke legges til grunn. En eventuell analogisk anvendelse av regelen bør begrunnes nærmere.

Dersom man legger til grunn at regelen også omfatter tilfeller hvor registrering av utlegg skjer samme dag blir spørsmål om unntaket om at 'panthaveren ikke godt kan avbryte kredittforholdet uten å risikere å lide tap" kommer til anvendelse. Dette må avgjøres konkret.

I motsetning til etter "Yousufdommen" hvor det måtte foreligge en "bestemt interesse" for allikevel å innrømme gjenopplåning, er det i forhold til etterfølgende kreditorbeslag tilstrekkelig at det er en "risiko" for å lide tap. Dette anser jeg er en mildere vilkår, og det foreligger en risiko for tap dersom Lillevik Båtutleie AS ikke f°ar innvilget sin nye kreditt.

På denne bakgrunn kan det være forsvarlig å konkludere med at det etterfølgende kreditorbeslag ikke begrenser retten til gjenopplåning.

Kandidatene bør slå fast med bred penn at dividende retten ikke er betinget av at kravet meldes innen visse frister, men derimot av reglene i dl. kap 6. Hvilken prioritet fordringene skal gis reguleres av dl. kap. 9.

Det bør slås fast at den frist som fremkommer av kunngjøringen ikke er preklusiv i forhold til dividenderetten etter dl. kap 6, jf. kkl. § 109. Av kkl. § 115 følger det dog at skyldneren kan bli pålagt å erstatte de merutgifter som boet påføres ved at fordringen meldes etter fristen. Hvorvidt så er tilfelle legger ikke oppgaven opp til noen drøftelse av.

Konklusjonen blir da at Seilmakeren AS gis medhold.

Lise Holm krever å få beholde båten hun har i sin besittelse. Boet bestrider kravet og anfører at avtalen med Lillevik Båtutleie AS vil bli omstøtt.

Situasjon som foreligger er:

- Kassekreditten åpnes 1. juni 1998 med Lise Holm som kausjonist. Det avtales ingen

sikkerhet for et mulig regressansvar.

- Den 12. desember 1998 (4 mnd. før konkursen 12. mars 99) inngår Lise Holm avtale med

Lillevik Båtutleie AS om at hun skal få beholde båten dersom hun må innfri. Holm har

båten i sin besittelse fra dette tidspunkt.

- Den 10. januar 1999 innfrir hun kassekreditten - mindre enn 2 mnd. før konkursen.

Innledningsvis er det grunn til å bemerke at dersom man ser avtalen mellom partene som en vanlig kjøpsavtale kan boet ikke kreve båten tilbakelevert ettersom den ikke lengere "tilhører" skyldneren på beslagstiden. Kjøper har fått tingen overlevert før konkursåpning, og har dermed rettsvern for sitt erverv. Skal avtalen angripes må dette skje gjennom reglene for omstøtelse i dl. kap. 5.

Mulige omstøtelsesgrunnlag:

a) Dersom avtalen om at hun skal få beholde båten sees på som en innfrielse av regressanvaret kan det bli tale om å omstøte etter dl. § 5-5 etter reglene om "ekstraordinær betaling".

Det første spørsmål blir å avgjøre på hvilket tidspunkt "betalingen" som skal omstøtes fant sted. Skal avtaletidspunktet legges til grunn eller tidspunktet for Lise Holm sin innfrielse. Regresskravet oppstår først når hun innfrir den 10. januar 1999. Avtalen fra desember innebærer at hun blir eier av båten fra dette tidspunkt. Innfrielsen fra skyldneren vil da måtte settes til 10. januar 1999 hvilket er innenfor 3 mnd. fristen etter dl. § 5-5.

Det er derimot ikke enhver betaling foretatt innenfor 3 mnd fristen som blir gjenstand for omstøtelse etter § 5-5. Det er et ytterligere vilkår at betalingen ikke ble foretatt med "usedvanlige betalingsmidler", og det neste spørsmålet blir om så var tilfelle.

Note (170) i karnov bemerker mht. dette vilkåret:

Utgangspunktet må være at ethvert hjemlet betalingsmiddel ikke kan anses som usedvanlig. Det er selvsagt intet usedvanlig i å oppfylle som avtalt, jf. Huser 3 s. 267. Hvorvidt det er en forutsetning at vedkommende betalingsmiddel ble avtalt senest samtidig med at gjelden ble pådratt, eller om en skal godta senere endringsavtaler (som dog må være inngått før omstøtelsesfristen begynner å løpe), er omtvistet. Se Andenæs s. 208-209, Huser 3 s. 268 og Olav Fr. Perland i JV 1993 s. 358 ff på s. 367-368.

Utgangspunktet som nevnt ovenfor er at avtalt betalingsmiddel ikke regnes som usedvanlig uansett hva dette måtte være. Spørsmålet blir derimot om man skal godta senere avtaler om betalingsmiddel etter at forpliktelsen er pådratt. Endringsavtalen ble inngått før omstøtelsesfristen på 3 mnd. startet å løpe, men selve oppfyllelsen skjer innenfor fristen.

Andenæs, Konkurs (som er pensum), uttaler seg meget kritisk til slike endringsavtaler som er

"inngått før utløpet av omstøtelsesfristen men er preget av muligheten for snarlig økonomisk sammenbrudd"; jf. s. 209. Se også s. 210 hvor han omtaler et lignende eksempel med overdragelse av seilbåt.

Konklusjon er også her noe underordnet, men det sentrale er at kand. evner å reise de "riktige" problemstillinger i forhold til dl. § 5-5. Jeg er tilbøyelig for å konkludere med at disposisjonen kan omstøtes etter dl. § 5-5.

b) Det neste grunnlag som bør drøftes er dl. § 5-9 om subjektiv omstøtelse.

Spørsmålet blir dermed om avtalen mellom Holm og selskapet er en:

Dette første alternativet, kreditorbegunstigelse til skade for kreditorfellesskapet, er det klart mest praktiske. Alle de alternative vilkår har det til felles at de leder til et krav om tap for kreditorfellesskapet for at omstøtelse etter § 5-9 skal kunne skje. Tapsvurderingen må knyttes til kreditorfellesskapet ved konkursåpningen, ikke det kreditorfellesskap som eksisterte på disposisjonstidspunktet, Rt. 1994 s. 792.

Ved konkursåpningen er en bat til en verdi av kr. 500.000,- unndratt fra kreditorene. Holms regresskrav ble sikret gjennom en realsikkerhet kort tid før konkursen. Det er således ikke tvil om at disposisjonen har medført et tap for de øvrige kreditorer. Grunnvilkåret for omstøtelse etter dl. § 5-9 er oppfylt.

i) Det neste som må drøftes blir om det foreligger en disposisjon som på en "utilbørlig mate" begunstiger en fordringshaver på de øvriges bekostning

I Note 196 i Karnov uttales:

Avtalen mellom Holm og Lillevik Båtutleie AS bærer preg av å være en forfordeling av en bestemt kreditor på bekostning av de øvrige. Holm har ikke betinget seg noen sikkerhet for et mulig aktualisering av kausjonsansvaret. Dette ordner de på et tidspunkt den økonomiske situasjon er Mitt vanskelig. Disposisjon bærer i det hele preg av å være foretatt med tanke på unngå virkningene av en forestående konkurs, og vil av den grunn være "utilbørlig" i forhold til hans øvrige kreditorer. Uten sikkerheten i båten ville Holm neppe ha fått noen dekning for sitt regresskrav mot selskapet.

i så fall avtalen kan omstøtes dersom

Dette vilkåret synes ikke særlig omtvistet. Allerede tidlig på høsten i 98 har selskapet et underskudd på kr. 750.000,og slet med likviditeten.

Også dette vilkåret synes være oppfylt i forhold til Lise Holm som kausjonist for selskapets forpliktelser.

Konklusjonen for bli at vilkårene for omstøtelse etter dl. § 5-9 synes foreligge.

Vilkårene for motregning i konkurs følger av dl. § 8-1.

Ved konkursåpningen har Lise Holm et regresskrav - motfordring - mot selskapet som kan meldes i boet, jf. dl. § 6-1, jf. § 6-3. Til samme tidspunkt har boet "en fordring som da tilkommer skyldneren" men som inngår i boet -hovedfordringen. Begge krav er således oppgjørsmodne og kan i utgangspunktet benyttes til motregning.

Spørsmålet blir om motregning er utelukker på grunnlag av "fordringenes beskaffenhet". Regelen er at dersom "motfordringen opprinnelig gikk ut på annet enn penger, [...~, utelukker likevel ikke motregning", jf. dl. § 8-1 annet ledd, 2.pkt.

Av de alminnelige motregningsregler følger et krav om komputabilitet: motfordringen må gå ut på en ytelse som etter sin art kan benyttes til oppfyllelse av hovedfordringen. Bestemmelsen i dl. § 8-1 annet ledd, 2. punktum utvider derimot motregningsretten med hensyn til vilkåret om "komputabilitet".

Bestemmelsen innebærer imidlertid bare en delvis fravikelse såfremt "at motfordringen opprinnelig gikk ut på annet enn penger, ... utelukker likevel ikke motregning". Unntaket lemper altså bare komputabilitetskravet hva angår motfordringen. Motregning er derfor avskåret etter § 8-1 2. ledd 1. punktum hvis hovedfordringen er et krav på naturalytelse og motfordringen et pengekrav.

Ettersom boets krav mot Holm - hovedfordringen - ikke er et pengekrav, men krav på utlevering av en gjenstand er vilkåret om "komputabilitet" ikke oppfylt. Holm kan dermed ikke nytte sitt regresskrav (pengekrav) til motregning i boets krav på utleverings av en gjenstand (naturalkrav). En annen og kanskje mer riktig synsvinkel er å anse boets krav mot Holm som et rent omstøtelseskrav. Det er alminnelig antatt at motregning er utelukket i et omstøtelseskrav. Reelle hensyn tilsier i alle fall klart at det ville underkrave formålet med omstøtelsesinstituttet dersom det var mulig å motregne i boets omstøtelseskrav.

Konklusjon blir at Lise Holm ikke gis medhold i sitt motregningskrav.

Retten til å kreve oppgjørskorreksjon etter læren om "condictio indebiti" tilkommer også konkursboet.

Hovedregelen om tilbakebetaling er at "hvert tilfelle skal vurderes konkret og under hensyn til rimelighet", jf. Rt. 1985 s. 290 "Birgodommen".

Kand. bør to utgangspunkt i de to motstridende hensyn; "oppgjørshensynet vs. korreksjonshensynet". Momenter av betydning for avgjørelsen fremkommer i Bergsåker s. 277-285.

Det klare utgangspunkt er at anførselen om at betalingsmottaker var i god tro alene ikke er avgjørende. Om betalingsmottaker derimot var i "god tro" blir et av flere momenter i vurderingen. Momentet om god tro bør sees i sammenheng med beløpets størrelse. Det kan nærmest oppstilles en presumsjon for at betalingsmottaker neppe har vært i god tro dersom han mottar en relativt stor pengesum. I dette tilfellet er det tale om et stort firma med over 100 mill. i omsetning som mottar kr. 8.535,- for mye. Beløpets størrelse utelukker dermed ikke godtro hos mottaker.

Andre momenter av betydning kan være: - dobbeltbetalt faktura; lettere å kreve korreksjon ved slik betaling. -partenes profesjonalitet; burde vært oppdaget - tidsmomentet; 7 mnd - kanskje gått noe lang tid

Konklusjonen er også her underordnet. Det sentrale er at kand. kjenner hovedregelen og de motstridende hensyn.

Utgangspunktet er at forsinkelsesrente kan kreves etter forfall. Spørsmålet blir dermed når kravet på tilbakebetaling forfaller. Ingen mangel på avtale om fastsatt forfall må man her falle tilbake på den generelle regel om påkravsrente -dvs. at forsinkelsesrenter tidligst kan kreves 1 måned etter påkrav, jf. forsinkelsesrentelovens § 2. Bergsåker drøfter på s. 287-288 også muligheten for å kreve renter fra et tidligere tidspunkt utfra et "berikelsessynspunkt". Det kan ikke forventes at kand. kommer inn på dette. Det sentrale er at hovedregelen om påkravsrente er med.

Det er en metodisk svakhet dersom kand. legger til grunn reglene i luftl. uten noen nærmere begrunnelse. Få drøfter om opptrinnsrett for Handelsbanken kan begrense retten til opplåning. Enkelte kand. foretar en fellesbehandling av tvist 1 og 3, med vekslende resultater. Kand. som viser god oversikt og forståelse om opplåning bør gis god uttelling. Dette er den klart vanskeligste delen av oppgaven.

Alt for mange kand. foretar en ordrik og unyansert drøftelse. Det er svakt dersom kand. drøfter om det foreligger et mislighold da dette ikke er omtvistet mellom partene. Ikke særlig bedre blir det å drøfte antesipert mislighold etter min vurdering. Det er også noe uskjønnsomt å drøfte anførselen om varsel som en egen tvist.

Det er forbausende mange kand. som glemmer at dividenderetten i konkurs reguleres av dl. kap. 6. De fleste kaster seg inn i kkl. § 115 og stopper med det. Svært fa nevner forholdet mellom regelsettene.

Dl. § 5-7 litra a) er ikke anvendelig etter min vurdering da det ikke er tale om pantsettelse for eldre gjeld, men i stedet "fremtidig gjeld". Regresskravet oppstår i tid etter at partene har avtalt sikkerhet i båten for et mulig regresskrav. Skuffende få ser dette.

Dl. § 5-5 er mer relevant, og de fleste kand. viser bra forståelse om denne regel. Dog er det ikke mange som ser at avtalen om å betale med båten blir foretatt etter kausjonsavtalen ble inngått. Opprinnelig var det ikke avtale at båten skulle tjene som betalingsmiddel.

Dl. § 5-9 er en annen relevant bestemmelse. For f°a kand. understreker at bestemmelsen forutsetter at kreditorene har lidt et tap, og at det er tale om en erstatningsregel, jf. dl. § 5-12. En del kand. viser bra forståelse av "utilbørlighetsvilkåret". De fleste kommer "høvelig" fra denne drøftelsen.

Et klart pluss bør gis til kand. som foretar en kort og konsis drøftelse av motregning med særlig henblikk på vilkåret om komputabilitet. Ved å anvende ordlyden i dl. § 8-1 kan spørsmålet løses relativt raskt. En del kand. bruker unødig spalteplass på øvrige vilkår for motregning.

De fleste kommer bra fra denne drøftelsen, men skuffende få ser poenget at kravet til god tro må sees i sammenheng med beløpets størrelse. Ettersom tiden begynner å bli knapp bør det ikke stilles for store krav. De som f°ar frem de grunnleggende mothensyn samt nevner de viktigste momenter bør honoreres for dette.

De fleste kommer frem til at forsinkelsesrenter løper fra forfall, og at en slikt krav forfaller etter påkravsregelen.

De synes ikke som at strykprosenten blir særlig stor på denne oppgaven da de fleste finner noe å skrive om. En del kand. kommer i tidsnød mot slutten, men jeg synes ikke dette skal medføre et for markant trekk dersom det som er med bærer preg av forståelse. Oppgaven kan synes noe omfattende.

Den laudable kand. viser god oversikt og forståelse av reglene om opplåning. Drøftelsen av heving er poengtert. Kand. er ellers i stand til å få frem hovedpoengene ved omstøtelse. Drøftelsen av tilbakebetaling er balansert og rentespørsmålet beherskes. Ellers går skillet etter tradisjonelle kriterier, herunder særlig presisjon i språket, og at kand. dokumenterer et godt judisium. Det finnes også eksempler på meget solide besvarelser. Kand. som viser forståelse og juridisk metode langt utover gjennomsnittet bør gis solid uttelling.