SENSORVEILEDNING
PRAKTIKUM GAMMEL MODELL VÅR 1999
Det vises til mitt utkast Nr. l av 11.05.1999. På
bakgrunn av innspilt som jeg har fått fra medsensorer, og på bakgrunn av det
inntrykk jeg selv har fått ved å ha retten en del besvarelser. gis herved den
endelige versjon av sensorveiledningen.
Del I
Tvisten mellom konkursboet og banken:
Det står her følgende to hovedspørsmål som det kan
være hensiktsmessig å behandle i følgende rekkefølge:
‑Om bankens krav på
22 mill. kr er dividendeberettiget i boet.
‑Om bankens
panterettighet til sikring av dette kravet er gyldig.
1.
Spørsmålet om bankens krav på 22 mill kr er dividendeberettiget.
Dette spørsmålet omfatter to underspørsmål nemlig om
henholdsvis investeringslånet på 20 mill. kr og kassakredittlånet på 2 mill. kr
er dividendeberettiget. .
Avgjørende for spørsmålet om de nevnte lån er
dividendeberettiget vil være om selskapet Norwegian Kveite på
konkursåpningstidspunktet var rettslig forpliktet overfor banken i henhold til
disse lån jf dekningslovens §6‑1 (1). En slik forpliktelse kan tenkes
oppstå på to hovedgrunnlag. For det første at Ås var legitimert til å to opp
lånet på vegne av Norwegian Kveite. For det annet at Norwegian Kveite uansett
er forpliktet fordi selskapet har fått utbetalt lånene.
1.1. Spørsmålet om Ås var legitimert til å ta opp
lånene.
Ås kan vare legitimert på to selvstendige grunnlag,
nemlig som prokurist og som stillingsfullmektig "i egenskap av
økonomidirektør.
Banken gjør gjeldende at prokuralovens regler var
irrelevante så lenge Peder As var økonomidirektør i selskapet. Men selv om As
,er stillingsfullmektig.i egenskap av
økonomidirektør, må det antas at han samtidig vil være legitimert som
prokurist.
Det følger av lov 21.06.1985 om prokura §1 at den som
har prokura er bemyndighet til å opptre på vegne av foretaket, "i. alt som
hører til driften av dette".
Legitimasjonen er således ikke begrenset til det som
hører til den daglige drift. og det gjelder altså "alt" som hører til
driften. Det er tale om en heller vid legitimasjon. Låneopptak. som hører til.
driften faller således innenfor fullmakten. Opptaket av kassakredittlånet på 3
mill. kr må derfor falle innenfor. Det gjelder jo en kreditt som typisk hører
til driften av et foretak. Og kreditten er ikke uforholdsmessig stor, tart i
betraktning at Selskapets samtlige eiendeler beløper seg tit over 200 mill.
'kr.
Annerledes kan det være med investeringslånet på,20
mill. kr. En fullmakt på vegne av et foretak/selskap som gjelder drift,
avgrenses tradisjonelt mot det som gjelder investeringer. Slik må også
prokurafullmakten forstås. Det meste taler vel derfor for at Ås ikke var
legitimert til å ta opp investeringslånet.
Det neste spørsmålet er om Ås var legitimert som
stillingsfullmektig etter avtaleloven §10 (2) i egenskap av økonomidirektør for
selskapet . . . . ., ,
Det avgjørende etter §10 (2) vil være om stillingen
som økonomidirektør etter lov eller sedvane medfører beføyelsen til å inngå
slike avtaler. Det kan være vanskelig å fastslå hva som følger av sedvane. Når
det gjelder hva som følger av lov, fremgår det av selskapsloven 21.06.1986 §2‑21
(3) jf |2-18. at dersom selskapet har daglig leder, representerer denne
selskapet utad. dog slik at den daglige ledelse ikke fatter saker som etter
selskapets forhold er av "uvanlig art eller av stor betydning".
Legitimasjonen' til en økonomidirektør vil neppe gå ut over den legitimasjon
som tilligger den daglige leder.
Som økonomidirektør har Ås "ansvaret" for
økonomiforvaltningen l selskapet. Men dette innebærer,nødvendigvis ikke at han
også har utstrakt legitimasjon til å forplikte selskapet utad.
Mye kan tale for at Ås som stillingsfullmektig var
legitimert til å ta opp kassakredittlånet, men ikke til å ta opp
investeringslånet.
1.2 Spørsmålet om Norwegian kveite er forpliktet
fordi selskapet har fått utbetalt
lånene.
Selv om As ikke var legitimert til å ta opp lånene,
er det vel utvilsomt at Norwegian Kveite uansett ble forpliktet til å betale
tilbake lånene ettersom selskapet har tatt imot disse. Når selskapet tar imot lånene/kreditten,
oppstår tilbakebetalingaplikten på grunnlag av konkludent adferd (tilegnelse av
lånene). Dette må utvilsomt gjelde dersom de kompetente organ for selskapet var
klar over at selskapet har mottatt de aktuelle kredittene (hvilket en må kunne
forutsette her).. Men selv om det skulle vare slik at selskapets kompetente
organ ikke skulle være klar over dette, vil selskapet måtte ha en
refusjonsplikt ut fra alminnelige og ulovfestede regler i allfall for den
"berikelse" som selskapet har hatt som følge av den kreditt som er
mottatt.
2.
Spørsmålet om bankens panterett for lånene er gyldig.
bankens panterett kan være gyldig på to selvstendige
grunnlag. For det første fordi Ås var legitimert til å pantsette på vegne av
selskapet. For det andre fordi, panterettighetene har vært tinglyst i flere år.
2.1. Spørsmålet om Ås var legitimert.
Også for dette spørsmålet kan Ås væra legitimert på
to selvstendige grunnlag, nemlig som prokurist og som stillingsfullmektig i
egenskap av økonomidirektør.
Ettersom en prokurist i henhold til prokuraloven 51
ikke kan behefte foretakets faste eiendom eller løsøre som kan registreres i
Skipsregisteret eller Luftfartøyregisteret, er det på det rene at bankens pant
i selskapets taste eiendom for så vidt ikke er gyldig.
Det vil være naturlig at prokuraloven §l, etter alminnelige.
tolkningsprinsipp, bør tolkes antitetisk på dette punkt. Således vil bankens
panterett i kveitene og oppdrettsutstyret etter panteloven §3‑9 og
factoringpantet etter § 4‑10 være gyldig. Men det vil også være naturlig
å forstå prokuraloven §1 slik at prokuristen ikke vil kunne behefte selskapets
aktiva med pant for annet enn den gjeld han er legitimert til å stifte på vegne
av selskapet.
Konklusjonen blir derfor at Ås var legitimert til å
ta opp kassakredittlånet på 2 mill. kr med pantesikkerhet i kveitene og
oppdretttutstyret,etter panteloven §3‑9 og i selskapets fordringer
(factoring) etter §4‑10. Ut over dette har ikke As vært legitimert i
egenskap av prokurist.
Når det gjelder omfanget av Ås legitimasjon i
egenskap av økonomidirektør (stillingsfullmakt), vil de samme,betraktninger
gjelde her som for spørsmålet om Ås i egenskap av økonomidirektør var
legitimert til å ta opp selve lånene, og det vises til fremstillingen ovenfor
under pkt. 1.3. Men som for prokuristen gjelder at det ikke er grunn til å
gjøre legitimasjonen til å stifte panterett videre enn adgangen til å stifte
den underliggende gjeldsforpliktelse. Derimot er det kanskje ikke grunn til å
begrense en økonomidirektørs fullmakt slik at den ikke gir adgang til å
pantsette aktiva som er registrert i et realregister. Men dette er nok
diskutabelt. Generelt er det nemlig slik at fullmektigers legitimasjon til å
pantsette virksomhetens aktiva er mer begrenset er adgangen til å stifte 1ån. jf
det som gjelder for prokuristen.
En mulig konklusjon kan væra at Ås i egenskap av
økonomidirektør (stillingsfullmakt) var legitimert til å stifte pant for
kaasakredittlånet på 2 mill. kr både i selskapets faste eiendom, i kveitene og
oppdrettsutstyret etter panteloven §3‑9 og i selskapets fordringer
(factoring) etter §4‑10.
2 .2 . Spørsmålet om panterettighetene er gyldig
fordi de har vært tinglyst i flere år.
Dette er en anførsel som er fremsatt av banken.
At en rettighet blir tinglyst har i seg selv bare
betydning for rettsvernet, og ikke for gyldigheten av selve rettighetene. Det
gjelder også for panterettigheter. Det er derfor vanskelig å se at
tinglysningen i seg selv kan reparere manglende gyldighet av pantsettelsene.
Men at panterettighetene har vart tinglyste i flere
år. kan innebære at Norwegian Kveite ved konkludent adferd er forpliktet seg
som pantsetter, jf det som er sagt om dette ovenfor under pkt. 1.2 så langt
gjelder selve låneforpliktelsen. Når selskapet har latt panterettighetene tinglyse,
er det et naturlig uttrykk for at selskapet annerkjenner bankens
panterettigheter. Dersom tinglysningen derfor var kjent av det organ innenfor
selskapet som har kompetanse til å stifte panterettighetene, må derfor
selskapet betraktes som forpliktet på dette grunnlaget.
3. Spørsmålet om panterettene er bortfalt som
følge av bankens oppsigelse av kreditten.
Dersom banken rettsstridig har sagt opp kreditten,
foreligger det mislighold fra bankene side. Dersom misligholdet må betraktes
som vesentlig, vil Norwegian Kveite etter alminnelige og ulovfestede regler
kunne heve avtaleforholdet. Spørsmålet er om det foreligger rettsstridig
oppsigelse av kreditten og at banken derfor ikke kan påberope seg .
panterettene.
Det følger av panteloven §1‑9 (1) bokstav e) at
panthaveren kan kreve at pantekravet blir Innfridd "når pantet går tapt
eller blir skadet ved en tilfeldig begivenhet, og dette. medfører at
pantesikkerheten blir vesentlig forminsket". I dette tilfellet er fisken
blitt smittet ved en tilfeldig begivenhet, og vilkårene for å si opp kreditten
er for så vidt til stede. Dertil har banken ikke fått den .oversikt over
selskapets økonomiske situasjon som den ba om allerede den . 10. februar. Dette
taler for at banken kan ha vært berettiget til å si opp kreditten.
Men når panthaveren begjærer dekning av pantet, kas
dette føre til tap for pantets eier og for andre rettighetshavere i pantet. Det
er derfor på det rene at panthaveren etter alminnelige regler har en
aktsomhetsplikt slik at eieren og mulige rettighetshavere ikke påføres unødig
tap, jf Søbergsaken i Rt. 1915 s. 435. En slik aktsomhetsplikt fra panthaver
side følger også av panteloven §4‑8 så langt gjelder pantsettelse av
enkle krav. Det vises til Brakhus: omsetning og kreditt 2 s. 351‑352‑og
Skoghøy: Factoringpant s. 455‑56 og a. 465‑7Z. Søberg‑dommen
er for øvrig fulgt opp ved flere. senere Høyesterettsdommer.
Konkursboet hevder at banken har sagt opp kreditten
og begjært tvangssalg av kveitene på et tidsrom som var uheldig for Norwegian
Kveite. om banken derfor ikke har overholdt sin aktsomhetsplikt kan diskuteres.
Det viktigste er at kandidatene ser problemstillingen.
Forutsatt at det foreligger en rettsstridig
oppsigelse av kredittene, oppstår spørsmålet om banken av den grunn ikke kan
påberope seg panterettene.
Ettersom konkursboet ikke restituerer de ytelser som
er mottatt fra banken (lånene) , vil utgangspunktet være at banken ikke er
pliktig til å gi fra seg panterettighetene. Ut fra rene hevningsbetraktninger
er det derfor vanskelig å begrunne bortfall av bankens panteretter.
Men bankens panteretter kan tenkes å være bortfalt ut
fra andre resonnement. Banken har sagt opp kredittene og begjært ,tvangssalg av
kveitene på et tidspunkt som var uheldig for Norwegian Kveite. Dersom banken
hadde ventet mededette kan det tenkes at selskapet kunne ha realisert kveitene
til en pris ‑ som hadde gjort det mulig‑ for selskapet å oppfylle
sine forpliktelser, og således også unngått at banken i henhold til sine
panterettigheter hadde hatt grunnlag for å realisere de pantsatte aktiva. En
adekvat sanksjon mot en slik rettsstridig oppsigelse av kreditten og
tvangsauksjonen av kveitene, vil nettopp kunne være at banken ikke kan påberope
seg selve panterettene.
Den samme konklusjon kan en komme til på grunnlag av
de alminnelige regler om bristende forutsetninger (avtaleloven §36) .
De lege lata synes det likevel vanskelig at bankens
panteretter skal falle bort som følge av at banken ikke.har overholdt sin
aktsomhetsplikt. Det er et erstatningsansvar for medkontrahentene tap som er
den vanlige sanksjon som følge av uaktsomhet, og de lege lata kan det være
vanskelig å forsvare en annen løsning i dette tilfellet.
4. Eksamenskrav og dekning i pensumlitteraturen.
Det som er omhandlet ovenfor under pkt. 1. og 2‑dreier
seg om økonomidirektøren er legitimert til å forplikte selskapet. Det dreier
seg således om kontraktsrett. Etter eksamenskravene kreves bl.a. grundig
kjennskap til reglene om stifting av kontrakt på egne og andres vegne. De
spesielle spørsmål som oppgaven reiser, er ikke konkret behandlet i pensum‑litteraturen.
Men det er den generelle forståelse det dreier som om, og dette er godt dekket ‑
f.eks. Hov: Avtaleslutning og ugyldighet og Woksholth: Avtaleinngåelse,
ugyldighet og tolkning.
Det som er behandlet ovenfor under pkt. 3 dreier seg
om panteretten er bortfalt som følge av bankene oppsigelse av kreditten.
Pantehavers oppsigelsesadgang etter panteloven §1-9 er bl.a. behandlet i
Hagstrøm Fragmenter fra obligasjonsretten I, skrift nr. 143 s. 117 flg. og
Skoghøys Panterett s. 106. Men det sentrale i vår oppgave er om selve
panteretten faller bort som følge av rettsstridig oppsigelse av kreditten fra
bankens side, og dette som mulig sanksjon er ikke behandlet i
pensumlitteraturen.
5. Vurderingen av besvarelsene.
Når det gjelder spørsmålet om økonomidirektør Ås har
forpliktet selskapet vil det sentrale være at kandidatenes ser at løsningene
kan være ulike, alt ettersom Ås opptrer som prokurist eller som
stillingsfullmektig, og at særlig spørsmålet om gyldigheten av selve
panterettene kan. stille seg forskjellig. Med prokuraloven §1 vi .kandidatene
ha et godt utgangspunkt for en slik drøftelse.
Når det gjelder spørsmålet om banken rettsstridig har
sagt opp kreditten, bør det kreves en del av kandidatene. Som utgangspunkt er
panteloven §1‑9 bokstav e) som hjemler panthavers oppsigelse av kreditten
når pantet går tapt eller blir
skadet ved en tilfeldig begivenhet. Men det sentrale
i oppgaven her er om forliggende oppsigelse er rettsstridig og om en eventuell
rettsstridig oppsigelse kan føre til at selve panteretten faller bort. Det
første spørsmålet vil bero på alminnelige misligholdsbetraktninger, og
kandidatene bør derfor kunne bidra en del her. Men det siste spørsmålet om
bortfall,av panteretten vil være den adekvate sanksjon, er et vanskelig sprsmål
som en ikke kan forvente at kandidatene skal kunne si så mye om.
DEL
II
1. Bankens krav på
sjekken på vederlaget for den syke fisken.
Banken anfører at sjekken er omfattet av bankens
factoringpant, mens konkursboet gjør gjeldende at det her ikke er tale om en
kundefordring og at det dertil ikke var tale om et enkelt pengekrav på det
tidspunkt lånet ble sagt opp.
Først behandles spørsmålet om sjekken er uttrykk for
en kunde‑. fordring., Det følger av panteloven §4‑10 (1) at dette
er et vilkår for at banken har pant i fordringen ettersom Norwegian Kveite bare
hadde anledning til å pantsette enkle pengekrav "på vederlag for, varer
eller tjenester som han har eller får i sin virksomhet". I.dette tilfellet
er det ikke tale om vederlag for selskapets ordinære virksomhet, nemlig salg av
kveitene til vanlig konsum. Det gjelder her vederlag for fisk som er smittet og
således solgt til et forskningelaboratorium.
Det bemerkes at før §4‑8 ble endret i 1991 var
det anledning å pantsette også krav som ikke hadde sitt grunnlag i
kundefordringer. Den tidligere rettspraksis på dette området således uten
betydning for vårt spørsmål.
Og det her gjelder vederlag for "varer" som
Norwegian Kveite "får l sin virksomhet" slik at det inngår i bankens
factoring pant, vil bero på en fortolkning av §4‑10 (1), og hvor det må
legges vekt på de hensyn som har begrunnet at lovgiveren har begrenset adgangen
til 'å stifte factoringpant. Det må
legges vekt på at det opprinnelige formål selvfølgelig hat vært å selge fisken
til vanlig konsum, hvilket taler for at vederlaget fra forskningslaboratoriet
inngår i factoring pantet. At det motsatte skulle gjelde fordi fisken av
tilfeldige årsaker ikke lar seg selge etter sitt opprinnelige formål, lar seg
ikke Umiddelbart begrunne. Notoritets hensynet, og for øvrig hensynet til
selskapets øvrige kreditorer; tilsier ikke noen annen løsning.
På den annen side er det her ikke tale om salg av
fisk som vanlig "vare", hvilket taler for at fordringen ikke omfattes
av factoringpantet. Løsningen er ikke det avgjørende. Det avgjørende er at
kandidatene ser de ulike hensyn for og imot.
Det følger av
panteloven §4‑10 om factoringpant at det er enkle pengekrav som kan pantsettes på denne måten. Som
enkelt pengekrav regnes pengekrav som ikke er knyttet til verdipapir som f.
eks. sjekker, jf §4‑10 .(3), jf ;4‑4 (2) og §4‑1 (2). Da
banken tiltrådte pantet den 19. april var kravet på vederlag for den solgte
fisken knyttet til nettopp et slikt verdipapir (sjekk), ettersom kjøperen av
fisken allerede den 18. april hadde utferdiget en sjekk på beløpet. Spørsmålet
er om dette gjør at vederlaget for den solgte fisken nå ikke lenger kan regnes
som et enkelt pengekrav som omfattes av factoringpantet.
Når forskningalaboratoriet hat utferdiget en sjekk på
vederlaget for fisken, må det underliggende kravet ansees knyttet til sjekken,
og derfor falls utenfor factoringpantet jf Jens Edvin Andreassen: Factoringpant
s. 204. Det bør likevel kunne argumenteres mot en slik løsning. Når et
pengekrav som opprinnelig var et enkelt pengekrav, og som således omfattes av
factoringpantet, går over til å bli et krav som er knyttet til verdipapir som
følge av den til ferdighet at debitor foretrekker å gjøre opp fordringen ved å
utstede en sjekk, lar det seg ikke umiddelbart begrunne, ut fra de hensyn som
taler for å begrense factoringpantet (av hensyn til personalkreditten og
hensynet til øvrige av kreditorene til den som har pantsatt sine fordringer som
factoringpant), at pengekravet skal falle utenfor factoring pantet. i vår sak
kommer i tillegg det forhold at det ved salget av fisken til
forskningslaboriatoriet ble avtalt at betalingen skulle skje til Norwegian
Kveites kassakreditt konto hvilket ville ha representert en sikkerhet for
banken.
Den 4. mai ble det åpnet konkurs i boet til Norwegian
Kveite. Sjekken ble først mottatt den 5. mai. Det kan hevdes at så lenge
sjekken ikke er mottatt, er kravet fremdeles et enkelt pengekrav. 'Når det er
tilfellet på konkursåpningstidspunktet, vil muligens konkursboet av den grunn
ikke kunne beslaglegge sjekken.
2
. Konkursboets krav om omstøtelse av
betalingen til Marte Kirkerud.
Den 20. januar 1996 betalte Norwegian Kveite
en.regning på kr 100 000 til arkitekt Marte Kirkerud, som var gift med Peder Ås
sin sønn. Regningen forfalt først den 15. mars. Beløpet ble belastet
kassakredittkontoen. Konkursboet krevde betalingen omstøtt. Den aktuelle
bestemmelsen må her være dekningsloven §5‑5 om ekstraordinær betaling,
hvor etter betaling som skyldneren har foretatt senere enn 3 måneder før
fristdagen kan omstøtes hvis betalingen bl.a. er foretatt før normal
betalingstid.'
Kirkerud motsatte seg dette med den begrunnelse at
omstøtelsesfristen var utløpt fordi det hadde vært skuddårsdag den 29. februar.
Spørsmålet er således om fristen på 3 måneder" etter §5‑5 (1) skal
regnes i måneder eller dager.
Selv om det reelt sett kan
anføres at det i dette tilfellet har gått lenger tid fra betalingen til
fristdagen er det som ”normalt" er 3 måneder, er det i best samsvar med
ordlyden i §5‑5 å tolke bestemmelsen slik at fristen går ut 3'måneder
senere på den dato da betalingen skjedde, ettersom loven uttrykker fristen i
måneder og ikke i dager. Men dette får likevel Ikke selvstendig betydning.
Fristdagen i dette tilfellet er den 2l. april, j f dekningsloven §1‑2 (1)
. Betalingen fant sted allerede den 20. januar. Omtøtelsesfristen er derfor
utløpet på fristdagen, uansett. Etter dette får boet ikke medhold.
Subsidiært påberopte boet seg forlenget
omstøtelsesfrist fordi Marte Kirkerud og Peder As var nærstående. Hjemmelen for
dette finnes i §5‑5 (2) hvor etter omstøtelse kan skje når betalingen har
skjedd senere enn 2 år for fristdagen, dersom det ikke bevises at skyldneren
fortsatt var utvilsomt solvent da betalingen skjedde. Til dette innvender marte
at det var irrelevant at hun og Peder Ås var nærstående så lenge Norwegian
Kveite hadde vært solvent på betalingstidspunktet.
Marte Kirkerud og Peder Ås må regnes som nærstående,
jf dekningsloven §1‑5 nr. 1. Avgjørende etter dekningsloven §5-5 (2) er
imidlertid, om Marte er nærstående til skyldneren (Norwegian Kveite). Dersom
Peder As må regnes å ha stilling som "leder" i virksomheten og har
vesentlig innflytelse på den, vil det være tilfellet, jf dekningsloven §1‑5
nr. 2.
Spørsmålet som står tilbake er om Norwegian Kveite
fortsått var utvilsomt solvent da betalingen skjedde den 20. januar. Det var
den massive kveiteslaktingen som førte til at selskapet til slutt ble
insolvent. Ken spørsmålet er om. selskapet var insolvent da betalingen fant
sted den.30. januar. Beslutningen om nedslaktingen ble først gjort den 22.
januar ‑ altså 2 dager etter betalingen til Marte. .Det kan da hevdes at
på det tidspunkt Marte fikk betaling var selskapet hverken illikvid eller
insuffisient. Selskapet disponerte da en kreditt på 1,9 mill. kr på
kassakredittkontoen. Selskapets eiendeler beløp seg til over 200 mill. kr. Men
allerede den 15. januar ble kveitene på det største av oppdrettsanleggene
rammet av den smittsomme sykdommen.
Reelt
sett synes derfor selskapet allerede på dette tidspunkt å ikke kunne oppfylle
sine fremtidige forpliktelser etterhvert
som
de forfaller, og selskapets eiendeler og inntekter til sammen antas heller ikke
å kunne gi full dekning for fremtidige forpliktelser, jf konkursloven §61. Det
rettslige spørsmålet er i hvilken grad en ved solvensvurderingen kan ta hensyn
til sannsynlige fremtidige begivenheter. Det vil være avgjørende for spørsmålet
om konkursboet får medhold i sitt krav om forlenget omstøtelsesfrist etter
dekningsloven §5‑5 (2) . Men selskapet må utvilsomt vare solvent for
.å unngå omstøtelse, jf §5‑5 (2).
3.
Spørsmålet om banken må dekke kostnaden med å destruere bryggen.
Forutsetningen for denne drøftelsen er at banken har
fått medhold i at den har panterett i den fante eiendommen.
At banken har panterett i den faste eiendommen, vil i
seg selv ikke kunne forplikte banken til å dekke kostnaden med å destruere
bryggen for å hindre smittefare. At bryggen måtte destrueres er fortsatt boets
risiko. Boet har heller ikke abandonert det pantsatte objektet. Så lenge banken
ikke har begjært eiendommen realisert i henhold til sin panterett, vil derfor
banken utvilsomt ikke være forpliktet til å dekke kostnaden.
Annerledes vil‑det kunne være dersom banken
realiserer pantet.
Det dreier seg her om et offentlig pålegg om å
destruere bryggen, og som således er et "hefte" på det pantsatte
objektet. En kjøper av pantegjenstanden måtte derfor respektere et slikt hefte,
hvilket ville bety at pantete verdi ville være redusert med kostnaden med å
destruere bryggen.
Dersom boet ikke hadde tatt kostnaden med dette,
ville derfor realisasjonen av pantet gitt banken tilsvarende mindre. Dette
taler for at banken skal være forpliktet til ‑ å refundere kostnaden, dog
slik at banken p1ikt til dette er maksimert til det som pantet gir netto ved
realisasjonen.
Spørsmålet er likevel om ikke risikoen for kostnaden
med å destruere bryggen ligger hos konkursboet, allerede fordi boet har utført
jobben og tatt utgiftene med dette.
En slik løsning kan tenkes forankret i den p1ikt som
pantsetteren har etter panteloven §l‑7 (2) til å sørge for
"forsvarlig stell og vedlikehold av pantet, slik at panthavers sikkerhet
ikke blir redusert". Men det er antatt at pantsetteren likevel ikke har
p1ikt til å utbedre skader i større omfang som skyldes en tilfeldig begivenhet
(som vel er tilfellet her), jf Brækhus Omsetning og kreditt 2 s. 326 og
Skoghøy: Panteloven s. 97. Men dersom pantsetteren i henhold til §1‑7 (4)
hadde p1ikt til å holde pantet forsikret mot den type smitte det her er tale
om, vil følgene av unnlatt forsikring vare boets risiko. I følge bestemmelsen
plikter pantsetteren å holde pantet forsikret "i den utstrekning dette er
vanlig". om det er vanlig å holde panteobjektet forsikret mot den risiko
det her er tale om, gir verken oppgaven eller pensum grunnlag for å mene noe
konkret om.
Selve risikospørsmålet reguleres endelig av
panteloven §1‑8 som fastslår at dersom pantet går tapt eller blir skadet
ved en tilfeldig hendelse, "bærer eieren sitt tap og panthaveren tapet i
pantesikkerhet° og at eieren og panthaveren blir bare erstatningsansvarlig
overfor hverandre hvor dette følger av alminnelige erstatningeregler eller
særlig rettsgrunnlag. Ut fra dette vil i allfall utgangspunktet vare at det er
bankens risiko at pantesikkerheten er redusert nom følge av smitten på fisken.
Men som nevnt var konkursboet i forhold til det offentlige forpliktet til å
destruere bryggen. For å unngå ansvar i forhold til det offentlige,‑
måtte ,boet‑ selv ta, kostnaden. Spørsmålet er da om det likevel ikke
følger av §1‑8 at dette da er "eieren sitt tap" og som derfor
endelig må bæres av boet.
Banken anfører som. et selvstendig grunnlag for at.
den ikke skal dekke kostnaden med å destruere bryggen med at "bryggen nå
var demontert, og ikke lenger utgjorde en del av den faste eiendommen".
Dette er en anførsel av mer formalistisk natur. Det er derfor tvilsomt om den
bør få gjennomslagskraft for det tilfellet at en skulle komme til at boet ‑
ut fra det som er fremholdt ovenfor ‑ bør få medhold.
4. Eksamenskrav og dekning i pensumlitteraturen.
Spørsmålet om banken i henhold til‑factoringpantet
har krav på den sjekken som kjøperen av den syke fisken har utferdiget gjelder
omfanget av factoringpant etter panteloven §4‑10. De konkrete spørsmål
som oppgaven reiser er behandlet i Brækhus: Omsetning og kreditt 2 s. 141‑151
og i Skoghøy: Panteloven s. 420‑423
så langt gjelder spørsmålet om hva som er "kundefordringer".
Spørsmålet om pengekravet fremdeles er "et enkelt pengekrav" som faller
innenfor factoringpantet etter at kjøperen har utstedt sjekk på beløpet er
særlig omhandlet i Skoghøy: Panteloven s. 419‑430.
Det dreier seg her om panterett. Etter
eksamenskravene skal kandidatene ha grundig kjennskap til bl.a: de ulike
formene for panterett, herunder reglene om avtalepant i enkle krav. Når det
gjelder Spørsmålet om konkursboets krav om omstøtelse av betalingen til Marte
Kirkerud etter dekningsloven §5‑5 er dette dekket i pensumlitteraturen i
Andenæs: Konkurs s. 238-58. Etter eksamenskravene skal kandidatene ha grundig
kjennskap til bl.a. reglene om omstøtelse.
Når det endelig gjelder spørsmålet om banken må dekke
kostnaden med å destruere bryggen, finnes ikke noe konkret om en slik
problemstilling i ‑pensumlitteraturen. Kandidatene må falle tilbake på
alminnelige resonnement, basert på generell kunnskap. Etter eksamenskravene kan
jeg ikke se at det kreves grundig kjennskap til denne del av panteretten.
5. Vurdering av besvarelsene.
Dersom kandidatene er kjent med pensumlitteraturen på
området, bør det ikke vare særlig vanskelig å behandle bankens krav, på sjekken
på vederlaget for den syke fisken. Dersom en er ukjent med det som i
pensumlitteraturen er skrevet om hva som er "kundefordringer" og hva
som vil vare et enkelt pengekrav" etter at debitor har ustedt en sjekk på
beløpet, vil det kunne bli vanskelig. Men den gode kandidat bør ut fra
alminnelig resonnement ‑ og ut fra en .fortolkning av dekningsloven §4‑10
‑ kunne komme langt på vei uansett.
Selve omstøtelsesspørsmålet bør ikke by på særlige
problem. Dekningsloven §5‑5 og en ‑fortolkning av denne vil i seg.
selv være tilstrekkelig som grunnlag for en god besvarelse av dette
delspørsmålet. Det bør derfor kreves at kandidatene får en del med om dette.
Spørsmålet om banken må dekke kostanden med å
destruere bryggen, er derimot et spørsmål som krever mye for å få godt besvart.
Besvarelsene bør vurderes deretter. Men et utgangspunkt vil likevel kandidatene
ha i bestemmelsene i panteloven §§1‑7 og 1‑8 om h.h.v.
pantsetterenes vedlikeholdsplikt og risikofordelingen mellom pantsetter og
panthaver‑hvor pantet skades som følge av hendelig uhell.
MANGLER
EN SIDE HER.
eier (biblioteket) til Werker. Det er under denne
forutsetning at spørsmålet om avtalerettelig ugyldighet ‑ oppstår, se
igjen nedenfor. .
For det tilfellet at godtroervervelven likevel kommer
til anvendelse oppstår først spørsmålet om Wercker noen gang har fått
"overlevert"‑boken i relasjon til godtroervervsloven §1,
ettersom boken fortsatt befant seg på et kontor på fakultetet.
Det meste taler for at "overlevering" har
funnet sted ettersom det har skjedd en "konstaterbar endring" ved at
Wercker har fått boken i hende, slik at notoritetshensynet for så vidt er
ivaretatt. Det må være tilstrekkelig at Wercker har fått det fysiske herredømme
over boken ved at han har tatt med seg denne, selv om den befinner seg på hans
kontor på fakultetet, jf Falkangers Tingsrett 8. 482‑83.
Det neste spørsmålet er om Wercker var i god.tro da
han mottok boken. Det som tale mot at han var i god tro er at han så at det lå
en låneseddel i boken, og som måtte fortelle Wercker at boken ikke tilhørte
professor Holm, men at den tilhørte biblioteket. Det som likevel taler for at
Wercker var i den nødvendige gode tro er at han tok dette opp med bibliotekaren, og at bibliotekaren
likevel fastholdt at boken skulle gis vekk. Det kan sies at wercker derfor
viste tilstrekkelig aktsomhet: likevel måtte det for Wercker framstå son
usikkert om det likevel var bibliotekets mening at også "Norsk
Tingsrett" skulle gis bort ‑ det heter i oppgaven at wercker
"tok glad og forundret boken med seg".
Selv om wercker skulle få medhold i henhold til
alminnelige ekstingsjonsregler, bør det likevel drøftes om ikke selve
overdragelsen av boken er ugyldig i henhold til avtalerettslige regler.
Bibliotekaren trodde feilaktig at boken skulle gis vekk, selv om den tilhørte
biblioteket, og han var således i villfarelse. Forholdet dekkes av §§33 og 36.
Men ettersom det her dreier seg om en "svak ugyldighetsgrunn vil likevel
Wercker ikke rammes av §33 dersom en legger til grunn at Wercker her vært i
aktsom og tro. Selv om §36 formelt sett ikke lar dette være avgjørende, vil en
to at Werker for så vidt bør få medhold for det tilfellet at han her vært i
aktsom god tro, ettersom det her dreier seg om en uriktig forutsetning, som
altså forelå allerede da Wercker mottok boken og som biblioteket derfor var
nærmere til å kontrollere enn Werker.
Men det avgjørende vil trolig likevel være at Wercker
her fått boken som gave. Selv om han som mottaker her vært aktsom uvitende om
bibliotekets villfarelse mod hensyn til eiendomsretten til boken, vil
biblioteket trolig, etter alminnelig lære, kunne påberope seg denne
villfarelsen til tross for at det er tale om en "svak', ugyldighetsgrunn.,
Dertil vil vel biblioteket også kunne påberope seg re‑integra‑regelen
i § 39
Men det kan tenkes at overføringen av boken ,er
ugyldig på annet grunnlag. Bibliotekaren som ga Weraker boken utgjør ikke det
organ som eier boken ‑ nemlig fakultetsbiblioteket. Bibliotekaren opptrer
ei høyden som en fullmektig for eieren. Dersom bibliotekaren ved overgivelsen
av boken til Wercker her overskred sin fullmakt, vil overgivelsen være ugyldig
selv om Werker har vært i aktsom god tro, jf avtaleloven §11 (2). Det må antas
at bibliotekaren ikke hadde Stillingsfullmakt etter §10 (2) til å gi bort
bøker. Tilbake står en oppdragsfullmakt etter §18. Den legitimerer vel ikke
bibliotekaren til annet enn å gi bort de bøkene som tilhører professor Holm.
Selv om biblioteket derfor ikke får medhold på det grunnlag at selve
overføringen er ugyldig på grunnlag air villfarelse vil den likevel
representere en fullmaktsoverskridelse som likevel gjør at biblioteket får
medhold.
2. Eksamenskrav og dekning
i litteraturen.
Dette spørsmålet gjelder kunnskap om godtroervervsloven.
De spørsmål som molder seg i oppgaven er bl.a. dekket i Falkanger: Tingsrett s.
479‑80 og s. 482‑83. Etter eksamenskravet kreves grundig kjennskap
til bla. reglene om godtroerverv av løsøre.
videre gjelder oppgaven spørsmålet om avtalerettslig
ugyldighet etter avtaleloven §§33 og 34 og om den legitimasjon som tilligger en
fullmektig. Disse spørsmål er generelt godt dekket i pensumlitteraturen, uten
at det er nødvendig‑å gjøre konkrete hensvisninger til denne. Det er
anvendelsen av de alminnelige prinsippene som det er tale om i oppgaven her.
3. Vurderingen av besvarelsene.
Behandlingen av godtroervervloven bør ikke by på
nevneverdige problem. Selve god tro ervervloven §1 vil gi kandidatene et godt
grunnlag for å drøfte spørsmålene. Det bør derfor kreves en del om dette.
Det kan være vanskelig for kandidatene å se at det
ikke bare er godtroervervsloven som alene avgjør Spørsmålet om stipendiaten
erverver eiendomsretten til boken, men at også de avtalerettslige
ugyldigheteregler og spørsmålet om fullmektigene legitimasjon vil vare
avgjørende. Det bør derfor ikke trekkes mye om det skulle vise seg at
kandidatene bare drøfter spørsmålet i relasjon til god tro ervervsloven. Selve
oppgaven inviterer til dette.
DEL
IV
1. Tvisten mellom Kalle Kalus mot fotballklubben RBK.
Det foreligger avtale mellom fotballklubben og Kalus
om at Kalus skal ha 50% av overgangsummen dersom han skulle bli solgt til en
utenlandsk klubb. Fotballforbundets reglement tillot ikke partene å avtale at
en spiller skulle få mer enn 10% av en eventuell overgangssum. Kalus ble solgt
til en engelsk klubb for 12 mill. kr. Fotballklubben avspiser han med 1,2 mill.
kr med henvisning til at fotballforbundets reglement var bindende for både
fotballklubben og Kalus. Kalus mener likevel at han har krav på halve
overgangssummen.
Etter fotballforbundets reglement er bestemmelsen om
at en spiller ikke skal få mer enn 10%,av en eventuell overgangasum, en
preseptorisk regel. Etter fotballforbundets regelverk er derfor avtalen delvis
ugyldig. Kalus kan så langt bare kreve 1,2 mill. kr av fotballklubben.
Dette må gjelde selv om fotballklubben har gått inn
på ‑avtalen om at Kalus skal få 50% av overgangsummen, vel vitende om '
fotballforbundets reglement. Reglementsbestemmelsen er etter sin karakter
preseptorisk av prevensjonshensyn og da vil ikke Kalus kunne påberope seg
fotballklubbens "onde tro”.
Dette må gjelde selv om fotballklubben på denne måten
får en "berikelse" ved at den hadde sikret seg fotballspilleren Kalus
ved å forespeile han 50% av en fremtidig overgangssum, selv om en slik
fremgangsmåte fra fotballklubbena side måtte rammes av avtalelovens
ugyldighetsregler (§§33 og 36).. Dersom Kalus på grunn av f. eks.
"rimelighetsstandaren" i §36 skulle få del i fotballklubbens "berikelse",
vil en undergrave fotballforbundets reglement hvor etter fotballspiller~
krav,på vederlag skal være maksimert til 10% av overgangssummen.
For å hindre den type "misbruk" som
fotballklubben har gjort seg skyldig i, ville det adekvate vært at
Fotballforbundet reglement hadde regler om inndragning" av den del av
overgangsummen som etter avtalen med Kalus skulle gå til han, men som
fotballklubben på denne måte innkasserer. At en slik
"inndragningsregel" mangler, vil neppe kunne gi Kalus krav på denne
del av overgangssummen.
Det som er omtalt ovenfor gjelder etter
fotballforbundet eget regelverk. Kalus forutsettes å reise sitt krav mot
fotballklubben for de ordinære domstoler. Det er gjeldende norsk rett som da
vil være avgjørende. Spørsmålet er da om det er grunnlag for å sette til side
fotballforbundets regelverk hvor etter vederlaget til fotballspillere
maksimeres til 10% av overgangsummen. Dette har Sammenheng med den adgang som
foreninger og forbund har til såkalt "selvdømme" overfor sine
medlemmer. Det vil bero på rimeligheten av regelverket og om dette gjør inngrep
i rettigheter til det enkelte medlem som må regnes som fundamentale. Det er
neppe tilfellet i vår sak.
At
fotballspillernes vederlag er maksimert som angitt er resultat av en vel
overveiet vurdering, og der er av prevensjonshensyn nødvendig å gjøre
reglementet preseptorisk, jf ovenfor. For å holde liv i de enkelte
fotballklubber og l
fotballforbundet
betraktes regelen som nødvendig. Partene er enige om at medlemsskapet i
fotballforbundet var en nødvendig forutsetning for å kunne delta i organisert
fotball. Hele regelverket er derfor også en del av det grunnlag som har gjort
at Kalus har kunnet gjøre karriere som fotballspiller. Han var også på forhånd
klar over hva fotballforbund
reglement
gikk ut på.
Det er således ikke grunn for de ordinære domstoler å
tilsidesette fotballforbundets reglement, og Kalus får derfor ikke medhold.
Spørsmålet om å tilsidesette reglementet kan vurderes ut fra avtaleloven §36.
2. Eksamenskrav og dekning i litteraturen.
Det gjelder her avtalerett, og når det gjelder
eksamenskravet vinnes til det som er sagt ovenfor. Konkret gjelder det her
betydningen av at en avtale er i strid med preseptoriske regler. Dette skulle
være velkjent stoff. Hov: Avtaleslutning og ugyldighet behandler betydningen av
preseptoriske regler på s. 173, 279 og 307. Når det gjelder spørsmålet om å
tilsidesette selvdømmeklausuler", er dette behandlet hos Hov så vidt på s.
279.
3. Vurderingen av besvarelsene.
Som nevnt bør det være velkjent for kandidatene hva
som er konsekvensen av at en avtale er inngått i strid med preseptoriske
regler. Men det er fotballforbundets
reglement som gjør avtalen ugyldig. Spørsmålet om å tilsidesette slike
"selvdømmeklausuler" er som nevnt lite behandlet l pensumet. Men
kandidatene bør vel se at avtaleloven §36 kan vare en innfallsvinkel.
Etter å ha lest de fleste av besvarelsene finner jeg at del III og Iv samlet bør ha den samme vekt som del I og II hver for seg. Del I bør således telle 33%, del II bør telle 33% og del IIi og IV samlet bør telle 33%.