SENSORVEILEDNING PRAKTIKUM GAMMEL MODELL VÅR 1999

Det vises til mitt utkast Nr. l av 11.05.1999. På bakgrunn av innspilt som jeg har fått fra medsensorer, og på bakgrunn av det inntrykk jeg selv har fått ved å ha retten en del besvarelser. gis herved den endelige versjon av sensorveiledningen.

Del I

Tvisten mellom konkursboet og banken:

Det står her følgende to hovedspørsmål som det kan være hensiktsmessig å behandle i følgende rekkefølge:

‑Om bankens krav på 22 mill. kr er dividendeberettiget i boet.

‑Om bankens panterettighet til sikring av dette kravet er gyldig.

1. Spørsmålet om bankens krav på 22 mill kr er dividendeberettiget.

Dette spørsmålet omfatter to underspørsmål nemlig om henholdsvis investeringslånet på 20 mill. kr og kassakredittlånet på 2 mill. kr er dividendeberettiget. .

Avgjørende for spørsmålet om de nevnte lån er dividendeberettiget vil være om selskapet Norwegian Kveite på konkursåpningstidspunktet var rettslig forpliktet overfor banken i henhold til disse lån jf dekningslovens §6‑1 (1). En slik forpliktelse kan tenkes oppstå på to hovedgrunnlag. For det første at Ås var legitimert til å to opp lånet på vegne av Norwegian Kveite. For det annet at Norwegian Kveite uansett er forpliktet fordi selskapet har fått utbetalt lånene.

1.1. Spørsmålet om Ås var legitimert til å ta opp lånene.

Ås kan vare legitimert på to selvstendige grunnlag, nemlig som prokurist og som stillingsfullmektig "i egenskap av økonomidirektør.

Banken gjør gjeldende at prokuralovens regler var irrelevante så lenge Peder As var økonomidirektør i selskapet. Men selv om As ,er stillingsfullmektig.i egenskap av økonomidirektør, må det antas at han samtidig vil være legitimert som prokurist.

Det følger av lov 21.06.1985 om prokura §1 at den som har prokura er bemyndighet til å opptre på vegne av foretaket, "i. alt som hører til driften av dette".

Legitimasjonen er således ikke begrenset til det som hører til den daglige drift. og det gjelder altså "alt" som hører til driften. Det er tale om en heller vid legitimasjon. Låneopptak. som hører til. driften faller således innenfor fullmakten. Opptaket av kassakredittlånet på 3 mill. kr må derfor falle innenfor. Det gjelder jo en kreditt som typisk hører til driften av et foretak. Og kreditten er ikke uforholdsmessig stor, tart i betraktning at Selskapets samtlige eiendeler beløper seg tit over 200 mill. 'kr.

Annerledes kan det være med investeringslånet på,20 mill. kr. En fullmakt på vegne av et foretak/selskap som gjelder drift, avgrenses tradisjonelt mot det som gjelder investeringer. Slik må også prokurafullmakten forstås. Det meste taler vel derfor for at Ås ikke var legitimert til å ta opp investeringslånet.

Det neste spørsmålet er om Ås var legitimert som stillingsfullmektig etter avtaleloven §10 (2) i egenskap av økonomidirektør for selskapet . . . . ., ,

Det avgjørende etter §10 (2) vil være om stillingen som økonomidirektør etter lov eller sedvane medfører beføyelsen til å inngå slike avtaler. Det kan være vanskelig å fastslå hva som følger av sedvane. Når det gjelder hva som følger av lov, fremgår det av selskapsloven 21.06.1986 §2‑21 (3) jf |2-18. at dersom selskapet har daglig leder, representerer denne selskapet utad. dog slik at den daglige ledelse ikke fatter saker som etter selskapets forhold er av "uvanlig art eller av stor betydning". Legitimasjonen' til en økonomidirektør vil neppe gå ut over den legitimasjon som tilligger den daglige leder.

Som økonomidirektør har Ås "ansvaret" for økonomiforvaltningen l selskapet. Men dette innebærer,nødvendigvis ikke at han også har utstrakt legitimasjon til å forplikte selskapet utad.

Mye kan tale for at Ås som stillingsfullmektig var legitimert til å ta opp kassakredittlånet, men ikke til å ta opp investeringslånet.

1.2 Spørsmålet om Norwegian kveite er forpliktet fordi selskapet har fått utbetalt lånene.

Selv om As ikke var legitimert til å ta opp lånene, er det vel utvilsomt at Norwegian Kveite uansett ble forpliktet til å betale tilbake lånene ettersom selskapet har tatt imot disse. Når selskapet tar imot lånene/kreditten, oppstår tilbakebetalingaplikten på grunnlag av konkludent adferd (tilegnelse av lånene). Dette må utvilsomt gjelde dersom de kompetente organ for selskapet var klar over at selskapet har mottatt de aktuelle kredittene (hvilket en må kunne forutsette her).. Men selv om det skulle vare slik at selskapets kompetente organ ikke skulle være klar over dette, vil selskapet måtte ha en refusjonsplikt ut fra alminnelige og ulovfestede regler i allfall for den "berikelse" som selskapet har hatt som følge av den kreditt som er mottatt.

2. Spørsmålet om bankens panterett for lånene er gyldig.

bankens panterett kan være gyldig på to selvstendige grunnlag. For det første fordi Ås var legitimert til å pantsette på vegne av selskapet. For det andre fordi, panterettighetene har vært tinglyst i flere år.

2.1. Spørsmålet om Ås var legitimert.

Også for dette spørsmålet kan Ås væra legitimert på to selvstendige grunnlag, nemlig som prokurist og som stillingsfullmektig i egenskap av økonomidirektør.

Ettersom en prokurist i henhold til prokuraloven 51 ikke kan behefte foretakets faste eiendom eller løsøre som kan registreres i Skipsregisteret eller Luftfartøyregisteret, er det på det rene at bankens pant i selskapets taste eiendom for så vidt ikke er gyldig.

Det vil være naturlig at prokuraloven §l, etter alminnelige. tolkningsprinsipp, bør tolkes antitetisk på dette punkt. Således vil bankens panterett i kveitene og oppdrettsutstyret etter panteloven §3‑9 og factoringpantet etter § 4‑10 være gyldig. Men det vil også være naturlig å forstå prokuraloven §1 slik at prokuristen ikke vil kunne behefte selskapets aktiva med pant for annet enn den gjeld han er legitimert til å stifte på vegne av selskapet.

Konklusjonen blir derfor at Ås var legitimert til å ta opp kassakredittlånet på 2 mill. kr med pantesikkerhet i kveitene og oppdretttutstyret,etter panteloven §3‑9 og i selskapets fordringer (factoring) etter §4‑10. Ut over dette har ikke As vært legitimert i egenskap av prokurist.

Når det gjelder omfanget av Ås legitimasjon i egenskap av økonomidirektør (stillingsfullmakt), vil de samme,betraktninger gjelde her som for spørsmålet om Ås i egenskap av økonomidirektør var legitimert til å ta opp selve lånene, og det vises til fremstillingen ovenfor under pkt. 1.3. Men som for prokuristen gjelder at det ikke er grunn til å gjøre legitimasjonen til å stifte panterett videre enn adgangen til å stifte den underliggende gjeldsforpliktelse. Derimot er det kanskje ikke grunn til å begrense en økonomidirektørs fullmakt slik at den ikke gir adgang til å pantsette aktiva som er registrert i et realregister. Men dette er nok diskutabelt. Generelt er det nemlig slik at fullmektigers legitimasjon til å pantsette virksomhetens aktiva er mer begrenset er adgangen til å stifte 1ån. jf det som gjelder for prokuristen.

En mulig konklusjon kan væra at Ås i egenskap av økonomidirektør (stillingsfullmakt) var legitimert til å stifte pant for kaasakredittlånet på 2 mill. kr både i selskapets faste eiendom, i kveitene og oppdrettsutstyret etter panteloven §3‑9 og i selskapets fordringer (factoring) etter §4‑10.

2 .2 . Spørsmålet om panterettighetene er gyldig fordi de har vært tinglyst i flere år.

Dette er en anførsel som er fremsatt av banken.

At en rettighet blir tinglyst har i seg selv bare betydning for rettsvernet, og ikke for gyldigheten av selve rettighetene. Det gjelder også for panterettigheter. Det er derfor vanskelig å se at tinglysningen i seg selv kan reparere manglende gyldighet av pantsettelsene.

Men at panterettighetene har vart tinglyste i flere år. kan innebære at Norwegian Kveite ved konkludent adferd er forpliktet seg som pantsetter, jf det som er sagt om dette ovenfor under pkt. 1.2 så langt gjelder selve låneforpliktelsen. Når selskapet har latt panterettighetene tinglyse, er det et naturlig uttrykk for at selskapet annerkjenner bankens panterettigheter. Dersom tinglysningen derfor var kjent av det organ innenfor selskapet som har kompetanse til å stifte panterettighetene, må derfor selskapet betraktes som forpliktet på dette grunnlaget.

3. Spørsmålet om panterettene er bortfalt som følge av bankens oppsigelse av kreditten.

Dersom banken rettsstridig har sagt opp kreditten, foreligger det mislighold fra bankene side. Dersom misligholdet må betraktes som vesentlig, vil Norwegian Kveite etter alminnelige og ulovfestede regler kunne heve avtaleforholdet. Spørsmålet er om det foreligger rettsstridig oppsigelse av kreditten og at banken derfor ikke kan påberope seg . panterettene.

Det følger av panteloven §1‑9 (1) bokstav e) at panthaveren kan kreve at pantekravet blir Innfridd "når pantet går tapt eller blir skadet ved en tilfeldig begivenhet, og dette. medfører at pantesikkerheten blir vesentlig forminsket". I dette tilfellet er fisken blitt smittet ved en tilfeldig begivenhet, og vilkårene for å si opp kreditten er for så vidt til stede. Dertil har banken ikke fått den .oversikt over selskapets økonomiske situasjon som den ba om allerede den . 10. februar. Dette taler for at banken kan ha vært berettiget til å si opp kreditten.

Men når panthaveren begjærer dekning av pantet, kas dette føre til tap for pantets eier og for andre rettighetshavere i pantet. Det er derfor på det rene at panthaveren etter alminnelige regler har en aktsomhetsplikt slik at eieren og mulige rettighetshavere ikke påføres unødig tap, jf Søbergsaken i Rt. 1915 s. 435. En slik aktsomhetsplikt fra panthaver side følger også av panteloven §4‑8 så langt gjelder pantsettelse av enkle krav. Det vises til Brakhus: omsetning og kreditt 2 s. 351‑352‑og Skoghøy: Factoringpant s. 455‑56 og a. 465‑7Z. Søberg‑dommen er for øvrig fulgt opp ved flere. senere Høyesterettsdommer.

Konkursboet hevder at banken har sagt opp kreditten og begjært tvangssalg av kveitene på et tidsrom som var uheldig for Norwegian Kveite. om banken derfor ikke har overholdt sin aktsomhetsplikt kan diskuteres. Det viktigste er at kandidatene ser problemstillingen.

Forutsatt at det foreligger en rettsstridig oppsigelse av kredittene, oppstår spørsmålet om banken av den grunn ikke kan påberope seg panterettene.

Ettersom konkursboet ikke restituerer de ytelser som er mottatt fra banken (lånene) , vil utgangspunktet være at banken ikke er pliktig til å gi fra seg panterettighetene. Ut fra rene hevningsbetraktninger er det derfor vanskelig å begrunne bortfall av bankens panteretter.

Men bankens panteretter kan tenkes å være bortfalt ut fra andre resonnement. Banken har sagt opp kredittene og begjært ,tvangssalg av kveitene på et tidspunkt som var uheldig for Norwegian Kveite. Dersom banken hadde ventet mededette kan det tenkes at selskapet kunne ha realisert kveitene til en pris ‑ som hadde gjort det mulig‑ for selskapet å oppfylle sine forpliktelser, og således også unngått at banken i henhold til sine panterettigheter hadde hatt grunnlag for å realisere de pantsatte aktiva. En adekvat sanksjon mot en slik rettsstridig oppsigelse av kreditten og tvangsauksjonen av kveitene, vil nettopp kunne være at banken ikke kan påberope seg selve panterettene.

Den samme konklusjon kan en komme til på grunnlag av de alminnelige regler om bristende forutsetninger (avtaleloven §36) .

De lege lata synes det likevel vanskelig at bankens panteretter skal falle bort som følge av at banken ikke.har overholdt sin aktsomhetsplikt. Det er et erstatningsansvar for medkontrahentene tap som er den vanlige sanksjon som følge av uaktsomhet, og de lege lata kan det være vanskelig å forsvare en annen løsning i dette tilfellet.

4. Eksamenskrav og dekning i pensumlitteraturen.

Det som er omhandlet ovenfor under pkt. 1. og 2‑dreier seg om økonomidirektøren er legitimert til å forplikte selskapet. Det dreier seg således om kontraktsrett. Etter eksamenskravene kreves bl.a. grundig kjennskap til reglene om stifting av kontrakt på egne og andres vegne. De spesielle spørsmål som oppgaven reiser, er ikke konkret behandlet i pensum‑litteraturen. Men det er den generelle forståelse det dreier som om, og dette er godt dekket ‑ f.eks. Hov: Avtaleslutning og ugyldighet og Woksholth: Avtaleinngåelse, ugyldighet og tolkning.

Det som er behandlet ovenfor under pkt. 3 dreier seg om panteretten er bortfalt som følge av bankene oppsigelse av kreditten. Pantehavers oppsigelsesadgang etter panteloven §1-9 er bl.a. behandlet i Hagstrøm Fragmenter fra obligasjonsretten I, skrift nr. 143 s. 117 flg. og Skoghøys Panterett s. 106. Men det sentrale i vår oppgave er om selve panteretten faller bort som følge av rettsstridig oppsigelse av kreditten fra bankens side, og dette som mulig sanksjon er ikke behandlet i pensumlitteraturen.

5. Vurderingen av besvarelsene.

Når det gjelder spørsmålet om økonomidirektør Ås har forpliktet selskapet vil det sentrale være at kandidatenes ser at løsningene kan være ulike, alt ettersom Ås opptrer som prokurist eller som stillingsfullmektig, og at særlig spørsmålet om gyldigheten av selve panterettene kan. stille seg forskjellig. Med prokuraloven §1 vi .kandidatene ha et godt utgangspunkt for en slik drøftelse.

Når det gjelder spørsmålet om banken rettsstridig har sagt opp kreditten, bør det kreves en del av kandidatene. Som utgangspunkt er panteloven §1‑9 bokstav e) som hjemler panthavers oppsigelse av kreditten når pantet går tapt eller blir

skadet ved en tilfeldig begivenhet. Men det sentrale i oppgaven her er om forliggende oppsigelse er rettsstridig og om en eventuell rettsstridig oppsigelse kan føre til at selve panteretten faller bort. Det første spørsmålet vil bero på alminnelige misligholdsbetraktninger, og kandidatene bør derfor kunne bidra en del her. Men det siste spørsmålet om bortfall,av panteretten vil være den adekvate sanksjon, er et vanskelig sprsmål som en ikke kan forvente at kandidatene skal kunne si så mye om.

DEL II

1. Bankens krav på sjekken på vederlaget for den syke fisken.

Banken anfører at sjekken er omfattet av bankens factoringpant, mens konkursboet gjør gjeldende at det her ikke er tale om en kundefordring og at det dertil ikke var tale om et enkelt pengekrav på det tidspunkt lånet ble sagt opp.

Først behandles spørsmålet om sjekken er uttrykk for en kunde‑. fordring., Det følger av panteloven §4‑10 (1) at dette er et vilkår for at banken har pant i fordringen ettersom Norwegian Kveite bare hadde anledning til å pantsette enkle pengekrav "på vederlag for, varer eller tjenester som han har eller får i sin virksomhet". I.dette tilfellet er det ikke tale om vederlag for selskapets ordinære virksomhet, nemlig salg av kveitene til vanlig konsum. Det gjelder her vederlag for fisk som er smittet og således solgt til et forskningelaboratorium.

Det bemerkes at før §4‑8 ble endret i 1991 var det anledning å pantsette også krav som ikke hadde sitt grunnlag i kundefordringer. Den tidligere rettspraksis på dette området således uten betydning for vårt spørsmål.

Og det her gjelder vederlag for "varer" som Norwegian Kveite "får l sin virksomhet" slik at det inngår i bankens factoring pant, vil bero på en fortolkning av §4‑10 (1), og hvor det må legges vekt på de hensyn som har begrunnet at lovgiveren har begrenset adgangen til 'å stifte factoringpant. Det må legges vekt på at det opprinnelige formål selvfølgelig hat vært å selge fisken til vanlig konsum, hvilket taler for at vederlaget fra forskningslaboratoriet inngår i factoring pantet. At det motsatte skulle gjelde fordi fisken av tilfeldige årsaker ikke lar seg selge etter sitt opprinnelige formål, lar seg ikke Umiddelbart begrunne. Notoritets hensynet, og for øvrig hensynet til selskapets øvrige kreditorer; tilsier ikke noen annen løsning.

På den annen side er det her ikke tale om salg av fisk som vanlig "vare", hvilket taler for at fordringen ikke omfattes av factoringpantet. Løsningen er ikke det avgjørende. Det avgjørende er at kandidatene ser de ulike hensyn for og imot.

Det følger av panteloven §4‑10 om factoringpant at det er enkle pengekrav som kan pantsettes på denne måten. Som enkelt pengekrav regnes pengekrav som ikke er knyttet til verdipapir som f. eks. sjekker, jf §4‑10 .(3), jf ;4‑4 (2) og §4‑1 (2). Da banken tiltrådte pantet den 19. april var kravet på vederlag for den solgte fisken knyttet til nettopp et slikt verdipapir (sjekk), ettersom kjøperen av fisken allerede den 18. april hadde utferdiget en sjekk på beløpet. Spørsmålet er om dette gjør at vederlaget for den solgte fisken nå ikke lenger kan regnes som et enkelt pengekrav som omfattes av factoringpantet.

Når forskningalaboratoriet hat utferdiget en sjekk på vederlaget for fisken, må det underliggende kravet ansees knyttet til sjekken, og derfor falls utenfor factoringpantet jf Jens Edvin Andreassen: Factoringpant s. 204. Det bør likevel kunne argumenteres mot en slik løsning. Når et pengekrav som opprinnelig var et enkelt pengekrav, og som således omfattes av factoringpantet, går over til å bli et krav som er knyttet til verdipapir som følge av den til ferdighet at debitor foretrekker å gjøre opp fordringen ved å utstede en sjekk, lar det seg ikke umiddelbart begrunne, ut fra de hensyn som taler for å begrense factoringpantet (av hensyn til personalkreditten og hensynet til øvrige av kreditorene til den som har pantsatt sine fordringer som factoringpant), at pengekravet skal falle utenfor factoring pantet. i vår sak kommer i tillegg det forhold at det ved salget av fisken til forskningslaboriatoriet ble avtalt at betalingen skulle skje til Norwegian Kveites kassakreditt konto hvilket ville ha representert en sikkerhet for banken.

Den 4. mai ble det åpnet konkurs i boet til Norwegian Kveite. Sjekken ble først mottatt den 5. mai. Det kan hevdes at så lenge sjekken ikke er mottatt, er kravet fremdeles et enkelt pengekrav. 'Når det er tilfellet på konkursåpningstidspunktet, vil muligens konkursboet av den grunn ikke kunne beslaglegge sjekken.

2 . Konkursboets krav om omstøtelse av betalingen til Marte Kirkerud.

Den 20. januar 1996 betalte Norwegian Kveite en.regning på kr 100 000 til arkitekt Marte Kirkerud, som var gift med Peder Ås sin sønn. Regningen forfalt først den 15. mars. Beløpet ble belastet kassakredittkontoen. Konkursboet krevde betalingen omstøtt. Den aktuelle bestemmelsen må her være dekningsloven §5‑5 om ekstraordinær betaling, hvor etter betaling som skyldneren har foretatt senere enn 3 måneder før fristdagen kan omstøtes hvis betalingen bl.a. er foretatt før normal betalingstid.'

Kirkerud motsatte seg dette med den begrunnelse at omstøtelsesfristen var utløpt fordi det hadde vært skuddårsdag den 29. februar. Spørsmålet er således om fristen på 3 måneder" etter §5‑5 (1) skal regnes i måneder eller dager.

Selv om det reelt sett kan anføres at det i dette tilfellet har gått lenger tid fra betalingen til fristdagen er det som ”normalt" er 3 måneder, er det i best samsvar med ordlyden i §5‑5 å tolke bestemmelsen slik at fristen går ut 3'måneder senere på den dato da betalingen skjedde, ettersom loven uttrykker fristen i måneder og ikke i dager. Men dette får likevel Ikke selvstendig betydning. Fristdagen i dette tilfellet er den 2l. april, j f dekningsloven §1‑2 (1) . Betalingen fant sted allerede den 20. januar. Omtøtelsesfristen er derfor utløpet på fristdagen, uansett. Etter dette får boet ikke medhold.

Subsidiært påberopte boet seg forlenget omstøtelsesfrist fordi Marte Kirkerud og Peder As var nærstående. Hjemmelen for dette finnes i §5‑5 (2) hvor etter omstøtelse kan skje når betalingen har skjedd senere enn 2 år for fristdagen, dersom det ikke bevises at skyldneren fortsatt var utvilsomt solvent da betalingen skjedde. Til dette innvender marte at det var irrelevant at hun og Peder Ås var nærstående så lenge Norwegian Kveite hadde vært solvent på betalingstidspunktet.

Marte Kirkerud og Peder Ås må regnes som nærstående, jf dekningsloven §1‑5 nr. 1. Avgjørende etter dekningsloven §5-5 (2) er imidlertid, om Marte er nærstående til skyldneren (Norwegian Kveite). Dersom Peder As må regnes å ha stilling som "leder" i virksomheten og har vesentlig innflytelse på den, vil det være tilfellet, jf dekningsloven §1‑5 nr. 2.

Spørsmålet som står tilbake er om Norwegian Kveite fortsått var utvilsomt solvent da betalingen skjedde den 20. januar. Det var den massive kveiteslaktingen som førte til at selskapet til slutt ble insolvent. Ken spørsmålet er om. selskapet var insolvent da betalingen fant sted den.30. januar. Beslutningen om nedslaktingen ble først gjort den 22. januar ‑ altså 2 dager etter betalingen til Marte. .Det kan da hevdes at på det tidspunkt Marte fikk betaling var selskapet hverken illikvid eller insuffisient. Selskapet disponerte da en kreditt på 1,9 mill. kr på kassakredittkontoen. Selskapets eiendeler beløp seg til over 200 mill. kr. Men allerede den 15. januar ble kveitene på det største av oppdrettsanleggene rammet av den smittsomme sykdommen.

Reelt sett synes derfor selskapet allerede på dette tidspunkt å ikke kunne oppfylle sine fremtidige forpliktelser etterhvert

som de forfaller, og selskapets eiendeler og inntekter til sammen antas heller ikke å kunne gi full dekning for fremtidige forpliktelser, jf konkursloven §61. Det rettslige spørsmålet er i hvilken grad en ved solvensvurderingen kan ta hensyn til sannsynlige fremtidige begivenheter. Det vil være avgjørende for spørsmålet om konkursboet får medhold i sitt krav om forlenget omstøtelsesfrist etter dekningsloven §5‑5 (2) . Men selskapet må utvilsomt vare solvent for .å unngå omstøtelse, jf §5‑5 (2).

3. Spørsmålet om banken må dekke kostnaden med å destruere bryggen.

Forutsetningen for denne drøftelsen er at banken har fått medhold i at den har panterett i den fante eiendommen.

At banken har panterett i den faste eiendommen, vil i seg selv ikke kunne forplikte banken til å dekke kostnaden med å destruere bryggen for å hindre smittefare. At bryggen måtte destrueres er fortsatt boets risiko. Boet har heller ikke abandonert det pantsatte objektet. Så lenge banken ikke har begjært eiendommen realisert i henhold til sin panterett, vil derfor banken utvilsomt ikke være forpliktet til å dekke kostnaden.

Annerledes vil‑det kunne være dersom banken realiserer pantet.

Det dreier seg her om et offentlig pålegg om å destruere bryggen, og som således er et "hefte" på det pantsatte objektet. En kjøper av pantegjenstanden måtte derfor respektere et slikt hefte, hvilket ville bety at pantete verdi ville være redusert med kostnaden med å destruere bryggen.

Dersom boet ikke hadde tatt kostnaden med dette, ville derfor realisasjonen av pantet gitt banken tilsvarende mindre. Dette taler for at banken skal være forpliktet til ‑ å refundere kostnaden, dog slik at banken p1ikt til dette er maksimert til det som pantet gir netto ved realisasjonen.

Spørsmålet er likevel om ikke risikoen for kostnaden med å destruere bryggen ligger hos konkursboet, allerede fordi boet har utført jobben og tatt utgiftene med dette.

En slik løsning kan tenkes forankret i den p1ikt som pantsetteren har etter panteloven §l‑7 (2) til å sørge for "forsvarlig stell og vedlikehold av pantet, slik at panthavers sikkerhet ikke blir redusert". Men det er antatt at pantsetteren likevel ikke har p1ikt til å utbedre skader i større omfang som skyldes en tilfeldig begivenhet (som vel er tilfellet her), jf Brækhus Omsetning og kreditt 2 s. 326 og Skoghøy: Panteloven s. 97. Men dersom pantsetteren i henhold til §1‑7 (4) hadde p1ikt til å holde pantet forsikret mot den type smitte det her er tale om, vil følgene av unnlatt forsikring vare boets risiko. I følge bestemmelsen plikter pantsetteren å holde pantet forsikret "i den utstrekning dette er vanlig". om det er vanlig å holde panteobjektet forsikret mot den risiko det her er tale om, gir verken oppgaven eller pensum grunnlag for å mene noe konkret om.

Selve risikospørsmålet reguleres endelig av panteloven §1‑8 som fastslår at dersom pantet går tapt eller blir skadet ved en tilfeldig hendelse, "bærer eieren sitt tap og panthaveren tapet i pantesikkerhet° og at eieren og panthaveren blir bare erstatningsansvarlig overfor hverandre hvor dette følger av alminnelige erstatningeregler eller særlig rettsgrunnlag. Ut fra dette vil i allfall utgangspunktet vare at det er bankens risiko at pantesikkerheten er redusert nom følge av smitten på fisken. Men som nevnt var konkursboet i forhold til det offentlige forpliktet til å destruere bryggen. For å unngå ansvar i forhold til det offentlige,‑ måtte ,boet‑ selv ta, kostnaden. Spørsmålet er da om det likevel ikke følger av §1‑8 at dette da er "eieren sitt tap" og som derfor endelig må bæres av boet.

Banken anfører som. et selvstendig grunnlag for at. den ikke skal dekke kostnaden med å destruere bryggen med at "bryggen nå var demontert, og ikke lenger utgjorde en del av den faste eiendommen". Dette er en anførsel av mer formalistisk natur. Det er derfor tvilsomt om den bør få gjennomslagskraft for det tilfellet at en skulle komme til at boet ‑ ut fra det som er fremholdt ovenfor ‑ bør få medhold.

4. Eksamenskrav og dekning i pensumlitteraturen.

Spørsmålet om banken i henhold til‑factoringpantet har krav på den sjekken som kjøperen av den syke fisken har utferdiget gjelder omfanget av factoringpant etter panteloven §4‑10. De konkrete spørsmål som oppgaven reiser er behandlet i Brækhus: Omsetning og kreditt 2 s. 141‑151 og i Skoghøy: Panteloven s. 420‑423 så langt gjelder spørsmålet om hva som er "kundefordringer". Spørsmålet om pengekravet fremdeles er "et enkelt pengekrav" som faller innenfor factoringpantet etter at kjøperen har utstedt sjekk på beløpet er særlig omhandlet i Skoghøy: Panteloven s. 419‑430.

Det dreier seg her om panterett. Etter eksamenskravene skal kandidatene ha grundig kjennskap til bl.a: de ulike formene for panterett, herunder reglene om avtalepant i enkle krav. Når det gjelder Spørsmålet om konkursboets krav om omstøtelse av betalingen til Marte Kirkerud etter dekningsloven §5‑5 er dette dekket i pensumlitteraturen i Andenæs: Konkurs s. 238-58. Etter eksamenskravene skal kandidatene ha grundig kjennskap til bl.a. reglene om omstøtelse.

Når det endelig gjelder spørsmålet om banken må dekke kostnaden med å destruere bryggen, finnes ikke noe konkret om en slik problemstilling i ‑pensumlitteraturen. Kandidatene må falle tilbake på alminnelige resonnement, basert på generell kunnskap. Etter eksamenskravene kan jeg ikke se at det kreves grundig kjennskap til denne del av panteretten.

5. Vurdering av besvarelsene.

Dersom kandidatene er kjent med pensumlitteraturen på området, bør det ikke vare særlig vanskelig å behandle bankens krav, på sjekken på vederlaget for den syke fisken. Dersom en er ukjent med det som i pensumlitteraturen er skrevet om hva som er "kundefordringer" og hva som vil vare et enkelt pengekrav" etter at debitor har ustedt en sjekk på beløpet, vil det kunne bli vanskelig. Men den gode kandidat bør ut fra alminnelig resonnement ‑ og ut fra en .fortolkning av dekningsloven §4‑10 ‑ kunne komme langt på vei uansett.

Selve omstøtelsesspørsmålet bør ikke by på særlige problem. Dekningsloven §5‑5 og en ‑fortolkning av denne vil i seg. selv være tilstrekkelig som grunnlag for en god besvarelse av dette delspørsmålet. Det bør derfor kreves at kandidatene får en del med om dette.

Spørsmålet om banken må dekke kostanden med å destruere bryggen, er derimot et spørsmål som krever mye for å få godt besvart. Besvarelsene bør vurderes deretter. Men et utgangspunkt vil likevel kandidatene ha i bestemmelsene i panteloven §§1‑7 og 1‑8 om h.h.v. pantsetterenes vedlikeholdsplikt og risikofordelingen mellom pantsetter og panthaver‑hvor pantet skades som følge av hendelig uhell.

MANGLER EN SIDE HER.

eier (biblioteket) til Werker. Det er under denne forutsetning at spørsmålet om avtalerettelig ugyldighet ‑ oppstår, se igjen nedenfor. .

For det tilfellet at godtroervervelven likevel kommer til anvendelse oppstår først spørsmålet om Wercker noen gang har fått "overlevert"‑boken i relasjon til godtroervervsloven §1, ettersom boken fortsatt befant seg på et kontor på fakultetet.

Det meste taler for at "overlevering" har funnet sted ettersom det har skjedd en "konstaterbar endring" ved at Wercker har fått boken i hende, slik at notoritetshensynet for så vidt er ivaretatt. Det må være tilstrekkelig at Wercker har fått det fysiske herredømme over boken ved at han har tatt med seg denne, selv om den befinner seg på hans kontor på fakultetet, jf Falkangers Tingsrett 8. 482‑83.

Det neste spørsmålet er om Wercker var i god.tro da han mottok boken. Det som tale mot at han var i god tro er at han så at det lå en låneseddel i boken, og som måtte fortelle Wercker at boken ikke tilhørte professor Holm, men at den tilhørte biblioteket. Det som likevel taler for at Wercker var i den nødvendige gode tro er at han tok dette opp med bibliotekaren, og at bibliotekaren likevel fastholdt at boken skulle gis vekk. Det kan sies at wercker derfor viste tilstrekkelig aktsomhet: likevel måtte det for Wercker framstå son usikkert om det likevel var bibliotekets mening at også "Norsk Tingsrett" skulle gis bort ‑ det heter i oppgaven at wercker "tok glad og forundret boken med seg".

Selv om wercker skulle få medhold i henhold til alminnelige ekstingsjonsregler, bør det likevel drøftes om ikke selve overdragelsen av boken er ugyldig i henhold til avtalerettslige regler. Bibliotekaren trodde feilaktig at boken skulle gis vekk, selv om den tilhørte biblioteket, og han var således i villfarelse. Forholdet dekkes av §§33 og 36. Men ettersom det her dreier seg om en "svak ugyldighetsgrunn vil likevel Wercker ikke rammes av §33 dersom en legger til grunn at Wercker her vært i aktsom og tro. Selv om §36 formelt sett ikke lar dette være avgjørende, vil en to at Werker for så vidt bør få medhold for det tilfellet at han her vært i aktsom god tro, ettersom det her dreier seg om en uriktig forutsetning, som altså forelå allerede da Wercker mottok boken og som biblioteket derfor var nærmere til å kontrollere enn Werker.

Men det avgjørende vil trolig likevel være at Wercker her fått boken som gave. Selv om han som mottaker her vært aktsom uvitende om bibliotekets villfarelse mod hensyn til eiendomsretten til boken, vil biblioteket trolig, etter alminnelig lære, kunne påberope seg denne villfarelsen til tross for at det er tale om en "svak', ugyldighetsgrunn., Dertil vil vel biblioteket også kunne påberope seg re‑integra‑regelen i § 39

Men det kan tenkes at overføringen av boken ,er ugyldig på annet grunnlag. Bibliotekaren som ga Weraker boken utgjør ikke det organ som eier boken ‑ nemlig fakultetsbiblioteket. Bibliotekaren opptrer ei høyden som en fullmektig for eieren. Dersom bibliotekaren ved overgivelsen av boken til Wercker her overskred sin fullmakt, vil overgivelsen være ugyldig selv om Werker har vært i aktsom god tro, jf avtaleloven §11 (2). Det må antas at bibliotekaren ikke hadde Stillingsfullmakt etter §10 (2) til å gi bort bøker. Tilbake står en oppdragsfullmakt etter §18. Den legitimerer vel ikke bibliotekaren til annet enn å gi bort de bøkene som tilhører professor Holm. Selv om biblioteket derfor ikke får medhold på det grunnlag at selve overføringen er ugyldig på grunnlag air villfarelse vil den likevel representere en fullmaktsoverskridelse som likevel gjør at biblioteket får medhold.

2. Eksamenskrav og dekning i litteraturen.

Dette spørsmålet gjelder kunnskap om godtroervervsloven. De spørsmål som molder seg i oppgaven er bl.a. dekket i Falkanger: Tingsrett s. 479‑80 og s. 482‑83. Etter eksamenskravet kreves grundig kjennskap til bla. reglene om godtroerverv av løsøre.

videre gjelder oppgaven spørsmålet om avtalerettslig ugyldighet etter avtaleloven §§33 og 34 og om den legitimasjon som tilligger en fullmektig. Disse spørsmål er generelt godt dekket i pensumlitteraturen, uten at det er nødvendig‑å gjøre konkrete hensvisninger til denne. Det er anvendelsen av de alminnelige prinsippene som det er tale om i oppgaven her.

3. Vurderingen av besvarelsene.

Behandlingen av godtroervervloven bør ikke by på nevneverdige problem. Selve god tro ervervloven §1 vil gi kandidatene et godt grunnlag for å drøfte spørsmålene. Det bør derfor kreves en del om dette.

Det kan være vanskelig for kandidatene å se at det ikke bare er godtroervervsloven som alene avgjør Spørsmålet om stipendiaten erverver eiendomsretten til boken, men at også de avtalerettslige ugyldigheteregler og spørsmålet om fullmektigene legitimasjon vil vare avgjørende. Det bør derfor ikke trekkes mye om det skulle vise seg at kandidatene bare drøfter spørsmålet i relasjon til god tro ervervsloven. Selve oppgaven inviterer til dette.

DEL IV

1. Tvisten mellom Kalle Kalus mot fotballklubben RBK.

Det foreligger avtale mellom fotballklubben og Kalus om at Kalus skal ha 50% av overgangsummen dersom han skulle bli solgt til en utenlandsk klubb. Fotballforbundets reglement tillot ikke partene å avtale at en spiller skulle få mer enn 10% av en eventuell overgangssum. Kalus ble solgt til en engelsk klubb for 12 mill. kr. Fotballklubben avspiser han med 1,2 mill. kr med henvisning til at fotballforbundets reglement var bindende for både fotballklubben og Kalus. Kalus mener likevel at han har krav på halve overgangssummen.

Etter fotballforbundets reglement er bestemmelsen om at en spiller ikke skal få mer enn 10%,av en eventuell overgangasum, en preseptorisk regel. Etter fotballforbundets regelverk er derfor avtalen delvis ugyldig. Kalus kan så langt bare kreve 1,2 mill. kr av fotballklubben.

Dette må gjelde selv om fotballklubben har gått inn på ‑avtalen om at Kalus skal få 50% av overgangsummen, vel vitende om ' fotballforbundets reglement. Reglementsbestemmelsen er etter sin karakter preseptorisk av prevensjonshensyn og da vil ikke Kalus kunne påberope seg fotballklubbens "onde tro”.

Dette må gjelde selv om fotballklubben på denne måten får en "berikelse" ved at den hadde sikret seg fotballspilleren Kalus ved å forespeile han 50% av en fremtidig overgangssum, selv om en slik fremgangsmåte fra fotballklubbena side måtte rammes av avtalelovens ugyldighetsregler (§§33 og 36).. Dersom Kalus på grunn av f. eks. "rimelighetsstandaren" i §36 skulle få del i fotballklubbens "berikelse", vil en undergrave fotballforbundets reglement hvor etter fotballspiller~ krav,på vederlag skal være maksimert til 10% av overgangssummen.

For å hindre den type "misbruk" som fotballklubben har gjort seg skyldig i, ville det adekvate vært at Fotballforbundet reglement hadde regler om inndragning" av den del av overgangsummen som etter avtalen med Kalus skulle gå til han, men som fotballklubben på denne måte innkasserer. At en slik "inndragningsregel" mangler, vil neppe kunne gi Kalus krav på denne del av overgangssummen.

Det som er omtalt ovenfor gjelder etter fotballforbundet eget regelverk. Kalus forutsettes å reise sitt krav mot fotballklubben for de ordinære domstoler. Det er gjeldende norsk rett som da vil være avgjørende. Spørsmålet er da om det er grunnlag for å sette til side fotballforbundets regelverk hvor etter vederlaget til fotballspillere maksimeres til 10% av overgangsummen. Dette har Sammenheng med den adgang som foreninger og forbund har til såkalt "selvdømme" overfor sine medlemmer. Det vil bero på rimeligheten av regelverket og om dette gjør inngrep i rettigheter til det enkelte medlem som må regnes som fundamentale. Det er neppe tilfellet i vår sak.

At fotballspillernes vederlag er maksimert som angitt er resultat av en vel overveiet vurdering, og der er av prevensjonshensyn nødvendig å gjøre reglementet preseptorisk, jf ovenfor. For å holde liv i de enkelte fotballklubber og l

fotballforbundet betraktes regelen som nødvendig. Partene er enige om at medlemsskapet i fotballforbundet var en nødvendig forutsetning for å kunne delta i organisert fotball. Hele regelverket er derfor også en del av det grunnlag som har gjort at Kalus har kunnet gjøre karriere som fotballspiller. Han var også på forhånd klar over hva fotballforbund

reglement gikk ut på.

Det er således ikke grunn for de ordinære domstoler å tilsidesette fotballforbundets reglement, og Kalus får derfor ikke medhold. Spørsmålet om å tilsidesette reglementet kan vurderes ut fra avtaleloven §36.

2. Eksamenskrav og dekning i litteraturen.

Det gjelder her avtalerett, og når det gjelder eksamenskravet vinnes til det som er sagt ovenfor. Konkret gjelder det her betydningen av at en avtale er i strid med preseptoriske regler. Dette skulle være velkjent stoff. Hov: Avtaleslutning og ugyldighet behandler betydningen av preseptoriske regler på s. 173, 279 og 307. Når det gjelder spørsmålet om å tilsidesette selvdømmeklausuler", er dette behandlet hos Hov så vidt på s. 279.

3. Vurderingen av besvarelsene.

Som nevnt bør det være velkjent for kandidatene hva som er konsekvensen av at en avtale er inngått i strid med preseptoriske regler. Men det er fotballforbundets reglement som gjør avtalen ugyldig. Spørsmålet om å tilsidesette slike "selvdømmeklausuler" er som nevnt lite behandlet l pensumet. Men kandidatene bør vel se at avtaleloven §36 kan vare en innfallsvinkel.

Etter å ha lest de fleste av besvarelsene finner jeg at del III og Iv samlet bør ha den samme vekt som del I og II hver for seg. Del I bør således telle 33%, del II bør telle 33% og del IIi og IV samlet bør telle 33%.