UNIVERSITETET I TROMSØ
CAND. JUR. -EKSAMEN
I
Peder Ås har helt siden slutten av 1950-årene hatt konsesjon til, og drevet fiskeoppdrett utenfor gården sin i Trangviksfjorden.
I oktober 1999 ble Fiskeridirektoratets regionkontor i Hordaland (heretter benevnt FDH) gjort oppmerksom på at Ås hadde plassert et brukt stålanlegg beregnet for oppdrett ca. 400 meter lenger inne i fjorden. Anlegget var ikke omfattet av de konsesjoner Ås hadde fra før, og det var heller ikke gitt konsesjoner til andre for å ha et slikt anlegg på det aktuelle sted.
Samme dag sendte FDH brev til Peder Ås hvor det bl.a. het: ”De underrettes med dette om at anlegget er ulovlig plassert, og at det kan bli truffet vedtak hvorved eieren kan bli pålagt å fjerne anlegget.” Avslutningsvis i brevet het det at: ”Det vil også kunne bli gitt pålegg om bruk av tvangsmidler etter lov 14. juni 1985 nr. 68 om oppdrett av fisk skalldyr m.v. (oppdrettsloven)”.
I mai 2000 innløp det melding til FDH fra skipperen på et fiskefartøy om at anlegget/stålkonstruksjonen lå og fløt i sjøen på en måte som kunne representere fare for skipsfarten. FDH gjorde straks undersøkelser på stedet, og fikk bekreftet at innholdet i meldingen var korrekt. Situasjonen ble vurdert som så alvorlig at FDH straks fattet sålydende vedtak: ”Utstyret/anlegget er å anse som ulovlig oppdrett, jf. oppdrettsloven § 3 første ledd. Frist for fjerning av utstyret settes til 30. juni 2000. De underrettes med dette om at De vil bli ilagt tvangsmulkt dersom pålegget ikke etterkommes.” Vedtaket ble begrunnet med at ”innretningen er plassert uten tillatelse, og den er til fare for skipsfarten”. Det ble også vist til at ”anlegget var meget skjemmende, og at det ville kunne komme til å foranledige forurensing i sjøen lokalt”.
Da anlegget ikke ble fjernet innen fristen, traff FDH den 20. juli 2000 vedtak om tvangsmulkt, jf. forskrift om tvangsmidler 12. juli 1989, gitt i medhold av oppdrettsloven § 22. Tvangsmulkten ble satt til kr. 2.500.- pr. dag. Vedtaket ble sendt Peder Ås på telefaks samme dag.
Peder Ås påklaget i rett tid vedtaket om tvangsmulkt. FDH fant ikke grunn til å omgjøre vedtaket, og videresendte klagen til Fiskeridirektoratet med forslag om at den ikke ble tatt til følge. Fiskeridirektoratet forkastet klagen i vedtak av 21. august 2001. I Fiskeridirektoratets vedtak ble det opplyst at søksmål må reises innen 6 måneder, jf. tvistemålsloven § 437 annet ledd. Peder Ås mottok vedtaket to dager senere.
Ved stevning av 20. mars 2002 til Bergen tingrett reiste Peder Ås sak mot Staten v/Fiskeridirektoratet vedrørende gyldigheten av FDH’s vedtak, jf. tvistemålsloven § 435 nr. 1, og nedla påstand om at vedtaket måtte oppheves.
Han anførte at anlegget/utstyret i hans eiertid ikke hadde vært i bruk som fiskeoppdrett, selv om det opprinnelig var beregnet for det. Det har f. eks. ikke vært not i stålrammene, eller på annen måte vært tilrettelagt for å oppbevare eller å produsere fisk i anlegget. Det kunne etter hans oppfatning ikke anses som oppdrettsvirksomhet bare å ha anlegget stående, når det ikke ble drevet oppdrettsvirksomhet i det. Da er det bare tale om lagring/oppbevaring av anlegget/konstruksjonen. En slik situasjon falt etter Ås’ vurdering helt utenfor virkeområdet til oppdrettsloven § 2. Det fremgår av samme lovs §§ 21 og 22 at hjemmelen for å gi pålegg om tiltak kun omfatter oppdrettsvirksomhet. I oppdrettsloven § 3 fremgår det riktignok at man ikke kan ”eie” anlegg for oppdrett av fisk og skalldyr uten tillatelse (konsesjon) fra departementet. Det måtte imidlertid etter Ås’ oppfatning være en forutsetning for å anvende bestemmelsen som grunnlag for å ilegge tvangsmulkt at anlegget faktisk brukes i oppdrettsvirksomhet, slik dette er definert i lovens § 2. Han gjorde derfor gjeldende at vedtaket manglet lovhjemmel.
Peder Ås gjorde videre gjeldende at det var tatt utenforliggende hensyn når det var lagt vekt på sikkerheten til sjøs. Oppdrettsloven skal kun regulere de oppdrettsmessige, fiskehelsemessige og fiskehygieniske sider av oppdrettsvirksomheten, mens det er annen lovgivning som skal regulere sjøsikkerhet og estetiske forhold. Peder Ås anførte at vedtaket var ugyldig på grunn av dette. Annen lovgivning forvaltes eksklusivt av andre myndigheter.
Staten v/Fiskeridepartementet innga rettidig tilsvar, og krevde saken avvist på grunn av oversittelse av søksmålsfristen, og dessuten fordi Peder Ås manglet rettslig interesse i å få prøvet gyldigheten av FDH’s vedtak da dette vedtaket jo var stadfestet av overordnet organ (Fiskeridirektoratet).
Når det gjaldt realitetsspørsmålet, bestred staten at det forelå hjemmelsmangel. Staten anførte at Peder Ås uten tillatelse hadde drevet virksomhet som omfattes av oppdrettsloven § 3, og at det følgelig var grunnlag for vedtak om fjerning etter oppdrettsloven § 21. Det følger videre av oppdrettsloven § 22 og tvangsforskriften at fiskerimyndighetene kan fastsette tvangsmulkt for å sikre gjennomføring av vedtak. Etter statens oppfatning kreves det etter oppdrettsloven § 3 tillatelse til å ”bygge, innrede, utvide, erverve, drive eller eie anlegg for oppdrett av fisk og skalldyr”. Allerede ordlyden viser etter statens syn at kravet om tillatelse er knyttet til det fysiske anlegget. Etter statens oppfatning var det ikke grunnlag for å tolke bestemmelsen innskrenkende i lys av oppdrettsloven § 2. Regelen må i følge staten forstås slik at det fysiske anlegget i seg selv omfattes av uttrykket ”oppdrettsvirksomhet”.
Staten bestred videre at det var tatt utenforliggende hensyn, og at det kunne lede til ugyldighet.
Det var ikke uenighet mellom partene om hvorvidt forskriften var hjemlet i oppdrettsloven.
I prosesskrift av 27. april 2002 anførte Peder Ås at det ikke var tilstrekkelig avvisningsgrunnlag at han ikke hadde angrepet Fiskeridirektoratets vedtak, men FDH’s vedtak. I alle tilfeller måtte han kunne få anledning til å rette påstanden i stevningen for å hindre avvisning. Nå det gjaldt den påståtte overskridelsen av søksmålsfristen begjærte Peder Ås oppreisning mot fristoversittelsen etter domstolloven § 153, under henvisning til at forsinkelsen skyldtes svikt i kommunikasjonen mellom ham og hans prosessfullmektig som følge av en poststreik i Spania, hvor Peder oppholdt seg store deler av året. Staten bestred Peder Ås’ anførsler, og motsatte seg oppreisningskravet.
II
Nyhetsredaktør Hans Tastad i Trangviksposten har de siste årene arbeidet mye fra sitt hjemmekontor. Han disponerte i egenskap av nyhetsredaktør både en bærbar og en stasjonær PC som avisen hadde kjøpt, slik at han kunne betjene avisens behov til alle døgnets tider. Den bærbare PC-en benyttet han til sine artikler og intervjuer, mens hans sønn Martin Tastad hadde overtatt den stasjonære maskinen. Hans Tastad var for så vidt klar over at han - i forhold til Trangviksposten – ikke hadde rett til å overlate den stasjonære PC-en til sønnen. Han mente imidlertid at avisen hadde fått så mange nyere PC-er de siste årene, at han sommeren 2002 valgte å overlate maskinen til sønnen. Maskinen var dessuten neppe verd mer enn noen få tusenlapper lenger.
Mandag morgen den 9. september i år, da Tastad var på vei til jobb, ble han stanset på gaten av en sivilkledt polititjenestemann som opplyste at Tastad var mistenkt for besittelse av barnepornografi, og at han måtte bli med på politistasjonen. Tastad fant beskyldningen helt absurd, og svarte bryskt at han ”ikke hadde tid til dette tøvet”. Da grep polititjenestemannen Tastad i jakke-ermet, og trakk ham til seg. Tastad rykket raskt løs armen sin slik at tjenestemannen kom ut av balanse et kort øyeblikk og måtte ta seg for mot en støpekant, nok til at Tastad kom seg unna i oppstyret som oppsto.
Hans Tastad møtte senere frivillig til avhør sammen med advokat Kirkerud, og ble kort tid etterpå dimittert, da det viste seg at det var hans sønn Martin Tastad (19) som hadde benyttet den stasjonære PC-en til å surfe på nettet fra sin fars e-postadresse/brukerident. Hans Tastad erkjente at han visste at sønnen ”surfet” mye på nettet natterstid, og at han nok i perioder hadde vært engstelig for hvilke linker og adresser Martin var inne på - men at han likevel håpet at sønnen ikke drev med noe ulovlig. Selv var han ikke så erfaren med å bruke nettet.
Martin Tastad hadde i august i år kommet over en link med betegnelsen ”Try Lolita”, som viste seg å inneholde barnepornografisk materiale – nemlig bilder av nakne barn som utførte seksuelle handlinger. Martin Tastad dobbeltklikket på ikonet for linken, og bildene ble vederlagsfritt nedlastet til maskinen og la seg i maskinens mellomlager. Han kikket raskt gjennom bildene, og lagret deretter filen på harddisken - før han slo av PC-en. Han brukte ikke PC-en de neste 2-3 dagene. Da han slo på maskinen neste gang, slettet han nokså raskt filene med barnepornografisk materiale for å få plass til nye mp3 musikkfiler. Ved gjennomgang av harddisken på den stasjonære PC-en fant etterforskerne adressen til det nettstedet Martin Tastad hadde vært inne på, og sporene etter skallet til de nedlastede filene. Martin Tastad erkjente i avhør forholdet slik som beskrevet, da etterforskeren foreholdt ham at politiet hadde funnet farens e-postadresse i samarbeid med utenlandsk politi. Forholdet var at en arbeidsgruppe (”Child abuse task force”) i politiet på New Zealand hadde lagt ut dette nettstedet som ”agn” for å avdekke barnepornografibrukere og distributører, og fortløpende overvåket aktivitetene på nettstedet og adressene/brukeridentiteten til alle som klikket seg inn på linken/nettstedet.
Politimesteren tok den 7. oktober 2002 ut tiltale for tingretten mot Hans Tastad for overtredelse av straffeloven § 257, straffeloven § 127 og straffeloven § 204 første ledd bokstav d, jf. § 205. I hovedforhandlingen krevde Tastad seg frifunnet for alle poster i tiltalen. Vedrørende straffeloven § 257 viste han til at Trangvikspostens direktør ikke ville ha hatt noe i mot at han overlot maskinen til sin sønn, dersom han hadde spurt ham. Han påsto seg frifunnet for overtredelsen av straffeloven § 127 fordi pågripelsen av ham var uten hjemmelsgrunnlag, og at maktbruken dessuten var helt unødvendig. Han viste for øvrig til at hans handling heller ikke var straffbar.
Martin Tastad ble tiltalt for overtredelse av straffeloven § 204 første ledd bokstav d, straffeloven § 317 og straffeloven § 393. Også han påsto seg frifunnet, fordi han hadde vært utsatt for en politiprovokasjon, og fordi han mente at den erkjente handling uansett ikke kunne rammes av straffebudet. Han krevde seg frifunnet for overtredelse av straffeloven § 317 og straffeloven § 393, fordi faren hadde sagt til ham at Trangviksposten aldri kom til å kreve maskinen tilbake.
Om dette skrives en betenkning hvor både de prinsipale og de subsidiære rettsspørsmål drøftes og avgjøres.
Tromsø, 1.november 2002
Tore Henriksen
eksamensleder