SENSORVEILEDNING FOR TEORIOPPGAVE NR 2 PÅ 4. AVDELING HØSTEN 1999 -ENDELIG UTGAVE

1. Innledning

Teorioppgave nr. 2 på 4. avdeling høsten 1999 lyder slik:

"Den materielle rettskrafts objektive grenser i sivile saker. "

Reglene om rettskraft er ikke uttrykkelig nevnt i læringskravene for faget rettagang men må gå inn under det strekpunkt som stiller krav om grundig kjennskap til domstolenes avgjørelser". I den litteratur som er oppført som hovedlitteratur, dekkes emnet for oppgaven av kapittel 22 og 23 i Jo Hov: Rettergang i sivile saker, 2. utg. (199-1). I Jens Edvin A. Skoghøy: Tvistemål (1998) , som er oppført som støttelitteratur , er emnet behandlet i kapittel 17 (pkt. 17.1-17.5). Av annen litteratur kan nevnes Tore Schei: Tvistemålsloven med kommentarer, Bind 1, 2. utgave (1998), side 517 ff.

Samlet sett må litteraturdekningen for oppgaven sies å være god.

2. Disponering. Hva som bør være med i oppgaven

Etter min mening faller det naturlig ved besvarelsen av oppgaven først å angi hva som er oppgavens tema, se pkt. 3 nedenfor.

Hoveddelen av besvarelsen må vies de objektive grenser for den materielle rettskraft. Etter min mening er det imidlertid naturlig som bakgrunn for drøftelsen av den materielle rettskrafts objektive grenser å ta med et punkt om hovedsynspunkter på hva som er rettskraftig avgjort, den rettspolitiske begrunnelse for reglene om rettskraft, og hvilke avgjørelser som har materielle rettskraftvirkninger, se pkt. 4 nedenfor. Kandidatene bør her blant annet få frem at det som er rettskraftig avgjort, er rettsstillingen mellom partene på det tidspunkt saken blir tatt opp til doms. Men siden oppgaven fokuserer på grensene for den materielle rettskraft, bør imidlertid dette "bakgrunnspunktet" ikke bli for stort.

Som nevnt må hoveddelen av besvarelsen bestå av en drøftelse av de objektive grenser for den materielle rettskraft. Ved drøftelsen av dette spørsmålet må det trekkes et grunnleggende skille mellom tilfeller hvor det er spørsmål om å gå til ny sak på grunnlag av faktiske omstendigheter og rettsregler som forelå da saken ble tatt opp til doms (pkt. 5 nedenfor), og tilfeller hvor det er spørsmål om å gå til sak på grunnlag av faktiske omstendigheter som inntrer, eller rettsregler som er trådt i kraft, etter at den første saken ble tatt opp til doms (pkt. 6 nedenfor).

Til slutt skal jeg komme med noen avsluttende synspunkter på bedømmelsen av besvarelsene (pkt. 7 nedenfor).

3. Tema for oppgaven

Det er vanlig å skille mellom formell og materiell rettskraft. Med "formell rettskraft" menes at avgjørelsen ikke lenger kan angripes med ordinære rettsmidler. Dette innebærer at den aktuelle sak er avsluttet og punktum for saken satt. Med "materiell rettskraft" siktes til hvilken betydning avgjørelsen har for en senere sak.

Den materielle rettskraft ytrer seg på to måter. For det første på den måte at ny sak om samme forhold skal avvises, se tvml. § 163 første ledd. Dette kalles den materielle rettskrafts negative funksjon ("avvisningsfunksjonen"). For det andre kommer den materielle rettskraft til uttrykk på den måte at dersom et forhold som er rettskraftig avgjort, skulle ha betydning for avgjørelsen av saker som senere blir reist, skal dommen legges uprøvet til grunn. Etter at dommen er rettskraftig, blir det rettsforhold som er avgjort, fastsatt av dommen; man kan ikke lenger gå til det "bakenforliggende" rettsforhold. Denne funksjonen kalles den materielle rettskrafts positive funksjon ("prejudisialfunksjonen"). I Tvistemål side 752 har jeg gitt en oversikt over i hvilke situasjoner den positive funksjonen får betydning. Stikkordsmessig kan disse situasjonene angis slik:

- Tilfeller hvor det forhold som er rettskraftig avgjort, har prejudisiell betydning i en ny sak

- Tilfeller hvor det er uklart hva som er avgjort, og dommen må tolkes

- I tilfeller hvor det blir anlagt ny sak på grunnlag av etterfølgende omstendigheter, er den dom som er avsagt i den første saken, avgjørende for hvordan rettsstillingen var på det tidspunkt denne ble tatt opp til doms

- Ved gjennomføring av tvangsfullbyrdelse kan det mot et krav som er rettskraftig avgjort, som hovedregel bare gjøres innvendinger som er oppstått etter at saken ble tatt opp til doms.

Mens den negative funksjon er uttrykkelig lovfestet (tvml. § 163 første ledd), er den positive funksjonen ikke kommet eksplisitt til uttrykk i noen lovbestemmelse. Den positive funksjonen er imidlertid en naturlig følge av den negative funksjonen, og er også forutsatt i flere lovbestemmelser - blant annet i tvml. § 162 første ledd og i tvfl. § 4-2.

Det denne oppgaven spør etter, er den materielle rettskrafts objektive grenser. Uttrykket "objektiv" brukes her som motsetning til "subjektiv". Mens det med rettskraftens "subjektive" grenser menes hvem en dom er bindende for, siktes det med rettskraftens "objektive" grenser til hva som er rettskraftig avgjort.

 4. Noen hovedsynspunkter på materiell rettskraft

Som nevnt i pkt. 2 ovenfor, synes jeg det er naturlig som en bakgrunn for det som er oppgavens egentlige tema, å komme med noen hovedsynspunkter på reglene om materiell rettskraft. Denne del av besvarelsen bør imidlertid ikke gjøres så omfattende at den går på bekostning av det som er oppgavens egentlige tema.

Det som er rettskraftig avgjort, er rettsstillingen på det tidspunkt saken ble tatt opp til doms.

Hvilke rettsavgjørelser som har rettskraftvirkninger, er noe omtvistet. Etter min mening kan den materielle rettskraft bare omfatte materielle rettsavgjørelser. Tvml. § 163 første ledd omtaler bare dommer. I samme stilling som dommer kommer realitetskjennelser og kjennelser som avgjør materielle bikrav. Det er alminnelig enighet om at prosessledende avgjørelser ikke har materielle rettskraftvirkninger, men at de, dersom det ikke finnes særlig hjemmel for annet, bare har virkning for vedkommende instans, jf. Tvistemål side 758-759. Derimot er det uenighet om hvorvidt avvisningskjennelser har materielle rettskraftvirkninger, se nærmere Tvistemål side 759. Den alminnelige oppfatning har vært at dersom det ikke er særlig hjemmel for annet, har avvisningskjennelser rettskraftvirkninger, men at denne er begrenset til å gjelde den avvisningsgrunn avvisningskjennelsen bygger på. Etter min oppfatning kan avvisningskjennelser ikke tillegges rettskraftvirkninger i det hele tatt. I tilfeller hvor en sak blir avvist fordi domstolen ikke anser seg saklig, stedlig eller funksjonelt kompetent, er kjennelsen bindende for andre domstoler av samme eller lavere orden, men dette er ikke et resultat av rettskraft, se dstl. § 35.

I tillegg til dommer har også enkelte andre avgjørelser materielle rettskraftvirkninger. Dette gjelder blant annet rettsforlik, se tvml. § 286 første ledd, jf. § 99.

Den rettspolitiske begrunnelse for rettskraftreglene er blant annet behandlet av Hov side 478 ff. og i Tvistemål side 755 ff. Disse kan stikkordsmessig angis slik:

- Det behov partene har for å legge saken bak seg og innrette seg i tillit til dommen

- Forhindre unødige prosesser

- Stimulere til fullstendig prosedyre.

Ved avgjørelsen av hvor langt rettskraftvirkningen skal trekkes, vil de hensyn som begrunner rettskraftreglene, stå sentralt. Dette gjelder blant annet hensynet til å stimulere til fullstendig prosedyre.

De motargumenter som kan anføres mot materielle rettskraft, kan langt på veg nøytraliseres gjennom regler om gjenopptakelse.

5. Adgangen til å gå til ny sak på grunnlag av faktiske omstendigheter og rettsregler som forelå da saken ble tatt opp til doms

I tilfeller hvor det faktiske grunnlag for det krav eller rettsforhold som blir gjort gjeldende i et nytt søksmål, var inntrådt, og de rettsregler som danner grunnlag for dette, var trådt i kraft da den første saken ble tatt opp til doms, vil det avgjørende for adgangen til ny prøvelse være om kravet eller rettsforholdet kan sies å være det samme som ble avgjort i den første saken. Avgjørende er om kravene eller rettsforholdene fra et rettslig synspunkt kan sies å være identiske.

Kandidatene må her få frem at rettskraftvirkningen for det første bare omfatter krav eller rettsforhold som var søksmålsgjenstand i den første saken, ikke spørsmål som retten bare prejudisielt har tatt stilling til.

For det andre er det en forutsetning for rettskraft, at retten har tatt stilling til kravet, og etter vanlig oppfatning må det også fremgå av konklusjonen hvordan retten har løst dette, for at avgjørelsen kan sies å ha materiell rettskraft, se nærmere Tvistemål side 780 ff.

Når man skal ta stilling til hva som er rettskraftig avgjort, må det tas utgangspunkt i domskonklusjonen. Denne må imidlertid tolkes på bakgrunn av rettens premisser, de påstander partene har nedlagt, og partenes prosedyrer, se blant annet Rt. 1991 side 43 (Taco) og Rt. 1996 side 1480 (Reksten). Ved tolkingen må det legges til grunn et objektivt tolkingsprinsipp.

Hvorvidt det er adgang til å gå til ny sak, om et mindre omfattende krav, avhenger av hvordan den første saken var lagt opp, se f.eks. Rt. 1972 side 1017 (frifinnelse for et ubetinget forbud mot utslipp var ikke til hinder om ny sak med en subsidiær og mindre vidtgående løsning) og Rt. 1978 side 1564 (frifinnelse for en bestemt grensepåstand i en grensegangssak vil som utgangspunkt ikke være til hinder for en ny sak med en mindre vidtgående grensepåstand) Avgjørende må her være om den første saken har vært lagt opp slik at også mulige subsidiære og mindre vidtgående løsninger har vært behandlet og vurdert.

I prosessteorien har det vært livlig diskutert hvorvidt det i tilfeller hvor den første saken bare gjaldt en del av et krav eller rettsforhold, senere er adgang til å gå til ny sak om et mer omfattende krav, se Tvistemål side 784 ff. Dette spørsmålet er vanskelig. Det gjelder her å holde tungen rett i munnen, og de som klarer å få noe fornuftig ut av dette, må honoreres for det. Det som etter min mening må være konklusjonen her, er:

 -Dersom gjenstanden for den første del av saken var en ikke individualiserbar del av et krav, må en dom som ikke eller bare delvis tar kravet til følge, ha rettskraftvirkning for hele kravet. Blir kravet fullt ut tatt til følge, kan dommen derimot bare ha rettskraftvirkning for den del av kravet som ble pådømt.

 -I tilfeller hvor gjenstanden for den første saken var en individualiserbar del av et krav, kan dommen ikke ha rettskraftvirkning for ante deler avkravet uten hensyn til i hvilken retning avgjørelsen gikk.

 Dersom et motkrav ikke bare er gjort gjeldende som motregningsinnsigelse mot hovedkravet, men gjort gjeldende i motsøksmål, vil rettskraftvirkningene av avgjørelsen av hovedkravet og avgjørelsen av motkravet måtte bedømmes hver for seg. Men hvis motkravet bare er gjort gjeldende som motregningsinnsigelse vil motkravet bare bli rettskraftig avgjort dersom motregningsinnsigelsen blir tatt til følge, og bare for det beløp som blir benyttet til motregning, se tvml. § 163 annet ledd.

En viktig del av besvarelsen er å gjøre rede for hvilke kriterier som er avgjørende for når man har med samme og når man har med et annet kravet eller rettsforhold å gjøre ("identitetskriteriene "). Disse spørsmålene behandles av Hov side 494 ff. og i Tvistemål side 792 ff. Det som kan sies om dette, er at spørsmålet er avhengig av en totalvurdering av flere momenter. Sentralt i vurderingen står:

- Om de rettsfølger som gjøres gjeldende, er kvalitativt ulike

- Om det er noen vesensforskjeller mellom de betingelser som må foreligge for at rettsfølgene skal inntre.

- Om de interesser som rettsreglene tar sikte på å beskytte, i det vesentlige er de samme

- Om de forhold det er tale om, tradisjonelt har vært betraktet som samme eller forskjellige rettsforhold ("tradisjon" og "magefølelse").

Av andre problemstillinger som kan tas opp, er forholdet mellom hovedkrav og aksessoriske krav og spørsmålet om i hvilken utstrekning det krav eller rettsforhold som ligger til grunn for en fullbyrdelsesdom, er rettskraftig avgjort ved dommen. Disse spørsmålene blir behandlet i Tvistemål på henholdsvis side 787 og side 789 ff. og av Hov på henholdsvis side 492 og side 487 ff. Etter min mening er disse spørsmålene så vidt spesielle at det ikke kan forventes at kandidatene går inn på dem. Men for det tilfelle at noen kandidater går inn på disse spørsmålene, skal jeg kort gjøre rede for hvordan rettsstillingen er.

Når det gjelder forholdet mellom hovedkrav og aksessoriske krav, kommer det an på hvilket krav som var søksmålsgjenstand i den første saken.

Dersom gjenstanden for det første søksmålet var hovedkravet, og retten her kom til at hovedkravet består, er det ikke noe i vegen for at det senere kan reises søksmål om et aksessorisk krav, feks. renter. Ved avgjørelsen av det aksessoriske kravet må retten i slike tilfeller legge til grunn at hovedkravet består. Gikk avgjørelsen derimot ut på at hovedkravet ikke bestod, må søksmål om aksessoriske krav avvises.

Hvis søksmålsgjenstanden i den første saken var det aksessoriske kravet, vil avgjørelsen av dette være uten rettskraftvirkninger for hovedkravet uten hensyn til i hvilken retning avgjørelsen går.

Spørsmålet om i hvilken utstrekning det krav eller rettsforhold som ligger til grunn for en fullbyrdelsesdom, er rettskraftig avgjort ved dommen, har jeg og Hov ulike syn på.

Hov mener at det bakenforliggende rettsforhold må anses som et prejudisielt rettsforhold i den første saken, og derfor ikke er rettskraftig avgjort, se Hov side 487 ff. Han får støtte fra Tore Schei, se Schei I side 523. Etter min mening kan fullbyrdelsesplikten ikke anses som noe eget krav, men må anses som en del av det rettsforhold som danner det umiddelbare grunnlag for fullbyrdelsesforpliktelsen, se Tvistemål side 790 ff. Dette innebærer at også det bakenforliggende rettsforhold må anses rettskraftig avgjort.

 6. Adgangen til å gå til ny sak på grunnlag av faktiske omstendigheter som inntrer, eller rettsregler som er trådt i kraft, etter at den første saken ble tatt opp til doms

 Siden det er rettsstillingen på det tidspunkt saken blir tatt opp til doms, som blir rettskraftig avgjort, er rettskraftvirkningene ikke til hinder for ny sak på grunnlag av faktiske omstendigheter som senere er inntrådt ("facta supervenientes"). Det samme gjelder dersom det etter at den første saken ble tatt opp til doms, blir satt i kraft nye rettsregler som får virkning for det krav eller rettsforhold som var søksmålsgjenstand i saken, se Tvistemål side 804, jf. side 810 f Både i teori og praksis har oppmerksomheten i første rekke vært konsentrert om ny sak på grunnlag av nye faktiske omstendigheter. Det kan derfor ikke forventes at kandidatene går inn på spørsmålet om ny sak på grunnlag av ny lovgivning.

Skal nye faktiske omstendigheter gi grunnlag for ny prøvelse, må det være tale om nye rettsfakta, og disse må objektivt sett være inntrådt etter dommen, se Tvistemål side 806. Nye bevisfakta kan danne grunnlag for gjenopptakelse, men ikke for ny sak.

Jo Hov legger til grunn at det avgjørende burde være om parten hadde noen praktisk mulighet til å gjøre de rettsfakta det er tale om, gjeldende i den verserende saken, se Hov side 507, jf. side 606 note 10. Etter min mening er denne løsningen ikke anbefalelsesverdig, og den kan i alle fall ikke legges til grunn de lege lata.

Ved avgjørelsen av om det er inntrådt nye faktiske omstendigheter, må som utgangspunkt saksøkerens pretensjon legges til grunn. Men for at senere inntrådte omstendigheter skal kunne danne grunnlag for ny sak, må de være av en slik karakter at det er en mulighet for at resultatet kan bli et annet enn det som ble lagt til grunn i den første dommen, se Rt. 1987 side 1154 og 1992 side 1711. I tilfeller hvor det krav som gjøres gjeldende, beror på en helhetsvurdering, må de faktiske omstendigheter som senere er inntrådt, sees i sammenheng med de faktiske omstendigheter som forelå da den første saken ble tatt opp til doms, jf. Tvistemål side 807.

I visse tilfeller vil en dom ikke bare være basert på faktiske omstendigheter som foreligger på det tidspunkt saken ble tatt opp til doms, men også på en vurdering av den fremtidige utvikling. Dette gjelder feks. ved utmåling av erstatning for tap i fremtidig erverv. Dersom den faktiske utvikling går annerledes enn forutsatt, bør ny prøvelse tillates. Høyesterett har i Rt. 1934 side 1134 lagt til grunn et annet syn, men dette har vært kritisert og bør etter min mening ikke opprettholdes, se nærmere Tvistemål side 814 ff.

I en annen stilling enn tilfeller hvor den faktiske utvikling går annerledes enn forutsatt, kommer tilfeller hvor retten har (eller hevdes å ha) tatt feil ved beregningen av den økonomiske verdi av en skade som er inntrådt, og tilfeller hvor retten ved kapitaliseringen av et fremtidig tap har tatt feil av hvordan inflasjonen vil utvikle seg, se Tvistemål side 812-813. 1 slike tilfeller kan det etter omstendighetene være grunnlag for gjenopptakelse, men ikke ny sak, se f.eks. Rt. 1972 side 75 og 1998 side 1301.

Spørsmålet om hvorvidt ny prøvelse skal tillates i tilfeller hvor utviklingen går annerledes enn forutsatt, er vanskelig og lite avklart, og det kan derfor ikke forventes at kandidatene skal kunne trenge til bunns her.

 7. Noen avsluttende bemerkninger

Etter min mening må det ved sensuren legges stor vekt på om kandidatene klarer å få frem at spørsmålet om hva skal anses som samme og hva som skal anses som forskjellige krav ("identitetsspørsmålene"), bare får betydning i tilfeller hvor den nye saken er basert på faktiske omstendigheter som forelå (og rettsregler som var trådt i kraft) da den første saken ble tatt opp til doms, og at rettskraften ikke er til hinder for ny sak på grunnlag av etterfølgende rettsfakta ("facta supervenientes").

Ved bedømmelsen må det også legges stor vekt på om kandidatene klarer å få frem at man ved avgjørelsen av hva som er rettskraftig avgjort, må to utgangspunkt i domsslutningen, og at det bare er det eller de krav eller rettsforhold som var søksmålsgjenstand i saken, som blir rettskraftig avgjort.

Det må også legges vekt på om kandidatene klarer å si noe fornuftig om når man står overfor samme og når man står overfor forskjellige krav ("identitetskriteriene").

Om kandidatene ikke har fått med de øvrige problemstillinger jeg har behandlet i denne veiledningen, er det ikke like katastrofalt. Men for de gode kandidatene må det kreves at de også har gått inn på et skjønnsomt utvalg av disse.

Oslo, 2. desember 1999