1.Innledning
1.1 Emnet
Oppgavens tema er forholdet mellom en lovtekst (i formell lov) som utgangspunktet for rettsanvendelsen og det abstrakte produkt av rettsanvendelsen - rettsreglen. Med ståsted ved den ferdig fastlagte rettsregel vil denne i forhold til utgangspunktet kunne innebære ulike resultat, herunder bl a presiserende, utvidende og innskrenkende fortolkningsresultat i forhold til ordlyden. En del av oppgaven er å peke på de resultater fortolkningen frembringer, men etter min mening er en vesentlig del av oppgaven å gå inn på de prosesser som ligger til grunn for om man skal lande på en rettsregel som på en eller annen måte avviker fra en naturlig språklig forståelse av lovtekstens ordlyd.
Oppgaven leder oppmerksomheten hen til et helt sentralt tema i såvel rettskildelæren som jussen som sådan, uavhengig av om en har fokus på regelprodusenten, regelanvenderen, publikum eller domstolene. Det må derfor reises ganske store forventninger om at kandidatene har relativt klart for seg hva oppgaven dreier seg om og kan gjengi problemstillingene ut over det rent overfladiske referat. I en alminnelig fremstilling er emnet temmelig abstrakt og setter ganske store krav til analytisk refleksjon, hvilket igjen fordrer skjønnsom disponering og avgrensing. Selv om temaet har en fast kjerne, antar jeg likevel at det må innrømmes kandidatene en betydelig frihet mht disponeringen av oppgaven. Når dette er sagt, bemerker jeg at emnet ligger i kjernen av læringskravene og er godt dekket i undervisning og tilrådd litteratur. Fremstillinger som ikke bærer preg av en overordnet forståelse av emnet, vil derfor ikke ha særlig verdi.
1. Læringskrav og litteratur
1.1 Læringskrav vs eksamenskrav
Besvarelsene skal bedømmes etter de eksamenskrav - "læringskrav" som er fastsatt til den nye studieordningen. Læringskrava erstatter de tidligere "eksamenskrav" og hvor siktemålet bl a er å gi en noe mer utførlig fremstilling av de forventninger studenten stilles overfor til eksamen en det som fremgikk av de tidligere "eksamenskrav". I forhold til nærværende eksamensoppgave antar jeg at det ikke er reelle forskjeller mellom det nivå som forventes etter det nye opplegget i forhold til det gamle.
Læringskravet for rettskildelære er som følger:
Læringskrav: Faget tar sikte på å
gi en dypere teoretisk forståelse av juridisk argumentasjon og de premisser
denne bygger på. Det kreves grundig kjennskap til:
o
Grunnlaget
for å tillegge ulike typer rettslige argumenter (rettskildefaktorer) vekt ved
avgjørelsen av hva som er gjeldende rett.
o
Avveiningen
mellom ulike typer rettskildefaktorer.
o
Rettsstatlige
og rettssikkerhetsmessige argumenters rettskildemessige betydning.
o
Internasjonale
rettskildefaktorers betydning.
o
Formålsbetraktningers
betydning ved rettslig argumentasjon.
o
Forholdet
mellom rettsdogmatikk og rettspolitikk
Til illustrasjon gjengir jeg de tidligere "eksamenskrav" til samme fag:
"Eksamenskrav: Grundig
kjennskap til rettskjeldene, til vilkår for relevans og vekt og felles om
innbyrdes motsetnad eller samverknad mellom rettskjelder under avgjerda av
konkrete rettsspørsmål"
Litteratur
I forhold til den tidligere ordningen, der en opererte med sondringen mellom "tilrådd litteratur" og "tilleggslitteratur", opererer den nye ordningen med "innføringslitteratur", "hovedlitteratur" og "støttelitteratur". Denne tredelingen synes i første rekke å være av pedagogisk art. For på samme måte som tidligere fremgår det av studieplanen at litteraturlistene ikke er ‘pensum’, men kort og godt en anbefaling fra universitetets side hvor studenten kan ta fatt for å tilegne seg de kunnskapskrav som forventes til eksamen. Jeg viser til Studie- og eksamensreglementet kapittel 1 § 1-4 der første ledd første punktum lyder slik "Eksamenskrava er ikkje knytt til ei klårt avgrensa litteraturliste, men går fram av dei emneområde det krevst kunnskap om."
Litteraturlisten er i studieplanen fastsatt slik:
Litteratur
Jan Fridthjof Bernt, og David R.
Doublet: Juss, samfunn og rettsanvendelse, 2. utg.1999, Del I: Juss,
rettsregler og rettsanvendelse, del III: Rettsregelbegrepet, del VI: Retten i
utvikling.
Torstein Eckhoff, og Jan E.
Helgesen: Rettskildelære, 4. utg., Oslo 1997.
Jan Fridthjof Bernt:
Rettsdogmatikkens metode og rettspolitikkens muligheter (Hefte for kritisk juss
1995, s. 11-37.)
I forhold til forrige utgave av litteraturlisten kan bemerkes at Eckhoffs lærbok fortsatt er det sentrale læremiddelet som universitetet anbefaler for studentene. Boken kom i ny utgave i 1997 v/Jan Helgesen og det er grunn til å regne med at flertallet av studentene har hatt denne utgaven for hånden ved rettskildestudiet. Av litteratur utenfor litteraturlisten kan det være grunn til å anta at endel studenter også har sett hen til C.A. Fleischers bok "Rettskilder og juridisk metode", Oslo 1998, eller boken "Rettskilder", Oslo 1995 fra samme hånd. På et så sentralt område som det vi har for oss, antar jeg at hvilket læremiddel studenten har brukt er av mindre betydning, dog slik at kanskje eksempler fra rettspraksis ol kan være noe forskjellige avhengig av den enkelte forfatters tilnærmingsmåte. Undervisning i rettskildelære har vært gjennomført våren 1999 ved professorene Bernt og Krüger. Av tilsendt forelesningsmateriale har jeg merket meg at det tema som står sentralt for vår oppgave, i forelesningene har vært fokusert på under paraplyen "dispositivt utsagn" der formell lov er ett av flere utgangspunkt for fortolkningen. I den grad studentene bruker utrykk som "heteronom" og "autonom" kompetanse, må det påregnes at dette er begrepsapparat som er tilegnet gjennom undervisningen.
1.Veien videre
Jeg ser liten hensikt i å forsøke å lage noen standarddisposisjon over hvordan oppgaven bør besvares. Jeg viser til den frihet kan bør ha når det gjelder disponeringen av oppgaven. I det følgende trekkes imidlertid frem linjer som bør være fremme i besvarelsene.
1.
momenter
og vurderinger
1.
Presiseringer og avgrensinger
Kandidatene bør innledningsvis angi sin forståelse av hva oppgaven går ut på, herunder presisere de uttrykk som oppgaveteksten angir. "Lovtekst" bør henlede kandidatens oppmerksomhet til formelle lover gitt av Stortinget. I enkelte sammenhenger brukes uttrykket som en fellesbetegnelse på alle generelle bestemmelser som anses bindende uansett form og innhold, dvs bla forskrifter og grunnlovsbestemmelser. Etter min vurdering er det forsvarlig og ønskelig at oppgaven presiseres dithen at kandidaten bare tar for seg formell lov. Enkelte kandidater tar med grunnlov, provisorisk anordning og forskrifter, uten at de får særlig ut av drøftelser av slike. Fortolkningen av forskrifter og grunnlovsbestemmelser vil imidlertid ta inn i seg hensyn som kan settes i relieff til vanlig lovtolking, men en gjennomgang av dette er etter min mening å kreve for mye av kandidatene hensett den tid de har til rådighet. Ingen av de besvarelser jeg til dags dato har sensurert har maktet å få noe ut av slike problemstillinger.
Kand bør også presisere hva han legger i "rettsregel" og denne presiseringen bør gå på to plan; For det første bør det presiseres at rettsregelen er den ferdig fortolkede norm som anvendes på et bestemt faktum i en rettsanvendelsesprosess. For det annet bør det presiseres at rettsreglen er en abstrakt størrelse i forhold til det rettskildemateriale som danner grunnlag og utgangspunkt for fortolkningen. Det er ellers forsvarlig om kandidatene nevner at rettsreglene som norm kan være f eks en handlenorm, kompetansenorm eller kvalifikasjonsnorm. Men noen større utlegning av dette faller utenom oppgaven.
Når lovtekst og rettsregel i oppgaven er satt opp mot hverandre bør kand deretter innledningsvis se og gi uttrykk for temaet i oppgaven. Dette kan hensiktsmessig gjøres ved at kand peker på at vi i forhold til grunnlaget har to typer rettsregler, lovbaserte og ikke-lovbaserte rettsregler, hvor den prinsipielle skillelinjen går på om rettsregelen har en formell lovbestemmelse som utgangspunkt eller ikke. Denne presiseringen vil også gi temaet og avgrensingen av oppgaven; Lovteksten ikke bare som en rettskildefaktor, men som gjenstand/utgangspunkt for den prosess som leder frem til fastleggelsen av rettsregelens innhold. Enkelte kand kan tenkes å introdusere de samme synspunkter ut fra en mer relativisert modell, men der lovtekstens autoritet likevel fremheves gjennom korreksjonsfaktoren ‘egenvekt’, sml Eckhoff/Helgesen 1997 på side 28. Et gjennomgående inntrykk er imidlertid at vinklinger bygget på konstruksjonen ‘egenvekt’ er mer egnet til å forvirre enn til å klargjøre. Mer om dette nedenfor.
2.
Rettsanvendelsesprosessen - Rettskildeprinsipper og -
faktorer -- tolkningsresultater
Kand bør presisere at veien fra lovtekst til ferdig regel går gjennom en rettsanvendelsesprosess, der rettskildeprinsipper styrer hvilke momenter som kan trekkes inn ved avveiningen, hvilke slutninger som kan trekkes fra de enkelte faktorer og hvilken vekt ulike faktorer i det enkelte tilfelle skal tillegges ved avveiningen. Kand bør da komme innom den modellen som er rådende i dag med et tilsynelatende relativisert liste av rettskildefaktorer som styres/normeres av rettskildeprinsipper, og herunder fremheve at rettskildeprinsippene forsåvidt er usynlig for øyet idet den ikke er ‘hjemlet’ noe konkret sted. De flinkere kandidatene vil gjerne komme inn på kritikken som er rettet mot dette relativiserte rettskildebildet idet lovteksten tilsynelatende legges inn i en smørbrødliste sammen med andre rettskildefaktorer, og at dette lett kan lede til at man taper av siktet at lovteksten er det normative utgangspunktet for fortolkningen av en lovforankret rettsregel. Uansett bør det forventes at kandidatene reflekterer over det normative grunnlaget for rettsanvendelsesprosessen. Mange kandidater begir seg inn på en generell gjennomgang av rettsanvendelsesprosessen som løper over en rekke spalter. Et slikt løp er etter min vurdering mindre heldig når fremstillingen ikke vinkles opp mot oppgavens tema.
Skal besvarelsen i det hele tatt gi noen mening må kand gjennomgå de ulike resultater som rettsanvendelsen vil kunne lede til når en sammenligner rettsregelen med det en kan utlede av lovteksten alene; Presiserende, innskrenkende, utvidende, analogisk og antitetisk anvendelse. Med hensyn til særlig analogisk anvendelse kan det kanskje argumenteres med at dette ligger utenfor oppgavens tema, idet det her er tale om å anvende den ferdig fortolkede regel på et analogt forhold, og at en derfor ikke har den kontakten til lovteksten slik at en kan tale om en lovbasert rettsregel. Da det er anerkjent at det er en flytende overgang mellom utvidende tolkning og analogi, og lærebøkene ikke foretar noen særlig avgrensing, er det forsvarlig at også analogier behandles. Kand som evner å nyansere bør imidlertid honoreres for dette.
3.
Rettsanvendelsens målsetning - hva er rettesnoren for
lovtolkingen ?
Stortinget gir ikke lover bare ut fra fornøyelsens skyld. Stortinget er et politisk organ som bruker lovgivningen som ett blant flere virkemidler for å oppnå ett eller annet. Språkets mangfoldighet sammenholdt med det kvaliteten på det arbeid som nedlegges med å få brakt intensjonen inn i lovteksten er opphavet til flere av de tolkningsproblemer som reises.
I en oppgave som dette kommer kandidaten derfor ikke utenom en refleksjon over hva som er rettesnoren eller målsetningen for rettsanvendelsen. At en skal komme frem til en rettsregel er så sin sak, men spenningstemaet i forholdet mellom en slutning basert på en naturlig språklig forståelse av lovteksten og slutninger fra f eks forarbeider, bringer en inn på det gamle stridstemaet hvorvidt rettesnoren for tolkningen er lovgivers uttalte evt hypotetiske vilje. Dette som en motsetning til andre størrelser som f eks ‘lovens mening’. I nyere teori blir det imidlertid pekt på at disse argumentasjonsmodellene gjerne ble brukt tidligere for å kamuflere rettsanvenderens eget bidrag til rettsanvendelsen, sml ‘domstolenes rettsskapende virksomhet’ i forhold til paradigmet knyttet til lov og sedvane som de eneste gyldige rettskilder.
Samme hva en måtte mene om kvaliteten på de ulike tilnærmingsmåter, kommer en ikke forbi at Høyesterett ser hen til bla lovforarbeider som en faktor ved lovtolkningen. At HR også i våre dager griper til fiksjoner som kan minne om leten etter en hypotetisk lovgivervilje, bærer eksempelvis drøftelsen av omfanget av domstolens prøvelsesrett i Rt 1995 s 72 -Aslam - rimelig klart preg av.
Hvordan kand tar opp slike spørsmål vil nok variere. Noen kandidater tar opp spørsmål knyttet til hva som er tolkningens målsetning opp som et eget punkt. Det er vel og bra, men et gjennomgående trekk ved flere slike besvarelser er at det ikke er spor etter denne problemstillingen når kandidatene senere gjennomgår eksempler fra rettspraksis. Mange av de besvarelsene jeg har rettet kommer inn på spørsmålene indirekte, ved at det uttales at forarbeidene er en relevant og viktig rettskildefaktor. Men der kand tar opp uttalelser eller fravær av slike i lovforarbeider, som støtte for det ene eller annet tolkningsresultat, må det forventes at kand reflekterer over hvorfor han evt bruker forarbeider som et argument ved rettsanvendelsen, og hvilken vekt han i ulike situasjoner bør kunne tillegg slutninger fra forarbeidene i forhold til mot og medhensyn fra andre kilder, f eks legalitetsprinsippet, konsekvenshensyn, rettferds- og rimelighetsbetraktninger. Her ligger hovedproblemet for mange kandidater.
4.
Hvordan tolkningsalternativene kommer opp ,
spenningsfelt på faktornivå
Kand bør dvele ved lovens ordlyd og fremheve at den primære er å danne seg en oppfatning av hva som følger av denne basert alminnelig norsk språkbruk. Det skader ikke at kand er innom typisk oppbygging av en lovbestemmelse, med vilkårs og følgeside og sveiper innom problemstillinger som kan oppstå knyttet til semantikk og syntaks. For i en slik sammenheng vil det være et viktig poeng å fremheve at et normativt tolkningsalternativ mht rettsregelen er en naturlig språklig forståelse av lovteksten.
Tolkningsalternativer vil på den ene side kunne bygge på uklarheter i lovgivers ordvalg, semantikk og syntaks. På den annen side kan en møte på argumenter knyttet til at regelen enten favner videre eller snevrere enn en rent alminnelig språklig forståelse skulle tilsi, f eks uttalelser i forarbeider, reelle hensyn herunder legalitetsprinsippet som tolkningsfaktor. Jeg ser det som en fordel om kandidatene skisserer slike situasjoner idet dette kan gi inntrykk av kand modenhet i forhold til stoffet.
I det hele mener jeg en viktig del av oppgaven er å gi kandidatene muligheten til å vise kunnskap og forståelse knyttet til spenningsfeltet mellom lovteksten og de øvrige rettskildefaktorene ved rettsanvendelsen. Dette spenningsfeltet reguleres av rettskildeprinsippene. På legalitetsprinsippets område blir det et poeng å vise dette som et mothensyn mot å gå ut over en språklig forståelse av lovens ordlyd, samtidig som det samme prinsipp kan være et hensyn for innskrenkende fortolkning av svært vide fullmakter til forvaltningen. Selv om legalitetsprinsippet for Stortinget i første rekke er en saksbehandlingsregel og lovgiverviljen på godt og vondt vil være en rettesnor for fortolkningen, kjenner vi også eksempler på at Høyesterett har lagt til grunn at lovens ordlyd er såvidt klar at retten til tross for relativt håndfaste lovgiveruttalelser om en videre forståelse, har lagt til grunn en regel i tråd en naturlig språklig forståelse av ordlyden. Dette kan brukes som et argument for relevansen og vekten av forskjellige mothensyn, som f eks befolkningens forventninger til forutberegnlighet. Dessverre viser det seg at svært mange kandidater ikke kommer forbi rene tekniske fremstillinger av rettsanvendelsens ytre forløp (‘referat-fremstillinger’) og bygger opp fremstillinger basert på ‘regler’ og ‘unntak’ over en lav sko. Når analysen uteblir bør kandidaten heller ikke gjøre seg særlige forhåpninger om den store uttellingen ved karakterfastsettelsen.
5.
Den konkrete harmoniseringen på faktornivå
Et betydelig antall kandidater foretar en utlegning knyttet til lovteksters relevans, herunder generell og spesiell relevans. Med det tema som oppgaven angir, kan kandidatene trygt legge til grunn som en forutsetning at den lovteksten som oppgaven viser til blitt til i henhold til de regler som grunnloven forutsetter, ikke har falt bort ved ikke bruk osv. Etter min vurdering er slike drøftelser aldeles perifere for oppgaven. Det vil derfor heller ikke være tillitsvekkende når kandidater drøfter dette over flere spalter.
Mange kandidater bygger fremstillingen rundt en anført sondringen mellom formelle lovers egenvekt og relative vekt. Mitt gjennomgående inntrykk er at flertallet av kandidatene får lite ut av sondringen, hvoretter fremstillingene av ‘egenvekt’ fort blir både meningsløse og absurde. De verste utslagene er der kandidater taler om at helt nye lover har liten egenvekt fordi befolkningen ikke har rukket å innrette seg etter dem.
Spenningsfeltet mellom slutninger fra lovtekst og slutninger fra andre rettskildefaktorer blir av mange fremstilt i parvise konstellasjoner, som f eks lovtekst vs forarbeider, lovtekst vs rettspraksis. Jeg har ingen avgjørende innvendinger mot en slik disponering, men kandidatene som legger opp til slik disposisjon, løper imidlertid lett en risiko for å bli relativt endimensjonal og banal i formen, idet det til stadighet tales om konflikt mellom slutningene og hvor der oppstilles hovedregler og unntak på relativt skjematisk grunnlag. Gjennomgående blir det ille når svakere kandidater kommer innom rettspraksis og vikler seg inn utlegninger om lovteksters egenvekt og relativ vekt i forhold til denne rettskildefaktoren. Noe mer enn en henvisning til prejudikatlæren er etter min mening ikke nødvendig. Midt inne i det hele er det også mange som mister av syne at det er slutninger fra rettskildefaktorene vi taler om - ikke rettskildefaktoren som sådan.
Enkelte kand kan tenkes å bringe inn lex-superiorprinsippet i form av grunnlovbestemmelser som argument for innskrenkende fortolkning av en lovbestemmelse, sml f eks Rt 1976 s 1 - Kløfta. Grunnloven har også vært brukt motsatt lei, sml Rt 1993 s 528 - Pukkverkdommen. Andre kan tenkes å dra inn hensynet til å overholde allmenn folkerett eller statens forpliktelser etter traktater, f eks EMK eller EØS, som argument for det ene eller det annet tolkningsresultat. Selv om dette tradisjonelt har vært løst ut fra synsvinkelen konflikt mellom rettsregler, synes det i dag å være anerkjent at slike konflikter like hensiktsmessig kan løses ad tolkningsveien. Kand som går inn på dette og får noe ut av det bør etter min mening honoreres for det. Mange kandidater kommer innom lex-prinsippene på regelnivå og har lengre løsrevne fremstillinger over dette temaet. Slike fremstillinger vil gjennomgående ligge på siden av oppgavens tema, og er videre med på å svekke tilliten til kandidatens overordnede forståelse av rettskildelæren og oppgavens tema. Det verste utslagene er der hvor kandidater taler om kollisjon mellom lovtekster.
6.
Emnevalg og fremstilling - Bruken av eksempler og
rettspraksis
Jeg mener som nevnt at kand bør gir en relativt stor frihet mht hvordan de vil gå frem når de skal behandle de hovedspørsmål oppgaven reiser. Men fremstillingen må likevel holdes i streng regi, ellers flyter det hele utover. Enkelte vil kanskje av hensyn til legalitetsprinsippet som tolkningsfaktor dra et prinsipielt skille mellom privatrett og offentlig rett. Det må være greit nok, men en kommer ikke utenom at flere av de hensyn som ligger bak legalitetsprinsippet som tolkningsfaktor også gjør seg gjeldende når Stortinget ved lovgivning regulerer forholdet mellom private og dermed regulerer disses handlefrihet i forhold til hverandre. Med basis i avdelingsordningen og rettskildelærens tradisjonelt offentligrettslige fokus, bør det likevel aksepteres at kand vinklinger/eksempelbruk hovedsakelig har offentligrettslige forhold for øye. Når det er sagt, ligger det eem en fare ved f eks overdreven bruk av eksempler fra strafferetten eller helse- og sosialretten. Det synes ellers å være en trend at en i større grad trekker inn privatretten i fremstillinger av metodelæren. Forelesninger i faget ved UIB (Bernt og Krüger) ser ut til å ta inn over seg dette, idet en behandler vårt tema under paraplyen "Rettskildemessig argumentasjon basert på det dispositive utsagns autoritet".
Oppgavens tema er i seg selv svært abstrakt og det er en fordel om kand bruker eksempler, enten fra lovtekster eller fra rettspraksis. Evnen til å bruke rettspraksis som eksempel er ulikt fordelt og vil selvsagt reflekteres i fremstillingens presisjon. Lange gjenfortellinger av mer eller mindre skjønnsomt valgte rettsavgjørelser bør ikke honoreres i seg selv. Det er påfallende at såvidt mange kandidater ikke makter å følge opp forstandige gjengivelser av aktuell rettspraksis med drøftelser av samme. Typisk eksempel på slike mangler er f eks der kandidatene på legalitetsprinsippets område postulerer en eller annen regel om at en ikke kan forta utvidende eller analogisk fortolking. I neste setning postulerer kand deretter f eks Passbåtdommen eller Rt 1993 s 249 som ‘unntak’ fra denne ‘hovedregelen’. Resultatet begrunnes gjerne ut fra ‘reelle hensyn’ uten at kand finner det bryet verdt å informere om hvilke hensyn det da skulle være. Deretter forsetter kand ubesværet med Telefonsjikanedommen. Mitt poeng er at rettskildematerialet her skriker etter en nærmere analyse, mens en større andel av kandidatene ikke kommer seg over ‘referat-juss’ stadiet.
2.
karaktersettingen
Oppgavens tema er som nevnt helt sentral men setter allikevel kandidatene på en vanskelig prøve fordi det fordres et relativt høyt abstraksjonsnivå som igjen skal bringes ned på jorden med konkrete eksempler fra praksis. Rettskildelæren er et typisk modningsfag og jeg antar derfor at oppgaven egner seg greit til å skille mellom kandidatene. Grensen mellom haud og laud bør reflekteres i hvorvidt kand har sett lovtekstens særegne stilling ved rettsanvendelsen, og med utgangspunkt i rettskildeprinsippene makter å formidle at vedkommende i hovedsak har forstått det spenningsfelt som kan ligge mellom lovteksten og det øvrige rettskildematerialet. Presisjonsnivået, relevant stofftilfang og fremstillingsevne vil her som ellers være forhold som bringer kandidatene videre til virkelig gode karakterer.
Når det gjelder den andre enden av skalaen antar jeg de fleste klarer å skrive noe om emnet. Problemet vil heller være at enkelte vil ha problemer med å finne fokus for oppgaven, evt å beholde en slik fokus oppgaven igjennom. Faren vil være at besvarelser glir over til å bli av typen ‘det jeg husker fra læreboka’. Slike fremstillinger vil da fra tid til annen komme innom oppgavens tema, uten at dette bør berge besvarelsen.
For å bestå bør kandidatene få frem hva rettsanvendelse innebærer, at rettsregelen er noe mer enn lovteksten og at det derfor kan være forskjell mellom ordlyden og regelen. Kand bør videre få frem at en ved tolkningen tar utgangspunkt i en alminnelig språklig forståelse av lovens ordlyd. Kand bør videre vise en viss (et minimum av) refleksjon over hvorfor det kan være grunnlag for å fravike en naturlig språklig forståelse av ordlyden.
Oslo, den 9 desember 1999