SENSORVEILEDNING,

EKSAMEN 4. AVDELING, UNIVERSITETET I TROMSØ, H 1999

Oppgavetekst:

Gjør rede for hovedinnholdet i skattelovens begrep "fordel ....vunnet ved....virksomhet". Oppgaven kan besvares på grunnlag av skatteloven av 1911 § 42 første ledd første punktum eller på grunnlag av skatteloven av 1999 § 5-1 første ledd.

Oppgaven er gitt som en halvdags oppgave.

Pensum: Frederik Zimmer: Lærebok i skatterett, 3. utg. (1997) med unntak av avsnitt= 10.8.3 b) - f) s. 277 - 282, avsnitt 12 s. 311 - 324, avsnitt 13.8 - 13.13 s. 343 - 371, avsnitt 16.3 s.

390 - 398, avsnitt 17.2 s. 402 - 403, avsnitt 18 - 24 s. 407 og ut boka.

Forelesningene høsten 1999 har tatt utgangspunkt i skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14. Læreboken og tidligere forelesninger bygger på skatteloven av 1911. De materielle regelene er imidlertid de samme etter den nye og den gamle skatteloven, se f.eks. Venstad: Ny skattelov, Skatterett 1999 s. 99 flg.

Av spesiell betydning for oppgaven finnes stoff av betydning en rekke steder i pensum. Sentralt står Zimmer avsnitt 7, særlig 7.2, avsnitt 10.4, avsnitt 10.8. Enkelte emner som naturlig ville høre hjemme i oppgaven, er uttrykkelig unntatt fra pensum. Dette gjelder bl.a. uttak som innvinningskriterium.

Hovedinnholdet i oppgaven fremgår klart av oppgaveteksten.

Kandidatene skal gjøre rede for hva som menes med

-"virksomhet"

-"fordel", samt

-kravet om at fordelen må være "vunnet ved" virksomhet.

Det vil nok også være nærliggende at kandidatene sier noe om betydningen av at skatteplikten følger av virksomhetsregelen, og ikke av arbeidsregelen eller av reglene om kapitalinntekt og kapitalgevinst utenfor virksomhet. Bare betydningen av klassifiseringen i forhold til inntektsskatt kan forventes tatt opp. Slik pensum er lagt opp, har kandidatene ikke særlige forutsetninger for å gå inn på spørsmål som forskuddsskattetrekk, feriepenger, trygdeavgift eller merverdiavgift m.v. Problemstillingen er imidlertid nevnt på forelesningene.

Oppgaven spør ikke etter en nærmere redegjørelse for reglene om fradrag, periodisering, personinntekt og skattesubjektene.

Ved redegjørelsen for hva som regnes som "virksomhet" kan et utgangspunkt være den tradisjonelle definisjonen om at virksomhet er en aktivitet med økonomisk karakter utøvet av skattyteren selv eller av andre som må likestilles med ham, sml. Aarbakke: Skatt på inntekt (4. utg., Oslo 1990) s. 125. Forelesningen har tatt utgangspunkt i denne definisjonen. Den gir kandidatene grunnlag for å si noe om (1) den nedre grensen for skatteplikten avgrenset mot hobby o.l., (2) grensen mot arbeidsinntekter og (3) grensen mot kapitalinntekter og gevinster utenfor virksomhet. Forelesningene har lagt spesiell vekt på grensen mellom arbeid og virksomhet. For å belyse kravet om at aktiviteten må ha økonomisk karakter, vil det være naturlig å si noe om Ringnes-dommen i Rt. 1985 s. 319. På forelesningen er spørsmålet om overgang fra hobby til virksomhet eller omvendt belyst med bl.a. Utv. 1987 s. 606 (URD, Ingierkollen slalåmsenter).

En skattepliktig fordel kjennetegnes ved at den har økonomisk verdi. Dette gjelder også for virksomhetsinntekter, jf. ny skattelov § 5-30 sml. Zimmer s. 130 flg. Det kan neppe kreves at kandidatene skal si noe særlig om forholdet til regnskapsreglene, sml. Zimmer s. 132. Og det kan neppe kreves at kandidatene kjenner til den nye regnskapsloven (lov 17. juli 1998 nr. 56).

En oversikt over innvinningsmåter for virksomhetsinntekt er gitt hos Zimmer s. 133-135. Som nevnt foran i sensorveiledningen, er innvinning ved uttak ikke pensum utover de korte bemerkningene som står her. Det kan neppe kreves at kandidatene tar opp spørsmålet om skatteplikt ved regnskapsmessig oppskrivning, sml. Zimmer s. 135 ,en problemstilling som for øvrig står i en annen stilling enn tidligere på bakgrunn av den nye regnskapsloven.

Oppgaven må anses som sentral. Den gjelder imidlertid et emne som ikke hører med blant de mest lettfattelige deler av skatteretten.

Sensorveiledningen skives uten at jeg har lest noen besvarelser. Det er derfor vanskelig å oppstille retningslinjer for karaktersettingen. Emnet er svært omfattende. Dette har naturligvis stor betydning for hvilke krav som kan stilles. Fordi oppgaven er gitt som en halvdagsoppgave, kan det ikke kreves fremstilling ,av mange detaljer. En oversiktlig redegjørelse for hovedreglene om virksomhetsinntekter bør gi god uttelling.

SENSORVEILEDNING FOR TEORIOPPGAVE NR. 4 DEL 2 FOR 4. AVDELING HØSTEN 1999 "GAMMEL STUDIEMODELL"

1. Innledning

Teorioppgave nr. 4 del 2 for 4. avdeling høsten 1999 "Gammel Tromsømodell" lyder slik:

"Gjør rede for hovedinnholdet i bestemmelsene om landrettigheter i ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater artikkel 14 nr. 1. "

Pensummessig er oppgaven dekket av Jens Edvin Andreassen [Skoghøy) Menneskerettigheter og urbefolkninger, Lov og Rett 1992 side 67 ff.

Av annen litteratur kan nevnes NOU 1997: 5 "Urfolks landrettigheter etter folkerett og utenlandsk rett" side 31 ff. Fremstillingen her er skrevet av undertegnede (se NOU 1997: 5 side 21), men går vesentlig dypere enn i den artikkel som er pensum.

2. Generelt om oppgaven

Oppgaven er en oversiktsoppgave. Som det fremgår av oppgaveteksten, skal del 1 og 2 av oppgaven telle likt.

ILO-konvensjonens artikkel 14 nr. 1, jf. artikkel 15 nr. 2 regulerer hvilke privatrettslige rettigheter til grunn og andre naturressurser som statene plikter å anerkjenne for urfolk, mens artikkel 15 nr. 1, jf. artikkel 16 legger bånd på det offentliges adgang til å treffe bestemmelser om hva grunn og andre naturressurser i områder som har vært brukt av urfolk, kan tillates benyttet til.

Bestemmelsen i artikkel 14 nr. 1 må blant annet sees på bakgrunn av bestemmelsen i artikkel 13 nr. 1 om at det skal vises respekt for den særlige betydning urfolks landområder har for deres kultur og åndelige verdier.

Etter min mening er det naturlig i en oppgave som dette innledningsvis bl.a. naturlig å plassere bestemmelsen i artikkel 14 nr. 1 og gi en kort skisse av urfolksbegrepet i ILO-konvensjonen. Hvilken betydning konvensjonen har etter norsk rett, kan det ikke være nødvendig å gå inn på. Om noen kort går inn på dette, kan de imidlertid ikke trekkes for det dersom de gjør det kort.

For en besvarelse i toppklassen kan det være naturlig å nevne bestemmelsen i artikkel 34. Denne bestemmelse innebærer at detaljene i måten konvensjonen blir gjennomført på, kan variere fra land til land. Avgjørende for om konvensjonen er overholdt, er om de minstestandarder konvensjonen oppstiller, blir oppfylt eller ikke, se NOU 1997: S side 33.

Ved drøftelsen av hvilke rettigheter urfolk har krav på å f'å anerkjent etter artikkel 14 nr. 1, må det skilles mellom eiendomsrett ("rights of ownership and possession") og bruksrett ("right to use").

3. Urfolks krav på anerkjennelse av eiendomsrett

3.1. Innledning

Etter artikkel 14 nr. 1 første punktum har urfolk krav på å få anerkjent "rights of ownership and possession" til de landområder de tradisjonelt har rådet over ("the lands which they traditionally occupy").

Bestemmelsen reiser tre sentrale tolkingsspørsmål:

- Hva ligger i konvensjonens eiendomsrettsbegrep?

- Hvor omfattende rådighet må en urfolksgruppe ha utøvd for å ha krav på å få anerkjent eiendomsrett?

- Må rådighetsforholdet fortsatt stå ved lag for at de skal ha krav på å få anerkjent eiendomsrett?

3.2. Hva ligger i konvensjonens eiendomsrettsbegrep?

Det fremgår av forarbeidene til konvensjonen at konvensjonen bygger på et funksjonelt, og ikke et formelt eiendomsrettsbegrep. Det er dette som er bakgrunnen for at konvensjonen bruker uttrykket "rights of ownership and possession" i flertall, se nærmere NOU 1997: S side 35-36. Avgjørende for om konvensjonens krav om anerkjennelse av eiendomsrett er tilfredsstilt, må derfor være om vedkommende urfolk blir kjent reelt berettiget til å utøve alle eller de vesentligste av de faktiske beføyelser som normalt tilligger en eier. Konvensjonen stiller ikke noe absolutt krav om at urfolk skal tilkjennes formell grunnbokshjemmel som eier ("title")til de områder som de tradisjonelt har rådet over.

I tillegg til "rights of ownership" har urfolks krav på å få anerkjent "rights of possession"). Poenget med dette er at urfolks faktiske besittelse av et område skal ha et selvstendig vern, se nærmere NOU 1997: S side 36-37.

3.3. Hvor omfattende rådighet må en urfolksgruppe ha utøvd for å ha krav på å få anerkjent eiendomsrett?

Formålet med bestemmelsene i artikkel 14 nr. 1 er at det er den bruk som tradisjonelt har vært utøvd, som skal anerkjennes og gis rettslig status. For at en urfolksgruppe skal ha krav på å få anerkjent eiendomsrett, må de ha brukt området på en slik måte at de har skaffet seg rådighet over dette. I dette ligger at urfolksgruppen må ha brukt området i et visst omfang, og at den bruk som urfolksgruppen har utøvd, må ha vært dominerende i forhold til den bruk som har vært utøvd av andre. Dersom folkegruppen har hatt en noenlunde permanent bosetning i området, og folkegruppen enten har vært de eneste som har brukt dette, eller den bruk som folkegrupen har utøvd, har vært dominerende i forhold til den bruk som har vært utød av andre, må konvensjonens krav anses oppfylt, se NOU 1997: S side 35.

3.4. Må rådighetsforholdet fortsatt stå ved lag for at de skal ha krav på å få anerkjent eiendomsrett?

Det fremgår av at verbet "occupy" er brukt i presens, at rådigheten må ha stått ved lag opp mot vår tid for at en urfolksgruppe skal kunne gjøre krav på eiendomsrett til området. Et nylig tap av rådighet skal ikke kunne føre til rettighetstap, men det må være en viss forbindelse mellom forholdene i dag og den rådighet som har vært utøvd, se NOU 1997: S side 49-50.

4. Urfolks krav på anerkjennelse av bruksrett

Etter ILO-konvensjonens artikkel 14 nr. 1 annet og tredje punktum har urfolk til områder som de ikke har hatt et ytre, faktisk rådighetsforhold over, men som de likevel har hatt tilgang til for sitt livsopphold og sin tradisjonelle næring, krav på å få anerkjent bruksrett ("right to use").

Hvor omfattende bruksrett de har krav på å få anerkjent, avhenger av den bruk som har vært utøvd. Det er den bruk som tradisjonelt har vært utøvd, som de har krav på å få rettslig anerkjent.

Også etter artikkel 14 nr. 1 annet og tredje punktum er det tale om anerkjennelse av en rettslig begrunnet rettighet, se NOU 1997: 5 side 37.

5. Avslutning

Som nevnt innledningsvis, er dette en oversiktsoppgave, og det kan derfor ikke kreves at kandidatene fordyper seg i detaljer. I denne sensorveiledningen har jeg skissert hvilke problemstillinger det er naturlig for kandidatene å to opp. Å angi hva som må være med for å få bestått, og hva som må være med for å få laud m.v., synes jeg er vanskelig. Dette må bero på en helhetsvurdering av hvilken forståelse kandidatene viser.

Oslo, 10. november 1999