|
Oppgaven: |
1.
Hva ligger i uttrykket ”uforbeholden tilståelse” i strpl. § 248 2.
Hvilke krav stilles til lovgivers konkretisering av den straffbare handling
og til domstolenes lovtolkning av straffebudet |
Tilrådd
litteratur
Innføringslitteratur
(etter behov):
Knophs Oversikt over Norges rett, 11. utgave 1998, §§ 117, 118 og 121.
Hovedlitteratur:
Jo Hov, Rettergang I, Sivil- og straffeprosess, Oslo 1999, med unntak av kap.
8-9, kap. 15 og kap. 19.
Jo Hov, Rettergang II, Straffeprosess Oslo 1999, med unntak av kap. 1 III nr.
3-9, kap. 3 IX.
Jo Hov, Rettergang III, Sivilprosess Oslo 2000, med unntak av kap 4 II nr. 3-4
og V-IX, kap. 5, kap 9, kap. 10-12 og kap. 17-20.
Alternativ
hovedlitteratur til og med høsten 2002:
Johs. Andenæs; Norsk straffeprosess. Bind I, 3.utg. Oslo 2000 med unntak av
kap. 13-16, 18, 19, 26, 27 I-III, 28, 29, 42 og 47.
Johs. Andenæs: Norsk straffeprosess. Bind II, 3. utg. Oslo 2000 med unntak av
kap. 61, 62 VI-VII, 63, 68 og 71-81.
Hans M. Michelsen, Sivilprosess (1999). Kapittel 1-6, 8, 18-19, 33, og 40-51.
Jens Edvin A. Skoghøy, Tvistemål (1998). Kapittel 7 unntatt punkt 7.2, 7.4 og
7.7, kapittel 10, kapittel 11 unntatt punkt 11.4-11.7, kapittel 12 unntatt
punkt 12.2.5, 12.3.6, 12.4.6, 12.5-12.10 og 12.11.6, kapittel 13 unntatt punkt
13.4, 13.7-13.9 og 13.11, kapittel 15, kapittel 16 unntatt punkt 16.2,
16.4 og 16.8-16.13, og kapittel 17.
Støttelitteratur:
Hans M. Michelsen, Sivilprosess (1999). Resten av boken.
Jens Edvin Skoghøy, Tvistemål, (1998). Resten av boken.
Hov
omhandler oppgavens tema i bind II kapittel V pkt 2. Johs Andenæs: Norsk
Straffeprosess er alternativt pensum til eksamen høsten 2002, og en del
kandidater vil trolig ha lest Andenæs. Andenæs behandler oppgavens tema på side
411-417.
Det
burde ikke få noen betydning om kandidaten har lest enten Hov eller Andenæs.
Eksamenskrav
Så vidt jeg kan se må oppgaven faller under kravet om grundig kjennskap. Trolig
kan oppgaven rubriseres under ”gjennomføringen av domstolsbehandlingen i …
straffesaker”. Det er uansett klart oppgavens tema ikke kan rubriseres under
noen av de punkter hvor eksamenskravet er ”kjennskap” i motsetning til ”grundig
kjennskap”.
Innledning
Oppgaven er et utsnitt av den mer velkjente eksamensoppgaven ”dom i
forhørsrett”, og nærværende oppgave må sies å være det mest sentrale elementet
i forhørsrettsoppgaven. Begrepet uforbeholden tilståelse er sentralt, og det må
kunne forventes at kandidatene har en del kunnskap om dette. Pensumdekningen er
god. På den annen side må det tas hensyn til at det er en halvdags oppgave.
Oppgaven
Kandidatene skal ikke skrive om dom i forhørsrett i sin alminnelighet, men om
begrepet ”uforbeholden tilståelse”. En for bred besvarelse vil lett kunne føre
til et lite vellykket resultat.
Kandidatene
må sette oppgavens tema i en ramme. Det er akseptabelt kort å nevne vilkårene
for pådømmelse i forhørsretten. Det sentrale er jo at tilståelsen må være
uforbeholden for at dom skal kunne avsies i forhørsretten, jfr strpl. § 248.
Kandidatene kan godt si litt om hva forhørsretten er og hvordan den er
sammensatt. Det bør også kunne være positivt å fremheve at
forhørsrettspådømmelse er praktisk viktig. En del kandidater vil også trolig
påpeke at forhørsrettens kompetanse er begrenset til saker med strafferamme inntil
10 år.
For
øvrig vil jo oppgaven gå ut på å gi en beskrivelse av hva som nærmere ligger i
”uforbeholden tilståelse”. Hov har en oversiktlig og pedagogisk fremstilling av
dette, som kandidatene bør kunne få en del ut av. Andenæs’ fremstilling er også
ryddig og grei. Hov har for øvrig er del referanser til Andenæs.
Jeg
ser det som lite hensiktsmessig å gjengi Hovs og Andnæs’ fremstilling i detalj
her da oppgavens innhold fremkommer i tidligere omtalte avsnitt hos
forfatterene.
Oppgavens
hovedpunkter vil trolig se omtrent slik ut:
• Det
er sentralt at kandidatene får frem at uforbeholden tilståelse er noe annet enn
en skylderkjennelse. En erkjennelse av skyld er således ikke tilstrekkelig, dog
er det her lovfestede unntak.
• Videre er det sentralt at kandidatene beskriver hva som egentlig kreves for
at tilståelsen skal være uforbeholden
• Poenget er at tilståelsen må dekke det både subjektive og det objektive. De
flinkere kandidater kan her vise til en del eksempler, og til tvilstilfeller.
• Noen vil også peke at det er unntak for enkelte vegtrafikk saker, jfr strl. §
248 annet ledd alt b) og c). Flinkere kandidater bør kunne si noe om hvorfor
det her er gjort unntak fra hovedregelen.
• Når det gjelder lovbestemmelser som har skjønnsmessige begreper, er det
tilstrekkelig at tilståelsen har et slikt innhold til at retten kan ta stilling
til om loven er anvendelig.
• Dersom siktede påberoper seg straffrihetsgrunner ikke tilståelsen lenger
uforbeholden. Selv om reservasjonen er helt uholdbar har man i praksis ikke
ansett tilståelsen som uforbeholden.
• En tilståelse vil ikke være uforbeholden dersom det siktede hevder at det
foreligger provokasjon eller retorsjon.
• Når det gjelder rettsvillfarelse er praksis slik at saken bare kan pådømmes
dersom siktede selv erkjenner av villfarelsen ikke var uunnskyldelig. Flinke
kandidater kan få frem at dette ikke uten videre er åpenbart, og at teorien her
er kritisk.
• En aktuell problemstilling er om forhørsretten kan nedsubsumere forholdet
dersom tilståelsen kun dekker det mildere alternativ. I et slike tilfelle må
saken sendes tilbake til påtalemyndigheten.
• Noe som også bør med i oppgaven er tilståelsens forhold til
straffespørsmålet. Hovedregelen er her at tilståelsen ikke er uforbeholden
dersom siktede fremstiller forholdet vesentlig mer uunnskyldelig enn det
siktelsen gir uttrykk for. Kandidatene bør også ta med at retten ved selve
straffeutmålingen kan bygge på andre kilder enn siktedes egen forklaring.
Flinke kandidater vil kunne gi eksempler på dette.
De
ovennevnte kulepunkter er det som er oppgavens kjerne. Det må være videre
relevant å peke på at en naken tilståelse ikke er nok for domfellelse i
forhørsretten. Men dersom kandidatene gir seg til å bruke noe mer enn noen få
linjer om de øvrige vilkår for pådømmelse i forhørsretten vil det være utenfor
oppgaven. Dersom det går på bekostning av oppgavens kjerne vil det lett kunne
føre til en svak karakter.
For å
bestå denne delen må det kreves en fremstilling som viser at kandidaten har
forstått kjernen i hva som er en uforbeholden tilståelse. Således er det
essensielt å frem hva tilståelsen må dekke. En oppgave som ikke behandler noen
av de ovennevnte typetilfeller som kan medføre at tilståelsen ikke er
uforbeholden vil kunne komme i faresonen, selv om kandidaten vet at tilståelsen
må dekke de objektive og subjektive vilkår.
Karaktersettingen
ellers vil avhenge av hvilke typetilfeller kandidaten nevner, og selvsagt hvor
forstandig fremstillingen for øvrig er. For å få laud bør det kreves at
kandidaten er relativt velorientert om situasjonen i forhold til
rettsvillfarelse, straffutmåling, provokasjon etc. Det kan ikke kreves at
kandidaten har vært innom alle forskjellige typetilfeller som er omhandlet i
pensum for å få laud, så lenge det som er behandlet er forstandig. Det bør være
muligheter for at en del kandidater kan få god uttelling. Det finnes en god del
rettspraksis som er nevnt i litteraturen, og det er i litteraturen fremført
argumenter både for og mot de løsninger som er valgt av rettspraksis. De
kandidater som kan si noe forstandig om rettspraksis og om de forskjellige
tvilstilfeller kan få en god uttelling.
Erfaringen
fra førstehåndsensuren viser at de fleste kandidater er rimelig velorienterte
om oppgavens tema
Oppgave
2
Tilrådd
litteratur
Innføringslitteratur (etter behov):
Knophs Oversikt over Norges rett, 11. utgave 1998, §§ 119-120.
Henry John Mæland: Innføring i alminnelig strafferett, 2. utgave, Bergen 1999,
kap. 6-9, 12 og 15.
Svein Slettan og Toril M. Øie: Forbrytelser og straff. Lærebok i strafferett,
Oslo 1997.
Hovedlitteratur:
Henry John Mæland: Innføring i alminnelig strafferett, 2. utgave, Bergen 1999,
med unntak av kap. 6-9, 12 og 15.
Johs. Andenæs: Alminnelig strafferett, 4. utgave 1997, kap. 6-7, 12-17, 19-35
og 42-43.
Johs. Andenæs: Nyere forskning om almenprevensjonen, status og kommentar, NTfK
1977 s. 61-101 (Også trykt i Johs. Andenæs: Straff,
almenprevensjon og kriminalpolitikk, Oslo 1990 s. 128-169.).
Erling Johannes Husabø: Strafferetten og menneskerettane, Jussens Venner nr.
3/95 s. 129-143.
Johs. Andenæs: Formuesforbrytelsene, 6. utgave 1996, unntatt kap. 9, 10, 12,
14-21 og 23.
Johs. Andenæs og Anders Bratholm: Spesiell strafferett, 3. utgave 1996, unntatt
kap. 12-34 og 39-48.
Henry John Mæland: Straff og mortifikasjon ved ærekrenkelse, 1997. Det
juridiske fakultets skriftserie nr. 68.
Støttelitteratur:
Magnus Matningsdal: Straffansvar for foretak, Jussens Venner 1996 s. 98-115.
Magnus Matningsdal/Anders Bratholm (red.): Straffeloven kommentarutgave. 2.
del. Forbrydelser. 1995, s. 337-368, s. 511-613, s. 628-695, s.
713-747, s. 790-802, s. 842-864 og s. 866-954.
NOU 1992:23 Straffelovens alminnelige del. Straffelovkommisjonens delutredning
V.
Johs. Andenæs: Straffen som problem. 2. utgave 1996.
Johs. Andenæs og Anders Bratholm: Spesiell strafferett, 3. utgave, Oslo 1996,
kap. 23-34.
Ragnar Hauge: Straffens begrunnelser. Oslo 1996.
Helge Røstad: Innkast i straffefeltet. Oslo 1993.
Erling Johannes Husabø: Straffansvarets periferi. Medverking, forsøk,
førebuing, Bergen 1999.
Eksamenskrav
Det
antas at oppgaven vil falle under kravet om ”grundig kjennskap til vilkårene
for straffbarhet slik som krav om lovhjemmel…”.
Avgrensing
av oppgaven
Oppgaven
gjelder grunnleggende prinsipper på strafferettens område, men har klare
koblinger mot rettskildelæren.
Det
antas at kandidatene vil finne det meste av stoffet hos Mæland under kapittel
5, og da særlig 5.1-5.3. Punktene 5.2.2 ”Lovprinsippet stiller krav til
lovgiver. Særlig om bruk av vage uttrykk og rettslige standarder i straffebud”
og 5.3.2 ”Lovprinsippet stiller krav til lovanvendere. Om utvidende og
analogisk tolkning av straffebud” vil nok være de mest sentrale, og
overskriftene der er egentlig identisk med oppgaveteksten. Andenæs behandler
noe av det samme i kapittel 9 og 10 i Alminnelig Strafferett, men dette er
verken hovedlitteratur eller støttelitteratur. Kandidatene vil også kunne finne
stoff i Eckhoff: Rettskildelære, særlig i kapitel 5 pkt IV ”Utvidende tolkning
og analogi på legalitetsprinsippets område.” Også fra Statsrettens område kan
det være relevant stoff å hente. Jeg tenker her på Andenæs’ behandling av grl.
§ 96 i Statsforfatningen i Norge § 51 avsnitt I-III. Men kandidatene må
selvsagt ikke la grl. § 96 bli oppgavens hovedtema.
Videre kan en del kandidater komme til å vise til relevante bestemmelser i EMK,
særlig artikkel 7, med tilhørende rettspraksis.
Hvis dette gies en fornuftig ramme og avgrensning vil dette kunne heve
kvaliteten på besvarelsen, men igjen må dette ikke bli for dominerende i
oppgaven.
Det
kan være grunn til å frykte at en del kandidater ikke treffer helt, og vil
skrive for generelt og vagt om lovtolkning, eller om grl. § 96. Oppgaven er for
øvrig begrenset til strafferettens område, slik at kandidater som overser dette
kan komme galt av sted.
Oppgaven
Oppgave 2 ber om at kandidatene besvarer både lovgivers og domstolenes
handlinger, og oppgaven bør naturlig deles opp i disse to avsnittene. Det er
den mest naturlige disposisjonen av oppgaven, men det sentrale er kandidatens
evne til å fremstille problemstillingene på en ryddig måte.
Det
kan være naturlig som Mæland gjør, å ta utgangspunkt i at straff krever
lovhjemmel herom grunnlovens § 96, og i de latinske prinsipper ”nullum crimen
sine lege”- ingen forbrytelse uten lov og ”nulla poena sine lege”- ingen straff
uten lov. Særlig hensyntatt til at dette er en halvdags oppgave bør ikke
innledningen og behandlingen av de generelle prinsipper bli for lang.
Hvilke
krav stilles til lovgivers konkretisering av den straffbare handling
Kandidatene
bør presisere at grl. § 96 bare retter seg mot det enkelte straffebud. Lovgiver
skal utforme regler om atferdsnormer og straffetrussel. Derimot har ikke
prinsippet i § 96 samme vekt i forhold til de øvrige straffbarhetsvilkår.
Det
bør nevnes at det ikke er i strid med grl. § 96 å overlate til forvaltningen å
utforme de strafferettslige adferdsregler ved forskrifter gitt med hjemmel i
lov. Poenget er at straffetruselen må fremkomme i form av lov, enten i loven
selv eller ved henvisning til strl. 339 nr 2. Mæland har gitt to praktisk
viktige eksempler på slike på side 57, og kandidatene kan fordel vise til disse
eller andre eksempler. En del kandidater kan tenkes å komme inn på at
forskrifter som utferdiges må ha tilstrekkelig klar hjemmel, og herunder vise
til Kyrre Grepp dommen, jfr Rt 1922 s. 41. Den er behandlet i petit hos Mæland
og ellers både av Andenæs og Eckhoff.
Et
viktig hensyn som tilsier mest mulig konkret og presis avfatning av
straffebudene er hensynet til forutberegnelighet for borgerene. Men det er både
nødvendig og hensiktsmessig å bruke rettslige standarder på strafferettens
område. F.eks. ville det ikke være mulig å kriminalisere handlinger som
lovgiver finner straffverdige uten bruk av vurderingsbegreper. Et godt eksempel
er å vise til ”utuktig handling”, ” eller andre kjente vurderingsbegreper innen
strafferetten f.eks. strl. § 211, 210, eller § 325 a).. Lovgiver kan jo ikke
beskrive de utall handlinger i detalj som begrepene favner. Selvsagt stiller
vurderingsbegreper domstolen overfor utfordringer, men på den annen side har
standarder den fordel at det er innebygget en utviklingsmulighet i dem. Mæland
nevner at tysk teori kaller dette for ”kautsjuk” bestemmelser.
Det
er undertiden reist kritikk mot bruk av for vide gjerningsbeskrivelser. Og det
er klart at det går en grense for hvor vidt og upresis en bestemmelse kan være.
Både Andenæs og Mæland nevner dette.
Som begge påpeker er det lite aktuelt å tilsidesette en lov fordi den er for
vid under henvisning til Grl. § 96, isteden vil det bli foretatt en tolkning av
loven. Mæland antar at utrykkene ”utilbørlig opptreden” (strl. § 325 nr 3) og
”hensynsløs atferd” (strl. 390a) er i yttergrensene av hva som kan godtas, og
flere kandidater vil nok vise til disse eksemplene. Det finnes et par dommer
som noen kandidater kan tenkes å kjenne. I Rt. 1956 s.1140 ble det uttalt at de
daværende Trafikkreglenes § 7 ”i ethvert fall ikke er tilstrekkelig klar til at
den kan legges til grunn for en fellende straffedom”. I Rt 1993 s. 212 er det
uttalelser om den daværende Strl. 222 II, og om hvilke krav som må stilles i en
strafferettslig lovtekst. Ingen kandidater bør selvsagt trekkes for ikke å
nevne dommene.
Noen
kandidater vil under dette avsnitt også trolig henvise til EMK art 7, som b.la.
setter krav om ”certainty and clairity”. Hvis EMK art 7 omhandles er det viktig
at kandidaten får frem at rettslige standarder i straffebud ikke er strid med
EMK art 7. De flinke kandidatene vil kanskje nevne saken med Sunday Times v.
U.K, jfr Mæland s. 58.
Kandidatene
bør ved behandlingen av spørsmålet om lovgivers rolle få frem hensynene som
taler for presise straffebud, men samtidig få frem at det er tillatt å benytte
rettslige standarder innen strafferetten. De som klarer å si noe forstandig om
hensyn for og imot og samtidig gi eksempler, evt. også fra EMK, vil fort kunne
få god uttelling.
Hvilke
krav stilles til domstolens lovtolkning av straffebudet
Dette
behandles av Mæland under pkt. 5.2.3, men også i Rettskildelære kap 5, pkt IV.
Kandidatene vil nok kunne hente stoff fra begge kildene.
Kandidatene
bør starte med å vise til at domstolen må ta hensyn til at det dreier seg om
straffebud og at tolkningen må skje i lys av legalitetsprinsippet i grl. § 96
første punktum, jfr Rt 1968 s. 959. Høyesterett fremholder her at ” siden det
(her) dreier seg om et straffebud må tolkningen skje i lys av
legalitetsprinsippet i Grunnlovens § 96 første punktum”.
Videre
er det sentralt å frem at det i teorien er vanlig å lære at det skal gode
grunner til for å tolke straffebud utvidende, og at analogisk tolkning av
straffebud ikke bør skje. De kandidater som kan si noe fornuftig om hensyn for
og imot dette vil kunne få god uttelling.
Hovedutfordringen
for kandidatene vil så være å beskrive i hvilken grad domstolene faktisk har tolket
straffebud utvidende eller analogisk, og hvilke hensyn som i så fall har vært
avgjørende. Her er det ganske mye relevant rettspraksis å vise til. Kandidatene
må her både passe på at det ikke blir en ren oppramsing av avgjørelser, og også
passe på at det ikke blir en avsporing fra oppgavens tema. Her vil det nok
kunne bli ganske klare skiller mellom kandidatene.
Kandidatene
bør vise til dommer hvor Høyesterett har vært uvillig til å tolke utvidende og
eksempler på Høyesterett ikke har villig til å tolke straffebud utvidende.
Eksempler på at Høyesterett ikke har tolket bestemmelser utvidende er
Telfonsjikanedommen Rt 1952 s. 989, Dekoderdommen Rt 1994 s. 1610 og
Tannteknikerdommen Rt. 1961. s 212.
Eksempler på at utvidende tolkning har skjedd finnes i Passbåt dommen Rt. 1973
s. 433, med senere dommer, jfr Mæland side 59 (petit). Noen kandidater vil
kanskje nevne at det i Rt 1995. 1734 ikke ble foretatt utvidende tolkning ved
føring av en 14 fots elvebåt med 4 hk motor. Når det gjelder andre dommer viser
jeg til Mæland og Eckhoff.
Det
kan hevdes at det ikke finnes eksempler på at Høyesterett har foretatt en klar
analogisk tolkning i anvendelse av straffebud, og Høyesterett har aldri
innrømmet dette.
Noen
kandidater vil kanskje komme innpå at det bør skje frifinnelse dersom domstolen
ikke finner tilstrekkelig klar hjemmel for anvendelse av straff , jfr bla Rt
1993 s. 212 og Rt 1994 s. 1610.
Men
det bør presiseres at det ikke finnes noen regel i norsk strafferett om at tvil
m.h.t tolkningen av straffebud skal komme tiltalte til gode. Poenget er at
dersom retten ved tolkningen faller ned på det strengeste lovforståelsen er
dette fordi domstolen finner at denne tolkningen har mest for seg, etter å ha
avveiet de foreliggende rettskildefaktorer. I Mæland er det i petit på side 60
vist til tre dommer som sier noe om dette. Dette kan ikke forventes at
kandidatene skal komme inn på disse, men de som gjør det på en forstandig måte
bør få uttelling for det. Førstehåndsensuren har vist at svært få kandidater
faktisk har pekt på dette.
Det
kan trolig også forsvares å behandle problemstillingen om rettstridskrav og
innskrenkende tolkning av straffebud. Man kan godt si at det er et krav til
domstolen ved tolkning av straffebud å ta hensyn til dette. Dette kan neppe
forventes mye om dette tema, særlig hensett til at vi har å gjøre med en
halvdagsoppgave. Videre bør man neppe trekkes for å holde dette teamet utenfor.
Utgangspunktet
er at det i teorien er stilt opp et tilleggskrav om at handlingen skal være
rettsstridig. Poenget er at rettstridsbegrepet i dag dekker det faktum at man
tolker straffebud innskrenkende etter vanlige tolkningsprinsipper Ved
tolkningen av straffebud kan det sies at hvis handlingen ikke er utilbørlig og
straffverdig i relasjon til det interesse straffebudet skal beskytte, så er den
heller ikke straffbar, jfr f.eks. Rt 1955 s. 400. Det kan volde en viss tvil om
de særegne omstendigheter tilsier at en straffrihetsgrunn får anvendelse eller
om det er mer hensiktsmessig å tolke straffebudet innskrenkende. Mæland viser
til en del dommer i petit om dette på side 62.
For å
bestå oppgaven må kandidaten vise forståelse for de helt grunnleggende krav som
stilles til henholdsvis lovgiver og domstoler. Det selvsagte utgangspunkt er jo
krav om lovhjemmel. En del kandidater kan nok tenkes å konsentrere seg mest om
domstolens rolle. Der må det normalt forventes at kandidatene kan si noe om
utvidende og analogisk tolkning av straffebud. Man kan trolig bestå oppgaven
selv om det blir svært knapt om lovgivers rolle. Hensett til at dette en
halvdags oppgave kan det ikke forventes noe særlig mer enn en beskrivelse av
det helt grunnleggende for å bestå oppgaven. Det sentrale er å vise at man har
en grunnleggende forståelse av problemstillingene.
Det
kan være en del kandidater som kan få problemer med oppgaven, særlig de som
ikke ser sammenhengen med Mælands fremstilling. Man bør trolig ikke være for
streng m.h.t avgrensing av oppgaven, så lenge kandidaten behandler oppgavens
kjerne.
For å
få laud må det forventes at kandidaten viser forståelse for oppgavens tema, og
kan gi illustrasjoner på viktige sider av dette. Ganske mange begrunner hvorfor
Høyesterett falt ned på forskjellig løsning i f.eks. Telefonsjikanedommen og i
Passbåtdommene. Her kan den dyktige kandidat få uttelling. Oppgaven er trolig
godt egnet til å skille kandidatene, og gi mulighet for en god karakter for de
som er velorienterte og forstandige.
Samlet
Som
nevnt tidligere må det tas høyde for at kandidatene skal besvare to oppgaver,
og at det således ikke kan kreves all verden med hensyn til detaljgrad og
dybde. En ryddig og konsis fremstilling av de sentrale elementer i oppgavene
vil kunne føre kandidaten langt.
Ved
vurderingen bør oppgavene telle likt. Det er grunn til å tro at oppgave nr 1
nok vil falle noe enklere ut enn oppgave nr 2. Oppgave nr 1 krever mindre
forståelse og evne til analyse enn del 2. Erfaringsmessig kan lett bli et
misforhold mellom oppgavene. Det er klart at det må legges betydelig vekt på at
begge oppgavene skal besvares. En ikke besvart del, eller en svært tynt besvart
del, vil kunne medføre stryk eller en svak karakter. Avgjørelsen her må først
og fremst bygge på kvaliteten av den delen som er besvart. Er den besvarte
delen av god kvalitet vil det kunne være mulig å bestå selv om den andre delen
er svært tynn, og isolert sett er stryk. Jeg vil også tro at man kan få en
brukbar karakter i tilfellene hvor det andre delen ligger isolert sett opp mot
stryk.
Etter
å ha sensurert ca 40 oppgaver synes det som nivået denne gangen er ganske bra.
For denne oppgaven synes strykprosenten å bli lav, mens ganske mange ligger an
til laud.