Oppgaven:
|
Forfatningens vern mot at lovgiver vedtar begrensninger i
eiendomsrådigheten
|
1. Læringskrav, litteraturdekning og undervisning
Spørsmålsstillingen
gjelder emner som det kreves ”grundig kjennskap” til, og som fullt ut er dekket
i hovedlitteraturen. Andenæs behandler Grl. §105 på side 370 ff, særlig s
377-390 er sentrale. Tilbakevirkningsforbudet etter §97 kan også være relevant,
dette er behandlet hos Andenæs s. 401 ff, særlig s 412-418 og 429-433.
Jeg
viser til egen utsendelse fra eksamenssekretariatet når det gjelder
litteraturliste og læringskravene i sin helhet. Det har vært avholdt
manuduksjoner i Statsrett II høsten 2002. Der har vært avholdt seminarer og
forelesninger i Statsrett II etter vanlig opplegg i 2001 og 2002. De
problemstillingene oppgaven reiser skal være greit dekket gjennom
undervisningen.
2. Avgrensning og hovedlinjer
Oppgaven
spør generelt etter forfatningens ”vern”. Dette gir ikke grunnlag for å
avgrense mot virkningsspørsmålet. Selv om det vil være naturlig å bruke mest
plass på de skranker forfatningen oppstiller (som et spørsmål om vilkår) vil
det etter min mening kunne være en fordel om kandidatene også i noen grad går
nærmere inn på konsekvensene av at skrankene overskrides.
I så
fall vil det være en definitiv fordel om kandidatene klarer å fokusere på
utmåling av erstatning for rådighetsinnskrenkninger som sådan, og ikke bare gir
en generell fremstilling med utgangspunkt i ordlyden; ”full erstatning”.
”Forfatningen”
forstås vanligvis som de grunnleggende regler om statens organisasjon, om
forholdet mellom stat og individ samt alle regler i Grunnloven . Det vil være
uheldig om kandidatene ikke klarer å forholde seg til dette, og går inn på
reglene i særlover i detalj uten at dette settes i sammenheng med de
overliggende forfatningsmessige spørsmål.
Folkeretten
som sådan er ikke en del av ”forfatningen” innefor vårt system . Ut fra
ordlyden er det imidlertid fullt forsvarlig å gå inn på relevante regler av
grunnleggende karakter, som er gjort til norsk lov (særlig P1-1 i EMK-loven).
Grunnlovens regulering må dog stadig være det naturlige ankerpunkt for
drøftelsene. Dersom avgjørelser fra internasjonale domstoler skal trekkes inn,
bør det i alle fall påpekes hvilken betydning disse har for intern
forfatningsrett.
Få
kandidater er stødige på dette punktet. Det blir litt for subtilt å gjøre et
nummer ut av hva læreboken legger i ”forfatningen”, men kandidatene bør i alle
fall klare å få frem §105 som sentral overordnet rettskilde (og evt §97).
Dersom EMK P 1-1 trekkes inn i fremstillingen, er det etter min mening ganske
grunnleggende å ta fatt i innholdet i denne på en fornuftig måte, og særlig
hvorvidt denne har noen selvstendig betydning ved siden av
grunnlovsbestemmelsene.
Når
det spørres etter ”begrensninger”, tilsier dette en avgrensning mot det som
gjelder for full avgivelse. Begrepet ”eiendomsrådigheten” inviterer dog ikke
nødvendigvis til å avgrense fremstillingen til fast eiendom, selv om de fleste
kandidater nok kommer til å – eksplisitt eller implisitt – begrense seg til
dette. En slik tilnærming gir grunnlag for en fullgod besvarelse. For modnere
kandidater kan det likevel være en fordel med et perspektiv som er vidt nok til
å favne om alt mulig man kan ha som sin eiendom.
En
rekke begrensninger er aktuelle for annet enn fullt eierskap (panterettigheter,
servitutter, totale bruksrettigheter mm). Ut fra oppgavens ordlyd må det etter
mitt syn aksepteres fullt ut om kandidatene ikke tar fatt i annet enn den
fullstendige eierposisjon, men igjen kan modnere kandidater nok få et og annet
tilleggspoeng ved å utvide perspektivet.
Besvarelsens
akse må uansett bli helhetsvurderingen av hvilke inngrep som medfører
erstatningsplikt per analogi fra §105 (med eventuelle linjer til §§97).
Uavhengig av avgrensninger og opplegg for øvrig, må denne drøftelsen vies
atskillig oppmerksomhet for at resultatet skal bli bra.
3. Nærmere om innholdet
Det
sentrale ankerfeste for besvarelsen blir Grunnlovens § 105. Tradisjonell
tolkning av bestemmelsen tilsier at ”begrensninger” i utgangspunktet ikke
rammes. Ordlyden bruker begrepet ”avgivelse”. Ut fra en utvidende/analogisk
tolkning vil § 105 likevel kunne ramme begrensninger dersom disse griper inn i
eierrådigheten på en måte som nærmer seg (eller tilsvarer) full avgivelse.
Det
vil trolig være en fordel om kandidatene tidlig i besvarelsen kommer med en
avklaring av hovedprinsippene, rettskildebildet på området og de grunnleggene
hensyn. Sentrale dommer fra Høyesterett er Rt. 1918.401 (Den store
konsesjonssak) og Rt. 1970.67 (Strandlovdommen / Sauholmen).
Flere
andre dommer har dog stor interesse, f. eks. Rt. 1978.448 (Lamyra) og Rt.
1979.572 (Bankdemokratisering). Forståelsen av §105 er i stor grad basert på rettspraksis,
og der finnes mye å ta av. Det er derfor naturlig å forankre mye av
fremstillingen i Høyesteretts avgjørelser, men det er forståelsen for
vurderingen som er det sentrale, ikke en harang av referanser med poengløs
gjennomgang av dommenes faktum.
Et
nødvendig, men ikke tilstrekkelig vilkår at begrensningen er ”vesentlig” (Rt.
1973.711, Rt. 1993.321). Dette vurderes i forhold til formuesgodet og dets
samlede mulighet for utnyttelse. Det er den økonomiske verdi som står i fokus.
Det har også betydning hvorvidt eieren hindres i fremtidige, eventuelt
planlagte tiltak eller etablert bruk (Rt. 1980.94, Rt. 1987.311, Rt. 1993.321).
Andre
sentrale momenter er skadevirkningene hvorvidt tiltaket rammer generelt eller
spesielt , om det overføres verdier til andre, og inngrepets varighet og formål
(særlig de skadevirkninger som forhindres, se Rt.1987.311). I forhold til
naturverninteresser kan også Grunnlovens §110 b) nevnes som et moment, se Rt.
1993.321 (Hydalen).
Det
kan være naturlig å nevne noen eksempler på rådighetsinnskrenkende
bestemmelser, f eks plan- og bygningsloven, luftfartsloven og naturvernloven.
Noen av disse oppstiller egne erstatningsbestemmelser. Det vil ikke være
nødvendig å gå i detalj mht slike bestemmelser eller vurderingene av dem, men
prinsippene for prøvingen (særlig Rt 1976.1) bør med. Kandidatene bør forholde
dette til oppgavens tema, og ikke skli ut i en generell fremstilling av
prøvingsrett og – intensitet. Prøvingen av slike bestemmelser er et av de tema
som har vært gjenstand for kraftig debatt, og det kan være et poeng å komme inn
på posisjonene i så måte.
I
andre tilfeller har lovgiver valgt å innta en henvisning til ”alminnelige
rettsgrunnsetninger”, noe som for så vidt leder over i samme vurdering, dog
uten de føringer som ligger i at lovgiver i utgangspunktet har vurdert
spørsmålet (med krav på lojalitet). Så er det selvsagt intet til hinder for at
lovbestemmelsene gir erstatning ut over det som følger av Grl. § 105, se f. eks
naturvernloven § 20.
Læreboken
sier fint lite om erstatningsutmålingen ved rådighetsbegrensninger. Det vil
etter min vurdering være et poeng å påpeke at Grunnloven ikke forbyr slike
inngrep, men krever at det betales ”full” erstatning. I forhold til de
særskilte spørsmål en begrensning reiser i så måte, får kandidatene støtte seg
på de alminnelige prinsippene for erstatningsutmåling, slik de er beskrevet i
læreboken, og forsøke å se de særlige forhold som kommer inn når det ikke
gjelder en full avgivelse . Og fremstillingen bør ikke skli ut i en generell
beskrivelse av prinsippene for ekspropriasjonserstatning (..).
4. Nærmere om vurderingen
Dessverre
er der en del kandidater som ikke ser (eller ønsker å se) at fokus for
besvarelsen er avgrenset til rådighetsinnskrenkninger. Noen skriver som om man
har spurt etter reglene om ekspropriasjon. Atter andre presenterer
problemstillingen, men leverer en besvarelse som egentlig burde hete ”alt jeg
kan komme på om Grl. §105”.
Et
slikt vidt fokus trekker helhetsinntrykket klart ned, men bør ikke i seg selv
føre til stryk. Det sentrale for vurderingen i slike tilfeller bør etter mitt
syn være:
1) Om
der er et preg av kunnskap og forståelse for hovedlinjene
2) Om der er en akseptabel drøftelse av helhetsvurderingen mht analogi fra §105
på et eller annet punkt i besvarelsen, der de viktigste momenter belyses.
3) At det som er utenforliggende holder akseptabel kvalitet
Oppgaven
fremstår som forholdsvis krevende. I tillegg til faktiske kunnskaper, krever
emnet atskillig modenhet/forståelse av kandidatene. Dette bør man særlig ha for
øye i forhold til hva som skal til for å passere.
De
jevnt haudable kandidater bør kjenne til at Grl. § 105 i utgangspunktet ikke
rammer rådighetsinnskrenkninger, og at erstatning bygges på analogi/utvidende
fortolkning. Den prinsipielle forskjell på ekspropriasjon og begrensninger i
rådigheten må være grepet. Strandlovdommen bør også være kjent, og i
forlengelsen av dette at begrensningen i alle fall må være kvalifisert
(vesentlig, betydelig , etc) på et eller annet vis for å rammes.
En laudabel
kandidat må i tillegg til dette klare å få til en merstrukturert fremstilling,
der problemstillingene tydeliggjøres. Hensyn må være forsvarlig behandlet. I
tillegg må det kreves en del substans i analysen av gjeldende rett, særlig i
form av (..)sentrale momenter fra rettspraksis når det gjelder den samlede
vurdering av en rådighetsbegrensning.
Virkningssiden
bør vel også analyseres på et vis av de laudable kandidater. Det som først og
fremst gir poeng i så måte, er en drøftelse som rettes spesifikt inn mot
oppgavens emne. Slike besvarelser er der dessverre langt mellom.
Kandidater
som har et klart øye for forholdet mellom rettskildene (særlig Grunnlov,
lovtekst og rettspraksis etter § 105) bør honoreres for dette. Det samme
gjelder for de kandidater som viser tydelig forståelse for hovedlinjene (og
kursendringene) i rettsutviklingen. Det bør også gis et pluss for målrettet
analyse av prøvingsintenssiteten. Men om disse ikke behandles på en god måte,
bør ikke lauden av den grunn være utelukket.
Det
bør også gi et pluss om kandidaten viser kjennskap til sentrale debatter om
begreper, kildebruk og rettstilstand. Det bør videre honoreres (..) om
kandidaten kommer inn på særspørsmål (f eks bedriftsdemokrati) på en stødig
måte. Det samme gjelder for en fungerende analyse av forholdet til §§ 97 og 110
b), samt linjene til beskyttelse av kontraktsrettslige posisjoner/fordringer.
De som kommer mer spesifikt inn på utmåling ved rådighetsinnskreninkninger, f.
eks. i form av erstatning for investeringer, bør gis et pluss.
Det
er dessverre en del kandidater som ”drar gjennom” §97 nærmest som en
reflekshandling, og uten at det fokuseres på rådighetsinnskrenkninger eller
forholdet til §105. En slik generell tilnærming gir etter min mening lite av
verdi. Det samme gjelder dem som ”for ordens skyld” tar med gullklausul-saken
etc. For at denne type skal honoreres, må det være en forutsetning at de tjener
til å belyse oppgavens kjernespørsmål.
Til sist vil jeg presisere at kandidatene etter mitt syn ikke skal trekkes for
å være noe upresise i sine referanser, så lenge kildene er identifiserbare og
poenget kommer tydelig frem.