SENSORVEILEDNING VED CAND. JUR. ‑ EKSAMEN

4. avdeling høstsemesteret 1993. Teorioppgave nr. 2 ‑ tirsdag 2. november 1993.

TYVERI/TJUVERI

1. Denne oppgaven spør etter et sentralt emne innen spesiell strafferett. Tilrådd litteratur utgjør ca. 36 sider i Andenæs bok Formuesforbrytelsene, siste utgave fra 1993.

Professor II Magnus Matningsdal har holdt forelesninger i spesiell strafferett 27.0901.10.93, i forelesningskatalogen tilrådd fra første semester. Jeg har gjennomgått forelesningsoversikten utdelt til studentene og tatt noe hensyn til dette nedenfor. Både høsten 1992 og høsten 1993 har tyveri (parallelt med underslag) vært inngående behandlet under forelesningene.

Eksamenskravene sier følgende om emner innen spesiell strafferett:

"Kjennskap til dei viktigaste spesielle straffeboda, særleg om vinningsbrotsverk og valdsbrotsverk."

Nedenfor angis det jeg uten å ha påbegynt den gjennomgående sensuren antar en rimelig fornuftig besvarelse bør inneholde, uten å redegjøre nærmere for detaljene i dette.

2. Etter mitt skjønn bør besvarelsen avgrenses etter følgende retningslinjer:

Den alminnelige strafferett skal ikke behandles i særlig grad. Det kan ikke tillates at kandidaten foretar en dyptgripende forklaring omkring de ulike skyldformer, lovprinsippet, straffebudenes fragmentariske karakter e.l. Dette betyr ikke at man ikke kan akseptere en innsiktsfull innledning som viser bredde, men som også klarer sette besvarelsens kjerneområde p$ plass. At det sies noe fornuftig om rettsstridsreservasjonen både generelt og i forhold til ordlyden kan neppe medføre det store trekk i vurderingen.

Det må være tillatt å behandle også grovt tyveri. Dette bør heist gjøres slik at det spesifikke ved grovt tyveri i forhold til simpelt tyveri fremheves, evt. komparativt i fremstillingen, da i tilknytning til selve den straffbare handling eller på annen forsvarlig måte. Det samme gjelder naskeri. Gjennomgang av ca. 30 besvarelser viser at en rekke kandidater tar opp dette, ofte for meget. Det å behandle bilbrukstyveri eller ran, evt. andre straffebud spesielt utover de rene avgrensingsspørsmål er en svakhet som dessverre går igjen hos flere.

Også visse prosessuelle spørsmål og straffesiden må kunne behandles, men da meget kortfattet og poengtert.

De sentrale spørsmål vil fremkomme ved og kan med fordel behandles ut fra en nærmere analyse av straffebudets ordlyd. Med fordel vil kandidatene kunne disponere ut fra dette, hvilket vel må være opplagt for de gode kandidatene. Dette er også noe de fleste kandidatene har forstått så langt jeg har gjennomført sensur på det nåværende tidspunkt. Det bør derfor premieres, og i motsatt fall medføre trekk, hvor klart og korrekt dette er gjennomført.

3. Mer inngående bør besvarelsene i samsvar med tilrådd litteratur ta opp:

Hva kan være gjenstand for tyveri?

Her bør man to utgangspunkt i ordlyden og redegjøre for generelle og spesielle spørsmål knyttet til tingsbegrepet og eierforhold. Stikkordsmessig: ‑ løsøre ‑ særbestemmelser om fast eiendom, bla. strl. § 188. ‑ legaldefinisjonen i § 6. ‑ Tyveri av strøm. ‑ Men ikke for telefonering uten å betale ‑ sml. §§ 261 og 393. ‑ Rt. 1989/980 om dette. ‑ Bankbøker, aksjer m.v. ‑ Avgrense mot immaterielle rettigheter og databasert informasjon. ‑ Sml. § 145, 2. og 3. ledd om datakriminalitet. ‑ Ikke krav om at gjenstanden har økonomisk verdi. ‑ Gjenstanden må tilhøre noen, sml. eierløse ting, eks. vann. ‑ Ikke selv være eier. ‑ Det reelle eierforhold ‑ uavh. det formelle. ‑ Tyveri overfor medeiere i sameie. ‑ Tyveri fra ektefellens særeie, rådighetsdel eller sameiepart.

Besittelseskriteriet.

Her bør man ta utgangspunkt i ordet "bortta" ettersom de gamle ordene "uden besidderens samtykke" ble sløyfet i 1951, og redegjøre generelt for kriteriet og spesielt om forholdet til hittegods, om forskjellen fra ihendehavelse (herunder bla. kofferthistorien), om egenbesittelse og forholdet til underslag, om sambesittelse og tyveri fra f.eks. annen sameier, samt spørsmålet om eiendomsrett og besittelse må være på samme hånd.

Hva går tyveri egentlig ut på? Også her bør selve den straffbare handling behandles ut fra ordlyden "borttar eller medvirker til å bortta", herunder om ‑ Strøm ‑ borttas det? ‑ Bruk av dyr til å bortta. ‑ Forholdet ved medvirkning. ‑ Godtroende tredjemann som handlende. ‑ Automattyveri. ‑ Tyveri ved misbruk av minibankkort, Rt. 1982/ 1816. ‑ Avgrense mot maktbruk/ran, svik/tvang, bedrageri/utpressing. ‑ De klassiske spørsmål om forsøk og fullbyrdelse, herunder eldre rettspraksis og om forholdet i selvbetjeningsbutikker (passering av kasse uten å betale). ‑Forholdet til naskeri.

Skyldkravet.

Her bør det fremheves at skyldkravet i § 257 er sammensatt, og forøvrig redegjøres kort for kravet til forsett og grundig om vinnings hensikt, herunder ‑ Begrepet vinning, som innebærer overføring av formuesverdier, men likevel neppe krav om økonomisk vinning (ikke helt avklaret, sml. Rt. 1890/114 om tyveri av brev), rettspraksis om Økonomiske verdier uten at tyveriene var økonomisk motiverte (dynamittpatroner i Rt. 1964/155 og fetisjisme i Rt. 1968/626), sjekkblankettsakene (Rt. 1975/473 m.fl. ‑ Andenæs side 25‑26) og borttagelse mot full betaling eller betalingsløfte. Videre om: Vinningen må være uberettiget. Gjerningsmannen må forstå at vinningen er uberettiget. Begrepet hensikt. Betydningen av at vinningen må skje ved tilegnelsen. Begrepet tilegnelse, herunder Avgrense mot ulovlig bruk, sml. brukstyveri. Sml forbruk. Sml. forbruk av bensin ved bilbrukstyveri. Pantsettelse. Om formålet ved tilegnelsestidspunktet, f.eks. Rt. 1910/524 ‑ tilegnelse med henblikk på å settes i fengsel. Ødelegging er ikke tilegnelse. Om at vinnings hensikt må foreligge også hos medvirkeren. Om gjerningsøyeblikket, herunder kort om ‑ Beruselse i gjerningsøyeblikket.

Diverse.

Her kan tas med litt om strafferammen, påtalen og hvem som er den fornærmede, konkurrensspørsmål e.l.

Litt om grovt tyveri.

Den gode kandidat bør etter mitt skjønn ha dette med, kanskje med utgangspunkt i en liten reservasjon, og redegjøre knapt og oversiktlig særlig om den mer objektive side.

4. I skrivende stund har jeg lest ca. 30 besvarelser.

Jeg antar fortsatt, også etter samtaler med de to andre gjennomgående sensorer for denne oppgaven, at den laudable kandidat må ha vist god innsikt når det gjelder den betydning straffebudets ordlyd har, ved at dette angir de rettslige merker som vil være avgjørende for å bedømme hvorvidt en handling rammes eller ikke.

I så fall vil kandidaten ha forstått hvilke rettslige merker som må behandles mer inngående, og forhåpentlig gjort dette på en forstandig måte, ved å stille de rette spørsmål og diskutere enkelthetene i lys av teori og praksis.

Problemet i storparten besvarelser er forsåvidt ikke opplegget, men knapphet og sammenblanding. Eksempelvis er det flere som behandler tilegnelseskriteriet som om det var det samme som vilkåret om borttagelse. Et annet eksempel er sammenblanding og uklarhet når det gjelder skyldkravet.

En besvarelse kan etter mitt skjønn ikke være laudabel dersom det er inngår svake redegjørelser for skyldkrav og borttagelseskriteriet. Kandidaten bør da også ligge i nærheten av stryk.

Selv om det neppe kan oppstilles krav om at besvarelsen må være klar og god i sin fulle bredde for å oppnå laudabel karakter bør vel dette være et utgangspunkt, fordi tilrådd litteratur er oversiktlig og de ulike spørsmål uten den største vanskelighetsgrad. Det får bli en konkret vurdering hvor meget som skal til av detaljkunnskaper.

Haudabel bør besvarelsen være selv om kandidaten ikke går grundig til verks i enkelthetene, dersom betydningen av ordlyden er fremhevet, eller på den annen side dersom flere av detaljene er angitt og diskutert til en viss grad. Hovedlinjene i emnet må foreligge på en grei måte.

Når det gjelder totalinntrykket av besvarelsene jeg har gjennomgått er det relativt godt. Jeg har få stryk.

Vanlige feil oppstår i diskusjonen om gjenstanden må ha økonomisk verdi i seg selv for at det skal foreligge vinnings hensikt. Sjekkblankettsakene og brevsaken fra 1890 tilsier etter mitt skjønn noe annet.

Jeg savner også større kunnskaper om de mer moderne problemstillinger, som bruk av minibankkort og liknende forhold, samt en avgrensing mot reglene om datakriminalitet. Når det gjelder gjenstandsbegrepet synes jeg det er en svakhet at så og si ikke en eneste kandidat foretar avgrensingen mot immaterielle rettigheter.

Ellers bærer en rekke besvarelser preg av å være oversiktsoppgaver, hvor man avgrenser på et temmelig generelt plan i både øst og vest. Det er min klare mening at oppgaven tvert om innbyr til sterkere avgrensing og grundig behandling av strl. § 257.

Bergen, 18. november 1993