UNIVERSITETET I BERGEN JURIDISK EMBETSEKSAMEN 4.AVDELING HØSTEN 1993.

 

Sensorveiledning til teorioppgave nr.3 torsdag 4.november 1993:

 

Motstrid mellom rettsregler.

 

1.Aktuell pensumlitteratur.

 

"Tilrådd" litteratur i "Rettskjelder II" til 4.avdeling er Torstein Eckhofh Rettskildelære, 3.utg. (Tano 1993). Det sentrale stoffet til besvarelsen av denne oppgaven finnes i det alt vesentlige i lærebokens kap.13. Det bør imidlertid trekkes inn noe stoff også fra andre steder i læreboken, bl.a. fra kap. 1 (innledning), s.99 ‑ 104 (innskrenkende tolking), s. 188 ‑ 190 (forholdet mellom domstolenes og Stortingets praktisering av de grunnlovsbestemmelser som begrenser lovgivningsmyndigheten) og s. 252 ‑ 265 (motstrid i relasjon til interlegal rett og folkerett).

 

Emnet er også drøftet i annen juridisk litteratur, bl.a. av Magnus Aarbakke i TfR 1966 s. 499 fig., Jan E. Helgesen i Jussens Venner 1979 s.l flg., Torstein Eckhoff i Jussens Venner 1980 s.289 fig. og Per Helset i Jussens Venner 1986 s.262 fig. Disse artiklene som ikke er pensum, kan det ikke kreves kunnskap fra. De kandidater som har lest en eller flere av disse artiklene, og forstått innholdet, vil selvsagt kunne få et klart pluss for det.

 

2. Besvarelsen kan disponeres på forskjellige måter, men for de fleste vil det nok falle mest naturlig å følge hovedtrekkene i lærebokens syste­matikk. Det bør innledes med å si noe om hva som ligger i uttrykket motstrid mellom rettsregler, herunder å trekke frem forholdet til motstrid mellom rettskildefaktorer. Her må en være oppmerksom på at bl.a. Helgesen, i den foran nevnte artikkel, har hevdet at det ikke bør sondres slik som i læreboken, men at alt bør sees under synsvinkelen

motstrid mellom rettskildefaktorer. Besvarelser som legges opp på denne måten må derfor også aksepteres. Det må imidlertid da kreves at det gjøres rede for den tradisjonelle måte å løse problemene på, og hvorfor man har valgt en annen betraktningsmåte. Dersom kandidatene uten videre bare legger opp besvarelsen omkring harmoniseringspro­blemene på "faktorplanet", vil det nok bære galt av sted.

 

Eckhoffs definisjon av begrepet motstrid er her helt uomstridt, og jeg nøyer meg med å vise til læreboken s.275 ‑ 278.

 

Med rettsregel forstås her det generelle tolkingsresultat man er kommet frem til etter å ha anvendt rettskildeprinsippene på de eksisterende rettskildefaktorer.

 

De to begrepene som er direkte uttrykt i oppgaveteksten må det selvsagt tas stilling til. For å kunne gi en fullstendig redegjørelse for de problemstillinger oppgaven reiser, vil dette nok være vanskelig uten å trekke inn ytterligere begreper fra rettskildelæren. Begreper som rettskildefaktor, rettskildeprinsipp, Prioritetsprinsipp og rettsanvendelsesprosess bør gis en kort definisjon før de tas i bruk til å belyse oppgavens emne. Det er naturligvis ikke noe krav at kandidatene foretar en slik definering av de sistnevnte begrepene, dersom de gjennom begrepsbruken viser at de har forstått begrepene rett og derigjennom klarer å gi et korrekt svar på oppgaven. Hvorvidt kandidatene tar opp disse begrepene innledningsvis, slik som her, eller sier noe om dem når de tas i bruk, må være en smaksak. Men på ett eller annet trine bør det, i en grundig besvarelse, gjerne fremkomme noe om i alle fall de mest sentrale begrepenes innhold.

 

Med rettskildefaktor forstås her en argumenkilde (argumentbærer) som rettsanvenderen kan, bør eller skal hente sine argumenter fra når han forsøker å fastslå innholdet i gjeldende rett. Denne forståelse av begrepet synes å ha alminnelig støtte i teorien, jfr. Eckhoffs lærebok s.18 og Helset s. 277.

 

Med rettskildeprinsipp forstås her den norm (eller retningslinje) som styrer rettslige resonnementer, og herunder angir hvilke rettskilde­faktorer som er relevante (som det er tillatt eller nødvendig å ta hensyn til), hva man slutter av disse, og hvilken vekt de skal tillegges (egenvekt eller relativ vekt). Det bør også gjerne komme frem at rettskildeprin­sippene er av en annen art enn rettsreglene. De er retningslinjer. Eckhoff, læreboken s. 15, nevner at de holder til i "rommet bakenfor rettsreglene", mens Helset betegner dem som "metanormer". Som utgangspunkt må rettskildeprinsippene betegnes som uskrevne normer. De gir uttrykk for den juridiske teoris utlegning av hva som synes å være domstolenes måte å anvende rettskildefaktorene på. Rettspraksis er m.a.o. et sentralt grunnlag for antakelser om eksistensen av, og innholdet i disse prinsippene. Selv om hovedregelen er at prinsippene er uskrevne, må det pekes på at forsåvidt angår de to mest tungtveiende prinsippers vedkommende, nemlig lex superior og legalitetsprinsippet, er det tale om et delvis lovfestet grunnlag og delvis sedvanegrunnlag.

 

Når det er sagt så vidt mye om nettopp sistnevnte begrep, er det fordi prioritetsprinsippene (kollisjonsprinsippene) etter min oppfatning er rettskildeprinsipper, og ikke rettskildefaktorer, som fra tid til annen er hevdet. Noe annet er at prioritetsprinsippene også kan komme inn som tolkingsfaktor i enkelte sammenhenger.

 

Med prioritetsprinsipper forstås her en variant av rettskildeprinsippene sow gir anvisning på løsning av motstrid mellom rettsregler (ikke retts‑ kildefaktorer). Når det gjelder art og vekt, er det et nært slektskap med rettskildeprinsippene, men anvendelsesområdet er forskjellig. Både Eckhoff, Helset og Helgesen bruker også betegnelsen rettskildeprin­sipper om prioritetsprinsippene. Eckhoff bruker i tillegg betegnelsen kollisjonsprinsipper.

 

Med rettsanvendelsesprosess forstås her den tankeprosess som finner sted for å komme frem til innholdet i en generell rettsregel (gjeldende rett), som igjen et konkret faktum kan subsummeres under. Den rene retts­anvendelse kan forbeholdes selve subsumsjonen. Denne delen faller utenfor denne oppgavens hovedanliggende. Det er et poeng i denne oppgaven å ha en korrekt forståelse av dette. Etter som prioritets­prinsippene gjelder forholdet mellom rettsregler, forutsettes det logisk sett at man før disse kommer inn, allerede har fastslått innholdet av den generelle rettsregel. Det er altså da ikke tale om harmonisering av retts­kildefaktorer. Her er man ved kjernepunktet i teoriens debatt om dette, representert ved Helgesen og Eckhoff

 

Det som er skissert foran er naturligvis meget teoretisk, og dommerne følger neppe disse sjekkpunktene på veien til et konkret resultat. Retts­kildelæren er imidlertid teoretisk, og det er nødvendig å bygge dette opp slik for å kunne få frem de ulike komponenter på en klar måte.

 

3. Det vil være en stor fordel om kandidatene fremhever at konstatering av motstrid egentlig bare er et foreløpig standpunkt til hva de regler går ut på, som det kan være motstrid mellom. For motstriden må jo elimineres for å få fastslått hvilke regler som virkelig gjelder.

Det vil selvsagt også være et pluss om det nevnes at man med motstrid ikke bare sikter til logisk motsigelse, men også til andre tilfelle hvor reglene motvirker hverandre.

 

4. I den videre drøftelse bør det kreves at kandidatene kort gjør rede for de forskjellige typer motstrid: Total, total‑partiell og rent partiell.

 

Når det gjelder spørsmålet om hvordan motstriden elimineres, må det, uansett hvilken betraktningsmåte som legges til grunn, jfr. foran, kunne kreves at kandidatene gjør nærmere rede for de tre prioritetsprinsippene lex superior, lex specialis og lex posterior. Det må herunder også sies noe om hvordan rangforholdet mellom regler fastlegges, bakgrunnen for prinsippene og forholdet mellom dem. Gode kandidater bør også kunne gjøre rede for de forskjellige former for samspill mellom prioritetsprin­sippene og vanlige tolkingsfaktorer.

 

5. Hovedvekten av fremstillingen bør legges på motstrid mellom skrevne ‑ formelt fastsatte ‑ rettsregler. Det bør imidlertid også, i alle fall for å oppnå en god karakter, sies noe om motstrid innen uskreven rett og mellom skreven og uskreven rett. Når det gjelder motstrid innen uskreven rett, vil dette normalt betraktes som motstrid mellom rettskildefaktorer.

 

Ved motstrid mellom skreven og uskreven rett vil det samme syns­punktet være mest nærliggende, dersom den skrevne regel er eldst. Hvis det derimot først har dannet seg en uskreven rettsregel, og det senere blir gitt en skreven, vil det kunne komme på tale å anvende prioritets­prinsippene. Her må man da komme inn på skillet mellom uskrevne regler av grunnlovens rang ‑ som følgelig bare kan endres ved de former som er angitt i Grunnlovens § 112 ‑ og de som har lavere rang.

 

6. Det er også på sin plass å gi noen eksempler på hvordan motstrid mellom regler av samme rang blir løst i praksis, jfr. læreboken s.291 ‑ 293. Her kan nevnes Torbjørnsen ‑ dommen i Rt. 1950 s. 573, Rt. 1971 s.                         1213 (lex specialis) og Rt. 1984 s. 1175 (sinnsyk sikringsdømt).

 

7. Med til oppgaven hører også spørsmålet om hvilken betydning det har at en regel som har fortrengt en annen, selv faller bort, jfr. Læreboken s. 296 ‑ 297. Det viktigste her er å få frem at i tilfelle hvor lex specialis har vært avgjørende, vil det ofte være naturlig å anse den bestemmelse som har måttet tåle innhugg, for å utvide seg igjen. Ellers vil nok den motsatte løsning være mest nærliggende.

 

8. Når det ellers gjelder avgrensningen av emnet, bør det godtas at bare norsk rett behandles. At det dessuten skrives litt om motstrid mellom norsk og interlegal rett og/eller mellom norsk rett og folkeretten, må kunne medføre et pluss, forutsatt at fremstillingen om disse spørsmål ikke blir for omfattende.

 

9. Sluttbemerkninger ‑ karaktervurdering.

 

I plan for rettsstudiet, s.32, er eksamenskravet i "Rettskjelder II" beskrevet slik: "Grundig kjennskap til rettskjeldene, til vilkår for relevans og vekt og elles om innbyrdes motsetnad eller samverknad mellom rettskjelder under avgjerda av konkrete rettsspørsmål på ulike område". Det er dette eksamenskravet som danner grunnlaget for vurderingen av kandidatenes prestasjoner.

 

Oppgaven står sentralt i rettskildelæren, og er bredt behandlet i pensum. Selv om den et langt stykke på vei er en "kapitteloppgave", må den sies å være temmelig krevende, idet den går direkte inn på sentrale og vanske­lige hovedproblemer i rettskildelæren. Den gir kandidatene god anled­ning til å vise i hvilken grad rettskildelæren beherskes.

 

For ståkarakter bør det i hvert fall kreves at man har vært innom de viktigste hovedtrekkene av det som er skissert foran, og at begreps­bruken ikke er direkte misforstått. Det kan vel her neppe stilles særlig strenge krav til henvisning til relevant rettspraksis.

 

For laud må man kreve at kandidatene i hvert fall viser generell og god forståelse med hensyn til de sentrale spørsmål som oppgaven naturlig reiser. Begrepsbruken må her være forstandig, samtidig som en god porsjon relevant rettspraksis bør være med. For god laud må man som vanlig ellers kreve en fremstilling som viser innsikt ut over bare gode kunnskaper.

 

Etter de besvarelser jeg har gjennomgått i 1.hånd, synes kvaliteten på prestasjonene å være sterkt varierende. Hos mange kandidater er det et gjennomgående trekk at de har få eksakte kunnskaper og sviktende innsikt i oppgavens tema. Mange har særlig store problemer med begrepsbruken.

 

Det er en del laudable besvarelser, herunder noen få solide. Et forholdsvis stort antall ligger på en svak haud, og noen på stryk.

 

Molde, 16.november 1993.