Sensorveiledning til praktikum, 4. avdeling, høsten 1994

I 1a er hovedproblemet som skal drøftes hvilken straffebestemmelse som er overtrådt. Tyveri, bilbrukstyveri og underslag er nevnt i teksten og må følgelig drøftes. I tilrådd litteratur er disse bestemmelsene godt behandlet i Andenæs, Formuesforbrytelsene kap. 3, 5 og 8.

Drøftelsen av om det foreligger tyveri etter strl. § 257 bør legge hovedvekten på to forhold. Det første er spørsmålet om Peder Ås har besittelsen av gressklipperen, eller om det dreier seg om ihendehavelse. Dersom han har besittelsen av klipperen kan det ikke være tyveri, men eventuelt underslag. Spørsmålet framstår som ganske tvilsomt fra det tidspunkt da Holm gikk inn i huset etter å ha bedt Ås om å sette klipperen i garasjen. Flere kandidater får til fornuftige drøftelser av dette spørsmålet, noe som bør gi god uttelling. Det neste hovedspørsmålet er om Ås kan sies å ha hatt til hensikt å tilegne seg klipperen. Her må svaret ganske klart være "nei". Ås har bare lånt klipperen, og det var hele tiden hans mening å levere den tilbake. Svært mange kandidater overser dette helt sentrale poenget, noe som jeg har oppfattet som en stor svakhet.

Under forutsetning av at Ås har besittelsen blir det aktuelt å drøfte underslag etter strl. § 255. Også her blir det største problemet om det at Ås fjerner gressklipperen fra Holms eiendom og bruker den på sin egen gressplen lar seg betegne som slik tilegnelse "på annen måte" som § 255 omhandler. Det er grensen mellom bruk i samsvar med avtalen med Holm, og tilegnelse som kan skape noen problemer. Ut fra teorien, Andenæs, Formuesforbrytelsene s.50‑51, skulle det være rimelig klart at Ås ikke gjør det som skal til for å tilegne seg gjenstanden. Det at han bruker den lenger enn avtalt og på en måte Holm ikke har tillatt er ikke nok til at det blir underslag, all den tid han mente å levere gressklipperen tilbake så snart.

Det kan vel også kommenteres i forhold til §§ 255 og 257 om Ås har hatt vinnings hensikt. Det taler i den retning at han har brukt gressklipperen til å klippe sin egen plen.

Den bestemmelsen som inviterer sterkest til drøftelse er imidlertid strl. § 260 om bilbrukstyveri.

Det er åpenbart at gressklipperen dekkes av den tekniske definisjonen av motorvogn i § 260, annet ledd. Den har kraftmaskin til framdrift. Det kan imidlertid drøftes om det er et kjøretøy. Det at gressklipperen likner en traktor taler for å ‑ oppfatte den som et kjøretøy. Det at den synes lite egnet som transportmiddel taler imot. De som får til en god drøftelse av dette må få god uttelling.

Ås hevder videre at han ikke kan straffes fordi han var i Holms tjeneste. Det er helt klart at lånet av gressklipperen kombinert med det at Ås på eget initiativ klippet Holms plen ikke er tilstrekkelig til at Ås kan sies å være i Holms tjeneste. De må oppfattes som uskjønnsomt ikke å se at Ås påstand her er uholdbar.

Spørsmålet som videre kan drøftes er om Ås handlinger oppfyller det krav til borttagelse som ligger i § 260, første ledd. Også her vil den som har kjennskap til teori og rettspraksis finne gode argumenter og sammenligningsgrunnlag. Dette drøftes i Andenæs, Formuesforbrytelsene s.73, og den der referte dom i Rt. 1956 s.395 synes ganske paralell. Tiltalte hadde her fått låne en bil, og kjørte så en mye lengre tur enn den avtalte. Høyesterett frifant med den begrunnelse at ulovlig bruk ikke var tilstrekkelig ‑ det måtte i tillegg foreligge en ulovlig besittelsesovertakelse. Det ligger en viss forskjell i at tiltalte i den refererte sak hadde fått lov til å kjøre ut på offentig vei, mens Ås skulle holde seg på Holms eiendom. Ås hadde imidlertid faktisk herredømme over gressklipperen, og hans ulovlige bruk var jo heller ikke særlig omfattende. Jeg synes derfor man vanskelig kan komme til noe annet resultat enn i Rt. 1956 s. 395.

Mange drøfter også om Ås handling var rettstridig. De fleste nøyer seg med å påpeke at Ås ikke hadde Holms tillatelse til å kjøre hjem og klippe sin egen plen. Det er så selvsagt at det nesten ikke er verd å nevne. Noen har imidlertid fått mer ut av dette ved å to utgangspunkt i at slikt 1ån av gressklipper er ganske vanlig blant naboer. Jeg har lest et par gode drøftelser her.

Ås har også en anførsel om tilbaketreden fra forsøk som det er litt vanskelig å plassere logisk i og med at gjerningsbeskrivelsen i bestemmelsene ikke er oppfylt. Det er vel best å plassere den som en subsidær drøftelse med den forutsetning at vilkårene for bilbrukstyveri er oppfylt. Da vil selve bruken være gjennomført slik at det neppe kan kalles tilbaketreden fra forsøk.

Under den forutsetning at det er et vilkår for bilbruktyveri at kjøretøyet er registrert oppstår spørsmålet om et slikt vilkår vil være oppfylt i denne saken i og med at Ås feilaktig trodde at gressklipperen var registrert. Her er altså situasjonen at Ås gjør noe som objektivt sett ikke er straffbart, men som ville vært det dersom hans feiloppfatning var riktig. Her bør kandidatene ganske kort fastslå at en slik villfarelse ikke ‑vil gjøre handlingen straffbar. Dette blir en såkalt imaginær eller putativ forbrytelse, se Andenæs, Alminnelig strafferett s. 313‑314 og Bratholm, Strafferett og samfunn s.338‑339. Jeg synes imidlertid at invitasjonen til å drøfte dette blir svært subsidiær siden registreringsplikt så åpenbart ikke er noe vilkår etter § 260. Det er også svært få kandidater som ser dette problemet, og enda færre som får noe ut av det.

Den straffebestemmelsen som er overtrådt her er strl. § 393 om ulovlig bruk. Påtalebegjæringen omfatter imidlertid ikke denne bestemmelsen, jfr. strl. § 408, tredje ledd.

I b omhandler først spørsmålet om påtalebegjæringen. Slik begjæring er etter strl. § 264, første ledd nødvendig for pådømmelse i forbindelse med underslag dersom påtale ikke kreves av almene hensyn. Påtalebegjæring er ikke nødvendig forsåvidt gjelder tyveri og bilbrukstyveri. Dette kan fastslås ganske kort. Mange kandidater bruker flere spalter på dette noe man ihvertfall ikke kan få positiv uttelling for.

Påtalebegjæringen behandles flere steder i tilrådd litteratur, og særlig i Andenæs, Alminnelig strafferett s. 465‑468 og i Bratholm, Strafferett og samfunn s. 429‑434.

Spørsmålet er først om Holms brev, referert på s. 1, oppfyller de krav som settes til en påtalebegjæring.

Kravene til påtalebegjæringens innhold er etter det jeg kan se ikke nevnt i tilrådd litteratur. De behandles imidlertid av Stein Husby i Bratholm og Matningsdal (red.) Straffeloven kommentarutgave, første del, s. 346‑348.

Brevet fra Holm er en anmeldelse av forholdet. Det fremgår klart av ordlyden. Det inneholder ikke noe krav om påtale og straff. I Straffelovkommisjonens delutredning I ‑ NOU 1983:57 s.108 hevdes det, med støtte i Rt. 1974 s.777, at en ren anmeldelse ikke oppfyller kravene til påtalebegjæring. Husby argumenterer imidlertid mot dette, og hevder at også en anmeldelse kan oppfattes som en påtalebegjæring ut fra en konkret tolking der blant annet formålet med anmeldelsen trekkes inn. Denne argumentasjonen framgår i kommentarutgaven, og det vil vel være tilfeldig om noen kandidater har merket deg dette.

Kandidatene bør imidlertid gi en tolking av anmeldelsen der forskjellen mellom anmeldelse og påtalebegjæring påpekes, og der det også skrives noe om hva Holm kan ha ment med anmeldelsen. Etter mitt syn er det gode argumenter for å oppfatte anmeldelsen som en påtalebegjæring. Saken er et helt avklart enkelttilfelle, og det synes klart at det Holm Ønsker er en straffereaksjon overfor Ås.

Spørsmålet om påtalebegjæringen er trukket tilbake tidsnok til å stoppe saken beror på en tolkning av strl. § 82, første ledd. De tolkningsspørsmål oppgaven reiser er etter det jeg kan se ikke kommentert i tilrådd litteratur.

Det første spørsmålet er hva som ligger i uttrykket "Tiltale er reist". Ifølge Stein Husby i Bratholm og Matningsdal (red.) Straffeloven kommentarutgave, første del, s. 350 er det her tilstrekkelig at tiltalebeslutningen er utferdiget. Det kreves ikke forkynnelse. Dette kan etter min mening begrunnes med at grensen er satt av hensyn til sakens framdrift, og det er ikke en rettssikkerhetsregel utformet av hensyn til tiltalte.

Tiltalen ble utferdiget 13. mai.

På dette tidspunkt befant tilbaketrekkingsbrevet fra Holm seg i posten. Holm leverte det til posten 9. mai og det kom fram 16. mai. Spørsmålet blir så hvilket tidspunkt som er avgjørende.

Husby (kommentarutg. s.350) hevder, med henvisning til Kjerschow og Rt. 1899 s.800, at regelen i dl. § 146, annet ledd bør komme til anvendelse. Etter denne regelen er det ,tilstrekkelig at brevet er levert i posten.

Selv om kandidatene ikke ser dette poenget bør det vel her gis uttelling for reell argumentasjon. Det poenget at grensen trekkes av hensyn til sakens gang trekker vel i retning av at det er ankomsten til påtalemyndigheten som avgjør. Forholdene i den konkrete sak, særlig det poenget at påtalemyndigheten burde ha kontaktet Holm for å få en skikkelig påtalebegjæring, taler i retning av at fristen her er avbrutt. En del kandidater trekker en analogi fra avtaleloven, noe som klart er uholdbart.

Ås hevder videre at han ikke kan dømmes for mer enn en av overtredelsene. Dette blir et spørsmål om idealkonkurrens slik at strl. § 62 kommer til anvendelse eller om Ås bare kan dømmes etter en av straffebestemmelsene. Temaet behandles i Andenæs, Alminnelig strafferett s. 326‑328 og i Bratholm, Strafferett og samfunn s. 617‑619. Det er klart at det ikke kan være tyveri og underslag samtidig. Brukstyveri etter strl. § 260 må betraktes som et spesielt tyveri slik at man heller ikke kan straffes etter begge disse bestemmelsene samtidig. Bilbrukstyveri krever også en besittelseskrenkelse slik at det heller ikke er aktuelt å bruke §§ 255 og 260 sammen.

Ved bedragerispørsmålet må det først tas stilling til om Ås kan dømmes for simpelt bedrageri når tiltalen kun nevner grovt bedrageri. Dette reguleres av strprl. § 38, annet ledd, og det er klart at retten ikke er bundet med hensyn til hvilket straffebud som skal anvendes. Dette behandles selvsagt også i tilrådd litteratur, Andenæs, Norsk Straffeprosess I (1984) s. 298 og (1994) s.311.

Det er videre spørsmål om påtalebegjæring måtte innhentes når subsumsjonen endres. Dette spørsmålet behandles generelt i Andenæs, Norsk Straffeprosess I (1984) s. 269 og (1994) s.283. Det er jo klart at påtalebegjæring må innhentes dersom det er påkrevet for å kunne dømme. Etter strl. § 280, annet ledd kreves det at almene hensyn skal kreve påtale dersom det ikke foreligger påtalebegjæring. Dette er ikke nødvendig ved grovt bedrageri.

Oppgaveteksten presiserer at tiltalen faktisk tar stilling til spørsmålet om almene hensyn foreligger. Dette per imidlertid gjort i forhold til § 271 og er derfor ikke et nødvendig vilkår for offentlig påtale. Selv om det bedrageri Ås faktisk har foretatt er det samme uansett hvordan det subsumeres er det tross alt forskjell på en tiltale for grovt bedrageri og simpelt bedrageri. Den vurderingen som er foretatt har heller ikke hatt konsekvenser for påtalespørsmålet, mens den vurderingen som er aktuell i forhold til strl. § 270 vil være avgjørende for dette spørsmålet. Det må derfor kreves at påtalemyndigheten enten innhenter påtalebegjaering eller tar stilling til om almene hensyn foreligger i forhold til strl. § 270 jfr. § 280, annet ledd.

II

I IIa er det først spørsmål om hvilket organ som er det rette. Alternativet til Herredsretten er forliksrådet. Denne saken må etter hovedregelen i tvml. § 272 først behandles i forliksrådet.

Det neste spørsmål er om Holm kan saksøke Anette As med påstand om at hun ikke hadde adgang til å bruke brennovnen. Spørsmålet om hvem søksmål kan rettes mot er behandlet i tilrådd litteratur i Hov, Rettergang i sivile Baker, kap. 7 s.177. Grunnlaget for påstanden er naboloven § 2, og det må først tas stilling til om Ås som bruker av eiendommen har forpliktelser i forhold til denne bestemmelsen. Nabolovens ordlyd trekker klart i retning av at forpliktelsene etter loven ligger til enhver som bruker en eiendom. Nabol. § 2 bruker det generelle uttrykket "Ingen". Forpliktelsen må således kunne ligge til en bruker av eiendommen såvel som en eier.

Det neste spørsmålet blir om Holm etter tvml. § 54 har rettslig interesse i å saksøke Ås. Ofte vil det naturlige være å saksøke eieren fordi han har kontroll med eiendommen og fordi bruken vil bero på et avtaleforhold mellom eieren og brukeren. Forholdet til den enkelte saksøkte må imidlertid vurderes for seg, saksøkeren kan selv velge hvem av de forpliktede han ønsker å saksøke. I denne saken er det flere forhold som gjør det like naturlig å saksøke Ås. Ovnen brukes til hennes hobby. Det er liten sjanse for at Rud ønsker å bruke ovnen til å brenne keramikk og også små muligheter for at han vil overlate bruken til andre, ved utleie el.l., dersom Ås ikke lenger bruker den. Den aktuelle bruken er derfor så sterkt knyttet til Ås at den rettslige interesse må foreligge.

I IIa er spørsmålet om det er adgang til å trekke inn Rud som ny part i innledningsforedraget. Dette er et spørsmål om subjektiv kumulasjon som behandles tilrådd litteratur i Hov, Rettergang i sivile saker, kap. 11 særlig s. 249‑250.

Her kan det først pekes på at megling i forliksrådet i forhold til Rud er unødvendig etter tvml. § 274 nr.5.

Det er videre klart at søksmålene mot Ås og Rud kan behandles i fellesskap etter regelen i tvml. § 68, nr.2. Hva gjelder tidspunktet vises til tvml. § 61 som fastslår at saken kan utvides også etter at stevningen er forkynt.

Problemet er imidlertid at det er nødvendig med særskilt stevning overfor Rud. Det følger av en motsetningsslutning fra tvml. § 62, første ledd, og ellers av hensynet til at Rud må få anledning til å ivareta sitt tarv i sakens anledning. Dette må oppfattes som et så klart krav at Ruds aktive deltakelse i saken neppe kan skape grunnlag for å fravike det.

Konklusjonen blir dermed at saken kan utvides til også å omfatte Rud på dette tidspunkt, men at det må gjøres ved særskilt stevning.

I IIa er det første spørsmålet om det er adgang til å utvide påstanden på den måten som her er gjort i ankeerklæringen. Utvidelsen må oppfattes som fremming av et nytt krav. Utvidelsen skjer i ankeerklæringen, og det må følgelig være tvml. § 366, andre ledd som regulerer dette. Dette behandles i tilrådd litteratur i Hov, Rettergang i sivile saker, kap. 11 s.261‑262.

Et spørsmål i forhold til § 366, andre ledd, første punktum er om kravet kan sies å springe ut av "motpartens forhold efter hovedforhandlingen til den ting eller ret, saken gjelder". Det måtte isåfall skyldes at Ås og Rud hadde truet med å bygge nye peiser. Det har ikke skjedd. Vilkårene etter denne bestemmelsen er ikke oppfylt.

Etter tvml. §366, andre ledd, annet pkt. er det først et vilkår om sammenheng med det innbragte krav. Det er neppe oppfylt her. Det er tale om en for stor utvidelse av saken. Videre er det også her et krav om at forholdene må ha endret seg etter hovedforhandlingen, noe som ikke er oppfylt. Det er ikke adgang til å foreta denne utvidelsen av saken.

Det neste spørsmålet som reises er om Holm har rettslig interesse etter tvml. § 54 i å få fremmet denne saken. Det Holm reiser krav om er at As skal følge rettsregelen i nabol. § 2. Det vil hun være forpliktet til uansett om hun har dom for det eller ikke. Det er ikke noen aktuell rettstvist som søkes løst og Holm har ikke rettslig interesse. I tilrådd litteratur behandles slike spørsmål i Hov, Rettergang i sivile saker, kap. 6, særlig s. 131 ‑ 138.

Det siste spørsmålet er om Rud, som saksøkt, har p1ikt til å nedlegge en konkret påstand. Partene har her fri rådighet over saken. En manglende klargjøring av påstandene gir imidlertid ikke grunnlag for avvisning i utgangspunktet. Etter tvml. § 86, annet ledd er vel heller situasjonen slik at retten her bør gi veiledning til Rud. Tvml. § 371 gir videre regler om den innstevnetes tilsvar. Han bør forbrede et innlegg og han bør vel også komme med en påstand.

I vurderingen av besvarelsene har håndteringen av de sentrale strafferettslige problemene i første del kommet til å spille en hovedrolle. De aller fleste kandidatene på et visst nivå har således kommet seg gjennom del II på en akseptabel måte, og de enklere spørsmål .på del I har heller ikke skapt store problemer.

For å få ståkarakter må det kreves en viss forståelse for de strafferettslige problemene som står sentralt her. Kandidater som hverken ser besittelsesproblematikken i spørsmålet om det er tyveri eller underslag, tilegnelsesproblematikken i forhold til tyveri og underslag eller problemene knyttet til borttakelsen etter § 260 ligger etter min mening tynt an, selv om de drøfter greit om gressklipperen er "motorvogn" etter § 260 for å ta et eksempel de fleste håndterer. I vurderingen av de svakeste besvarelsene vil selvsagt også de enklere spørsmålene i del I og del II ha betydning. Svikter det i den sentrale strafferettsdelen skal det imidlertid, etter min mening, en del til for at de resterende spørsmålene kan rette opp inntrykket.

For å få laud mener jeg et utgangspunkt bør være at de sentrale strafferettslige poengene er sett og blir greit plassert. For å få laud må man se de fleste spørsmål i oppgaven, men enkelte spørsmål, særlig det som knytter seg til registreringsplikten, er så vanskelig å få tak på at det etter min mening ikke kan trekkes så mye for de som ikke har sett det.

Selv om .oppgaven inneholder mange rene kunnskapsspørsmål er det selvsagt mulig å drøfte så bra i denne oppgaven at man får en bra laud. Jeg har imidlertid ikke sett noen besvarelse som hever seg oppover på lauden.