SENSORVEILEDNING TIL TEORIOPPGAVE NR. 2, CAND. JUR. EKSAMEN, 4. AVDELING, UNIVERSITETENE I BERGEN OG TROMSØ, HØSTEN 1995

Ved universitetene i Bergen og Tromsø ble det høsten 1995 gitt en todelt oppgave på andre teoridag. Oppgave nr. 1 er hentet fra skatteretten, og har samme ordlyd begge steder. Oppgave nr. 2 er for begge universiteters vedkommende hentet fra sivilprosessen, men handler om forskjellige emner. Jeg behandler først fellesoppgaven, deretter sivilprosessoppgaven for Bergen. Det er laget særskilt veiledning for sivilprosessoppgaven i Tromsø.

OPPGAVENS DEL I

Oppgavetekst

'Skattelovens § 41, syvende ledd, første til og med fjerde punktum og tiende (siste) ledd, første til og med tredje punktum.'

1. Innledning.

1.1. Eksamenskrav og pensumgrunnlag.

Eksamenskravet i skatterett er for Bergens vedkommende angitt slik:

'Det kreves grundig kjennskap til skattelovens fordelsbegrep, til reglene om beskatning av fordel vunnet ved eiendom, kapital, arbeid og virksomhet og om beskatning av realisasjonsgevinster. Det kreves videre kjennskap til reglene om fradrag for utgifter, tap og overskudd, samt reglene om fastsettelse av personinntekt.'

I Tromsø er det ikke angitt spesielle eksamenskrav.

Tilrådd litteratur er for begge universiteters vedkommende Frederik Zimmer: Lærebok i skatterett (1993). Deler av boken er unntatt, men det berører ikke denne oppgaven.

Zimmer har kommet med ny utgave (Annen utgave 1995). Sidehenvisningene i siste utgave er satt i parentes.

I Bergen er Lignings ABC og Brudviks Skatterett (begge siste utgave pr. tidspunktet for utferdigelse av pensumlisten) for næringsdrivende oppført som tilleggslitteratur. Oppgavens emne er godt dekket i den tilrådde litteratur, kap. 13 Periodisering på sidene 290‑332, særlig side 290303 (Kap. 13 Periodisering side 318‑362, særlig side 318332).

I tillegg er emnet behandlet i Greni, Syversen, Trosvik og Aarbakke: Skattelovkommentaren 1993, side 33‑55, Lignings ABC 1994 side 799‑811, samt i tidsskriftet "Skatterett" 1992, hefte 11, side 59‑37. I Utv. 1991 side 1135 ‑ 1171 er det også foretatt en grundig gjennomgang av periodiseringsreglene (Sk. nr. 12/1991).

Emnet er forøvrig også delvis omtalt i Brudvik: Skatterett for næringsdrivende, og noe grundigere i Arvid Aage Skaar: Skatterett etter skattereformen, side 57‑60. Emnet er kort omtalt i norsk Karnov 1, side 229‑231.

1.2. Definisjoner og avgrensningsspørsmål.

1. 2 .1. Ordlyd og begreper .

Oppgavens ordlyd er angitt med henvisning til paragraf, ledd og punktum.

Henvisningen dekker det vesentligste av periodiseringsreglene for inntekter (skattelovens § 41, syvende ledd, første til og med fjerde punktum) og utgifter (skattelovens § 41, 10 [siste] ledd, første til og med tredje punktum) utenfor næring.

Oppgaven vil bestå i å klarlegge innholdet i bestemmelsenes ordlyd.

Det er gjerne naturlig at kandidatene innledningsvis kort redegjør for periodiseringsbegrepet. Periodisering vil kort sagt si å plassere inntekter og utgifter i tid ‑ å avgjøre på hvilket tidspunkt inntekten skal beskattes eller utgiften fradragsføres.

Fra tidligere sensur vet man at periodisering ofte blandes sammen med innvinning. Skillet mellom periodiseringsregler og innvinningsregler er grunnleggende i skatteretten. Innvinning er et vilkår for skatteplikt. Innvinningsreglene gjelder tidspunktet for vurderingen av om aktuell skatteplikt foreligger (grensen mellom inntektsmulighet og aktuell inntekt), og det er som regel skattereglene på dette tidspunktet som er avgjørende for hvorvidt vilkårene for skatteplikt er oppfylt. Innvinningsspørsmålene oppstår ved erverv fra andre, ved begivenheter innenfor skattyterens egen økonomi, og ved realisasjon. Alt etter hvilket periodiseringsprinsipp som kommer til anvendelse, kan innvinnings‑ og periodiseringstidspunktet inntreffe samtidig, eller til forskjellig tidspunkt.

Periodiseringsreglene gjelder altså kun tidspunktet for beskatning/fradrag (plassering av bruttoinntekter og fradragsposter i tid).

Endelig skatteplikt eller fradragsrett inntrer ikke før periodiseringskriteriene er oppfylte. Hvis skattyteren etter periodiseringstidspunktet mister eller gir avkall på fordelen, består likevel fordelen. Om fradragsrett da oppstår er et selvstendig spørsmål som løses på bakgrunn av fradragsreglene.

I tillegg får periodiseringsreglene betydning for fastleggelsen av fordelens skattemessige verdi. Fordelen skal nemlig verdsettes etter omsetningsverdien på periodiseringstidspunktet, jf. sktl. § 41, 1. ledd. Det har særlig praktisk betydning for naturalytelser.

Det kan innledningsvis gjerne gis en kort redegjørelse for de tre mulige aktuelle prinsipper for periodisering, nemlig kontantprinsippet (som knytter seg til tidspunktet for når fordelen mottas eller kravet forfaller, og for utgifter når de faktisk betales/fordelen avstås), realisasjonsprinsippet (periodiseringen knyttes til tidspunktet for når ubetinget krav og forpliktelse er oppstått), og regnskapsprinsippet (som knytter seg til tidspunktet for når inntekter er opptjent eller utgifter pådratt, hvor også bedriftsøkonomiske prinsipper så som resultatprinsippet, forsiktighetsprinsippet samt normene for god regnskapsskikk kommer inn).

Som påpekt av Zimmer kommer forskjellene mellom de ulike periodiseringsreglene klarest frem ved anvendelsen av kontantprinsippet. Minst forskjell blir det i praksis mellom realisasjonsprinsippet og regnskapsprinsippet på inntektssiden, mens forskjellen til kontantprinsippet blir tydeligere. Dersom man ser på symmetrien i inntekts‑ og fradragsreglene, blir ulikheten mellom de forskjellige periodiseringsprinsippene svært synlig.

En opplyst kandidat vil kanskje også påpeke realisasjonsprinsippet som et lovgivningspolitisk prinsipp, og vise sammenhengen til andre bestemmelser i skatteloven.

Forøvrig kreves neppe noen innledende definisjoner. Begreper som "tilflyter", "oppebåret", "ubetinget forpliktelse" og "utredes" bør behandles som en del av oppgavens materielle innhold.

1.2.2. Noen synspunkter på oppgavens innhold og avgrensning.

Den ytre ramme for oppgaven gis av paragrafhenvisningene og punktumhenvisningene i oppgavens ordlyd. Skattelovens 50 annet ledd kan nevnes innledningsvis for å vise oversikt, men bør ut fra oppgavens ordlyd ikke behandles utover det.

Periodiseringsreglene for regnskapspliktig virksomhet faller helt utenfor oppgaven.

Det ligger i utgangspunktet utenfor oppgaven å behandle spørsmål som hører under de andre leddene og setningene i skattelovens § 41.

Da det handler om periodisering av fordeler (på inntekts og fradragssiden), kan fordelsbegrepet med en kort henvisning til § 41, 1. ledd nevnes (penger og pengers verdi). Bestemmelsen ligger jo i bunnen for de andre reglene i § 41.

Å bruke ressurser på begrepene alminnelig inntekt og personinntekt, som man ofte ser når det gis oppgaver i skatterett, synes imidlertid å ha lite for seg. En helt kort angivelse av inntekts‑ og utgiftsbegrepet kan likevel være på sin plass, i og med at periodisering nettopp handler om den tidsmessige plassering av inntekts og fradragsposter.

En god kandidat vil gjerne søke å plassere oppgavens emne i den skatterettslige systematikk.

En helt kortfattet oversiktsangivelse av de ulike periodiseringsreglene kan gjerne også være på sin plass.

Det er gjerne også naturlig å si noe om periodiseringsreglenes funksjon. I tillegg til å plassere inntektene i tid, har periodiseringsreglene fra lovgivers side vært benyttet til å påvirke skattesubjektenes atferd, bl.a. ved å gi muligheter for forskyvning i tid ved avsetningsregler f. eks. idrettsinntekter innbetalt til fond for idrettsutøvere, forserte avskrivninger el.l. De senere år har det vært foretatt en systematisk nedbygging av ulike særregler av denne typen.

I oppgaven går det to sentrale skillelinjer, nemlig skillet mellom periodiseringsreglene for inntekter og utgifter, og skillet mellom reglene i og utenfor virksomhet.

Når det gjelder periodisering av inntektsposter går et viktig skille mellom periodiseringsreglene i og utenfor virksomhet.

For periodisering av inntekter i virksomhet gjelder regnskapsprinsippet i skattelovens § 50, 2. ledd, kombinert med andre normer. For gevinster gjelder likevel en del regler om utsatt beskatning.

For periodisering av inntekter utenfor virksomhet er realisasjonsprinsippet sentralt, jf. 7. ledd, 2. punktum, men bl.a. for arbeidsinntekter gjelder kontantprinsippet, jf. 3. punktum.

For periodisering av utgifter i virksomhet gjelder i stor grad regnskapsprinsippet, men det er nokså mange unntak fra dette, så som avskrivningsreglene i skattelovens § 44 A, reglene om varekostnader og tap på kundefordringer i skattelovens § 50 2. ledd , litra a, underskuddsfradrag i skattelovens § 45, 1. ledd, § 53, 1. og 2. ledd. Som nevnt kommer også normer for god regnskapsskikk inn for en del fradragstyper.

For utgifter utenfor virksomhet gjelder i utgangspunktet realisasjonsprinsippet som hovedregel, med unntak for arbeidsutgifter, hvor kontantprinsippet gjelder, jf. 10. ledds 1‑3 punktum.

Helt kort kan man uttrykke det slik at hovedregelen er realisasjonsprinsippet, mens det for visse inntekter og utgifter utenfor virksomhet er kontantprinsippet som gjelder.

En viss gjennomgang av historikken hører kanskje også med, ettersom kontantprinsippet var hovedregelen før skattereformen, og realisasjonsprinsippet er den någjeldende hovedregel.

Likeledes synes det naturlig å komme litt inn på de hensyn som ligger til grunn for skattereformen på dette punkt. Periodiseringsreglene var et sentralt element i reformen. Særlig prinsippene om symmetri og nøytralitet, samt ønsket om å redusere muligheten for skatteplanlegging/tilpasning synes å ha spilt en stor rolle når det gjelder virksomhet, mens det utenfor virksomhet ikke synes å være like klart hva som ligger til grunn.

Å si noe om inntektsperioden synes også naturlig innledningsvis. Som hovedregel følger inntektsperioden kalenderåret, jf. § 41.1.1, med unntak f. eks. ved innflytting til eller utflytting fra Norge, jf. 2. punktum. Ellers følger inntektsperioden tidspunktene for når skattesubjekter oppstår eller opphører. For fysiske personer fødsel/død, og for selskaper stiftelse/oppløsning. Inntektsperioden overstiger ikke 12 måneder, men ligningsmyndighetene kan gi samtykke til avvikende regnskapsår, jf. § 41, 2. ledd.

Det er særlig ved valg av systematikk, disposisjon og vektlegging at de gode kandidater kan vise sin oversikt og forståelse. Det stilles krav om ryddighet dersom man skal klare å holde hovedregler og unntak fra hverandre.

Lange innledninger med generelle drøftelser av grunnleggende skatterettslige prinsipper synes å ha lite for seg. Bare en innledning med direkte adresse til periodiseringsspørsmålet er av interesse.

1.3. Disposisjon og vektlegging.

Allerede ved valg av disposisjon får kandidatene adgang til å vise sin oversikt, og sitt kunnskapsnivå.

I noen grad gir oppgaveteksten selv disposisjonen, nemlig ved å angi de to forskjellige ledd i skattelovens § 41, 7. ledd (inntekter) og 10. ledd (utgifter/fradrag). Etter min mening faller en inndeling etter lovbestemmelsenes redigering naturlig, nemlig først periodiseringsreglene for inntekter og deretter periodiseringsreglene for fradrag/utgifter.

Man kan også tenke seg en disposisjon hvor man behandler det enkelte periodiseringsprinsipp, redegjør for dets nærmere innhold, og deretter nevner hvilke inntekts‑ eller fradragstyper som omfattes av det aktuelle prinsipp. Slik er læreboken redigert, og det er grunn til å forvente at mange vil følge en slik systematikk. Flere kandidater har valgt denne strukturen, og kommet godt fra det.

En disposisjon hvor man først behandler den faktiske (ikke nominelle) hovedregel ‑ realisasjonsprinsippet, og deretter unntaksreglene kan også være en forsvarlig løsning.

Poenget må være at man holder de ulike problemstillinger fra hverandre, og får til en ryddig og dekkende fremstilling.

2. Oppgavens nærmere innhold.

2.1. Periodisering av inntekter.

2.1.1. Skattelovens § 41, 7. ledd. 1 punktum

Bestemmelsen lyder: 'Inntekten anses i alminnelighet oppebåret ved det tidspunkt da fordelen virkelig tilflyter den skattepliktige.

Dette er den alminnelige (nominelle) hovedregel om periodisering av bruttoinntekten.

Bestemmelsen begrenses av 2. punktum (og forsåvidt også av 4. punktum, som ligger utenfor oppgaven). Periodiseringsregler kan også være inntatt i særlover, som da går foran.

For regnskapspliktige skattytere gjelder det særregler med hensyn til tidspunktet for beskatningen av inntekter som omfattes av regnskapsplikten, jf. § 50. Særregler gjelder også for andre næringsdrivende som er noteringspliktige i henhold til ligningslovens § 5‑1, jf. skattelovens §§ 4648 (jord‑ og skogbruk m.v).

For ikke regnskapspliktige næringsdrivende som krever seg lignet på grunnlag av et årsoppgjør som er oppgjort i samsvar med reglene for god regnskapsskikk, følger ligningspraksis de samme skattemessige prinsipper som gjelder for regnskapspliktige skattytere jf. Utv. 1960 side 468, Utv. 1981 side 3.

Ordene "virkelig tilflyter" er ikke entydige. Kand. bør gjerne likevel ha noen synspunkter på innholdet.

I den praktiske virkelighet får første punktum størst betydning ved fordeler som innvinnes innenfor skattyterens egen økonomi, typisk fordeler vunnet ved bruk av egne kapitalgjenstander, f. eks. egen bolig eller fritidsbolig. Her periodiseres fordelen fortløpende.

Det samme gjelder ved produksjon med sikte på egen bruk f. eks. fritidsarbeid på egen bolig eller fritidsbolig. Periodiseringen skjer suksessivt, etterhvert som produksjonen skrider frem. Hvor produksjonen strekker seg over flere inntektsår, må det enten foretas periodisering av en forholdsmessig andel pr. år, eller i sin helhet da produksjonen er avsluttet. Spørsmålet er berørt i Rt. 1966 side 1149, men er ikke løst.

Ved uttak (jf. skattelovens § 42, 1. ledd, 3.‑ 6. punktum og § 46), som også er praktisk etter denne bestemmelse, er uttakstidspunktet det avgjørende.

Om gjeldsovertakelse vises til petitavsnittet i Zimmer side 294 (322) .

2.1.2. Skattelovens § 41, 7. ledd, 2. punktum.

Bestemmelsen lyder: 'Består inntekten av et pengebeløp eller annen ytelse, arses den oppebåret når den skattepliktige har ervervet en ubetinget rett til beløpet eller ytelsen.'

Det er tilstrekkelig at fordelen er penger eller pengers verdi, jf. første ledds første punktum.

Bestemmelsen regulerer i realiteten periodiseringen av bruttoinntekter som har form av ytelser fra andre, typisk pengeytelser, men forsåvidt enhver ytelse som har "pengers verdi", jf. § 41, 1. ledd.

Hvorvidt det foreligger en ubetinget rett må avgjøres på bakgrunn av rettsgrunnlaget. Problemet løses altså ikke av inntektsskatteretten i seg selv. Ubetinget er kravet ‑ når alle de faktiske og rettslige begivenheter som er nødvendige for at skattyter skal ha krav på ytelsen – er inntruffet.

Ved gjensidig bebyrdende kontrakter, hvor det ikke er avtalt avvik fra prinsippet om ytelse mot ytelse, vil man ha en ubetinget rett når ens egen ytelse er erlagt så langt at motparten ikke kan påberope mislighold, jf. Utv. 1991 side 1138. At avtale er inngått er ikke tilstrekkelig. Skattyteren må også ha etterlevet de handlingsplikter kontrakten pålegger ham. På den annen side er det ikke nødvendig at avtaleparten har oppfylt sin del av avtalen. f. eks. betalt avtalt vederlag.

Om det avtales betaling over flere år, vil ikke det uten videre få betydning for periodiseringen.

Et praktisk eksempel på gjensidig bebyrdende kontraktsforhold er f. eks. kjøpsavtaler. Ved overdragelse av løsøregjenstander vil overleveringen være skjæringspunktet, mens det ved fast eiendom vil være faktisk overføring eller tiltredelse, eventuelt overskjøtning. Det kommer ikke klart frem i Zimmers bok, men det må antas at i de tilfeller hvor tinglysingen skjer først, må eiendommen også være stilt til kjøpers rådighet før man kan si at selgeren har oppfylt alle sine forpliktelser og dermed ervervet et ubetinget krav på kjøpesummen. Har tinglysing ikke funnet sted på det tidspunkt eiendommen faktisk stilles til rådighet for kjøperen fremgår det av forarbeidene at tidspunktet for rådighetsovergangen skal legges til grunn for periodiseringen, jf. prp. nr. 35 side 347.

Ved tilvirkningskontrakter er trolig skjæringspunktet når oppfyllelsen er avsluttet.

I kontraktsforhold med løpende ytelser f. eks. låneavtaler, leieavtaler m.v., opptjenes fordelen også løpende. Utleieinntekter periodiseres etterhvert som utleieobjektet stilles til rådighet for leietaker. Leieinntektene periodiseres derfor det år den refererer seg til, uansett om leiebeløpet erlegges eller ikke. Hver termin må bedømmes for seg. Renteinntekter periodiseres når de er påløpt (opptjent). Betalingstidspunktet får derfor ingen betydning.

En forskuddsoppfyllelse, dvs. en oppfyllelse som finner sted før realisasjon, kan neppe beskattes, jf. Utv 1991 side 1138.

Forskuddsbetalt husleie for flere år regnes ikke som inntekt i betalingsåret, men periodiseres i henhold til den enkelte leieperiode.

For aksjeutbytte er skjæringspunktet når generalforsamlingen (eller bedriftsforsamlingen) har fattet vedtak om utdeling, jf. akselovens § 12‑6, 1. ledd. Det er m.a.o ikke noe vilkår at kravet er forfalt, eller at det kan bringes til forfall ved påkrav.

Erstatningskrav etter tingsskade står i en egen stilling. Forarbeidene, Ot. prp. 35 1990/91 Skattereformen 1992, side 107, angir at periodisering skal finne sted når den erstatningsbetingede hendelse inntraff, fordi skadelidte da har fått et ubetinget krav. Periodisering skal likevel ikke skje før erstatningsbesløpets størrelse er klart. Er omfanget omtvistet, legges som hovedregel til grunn at en eventuell uomtvistet komponent skal inntektsføres umiddelbart. Som det fremgår av Zimmer side 296 (324) er han skeptisk på dette punkt.

Det er et sentralt poeng å få frem at så lenge skjæringspunktet knyttes til tidspunktet for når det foreligger et ubetinget krav, er skattyterens etterfølgende disposisjoner over kravet uten betydning. Det er forsåvidt også i samsvar med tidligere rett.

Renter av pensjonsforsikring er en fordel som skattyteren ikke har en ubetinget rett til. Rentene kan først anses tilflytt skattyteren når båndleggingen bortfaller, jf. kgl. res. 19.12.1955 § 5.

Et regresskrav kan ikke anses periodisert så lenge hovedkravet ikke er innfridd, fordi det fortsatt er betinget.

Hvis valutaregulering eller annen offentlig regulering er til hinder for oppfyllelse, foreligger det heller ingen ubetinget rett.

Frivillig sperring av beløp fra skattyters side, utsetter derimot ikke tidspunktet for skattlegging.

Innføringen av realisasjonsprinsippet har medført at det lettere kan inntreffe begivenheter etter periodiseringstidspunktet som får eller bør få konsekvenser for både skatteplikt og fradragsrett. Det er en del av helheten i regelsystemet at dersom en skattyter blir beskattet for en fordel fordi den er realisert, mens skattyteren likevel av en eller annen grunn faktisk aldri mottar den, vil han være berettiget til et fradrag svarende til fordelens verdi, jf. skattelovens § 45, 1. ledd, jf. § 43, 2. ledd, 2. punktum.

2.1.3. Skattelovens 5 41, 7. ledd, 3. punktum.

Bestemmelsen lyder: Departementet kan gi regler om begrensning av inntektsføring av påløpte renteinntekter når påløpte og forfalte renteinntekter ikke er betalt ved inntektsårets utgang'.

Bestemmelsen gir departementet fullmakt til ved forskrift å bestemme at opptjente renteinntekter først skal periodiseres ved betaling.

Ved forskrift 24 juni 1992 nr. 483 (vedlagt oppgaveteksten) er gitt regler om fradragsføring og inntektsføring av misligholdte renter for ikke regnskapspliktige skattytere.

Hovedformålet med begrensningene som angis i forskriften knytter seg til fradragssiden for debitor.

Dersom rentene senere erlegges, inntektsføres de ved betalingstidspunktet. De periodiseres først når de betales.

Det er ellers neppe grunn til å bruke mye ressurser på dette punktet.

For de fleste kandidaters vedkommende blir det stort sett referat eller omskriving av forskriftens innhold.

2.1.4. Skattelovens 5 41. 7. ledd. 4. punktum.

Bestemmelsen lyder: 'Arbeidsinntekter, pensjonsinntekter, underholdsbidrag o.l. som består i pengebeløp eller annen ytelse, anses oppebåret når beløpet virkelig erlegges, eller i tilfelle ved det tidligere tidspunkt da det oppstår adgang for vedkommende til å få beløpet utbetalt eller ytelsen erlagt.'

Bestemmelsen gjør unntak fra den alminnelige regel i annet punktum for en rekke praktiske inntektstyper. Unntaksregelens hovedinnhold er at de inntekter den omfatter skal anses periodisert først ved kravets forfall, eventuelt ved betaling.

Særregelen om arbeidsinntekter modifiseres noe i 5. og 6. ledd, som faller utenfor oppgaven.

Unntaket begrunnes i skatte‑evne postulatet og i likviditetshensyn. Flere av kandidatene har fått frem disse hensynene, og det er meget positivt.

Det kan være på sin plass med en noe grundigere gjennomgang av skiæringstidspunktet, og fordelstypene som omfattes av 7. ledds 4. punktum.

Skjæringstidspunktet.

Det er grunn til å forvente en nærmere klarlegging av skjæringstidspunktet etter denne bestemmelsen. Siden kontantprinsippet var det sentrale periodiseringskriterium før skattereformen, er også tidligere rettspraksis retningsgivende her. På dette punkt er faktisk Aarbakkes bok i 4. utgave side 198 ff. fortsatt den grundigste fremstilling om dette emnet. Skattelovskommentaren 1991 (Greni, Syversen,Trosvik) side 239‑253 er fortsatt relevant når det gjelder denne problemstilling.

Utgangspunktet er at periodisering skal finne sted på det av to tidspunkter som først inntrer, nemlig faktisk erleggelse, eller da det oppstår adgang til å få beløpet utbetalt eller ytelsen erlagt.

Her betyr kontraktsfestet prestasjonstidspunkt og kreditors rettskrav intet for periodiseringen. Det er kun betalingstidspunktet og forfallstidspunktet, som er avgjørende.

Heves det forskudd, skal inntekten periodiseres i utbetalingsåret.

Man kan si at beløpet 'virkelig erlegges" når den faktisk overføring av fordelen finner sted. Slik sett er skjæringspunktet nokså entydig. Spesielle problemer kan likevel oppstå på enkelte områder, så som ved overføring av aksjer til underpris fra arbeidsgiver påhvilende salgsforbud for en viss periode. Her kan Tveitodommen i Rt. 1984 side 714 nevnes (omtalt av Zimmer på side 300 [330]). Så langt har ikke skattyter fått medhold i at periodisering ikke kan skje så lenge salgsforbudet gjelder. I ligningspraksis legges det grunn at skjæringspunktet er det tidspunkt når aksjonærposisjonen gir rettigheter i selskapet, jf. aksjel. § 4‑4, 4. ledd. Ø mer spesielle forhold ved ansatteaksjer ellers, vises til petitavsnittet i Zimmer side 302‑303

Forøvrig anses fordel ved kjøp av aksjer fra arbeidsgiver til underpris som skattepliktig ved ervervet av aksjene, jf. Utv. 1979 side 253, Utv. 1985 267, og Utv. 1991 side 430.

Ved tegning av aksjer ved forhøyelse av aksjekapital er registreringstidspunktet avgjørende, jf. Utv. 1993 side 28.

Etterbetaling av arbeidsinntekter periodiseres samlet ved forfall. Den urimelighet som dette kan medføre med progressive skattesatser må justeres etter skattebetalingslovens kap. VII.

Dersom erververen avhender sitt tilgodehavende (diskonterer det) blir periodiseringstidspunktet når skattyteren mottar oppgjør for rettigheten.

Adgang til å få beløpet betalt foreligger i utgangspunktet når det kontraktsfestede forfallstidspunktet er inntrådt. Skjæringspunktet finner man ikke i skatteretten, men i pengekravsretten. Det er altså en ren fortolkning av rettsgrunnlaget som finner sted. Mangler lovregulering eller avtale, anvendes regelen i gbl. § 5, 1. ledd , 2. punktum om påkrav.Etter bl.a. Harnolldommen Rt. 1976 side 1317 må forfallstidspunktet legges til grunn også om det er avtalt langt frem i tiden. Tilsvarende hvor det senere gis henstand. Klarest er det hvor henstand gis før første forfall.

Periodisering finner ikke sted så lenge det foreligger en misligholdssituasjon fra debitors side. Da er det ikke adgang for kreditor til å få ytelsen erlagt.

Zimmer behandler enkelte særspørsmål vedrørende flybonusreiser på side (331). Trolig vil bonusreisen måtte periodiseres når den kan kreves erlagt, jfr. § 41, 7. ledd, 4. punktum, siste alternativ.

For idrettsutøvere gjelder de vanlige prinsipper for inntekts‑ og utgiftsperiodisering. Er derimot inntekten satt inn på fond i henhold til vedtekter for særforbundenes fond for aktive utøvere godkjent av Finansdepartementet, skattlegges inntektene som er satt inn på fondet når midlene faktisk utbetales til idrettsutøveren, jfr. ABC 1994 side 404.

En avansert besvarelse vil gjerne i forbindelse med redegjørelsen for kontantprinsippet komme inn på hva som blir situasjonen dersom det skjer endringer på subjektsiden mellom innvinningstidspunktet og periodiseringen. Dersom skattyteren gir bort fordringen, skal han fortsatt beskattes etterhvert som den innløper, jfr. Rt. 1956 side 1070 (Eriksen). Dør skattyteren går kravet over på arvingene, og da blir inntekten skattefri både hos arvelater og arving, jfr. Rt. 1947 side 64 (Arnesen).

Fordelene.

Det bør også forventes en gjennomgang av hvilke fordelstyper som reguleres av kontantprinsippet.

Arbeidsinntekter må avgrenses mot virksomhetsinntekter. Grensen er vanskelig, og det forventes ikke at kandidatene i denne sammenheng skal komme nærmere inn på dette.

Arbeidsinntekter er først og fremst inntekter i arbeidsforhold, men omfatter også arbeidsinntekter utenom arbeidsforhold, dog ikke arbeidsinntekt i regnskapspliktig næringsvirksomhet.

Det bør gjerne komme frem at oppregningen i bestemmelsen ikke er uttømmende, jf. uttrykket "o.l".

Arbeidsinntektssurrogater, så som f. eks. erstatning ved personskade, følger samme prinsipp.

Arbeidsinntekter omfatter foruten kontant lønn, naturalytelser og utgiftsgodtgjørelser i arbeidsforhold så langt de er skattepliktige.

Pensjonsinntekter refererer seg til både offentlige og private pensjoner. Dersom pensjonen inngår i vederlag for salg av fast eiendom, følger periodiseringen realisasjonsprinsippet, selv om det er avtalt betaling over flere år. Hvis ytelsen etter avtalen skal løpe i selgerens (mottakerens) levetid, kan det være mer usikkert, da det hele ikke på samme måte får preg av å være et inntektssurrogat. Rene føderådsytelser følger hovedregelen for pensjonsinntekter.

Underholdsbidrag må forstås likt i 7. og 10. ledd, slik at det oppnås symmetri.

2.2. Periodiseringr av fradragsposter.

2.2.1. Skattelovens 5 41, 10. ledd, 1. punktum.

Regelen er sålydende: 'Utgifter, der kommer til fradrag ved inntektsansettelsen, henføres i alminnelighet til det tidspunkt da den skattepliktige har pådratt seg en ubetinget forpliktelse til å dekke dem'.

Dette er skattelovens alminnelige regel om periodisering av fradragsposter. Regelen omfatter bare fradragsposter som har form av utgifter (betalingsforpliktelser), men henger nøye sammen med det generelle prinsipp om at fradragsposter først kan anses periodisert når de er realisert for skattyteren. Regelen utfylles og modifiseres av andre regler i skatteloven, så som f. eks. § 44, § 45, jf. § 43 og § 50 og § 53.

Det er et grunnkrav at det foreligger en ubetinget betalingsforpliktelse. Således er verken betaling eller inntrådt forfallsdato noe vilkår for fradragsrett. Hva som skal til for at forpliktelsen kan sies å være ubetinget må avgjøres ut fra den alminnelige pengekravsrett.

Er forpliktelsens omfang omtvistet, må fradragsretten begrenses til den uomtvistede del.

I løpende rettsforhold, så som for leie og låneforhold, innebærer dette at leieutgifter og renteutgifter skal periodiseres til det tidspunkt som de kontraktsmessig refererer seg til, og at faktisk betalingstidspunkt ikke er avgjørende. Faktisk forskuddsbetaling gir derfor ikke tidligere periodisering. Ved forskuddsbetaling av en ikke ubetinget forpliktelse, er periodiseringsvikårene ikke oppfylt.

Man får ikke fradragsrett ved å betale et rentekrav på forskudd. Fradrag kan kreves uansett når faktisk betaling finner sted, endog om man må forvente mislighold.

Hvis betalingsforpliktelsen gjelder utgifter som kan ha betydning for inntektservervet i flere år fremover, kan den ikke anses periodisert. Bl.a. bestemmelsene i skattelovens § 44 1. ledd litra c, jf. § 44 A‑1 regulerer aktiveringsplikten her.

2.2.2. Skattelovens § 41, 10. ledd, 2. punktum.

Regelen er sålydende: 'Departementet kan gi regler om begrensning av fradragsrett for påløpte renteutgifter når påløpte og forfalte renteutgifter ikke er betalt ved inntektsårets utgang.

Ved forskrift 24 juni 1992 nr. 483 (vedlagt oppgaveteksten) er gitt regler om fradragsføring og inntektsføring av misligholdte renter for ikke regnskapspliktige skattytere. Der er bestemt at renteinntekter som er inntektsbeskattet i realisasjonsåret, men som ikke betales i forfallsåret, kan bringes til fradrag i forfallsåret.

I realiteten begrenser forskriften fradragsretten for renteutgifter.

Hvor renteutgiften realiseres og forfaller same år, foreligger ikke fradragsrett hvis rentene ikke faktisk er betalt innen årets utgang.

Misligholdte renter blir etter forskriften i virkeligheten å periodisere etter kontantprinsippet. Oppofrelse av fordelen er da nødvendig for å få fradragsrett.

Skattelovens § 41, 10. ledd, 3. punktum.

Regelen er sålydende: 'Utgifter til erverv av inntekter som nevnt i § 41, 7. ledd, l.‑4. punktum og utgifter til regelmessig understøttelse og lignende utredelser som nevnt i § 41 første ledd e, samt renter av gjeld i Statens lånekasse for utdanning henføres i alminnelighet til det tidspunkt da utgiftene utredes.'

Dette er den alminnelige utgiftsfradragsregel, og den gjør unntak fra hovedregelen i første punktum. Etter denne bestemmelse er betalingstidspunktet det avgjørende uansett om det skjer ved forfall eller tidligere. Utgiften periodiseres ved betaling, ikke ved pådragelse eller forfall .

Unntaket gjelder utgifter som har tilknytning til de inntektstyper som er angitt i 7. ledd, 4. punktum. Unntaksregelen er modifisert i 4. punktum. Videre gjelder unntaktet utgifter som er fradragsberettiget etter skattelovens § 44, 1. ledd, bokstav e, og renter til lånekassen.

For disses vedkommende, hvor fradragstidspunktet er knyttet til betalingen, vil det være mulig å fremskynde fradragstidspunktet gjennom forskuddsbetaling.

3. Noen synspunkter på karakterfastsettingen vedrørende oppgave 1.

Når det gjelder periodiseringsreglene for inntekter er pensumdekningen er god. Oppgaven ligger innenfor den del av pensum som det ut fra pensumkravet forventes "grundig kjennskap" til. Det må derfor kreves en del kunnskaper om dette.

Når det derimot gjelder periodiseringsreglene for fradrag, er det en nokså stemoderlig behandling i pensum (i alt en side, hvorav en del i petit). Her fordres etter pensumkravet dessuten kun "kjennskap". Det bør derfor stilles små krav på dette punkt.

Av en god besvarelse må det også kreves at disposisjonen er ryddig, at problemstillingene holdes klart fra hverandre, samt at kandidaten ser sammenhengene til skatteretten forøvrig.

En vilkårsorientert og rettskildeorientert fremstilling som viser innsikt i skatterettens systematikk bør belønnes.

Av en laudabel besvarelse bør det kreves dokumentert noen konkrete kunnskaper om inntektsperiodiseringsreglene både forsåvidt gjelder prinsippenes virkemåte (skjæringstidspunktene), og med hensyn til hvilke fordelstyper som faller inn under de ulike prinsipper. Det bør kreves en vettug fremstilling med kunnskapsmessig substans for å få laud. Man bør også kunne forvente noen konkrete eksempler på reglenes virkemåte.

En besvarelse som ikke innholder særlig mer enn en tilfeldig opplisting av enkeltheter fra lovteksten, og ellers for det meste generell synsing uten noen rettskildemessig forankring eller bredde, bør bedømmes til stryk. Det er en tendens i de svakere besvarelsene til avskrift/omskriving av ordlyden, kombinert med litt synsing om hvorfor regelen har fått det innhold den har. Også renteforskriften har vært gjenstand for en del avskriving/omskriving. Det bør ikke gi særlig uttelling.

Det bør ikke trekke særlig ned om det er tynt vedrørende periodisering av utgifter/fradrag.

Sensorveiledning 4. avdeling juridisk embetseksamen H 95 ‑ teori nr. 2 del 2:

"Tvistemålsloven § 197"

Anbefalt litteratur er Jo Hov, Rettergang i sivile saker (2. utg. 1994) med tilhørende "puffelister". Sentralt står særlig s. 415 ‑ 419 hvor § 197 er behandlet.

Det er ikke oppgitt tilleggslitteratur. Jeg viser likevel til Schei, Tvistemålsloven med kommentarer bind II s. 34 ‑ 41 og Aasland, Utenrettslige erklæringer tvistemålsloven § 197, i Rett og rettssal (festskrift til Rolv Ryssdal, 1984) s. 243 ‑ 258. Det kan imidlertid ikke forventes at kandidatene har lest disse.

1.Innledning

Den lovbestemmelse som oppgaven omhandler gjelder bevisførselen i tvistemål. Innledningsvis kan det pekes på at det i utgangspunktet er opp til partene å avgjøre hvilke bevis de ønsker å føre og på hvilken måte dette skal skje. Dette kan i og for seg forankres bl.a. i tvml. § 86, men følger også av lovens system ved at bevisavskjæring i alle tilfeller krever en særskilt begrunnelse (og hjemmel). Se til sammenligning Andreassen i JV 1994 s. 111 som legger til grunn at prinsippet om fri bevisførsel kan utledes av tvml. § 183 (som imidlertid direkte kun gjelder rettens frie bevisbedømmelse). En meget sentral begrensning i partenes herredømme over bevisførselens form er bevisumiddelbarhetsprinsippet slik dette bl.a. kommer til uttrykk i tvml. § 195. All bevisførsel ‑herunder parts‑ og vitneforklaringer ‑ skal i utgangspunktet skje direkte for den dømmende rett. Prinsippet gjelder i alle instanser sml. § 377, men det finnes viktige unntak bl.a. for Høyesterett, jfr. § 374 annet og tredje ledd. Se også § 403 tredje ledd om behandlingen av kjæremål. Det må kunne forventes at kandidatene på et eller annet sted i sin besvarelse kobler § 197 opp mot dette prinsipp, jfr. også Hov s. 415. Om det også vises til muntlighetsprinsippet er det i og for seg greit, selv om dette egentlig står mer i bakgrunnen.

Som en følge av umiddelbarhetsprinsippet er det kun rent unntaksvis at loven åpner for bevisopptak ved annen rett, jfr. § 220. Enn mindre åpner loven for bruk at utettrettslige forklaringer og erklæringer avgitt i anledning saken, jfr. § 197. Sml. Ot.prp. nr. 1 (1910) s. 179 første spalte hvor sammenhengen med adgangen til bevisopptak utenfor hovedforhandling ble fremhevet. Dersom umiddelbar bevisførsel av en eller annen grunn ikke Jar seg gjennomføre er lovens prinsipale ordning at det i stedet skal skje bevisopptak i rettslige former, sml. også reglene om fjernavhør av vitner i § 199a med tilhørende forskrifter. Tanken er mao. At om man først må velge et middelbart bevis, bør dette likevel være best mulig, sml. Augdald s. 195 og Aasland s. 244.

Oppgavens terra er det nærmere innholdet i regelen om bevisavskjæring i § 197. Kandidatene kan peke på at regelen gjelder i alle instanser, sml. § 377. Bestemmelser gjelder både under saksforberedelsen og hovedforhandlingen. Den gjelder også for kjæremålssaker, jfr. Rt. 1986 s. 863 og ved avgjørelser etter § 373 tredje ledd, jfr. Schei II s. 35 og Aasland s. 255. En kandidat med oversikt vil også nevne at vi har en nokså tilsvarende regel for vitners vedkommende i strpl. § 297 annet ledd for de tilfeller hvor vitnet ikke er til stede under hovedforhandlingen (sml. § 296 annet ledd hvor vitnet møter).

Bakgrunnen for lovens skepsis mot utenrettslige erklæringer og forklaringer ligger for det første i de mer almene innvendinger mot å fravike umiddelbarhetsprinsippet, særlig ved at rettens grunnlag for en riktig bevisbedømmelse blir svekket dersom f.eks. parts‑ og vitneforklaring ikke gis direkte for retten.

I tillegg kommer at utenrettslige erklæringer og forklaringer i sin alminnelighet må regnes som langt mer upålitelige enn forklaringer avgitt ved rettslig avhør. Mulighetene for å kontrollere svakheter eller misforståelser er små. Forbudet i § 197 har således også en side mot kontradiksjonsprinsippet. Retten og motparten vet heller ikke hvordan erklæringen er kommet i stand, f.eks. om det er brukt press, tvang eller belønning, eller om avgiveren har vært tilstrekkelig oppmerksom på alvoret ved å avgi bevis. Utenrettslig erklæringer eller forklaringer er ikke avgitt etter formaning og forsikring, og heller ikke i den mer høytidelige atmosfære som råder under hovedforhandlingen. De ellers virksomme påminnelser om sannhetsplikten er således ikke til stede.

Slike erklæringer kan hertil for private sakkyndiges vedkommende (og vel også for ordinære vitner) lett to form av partsinnlegg og bestillingsverk, slik at "deres erklæringer derfor er av tvilsom verdi som objektivt grunnlag for rettens avgjørelse", jfr. Ot.prp. nr. 1 (1910) s. 179 annen spalte, sml. Hov s. 415. Schei II s. 35 taler om "annenrangs og upålitelige bevismidler". Se også Aasland s. 244 ‑ 245 som peker på situasjoner hvor bruk av slike erklæringer og forklaringer likevel kan ha sine fordeler.

2. Hvilke dokumenter som omfattes av forbudet i § 197

Forbudet i § 197 kommer til anvendelse på "utenrettslige erklæringer eller forklaringer, som andre enn oppnævnte sakkyndige har avgit i anledning av saken". Hvordan kandidatene velger å gripe den nærmere fortolkning an, får være en smakssak. For min del synes jeg det kan være greit om de uttrykkelige begrensningene i regelens anvendelsesområde først påpekes.

(1) Utenfor § 197 faller på grunnlag av en motsetningsslutning for det første rettslige forklaringer eller erklæringer, dvs. hvor det har funnet sted bevisopptak for den rett som har saken eller bevisopptak for annen rett, sml. for øvrig § 196. Se også Schei II s. 35.

For det andre faller skriftlige erklæringer fra rettsoppnevnte sakkyndige utenfor, jfr. også § 244 første ledd. Slike står i en helt annen stilling enn private sakkyndige, bl.a. fordi de forutsettes å opptre objektivt og uavhengig av partene. Hvor de(n) sakkyndige i henhold til § 244 annet ledd også skal avgi forklaring under hovedforhandlingen er det nokså uproblematisk at det under saksforberedelsen inngis en skriftlig erklæring. Tvert om er det normalt en stor fordel både for partene og retten å ha en skriftlig redegjørelse tilgjengelig forut for hovedforhandlingen. Sml. for øvrig Scliei II s. 40 som antar at en sakkyndig erklæring avgitt to bruk i barnefordelingssak også må kunne brukes ved midlertidig avgjørelse etter barnel. §§ 38 eller 46, og at dette generelt må gjelde hvor det treffes midlertidig avgjørelse i tilknytning til verserende tvist hvor det i anledning hovedsaken er avgitt rapport fra rettsoppnevnt sakkyndig.

Etter lovendring av 28. april 1978 nr. 18 gir § 197 første ledd annet punktum også adgang til å gjøre bruk av sakkyndige erklæringer innhentet av Forbrukerrådet eller Markedsrådets utvalg for forbrukertvister. Her er det ikke tale om rettsoppnevnte sakkyndige, men man har antatt at slike sakkyndige likevel har den fornødne uavhengighet, jfr. Aasland s. 247. At det i disse tilfeller ofte vil være aktuelt også å innstevne vedkommende til å avgi vitneforklaring er en annen sak, sml. Hov s. 417.

(2) De her nevnte lovbestemte unntak fra § 197 burde ikke volde særlige problemer for kandidatene. Mer krevende kan det være å gi en fortolkning av passusen "forklaringer eller erklæringer ... avgit i anledning av saken". Heri ligger to uttrykk som må fortolkes, og det kan være hensiktsmessig å starte med uttrykke "forklaringer eller erklæringer"

Uttrykket omfatter alle typer skriftstykker, jfr. Ansland s. 246 og Scliei II s. 36. Eksempelvis omfattes brev (Rt. 1976 s. 1506), notater (Rt. 1991 s. 851), referater nedtegnet av andre, ulike rapporter og uttalelser (Rt. 1989 s. 196 og 1990 s. 343). I utgangspunktet omfattes også juridiske betenkninger, jfr. Rt. 1933 s. 1114, 1940 s. 340, 1952 s. 1023 og 1990 s. 343, dog formentlig med unntak av redegjørelser for generelle rettssetninger, jfr. også Hov s. 416, Aasland s. 253 og Scliei II s. 38. Her vil imidlertid § 191 kunne brukes for å avskjære slik "bevisførsel".

Det har etter loven ‑ om man ser bort fra de rettsoppnevnte sakkyndige ‑ ingen betydning hvem som har avgitt erklæringen eller forklaringen. Foruten erklæringer eller forklaringer fra vitner og private sakkyndige, omfatter bestemmelsen således også forklaringer eller erklæringer avgitt av partene, sml. Rt. 1993 s. 1071. Det er selvsagt anledning for dem til å redegjøre for sitt syn på saken. Her vil imidlertid § 122 annet ledd (sml. også § 300 annet ledd) sette grenser. Forbudet i § 197 kan heller ikke omgås ved at det i prosesskrift refereres fra angjeldende erklæring eller forklaring, jfr. Rt. 1980 s. 1679.

For offentlige dokumenter i forvaltningssaker må det imidlertid gjøres et nokså generelt unntak, jfr. Rt. 1968 s. 1080 og 1971 s. 767, jfr. Hov s. 418 og Schei II s. 37 ‑ 38 med visse forbehold. Også Aasland s. 253 er noe reservert på dette punkt. Dersom en offentlig tjenestemann avgir erklæring i anledning den verserende sak rammes derimot dette av § 197, jfr. Rt. 1979 s. 1693 og 1986 s. 834. Sml. også RG 1963 s. 620.

Det bør vel også tilføyes at loven ikke er begrenset til skriftstykker. Også andre måter å formidle erklæringen eller forklaringen på er omfattet, f.eks. ved bruk av lyd‑ eller videopptak, sml. Rt. 1987 s. 548 og Sdiei II s. 36. Regelen kan imidlertid ikke forstås slik at den også rammer forklaringer for retten om hva andre måtte ha sagt. Derimot vil slikt vitneprov kunne avskjæres etter § 189 første ledd nr. 4.

(3) Det andre uttrykk i § 197 som må fortolkes er kravet om at forklaringen eller erklæringen er "avgit i anledning av saken". Utenfor faller således en hver nedtegnelse som er foretatt uten særskilt foranledning av tvisten mellom partene, jfr. Aasland s. 247.

Men selv om nedtegnelsene er foranlediget av tvisten som sådan, rammes dette ikke av § 197 dersom forklaringen eller erklæringen ikke "er avgitt i anledning av eller med tanke på en verserende rettssak", jfr. bl.a. Rt. 1971 s. 767, 1972 s. 831 og 1981 s. 861, samt Aasland s. 248 og Schei 1I s. 36. Poenget er at det som regel bare er i slike tilfeller at de ovenfor omtalte betenkeligheter gjør seg gjeldende. Dokumenter som er kommet i stand uavhengig av saken skal derimot kunne brukes som bevis i henhold til kapitel 19, og beviskraften beror på den alminnelige regel i § 183.

Utenfor faller således f.eks. korrespondanse mellom partene, deres prosessfullmektiger eller tredjemann (også sakkyndige) når siktemålet ikke har vært å bruke det fremkomne som bevis i senere rettssak, sml. også Rt. 1960 s. 1398. Det er også lagt til grunn at politiforklaringer og etterforskningsdokumenter uhindret av § 197 kan legges frem f.eks. i senere erstatningssak, jfr. Rt. 1963 s. 508, Hov s. 416, Schei II s. 36 og Aasland s. 248. Tilsvarende gjelder uttalelser som er fremkommet i forbindelse med annen tvisteløsning, jfr. Rt. 1981 s. 681 som gjaldt psykologerklæring avgitt i anledning fylkesmannens avgjørelse i sak om samværsrett. Sml. Rt. 1983 s. 1567. Se likevel Hov s. 416 som ‑ bl.a. under henvisning til RG 1963 s. 620 tar et forbehold hvor senere rettssak "fremstilte seg som mer enn alminnelig nærliggende". Slik også Aasland s. 251.

Er derimot erklæringen innhentet etter at forliksklage eller stevning er uttatt, rammes denne av § 197 selv om det klart skulle foreligge et formål ut over at denne skulle tjene som bevis, jfr. Rt. 1989 s. 196. Hov s. 417 er inne på dette, men poenget er noe "bortgjemt".

En viss innskrenkende tolkning av § 197 må gjøres i forhold til nøytrale opplysninger hentet fra f.eks. offentlige registre (f.eks. Meteorologisk institutt) og offentlige attester. Det samme vil formentlig gjelde erklæringer fra private dersom innholdet er ukontroversielt og bruken er åpenbart ubetenkelig, jfr. Hov s. 419, Schei II s. 39 og Aasland s. 251. De innvendinger som eller gjør seg gjeldende mot bruk av utenrettslige erklæringer eller forklaringer gjør seg i liten grad gjeldende i forhold til slik dokumentasjon.

3. Hvilken bruk av dokumentene det er som forbys

I § 197 står det kun at slike erklæringer eller forklaringer ikke kan "brukes". Med dette menes ‑ i hvert fall i første rekke ‑ "brukes som bevis". En slik presisering åpner dermed for annen bruk, jfr. f.eks. Rt. 1991 s. 505 hvor det ble godtatt at legeerklæring ble sendt den medisinsk sakkyndige som bakgrunnsmateriale.

Størst praktisk betydning har imidlertid adgangen til under saksforberedelsen ‑ og selvsagt også senere ‑ å legge frem ulike typer tall‑oppstillinger og tekniske beregninger som siden skal ledsage avgiverens forklaring under hovedforhandlingen. Illustrerende rettspraksis finnes f.eks. i Rt. 1991 s. 851, 1991 s. 922, 1991 s. 1240 og 1993 s. 660. Beregninger eller tall‑oppstillinger som legges frem for retten kan imidlertid ikke inneholde mer vurderingspreget materiale, jfr. f.eks. Rt. 1991 s. 1240 og 1991 s. 1411. Se for øvrig Hov s. 418 og Schei II s. 38.

Sml. også § 217 annet ledd (vitner) og § 113 (parter) om adgangen til å støtte seg til nedtegnelser under forklaringen for retten. Disse bestemmelser gir likevel ingen selvtsendig hjemmel for fremleggelse, jfr. Rt. 1968 s. 1080 og Aasland s. 246.

4. Adgangen til fremleggelse av dokumenter som rammes av § 197

Det gjelder ikke et absolutt forbud mot å bruke utenrettslige forklaringer og erklæringer som bevis. Vi har flere unntak, hvorav de to viktigste fremgår direkte av ordlyden i § 197 første ledd.

(1) For det første kan disse brukes dersom motparten samtykker, jfr. § 197 første ledd. Lovens utgangspunkt er nok at uttrykkelig samtykke må foreligge, men etter omstendighetene kan også unnlatelse av å protestere være å likestille med samtykke, se nærmere Schei II s. 39 og Aasland s. 254.

Samtykke kan gis før erklæringen er utarbeidet, jfr. Rt. 1984 s. 1456. Anses samtykke som avgitt kan ikke dette trekkes tilbake. Bevisavskjæring kan imidlertid likevel skje etter § 189 første ledd nr. 3 og 4, og retten kan selv beslutte bevisopptak innenfor rammene av § 190, jfr. Ot.prp. nr. 1 (1910) s. 179 første spalte.

For det ‑ nok ganske upraktiske ‑ tilfellet at retten av eget tiltak trekker erklæringer omfattet av § 197 inn i saken, må det formentlig være en forutsetning at begge parter samtykker, jfr. Augdald s. 195.

Hos Hov s. 419 er samtykke kun nevnt med en setning, og det bør vel derfor ikke stilles store krav til kandidatene på dette punkt.

(2) Bruk av slike erklæringer eller forklaringer kan også tillates dersom rettslig avhør "ikke kan foretages", jfr. § 197 første ledd. Forutsetningen for bruk av dette alternativ er mao. at forholdene ikke ligger slik an at § 220 (eventuelt § 199a) kan anvendes.

Etter ordlyden i § 197 omfattes vel kun tilfeller hvor rettslig avhør er umulig, f.eks. fordi vedkommende er død eller på grunn av sykdom eller svekkelse er ute av stand til å avgi forklaring, jfr. også Aasland s. 254. Tilsvarende må formentlig gjelde hvor vedkommende ikke lar seg oppdrive, jfr. Scitei II s. 39. At vedkommende er forhindret fra å møte i retten er neppe tilstrekkelig. Heller ikke at bevisopptak kan være tungvindt, f.eks. fordi det må foretas i utlandet, jfr. Aasland s. 254.

Mer diskutabelt kan det være om § 197 er til hinder for at et vitne som nekter å forklare seg eller som intet husker kan foreholdes en eventuell tidligere utenrettslig forklaring, se Aasland s. 254 og Hov s. 419. Schei II s. 39 stiller seg positiv.

(3) Foruten unntakene i § 197 finnes enkelte andre særskilte lovbestemte unntak. I saker undergitt forenklet rettergang kan utenrettslige erklæringer og forklaringer brukes dersom retten finner det "ubetenkelig", jfr. § 322a første ledd nr. 5) annet punktum. På denne måten kan man spare både tid og omkostninger, hvilket var hovedhensynet bak innføringen av regler om forenklet rettergang. Uttrykket "ubetenkelig" gir retten et visst skjønn, men må ikke forstås slik at bruk av utenrettslige erklæringer eller forklaringer i et hvert tilfelle vil være kurant.

Sml. også tilsvarende regel i § 481 fjerde ledd (overprøving av administrative frihetsinngrep) og i lov om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner (19. mars 1965 nr. 3) § 6 tredje ledd annet punktum. De to sistnevnte kan det ikke forventes at kandidatene er kjent med.

5. Saksbehandlingen ved avgjørelse etter § 197

Avslutningsvis er det positivt om kandidatene kort redegjør for saksbehandlingen ved bevisavskjæring etter § 197.

Dokumenter omfattet av § 197 skal ikke sendes (eller legges frem for) retten med mindre det på forhånd er klart at vilkårene for fremleggelse er til stede, jfr. § 197 annet ledd første punktum. Ved dette søkes å forebygge at dommeren skal gjøre seg kjent med innholdet, og dermed erverve en slags "privat viten" som i alle tilfeller må holdes utenfor. Dersom dokumentet likevel sendes retten, skal dommeren ex officio to dette ut av saken, se nærmere Ot.prp. nr. 37 (1959 ‑ 60) s. 11‑12. Slik avgjørelse kan treffes uten at motparten er hørt, men det er selvsagt ikke noe i veien for at partene gis adgang til å uttale seg om spørsmålet, jfr. Schei II s. 40.

Avgjørelsen skal utenfor hovedforhandling treffes ved beslutning, jfr. motsetningsvis § 189 tredje ledd. Beslutningen kan treffes av den saksforberedende dommer, jfr. § 166, Rt. 1989 s. 364 og 1991 s. 1243. Se også § 374 siste ledd. Beslutningen er gjenstand for kjæremål, jfr. § 396. Kjæremålsrettens avgjørelse er bindende for retten (med unntak av Høyesterett), jfr. § 391. Er spørsmålet avgjort ved kjæremål kan dette således ikke senere gjøres til ankegrunn.

Under hovedforhandlingen treffes avgjørelse om å nekte beviset ført ved kjennelse, jfr. § 189 tredje ledd. Kjennelsen kan ikke påkjæres, jfr. § 397.

Avgjørelse om å tillate beviset ført treffes også under hovedforhandlingen ved beslutning, jfr. Rt. 1989 s. 364 og 1991 s. 1243. Heller ikke slik avgjørelse kan påkjæres, jfr. § 397 (se dog nr. 4). 1 begge tilfeller kan imidlertid avgjørelsen gjøres til ankegrunn.

Ved sensuren må det legges til grunn at § 197 er en sentral bestemmelse med nære forbindelseslinjer til sentrale prosessrettslige prinsipper, særlig umiddelbarhetsprinsippet. Spesielt vanskelig er oppgaven heller ikke. Det er imidlertid tale om en halvdags‑oppgave, og kravene må selvsagt avpasses i forhold til det. Sensorene bør også merke seg den stedvis noe summariske behandling i den anbefalte litteratur (Hov).

For bestått må kreves at bestemmelsen plasseres i en viss prosessrettslig ramme, og særlig mener jeg at forholdet til umiddelbarhetsprinsippet må være kjent. Et minimum av evne til å lese hva som står i bestemmelsen og kjennskap til hovedlinjene må ‑ sammen med en ikke altfor uryddig og tilfeldig disposisjon ‑ også være en forutsetning for bestått karakter. Kandidater som skriver "fra spredte felter i sivilprosessen" kommer nok meget lett i faresonen.

For laudabelt resultat må det ‑ foruten mer inngående kunnskaper ‑ kreves en viss evne til begrunnelse, problematisering og drøftelse. Kjennskap til sentrale trekk i rettspraksis må også kunne kreves av den laudable kandidat.

Den gode laud vil nok helst utmerke seg ved oversikt og selvstendig forståelse, analytisk tilnærming og evne til å se § 197 i et bredere prosessrettslig perspektiv. En besvarelse på høyt nivå vil nok også kreve ikke ubetydelig av faktiske kunnskaper.

Den 10. november 1995