Sensorveiledning

Juridisk. embetseksamen 4. avdeling høst 1996

Praktikum fredag 8. november 1996 kl. 09.00 ‑ 18.00

Oppgaven dekker områder innen strafferett, straffeprosess, forvaltningsrett og sivilprosess. Det burde gi kand anledning til å vise at de har både en praktisk og teoretisk forståelse.

Om pensum vises til utsendt pensumoversikt/pensumlitteratur. Så vide jeg kan se er kravene for alle deler av oppgaven "grundig kjennskap" og karakterbedømmelsen må reflektere dette. (Dog muligens unntak for spesielle sider av bedrageribestemmelsenc, dette på grunn av eksamenskravet som er formulert som: " Grundig kjennskap til allmenne hovudprinsipp og reglar i norsk strafferett om ansvarslæra. Kjennskap til feire av dei viktigaste spesielle straffeboda, særleg om vinningsbrotsverk og valdsbrotsverk" ‑ Det er dog krav om grundig kjennskap til reglene om ansvarslæren. Samlet sett må man derfor kreve godt kjennskap til også bedraberibestemmelsene. Dekningen i pensum er uansett god her).

Del 1

Første spørsmål som reises er hvorvidt Peder har krav på dom i forhørsrett. Han anfører en del mer personlige/familiære grunner, påtalemyndigheten viser til proscssøkonomiske grunner for å nekte dette. Det burde være sikker rett, og i samsvar med strprl § 248 ordlyd at siktede ikke kan velge her. Det er opp til påtalemyndigheten å avgjøre dette etter eget skjønn. Et skjønn som ikke kan overprøves. Dette spørsmål er såpass "enkelt" at det vil være lite skjønnsomt av kandidatene å utmale Peders krav med lange rettspolitiske drøftelser. "Svaret" leses rett ut av § 248 og de som drøfter dette uten å koble drøftelsen opp mot ordlyden i § 248 må trekkes for det. En del kand nevner, og drøfter strprl § 13. Hovedregelen er at forening av flere saker finner sted, men andre ledd gir anledning til at saker atskilles. Men uansett om retten (som avgjør evt atskillelse slik at promilledelen kan behandles særskilt) skulle nekte eller tillate atskillelse, så trengs påtalemyndighetens begjæring for forhørsrettsbehandling. Skulle en kand således komme til at retten samtykker i atskillclsc er problemet med å kreve forhørsrettspådømmelse ikke løst uten at § 248 drøftes. Svært få kand gir noen inngående analyse av § 13, og hos Andenæs nevnes den ikke i forbindelse med problemstillingen vedrørende begjæring etter § 248. Om kand helt overser § 13 har jeg lagt mindre vekt på det.

Det som derimot nok vil kunne falle noe vanskeligere for kand er spm om påberopelse av nødrett, når alle de faktiske forhold erkjennes ‑ og selv om det ikke uttrykkelig sies i oppgaven ‑ at Peder erkjenner straffskyld for øvrig ‑ det må det ligge i ønsket om forhørsrettsbehandling skulle jeg tro vi kan legge til grunn. Altså sett bort fra nødrettsinnsigelsen, så erkjenner Peder "alt". I vår hadde vi teorioppgaven Dom i forhørsrett, men i den forbindelse kom det så ofte frem noen drøftelse om dette særemnet (forholdet til nødrett). Her tvinges vel kandidatene til ikke bare å to standpunkt, men også å prøve å si noe fornuftig om dette. Poenget er å drøfte om påberopelse av nødrett hindrer at vilkåret om "uforbeholden tilståelse" er innfridd, dvs det går på skyldkravet, den subjektive side. Videre ‑ selv om kand skulle komme til at der er gitt en uforbeholden tilståelse må det tas standpunkt til om forhørsretten kan frifinne om den kom til at nødrett forelå etter stri § 47.

I dette tilfellet er det promillekjøring, og da kommer særbestemmelsen i § 248 tredje punktum til anvendelse. Slik faktum er lagt opp i oppgaven rar det etter min mening ingen særskilt betydning her for de spørsmål som nevnes ovenfor.

(Noen vil kanskje reagere på påberopelse av nødrett og hevde at dette jo egentlig er nødverge ‑ han verger seg mot Lars Holm som han finner truende. Slik gjorde herredsretten i Rt 1979 s. 429 (gjengitt i Mæland side 90), men Høyesterett opphevet på grunn av lovanvendelsen og sa: "Rettmessigheten av tiltak som settes i verk for å avverge angrep, og som ikke er rettet mot angriperen, må bedømmes etter nødrettsregelen." Forholdet i den saken var tiltalte som kjørte i alkoholpåvirket tilstand for å redde seg bort fra en ungdomsgjeng som gikk til angrep på ham. Dommen er det henvist til hos Andenæs alm str.rett s 158 men uten referat, dog i et avsnitt som drøfter den samme problemstilling: når nødvergehandlingen går ut over tredjemann).

Forhørsretten kan ikke frifinne ‑ jfr Andenæs str.prosess I s 388. Men selv om dommeren skulle komme til at nødrett ikke foreligger og således "slipper" å frifinne, så kan den ikke dømme da påberopelsen ikke gjør tilståelsen uforbeholden, dette selv om en bruker § 248 tredje punktum om promillekjøring.

Bedragerisaken ‑ strl § 270 jfr § 271. Subsidiært § 271 a

I og for seg en "tradisjonell" strafferettslig bedømmelse av om skyldig eller ei.;

Kand må drøfte straftbarhetsvilkårene ut fra faktum. Men det synes som at det er her de fleste kand har hatt størst problemer. Det kan dels skyldes at bestemmelsen ikke er enkel, men og slik faktum i saken er ‑ der er ingen

patentløsning på vår sak.

"Godbiten" i denne del av praktikum er anførselen om at grov uaktsomhet ikke kan kombineres med vinnings hensikt. Problemstillingen er naturlig nok kun aktuell for tilfellet at det ikke kan påvises forsett. Kand må derfor eventuelt

drøfte dette subsidiært. Andenæs i Formuesforbr side 122 (1992 utg) drøfter dette og viser også til sin artikkel i L&R 1992 s. 1‑2. [Andenæs i sisteutgaven‑4, 1996 s. 118 utdyper problemstillingen ytterligere, også med henvisning til "diskusjonen i L&R mellom ham og Oftedal Broch i 1993 s 263‑265 og 265 -266.] Problemstillingen er også behandlet i Straffelovkommentaren II s 730 som er tilleggslitteratur.

Et poeng for den gode kand å få frem er at lovgiver øyensynlig ikke var klar over problemstillingen ved lovendringen i 1991 ‑ derfor er den heller ikke drøftet i forarbeidene. Andenæs nevner i siste utgave at en mulig tolking er at grov uaktsomhet uttømmende angir skyldkravet, og at det ikke i tillegg kreves vinnings hensikt. han viser bla til dansk strl. En annen løsning som Oftedal Broch foreslår er å fastholde kravet til vinnings hensikt, men å tilpasse det til skyldformen grov uaktsomhet: Gjerningsmannen skaffer seg en vinning han forstår er uberettiget, mens for § 271 a er det tilstrekkelig at han har vist grov uaktsomhet i så måte, dvs at han burde forstått at vinningen var uberettiget og at det var grovt

uaktsomt at han ikke forstod det. Andenæs peker på at i praksis vil det neppe gjøre store forskjellen om en velger den ene eller andre forståelse. Etter begge løsninger vil det være mulighet for å domfelle etter § 271 a når gjerningsmannen på grunn av en uaktsom rettsvillfarelse tror at han har rett til den ytelse han skaffer seg, og derfor ikke kan straffes for bedrageri etter § 270. Dette siste som Andenæs påpeker har relevans for vår oppgave.

Det kan bli spørsmål om Villfarelse mht Peders forhold ‑ spm om det faktisk er inngått avtale kan kanskje oppfattes som et spørsmål om faktisk villfarelse, evt spm om tolkingen av avtalen er rettsvillfarelse. Det spørs om noen kommer inn på dette.

Utnytte en villfarelse (§ 270 nr 1) ‑ dette er spm om Peder utnytter firmaets dårlige regnskapsrutiner ‑ noe han har kjennskap til. Om en rubriserer det som utnytte eller fremkalle er kanskje en smakssak, på en måte gjør han vel begge deler. Men uansett er det tilstrekkelig å kunne påvise utnyttelse. (Andenæs Formuesforbr. siste utg s 92)

Kravet om forledelse viser til at det må foreligge årsakssammenheng mellom den uredelige opptreden og den tapsbringende handling. Andenæs nevner her som ett av flere eksempler det å forlede til oppfyllelse av kontrakt før den tid plikten inntrer. Det kan muligens hevdes ‑ vi får se om kand reiser dette ‑ at også firmaet var i en stags villfarelse (ikke fremkalt av Peder) om at kontrakt ville bli inngått. Det er så ‑ men poenget mener jeg er at uten Peders faktura ville pengene i alle fall aldri ha blitt utbetalt før etter at kontrakt rent faktisk var inngått.

Innbetaling før evt rettmessig innbetaling. Hører med under uberettiget vinning. Selv om det legges til grunn at kontrakt ville blitt inngått, så har Peder vet innrømmet (uten å være klar over det) at han skaffer frem en uberettiget vinning. Betaling selv en ukes tid før den eventuelt ville vært rettmessig er både rettstridig og uberettiget vinning. (Se dog Andenæs i 1996 utg på s 104 øverst om betydningen av evt evne og vilje tit å betale for uberettiget kreditt).

Det er vet ikke særskilt påberopt, men det ligger vel an til ‑ ut fra faktum ‑ at det kan påberopes rettsvillfarelse. Men selv om det er tvil om det faktisk er inngått avtale så har dette og en side mot rettsvillfarelse. Uansett for løsningen her spiller det vet heller liten rolle. Peder var klar over at endelig avtale (som kan gi rett til fakturering) ikke var inngått. Det at han tar en sjanse fordi han er overbevist at avtale vil bli resultatet er ingen villfarelse emm. (Dog om rettsvillfarelse ‑ se betydningen i forb med § 271 a ovenfor).

Grov uaktsomhet/vinnings hensikt jfr ovenfor.

Hensikt inngå kontrakt mot å yte noe, poenget er utbetaling før kontrakten er sluttet, og før Peder har f°att anledning til å yte noe. Noen kand vil kanskje koble dette ‑ hensikt om å yte noe ‑ opp til drøftelse av vinnings hensikt. Altså på grunn av at hensikten var å yte noe så foreligger ikke vinnings hensikt. Dette er otter min mening et bomskudd. Poenget er ikke at Peder mente å yte noe det er jo på det rene at ble kontrakt inngått så ville Peder yte (via firmaet) sitt. Poenget er at han fremkaller en betaling før han har krav på den. Jeg ville tro han kunne blitt dømt for bedrageri selv om det senere skulle gå i orden med kontrakten. (Men i praksis ville han da neppe blitt anmeldt ....) Dog, når jeg sitter her og reflekterer over dette ‑ disse synspunkter (som jeg foreløpig beskrev som bomskudd) vil kunne få betydning for bedømmelsen av vilkåret "volder tap eller fare for tap". Skulle kontrakten ha blitt oppfylt, så var tapet likviditetstapet i en kort periode, men faren for tap vil kunne avhenge av hva som omfattes av forsettet her. Vi får se hvordan kandidatene turnerer dette. Jfr Andenæs siste utg s 103/104: "Hvis det foreligger en risiko for at han ikke kan oppfylle sine forpliktelser, foreligger fare for tap og dermed forutsetningene for bedrageristraff". Og som Andenæs er inne på s 104 (i 1992 utgaven på s 107/108) om midlertidig ytelse som ellers ikke kan skaffes, som lån i øyeblikks forlegenhet, vinnings hensikt foreligger men om der er både vilje og evne til å betale tilbake foreligger ikke fare for tap. Dette siste blir i vår oppgave en bevisvurdering. Tilstanden til firmaet indikerer nok manglende evne.

Kausjonsløftet slettet ‑ er det en vinning og var det hensikten? og er det en fordel?: Burde være klart. Det selv om banken evt ikke ville kunne forfølge kravet på grunn av Peder ikke søkegod. De ville uansett ha kravet i behold og kunne melde det i en evt konkurs, selv uten dividende er det et personlig krav som ikke faller bort om Peder tas under konkursbehandling. (En annen ting er at når banken har fatt oppgjør er det ikke banken som har krav lenger, men

firmaet som har fått et regresskrav mot Peder. Slikt sett kan det kanskje hevdes at Peder ikke er blitt noen forpliktelse .... ).

Betydning av fordel for svigermor, jfr bestemmelsens ordlyd om fordel for andre. I så måte er oppfylt, men den subjektive side, at skylden må dekke også dette bør kand se kan være et problem. Få kand drøfter dette. Det kan være vanskelig å si (ut fra faktum slik det er presentert) om Peder på gjerningstidspunktet tenkte så meget på å skaffe svigermor en uberettiget vinning. (Svigermors tanker eller mangel på slike betyr her intet).

Betydning av fordel for firmaet (ikke særskilt påberopt i oppgaven) jfr om svigermor. Men det er jo egentlig direkte av hensyn til firmaet Peder handler men her er der en så nær sammenheng mellom Peders egeninteresse og firmaets at det uansett ikke kan være tvil om at Peder ved handlingen også søker oppnå egen vinning ‑ om ikke annet for at han er avhengig av firmaets økonomi for selv å eksistere økonomisk sett. Men lovteksten dekker seg eller andre.

Vinnings hensikt når var klar over ble oppdaget. Dette skulle ikke ha betydning særlig så lenge der var en fordel som utnyttes eller tenkes utnyttes i tides frem til oppdagelsen. Det er klart at selv om man vet at det blir oppdaget etter en stund, så oppnår man en uberettiget vinning i tides frem til oppdagelsen.

Legemsbeskadigelsen ‑ spm om subsummeres som beskadigelse (229) eller fornærmelse (228) ‑. neppe grunnlag for drøftelse om 228 med kunne forstå situasjon. Men flere gjør det subsidiært. Her må en være på vakt for hva kand skriver: Finner en at skaden er for liten til å bli 229 skade, så er den også for liten til å bli 228 andre ledd skade ‑ forskjellen ligger i forsettet. Presiseres det derimot at det er 228 første ledd så er det ok. En nevner at det muligens kan falle inn under 228 andre ledds "betydelig smerte" ‑ det må være ok så lenge det presiseres at dette ikke nødvendigvis isolert sett er det samme som "ordinær" 229 skade. Imidlertid er neppe smerten i vår sak sterk nok til å kunne forsvare dette alternativ. Det vises til lærebøkene med eksempler på skader i grenselandet fomærmelse/beskadigelse.

Betydningen av at fornærmede var vast til denne form for skade i forb med boksingen. Det skal vel her i utg punktet foretas en objektiv vurdering. Problemet er vanligvis omvendt i det særlig svake sjeler etter relativ "lette" slag ligger igjen som kadaver. Jeg ser dette mer som et spm om forsettet og hva det skulle omfatte mht skadefølgen. I vårt tilfelle må bemerkes at Peder, da han slo, ikke var klar over at Lars var bokser (og var vant med blåmerker etc). Peder kan derfor emm ikke høres med at Lars pleide få slike skader på "frivillig" basis. Om det skulle få betydning ved straffutmålingen trenger kand ikke to standpunkt til.

Promillekjøringen ‑ betydningen av nedrettspåberopelsen ‑ jfr ovenfor om dette. Lite heldig om kand gir seg ut på inngående diskusjon om det egentlig var nødverge. Jeg ser en "fare" ved problemstillingen. Det er de dårlige kand som uten videre legger til grunn at det er nødrett og da ikke drøfter dette (dvs om det skulle være nødverge). Så har vi de noe bedre kand som i alle fall ser at dette kunne være et problem ‑ men de tar feil når de så tross alt tar problemstillingen opp. Hvem er egentlig dårligst?? Men det kan også være de meget flinke som er fullt ut fortrolig med det hele og for eks Rt 1979 s 429 ‑ Men de tar det ikke opp fordi det ikke er påberopt i oppgaven. Flere kand synes å kjenne denne avgjørelsen. For øvrig er det få kand som gir seg inn på noen diskusjon om nødrett her egentlig er nødverge eller ei, jfr hva jeg innledningsvis skrev om nødrett i forbindelse med § 248.

(ingen grunn til å drøfte straffeutmåling eller andre prosessuelle spm) Det går igjen ved denne sensur og at en rekke kand tar opp spm som ikke er reist i oppg og heller ikke trengs drøftes ut fra faktum. Det kan vanskelig gi noen uttelling emm.

DEL II

Stikkordsmessig:

Kand bør først drøfte om det var gitt forhåndstilsagn, og kunne ordfører ved å meddele vedtaket ytterligere binde kommunen

Kan et forhåndstilsagn omgjøres.

Ugyldig vedtak ‑ habilitet – usaklige/utenforliggende hensyn

Avvisning på grunn av overprøving av rene politiske vedtak, evt innen det frie skjønn.

Krav om dom på utbetaling. Kan domstolene fatte forvaltningsvedtak ‑ er der grunnlag for annet enn å påvise ugyldighet. kan ugyldigheten repareres ved nytt vedtak, hvor en står fritt så kan i alle fall ikke domstolen gi slikt pålegg.

Adgang kumulasjon ‑ hva er til hinder: samtykke nødvendig? kravet til samme prosessform vil det forhindre kumulasjon (kap 33 Baker en særskilt prosessform?).

Forhåndstilsagn.

Det er uheldig om kand uten videre legger til grunn at forhåndstilsagn foreligger. Dette bør drøftes, også utgangspunktet om bindende forhåndstilsagn kan gis og hvor strenge vilkår det stiftes. Dvs om vedtaket i seg selv kan sies å være et forhåndstilsagn, evt om ordføreren har gift et slikt og da om han kan binde kommunen. Slik som faktum nå er i oppgaven (den var noe forskjellig i forslaget) er noe av poenget med ordførerens stilling falt bort. Det er mulig oppgavens ordlyd nå fører til at alt mer eller mindre avhenger av selve vedtaket fra august 1995 er et bindende forhåndstilsagn.

Deretter kommer problemstillingen om et i utgangspunktet bindende forhåndstilsagn likevel kan omgjøres. Dette på grunn av både evt endrede forutsetninger, men og ut fra at de politiske vurderinger kan skifte, endrede faktiske forhold som hensyn til arbeidsmarkedet osv.

Likeledes om det kan være relevant å ta hensyn til at en ikke ønsker å støtte lenger en org som evt oppfordrer til sivil ulydighet. Oppgaven gir en rekke opplysninger som kan brakes i drøftelsene. Dette siste om sivil ulydighet synes få ta opp.

Når det hevdes ugyldighet bør det drøftes både om der er saksbehandlingsfeil på grunn av mulig inhabilitet (jeg vet ikke om kand kommer til å se dette som ikke uttrykkelig er påberopt). Det viser seg svært få kand tar opp inhabilitet som mulig ugyldighet. Det var medlemmer i kommunestyret som var medlemmer eller i begge de to organisasjonene. Det er mulig kand utelater alt om inhabilitet også fordi de føler dette er 1. avd pensum. Emm lite holdbart.

Men ugyldighetsanførselen går også på, og det er mer direkte kommet til uttrykk i oppgaven: usaklige hensyn/utenforliggende hensyn. Jeg minnes dommen om Frogner hospits RT 1957 s. 86 , det at det i og for seg var et aktverdig formål å sikre kommunen sykepleierne bolig kunne i den dommen ikke begrunne et avslag når formålet var et annet.

Avvisning på grunn av politisk vedtak ‑ her er vi egentlig inne på området for det frie skjønn. Noe domstolene i utgangspunktet er avskåret fra å prøve. Det kand bør få frem er at selv om vi skulle komme til at man her er i kjernen av det frie skjønn, så kan domstolene prøve både saksbehandling og grensene for det frie skjønn og selvsagt om der har vært myndighetsmisbruk. Hvorvidt kand ser at det også er en prosessuell side til spørsmålet dvs om avvisning eller frifinnelse det rette ‑det gjenstår å se. Omtrent ingen tar opp dette siste spm om avgjørelsesformen.

Hva kan domstolene gi dom for ‑ dette reiser spm om domstolene kan fatte et forvaltningsvedtak, eller nøye seg med å kjenne vedtaket ugyldig. I Mortvedtdommen RT 1951 s. 19 ble fattet direkte vedtak ‑ MEN her er dette antatt å være et unntak fra den store hovedregel. Det er vel i teorien fremhevet som det eneste klare eksempel på at Høyesterett har gått så langt. Det burde i alle fall være klart at selv om vedtaket er ugyldig så kan det ikke fattes noe nytt "vedtak" av domstolene dersom det ugyldige vedtak kan repareres ved fornyet behandling, evt det er rom for fritt skjønn. Dette burde føre kand til at i alle fall i vår sak kan domstolene neppe gå lenger enn å kjenne vedtaket ugyldig. En annen sak er at domstolene kan legge sterke føringer for nytt vedtak i domspremissene. Se for øvrig om problemstillingen Frihagen (1992) III s 214. Omtrent ingen kand er inne på betydningen av at tvangsfullbyrdelse for pengekrav ikke kan gjennomføres overfor stat eller kommune (Hov s 143 i kapittel om Gjenstand for fullbyrdelsessøksmål). jfr kommuneloven § 52. Men som Hov presiserer, "domsslutning har imidlertid (ofte) samme form som i andre fullbyrdelsesdommer. Men når det er på det rene at dommen likevel ikke kan fullbyrdes, blir det egentlig bare et terminologisk spørsmål om en vil karakterisere dommen som en fastsettelsesdom eller som en fullbyrdelscsdom." Jeg har ikke sett noen kand så langt som har fått frem dette poeng.

Kumulasjon ‑ Hov Sivilprosess drøfter denne problemstilling relativt inngående ‑se side 72 ‑ 73. Han kommer vel til at reglene hindrer kumulasjon, men reelle hensyn skulle tilsi kumulasjon. Spørsmålet har visstnok ikke vært hverken påberopt eller prøvet av HR. Jeg tror det ville holde ‑ dvs at kumulasjon tillates. Uten å ha sjekket etter må det vel ha vært en rekke saker hvor det rent faktisk har vært kumulasjon ‑ men ingen har reflektert over det [Dette må kanskje modifiseres noe ‑ jeg ser i Frihagen III s 204/205 at han er inne på disse spørsmål ‑ men mer ut fra synsvinkelen om det foreligger rettslig interesse. Det er klart at en forutsetning for å kunne kumulere er at det foreligger rettslig interesse i forhold til begge parter en ønsker å kumulere med. Dette kommer. som Frihagen nevner ofte frem i ansettelsessaker mot det offentlige hvor en ønsker tredjemann (den uheldige som ble ansatt) dradd inn i saken]. Frihagcn i sine forelesninger pleide alltid å vise til lagmannsrettsdommen RG 1969 s 325 (Agder) om hyttene på Hvaler hvor enkefru Wilhelmsen ikke dro pensjonateieren inn i saken. Hennes dom i forhold til kommunen fikk derved ingen direkte rettskraftsvirkning i forhold til tredjemann. Og som Eckhoff påpekte, hyttene står visstnok der ennå. Poenget med dette er bare å vise at kandidatene bør være oppmerksom på at dette kan være en praktisk problemstilling som man må være rede til å forholde seg til. [Se for øvrig Frihagen Forvaltningsrett III side 203 hvor han påviser at dommen har satt spor etter seg med bl.a. Frihagens egne rablerier fra et seminar som nå er innrammet og henger på Dragefjellet. Dette kun med som en kuriositet i veiledningen‑].

Vurdering ‑ del I og II antagelig noenlunde lik i omfang ‑ vanskelig å si. Vanligvis skriver en god del kandidater seg en del ut på første del så tidsnød på del II, men obs på at en del kand tar for seg del II først. Så ingen generell regel her. Uansett skal kand fordele den tilmålte tid og selv sørge for disponering av sin besvarelse så den fremtrer rimelig balansert. Gjennomgående skriver de fleste mer om del I enn del II, til dels betydelig mer. Men det synes ofte være som nevnt, utslag av tidsnød/feildisponering av tid. Likevel tror jeg nok del 1. er noe mer omfattende enn del II og dette må få tilsvarende utslag ved karakterfastsettelsen.

Burde være rimelig godt dekket i pensum. Der er vel ingen "skjulte" bestemmelser som få har hørt om .... Det er stort sett sentrale problemstillinger som reises i alle deler av oppgaven. Må forvente en del bruk av rettspraksis, særlig forvaltningsdelen.

Strykgrensen er som regel det enkleste å sette, da er det meste håpløst, og disse besvarelsene gir seg som regel selv. En stryk på en av delene fører ikke automatisk til stryk for dagen. Det må bli en helhetsvurdering hvor det som vanlig også vektlegges hvor kvalifisert stryken er og om hele rettsområder‑ kan synes puffet.

For laud må det kreves relativt mye på fjerde avdeling. Kandidatene skal nå kunne skrive praktikum med oversikt og orden. Det bør ikke bli rot med grunnlagene og kand må evne drøfte grunnlag og anførsler på en ordentlig måte uten at det surres sammen. Det er en prøve i seg selv å kunne skille det vesentlig fra det uvesentlige og disponere tilsvarende. Laud krever både kunnskaper og evne til rasjonelle drøftelser med mening og forstand. Mye synsing er lite heldig. Man bør få frem lovens (eller rettsreglenes) vilkår og drøfte i tilknytning til faktum slik de er gitt. Spekulasjon i faktum bør unngås, men hvor faktum tier må det tillates en viss åpning for at man tar ting for gitt/forutsettes uten at dette må gli over i rene spekulasjoner.

Mitt inntrykk samlet sett er lite stryk, men mye i det dårlige skikt, og lite gode karakterer.