SENSORVEILEDNING TIL TEORIOPPGAVE NR.1

STRAFFBAR MEDVIRKNING

Eksamenskravet er angitt som "(g)rundig kjennskap til allmenne hovedprinsipp og reglar i norsk strafferett om ansvarslæra."

Anbefalt litteratur på området er Johs. Andenæs, Alminnelig strafferett (3. utg. 1989) s. 287‑305. Boken er i 1997 kommet i 4. utgave, og medvirkningsansvaret er her behandlet s. 295 313. Fremstillingen er så godt som identisk i de to utgavene, og på 18 sider begge steder; forskjellen ligger i at 4. utgaven er ajour i forhold til nyere rettspraksis.

Henry John Mæland. Innføring i strafferett (1995) s. 71‑79 behandlet også medvirkning.

Medvirkningsspørsmål er videre behandlet hos Johs Andenæs,, Formuesforbrytelsene (5. utg. 1992) s. T3738 i forhold til strl. § 275 om utroskap, og fremstillingen her fallet inn under den anbefalte litteratur, men det er mulig at kunnskapskravet likevel bare er "kjennskap til ... vinningsbrotsverk .,.". Også denne boken er kommet i en sjette utgave i 1996, og det nevnte medvirkningsspørsmålet er her behandlet s. 134‑35; også her er rettspraksis ajourført,

En mer prinsipiell fremstilling av medvirkningslæren finnes først og fremst hos Johs. Andenæs. Av medvirkningslæren i norsk rett. Tidsskrift for Rettsvidenskap 1940 s. 237‑80 og G. Astrup Hoel. Delaktighet i forbrydelser (1941).

Mer avgrensede medvirkningsspørsmål er drøftet av Erling Johannes Husabø. Rett til sjølvvalt livsavslutning (1993) s. 215 ff. og s. 293‑‑306.

1. Innledning; medvirkningsbegrepet

Oppgaven er svært omfattende, og en sensorveiledning om et slikt tema kan lett bli det samme. Det skal jeg prøve å unngå.

Allerede begrepet "medvirkning" reiser vanskelige spørsmål. Tre ulike tilfellegrupper kan skilles fra hverandre.

Den første gruppen er såkalt fellesaksjon; flere gjerningspersoner beslutter at de sammen skal begå et straffbart forhold.

Den andre er hva man kan kalle bistand; en medvirker hjelper hovedmannen til å begå et straffbart forhold.

Den tredje gruppen er anstiftelse eller tilskyldelse (psykisk medvirkning); medvirkeren overtaler eller påvirker hovedmannen til å begå et straffbart forhold.

Denne inndelingen har jeg hentet fra Alf Ross Forbrydelse og straf (1974) s. 118‑‑175 ff., særlig s. 140 ff.

Gruppeinndelingen bygger på et slags teknisk medvirkningsbegrep ‑ man sondrer mellom den som fysisk utfører lovbruddet på den ene siden og den som "bare" er medvirker på den andre siden. En eller annen form for gruppering av ulike medvirkningskategorier må kandidatene gjennomføre; hvis ikke, er jeg redd fremstillingen blir rotet og usammenhengende.

Noen ganger krever straffeloven selv en bestemt, mer kvalifisert medvirkningsatferd. F.eks. strl. § 126 første ledd om den offentlige tjenestemann som "forleder eller tilskynder" en underordnet til forbrytelser i tjenesten eller hallikbestemmelsen i strl. § 207 om den som "forleder" noen til å drive ervervsmessig utukt.

Reelt sett, også med tanke på hvem som er mest å klandre, er ikke dette tekniske medvirkningsbegrepet avgjørende, heller ikke straffutmålingsmessig, se nærmere nedenfor under IV.

Noen kandidater vil kanskje komme inn på Bernhard Getz' synsmåte: at

~det rettslig sett ikke er noen forskjell mellom hovedmannen og medvirkeren, se Getz juridiske Afhandlinger. Om den saakaldte delaktighed i forbrydelser (1903) s. 1‑95 (også trykt i Rt. 1876 s. 1-64). Getz' synspunkt bygger på at medvirkeren er årsak til at en forbrytelse blir begått, og med en medvirkningslære vi i dag forfekter (særlig II nedenfor), er standpunktet ikke holdbart.

I noen tilfelle vil et slikt årsakssyn direkte kollidere med den formelt språklige utformingen av noen straffebud, nemlig de som rammer å "bevirke eller medvirke" til noe, se feks. strl. §§ 98, 100 og 101.

Straffelovens løsning, at medvirkning noen ganger er tatt med, andre ganger ikke, vitner klart om at lovgiveren har stått med et bein i hver leir; Getz skrev selv det første utkastet til lover i 1887.

II. Når er medvirkning straffbart?

Til forskjell fra nær sagt alle andre lands straffelovgivning har straffeloven av 1902 ingen fellesbestemmelse om når medvirkning kan straffes (strl. § 58 gjelder bare straffutmåling).

Noen ganger er medvirkning nevnt i straffebestemmelsen (f.eks. § 233 om forsettlig drap), andre ganger ikke (f.eks. § 239 om uaktsomt drap eller § 237 om uaktsom, grov legemsskade).

Høyesterett har ved avgjørelsen i Rt. 1936 s. 612 (strl. § 237) bestemt at det, i de tilfellene hvor medvirkning ikke er nevnt, beror på en tolkning av det aktuelle straffebudet om en medvirkningsatferd rammes direkte etter bestemmelsen. Det reiser seg her et spørsmål om hvorvidt lovkravet er oppfylt, jf. Grl. § 96, og de kandidater som ser dette, bør få et poeng.

Andre avgjørelser som knesetter dette tolkningsprinsippet er Rt. 1945 s. 109 (Quislingsaken) og Rt. 1974 s. 382 (Lillehammersaken).

I den sistnevnte saken var spørsmålet oppe om straffebudet direkte (strl. § 239) rakk like langt som om bestemmelsen hadde hatt et medvirkningstillegg; et mindretall på én dommer ville kreve årsakssammenheng mellom medvirkningsatferden og drapet, noe som trekker i retnings av en noe innsnevring av ansvarsområdet for et straffebud uten medvirkningstillegg.

Iallfall disse to avgjørelsene bør kandidatene være kjent med. Andenæs på s. 303 nevner flere avgjørelser om det samme spørsmålet.

Dette tolkningsprinsippet må gjelde også i forhold til forskrifter, men her oppstår det et ekstra spørsmål, nemlig om delegasjonsloven gir rom for å forstå forskriften på en slik måte at det man ellers ville kalt medvirkningsatferd, også rammes.

Det kreves ikke at medvirkningsatferden, enten medvirkningstillegget er med eller ikke, er en årsak til forbrytelsen, i betydning at den er nødvendig. Derimot kreves det et medvirkende årsaksforhold. Dette spørsmålet er helt ut avhengig av hva man nærmere mener med "årsak", se nærmere Andenes på s. 302 og Husabø s. 215 ff. Dette årsaksspørsmålet ble det prosedert på i Andrawessaken, Rt. 1995 s. 1228, men kom ikke på spissen i Høyesterett.

Smuglerdommen.i Rt. 1982 s. 1315 fremheves i teorien (Andenæs s. 298 og Mæland s. 74 (hos Mæland kalt seilerdommen) som eksempler på at Høyesterett har gått for langt i å statuere straffansvar i medvirkningssammenheng.

I de tilfellene hvor medvirkning positivt er nevnt i straffebudet, spiller det ingen rolle for straffansvaret om man har å gjøre med en anstifter, en medhjelper eller en sidegjerningsmann.

Mange kandidater vil nok komme inn på eksempler av medvirkning; at jeg holder vakt mens noen bryter seg inn osv. Slik eksempelbruk er grei nok, men hvis ikke kandidaten evner å få tak i medvirkning som strafferettslig fenomen, har vedkommende neppe forstått medvirkningsspørsmålet fullt ut.

Synspunktet fellesaksjon bør drøftes særskilt, fordi vi her har å gjøre med to, sidestilte gjerningspersoner. Tre (eller flere) personer har bestemt seg for å begå et straffbart forhold sammen, og de har fordelt oppgavene; en skal være sjåfør under bankranet, en annen skal holde vakt og den tredje skal fysisk sett gjennomføre ranet. I tilfellene av fellesaksjon har Getz' synsmåte mye for seg; det er ingen forskjell mellom en (teknisk) medvirker og en hovedmann; de har begge to realisert gjerningsinnholdet i et straffebud, på ulik måte.

I slike tilfelle av fellesaksjon er det to rettsavgjørelser som er sentrale. Den ene er Lillehammersaken fra 1974, og den andre er Andrawessaken fra 1995.

Lillehammersaken bør være kjent, se ovenfor under I.

I Andrawessaken var spørsmålet om Andrawes hadde medvirket til drap av flykapteinen ‑ eller "bare" vært med på flykapring. Borgarting lagmannsrett ville splitte spørsmålsstillingen opp, men Høyesterett var ikke enig; "... de som deltar i en flykapring ... må ha et medvirkeransvar for drap som skjer under kapringen med mindre det foreligger spesielle omstendigheter som peker i motsatt reining." (Rt. 1995 på s. 1231). De kandidater som kjenner avgjørelsen, og ser hvilke spørsmål den reiser, må få et kraftig pluss. Etter min mening er denne løsningen ikke så selvsagt, og det lar seg gjøre å argumentere mot den. Bl.a. synes jeg Høyesteretts henvisning til Andenæs (teori, s. 298) og tidligere rettspraksis (meget spesielle forhold under okkupasjonen) ikke rekker så langt. Hvis noen kandidater kjenner dommen og er kritisk på en god måte, har vi. utvilsomt med en meget innsiktsfull kandidat å gjøre!

For ordens skyld bemerker jeg at jeg er enig i avgjørelsen; det jeg ikke helt kan forsone meg med, er begrunnelsen fra Høyesteretts side. Rettskildebruken liker jeg ikke.

Tilfellene av fellesaksjon grenser inn til spørsmålet om psykisk medvirkning og hva man skal gjøre for å komme seg ut av området for straffansvar. En avgjørelse fra Høyesterett i Rt. 1984 s. 1300 innebærer at det for ansvarsfrihet kreves noe mer enn at man så så si ombestemmer seg og ikke "vil være med" lenger; domfelte måtte "... på en klarere måte ha distansert seg fra det straffbare forhold ... som han la grunnen for" (på s. 1301). Hvordan domfelte skulle ha forholdt seg, sies det ikke noe om; det er som motsatt av eventyret ‑ det fikk en ulykkelig slutt. Kjenner kandidatene dommen og tar den kritisk opp, er det etter mitt syn et klart pluss.

I relasjon til Andrawessaken kan man reise spørsmålet om hvordan Andrawes konkret skulle ha forholdt for å komme seg ut av ansvarsområdet for medvirkning til drap.

Psykisk medvirkning bør kanskje mest hensiktsmessig tas opp i forbindelse med tilskyndelse. I tilskyndelse ligger at man så å si har skapt hovedmannmens forsett til å begå et lovbrudd, mens den psykiske medvirkning ikke krever mer enn at man iallfall har styrket et slikt forsett. Psykisk og fysisk medvirkning kan meget vel foreligge samtidig; man hjelper til under den direkte utførelsen av forbrytelsen på en slik måte at hjelpehandlingene også fremstår som en oppmuntring til hovedmannen om å gjennomføre sift forehavende.

Noen ganger er "medvirkning" gjort til en egen straffebestemmelse, f.eks. strl. § 317 om heleri. Kandidatene skal ikke gi seg inn på heleribestemmelsen, men mange nevner den som et eksempel på etterfølgende "medvirkningsatferd".

Et spørsmål som noen kommer inn på, er om f.eks. strl. §140 om oppvigling kan benyttes sammen med et medvirkningsansvar i forhold til det lovbruddet man offentlig oppfordrer til. Svaret er vel ja (psykisk medvirkning eller tilskyndelse), se Andenæs på s. 301 (jeg har skrevet noe om dette i TfR 1990 s. 485 ff, særlig s. 539‑41).

Andre ganger er loven formulert på en slik måte at medvirkning antas å falle utenfor; feks, strl. § 385 om den som under et slagsmål griper til kniv (Andenæs s. 302). Eksemplet kan etter min mening bygges på en noe met alminnelig lære: hvis det er tale om en hovedmann som et såkalt spesialsubjekt, kommer medvirkningsatferd i et merklig lys; kan jeg medvirke til at feks. en offentlig tjenestemann røper sin taushetsplikt?

Hvis det man kaller hovedgjerningen ikke kommer til utførelse, hovedmannen ombestemmer seg eller blir pågrepet før lovbruddet er fullbyrdet, kan. det for medvirkeren bli tale om straffansvar for forsøk, jf. strl. § 49 første ledd.

I prinsippet er også uaktsom medvirkning straffbart, og i særlovgivningen er dette ansvaret vanligvis uttrykkelig lovfestet. I straffeloven finner man ikke slike bestemmelser, og da blir det som nevnt spørsmål om slik medvirkning rammes direkte etter loven.

III. Isolert bedømmelse

Hver enkelt gjerningsperson, medvirker eller hovedmann, skal bedømmes isolert, også i forhold til kravet om subjektiv skyld.

Hvis hovedmannen går videre enn det medvirkerens forsett omfatter, kan ikke medvirkeren straffes for den følgen som ligger utenfor hans forsett. Reks. begår hovedmannen et drap under et ran. De kandidatene som ser at dette kravet egentlig innebærer at hovedmannens forsett er det faktiske objektet som medvirkerens forsett skal dekke, har i tilfellet et godt tak på problemstillingen. (Knud Waaben uttrykker det slik at medvirkeren må kjenne til hvilket forsett han tjener, Waaben, Det kriminelle forsæt (1957) s. 313 fL).

Medvirkningsansvaret er som hovedregel ikke aksessorisk, dvs. at det ikke forutsetter at hovedmannen kan straffes. Hvis hovedmannen er under den kriminelle lavalder eller ikke tilregnelig (strl. §§ 44 og 46) kalte man tidligere medvirkeren under slike omstendigheter for en middelbar gjerningsperson, og en slik terminologi har fortsatt mye for seg.

I tilfelle av utroskap, strl. § 275, gjelder likevel at medvirkningsansvaret forutsetter at hovedmannen kan straffes, se f.eks. Rt. 1994 s. 1328. Løsningen er begrunnet i at slikt utroskap har et sterkt preg av pliktbrudd over seg, og at det er lite naturlig å statuere et medvirkningsansvar i forhold til en hovedmann som ikke er strafferettslig ansvarlig for pliktbruddet. Dette unntaket fra hovedregelen er uttrykkelig nevnt i pensum (Andenæs, Formuesforbrytelsene s. 134‑35), og det må kunne kreves at kandidatene er kjent med det.

Også andre vilkår for straff må bedømmes særskilt for medvirkeren og hovedmannen; f.eks. kan det være slik at den ene går fri ansvar fordi han har trådt tilbake fra et forsøk (strl. § 50), den andre ikke.

Spørsmålet om straffrihetsgrunner må i prinsippet bedømmes på samme måten; f.eks. kan hovedmannen gå fri på grunn av nødrett (strl. § 47), mens medvirkeren ikke gjør det. Slike tilfelle er nevnt hos Andenæs på s. 311.

IV. Straffutmålingen. Straffbortfall

Kandidatene må kjenne til strl. § 58 ‑ og forstå bestemmelsen.

Kort sagt er § 58 både en straffbortfallsgrunn og en straffnedsettelsesgrunn.

Med uttrykkene "samvirket" og "Medvirken" sikter strl. § 58 ikke til det tekniske medvirkningsbegrepet ‑ både den tekniske hovedmann og medvirker faller således inn under bestemmelsen.

Språklig sett forutsetter strl. § 58 også at hovedmann og medvirker har et bevisst, felles forbrytersk må1, dvs. at den uaktsomme medvirker fait utenfor (‑samvirket til et strafbart Øiemed_.."). Slik kan neppe bestemmelsen forstås, se Andenæs på s. 312.

I tilfelle hvor straffen enten kunne ha vært satt til bøter eller ved forseelser (også med fengsel her) kan straffen falle helt bort, jf. strl. § 58 siste punktum. Dette er en straffbortfallsgrunn som er lett å overse.

V. Vurdering

Oppgaven må sies å være noe vanskelig å hanskes med, og noen har da også fått klare disposisjonsproblemer.

For å stå bør man nok kreve at kandidatene forstår at medvirkningssituasjonene kan være ulike, se ovenfor under I om en slik, mulig typeinndeling. Man må også kunne forvente at kandidatene skiller mellom de straffebud som uttrykkelig har et medvirkningstillegg og de som ikke har det, og at de i denne sammenhengen får frem det tolkningsprinsippet som avgjørelsen i Rt. 1936 s. 612 knesetter, se ovenfor under II.

En god kandidat vil sannsynligvis skille mellom det jeg har kalt det tekniske medvirkningsbegrepet og det reelle ‑ iallfall i forhold til strl. § 58 må dette komme frem. En kandidat med oversikt over ulike medvirkningstilfelle,

og som klarer å skrive mest mulig konkret, gjerne med referanse til rettspraksis på iallfall viktige områder, bør få god uttelling.

De kandidatene som innfrir kravene angitt like ovenfor, ligger etter min mening klart i laudsonen.

jeg har meget få stryk, en god del på laudnivå ‑ og tre/fire kandidater som klart skiller seg ut ved god oversikt og gode kunnskaper.

Oslo, 5. desember 1997.