Sensorveiledning, 4. avdeling høsten 1998

Teorioppgave nr 2

"Krav om lovhjemmel i forvaltningsretten"

1. Litteratur

Oppgavens tema er sentralt i forvaltningsretten, og litteraturdekningen må sies å være god. I den tilrådde litteraturen er temaet behandlet i Arvid Frihagen, Forvaltningsrett bind 1(3. utg. 1991) kap 4 og 5. Kandidatene vil også kunne hente relevant stoff fra andre deler av forvaltningsretten og fra andre deler av pensum, bl a rettskildelæren. Forutsetningene for å løse oppgaven burde være nokså like enten man har studert etter 1984‑ordningen eller etter 1997‑ordningen, selv om "pensum" i forvaltningsrett ikke er helt likt for de to ordningene.

Erfaring tilsier at en del kandidater leser fremstillingen til Torstein Eckhoff og Eivind Smith (Forvaltningsrett 6. utg. 1997) i tillegg til eller i stedet for Frihagens bøker. Hvilken litteratur den enkelte kandidat har valgt, kan selvsagt ikke ha betydning for karaktersettingen. Forskjellene i de to nevne fremstillingene tilsier også at det gis en viss romslighet med hensyn til hvilke spørsmål som tas opp, avgrensningen av temaet og hvordan problemstillingene vinkles.

Mens Arvid Frihagen kan sies å to utgangspunkt i den tradisjonelle læren om at inngrep i borgernes rettssfære krever hjemmel i lov, er perspektivet til Eckhoff/Smith at hjemmel i lov kreves dersom det ikke finnes andre kompetansegrunnlag. Spørsmålet om hva som er et inngrep kommer derfor mer i bakgrunnen. Reelt sett er det likevel ikke så stor forskjell på de to fremstillingene. Også i Frihagens bok er drøftelsen av alternative kompetansegrunnlag en sentral del av fremstillingen.

2. Avgrensning av oppgaven

Oppgaven skulle ikke volde de helt store avgrensningsproblemene. Forrige gang legalitetsprinsippet i forvaltningsretten ble gitt som oppgave til eksamen (høsten 1996), var formuleringen "Krav til materiell kompetanse ved utøving av forvaltningsmyndighet". Denne oppgaveordlyden førte til at enkelte kandidater

avgrenset oppgaven svært vidt, der store deler av forvaltningsretten ble trukket inn.

Risikoen for dette skulle være mindre slik oppgaven er formulert nå. Oppgaveteksten "krav om lovhjemmel i forvaltningsretten" kan oppfattes som noe snevrere enn den nevnte teksten fra 1996, siden oppmerksomheten blir rettet spesielt mot hjemmelen lov. Dette betyr etter min mening likevel ikke at‑en bør legge stramme‑rammer for hva den enkelte kandidat bør skrive om. Det viktigste må være at han eller hun viser kunnskap og forståelse for de viktigste problemstillingene som kan reises i tilknytning til hjemmelskravet i forvaltningsretten. Min erfaring ved den gjennomgående sensuren er at de fleste holder seg innenfor oppgavens tema, men at det er variasjoner i tilnærmingsmåte og vektlegging av ulike problemstillinger.

I det følgene vil det bli gjort rede for noen sentrale problemstillinger som kan og bør drøftes, uten at dette er ment å være uttømmende på noen måte. Jeg vil understreke at den enkelte kandidat bør gis et visst slingringsmonn med hensyn til hvilke tema som tas opp, og at veiledningen ikke må oppfattes som en momentliste over hva som må være med for å oppnå et godt eksamensresultat.

3. Rettsgrunnlaget for lovhjemmelskravet

Kandidatene bar kunne si noe om hjemmelen for kravet om hjemmel i lov på forvaltningsrettens område. Det ulovfestede legalitetsprinsippet bar være kjent for alle som har studert juss, og mange vil vel også vite at prinsippet er fastslått som konstitusjonell sedvanerett, jf Frihagen I s 115 og 116‑17.

Også lex superior prinsippet bør nevnes i denne sammenhengen. Siden loven står over forvaltningsvedtak og faktiske handlinger som forvaltningen foretar, kreves det lovhjemmel for vedtak og handlinger som ellers ville være i strid med loven. En nærmere redegjørelse for lex superior‑prinsippet faller likevel utenfor oppgaven, etter min oppfatning.

Det kan også nevnes at Grunnloven i visse tilfeller krever lovhjemmel, se §§ 50, 51, 60, 65, 96 og 99. Noen kandidater vil kanskje ha en hel del å si om § 96, men en utredning om denne bestemmelsen bør fare til trekk dersom den ikke relateres til oppgavens tema. God kunnskap om § 96 kan ikke erstatte manglende kunnskap i forvaltningsrett.

4. Reelle hensyn

Innledningsvis kan det sies noe om hva som begrunner kravet om lovhjemmel i forvaltningsretten. Blant annet kan det pekes på den nære sammenhengen mellom legalitetsprinsippet og lex superior‑prinsippet på den ene side, og maktfordelingsprinsippet på den andre. Det er likevel slik at relevansen av maktfordelingsprinsippet er svekket innenfor et parlamentarisk system.

Ellers bør kandidatene nevne demokratihensynet og hensyn til at borgerne skal kunne forutse sin rettsstilling. Den gode kandidat vil kanskje også kunne stille spørsmålstegn ved hvor sterk den demokratiske kontrollen med forvaltningen er i praksis, eller ved i hvilken utstrekning lovhjemmelskravet bidrar.til å styrke forutberegneligheten for den enkelte.

En ren opplisting av hensyn bør etter min vurdering ikke gi så stor uttelling. Det viktigste er at hensynene er forstått, og det vises gjerne best ved at kandidatene trekker disse inn i den enkelte drøftelse senere i oppgaven.,

5. Utgangspunktet om at inngrep krever hjemmel i lov

Tradisjonelt har spørsmålet om når lovhjemmel kreves vært drøftet som et spørsmål om hva som er et inngrep i borgernes rettssfære. En del typetilfelle er drøftet i Frihagen I s 140‑47, bl a fengsling, innesperring, straffeskatt, forbud, påbud, vilkår, autorisasjonskrav, regulering av rettigheter og plikter mellom private, og pålegg til borgerne. Et stykke på vei er dette rent "huskestoff' som det kanskje ikke er så lett å / skrive virkelig godt om. En forholdsvis enkel fremstilling av disse typctilfcllene bør derfor ikke trekke ned dersom fremstillingen ellers er god.

6. Alternative kompetansegrunnlag

Både Frihagen og Eckhoff/Smith legger stor vekt på spørsmålet om hvilke kompetansegrunnlag som kan erstatte lov som hjemmel for inngrep, se Frihagen I kap 4 punkt 42 og kap 5 punkt 5.1, 5.3. og 5.4, og Eckhoff/Smith side 237‑243 og s 245-251. En bør derfor kunne forvente at kandidatene har med noe om dette.

På den ene side kan man ikke kreve at alle alternative kompetansegrunnlag er med for, å få god uttelling. På den annen side bør det ikke honoreres for en ren opplisting av kompetansegrunnlag som den enkelte kandidat husker. Kunnskap og forståelse må være det sentrale. Med dette mener jeg bl a evnen til å drøfte legalitetsprinsippets gjennomslagskraft på bagrunn av hensynene bak prinsippet, og betydningen av hvilken

type og hvor stort inngrep det er tale om. Evne til rettskildeorientert drøftelse av den nærmere rekkevidde av det enkelte kompetansegrunnlag bør også gi uttelling.

Sedvanerett

En del kandidater tar opp spørsmålet om forvaltningspraksis kan være et selvstendig kompetansegrunnlag som en form for sedvanerett.

Kandidatene bør ikke gå så grundig inn på dette, men de som tar spørsmålet opp bør få frem at utgangspunktet og den store hovedregelen er at inngrep krever hjemmel i formell lov (eventuelt i forskrift med hjemmel i formell lov). Snøryddingsdommene i , Rt 1922 s 949 og Rt 1962 s 524 er eksempler på at regelen har unntak, se Frihagen I s 117‑18. Disse dommene kan ikke trekkes for langt, og kandidatene bør få fram at det

bare er i spesielle tilfelle at sedvanerett kan aksepteres som erstatning for formell lov.En annen sak som kan nevnes er Alta‑saken i Rt 1981 s 679, der HRKj godtok et ferdselsforbud som politiet hadde nedlagt i forbindelse med Alta‑aksjonen, med hjemmel i "generalfullmakten".

Et eksempel på at forvaltningspraksis ikke strakk til er Advokatsaken i Rt 1936 s 566. Eksempelet er likevel ikke helt rent, siden den "sedvane og praksis" ved Oslo politikammer som ble påberopt, var i strid med straffeprosessloven av 1887. Det var mao. ikke bare legalitetsprinsippet som gjorde seg gjeldende, men også lex superior.

Vilkårslæren i forvaltningsretten

Med hjemmel i ulovfestede forvaltningsrettslige prinsipper kan forvaltningen i en viss utstrekning knytte tyngende vilkår til begunstigende vedtak. Det er sikker rett at slike vilkår ikke krever lovhjemmel, selv om vilkårene kan oppfattes som inngrep i borgernes rettssfære, se Frihagen I s l44 og 315, og Eckhoff/Smith s 240. En kan også se det slik at vedtakskompetansen gir rettsgrunnlaget for å sette vilkår. Etter min oppfatning faller en nærmere utredning om vilkårslæren utenfor oppgavens tema, men enkelte hovedlinjer kan skisseres. Det må også være greit om en dom eller to fra vilkårslæren nevnes, f eks Rt 1961 s 297 (Glacier‑blue) og Rt 1964 s 209 (Mimi Halvorsen).

Omgjøring av forvaltningsvedtak

I dag er omgjøringsreglene i forvaltningsretten for en stor del lovfestet i forvaltningsloven § 35. Men det står likevel igjen noen regler som utviklet seg før , forvaltningsloven ble vedtatt, dvs de "alminnelige forvaltningsrettslige regler" som forvaltningsloven § 35 siste ledd viser til.

Innholdet i disse ulovfestede reglene bør ikke drøftes nærmere. Det viktigste er å få frem at det til tross for lovhjemmelskravet har utviklet seg en kompetanse for' forvaltningen til å gjøre inngrep i rettigheter som borgerne er gitt gjennom forvaltningsvedtak.

Nødrett og nødverge

Nødrett og nødverge er å regne som sedvanebaserte kompetansegrunnlag på forvaltningsrettens område, se Frihagen I s 119 og Eckhoff/Smith s 240. brislingkvotedommen i Rt 1934 s 444 er regnet som et eksempel på at HR har godtatt nødrettsbasert kompetanse. Mange kandidater henter eksempler fra helse‑ og sosialretten. En dom

som det ofte er vist til er Rt 1993 s 1169. Denne saken gjelder erstatning for skade ved , operasjon. På side 1 l74 er det bl a uttalt at det er et grunnleggende krav at det må foreligge samtykke fra pasienten før legebehandling, så fremt det ikke foreligger nødstilstand eller andre særlige omstendigheter. Spørsmålet i saken var knyttet til rekkevidden av pasientens samtykke og den informasjon som var grunnlaget for samtykket. Noen kandidater nevner også Rt 1995 s 20 som gjaldt tvangsmedisinering som en politimann foretok i forbindelse med gjennomføring av uttransportering av en utlending med fly. Høyesterett la til grunn at en slik handling krevde hjemmel i lov, og at nødretts‑ eller nødvergebetraktninger ikke ga hjemmel.

Avtale og samtykke

Et inngrep fra forvaltningen kan i en viss utstrekning hjemles i avtale med eller samtykke fra den som rammes av inngrepet, se Frihagen I s 133‑39 og Eckhoff/Smith s I 249‑250.

Det sentrale under dette punktet er å trekke opp grensene for i hvilken utstrekning avtale og samtykke kan erstatte lov som hjemmel for inngrep. En lengre utredning om, dette kan ikke forventes, men kandidatene bør få frem at man må skille mellom forskjellige livsområder og mellom inngrep av ulik art og grad.

Et skille går mellom økonomiske interesser på den ene side og inngrep i integriteten på den annen. For eksempel vil avtale eller samtykke normalt være tilstrekkelig hjemmel j for å avstå eiendom eller til å betale en avgift, se Frihagen I s 138‑39. Er det tale om inngrep i legeme og frihet, er utgangspunktet at dette krever lovhjemmel. Mange kandidater bruker eksempler fra helseretten; der samtykke i praksis er det viktigste

grunnlaget for inngrep i den fysiske integritet. I denne sammenheng omtales gjerne Rt 1993 s 1169 som er nevnt ovenfor. Saken gjaldt erstatning for skade ved behandling.

Pasienten hadde samtykket til fjerning av en kreftsvulst i lungen. Under operasjonen viste det seg imidlertid at svulsten var en godartet nervesvulst, noe som gjorde operasjonen mer risikofylt. Høyesterett kom til at samtykket ikke var tilstrekkelig informert, men at den manglende informasjonen om muligheten ‑for nerveskade ikke utløste erstatningsansvar for den skaden som oppsto, se nærmere Rt s 1174‑75.

Det offentliges eierrådighet

Spørsmålet om i hvilken utstrekning eierrådigheten er et kompetansegrunnlag som kan erstatte lov, er drøftet i Frihagen I s 152‑159 og i Eckhoff/Smith s 248.

Utgangspunktet er at det offentlige ikke har samme rett til å legge begrensninger på allmennhetens handlefrihet som det privatpersoner har i kraft av eiendomsretten. Det må likevel skilles mellom ulike typetilfelle. Mindre inngripende reguleringer som for eksempel ordensregler på offentlige,institusjoner vil kunne hjemles i eierrådigheten, men neppe bruk av tvang. Regulering av ferdsel på offentlige veier, torg m.v. kunne kanskje tenkes regulert med hjemmel i eiendomsretten, men forbud mot f eks demonstrasjoner på offentlig eiendom krever hjemmel i lov, se Eckhoff/Smith s 248.

Organisasjons‑ og instruksjonsmyndighet

Etter den tradisjonelle lære heter det at legalitetsprinsippet ikke gjelder på statens eget område, se Andenæs, Statsforfatningen i Norge s 211. Dette kan også uttrykkes slik at lovhjemmel er unødvendig så langt tiltaket kan hjemles i forvaltningens organisasjons og instruksjonskompetanse. Eckhoff/Smith s 246 nevner som eksempel at forvaltningen kan flytte eller legge ned offentlig kontorer eller innskrenke servicevirksomhet uten hjemmel i lov, selv om dette kan få negative konsekvenser for privatpersoner. Et annet eksempel er at forvaltningen, innen visse grenser, kan endre forvaltningspraksis på området for det fine skjønnet, selv om endringene får

konsekvenser for private, se Frihagen I s 148‑152.

Det kan imidlertid også tenkes at konsekvensene av organisatoriske endringer er så store at lovhjemmel er nødvendig ‑ i alle fall;der omlegningen kommer i konflikt med lovfestede plikter pålagt det offentlige. For eksempel vil dette spørsmålet oppstå om et sykehus legger ned akuttavdclingcn slik at akuttpasientcr må avvises i strid med plikten til å yte øyeblikkelig hjelp etter sykehusloven § 6.

7. Legalitesprinsippets betydning for rettsanvendelsen ‑ klarhetskravet

Oppgavens formulering "krav om lovhjemmel i forvaltningsretten"innbyr etter min oppfatning til en særskilt drøftelse av hjemmelen lov ‑ med andre ord tilsier oppgaveteksten at man ikke bare omtaler de alternative rettsgrunnlagene og rekkevidden av disse. En vel så praktisk problemstilling er om en eksisterende

lovhjemmel strekker til som hjemmel for det vedtak forvaltningen ønsker å fatte, eller det tiltak forvaltningen vil sette i verk. Dette reiser bl.a. spørsmål om hvor klar hjemmel som kreves og hvor stor vekt lovens ordlyd har som rettskildefaktor på området for legalitetsprinsippet. Kandidater med god innsikt i forvaltningsrett og ikke

minst rettskildelære, vil ha mye å hente her.

Disse problemstillingene er ikke gitt særlig bred omtale i lærebøkene, og det bør derfor ikke trekke så mye ned om spørsmålene ikke er berørt. På den annen side bør de som får noe ut av dette, gis uttelling. I forelesningene i Bergen skal det vane lagt stor vekt på spørsmålet om hva som ligger i kravet om klar hjemmel og hvor strengt Høyesterett har stilt klarhetskravet. Dommen i Rt 1993 s 249 har vært fremhevet som den helt sentrale.

Demokratihensynet og hensynet til forutsigbarhet tilsier at kravet om klarhet er sterkest der det er tale om mer byrdefulle inngrep. De kandidatene som drøfter nærmere hva dette har å si for hvilken vekt ordlyden har i forhold til andre rettskildefaktorer, bør få god uttelling for det. Illustrasjon ved hjelp av rettspraksis vil også kunne styrke fremstillingen ‑ i alle fall om kandidatene kan knytte fornuftige kommentarer tildommene. Rene referater vil normalt gi liten uttelling. Relevante dommer fra forvaltningsretten er bl a Rt 1961 s 1350 (Iversen), Rt 1975 s 391 (Råfisklov), Rt 1989 s 1026 (Starboard), Rt 1957 s 404 (Forsyningslov), Rt 1964 s 534 (Kornforretning) og ikke minst Rt 1993 s 249 som mange kandidater viser til. Kandidatenes kunnskaper om dommer fra forvaltningsretten synes noe begrenset. Mange nevner dommer fra strafferetten, og det må i en viss utstrekning kunne aksepteres dersom det kommer frem at man ikke uten videre kan sette likhetstegn mellom klarhetskravet i strafferetten og i forvaltningsretten.

I Iversen‑saken var det spørsmål om en tannlege utdannet i Tyskland, men med norsktilleggseksamen og autorisasjon, kunne pålegges plikttjeneste i Nordland i medhold av en midlertidig beordringslov. Ordlyden "bestått eksamen her i riket eller fått utenlandsk tannlegeeksamen godkjent med samme virkning", pekte klart nok i retning av hjemmelen var tilstrekkelig, men to av rettens medlemmer kom likevel til at loven

ikke gav tilstrekkelig hjemmel, dette på grunnlag av reelle hensyn og uttalelser i forarbeidene. Rettens flertall la imidlertid avgjørende vekt på at plikten ikke var så byrdefull, og mente at hjemmelen var tilstrekkelig.

I rettspraksis er det ofte sagt at legalitetsprinsippet krever klar og utvetydig hjemmel ved inngrep i private rettigheter, se Frihagen I s 126‑127 der bl.a. dommen i Rt 1964 s 534 om Statens Kornforretning er omtalt. I denne saken kom Høyesterett til at kraftformonopolet ikke uten klar lovhjemmel kunne stille som vilkår som kunne fare til utsjalting av tidligere grossister.

Det rettskildemessige utgangspunktet synes altså å være at legalitetsprinsippet har stor gjennomslagskraft der det er tale om byrdefulle inngrep. Det kan likevel spørres om dette setter stramme rammer i forhold til å tolke en inngrepshjemmel utvidende, på grunnlag av andre rettskildefaktorer som feks. reelle hensyn og uttalelser i forarbeidene. I den nevnte kraftfordommen finnes det således uttalelser som kan tyde på at utfallet ikke ville blitt det samme dersom forarbeidene hadde gift klarere holdepunkter for at det skulle være adgang til å sjalte ut igangværende engrosforretninger av rasjonaliseringshensyn, se Rt 1964 s 534 på s 543‑564. .

Lovmotiv, formålsbetraktninger og andre rcttskildefaktorer vil også på legalitetsprinsippets område ha relevans ved tolkingen, slik at ordlyden ikke nødvendigvis blir avgjørende. Forsyningslovdommen i‑Rt 1957 s 404, omtalt i Frihagen I s 118, er et eksempel på at Høyesterett la avgjerende vekt på langvarig forvaltningspraksis. Dette til tross for at forskriftshjemmelen som saken dreide seg om, hadde en formulering som ikke syntes å dekke de forskritene om byggevirksomhet som var gitt.

Disse dommene er det ikke mange kandidater som nevner. Derimot er det ganske mange som omtaler Rt 1993 s 249.

Saken i Rt 1993 s 249 gjaldt begjæring om utskriving fra tvungen omsorg under psykisk helsevern. Høyesterett kom til at både grunnvilkåret i phvl § 5 om alvorlig sinnslidelse, overlastkritenet og behandlingskriteriet var til stede. Siden overlastkriteriet var oppfylt, var det ikke nødvendig for Høyesterett å ta stilling til om også vilkårene for tilbakeholdelse etter behandlingskriteriet var til stede. Høyesterett gjorde likevel dette (obiter dictum). Førstevoterende uttalte bl a at muligheten for at det ville inntre et tilbakefall eller en forverring av pasientens tilstand ikke umiddelbart faller inn under en naturlig forståelse av lovens uttrykk "utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring forspilles". Det ble også pekt på de prinsipielle betenkeligheter forbundet med å anvende behandlingskriteriet utenfor de tilfeller som omfattes direkte av bestemmelsens ordlyd, og at disse betenkelighetene har særlig stor tyngde fordi det her i prinsippet er tale om en tidsubestemt administrativ frihetsberøvelse. Høyesterett la imidlertid avgjørende vekt på at sterke reelle hensyn talte for at behandlingskriteriet bør kunne anvendes i visse tilfeller hvor det ved en eventuell utskrivning kan forventes en vesentlig forverring av pasientens tilstand.

Det er høyst varierende hvor mye kandidatene får ut av denne dommen. Mitt inntrykk så langt er at en del kandidater ikke får så mye mer ut av dommen enn et rent referat uten, eller med få, kommentarer. En del kandidater skriver f eks at klarhetskravet er spesielt strengt ved inngrep i den personlige integritet, men gir likevel en summarisk gjennomgang av dommen som ikke synes å sette så strenge krav til klarhet. Domsreferatet blir da hengende i luften, uten nærmere drøftelse og konklusjon. Men de som viser evne til nærmere analyse og til å trekke generelle slutninger av dommen med hensyn til hvor strengt klarhetskravet er, og hvor mye legalitetsprinsippet har for tolkingen av lovhjemler, bør få god uttelling.

8. Karaktersettingen

Oppgavens tema ligger i kjernen av forvaltningsretten, noe som i utgangspunktet tilsier at det bør stilles krav om både god kunnskap og forståelse. Oppgavens ordlyd burde ikke være til å misforstå, i alle fall ikke når det gjelder kjernen i det som bør behandles. De fleste vil holder seg da også noenlunde til det som oppgaven spør etter. De som mot formodning har misforstått oppgaven og skriver om andre tema, kan ikke oppnå ståkarakter. Men ellers må det gis rom for forskjellige valg av tema, avgrensinger og vinklinger på oppgaven, uten at kandidatens valg får negative konsekvenser for vurderingen. Det er f eks stor forskjell på hvor stor vekt den enkelte kandidat legger på klarhetskravet i forhold til problemstillingene knyttet alternative kompetansegrunnlag. Noen skriver stort sett bare om alternative grunnlag, mens andre legger hovedvekten på klarhetskravet.

For å oppnå ståkarakter bør det som utgangspunkt være tilstrekkelig.at kandidatene viser at de har forstått hva legalitetsprinsippet på forvaltningsrettens område er, og at de kan si noe fornuftig om når det er et krav om lovhjemmel. I det minste bør noen av de alternative kompetansegrunnlagene nevnes, men det bør ikke stilles alt for store krav om kunnskaper om rekkevidden av det enkelte kompetansegrunnlag. På grensen stryk/stå bør det normalt ikke ha avgjørende betydning om kandidatene har skrevet noe om hva legalitetsprinsippet har å bety for tolkningen av kompetanselover ‑ i alle fall ikke dersom besvarelsen ellers‑kan passere. Enkelte kandidater viser at de har forstått lite av hva legalitetsprinsippet innebærer, og avgrenser seg f eks til en ren gjennomgang av forskjellige inngrepshjemler som de finner i lovsamlingen. Disse kan normalt ikke oppnå ståkarakter.

For å oppnå laud må en her som ellers dokumentere kunnskap og forståelse på et godt nivå. Kandidatene må kjenne til de sentrale hensynene, og bør i en viss utstrekning trekke disse inn i drøftelsen av de enkeltspørsmål som tas opp. Ellers bør det på grensen haud/laud legges vekt på evnen til å drøfte noenlunde nyansert ved hjelp av rettskildene. For eksempel bør ikke gjennomgangen av‑de alternative kompetansegrunnlagene være for summarisk For å oppnå laud bør en også kunne si noe fornuftig om hva legalitetsprinsippet har for rettsanvendelsen, men min oppfatning er at en ikke kan stille noe krav om at dette er med for å oppnå laud dersom fremstillingen ellers holder godt nivå. På den annen side kan en god drøftelse av klarhetskravet kvalifisere til laud, selv om andre problemstillinger knyttet til legalitetsprinsippet er mer sparsommelig behandlet. En må etter min oppfatning først og fremst danne seg et helhetsinntrykk av den enkelte kandidats kunnskaps og forståelsesnivå, langt på vei uavhengig av den enkeltes avgrensing av oppgaven.

De virkelig gode kandidatene burde ha gode muligheter for å skille seg ut, selv om oppgaven er sentral. Oppgaven gir muligheter for å dokumentere særlige kunnskaper og god forståelse for så vel forvaltningsrett som rettskildelære. De som viser særlig god forståelse og evne til å drøfte rettskildemessig, bør fa god uttelling for det.

Bergen, 7. desember 1998