UAKTSOMHET SOM SKYLDKRAV I STRAFFERETTEN

1. Innledning; eksamenskrav og anbefalt litteratur

1.1 Eksamenskrav

Eksamenskravet er «[g]rundig kjennskap til allmenne hovudprinsipp og reglar i norsk strafferett om ansvarslæra.» Oppgaven må utvilsomt sies å være en sentral del av ansvarslæren.

1.1 Anbefalt litteratur

Den anbefalte litteratur er:

(a) Henry John Mæland, Innføring i strafferett(1995) s. 113‑118, sml. også s. 107‑108 og s. 122;

(b) Johs. Andenæs Alminnelig strafferett (4. utg. 1997) s. 224‑235, sml. også s. 197‑204 og s. 210‑212. 1 For ordens skyld viser jeg også til Straffelovkommentaren, Første Del (1991) s. 154‑155 og s. 156‑157, samt Straffelovkommisjonens delutredning I, NOU 1983:57 s. 144‑145.

2. Nærmere om oppgaven; avgrensning I oppgaven ligger to, nokså ulike spørsmål.

For det første et spørsmål om hvilken skyldgrad (eller om man vil, skyldform) straffeloven krever. Dette beror på en tolkning av strl. § 40, se nærmere nedenfor under 3.

For det annet og det er nok det mest sentrale, et spørsmål om hva «uaktsomhet» nærmere er, innholdsmessig, se nærmere nedenfor under 4, og hvor streng normen er, nedenfor under 5.

3. Valg av skyldform

3.1 Innledning For oversiktens skyld bør man, som straffeloven selv gjør i § 40, sondre alt ettersom man er innenfor etter utenfor straffelovens saklige rekkevidde etter bestemmelsen, i hovedsak et spørsmål om man har å gjøre med en forbrytelse eller en forseelse.

3.2 Straffelovens § 40 første ledd; forbrytelsene I strl. § 40 første ledd heter det uttrykkelig at «denne lovs straffebestemmelser> ikke kommer til anvendelse hvis ikke gjerningspersonen har handlet med forsett..

Deretter tilføyes i bestemmelsen et naturlig unntak fra denne hovedregeln om forsett: straffeloven selv kan i særskilte tilfelle ha bestemt eller utvetydig forutsatt at uaktsomhet likevel skal være tilstrekkelig som skyldform. Og denne muligheten har

loven flere steder benyttet seg av. I læreboken er nevnt §§ 151, 237‑239 og 391 tredje ledd.(Andenæs s. 198). Særlig de uaktsomme legemskrenkelsene, samt uaktsomt drap, må det kunne forventes at kandidatene finner frem til som eksempler.

Regelen i strl. § 40 første ledd gjelder både aktive handlinger og unnlatelser forutsatt at man har men en forbrytelse å gjøre.

3. 3 Straffelovens § 40 annet ledd,‑ unnlatelsesforseelsene

I strl. § 40 annet ledd er en spesialregel for unnlatelsesforseelsene, og her er løsningen den stikk motsatte, sammenlignet med § 40 første ledd: unnlatelsesforseelsene er' straffbare også i sin uaktsomme form, med mindre det motsatte (forsett) er uttrykkelig bestemt eller utvetydig forutsatt .

Kandidatene bør kort nevne de legislative grunnene for denne spesialregelen, nemlig at påtalemyndighetene svært ofte vil komme til kort bevismessig hvis man også måtte føre bevis for at de mange påbud (som forseelser) straffelovgivningen har, også var unnlatt med forsett, og ikke bare‑uaktsomt glemt etterkommet.

Strl. § 40 annet ledd gjelder bare for'de ekte unnlatelsesforseelsene, altså de som direkte retter seg mot en unnlatelse. Imidlertid er det ikke avgjørende at verbet «unnlate> er nevnt i lovteksten; læreboken nevner uttrykk som «forsømme», «utebli» o.l. som tilstrekkelig.

Noen straffebud benytter seg av blandede gjerningspredikater og skaper utvilsomt stor usikkerhet med hensyn til hvilket skyldkrav, forsett eller uaktsomhet, som skal gjelde.

Hovedsynspunktet synes å være at hvor loven beskriver artslike forgåelser i ett og samme straffebud, feks. unnlate å tiltre eller forlate en tjeneste man har forpliktet seg til strl. § 409, er det ingen grunn til å kreve ulik skyldform. I dette konkrete tilfellet kreves forsett fullt ut, se Rt. 1939 s. 9.

Hvor det derimot er tale om artsforskjellige forhold, feks. strl. § 428 om å unnlate å angi navn på trykt skrift eller gjøre en uriktig angivelse, må man splitte opp skyldformen ‑ angivelsen krever forsett, mens unnlatelsen nøyer seg med uaktsomhet.

Sammenfatningsvis kan man si at i disse kombinerte tilfellene av type gjerningsbeskrivelse vil det bero på en tolkning av det enkelte straffebud hvilken skyldform som kreves. Begge eksemplene nevnt ovenfor finnes i læreboka (Andenæs s. 201), men i petit. Det kan ikke forventes at kandidatene i særlig utstrekning skal gi seg inn på dette spørsmålene. Det er tvert imot et godt pluss om noen i det hele tatt kjenner til problemstillingen.

3. 4 ,Skyldkravet i særlovgivningen

Som nevnt ovenfor under 3.2 gjelder strl. § 40 første ledd bare innenfor straffeloven selv, mens § 40 annet ledd i prinsippet gjelder generelt, altså også innen for særlovgivningen ‑ hvis ikke særlovgivningen uttrykkelig bestemmer noe annet.

Kandidatene bør kort nevnte at som regel sidestiller særlovgivningen forsett og uaktsomhet som skyldform.

At særlovgivningen helt unnlater å bestemme skyldform hører i våre dager iallfall til sjeldenhetene og bør i tilfelle helt sees på som en lovgivningstabbe. Et eksempel kan være multekartloven av 6. mai 1970 nr. 25.

Hvis skyldformen ikke er bestemt i en særlov, må loven tolkes, og da har Høyesterett slått fast det såkalte teleologisk tolkningsprinsipp ‑ må man nøye seg med uaktsomhet hvis loven i det hele tatt skal kunne oppfylle sitt formål?, se Rt. 1939 s. 623. Dette tolkningsprinsippet, og denne avgjørelsen fra Høyesterett, er det etter min mening grunn til å forvente at kandidatene kjenner til. Avgjørelsen benyttes ofte på forelesninger som et godt eksempel å hvordan Høyesterett har øvet innflytelse på ansvarslæren i strafferetten.

3.5 Delegert lovgivningsmyndighet

Hvis loven selv har bestemt hvilken skyldform som kreves ved overtredelse av forskrifter gitt med hjemmel i loven, oppstår ingen problemer. Læreboken (Andenæs s. 203) nevner som eksempel trafikkreglene som er gitt med hjemmel i veitrafikklovens § 4, og hvor loven selv i § 31 nettopp har likestilt forsett og uaktsomhet, og som også gjelder for trafikkreglene.

Har loven ingen slik bestemmelsene, må hver enkelt forskrift tolkes for å finne frem til riktig skyldform.

Noen ganger finnes straffetrusselen i straffeloven selv, £eks. § 332, men da som en nærmere beskrivelse av hva som er kriminalisert. Her er det antatt at strl. § 40 gjelder fullt ut.

Et særegent eksempel er strl. § 339 nr 2 som er en så godt som naken straffetrussel. Her er det antatt at det må en nærmere tolkning av lov og forskrifter til, selv om strl. § 40 formelt sett skulle ha kommet til anvendelse (Slik Andenæs s. 204, petit).

Det tidligere mer uklare spørsmål om hvilken skyldform politivedtektene krevde er løst i og med politiloven av 4. august 1995 nr. 53 ‑ loven likestiller i § 30 nr. 4 forsett og uaktsomhet.

Slik jeg ser det, bør det ikke kreves ,så mye av kunnskaper innenfor dette avsnittet om delegert lovgivningsmyndighet. På den annen side er det god mulighet til å vise kunnskaper nettopp her.

4. Innholdet av den uaktsomme skyldform

4.1 Innledning

Det er vel her. når kandidatene nærmere skal klargjøre hva uaktsomhet nærmere er, at problemene vil oppstå. Det er vanskelig, iallfall tilnærmet generelt å skulle si noe om det.

De kandidatene som tar et utgangspunkt i at uaktsomhet betegner en faktisk atferd som avviker fra en mer eller mindre klart beskrevet norm for forventet opptreden, er iallfall på rett spor.

Særlig for den ubevisste uaktsomhet (uoppmerksomhet) har en slik innfallsvinkel absolutt noe for seg.

Ved den bevisste uaktsomhet (hensynsløshet) er det mer et spørsmål om å tilregne gjerningspersonen et faktisk forhold psykologisk på en bestemt måte, som å ha tatt en risiko eller med tilsvarende formuleringer.

Noen avgrensning oppad, mot dolus eventualis, skal ikke kandidatene gi seg inn på, men om dette nevnes med en setning, kan det selvsagt ikke være galt.

4.2 uaktsomhetsgrader

Kandidatene må f°a med seg de ulike gradene av uaktsomhet man opererer med (a) liten uaktsomhet; (culpa levissima);

(b) den vanlige, simple uaktsomhet (culpa levis); (c) grov uaktsomhet (culpa lata).

Grov og simpel uaktsomhet har ingen sammenheng med bevisst og ubevisst uaktsomhet, og det er heller ikke tale om ulike skyldformer. Betydningen av at det foreligger grov uaktsomhet gjelder straffutmålingen. Høyesterett har sagt at grov uaktsomhet foreligger ved en kvalifisert klandreverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet», se Rt. 1970 s. 1235 og Rt. 1983 s. 1222.

Culpa levissima, strl. § 43, bør tas med for fullstendighetens skyld, men kandidatene skal selvsagt ikke gi seg til å drøfte ulike følger innenfor kapitlet om legemskrenkelser i straffeloven.

4.3 Den reelle aktsomhetsbedømmelsen

Det er den nedre grensen, grensen mot den tillatte risiko, som det byr på problemer å skulle klarlegge. Oppad avgrenses jo uaktsomheten mot forsettet.

Det kreves mer for å konstatere uaktsom opptreden i strafferetten enn i feks. erstatningsretten, og dette bør kandidatene få frem. Likevel har loven i noen tilfelle gjort unntak fra dette prinsippet. Læreboken (Andenæs s. 227) nevner strl. § 196 annet ledd om at villfarelse med hensyn til seksualpartnerens alder ikke utelukker straff med mindre «ingen uaktsomhet» kan klandres gjerningspersonen, med andre ord et skjerpet aktsomhetskrav.

I noen tilfelle vil forskrifter eller andre detaljregler kunne være avgjørende for hvor streng aktsomhetsnormen skal være; det gjelder f:eks. regler om hvordan sprengstoff skal behandles eller regler for hvordan et stillas skal settes opp, se også nedenfor under 5.4.

4.4 Objektiv og subjektiv aktsomhetsbedømmelse

Aktsomhetsbedømmelsen er selvsagt konkret i den forstand at det er den individuelle situasjonen som skal bedømmes. F.eks. vil det alltid få betydning om gjerningspersonen hadde god tid på seg til å bedømme situasjonen eller om han plutselig ble stilt overfor den. Her vil kandidatene med letthet kunne lage gode eksempler fra trafikkforhold. Det er forskjell på å kjøre for fort på jevnt, glatt føre om vinteren på den ene siden og fra bar asfalt plutselig komme til et glatt parti av veibanen som ligger i skygge i en sving. Jeg har ikke dermed sagt at man ikke bør være oppmerksom også på det siste.

Et annet spørsmål er om bedømmelsen er objektiv eller subjektiv. Kandidatene må iallfall få frem at utgangspunktet er at bedømmelsen er objektiv, men at det kan bli spørsmål om subjektive unnskyldningsgrunner for gjerningspersonen i det enkelte tilfelle fritar for straff, selv om normen i og for seg ikke er etterlevd.

Den enkelte skal bedømmes på bakgrunn av sine faktiske kunnskaper, men noen ganger kan gjerningspersonen bebreides at han ikke har bestemte kunnskaper eller en bestemt innsikt; slik vil det være for den som driver en bestemt næring eller et yrke.

Skyldes det mangel på oppmerksomhet at aktsomhetsnormen er brutt, er bedømmelsen gjerne objektiv. Subjektive unnskyldningsgrunner er ofte utelukket også av den grunn at gjerningspersonen nettopp på grunn av sin «defekt» bør holdes seg unna bestemte situasjoner, f.eks. kjøre bil hvis man har et svekket syn som ikke kan

rettes opp ved bruk av briller. På den annen side er det generelt sett god grunn til å kreve mer av en voksen, erfaren person enn en ung, uerfaren person, men det kommer nok an på hva saken gjelder.

Hvis bruddet på den objektive aktsomhetsnormen derimot skyldes mangel på intelligens, erfaring eller kaldblodighet, antar læreboken (Andenæs s. 229) at målestokken i utgangspunktet er subjektiv. Grunnen til dette er at såfremt vedkommende har gjort så godt han kunne ut fra sine forutsetninger, kan han ikke bebreides for at det likevel gikk galt. Aktsomhetsnormen kan også være overtrådt fordi man har feilfordelt sin oppmerksomhet, og da er nok normen også objektiv. Et eksempel kan være at bilføreren blir så opptatt av et trafikkuhell han skal passere at han kjører utfor veien eller kjører på og skader noen av de tilstedeværende:

Så kan det være at man direkte feilreagerer. Hvis dette skjer i sammenheng med at en situasjon er kommet brått på, og man derfor må reagere fort ‑ eller reagerer instinktivt ‑ fører ikke dette til straffansvar selv om reaksjonen objektivt er gal. Man manøvrerer kort og godt galt for å slippe ut av en trafikkfarlig situasjon som oppstår plutselig.

9.5 En sammensatt vurdering I praksis er det et utall av faktiske momenter uaktsomhetsbedømmelsen kan referere seg til, og kandidatene må her knytte an til eksempler underveis i fremstillingen. Uttømmende blir fremstillingen aldri.

Jeg antar at kandidatene vil komme inn på spørsmålet om uaktsomt drap, strl. § 239, i trafikkforhold, og det er etter min mening fornuftig ettersom dette spørsmålet med jevne mellomrom dukker opp i den offentlige debatt ‑ men da kanskje mer i relasjon til om aktsomhetsnormen er for streng, se under 5.

5. Aktsomhetsnormen

5. I Relativ aktsomhetsnorm

Læreboken (Andenæs s. 231) fremholder at den grad av uaktsomhet som kreves kan stille seg ulikt i forhold til forskjellige straffebestemmelser, og det foretas en grov sondring mellom integritetskrenkelsene på den ene siden og ikke‑integritetskrenkelser på den annen side.

5.2 Integritetskrenkelsene

Uaktsomheten må omfatte alle gjerningsmomenter i straffebudet. I veitrafikksaker er det således ikke tilstrekkelig til uaktsomt drap, strl. § 239, at man har opptrådt generelt uforsiktig/uforsvarlig i trafikken (veitrafikklovens § 3); uaktsomheten må også omfatte dødsfølgen, se Rt. 1963 s. 744.

I tillegg må det foreligge årsakssammenheng mellom den uaktsomme opptreden og dødsfølgen (eller en hvilken som helst annen følge, hvor straffebudet har inntreden av en følge som en del av gjerningsinnholdet).

Med en slik fremstillingsmåte må man passe seg å gli tilbake til spørsmålet om innholdet av aktsomhetsbedømmelsen, ovenfor under 4.

5.3 Ikke‑integritetskrenkelser

Noen straffebestemmelser krever ikke noe annet enn en uaktsom, fareforvoldende opptreden, kort og godt. Læreboken (Andenæs s. 232) nevner strl. § 352 annet ledd og veitrafikklovens § 3 og uttaler at det skal mindre grad av uaktsomhet til for å bli dømt etter slike farebestemmelser enn etter et straffebud som krever at en bestemt følge er inntrådt.

Læreboken (Andenæs s. 232‑233) drøfter i noen grad spørsmålet om uaktsomt drap i trafikkforhold, bl.a. om det i dag kreves for lite for å bli dømt, og det er å vente at kandidatene i noen grad tar opp disse spørsmålene.

5. 4 Detaljregler i forskrifter og lignende

Slike regler om forsvarlig opptreden tar regelmessig sikte på å skulle skjerpe kravet til aktsomhet, typisk i forbindelse med behandling av sprengstoff, gift etc. Hvor overtredelse av slike regler er straffbare også i sin uaktsomme form, og det er gjerne tilfellet, vil i praksis det objektive bruddet på reglene rammes, uavhengig av om det er skapt noen faresituasjon eller ikke.

5.5 Næringsmessige og yrkesmessigeforhold

Næringsmessige og yrkesmessige forhold er omgitt av nett med forskrifter og ulike spesialregler for utøvelsen av næringen eller yrket. Disse reglene tar ikke alltid sikte på å skulle forebygge mot fare for skade, men generelt å regulere og kontrollere en bestemt næring eller et bestemt yrke, av brede samfunnsmessige årsaker.

Også innenfor denne kategorien vil det gjerne ligge vel til rette for å operere med en strengere aktsomhetsnorm enn den som gjelder for «folk flest», for å si det slik.

6.Avslutning

Som jeg nevnte innledningsvis må oppgaven sies å være krevende, særlig med hensyn til hvordan den skal angripes fremstillingsteknisk.

Av denne grunn må det etter min mening være stor takhøyde for ulike innfallsvinkler, bare kandidaten får med seg det sentrale. God eksempelbruk bør belønnes.

På den annen side: løst og fast om praktiske tilfelle av uaktsomme forgåelser, uten ethvert forsøk på systematisering av fremstillingen, ligger i faresonen.

Noen kandidater tror jeg helt har unnlatt å drøfte spørsmålet om valg av skyldform. Det hører etter min mening utvilsomt med, men en slik utelatelse kali i seg selv ikke lede til stryk. Hvis derimot resten er svakt, kommer også en slik kandidat raskt i faresonen. Og motsatt: en slik unnlatelse fører til at en god restbesvarelse vanskelig kan lede til annet enn en svak haud.

For min egen del forventer jeg liten strykprosent på denne oppgaven, og det bør også være godt rom for en god kandidat å skrive til en meget god karakter.

Så snart jeg har fått lest et tilstrekkelig antall besvarelser, vil jeg komme tilbake med et tillegg til denne veiledning.

16. november 1998