Det foreliggende emnet er
meget sentralt.
Fra læringskravene i
rettergang hitsettes:
“Det kreves grundig kjennskap
til prosessuelle hovedprinsipper slik som kontradiksjon, offentlighet,
disposisjons- og forhandlingsprinsippene, muntlighetsprinsippet,
umiddelbarhetsprinsippet, prinsippet om fri bevisførsel og - bedømmelse, samt
domstolenes ansvar for sakens opplysning. Det kreves likedan kjennskap til
anklageprinsippet i straffeprosessen og forholdet mellom tiltalebeslutning og
dom.
.....
- Det kreves kjennskap til
internasjonale rettskilders betydning for rettergangen. Det er således
kjennskap til betydningen av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen ved
tolkningen av prosesslovene.”
Anbefalt litteratur er Hov,
Rettergang II, hvor det aktuelle emnet er behandlet fra s. 303-314.
Emnet er også behandlet i
tilleggslitteratur, nemlig Johs. Andenæs, Norsk Straffeprosess bind I, 3.
utgave 2000 s. 339-350.
Hov har dessuten behandlet
spørsmålet om interesseteorien i Festskrift til Andenæs s.. 453 flg. samt i
boken Fornærmedes stilling s. 23-42.
Emnet er videre behandlet av
Hans Kristian Bjerke, Forholdet mellom tiltalebeslutning og dom, Jussens Venner
1981 s. 69 flg. samt av Bjerke/Keiserud, Straffeprosessloven, Kommentarutgave
bind I, 3. utgave 2001 s. 139-151 samt av Stig Gunleiksrud og Johnny Johansen,
I hvilken grad kan retten anvende et annet straffebud enn det tiltalen
gjelder?, Jussens Venner 1996 s. 44-59.
Jeg nevner også at
høyesterettsdommer Matningsdal har forelest meget grundig over emnet. Han har
videre skrevet en artikkel med henblikk på inntak i Jussens Venner, men på
tidspunktet for utarbeidelse av sensorveiledningen er Matningsdals artikkel
fortsatt i korrekturen.
Det må forventes at studentene i
Bergen har fulgt Matningsdal og har fått med seg meget av hans fremstilling.
Emnet er så vidt sentralt og
kjent av sensorene at jeg i hovedsak nøyer meg med en påpekning av de sentrale
problemstillinger som bør medtas.
”Retten kan ikke gå utenfor
det forhold tiltalen gjelder, men er ubundet av den nærmere beskrivelse med
hensyn til tid, sted og andre omstendigheter. Bare når den finner særlig grunn
til det, prøver retten om det foreligger omstendigheter som ville bringe
forholdet inn under en strengere straffebestemmelse enn etter tiltalen.
Med hensyn til det straffebud
som skal anvendes på forholdet, er retten ikke bundet av tiltalen eller de
påstander som er fremsatt. Det samme gjelder med hensyn til straff og andre
rettsfølger. Mortifikasjon kan bare idømmes når det er fremmet krav om det, og
ikke i større utstrekning enn påstått. Straff eller rettsfølger som nevnt i 2
nr. 1, kan ikke idømmes i. en sak som bare gjelder inndragning eller
mortifikasjon.
Før retten bruker et annet
straffebud enn tiltalebeslutningen eller idømmer en annen rettsfølge eller et
større inndragningsansvar enn påstått, skal den gi partene anledning til å
uttale seg om spørsmålet. Siktede skal få en passende utsettelse når retten
finner det ønskelig for forsvaret.
Om utformingen av spørsmålene
til lagrette gjelder reglene i § 364.”
Oppgaven består således i å
fastlegge innholdet i ovennevnte bestemmelse. I den forbindelse bør følgende
hovedproblemstillinger berøres;
A. Det er naturlig at kandidatene
innledningsvis forsøker å sette bestemmelsen inn i en videre ramme, nemlig
forholdet til anklageprinsippet i straffeprosessloven § 63. Det kan her påpekes
at straffeprosessloven § 252 krever at tiltalebeslutningen skal individualisere
den straffbare handling. I tillegg skal det angis hvilke straffebud som påstås
overtrådt, samtidig som tiltalebeslutningen også skal inneholde en kort, men så
vidt mulig en nøyaktig beskrivelse av det forhold tiltalen gjelder, med opplysning
om tid og sted. Denne bestemmelse hadde vært lite verdt om den ikke også hadde
betydning for den videre behandling av saken. Tiltalebeslutningen trekker
således opp en ramme for saken. Anklageprinsippet tilsier at retten ikke bør ha
kompetanse til å ta opp andre forhold enn det tiltalen gjelder. Dersom retten
står fritt i så henseende, ville således anklageprinsippet bare delvis være
gjennomført.
Det er rettens adgang til av eget tiltak å ta opp andre forhold som begrenses
av anklageprinsippet - påtalemyndighetens kompetanse til under
hovedforhandlingen å utvide tiltalen er ikke undergitt de samme begreneninger,
jfr. strpl. § 254 annet ledd.
B. Kandidatene må også peke på at det er
en nøye sammenheng mellom rettskraftsregelen og rettens adgang til å fravike
tiltalebeslutningen. Dette innebærer at i den grad retten er avskåret fra å
pådømme forholdet, kan også påtalemyndigheten senere fremme ny sak med krav om
dom for forholdet og omvendt: I den grad det er identitet mellom
tiltalebeslutningen og dommen, kan det heller ikke reises ny sak senere.
C. Nærmere om anvendelsesområdet for
prinsippet i strpl. § 38
Prinsippet gjelder også i forhørsrettssaker, jfr. strpl. § 248.
Dette gjelder både
m.h.t. rammen for saken samt bestemmelsen i strpl. § 38 tredje ledd om at
partene skal ha adgang til å uttale seg om subsumsjonsendringer (Dette er nytt
etter loven av 1981, da rettstilstanden etter loven av 1887 var at det ikke var
nødvendig forhørsretten i rene rettsanvendelsestilfeller å forelegge saken for
påtalemyndigheten, jfr. Rt. 1967 s. 184).
Prinsippet gjelder også når det er utferdiget forelegg, samtidig som det også
gjelder i private straffesaker. Private straffesaker innledes ved stevning i
stedet for tiltalebeslutning, jfr. strpl. § 412. I disse tilfellene er det
stevningens innhold som er avgjørende for hvilke forhold domstolen kan ta opp.
Ved dom i forhørsrett foreligger det heller ikke noen tiltalebeslutning - her
er rammen for dommen trukket opp ved påtalemyndighetens siktelse, dens begjæring
om pådømmelse.
Videre er hovedregelen i strpl. § 38 gjentatt i tilknytning til
spørsmålsstillingen til lagretten, jfr. strpl. § 364 første ledd.
D. Adgangen til å bygge på andre
faktiske forhold enn de som er beskrevet i tiltalebeslutningen.
Innenfor den
begrensning som ligger i at retten ikke kan ta opp andre straffbare forhold,
står den fritt overfor tiltalebeslutningen. Den lovgivningspolitiske
begrunnelse for dette er åpenbar:
Når det er rettens oppgave å avgjøre realiteten i en straffesak, må den
nødvendigvis kunne bygge på andre faktiske kjensgjerninger enn det som er
beskrevet i tiltalebeslutningen - sistnevnte gir bare uttrykk for hva
påtalemyndigheten mener.
Dette innebærer at retten er ubundet av den nærmere beskrivelse av tid, sted og
andre omstendigheter, dvs. verdien av det som er stjålet omfanget av en skade,
hvor høy promillen var etc. Dette gjelder også ved fortsatt straffbart forhold.
Hov nevner at dersom tiltalen gjelder spritsmugling i perioden mai - juli, bør
retten også kunne ta hensyn til smugling i april og august - under forutsetning
av at disse smuglingstilfellene har en slik sammenheng med den øvrige
smuglingen at de må anses som en del av den virksomheten tiltalebeslutningen
beskriver. At retten har adgang til å ta hensyn til handlinger begått før
den tidsangivelse som er angitt i tiltalebeslutningen, er lagt til grunn i Rt.
1985 s. 588.
Det er i teorien uenighet om retten kan trekke inn handlinger som er begått etter
den tidsangivelse som er angitt i tiltalebeslutningen. Bjerke/Keiserud ser ut
til å mene at retten ikke har adgang til dette, mens Andenæs gir uttrykk for at
retten kan ta hensyn til slike forhold, men at den ikke har plikt til det. Hov
er av den oppfatning at retten også bør anses forpliktet til å ta hensyn til
slike forhold såfremt de er tilstrekkelig opplyst på pådømmelsestidspunktet.
Han fremholder at i loven står det at retten er ubundet av den nærmere
beskrivelse av tid, sted etc., og det sentrale i begrepet “fortsatt straffbart
forhold” er jo at virksomheten regnes som ett forhold, selv om det er
sammensatt av flere enkeltstående handlinger.
Retten kan også bygge på et alternativt hendelsesforløp. Gjelder f.eks.
tiltalen drap med kniv, kan retten legge til grunn at drapet ble forøvet ved
bruk av slagvåpen så fremt en finner dette bevist.
Retten står altså fritt til å fravike tiltalebeslutningen så lenge den ikke tar
opp andre forhold. I de tilfeller det er aktuelt å bygge domfellelsen på
et annet handlingsalternativ eller et noe annet stadium enn det som er
beskrevet i tiltalebeslutningen, må partene gis adgang til å uttale seg om det,
og om nødvendig kan det bli aktuelt å reassumere saken.
Det offentlige granskningsutvalg som var oppnevnt i anledning Liland-saken har
åpenbart hatt en uriktig forståelse av forholdet mellom tiltalebeslutning og
dom og rettens adgang til å fravike tiltalebeslutningen. I NOU 1996:15 s. 45
gjengis tiltalebeslutningen i Liland-saken. Denne beskrev drapshandlingen til å
ha skjedd "mandag 22. desember 1969 om ettermiddagen og/eller
kvelden". Granskningsutvalget (Flock-utvalget) drøfter deretter hvilket
drapstidspunkt lagretten på denne bakgrunn kunne bygge på og fremholder:
“Etter
utvalgets oppfatning var det juridisk sett korrekt å begrense tidsrammen far
drap slik om det ble gjort i tiltalebeslutningen. Derved ble tiltalen konkret
knyttet til de to besøk som Liland vitterlig hadde gjort ho L i Gate om
ettermiddagen og om aftenen den 22. desember 1969. Om han ved én eller annen senere
anledning skulle ha tatt de to ofrene av dage i tiden frem til de ble funnet
døde, så ville det strafferettslig sett være et annet forhold. Dette innebærer
således at lagretten ikke hadde anledning til å svare bekreftende på
skyldspørsmålet dersom man ikke fant det bevist at ugjerningen hadde skjedd den
22. desember, men derimot at Liland likevel hadde utført drapene ved én eller
annen senere anledning. Dette innebar også at Liland også - dersom han hadde
blitt frifunnet for drap utført den 22. desember, deretter kunne ha blitt
tiltalt for drap utført den 23. desember."
Flock-utvalget synes således å mene at forholdets identitet kunne blitt endret
dersom man bygget på en annen drapsdato enn angitt i tiltalebeslutningen. Dette
må være åpenbar gal jus. Den dagjeldende straffeprosesslovs § 342 hadde riktignok
ingen uttrykkelig bestemmelse om at retten sto fritt med hensyn til taktiske
omstendigheter som var uten betydning for lovanvendelsen, men det var likevel
sikker rett at dommen kunne bygge på at handlingen var begått en annen dag enn
angitt i tiltalebeslutningen jfr. Andenæs, Straffeprosessen i første instans
1962 s. 292. Til Flock-utvalgets resonnement kan det bemerkes at man selvsagt
ikke kan drepe en person mer enn én gang.
Det er egnet til å forbause at ingen av de tre nevnte bøker i straffeprosess som
nevnt innledningsvis i litteraturfortegnelsen tar opp Flock-utvalgets
kortslutning. Det gjør derimot høyesterettsdommer Matningsdal i den artikkel
som kommer i Jussens Venner. Han uttaler:
“Når
utvalget synes å mene at forholdets identitet hadde blitt endret dersom man
bygget på en annen drapsdato enn angitt i tiltalebeslutningen må det være klart
at det tar feil."
Dersom straffebestemmelsen i tiltalebeslutningen også rammer medvirkning, kan
retten legge til grunn at tiltalte bare har utført en medvirkningshandling,
selv om tiltalen gjelder direkte forøvelse. Dersom tiltalen gjelder
ildspåsettelse etter strl. § 148, og tiltalebeslutningen legger til grunn at
tiltalte selv satte fyr på et hus, kan retten likevel dømme ham for medvirkning
hvis den finner at tiltalte ikke selv tente på huset, men lot andre gjøre
dette.
Retten kan også legge til grunn kjennsgjerninger som innebærer en
subsumsjonsendring i forhold til tiltalebeslutningen, f eks. at tiltalte bare
har handlet med uaktsomhet og ikke med forsett slik som tiltalebeslutningen
legger opp til. Denne friheten i forhold til den faktiske beskrivelse i
tiltalebeslutningen gjelder også omstendigheter som fører til en skjerpet
subsumsjon. I de tilfeller det er tale om endringer som kan føre til skjerpet
subsumsjon, har loven lagt inn en begrensning når det gjelder rettens ansvar
for sakens opplysning:
Retten skal bare undersøke om det foreligger slike omstendigheter dersom den
finner særlig grunn til det - det kan f være at bevisførselen viser at det er
grunn til å anta at slike omstendigheter foreligger, jfr. strpl. § 38 første
ledd annet punktum.
Retten kan imidlertid ikke bygge på fakta som i tid ligger før eller etter de
som er beskrevet i tiltalebeslutningen (med unntak for det som er sagt ovenfor
vedrørende fortsatt straffbart forhold). Hov bruker her begrepet “de operative
fakta” (“rettsfakta”) og skriver:
“På
bakgrunn av praksis (og juridisk teori) må vi legge til grunn at retten ikke
kan bygge på operative fakta som i et gitt hendelsesforløp tid ville ligge før
eller etter de faktiske forhold som er beskrevet i tiltalebeslutningen. Gjelder
tiltalen tyveri, kan retten ikke bygge på at siktede etter tyveriet kjøpte
tingen i ond tro - retten kan med andre ord ikke dømme for heleri (med mindre
tiltalebeslutningen har en subsidiær påstand om dette). Det samme gjelder hvis
tiltalen bare gjelder promillekjøring etter vegtrafikkloven § 22 første ledd.
Hvis retten kommer til at siktede ikke kan dømmes for kjøring, kan den ikke
legge til grunn at tiltalte drakk alkohol etter kjøringen, og dømme ham etter
vegtrafikkloven § 22 annet ledd”.
Et praktisk eksempel fra
rettspraksis er videre Nordisk barnefondsaken i Rt. 1983 s. 880, hvor tiltalen
var bedrageri, men retten dømte for utroskap. Bedrageriet skulle be i å lure
penger fra folk under falske foregivender. Retten la til grunn at det ikke
forelå noen bedragerihensikt da pengene ble samlet inn, men at tiltalte senere
urettmessig hadde disponert over de innsamlede midler. Halden byretts dom ble
opphevet med den begrunnelse at retten dermed hadde pådømt et annet forhold enn
det tiltalen gjaldt.
Når det gjelder lovanvendelsen, er det uttrykkelig sagt i strpl. § 38
annet ledd at med hensyn til det straffebud som skal anvendes på forholdet, er
retten ikke bundet av tiltalen eller de påstander som er fremsatt. Dette
innebærer at dersom tiltalen gjelder tyveri, kan retten felle for grovt tyveri
eller for naskeri. Det er fremdeles samme forhold, bare henført under en
strengere eller mildere straffebestemmelse. En annen sak er at partene skal ha
anledning til å uttale seg før retten fraviker subsumsjonen i
tiltalebeslutningen, og tiltalte har evt. krav på utsettelse når retten finner
det ønskelig for forsvaret. Det er en prosessuell feil som kan føre til
opphevelse dersom tiltalte ikke gis adgang til å uttale seg om
subsumsjonsendringen, jfr. Rt. 1988 s. 620.
E. Identitetsproblematikken.
Dette er et meget sentralt tema i besvarelsen. Forutsetningen for rettens
frihet er at det fremdeles er samme forhold, at endringen ikke forandret
forholdets identitet. Problemet formulerer Andenæs på denne måten;
“Hvilke endringer i faktum eller subsumsjon kan foretas uten at forholdet
skifter identitet? Det oppstår her tilsvarende problem som i læren om dommens
rettskraft.
En reservasjon fra prinsippet om at retten må holde seg til samme faktum som
til må man ta for såkalt fortsatt forbrytelse, jfr. det som er nevnt foran.
Retten kan her bygge på deler av forholdet som ikke er nevnt i
tiltalebeslutningen.
At retten kan fravike tiltalebeslutningens rettsanvendelse, er en selvsagt kon
av at retten skal prøve saken. Spørsmålet om å fravike den rettsanvendelse som
ligger til grunn for tiltalebeslutningen, oppstår i to varianter, men løses på
samme måte i begge tilfellene:
a) Retten vil dømme
etter en annen straffebestemmelse istedenfor den tiltalen gjelder.
b) Retten vil dømme
etter en annen straffebestemmelse i tillegg til den tiltalen gjelder
(idealkonkurrens).
Det er f.eks. reist tiltale for ildspåsettelse etter strpl § 148, men retten
finner at tiltalte også må demmes for skadeverk etter strl. § 291, eller det
kan tenkes at retten i tillegg til å dømme for promille kjøring i henhold til
tiltalen også vil dømme for råkjøring og kjøring uten førerkort osv. Å dømme etter
en straffebestemmelse i tillegg til den som det er reist tiltale etter, er
altså et spørsmål som melder seg ved idealkonkurrens.
I forbindelse med
adgangen til å fravike tiltalebeslutningens rettsanvendelse må interesseteorien
drøftes.
Ved at retten anvender et nytt straffebud kan dette innebære at det pådømmes et
annet forhold. I teorien har spørsmålet om interesseteoribegrensningen
særlig vært drøftet i relasjon til de tilfeller hvor det er tale om å anvende
et ytterligere straffebud i idealkonkurrens. I eldre teori ble det antatt at
samme faktum bare utgjør ett straffbart forhold selv om det sees under
forskjellige strafferettelige synsvinkler - med andre ord at retten står fritt
til å anvende ytterligere straffebud i konkurrens på samme faktum jfr. Hagerup:
Den norske straffeproceslov, annen utgave, 1905 s. 120, jfr. s. 21 flg. og
Salomonsen; Den norske straffeproceslov med kommentarer, Bind 1, annen utgave
1925 s. 429, jfr. s. 433-435. Scheel anførte det motsatte standpunkt, nemlig at
det foreligger et selvstendig straffbart forhold for hvert straffebud som
anvendes. Retten er i tilfellet bundet av angivelsen i tiltalebeslutningen,
jfr. Scheels artikkel i TfR 1935 s. 1-42, se særlig s. 11-28. Siden ca. 1940
har imidlertid et mellomstandpunkt vært rådende Det må undersøkes om det
foreligger krenkelser av én eller flere interesser, jfr. Skeie, Den norske
straffeproces, Første bind 1939 s. 355-356, Eckhoff, Rettskraft 1945 s. 314-315
og Andenæs, Straffeprosessen i første instans 1962 s. 296.
I avgjørelsen i Rt. 1980 s. 360 ble anklageprinsippet trukket inn som en
sentral begrunnelse. Det må i dag regnes som gjeldende rett at det ikke er
adgang til å anvende et annet straffebud dersom det nye straffebudet verner en
annen interesse.
Hos Hov er det foretatt en inngående drøftelse av interesseteorien og
utviklingen i rettspraksis, jfr. avgjørelsene i Rt. 1989 s. 1336 og Rt. 1994 s.
1264.
F. Kan påtalemyndigheten binde
retten?
Den adgang som domstolen har etter straffeprosessloven § 38 til å gå utenfor
tiltalebeslutningen i faktisk og rettslig henseende, kan ikke begrenses av
påtalemyndigheten. Denne kan således ikke med bindende virkning for domstolen
erklære at den bare ønsker handlingen påtalt som simpelt tyveri, ikke som
grovt. Heller ikke kan den si at den ønsker en ærekrenkelse påtalt bare hvis
retten finner bevis for ond tro. Når påtalemyndigheten har brakt forholdet
under rettens pådømmelse, fremgår det av § 38 at retten kan ta hensyn til andre
faktiske omstendigheter og andre lovbestemmelser enn påtalemyndigheten har
påberopt. Bare hvis det er tale om straffebud til vern for andre interesser, er
påtalemyndighetens standpunkt avgjørende.
G. Domstolens plikt til å fravike
tiltalebeslutningen.
Det er antatt i den utstrekning retten har adgang til å gå utenfor
tiltalebeslutningen, har den som utgangspunkt også plikt til dette.
Andenæs fremholder imidlertid at situasjonen er annerledes hvis tiltalte blir
funnet skyldig etter tiltalebeslutningen, men det reises også spørsmål om han
ikke også kan felles etter andre bestemmelser. Oppfatningen i praksis er at det
da ikke er noen ubetinget plikt for domstolen til å ta med straffebestemmelser
som kan anvendes ved siden av den som er nevnt i tiltalebeslutningen, hvis det
ikke vil ha noen betydning for straffutmålingen, jfr. Rt. 1955 s. 463 og Rt.
1967 s. 777.
H. Prosessuelle hindringer for
domstolens frihet.
En slik hindring kan ligge i påtalereglene, f.eks. at påtalebegjæring er
nødvendig eller at allmenne hensyn krever påtale. En annen hindring kan også
ligge i at tiltalen gjelder straffebud som ikke gir tiltalte krav på forsvarer,
mens retten mener at forholdet ber henføres under et straffebud som gjør det
nødvendig med forsvarer. Retten må i et slikt tilfelle utsette saken og å få
forsvarer beskikket, jfr. Andenæs s. 349. Bjerke/Keiserud 1.c. s. 146 uttaler
det samme.
Jeg har imidlertid vanskelig for å se at problemstillingen er særlig relevant
etter straffeprosessloven av 1981, idet den nåværende lov ikke opererer med
sondringen forbrytelse/forseelse som vilkår for oppnevnelse av forsvarer. Etter
den gamle lov av 1887 kunne imidlertid problemstillingen oppstå. Strpl. § 96
fastslår at tiltalte har krav på forsvarer uavhengig av om tiltalen gjelder
forbrytelse eller forseelse. Etter gjeldende rett skal tiltalte ikke ha
forsvarer i saker vedrørende promillekjøring og etterfølgende alkoholnytelse
eller kjøring uten førerkort. Tiltale etter vegtrl. § 22 første ledd gir
imidlertid ingen anledning til subsumsjonsendring til vegtrafikkloven § 17
annet ledd da dette vil være et nytt forhold, jfr. Rt. 1984 s. 520.
(Matningsdal fremholder imidlertid at man står overfor samme forhold dersom
domfellelsen etter § 17 annet ledd gjelder tidspunktet etter at tiltalte har
satt seg inn i motorvognen - domfellelsen etter § 17 annet ledd vil da gjelde
samme tidsrom som tiltalen for promillekjøring.
Derimot vil subsumsjonsendring ikke påvirke påtalekompetansen.
Dersom politiet har reist tiltale for tyveri, kan retten dømme for ran, selv om
tiltale for ran skal reises av statsadvokaten. Dette har sammenheng med at
reglene om påtalemyndighetens kompetanse er knyttet til hva slags handlinger
tiltalen gjelder, og ikke hva retten vil dømme for. Dette kan jo ikke
påtalemyndigheten vite når tiltalen utferdiges.
I. Domstolens forhold til
straffepåstanden.
Tiltalebeslutningen
inneholder ingen påstand om straff. Påstand vil bli nedlagt under
hovedforhandlingen og etter at bevisførselen er avsluttet. At retten er ubundet
av straffepåstanden, fremgår uttrykkelig av strpl. § 38 annet ledd siste
punktum.
Kan retten av eget tiltak idømme rettsfølger som ikke er straff? Dette beror på
hvilke rettsfølger det gjelder, se strpl. § 38 annet ledd. Utgangspunktet er at
straff og andre rettsfølger blir sett som en enhet. Mortifikasjon kan
imidlertid bare idømmes når det er fremmet krav om dette, og ikke større
utstrekning enn påstått, jfr. strpl. § 38 annet ledd tredje punktum. Jeg vil
videre peke på. at professor Hovs bok er utkommet på et slikt tidspunkt at den
ikke har fått med seg lovendringen i 1999 vedrørende inndragning. I forbindelse
med revisjonen av straffelovens inndragningsregler ved lov av 11. juni 1999 nr.
39 ble strpl. § 38 endret, slik at det nå er paragrafens annet ledd annet
punktum som også kommer til anvendelse for inndragning. Dette innebærer at
inndragning kan ilegges av retten av eget tiltak uten at det er fremsatt krav
om det fra påtalemyndigheten. Etter den tidligere lov kunne inndragning bare
idømmes når det er nedlagt påstand om det og ikke i større utstrekning enn
påstanden. Som begrunnelse for endringen ble det anført at inndragning er en
rent strafferettslig reaksjon, og at rettens kompetanse derfor bør være den
samme ved inndragning som ved straff.
Det må presiseres at loven gir retten kompetanse til å idømme inndragning selv
om det ikke er påstått, men den gir ikke plikt til å avgjøre spørsmålet om
inndragning.
Straff (eller overføring til tvungen psykisk helsevern eller tvungen omsorg)
kan ikke ilegges i sak som bare gjelder inndragning eller mortifikasjon.
J. Situasjonen ved
straffutmålingen.
Utgangspunktet her må være at retten heller ikke i denne relasjon kan gå
utenfor det forhold tiltalen gjelder. Men Høyesterett har antatt at retten kan
ta hensyn til andre forhold i den utstrekning de kaster lys over det forhold
tiltalen gjelder eller belyser tiltaltes karakter og sinnelag, jfr. Andenæs
1.c. s. 339 og Aasland i Lov og Rett 1985 s. 364-365, jfr. også drøftelsen i
Rt, 1992 s. 445.
*****
Besvarelsen må regnes som
sentral og mye stoff kan tas direkte ut av lovbestemmelsen.
For å få laud bør kandidatene
være innom de fleste problemstillinger som er nevnt i sensorveiledningen.
I utkastet til veiledning
skrevet før eksamen antok jeg at det er vanskelig å stryke på besvarelsen.
Etter avsluttet gjennomgående
sensur kan det fastslås at her tok jeg feil. Det viser seg at faktisk at
kandidater mangler helt elementær innsikt. Etter konferanse med andre
gjennomgående sensorer kan det fastslås at hovedinntrykket er nokså entydig,
nemlig at det blir mange "grå" besvarelser. Det er også få gode
lauder.