Endelig sensorveiledning Juridisk embetseksamen 4 avd v 93

Teoretisk oppgave nr. 3

"Om almenprevensjon og individualprevensjon"

Oppgaven går på en sentral del av faget strafferett (selv om den kan ha enkelte sider som vender seg mot straffeprosessen er det først og fremst å betrakte som en strafferettsoppgave ‑.slik har også de fleste kandidatene oppfattet den).

Eksamenskrav i strafferett: "Grundig kjennskap til allmenne hovudprinsipp og reglar i norsk strafferett. Kjennskap til dei viktigaste spesielle straffeboda, særleg om vinningsbrotsverk og valdsbrotsverk."

Denne oppgave faller således inn under hva kandidatene skal ha grundig kjennskap til, og kravene til besvarelsene blir deretter.

Tilrådd litteratur hvor oppgavens emne er omtalt:

Først og fremst er det i de 2 lærebøkene (som pensumsmessig er likestillet) av Andenæs og Bratholm:

Johs. Andenæs: Alminnelig strafferett, 3. utgave 1989 hvor emnet er særskilt omhandlet i kap. 7: "Straffens virkninger ‑ almenprevensjon og individualprevensjon." Side 76 ‑ 93.

Men for Andenæs se og på sidene 192, 259 ‑ 260, 412 og 461.

Anders Bratholm: Strafferett og Samfunn, 1980 hvor emnet er særskilt behandlet i kap 4. IV: "De strafferettslige reaksjoners formål i dag og deres mulige virkninger." Side 116 ‑ 137. Også Bratholm kommer inn på prevensjonsteoriene andre steder i boken, bl.a. s 588, 595 (under straffutmåling).

I den pensumrelaterte tilleggslitteratur kan det bl.a. vises til omtalen av almen‑ og individualprevensjon i NOU 1983:57 "Straffelovgivningen under omforming" ‑ Straffelovkommisjonens delutredning I ‑ i utredningens kap. 4: Straffens formål og virkninger, særlig på sidene 50 ‑ 51. Forøvrig vil man ellers i både den tilrådde så vel som i tilleggslitteraturen finne mer eller mindre spredte uttalelser om almen‑ og individualprevensjon uten at det er nødvendig å gå nærmere inn på det her.

Av litteratur som ikke er pensum vil jeg bare nevne at i St. meld. nr 104 (1977‑78) "Om kriminalpolitikken" er emnet omhandlet forholdsvis utførlig på s 21 ‑ 30. Kriminalmeldingen var opp til for relativ kort tid siden del av tilleggslitteratur på 4. avd. Forøvrig kan nevnes NOU 1988:37 "Ny fengselslov" som gir en fremstilling over emnet på s. 43 ‑ 47. Andenæs artikkel i fra 1977 om almenprevensjon, som er helt sentralt på området og som "alle" senere forfattere viser til, kan det ikke forventes at kandidatene har kjennskap til.

Oppgaven må sies å være sentral i det den berører fundamentale og grunnleggende hensyn bak det å straffe for overtredelse av lovbud. Etter å ha rettet over 50 besvarelser, og konferert med min medsensor, lar jeg like godt mine bange anelser i fra den foreløpige sensorveiledning stå, da de er fullt ut dekkende for den begredelige situasjon:

"På dette stadiet, dvs uten å ha lest noen besvarelser, frykter jeg likevel for hva besvarelsene inneholder. Dette delvis fordi jeg har en viss følelse av at, om kandidatene nok har lest gjennom også denne del av den tilrådde pensumslitteratur, så heller kanskje prioriteringen av kandidatenes lesing mot straffbarhetsbetingelsene og enkelte særemner. Det kan kanskje da bli vanskelig å få en strukturert fremstilling i det besvarelsene lett kan gli over i en synsing om straff, formål og virkninger. Men det får jeg komme tilbake til når besvarelsene kommer. I alle fall ser jeg faren for den "evindelige" diskusjonen, som ofte kommer etter eksamen, om sentrale og perifere oppgaver. I dette tilfelle er det etter min mening ikke grunnlag for en slik diskusjon. Oppgaven er ikke bare sentral, men det er et område hvor kandidatene (før eksamen helst) bør ha gjort seg opp selvstendige meninger, og i alle fall tenkt igjennom slik at en har en viss forståelse for hva straff begrunnes med og virkningene av den".

Det viser seg at dette, med noen få hederlige unntak, fullt ut har slått til. Men de hederlige unntak viser bare at oppgaven kan besvares, og besvares godt. Man kan derfor ikke legge listen lavere her enn på de andre områder av strafferetten hvor det er krav til grundig kjennskap.

En besvarelse kan gjerne innledes med å plassere oppgaveemnet i strafferetten, og bør vel ganske i begynnelsen definere kort almen‑ og individualprevensjon. Almen‑ og individualprevensjon går først og fremst på virkningen av straffesystemet som et middel til å skape lovlydighet. Dermed knyttes formål og virkning sammen, og dette gjør emnet så sentralt for strafferetten.

Mange kandidater feiler allerede i starten ved at de oppfatter almen‑ og individualprevensjon som et sett regler man kan benytte, nærmest som en trylleformel, for å komme frem til en straff. Oppgaven er ikke en besvarelse på straffutmålingsmomenter.

Kandidaten bør tindrende klart få frem forskjellen mellom almenprevensjon og individualprevensjon. Det ligger forsåvidt i ordene: Almen ‑ almenheten, individual ‑ individet, og prevensjon ‑ forhindre. (Det opereres også med uttrykkene generalprevensjon og spesialprevensjon ‑ om kand skulle nytte disse uttrykk spiller det mindre rolle, men i så fall bør de forklare at en med det mener det samme som uttrykkene i oppgaveteksten). Mange feiler her, eller er særs upresise i sitt ordvalg. Almen‑ og individualprevensjon er ikke et virkemiddel som kan settes inn, med en beskrivelse av virkninger av straffen.

Straffens almenpreventive oppgave (eller formål) er å sikre lovlydighet i samfunnet, dvs straffens motiverende virkning på folk flest ‑ almenheten. Altså det retter seg mot de som ikke (allerede) har begått en lovovertredelse.

Den individualpreventive virkning gjelder virkningen på den enkelte som straffes, dvs den retter seg mot den som (allerede) har begått en lovovertredelse.

Kandidater som her klart misforstår, eller blander sammen, bør etter min mening være strykkandidater om de ikke retter opp inntrykket senere i besvarelsen.

Etter en kort innledning bør kandidatene ta for seg, hver for seg i egne deler, henholdsvis almen‑ og individualprevensjon. Her bør kandidatene stå relativt fritt hvordan han vil disponere. Men en del emner bør med, i alle fall skal besvarelsen være laudabel.

Om almenprevensjon bør med om den mer tradisjonelle avskrekkende virkning fullbyrding av straffen har hatt, og slik det nå mer vektlegges, selve straffetrusselen. Noen bruker denne del av oppgaven til å gi en liten historisk fremstilling av straffens utvikling. Det er ok, enten her eller som del av en mer generell innledning, bare det ikke overdrives. I forbindelse med straffens avskrekkende virkning bør en komme inn på tankene om at straffetrusselen må stå i forhold til både "utbyttet" av den straffbare handling såvel som teorier om at straffetrusselen graderes etter hvor stor fristelsen for lovbrudd er. Sentralt i denne del av oppgaven er oppdagelsesrisikoens betydning ‑ det kan som eksempel vises til undersøkelsene i forbindelse med endring av promillelovgivningen i fra Finland som Andenæs omtaler.

Videre om straffens evne til å skape moralske hemninger mot lovbrudd. Dette er ikke det samme som, hvilket en del kandidater gir inntrykk av, at folk fraholder seg fra straffbare handlinger på grunn av at overtredelsene strider mot det alminnelige moralsyn. Det siste er moment i vurderingen av straffens avskrekkende effekt. Dvs hvor straffebudet og moraloppfatning trekker i samme retning, så er den almenpreventive virkning av straff mindre.

Tilsvarende evnen til å skape rent vanemessig lovlydighet.

Kand bør se at almenprvensjonen kan virke ikke bare overfor den som har kjennskap til straffebudet og regner med risiko for straff, Andnenæs s 79. Likeledes kan det differensieres mellom grupper av potensielle lovbrytere såvel som etter arten av lovbrudd.

(Jeg går ikke nærmere inn på de tre områdene her, men viser til lærebøkenes fremstilling)

Kand møter kanskje størst problemer i en fremstilling når det skal gis vurderinger over almenprevensjonens betydning. Det er ikke så rart, den er jo meget omdiskutert. Både Andenæs og Bratholm nevner i pensumslitteraturen erfaringene fra de såkalte politiløse dager i Danmark under krigen såvel som lignende situasjoner andre steder. Dette er forøvrig noe kand kan nytte i forbindelse med oppdagelsesrisikoens betydning.

Om individualprevensjon ‑ denne funksjon av straffen går som nevnt på straffens evne til å avholde den som det reageres mot, dvs den som allerede har begått et lovbrudd, fra å begå nye straffbare handlinger. Emner som laudable besvarelser bør drøfte er i stikkordsform: uskadeliggjørelse, avskrekkelse og resosialisering.

Vedr. uskadeliggjørelse er ytterpunktene dødsstraffen på den ene siden og (kanskje) det forenklede forlegg ‑parkeringavgiften på den andre. Kand bør forøvrig vite at dødsstraffen i Norge er totalt avskaffet.

Resosialisering omfatter også det som kan benevnes behandlingsformålet. Om det siste må en vel kunne si, og det bør kand få frem, at den optimisme som i perioder har vært på dette området vel nå er på et lavmål. Som del av emnet individualprevensjon bør kand få med den diskusjon som har vært vedrørende tidsubestemte reaksjoner, jfr Andenæs s 86 ‑ 87 og i den forbindelse rettssikkerhetsproblematikken.

Både Andnenæs og Bratholm avrunder sine fremstillinger av almen og individualprevensjon med å se på forholdet mellom dem. Hvor mye kand får ut av en slik del, om de våger seg inn på det, gjenstår å se. Erfaringen hittil under rettingen er heller dårlig. Men om det tas med bør det være for å se om de almen‑ og individualpreventive hensyn kan trekke i hver sin eller i samme retning.

Begge nevnte forfattere nevner i sine fremstillinger straffeformål som faller utenfor almen‑ og individualprevensjonen. Tatt på ordet er jo dette etter oppgavens ordlyd utenfor oppgaven. Men en kan ikke ta dette for strengt. Det som teller er, om kand først kommer inn på det, om kand får frem at det er andre formål med straffen. (Blander kand ukritisk inn slike formål som del av almen‑ og individualprevensjonen som tyder på misforståelser, må det på vanlig måte trekkes for det). I stikkordsform nevnes hva Bratholm her har med: Gjengjeldelses eller hevnformålet, forsoningsformålet, karanteneformålet, symbolformålet, belønningsformålet, det samfunnsintegrerende formål, det trygghetsskapende formål og straffens syndebukkfunksjon. (Bratholm s. 131 ‑ 135).

Kand bør forøvrig i en viss grad kunne peke på lovbestemmelser hvorav almen‑ og eller individualpreventive hensyn skal/kan gjøre seg gjeldende. I så måte bør kandidatene kjenne til straffelovens 28 a om samfunnstjeneste. jfr. dens første ledd tredje punktum: "Samfunnstjeneste kan bare idømmes når hensynet til den alminnelige lovlydighet gjør det forsvarlig, og den ...."

Noen henvisning til rettspraksis av betydning kan neppe forventes, i det vel ikke er noen såkalte skjellsettende dommer i oppgavens emne. Men kand bør dog få frem at det meget ofte kommer frem i straffedommer henvisning til almen‑ og eller individualpreventive hensyn ved begrunnelsen for reaksjonstype og straffenivå. Videre at dommerens (og lovgivers) vurdering av hvilken vekt det skal legges på de forskjellige virkninger kan få betydning for valg av straff.

Grensen bestått/stryk og grensen Laud/Haud:

På dette stadiet antas det å være klar stryk når kand blander sammen hva som er almen‑ og individualprevensjon. Selv om det i utgangspunktet ikke er en slik sammenblanding, bør det være farlig nær strykgrensen om en etter å ha "definert" emnene fortsetter med ren synsing om straff og formål/virkninger. Det går dessverre igjen hos så alt for mange at kandidatene er mer eller mindre belt uten positive kunnskaper i emnet, hvilket kan tyde på at pensumslitteraturens behandling av emnet er puffet, eller så vidt lest en gang i begynnelsen av 4. avdeling. Dette fører ofte til at kandidaten mer eller mindre gjennomgår hele straffeloven og viser til diverse bestemmelser med angivelse av at her trekker almen og/eller individualpreventive hensyn i den og den retning. Og da uten stort mer enn det, eller med litt prat og synsing om bestemmelsens formål. Dette må være klart utilfredstillende.

Til laud må kreves foruten at kand, uten at sensorene kommer i til, at vedkommende kandidat forstår hva som er almen‑ og individualprevensjon samt behandler de "hovedemner" i hver av delene som er angitt ovenfor. Det må kunne kreves en noenlunde klar og ordnet fremstilling hvor emnene holdes atskilt. En rørete fremstilling, selv om det som står der isolert sett er ok, bør ikke være laud.

Bergen 29. april/ 18. mai 1993.