SENSORVEILEDNING TIL TEORIOPPGAVE NR 4, CAND. JUR. EKSAMEN, 4. AVDELING

Oppgavetekst

Grunnlovens § 100

1.1. Eksamenskrav og pensumgrunnlag

Eksamenskravet i faget Statsrett II er angitt slik:

"Grundig kjennskap til raglans i grunnlova om menneskeleg fridom, likskap, rettstryggleik og humanitet, og reglane om det konstitusjonelle ansvaret.

Anbefalt litteratur i faget Statsrett II er angitt slik:

"Johs. Andenes, Statsforfatningen i Norge, 7. utg. 1990, §§ 47‑60. Torkel Opsahl, Bør vi modernisere individets grunnlovsvern? Lov og Rett 1968 s. 49‑66."

Øvrig angitt tilrådd litteratur inneholder ikke noe av betydning for denne oppgaven.

Andenæs behandler oppgavens emne under s 48 Ytringsfriheten, på side 386‑405. Problemstillinger som har sammenheng med oppgavens emne berøres ellers i læreboken bl.a. på side 27, 53, 113, 142, 318, 353, 406 og 467.

1.2 Annen litteratur om oppgavens emne

Det er i studieplanen ikke angitt noen tilleggslitteratur i dette faget. Det er likevel tydelig at flere av kandidatene har orientert seg om litteratur utenfor pensum.

En generell fremstilling av Grunnlovens § 100 finnes i Castberg, Frede: Norges Statsforfatning bind II, tredje utgave, Universitetsforlaget, 1964, side 284‑291.

Det foreligger forøvrig en eksamensbesvarelse av Sveinung Plaaten med tittelen "Ytringsfriheten", inntatt i Jussens venner 1979, side 312‑320.

En relativt omfattende fremstilling om både ærekrenkende beskyldninger, pressefriheten som rettelig problem og om reklame og ytringsfrihet er inntatt i Andenæs, Mads T. og Huitfeldt, Erik Tønne: "Trykkefribed bør finde sted Ytringsfrihetens rettslige vilkår i Norge, Norsk Redaktørforening/Universitetsforlaget, 1989.

En omtale av Grl. § 100 finnes også i Andenæs, Mads T. Og Wilberg, Ingeborg: Grunnloven kommentarutgave

Universitetsforlaget, 1983, side 137‑139.

Forholdet mellom Grunnlovens § 100 og ulike andre rettslige problemstillinger er behandlet forskjellige steder i litteraturen. Jeg nevner dem fordi enkelte kandidater åpenbart har orientert seg utenfor den tilrådde litteratur.

Når det gjelder forholdet mellom Grl. § 100 og ærekrenkelser er det best behandlet i Mæland, Henry: krenkelser, Universitetsforlaget 1986, side 63‑87. Emnet er også berørt i Andenes Johs. og Bratholm. Anders: Spesiell strafferett, 2. utgave, 127 ff.

Om forholdet til lojalitetsplikt og taushetsrett finnes en artikkel av Jakhelln, Henning: Ytringsfrihet om forsvarsforhold illusjon eller realitet?, Jussens venner 1987, side 231 ff. Videre kan vises til Eckhoff, Torstein: Tjenestemenns lojalitetsplikt og ytringsfrihet, Lov og Rett, 1975, 1975, side 99 ff.

Om tilgrensende rettsspørsmål innenfor menneskerettighetene finnes en artikkel av Opsahl, Torkel: Organisasjonsfriheten som menneskerett, inntatt i Rett og humanisme Festskrift til Kristen Andersen, 1977, side 294 ff.

Om den faktiske bruk av ytringsfriheten finnes en artikkel av Johnsen, Jon T., Ytringsfriheten i forvaltningsstaten, TfR 1982, side 785‑852.

For fullstendighetens skyld nevner jeg at det nettopp er publisert en bok hvor oppgavens emne er omhandlet, nemlig Boe, Erik: innføring i juss, statsrett og forvaltningsrett, Bind 2, TANG, 1993. Ytringsfriheten omhandles på side 543‑549.

Etter dette må man konstatere at det såvel i den anbefalte litteratur, som i annen litteratur, er god tilgang på stoff som gir et godt grunnlag for å løse oppgaven. bet kreves ikke kunnskaper utenom pensum, men hvor slike kunnskaper dokumenteres må det honoreres.

1.3. Avgrensningsspørsmål

Det kan ikke ses at oppgaven reiser noen vanskelige avgrensningsspørsmål i seg selv. Man skal gjøre rede for innholdet i grunnlovens § 100, verken mer eller mindre.

I den forbindelse må det kunne forsvares at man kommer noe inn på Grl. § 66, idet Grl. § 100 kaster noe lys over fortolkningen av 66, men forøvrig er det ikke grunnlag for å komme nærmere inn på den nevnte bestemmelse.

Konstitusjonell sedvanerett kan kort omtales, og da helst under synsvinkelen sedvanerett i strid med Grunnloven, særlig med hensyn til Grl. § 100 1 forhold til injurielovgivningen, jfr. Andenæs side 27 og Castberg side 287 og side 289, note 3.

Konstitusjonell nødrett kan gjerne omtales kort idet man her har et mulig rettslig grunnlag for innskrenking eller utvidelse av Grl. § 100, jfr. Castberg side 284, note 4. De fleste av de kandidater som bygger på systematikken fra professor Stavangs forelesninger i statsrett har fått med seg konstitusjonell nødrett og tilfellet krigssituasjon.

En viss omtale av generelle menneskerettigheter kan forsvares. Likeledes er det naturlig d komme noe inn på den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EØ), særlig art. l0 (retten omfatter friheten til å motta og meddele opplysninger og tanker uten innblanding av offentlige myndigheter, og uten hensyn til territoriale grenser).

At Grl. § 100 har en viss tilknytning til Grl. § 2 tilsier at også denne problemstillingen kan omtales kort.

1.4 Disposisjon og vektlegging.

En god kandidat vil forsøke å plassere oppgavens emne i,en større forfatningsrettslig sammenheng. Det kan være en fornuftig innfallsvinkel å se oppgavene emne som en del av de gamle og nye menneskerettighetene som borgerne har. Herunder hører ytringsfriheten (§ 100) sammen med religionsfriheten (§ 2), den personlige frihet og rettssikkerhet (§ 96), den borgerlige likhet (§§ 95, 23, 108, 107, 103 og 109), samt vernet om den private eiendomsrett (§ 105). Det er også grunn til å sette oppgavene emne i perspektiv med komponenter i de grunnleggende menneskerettighetene og EMK art. 10, omtalt ovenfor.

Det er flere måter å disponere stoffet på, som alle er egnet til å gi et tilfredsstillende resultat. De fleste kandidater synes å ha fulgt hovedtrekkene i lærebokens disposisjon: 1. Historisk bakgrunn, 2. Forbudet mot sensur, 3. Hva slaga ytringer kan det settes straff for?, 4. Grl. § 100, a. pkt., 5. Bestemmelsen om frimodige ytringer, 6. Rettslig og faktisk ytringsfrihet.

Endel kandidater har fulgt hovedtrekkene i professor Stavangs forelesningssystematikk: I. Innledning, II Formell ytringsfridom, III Grunnlova som skranke for straffelovgjevinga ‑det objektive gjerningsinnhaldet, IV. Grl. § 100 som tolkingsprinsipp i samband med straffesaker ‑ avgrensing av det objektive gjerningsinnhaldet, V. Grunnlova som materiell skranke for straffelovgjevinga (subjektiv skuld), VI. § 100, 3. pkt. som materiell skranke mot andre reaksjonar og VII. Retteleg og faktisk ytringsfridom. Endel kandidater som har fulgt stavangs disposisjon både forsividt angår hovedpunkter og underpunkter har fått med seg flere poeng og innfallsvinkler som ikke er kommet mod i lærebokan, noe som naturligvis må belønnes.

Det må også være" en tjenlig måte å systematisere stoffet på, § simpelthen følge ordlyden i Grl. s 100 og ta for seg ordgruppe for ordgruppe etter å ha foretatt grovinndelingen basert på 1., 2. og 3. punktum. Endel kandidater har gjort det slik og kommet bra fra det.

Under den materielle ytringsfrihet, har enkelte kandidater delt inn ytringsfrihetsproblematikken etter hvilke livsområder det gjelder, f. eks. politikk, kunst, litteratur etc. Det kan også gi et fullt forsvarlig resultat. og man kan få frem relevante nyanser.

Hvilken systematikk man velger er underordnet, såfremt man benytter en struktur som har som resultat at man får klarlagt innholdet i bestemmelsen på en fullstendig og ryddig måte.

2 Oppgavens hovedemne

Som det fremgår av det som er sagt foran, finnes det mye og god litteratur om oppgavens emne. 1 motsetning til det som ofte er tilfellet når man skriver veiledninger, f. eks. i skatterett, hvor man ofte mangler en helhetlig fremstillingav oppgavens emne samlet på ett sted, er situasjonen i dette tilfellet en ganske annen. Her finner man hele oppgavens emne fremstillet samlet i læreboken. Det faller meg noe vanskelig å komme med "gullkorn" utover det som Andenæs fremkommer mod i boken. Jeg skal derfor i denne veiledningen kun nøye meg med å peke på enkeltpunkter som etter mitt skjønn bør være omhandlet i en god besvarelse. På enkelte punkter skal jeg komme inn på komponenter i denne materien hvor kandidatene har vart inne på problemstillinger som læreboken ikke går så meget inn på. Dette av hensyn til å lette rettingsarbeidet i kommisjonene, ved at man da skal slippe å lete mange steder i litteraturen.

2 1. Historikk

En god kandidat vil vare i stand til å fremkomme med noen historiske utviklingslinjer. Kilden til vår grunnlovs § 100 er en bestemmelse i den franske forfatning av.1791. Det kan vare riktig å peke på at ytringsfriheten hadde rimelige gode vilkår på begynnelsen av 1700‑tallet, men at trykkefrihetsforordningen i 1799 var et betydelig tilbakeslag. Endel av den historiske bakgrunn er også dommen mot Hans Nielsen Hauge. Det ble en bred reaksjon på dette, og det er med og gir bakgrunn for innholdet i § 100.

2.2 Rettspolitiske hensyn

Det kan være grunn til å nevne endel av de rettspolitiske hensyn bak bestemmelsen. For det første har ytringsfriheten en egenverdi. For det annet er ytringsfriheten grunnlaget for at folk blir informert, noe som igjen er en forutsetning for demokratiet, og for utnyttelse av de demokratiake rettigheter totalt sett. Endelig innebærer ytringsfriheten at det også strømmer informasjon til samfunnets styrende organer.

2.3 Formell ytringsfrihet. Grl §100, første punktum, Trykkefriheten

Grunnlovens § 100, første punktum lyder: "Trykkefrihed bør finde Sted." For det første bør man slå fast at ordet "bør" tolkes som om det stod "skal", jfr. f. eks. forståelsen av samme ordet i § 105.

Kandidatene bør få frem at det som er sagt i første punktum innebærer at forhåndenensur ikke er tillatt, altså pålegg om at skrifter skal måtte sendes inn for å bli forhånds godkjent av myndigheter eller domstoler. Ettersom det er forhåndskontrollen som rammes, er ikke bestemmelsen til hinder for at skrifter etter at de er trykket må avleveres eller at de beslaglegges i forbindelse med søksmål eller straffesak. I prinsippet kan det skje også før boken er kommet ut, jfr. RG 1967 side 65. Også skrifter med sikte på publisering i utlandet antes å omfattes i prinsippet.

Det bør gjerne sies at alle typer skrifter omfattes uansett om det er faglitteratur eller skjønnlitteratur, og uansett om det er norskprodusert eller oversatt litteratur. Såvel tekst som bilder m.v. omfattes.

Kandidatene bør også få frem noe om de særlige rettsspørsmål som reiser seg i forbindelse med reklame. Enkelte reklameformer er helt forbudt, såsom tobakksreklame, jfr. tobakksloven av 9 mars 1973 nr. 14. Dette er imidlertid mest interessant i forbindelse med den materielle ytringsfrihet, omhandlet nedenfor.

Forhåndsgodkjenning kreves etter lagemiddelloven av 20 juni 1964, og dette bør gjerne nevnes. Her gjør særlige hensyn seg gjeldende. Bransjen her akseptert dette, men forholdet til § 100 er diskutabelt.

Kandidatene bør gjerne få frem at det ikke bare er trykkingen som beskyttes av grunnlovsvernet. Man må forstå regelen slik at den beskytter både distribusjon, omsetning og forsendelse.

Det bør gjerne også sies at skjult sensur er like mye forbudt som åpen sensur. Om man benytter papirrasjonering, avgifter eller lignende. som reelt sensurrredskap rammes det av grunnlovsbestemmelsen. opprettholdes derimot likhetsprinsippet og anvendes hindringene uten å se hen til det åndelige innhold i trykksaken, er det uproblematisk.

Når det gjelder import, kan det være grunn til å nevne Rt. 1922, side 42 (Kyrre Grepp‑dommen), situasjonen ved import i relasjon til Grunnloven ble berørt men ikke løst. HR uttalte bla. : "Hvad der ved dette forbud søkes rammet, er jo nemlig ikke det materielle stof i disse skrifter (papir eller indbinding), men selve disses aandelige indhold, de tanker og meninger, som vedkommende skrifter forfekter." "Jeg vil alene tilføie at trykkefrihetsbestemmelsen i grundlovens § 100 alene ved sin tilværelse ogsaa taler imot at gi lovene av 1914 og 1918 den fortoikning ....".(side 42).

Kandidatene bør få frem at trykkefrihet og ytringsfrihet ikke er identiske fenomener. sensurforbudet i Grl. S 100 omfatter etter sin ordlyd derfor ikke andre former for offentliggjøring enn trykt skrift. Det er således ikke i strid med grunnlovsbudet at lov av 22 mai 1875 om dramatiske forestillinger og lov av 15 mai 1987 om film og videogram innebærer en konsesjonsordning. Dette er naturligvis noe ganske annet enn sensur, da den ikke er diskriminerende.

Man tar loven på ordet her, noe som vel også er naturlig i og med at andre ytringsformer så som film m.v. virker sterkere enn ord. Reelle hensyn kommer således inn i tillegg til ordlyden som rettskildefaktor i seg selv.

I denne sammenheng kan det være grunn til å nevne EMK art. 10 nr. i hvoretter: "Everyone has the right to freedom of expression" og til å "receive and impart information and ideas without interference by public authority". Andenæs nevner på side 390 at ordlyden i EMK kan tilsi at vi tolker Grl. § 100 på samme måte. Sensur av levende media, slik vi har i Norge strider ikke mot EMK, da det i art. 10 nr. 2 fremgår at man kan sette vilkår, og sette skranker for slike media "in the interests of national security, territorial integrity or public safety, for the prevention or disorder or crime, for the protection of health or morals, for the protection or the reputation or rights of others.." Jeg nevner dette fordi det viser at de begrensninger i ytringsfriheten son vi utleder fra vår grunnlov i stor grad samsvarer mod moderne internasjonale konvensjoner. Den nest iøynefallende forskjell er vei kanskje at etter Grunnloven er mottakerens rett til å få informasjon ikke direkte vernet.

Som nevnt i innledningen kan konstitusjonell nødrett nevnes. Det vil særlig vase aktuelt i form av begrensning av trykkefriheten.

Under krigsforhold vil det nok kunne settes forbud mot å omtale bestemte forhold eller meddele opplysninger om bestemte faktiske forhold.

2.4. Den materielle ytringsfrihet Grl. § 100, annet punktum.

Kandidatene bør få from at Grl. fungerer son skranke for lovgiveren ved å sette forbud mot etterfølgende straff (og forsåvidt også andre sanksjoner) for ytringer. Grl. beskytter imidlertid ikke misbruk av ytringsfriheten. Den hjemler ikke selv straff for misbruk, men setter ikke forbud mot at visse misbruksformer straffesanksjoneres. I denne sammenheng kan det være grunn til å peke på at EMK art. ti nr. 2, jfr. sitatet ovenfor, jo lister opp en lang rekke formål som gir grunnlag for å sette skranker for utøvelsen av ytringsfriheten, faktisk utover det vi bygger på i norsk statsrett. skillet mellom form og innhold bør komme frem.

Gr1. fungerer ikke bare som skranke for lovgivningen, men også som tolkningsfaktor, noe jeg kommer nærmere tilbake til nedenfor i forbindelse med omtalen av Rt. 1978 side 1072 (leserbrevdommen).

Det er ikke lett å få sammenheng mellom innholdet i 2. og 3. punktum, og det‑bør gjerne forventes av en god kandidat at man ser de problemstillinger og tolkingsalternativer som Andenæs omtaler på side 393 og 394 vedrørende ordene "Ulydighed mod Lovene•'.

Etter ordlyden i annet punktum omfatter bare uttalelser i trykt skrift. Det har likevel ikke vært tvil om at de grenser for straffelovgivningen som settes i § 100, annet punktum, ikke bare gjelder uttalelser i trykt skrift, men også uttalelser som fremkommer på annen måte, f. eks. film, teater etc.

Det er uproblematisk at straffelovens §§ 142 (blasfemi) og 211 (pornografi) ikke er i strid med Grl. § 100.

Kandidatene bør få frem at ordene "Ulydighed mod Lovene" gir naturligvis ikke lovgiveren fritt spillerom. Ordene må tolkes ut fra sammenhengen. Det bør sies at det er tale om en "standard". Utgangspunktet må være at man må kunne hevde alle slags meninger og kritisere alt, jfr. 3, pkt. "enhver Anden Gjenstand". Meninger skal brytes fritt, og meninger skal møtes med meninger, ikke med maktbruk og straff.

Det er ikke problematisk at strl. § 90 (rikets sikkerhet), nærmere omtalt nedenfor, strl. § 121 (taushetsplikt) og strl. § 390 (privatlivets fred) ikke kommer i strid med Grl. § 100.

Strl §134, 3 ledd (opphisse den som hører til de væpnede styrker til uvilje i tjenesten eller hat mot foresatte) antok HR at ikke kom i strid med § 100, jfr. Rt. 1986 side 267 (Hær‑verk saken) hvor det bl.a. heter: "Selv om de aktuelle straffebud, militære straffelovs § 47 og straffelovens § 134, tredje ledd, ikke i seg selv er i strid med Grunnlovens § 100, må de på bakgrunn av grunnlovsbestemmelsen tolkes og anvendes med stor forsiktighet." ‑ (268), og det heter videre på side 272: "Men det forhold at skriftet også inneholder uttalelser som har karakter av politiske meningsytringer, kan på den annen side heller ikke uten videre frita for straffbarhet".

Grl. § 100 er heller ikke til hinder for at det settes skranke for valg av sted for utøvelse av ytringsfriheten, jfr. Rt. 1980 side 1267( politisk virksomhet i militærforlegning) hvor førstvoterende uttalte om militær straffelovs § 77 og forholdet til Grl. § 100

”I så måte anser jeg det tilstrekkelig å vise til at bestemmelsene ikke har annet forbud mot å drive politisk virksomhet enn at virksomheten ikke må drives innenfor militære forlegninger m.v. De er ikke til hinder for at militært personell ellers driver politisk virksomhet.”(1270)

Kandidatene bør få frem noe om forholdet mellom straffelovens § 135 a (forbud mot rase‑ og homofilihets) og Grl. § 100. Det foreligger 4 dommer om ulike sider ved denne problemstilling.

I den første dommen, f. 1977 side l14 (Hoaasdommen) uttalte HR bl.a.: "Grunnlovens § 100 beskytter de frimodige ytringer. Det er dog på det rene at man ved straffebestemmelser kan gripe inn overfor misbruk av ytringsfriheten .... og det heter også i dommen: "straffelovens § 135 a må da tolkes og anvendes med Grunnlovens § 100 som bakgrunn og rettesnor." (119). HR kom til at Hoaas hadde gått utover grensene av det som kan aksepteres som meningsytringer.

I Rt. 1976 side 1072 (Morgeavisdommen eller Leserbrev dommen) uttalte FIR: Jeg peker videre på at s 135 a må tolkes med Grunnlovens § 100 som bakgrunn og ledetråd og at det også fremgår av forarbeidene at det ikke med § 135 a er tilsiktet noen innskrenkning i retten til å fremkomme med meningsytringer, jfr. Ot. prp. nr. 48 (1969‑70) side 9‑10 og side 16. Hvis det stilles for strenge krav til saklig form eller til‑arten eller holdbarheten av den faktiske framstilling en meningsytring gjerne vil knytte seg til, vil dette begrense mulighetene for meningsytringer, spesielt for de mange som savner forutsetningene for å ikle sine ytringer en uklanderlig form." (1076).

I Rt. 1981 side 1305 (Vivi Krogh‑dommen) uttalte HR bl.a.: "Bestemmelsen (§ 135 a) legger altså forsåvidt et bånd på ytringsfriheten, en, begrunnet i behovet for å beskytte de grupper det er tale om. I prinsippet er det klart at denne begrensning av ytringsfriheten ikke kommer i strid mod trykkefrihetsbestemmelsen i Grunnlovens § 100. Men det vern grunnlovsbestemmelsen oppstiller for "Frimodige Ytringer, om statsstyrelsen og hvilken som helst anden Gjenstand", må tillegges vesentlig betydning for tolkingen og anvendelsen av straffelovens § 135 a, jfr. Rt. 1977 side 114 og den såkalte leserbrevdommen i Rt. 1978 side 1072."(1312).

I Rt. 1984 side 1359 (Bratterud‑dommen) uttalte HR bl.a.: "Verken grunnlovens § 100 om trykkefriheten, grunnlovens § 2 første ledd om religionsfriheten eller menneskerettighetskonvensjonene er til hinder for at det ved lov gis regler til vern mot grove krenkelser av utsatte minoritetsgrupper, og at disse gis virkning også for den religiøse forkynnelse

"Ved utformingen og tolkingen av reglene må det imidlertid vises varsomhet i grunn av de spesielle hensyn som gjør seg gjeldende på dette område (1364).

Etter rettspraksis er det etter dette på det rene at strl. § 135 a må tolkes på bakgrunn av § 100. Retten til meningsytringar kan ikke avgrenses heller ikke smakløse og upopulære meninger. Men sterkt urimelige og stigmatiserende uttalelser fra noen som kan bedre har mindre vern.

Kanskje kan det vare dekkende som Boe (l.c.) sier på side 546: Grensen etter å 135 a "går et sted mellom Hoaas og den jevne, fordomsfulle Ola Nordmann". De sentrale elementer må bl.a. være utsagngsavgiverens posisjon, og hvor skadelige ytringene er. Det er altså jfr. leserbrevdommen et relevant hensyn i helhetsbildet at utsagnsavgiveren ikke har særlige forutsetninger for å uttrykke seg uklanderlig.

På dette punkt kan det være et pluss om kandidatene nevner noe om hvorvidt vernet etter Grunnloven går lengre enn etter det internasjonale vernet. Det er f. eks. slik at artikkel 4. bokstav a i FNs konvensjon mot rasediskriminering går lengre enn Grunnloven. Den forbyr all spredning av rasediskriminerende ytringer, og i tillegg er rasistiske organisasjoner forbudt. Her kommer Imidlertid også FNs verdenserklæring inn, og det blir en balanse mellom det konvensjonsbestemte vernet om det frie ord og meningsytringer på den ene side, og det konvensjonsbestemte vern mot diskriminering på den annen side.

Også krenkelser av religion og sedelighet bør omhandles. I forbindelse med sedelighet bør gjerne Rt. 1958 side 479 (Mykledommen) nevnes. Der heter det i headingen: "Paragrafen er ikke i strid med Grunnlovens § 96 og § 100, men prinsippet i § l00 tilsier at uttrykket "utuktig skrift" fortolkes med stor varsomhet." Førstvoterende uttalte bla.: "Grunnlovens § l00 sikrer enhver borger rett til å si sin mening om hva som helst, men den er ikke til hinder for at det settes straff for den som gir uttrykk for sin mening på en måte som er utilbørlig'' (482).

I Rt. 1959 side 432 ("sexsus" og "The Rosy Cruaifixion" også kalt Miller‑dommen) uttalte justitiarius wold: "Forfattere og kunstnere har ikke mer enn andre borgere frihet til å handle utilbørlig. Ytrings‑ og trykkefriheten må ha denne selvfølgelige begrensning." (445) .

Det er et poeng å få frem at det er tale om en standard, og at den ikke er fastlagt en gang for alle. Det går fram av dommene at det må tas hensyn til litterær frihet, men at det likevel går en grense. Det er vel nokså sikkert at grensen idag går et annet sted enn i 1960‑ årene hvor man sa at den gikk "et sted mellom Mykle og Miller". At det, sett over lengre tid, har vært en liberalisering kan neppe være tvilsomt.

også forholdet til ærekrenkelser bør nevnes. Det bør gjerne komme frem at straffeloven rammer også sanne ærekrenkelser når de er utilbørlige på grunn av sin form eller av andre grunner, jfr. strl. § 249 nr. 2. Dette aspekt ble av HR også nevn i den nedenfor omtalte Miller‑saken i Rt. 1959 side 431, hvor førstvoterende uttalte: "Men heller ikke sannheten har man rett til å framføre på en utilbørlig måte. Jeg viser i denne sammenheng til straffelovens bestemmelser om ærekrenkelser. Man kan som hovedregel ikke straffes for ærekrenkelse dersom beskyldningen er sanne. Men ‑ heter det i loven ‑ selv om det føres sannhetsbevis, kan man straffes dersom beskyldningen er utilbørlig på grunn av formen eller måten den er fremsatt på eller av andre grunner (straffelovens § 149)."(445)....

Når det gjelder forholdet mellom Grl. 5 100 og ærekrenkelser er det særlig Rt. 1990 side 257 den såkalte (Hagen dommen eller Rogalands Avis‑dommen) som det kan være grunn til å nevne. Dommen gjaldt den politiske ytringsfrihet og HR gikk også noe inn på EMK. Høyesterett uttalte bl.a.: "På det politiske område vil hensynet til ytringsfriheten komme sterkt inn ved den avveining som må skje overfor hensynet til personers æresfølelse og omdømme. Denne avveiningen må foretas i tilknytning til vurderingen av om utsagnet er rettsstridig...". HR uttalte videre: "I demokratiske samfunn må hensynet til politisk ytringsfrihet veie tungt. Dette er bakgrunnen for at den interesseavveining som må skje i tilknytning til rettsstridsvilkåret etter straffelovens §§ 246 og 247, vil falle ut til fordel for en vid ytringsfrihet på det politiske område." (264) HR viste bl.a. til tidligere rettspraksis, herunder: Rt. 1978 side 590 (Jernkorset), Rt.1978 side 725 (Politimesterkjennelsen), RG 1952 side 321 (Restaddommen).

Enkelte kandidater har 1 forlengelsen av ovennevnte dom også nevnt klagesaken for den europeiske menneskerettighetskommisjonen kalt ”Lingeas mot Østerrike”. Den er også nevnt i Mæland 1. c og er inntatt i sin helhet i Andenæs/huitfeldt i.c. HR fant støtte i den nevnte avgjørelse, jfr. dommen side 265, og det er fint at den nevnes av kandidatene.

også i Rt. 1985 side 1421 (Greenpeace‑dommen) kan nevnes. også der ble Grl § 100 sett i sammenheng med ' menneskrettighetskonvensjonens art. 10. HR ga uttrykk for at: "er grunn til å innrømme en ganske vid adgang for pressen til ansvarsfri omtale". Man sa også at "i en debatt om politikk og samfunnsspørsmål må innrømmes en stor grad av frihet for skarpe og tilspissede meningsytringer". Å sammenligne Greenpeace mod BaaderMeinhof banden var likevel å gå for langt.

Det grunnsyn man ser i både Hagen‑ og Greenpeacedommen er fastholdt i at. 1891 side 1069 (MS‑dommen) jf særlig dommer Tjomslands votum med henvisning til Gro‑dommen i Rt. 1979 side 727.

I denne sammenheng kan det også være naturlig å nevne redaktøransvaret etter straffelovene § 431. På dette punkt kan det sies at skrankene i Grl. § 100 må anses bortfalt gjennom sedvanerett. Redaktøren er ansvarlig for alt med mindre han selv godtgjør at han ikke har vært uaktsom. I den sammenheng kan man nevne Rt. 1971 side 350.

Her er det forsåvidt tilsvarende for pornografi etter straffelovens § 211. Jfr. også strl. § 254 og § 390 2. ledd.

Når det gjelder reklame, bør kandidatene gjerne nevne forbudet mot t reklame for alkohol og tobakk. Likeledes kan man nevne markedsføringsloven. Vi har regler om at det kreves en bestemt form for reklame for at det skal kunne aksepteres, f. eks. etter lov om reklame i kringkastingen av 21 desember 1990 nr. 77. Forøvrig foregår det også sensur ut fra innholdet i reklamen, med forbud mot villedende, urimelig og kjønnsdiskriminerende reklame, jfr. markedsføringsloven av 16 juni 1972 nr. 47. Kontrollen med sistnevnte reklame er en etterpåkontroll, og således kommer den av denne grunn ikke i strid mod § 100, første punkt. Det er gjerne et poeng å få fram at man innenfor reklamen er utenfor kjerneområdet til § 100 idet reklame og kommersielle ytringer naturligvis ikke har det samme sterke vern som politiske, religiøse, moralske og kulturelle ytringer. Reklame er mer næringsvirksomhet enn meningsbrytning. Dessuten tilsier hensynet til å unngå helsefare og å unngå krenkinger av andre, at det tåles begrensninger.

En god kandidat vil kanskje sånn at det her går en grense et sted mot det vi kan kalle "politisk reklame".

En god kandidat vil også gjerne nevne noe om problemstillingen "Rigets sikkerhet" etter straffelovens § 90. Her kan nevnes Rt. 1979 side 1492 (Listesaken). Rt. 1982 side 436 (gleditsch‑saken) og at. 1987 side 950 (ikke‑vold saken).

Det kan forøvrig være grunn til å nevne at med uttrykket de konstitutionelle Magter" menes ikke bare norske statsmakter, men også fremmede lands.

2.5 Grl §100, 3pkt. som skranke mot andre reaksjoner

Det er et viktig poeng å få frem at 3. punktum ikke bare verner mot straffesanksjoner. Både erstatning, inndragning og oppsigelse må antas å omfattes av vernet.

I denne forbindelse kan man nevne taushetsplikten for offentlige tjenestemenn.

Også lojalitetsplikten for offentlige tjenestemenn kan nevnes, herunder kan man gjerne omtale Rt. 1983 side 1729 (Hoaas II avskjedssaken) jf 1977 side 114, Førstvoterende uttalte: 'Jeg er selvfølgelig enig med Hoaas i at lærerens personlige oppfatninger ikke skal sensureres. Han må også ha rett til å gi uttrykk for dem. Innenfor skolen må likevel hans ytringsfrihet vare underlagt de begrensninger som nødvendigvis må følge av skolens formål. Han kan ikke drive undervisningen slik at han motvirker de formål som det etter skolelovgivningen er hans plikt å fremme. Heller ikke kan han dosere egne meninger til fortrengsel for pensumgjennomgåelsen etter undervisningsplanen. Jeg er også enig med Hoaas i at utenfor skolen må det gjelde videre ‑vesentlig videre ‑ grenser for en lærers ytringsfrihet. Her må utgangspunktet være at han har den same frihet til å ytre seg om "Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand" som andre borgere, jfr. Grunnlovens s 100." (1738 og 1739).

Jeg viser ellers til Eckhoffs artikkel om lojalitetsplikten, nevnt innledningsvis.

2.6 Rettslig og faktisk ytringsfrihet

Det hører med å nevne denne problemstilling kort. Man tenker i den forbindelse særlig på dagspressen. Herunder kan man gjerne nevne reglene om pressestøtte. Den må være betingelsesløs, når det gjelder det redaksjonelle innholdet i avisene. Økonomisk støtte kan gi et avhengighetsforhold. Her er likhetsprinsippet sentralt. Man kan også nevne streik og boikott. Boikottlovens § 2 må tolkes på bakgrunn av Grl. § 100.

Oppgaven er sentral, og svarer til et eget kapittel i den anbefalte litteratur. Oppgaven ble gitt forrige gang våren 1988, og var nok ventet å komme igjen.

Eksamenskravet er "grundig kjennskap". Samlet sett tilsier dette at det må kreves endel kunnskaper om emnet.

For å få laud bør det kreves at kandidaten har fått med seg de mest sentrale problemstillinger innenfor de fleste av hovedpunktene som er omhandlet i veiledningen. Det bor også kunne kreves at kandidaten nevner noen av de sentrale dommene i materien. En slik §‑oppgave krever evne til å disponere stoffet, noe som man vei må kunne kreve at en laudabel kandidat har fått noenlunde brukbart til samt at begreper og sondringer er korrekt forstått.

For å bestå bør det kreves at kandidaten har fått noe fornuftig ut av sensurforbudet, og også ellers har noe med om den formelle ytringsfrihet. Videre bør det vel kunne kreves en noenlunde dekkende gjennomgang vedrørende Grunnloven som skranke for straffelovgivningen.

Skillet går klarest mellom kandidater som har fått med seg sentrale problemstillinger og som husker noe rettspraksis, og dam som ikke husker noe konkret fra læreboken, men baserer sag på en mer eller mindre vellykket avskrift fra ordlyden ispedd endel synsing og banaliteter. Sistnevnte gruppe har en tendens til å holde sag mye på det generelle plan.

Tegn på at det blir en svak besvarelse er ofte at kandidaten ikke ser forskjellen på trykkefriheten og ytringsfriheten. videre er det et tegn ved de svake kandidatene at de skriver mye om de aktuelle straffebestemmelsene og lite om Grl. § 100.

Enkelte kandidater husker navnet på aktuelle dommer, men får dessverre ikke tram hva som ble sagt om Grl § 100 i dem.

Karakterfordelingen synes ellers å følge "normal" kurve for oppgaver som tar sitt utgangspunkt i et kapittel i læreboken. Det vil si noen gode besvarelser, svart mange i det dårligere midtsjikt og relativt få stryk. Både for mitt vedkommende og for min medsensors vedkommende har laudprosenten etter første hånds sensur ligget på 20‑25 %, og strykprosenten å 10‑15%. De mellomliggende besvarelser klumper seg i Området 2,90‑3.05.

En foreløpig utgave av denne sensorveiledningen har vart forelagt fagansvarlig ved fakultetet professor Stavang, og min medsensor til gjennomgående, uten at det er Innkommet merknader.

Til sensorene på 4. avdeling ved Universitetet i Tromsø

TEORIOPPGAVE NR. 4 PÅ 4. AVD. VÅR 1993 (GRL. § 100)

For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at ærekrenkelsesreglene ikke er pensum i spesiell strafferett ved Universitetet i Tromsø. For besvarelse av oppgaven skulle ikke dette ha så mye å si. Men som forfatteren av sensorveiledningen er inne på, kan det være grunn til i oppgaven å omtale forholdet til ærekrenkelsesreglene (sensorveiledningen s. 9), og på dette punkt vil de som har lest ærekrenkelsesreglene som pensum i spesiell strafferett, kunne ha en fordel. Ved bedømmelsen av besvarelsene fra Tromsø må det derfor tas hensyn til at ærekrenkelsesreglene ikke er pensum her.