UTKAST TIL SENSORVEILEDNING

OM ERSTATNINGSANSVAR VED INNSKRENKNING AV RÅDIGHETEN OVER FAST EIENDOM

V-94 teori 1.

I pensumlisten er aktuell, anbefalt litteratur oppgitt slik:

Andenæs, Statsforfatningen i Norge (7. utg. 1990) s. 443 ff., særlig s. 452‑60;

Fleischer, Grunnlovens § 105, Jussens Venner 1986 s.l ff., særlig s. 6‑10.

I reglementet er eksamenskravene angitt slik: "Grundig kjennskap til reglane i grunnlova om menneskleg fridom, likskap, rettstryggleik og humanitet...".

Oppgaveteksten burde ikke volde problemer. Det er kun rådighetsinnskrenkningene, ikke ekspropriasjon, som skal behandles. Strengt tatt spør oppgaven bare etter erstatningsansvar, men det er naturlig å si noe også om erstatningsutmålingen, se nedenfor om dette.

Oppgaven må sies å være meget krevende. Særlig fra slutten av 1970‑årene., under stikkordet naturverninteresser, har dette rettsområdet vært i sterk utvikling. Det foreligger således omfattende rettspraksis på området. Selv om pensumdekningen er rimelig bra. må det medgis at pensum likevel ikke fanger opp den domstolskapte rett fullt ut. Helt ferske avgjørelser fra Høyesterett er, av naturlige grunner, ikke kommet med, og det er så som så i hvilken utstrekning eksisterende avgjørelser ( på tidspunktet for læremidlenes utgivelse) gjennomgås ‑langt mindre drøftes. Andenæs 1.c. s. 458 viser imidlertid til ytterligere litteratur på området. Spesielt vi jeg fremheve Fleischer, Naturvern og erstatningsansvar. TfR 1981 s. 238 ff.,hvor temaet, også rettspraksis, er inngående drøftet. Hvilken betydning dette bør ha for bedømmelsen, kommer jeg tilbake til.

Siden oppgaven i så utpreget grad involverer domstolsskapt rett, kan det være greit allerede innledningsvis å "liste opp" de avgjørelser som er aktuelle:

Rt. 1918 s. 401 (Konsesjonssaken); Rt. 1970 s. 67 (Strandlovsaken); Rt. 1973 s. 705 (Laksefisksaken); Rt. 1978 s. 443 (Lamyrasaken); Rt. 1979 s. 572 (Bankdemokratiseringssaken); Rt. 1979 s. 971 (Torvstrøsaken); Rt. 1980 s. 94 (Våtmarksaken); Rt. 1982 s. 850 (Vedhugstsaken); Rt. 1986 s. 430 (Bjørheimsaken); Rt. 1987 s. 80 (Rønnåsmyrasaken ‑ plenum); Rt. 1987 s. 311 (Rambjørasaken); Rt. 1988 s. 890 (Jærstrendenesaken); Rt. 1989 s. 1339 (?); Rt. 1992 s. 217 (Ulvåkjølen/Røtkjølensaken).

Den sentrale del av besvarelsen bør dreie seg om å av grense rådighetsinnskrenkningene mot ekspropriasjon. I

utgangspunktet synes dette greit nok; grl. S 105 taler om å "afgive" eiendom til det offentlige, og kand. Må få fram at det her siktes til avgivelse av eiendomsretten "per se". En rådighetsinnskrenkning innebærer derimot at vedkommende har eiendomsretten i behold, men at den like vel er blitt beskåret på den måten at en eller flere beføyelser som eierposisjonen konstituerer, er tatt fra ham. De kand. som her kobler tilbake til en tingsrettslig de finisjon av "eiendomsrett", finner kanskje best det riktige utgangspunktet: eiendomsrett er de beføyelser som ved lov eller på annen måte ikke er forbudt. De kand, som, med et slikt utgangspunkt, får fram at alle borgere ‑ enten de er "eiere" eller i andre posisjoner ‑ må finne seg i regulerende lovgivningsadferd uten krav på erstatning, må honoreres godt. Dette er nemlig det sentrale rettsligdogmatiske synspunktet i relasjon til spørsmålet om erstatning for slike rådighetsinnskrenkninger.

Hovedregelen må gjerne sies å være at man ikke har krav på erstatning for rådighetsinnskrenkninger. Unntak må gjøres i de tilfelle hvor "rådighetsinnskrenkningen" er så intensiv at den må, erstatningsrettslig sett, likestilles med ekspropriasjon. I tilfelle blir det spørsmål om analogisk anvendelse av grl. § 105, dvs. "full" erstatning. Så vidt jeg er kjent med, har Høyesterett (i moderne tid, iallfall) kun i to tilfelle akseptert et slikt synspunkt, nemlig Rt. 1978 s. 443 (Lamyrasaken) og

Rt. 1979 s. 572 (Bankdemokratiseringssaken). Den først nevnte avgjørelser drøftes inngående av Fleischer (TfR),

og det kan nok stilles spørsmål om hvor langt den rekker, i lys av senere avgjørelser.

At det skal svært mye til for å få (ha krav på) erstatning, viser Rt. 1973 s. 705 (Laksefisksaken; se særlig s. 712): at andre i nærheten hadde visse fordeler av en regulering, var ikke avgjørende, idet dette berodde på tilfeldigheter ("utilsiktet bivirkning"). Nettopp dette synspunktet kan befestes direkte i pensum, nemlig i relasjon til det Andenæs 1.c. s. 459‑60 skriver om husleielovens § 32 a.

Det må således slås fast at rådighetsinnskrenkninger kan gå svært hardt ut over eieren uten at vedkommende har krav på erstatning. Som nevnt ovenfor, er dette hovedregelen. Andenæs, 1.c. s. 458 uttaler at erstatningsspørsmålet, med analogisk bruk av grl, § 105, beror på "en totalvurdering". I denne sammenhengen framhever han, med grunnlag i rettspraksis, forskjellen mellom erstatning for (a) tap fordi man må avstå fra eksisterende utnyttelse av eiendommen og (b) tap fordi man ikke kan realisere en framtidig, naturlig utnyttelse. Nyere rettspraksis belyser det siste en del. Sammenfatningsvis kan man si at man åpenbart ikke får erstatning for at"skrivebordsplaner" går i vasken pga rådighetsinnskrenkning. Det har vist seg vanskelig å få erstatning også for allerede foretatte, og bortkastede, investeringer med tanke på en bestemt utnyttelse av eiendommen ‑ som et naturvernvedtak "plutselig" forbyr.

Nå skal det også sies at det har vært en viss oppmykning i rettspraksis fra tidlig på 1970‑tallet. Særlig er avgjørelsene i Rt. 1978 s. 443 (Lamyrasaken), Rt. 1979 s. 971 (Torvtrøsaken), Rt. 1980 s. 94 (Våtvarksområdet) og Rt. 1982 s. 850 (Vedhugstsaken) av interesse. Senere rettspraksis har imidlertid nyansert dette bildet igjen, og det kan etter min mening langt fra sies at Høyesterett har endret kurs på noen måte; det skal, fortsatt, svært mye til før man godtar at en rådighetsinnskrenkning er ekspropriativ med anvendelse av grl. § 105 analogisk.

Med så mye rettspraksis lar det seg naturligvis påvise en del "selvmotsigelser". om avgjørelsen i Rt. 1978 s. 443 heter det i Rt. 1980 s. 94 at det resonnementet avgjørelsen bygger på, har "en meget begrenset anvendelse".

Kand. bør få med noen eksempler på rådighetsinnskrenkende lovbestemmelser, f.eks. naturvernlovens § 20 og bygningslovens § 32; noen oppregning av slike lovhjemler er verken nødvendig eller ønskelig. Derimot bør det honorerer om kand. får fram at Høyesterett ofte har stilt seg avvisende til utvidende tolkning av slike bestemmelser, se f.eks. Rt. 1976 s. 117 om veglovens § 37 (nevnt hos Andenæs 1.c. s. 457); synspunktet er lojalitet overfor lovgiverens egen vurdering av forholdet mellom lov og grunnlov.

I noen tilfelle heter det i loven at erstatning skal ytes "etter alminnelige rettsgrunnsetninger", se f.eks. naturvernlovens § 20 b. Kand. bør få fram at dette kun er terminologi uten selvstendig innhold, idet meningen er å henvise til den erstatningsrett som domstolene har utviklet i tilknytning til grl. S 105. Når vi kommer over til erstatningsutmålingen, vil jeg tro at mange kand. faller igjennom. Pensum tar ikke opp dette spørsmålet direkte, og det finnes heller ikke så mange rettsavgjørelser som går inn på det.

Det ene ytterpunktet er de (meget få) rådighetsinnskrenkningene som er så omfattende og massive at de må sidestilles med ekspropriasjon. I tilfelle skal det betales såkalt full erstatning, jfr. grl. § 105. Det er derimot ikke meningen at man skal gi seg inn i detaljer under denne forutsetningen; de kand. som kanskje havner i en redegjørelse om ekspropriasjonserstatningsloven av 6. april 1984, må klart trekkes. Et eksempel på slik full erstatning er Rt. 1978 s. 443 (Lamyrasaken). Avgjørelsen reiser en del tolkningsvanskeligheter (Fleischer i TfR), og den er avsagt under sterk dissens (3‑2). Det kan således stilles spørsmål ved rekkevidden av avgjørelsen.

I utgangspunktet skal erstatningen fastsettes (utmåles) av domstolene, men det ingenting i veien for at Stortinget ved foretell lov etter grl. §§ 76 ff. gjør det, iallfall innenfor visse grense, jfr. Rt. 1979 s. 572 (Bankdemokratisering). De kand. som ser, og får gitt uttrykk for, at det selvsagt ikke er grunnlovsstridig at Stortinget ved foretell lov yter større erstatning enn man ellers ville hatt krav på, må honoreres godt. Dette er tilfellet med naturvernlovens §§ 8,9 og 11 (fredningsvedtak), jfr. lovens § 20 annet ledd. Rt. 1992 s. 217 omhandler nettopp slike vedtak.

Det kan også være at domstolene tolker den aktuelle inngrepsloven på samme måten, selv om det, som nevnt, skal mye til. Rt. 1986 s. 430 (Bjørheim) er et eksempel på dette; vassdragslovens § 18 første ledd ble her, med grunnlag i forarbeidende og rådende skjønnspraksis, forstått slik at erstatning skulle utmåles etter ekspropriasjonserstatningslovens regler.

De vanskeligste spørsmålene reiser seg ved mellomgruppen av tilfellene hvor det på den ene siden ikke er tale om et inngrep som skal sidestilles med ekspropriasjon (full erstatning), men hvor inngrepet på den annen side likevel er så vidt omfattende/intensivt at det betinger erstatning. I disse tilfellene kan man ikke uten videre legge til grunn at det skal betales full erstatning, se f.eks. Rt. 1979 s. 971, særlig s. 974‑75 (Torvstrøsaken). Hvor hjemmelsloven ikke sier noe om utmålingsspørsmålet, kan det hevdes at domstolene må utmåle en erstatning som tilsvarer en viss del av det økonomiske tap inngrepet trekker etter seg. Dette var tilfellet i Rt. 1979 s. 971, hvor det ble gitt erstatning for bortkastede investeringer, men derimot ikke for uteblitte inntekter

Saken i Rt. 1979 s. 971 galdt en midlertidig rådighetsinnskrenkning, og det er ikke gitt at en permanent innskrenkning skal bedømmes på samme måten, utmålingsmessig sett. Alternativt kan være erstatningsutmåling etter et differanseprinsipp, dvs. at eieren får erstatning for den delen av inngrepsskaden som går ut over en viss grense. Dette prisnippet ble hevdet av staten (regjeringsadvokaten) i Rt. 1980 s. 94 (Våtmarksområdet).

Et mer særegent tilfelle oppstår når eieren på grunn av en rådighetsinnskrenkning ikke lenger kan benytte eiendommen på en måte som gir grunnlag for offentlige tilskudd til driften. I Rt. 1980 s. 94 ga Høyesterett uttrykk for at det kunne være grunn til helt å se bort fra en slik tapspost. For så vidt gjelder inngrep etter naturvernloven, er dette lovfestet, jfr. lovens S 20, slik den lyder etter lovendringen av 15. februar 1985.

Dersom hjemmelsloven selv har utmålingsregler, vil domstolene mest naturlig legge disse til grunn uten videre. Spørsmålet kan her reises om domstolene også har "p1ikt" til å gjøre dette, altså uten å prøve hjemmelslovens utmålingsregler i forhold til den domstolsskapte rett som er utviklet i tilknytning til grl. § 105. Dette reiser iqjen et nvtt spørsmål. nemlig hvilken trinnhøyde denne domstolskapte retten har, nærmere bestemt om den er å bedømme som lex superior på nivå med grunnloven selv. Etter min mening må man gjennomgående svare nei; en høyesterettsavgjørelse blir ikke lex superior på grunnlovsnivå av den grunn at det i den aktuelle avgjørelsen finnes drøftelser av rådighetsinnskrenkningens forhold til grl. § 105. Særlig gjelder dette i denne mellomgruppen av tilfelle, hvor § 105 nettopp ikke benyttes analogisk (full erstatning). Mye taler derfor for at domstolene må legge hjemmelslovens eventuelle utmålingsregler til grunn uten noen form for "overprøving".

Som allerede nevnt innledningsvis, er oppgaven krevende; den forutsetter således ikke bare faktiske kunnskaper, men også atskillig innsikt og modenhet i overveielser og resonnement. En god rettskildeteoretisk forståelse er derfor nødvendig for å finne fram til de riktige utgangspunkter for en drøftelse av de spørsmål oppgaven reiser.

At oppgaven er krevende, bør man særlig ha for øye når det gjelder spørsmålet om hvor mye som skal til for å passere (stå). Etter min mening bør man kreve at kand. er kjent med hovedregelen, nemlig at rådighetsinnskrenkninger ikke betinger erstatning, og at han/hun kan belegge dette i grunnleggende rettsavgjørelser som f.eks. Rt. 1918 s. 401 (Konsesjonssaken) og Rt. 1970 s. 67 (Strandlovsaken). Iallfall disse avgjørelsene må man forvente er kjent; i den sistnevnte finner man ikke så helt lite prinsipielle uttalelser fra Høyesteretts side. I tillegg bør det kreves for å passere at kand. har forstått den prinsipielle forskljellen mellom ekspropriasjon på den ene siden og en rådighetsinnskrenkning på den annen side ‑ ooC at spørsmålet om rådighetsinnskrenkning er statsrettslig særlig interessant i den utstrekning inngrepet er så omfattende/intensivt at det tangerer grl.

105. Etter min mening er disse kravene ikke strenge; tvert imot forutsetter de ikke annet enn helt elementære kunnskaper i statsrett.

Jeg forventer en del besvarelser som er preget av hva man kan kalle "språklige variasjoner over et uavklart tema"; intet røper kunnskapsmangler bedre, og slikt kan åpenbart ikke passere.

Oppgaven er egnet til å skille kand. godt fra hverandre, særlig fordi den i så stor grad involverer domstolsskapt rett. Jeg antar at det er så som så (helst så) i hvilken utstrekning kand. har lest de aktuelle rettsavgjørelsene. I den grad noen er godt orientert, og kanskje også evner å drøfte innholdet i avgjørelsene, sier det seg selv at slikt gir meget god uttelling.

Grensen laud/haud er jeg noe usikker på, uten å ha lest noen besvarelser ennå. Jeg tror nok man, ut over de elementære krav til stå/stryk, må kreve av en laudkand. at han/hun i en viss grad går konkret til verks. Eksempler på rådighetsinngripende lovbestemmelser må med, og framstillingen må i en viss utstrekning knyttes opp mot domsmaterialet. Med andre ord bør man kreve et visst kjennskap til dette domsmaterialet. Videre bør man til laud kreve (a) at kand. er rettskildeteoretisk orientert og ser det motstridsspørsmålet en ekspropriativ rådighetsinngrep reiser i forhold til grl. 5 105 og (b) at kand. er kjent med "mellomgruppen" av tilfelle; likevel kan man neppe kreve av selv en laudabel kand. får så mye ut av de spørsmålene denne mellomgruppen reiser. I dette kravet under (b) ligger at en laudabel kand. etter min mening må innom spørsmålet om erstatningsutmåling.

Så snart jeg har fått lest et tilstrekkelig antall besvarelser, vil jeg, om nødvendig, omarbeide veiledningen. Jeg er takknemlig for feedback

Oslo 11. april 1994

TILLEGG TIL UTKAST TIL SENSORVEILEDNING AV 11. APRIL 1994.

OM ERSTATNINGSANSVAR VED INNSKRENKNING AV RÅDIGHETEN OVER FAST EIENDOM

I tillegg til den tilleggslitteratur som det er vist til i utkastet til sensorveiledning, nevnes:

Fleischer, Utvikling, demokratisering osv. Jussens Venner 1989 s. 153 ff.;

Tjomsland, Rådighetsinnskrenkning og erstatning. Jussens Venner 1988 s. 347 ff.;

Stordrange,Ekspropriasjonserstatningsloven. Kommentarutgave (2. utg. 1992) s. 14 ff. med videre henvisninger.

Etter å ha lest de fleste av mine besvarelser, finner jeg ikke grunn til å gjøre reelle endringer i mitt utkast til sensorveiledning av 11. april 1994. Jeg har heller ikke mottatt innvendinger fra medsensorer mot utkastet.

Min erfaring er at oppgaven ikke skiller kand. så godt som jeg spådde i utkastet (s. 8 øverst). Mange kand. viser således rimelig bra kunnskaper om det aktuelle domsmaterialet, selv om det likevel er noe varierende med hensyn til bruken av det og den funderte, modne innsikten.

Størst svikt registrerer jeg, ikke særlig overraskende, i relasjon til delen om erstatningsutmåling. De fleste kand. tar nemlig opp dette spørsmålet, men for mange blir det en heller overflatisk redegjørelse for prinsippene i ekspropriasjonserstatningsloven av 1984. Særlig er det få kand. som synes å være klar over den såkalte mellomgruppen av tilfelle, og hvor det ikke er selvsagt med tradisjonell, "full" erstatning (utkastet s. 6 øverst). Det er mulig at jeg på dette punktet har lagt listen noe for høyt i relasjon til laudkravet. Det er så som så med sikten når det gjelder forholdet mellom f.eks. naturvernlovens §§ 20 og 20 bokstav b (utkastet s. 4 nederst). Dette er mer overraskende, idet denne relasjonen åpner direkte for typisk, statsrettslige problemstillinger om forholdet til gr1. § 105.

Noen kand. gir seg inn på (også) grl. 5 97, gjerne som en redegjørelse om "rettighets‑ og standardteorien". Ingen besvarelser jeg har lest, får noe selvstendig ut av dette. Såfremt man ikke vidløftiggjør det, bør kand. neppe trekke særlig for en kort sveiptur innom grl. § 97 som nevnt.

Noen kand. prøver også å gjøre rede for ulike syn i rettsteorien (Andenæs og Fleischer); dette kommer det heller ikke mye ut av, og hvem kand. slutter seg til, er selvsagt likegyldig for bedømmelsen.

Om grensen mellom bestått og ikke bestått opprettholder jeg fullt ut mine synspunkter fra utkastet (s. 7‑8). Jeg har ikke så mange strykkand. ‑ men heller ikke så mange såkalt gode (bedre enn f.eks. 2.60/2.50).

Oslo 16. mai 1994

TILLEGG TIL SENSORVEILEDNING

OM ERSTATNINGSANSVAR VED INNSKRENKNING AV RÅDIGHETEN OVER FAST EIENDOM

Da jeg skrev sensorveiledningen av 11.04.94, med senere tillegg, hadde jeg kun pensumsituasjonen ved universitetet i Bergen for øye.

Denne pensumsituasjonen er vesentlig annerledes ved universitetet i Tromsø, idet kun Andenæs, Statsforfatningen i Norge (7. utg. 1990) er pensum på fjerde avd. Riktignok har noen studenter på tredje avd. lest Fleischers artikkel om grl. § 105, eller Falkangers bok om eierrådighet og samfunnskontroll. Når dette nettopp ikke er tilfellet for alle studentene, kan man etter min mening heller ikke legge til grunn disse læremidlene ved årets sensur på fjerde avd. Med andre ord må sensuren ta utgangspunkt i Andenæs's lærebok, og kun denne.

For så vidt gjelder spørsmålet om hva en rådighetsinnskrenkning begrepsmessig er, og hva som atskiller den fra ekspropriasjon, kan sensorveiledningen av 11.04.94 legges til grunn fullt ut. Andenæs behandler dette med utgangspunkt i bl.a. Rt. 1918 s. 401 (konsesjonssaken) og Rt. 1970 s. 67 (strandlovsaken). Også spørsmål tilknyttet naturvern drøftes av Andenæs, herunder prinsippet om lovgiverlojal grunnlovstolkning, med konkret henvisning til Rt. 1976 s. 1 (Kløftasaken). Således er det etter min mening grunn til å forvente at kand. se forskjellen mellom f.eks. naturvernslovens § 20 og § 20 bokstav b med hensyn til spørsmålet om erstatningsutmåling.

Derimot er det ingen grunn til å forvente at kand. får så mye ut av det eksisterende domsmateriale på området, bortsett fra mer grunnleggende avgjørelser som nevnt ovenfor. Det samme gjelder spørsmålet om erstatningsutmåling; Andenæs skriver så godt som ingenting om dette. Således antar jeg at få kand. ser den "mellomgruppen" av spørsmål jeg omtaler i sensorveiledningen s. 6, og at man i stedet fører alle erstatningsutslag inn under vederlagsloven av 1984. Etter min mening er det fullt mulig å oppnå en god laud uten i særlig utstrekning å gå inn på erstatningsspørsmålene, noe man i og for seg har lagt til grunn ved sensuren i Bergen også.

Det er grunn til å legge listen for både laud og bestått noe lavere ved sensuren i Tromsø enn i Bergen spesielt når det gjelder spørsmålet om når en rådighetsinnskrenkning er erstatningsbetingende og når den ikke er det. Selve sondringen rådighetsinnskrenkning /ekspropriasjon må derimot også Tromsø‑kand. se og drøfte. Det samme gjelder den store hovedregelen om at man ikke får erstatning ved rådighetsinnskrenkning, samt de hensyn som ligger bak en slik løsning.