Sensorveiledning til 4. avdeling juridisk embetseksamen vår 94

Teori nr. 2: Internasjonale rettsregler og rettskildefaktorers betydning

for norsk rettsanvendelse

Eksamenskravene i faget rettskildelære er i studieplanen angitt slik:

"Grundig kjennskap til rettskjeldene, til vilkår for relevans og vekt og elles om innbyrdes motsetnad eller samverknad mellom rettskjelder under avgjerda av konkrete rettsspørsmål på ulike område."

Anbefalt litteratur er Torstein Eckhoff: Rettskildelære, 3. utg. (Tano 1993), hvor særlig kapitel 12 er sentralt stoff. Av tilleggslitteraturen er det i første rekke Jørgen Aalls artikkel i TfR 1989 s. 613 som er av interesse.

Eksamenskravene i faget folkerett er i studieplanen angitt slik:

"Grundig kjennskap til reglene om statsterritoriet. Kjennskap til hovudreglane om skiping, bortfall og endring av statar, om kven som representerer staten utetter, folkerettslige viljesfråsegner, rettsbrot og tvistat mellom statar, menneskevern og dei viktigaste mellomfolkelege organisasjonane. Kjennskap til samspelet mellom folkerettslege og internrettslege reglar."

Anbefalt litteratur er Carl August Fleischer: Folkerett 5. utg. (Universitetsforlaget 1984). Boken har kommet i 6. utg. (Universitetsforlaget 1994), men denne er ennå ikke tatt inn i studieplanen. At kandidatene er noenlunde oppdatert må likevel kunne kreves. Mine henvisninger gjelder 6. utg. Den mest aktuelle del av boken er § 26. Det er ikke oppgitt tilleggslitteratur i faget folkerett.

Ved siden av relevant stoff fra anbefalt‑ og tilleggslitteratur, er en rekke ulike aspekter av emnet inngående behandlet i offentlige utredninger, tidsskriftsartikler, monografier og mer almene fremstillinger. Det kan ikke forlanges at kandidatene har videre kjennskap til slik litteratur. Men en kandidat som er orientert må selvsagt honoreres for det.

1. Generelt om oppgaven

En lignende ‑ men ikke helt sammenfallende ‑ oppgave ble gitt i Bergen V84 ("Norske domstolers anvendelse av utenlandsk rett og folkerett").

Oppgavens tema er forholdsvis omfattende og sammensatt. En besvarelse ut over det helt enkle krever betydelig innsikt og evne til å gripe og å fremstille problemstillinger på ulike nivåer. Kandidatene må også kunne kombinere elementer fra flere disipliner, i første rekke folkerett, rettskildelære og i noen grad også statsrett. Samtidig vil det kunne være rom både for tvil og saklig begrunnet uenighet både mht. tilnærming og løsninger i enkeltspørsmål. Emnet er således godt egnet til å avdekke kandidatenes analytiske anlegg, selvstendighet og juridiske dannelse.

Kandidatene bør kunne legge opp sine besvarelser på ulike måter, og med ulike tyngdepunkt. Avgjørende må være om problemstillingene gripes an på et forstandig vis, og at den disposisjon som velges gir en noenlunde ryddig og logisk fremdrift. Erfaringer fra den gjennomgående sensur viser imidlertid at kandidatene har betydelige problemer på dette punkt.

Med dette som bakgrunn, skal jeg i det følgende peke på de sider av emnet jeg for min del regner som sentrale.

2. Presiseringer

Det spørres i oppgaveteksten om internasjonaIe rettsregler og rettskildefaktorer. Kandidatene bør innledningsvis angi noe nærmere hva som ligger i dette.

Et naturlig utgangspunkt er etter min mening at med internasjonale rettsregler og rettskildefaktorer siktes det til slike som ikke kun knytter seg til ett enkelt lands nasjonale rett. Sentralt i besvarelsene må drøftelsen av folkerettens stilling i norsk rett stå. Hertil bør man nok kunne forvente at også annet internasjonalt rettsstoff såsom EU/EØS rett i noen grad omtales.

Enkelte kandidater behandler også betydningen av utenIandske rettsregler og rettskildefaktorer. Slike vil f.eks. kunne komme til anvendelse som rene tolkningsmomenter (sml. f.eks. Rt. 1952 s. 1217 ‑to mistenkelige personer), eller fordi norsk interlegal rett tilsier at det aktuelle rettsspørsmål skal løses på grunnlag av fremmed rett. Hvor lovgivningen er kommet i stand ved lovsamarbeid mellom flere stater, tilsier også hensynet til å opprettholde rettsenheten at praksis osv. fra de øvrige statene tillegges vekt. Også i strafferetten vil utenlandsk rettsstoff kunne komme i betraktning, jfr. f.eks. veitrafikkloven § 32 og straffeloven § 12 nr. 3 litra c) og nr. 4 litra b). Etter min vurdering er det imidlertid grunn til å holde spørsmålet om anvendelse av fremmed rett og utenlandske rettskildefaktorer utenfor, sml. også med systematikken hos Eckhoff kapitel 12. Det bør neppe medføre større trekk om kandidatene også sier noen ord om de nevnte forhold. Mer vidløftige utgreiinger ‑ på bekostning av det sentrale ‑ er derimot ikke på sin plass.

I oppgaveteksten spørres det videre om både internasjonale rettsregler og om internasjonale rettskildefaktorer. De fleste kandidater har en brukbar formening om hva som begrepsmessig skiller disse to. De ‑ forholdsvis få ‑ som viser svikt her, avdekker liten innsikt i rettskildelæren mer alment. Langt færre makter å anvende dette skillet i sin nærmere drøftelse av oppgavens tema. I den grad det sondres, blir dette ofte i form av ett avsnitt om internasjonale rettsreglers betydning, og ett om internasjonale rettskildefaktorers betydning. Denne tilnærming er neppe fruktbar. Av de kandidater som er bedre skodd, bør man forvente i hvert fall en påpekning av at forholdet mellom norsk rett og internasjonal rettsstoff i noen tilfeller blir et spørsmål om relasjonen mellom norske og internasjonale regler (typisk; motstridsproblematikken) mens forholdet i andre tilfeller må ses på som et spørsmål om samordning av norske og internasjonale rettskildefaktorer (f.eks. i relasjon til presumsjonsregelen).

Endelig spør oppgaven om de internasjonale regler og rettskildefaktorers betydning for norsk rettsanvendelse dvs. når rettsspørsmål skal avgjøres med utgangspunkt i norsk rett. Større problemer skulle ikke ‑ i denne sammenheng ‑ ligge i dette. Dog kan det vel legges til grunn at det internasjonale rettsstoffets betydning for lovgivningsprosessen vil falle utenfor oppgavens tema. De fleste kandidater har sett dette. Det må likevel være greit ‑ kanskje til og med et pluss ‑ om kandidatene kort peker på at internasjonalt rettsstoff i adskillig utstrekning trekkes inn ved lovforberedelsen. Internasjonalt rettsstoff vil både kunne være den direkte foranledning for en lovendring, og vil hertil kunne ha vesentlig betydning for utformingen av de enkelte regler. En forholdsvis fersk illustrasjon kan være NOU 1992: 28 To‑instansbehandling, anke og juryordning i straffesaker, hvor FNs Kovenant om sivile og politiske rettigheter (1966) artikkel 14(5), og FNs Barnekonvensjon (1989) artikkel 40 nr. 2 (b) inngår som sentrale ledd i begrunnelsen for ankeadgang også mht. bevisvurderingen under skyldspørsmålet.

Det bør fremgå ‑ ihvertfall forutsetningsvis ‑ av kandidatenes behandling at spørsmålet om internasjonalt rettsstoffs betydning for norsk rettsanvendelse, beror på intern, norsk rett. Utlegges det hele som en folkerettslig problemstilling, bærer det galt av sted. Om de internasjonale regler undertiden skulle stille bestemte krav til gjennomføring i nasjonal rett, vil spørsmålet for den norske rettsanvender likefullt fremstå som et spørsmål om hva norsk rett sier om forholdet.

En del kandidater skriver forholdsvis fyldig om mer almene rettskildespørsmål, f.eks. "rettsanvendelsens ulike trinn" (relevans, vekt, samordning osv.). I og for seg kan dette være greit, om stoffet relateres til oppgavens tema. Ofte fremstår imidlertid kandidatenes redegjørelse for "norsk rettskildelære i et nøtteskall" som helt løsrevet fra emnet, hvilket selvsagt er uheldig.

3. Folkerettslig rettsstoff

3.1. Innledning

Som allerede nevnt bør drøftelsen av folkerettens betydning for norsk rettsanvendelse utgjøre den sentrale del av oppgaven.

Emnet er godt dekket i anbefalt litteratur, og har også vært forholdsvis fyldig behandlet i undervisningen. Kravene til kandidatene må avpasses etter dette.

Oppgaven fordrer etter min vurdering ingen bredere anlagt drøftelse av hva folkerett er. Noen korte bemerkninger omkring spørsmålet kan likevel være greit. Likeså gjelder fundamentet for folkerettslig rettsstoff, primært sedvanerett og traktatrett. Større utlegninger omkring den folkerettslige rettskildelære, bør unngås. Svært mange kandidater bruker uhensiktsmessig mye plass på en redegjørelse for mer almene trekk ved folkeretten og ved den folkerettslige rettskildelære. Stort sett får dette preg av unødvendig fyllstoff, lite relatert til oppgavens sentrale problemstilling.

3.2. Dualisme

Kandidatene må innledningsvis få frem at norsk rett bygger på et dualistisk system. Innholdet i dette kan utformes på noe ulike måter, men relatert til oppgavens tema kan det forklares slik at folkeretten som sådan ikke får virkning på linje med nasjonal rett med mindre det foreligger en særskilt, nasjonal gjennomføringsakt.

Det dualistiske system i norsk rett, har flere konsekvenser. Vesentlig er at norske domstoler ikke har adgang til å tilsidesette en lov fordi den er folkerettsstridig. Ved motstrid mellom norsk rett og folkeretten, må den norske regel gis forrangen, jfr. forutsetningsvis Rt. 1957 s. 942.

En del kandidater utelater helt å nevne det dualistiske prinsipp, hvilket avdekker en klar svikt hva kunnskaper angår. Videre er det for mange kandidater som ikke har særlig klart for seg hva det dualistiske prinsipp egentlig går ut på. En typisk misforståelse er at folkeretten ‑ på grunn av det dualistiske prinsipp ‑ ikke engang er relevant for norsk rettsanvendelse med mindre det foreligger en særskilt gjennomføringsakt.

I hvert fall av de noe sterkere kandidater bør man også kunne forvente at bakgrunnen for dette prinsippet søkes forklart. Læren ‑først og fremst utviklet i den juridiske teori ‑ har sin klareste begrunnelse i norsk statsrett, hvor særlig tanken om at våre egne nasjonale organer skal stå for regelproduksjonen er sentral, jfr. bl.a. Grunnloven § 1. Også forholdet mellom regjeringens kompetanse i utenrikssaker etter Grunnloven § 26, og Stortingets lovgivningsmyndighet etter Grunnloven § 75, kan påpekes. Skulle folkeretten (særlig traktatretten) kunne anvendes direkte i norsk rett, ville dette kunne innebære en "uthuling" av Stortingets lovgivningskompetanse. Også legalitetsprinsippet vil i noen grad kunne begrunne vårt dualistiske system. Andre momenter kan trekkes inn med tanke på en mer kritisk tilnærming. Jeg viser her til fremstillingen hos Fleischer s. 266‑272.

Etter at dette hovedprinsipp for forholdet mellom norske og folkerettslige rettsregler er presentert, bør kandidatene raskt påpeke at spørsmålet om folkerettens stilling ikke er uttømt ved dette. Folkerettslige regler og rettskildefaktorer kan tvert i mot i en rekke sammenhenger, og på ulike måter, få stor betydning. Den videre fremstilling bør knyttes opp til en utdypning av sistnevnte.

3.3. Presumsjonsregelen

Den ulovfestede presumsjonsregelen avdemper i adskillig grad det formelle utgangspunktet som følger av det dualistiske system. Norsk rett antas å samsvare med folkeretten selv om folkeretten ikke formelt er gjort til norsk rett.

Presumsjonsregelen må i denne sammenheng betraktes som et rettskildeprinsipp, hvis viktigste innhold er at norsk rett skal søkes fortolket slik at motstrid med folkeretten unngås. Dette vil regelmessig tilsi at en norsk lovbestemmelse av hensyn til folkeretten tolkes innskrenkende. Kandidatene bør kunne belyse poenget ved eksempler (bl.a. hentet fra lærebøkene). At f.eks. straffeprosessuelle tvangsmidler ikke kan anvendes overfor andre staters utsendinger (diplomatisk immunitet) ble ‑ pga. presumsjonsregelen ‑ antatt også før det almene forbeholdet mht. folkeretten kom inn i strpl. av 1887 ved lovendring av 13. april 1962 (nåværende strpl. § 4).

Gjennom presumsjonsregelen vil reelt sett de aller fleste (potensielle) tilfeller av motstrid mellom folkerett og nasjonale rett finne sin løsning i tolkningsomgangen. Bruk av det dualistiske prinsipp som kollisjonsnorm i forholdet mellom nasjonale og folkerettslige regler, vil dermed bare være aktuelt hvor rettsanvenderen ikke ‑ innenfor rammene av forsvarlig juridisk metode ‑ kan bortfortolke motstriden (f.eks. hvor motstriden fra lovgivers side er tilsiktet). En slik situasjon er forholdsvis upraktisk.

Presumsjonsregelen rekker imidlertid lenger enn dette. Norsk rett vil også kunne suppleres med folkerettslig rettsstoff, typisk ved såkalte "lakuner". Også på dette punkt vil det være en fordel med illustrerende eksempler. Kandidatene bør også få frem at det finnes visse skranker mot slik supplering. Særlig bør det pekes på at legalitetsprinsippet (og lovskravet i Grunnloven § 96) tilsier varsomhet med å supplere manglende lovhjemmel med folkerettslig rettsstoff (andre synsmåter har vært hevdet, se bl.a. en av fraksjonene i Rt. 1946 s. 198 ‑Klingesaken).

Etter tradisjonell utforming gjelder presumsjonsregelen direkte bare for den alminnelige folkerett (folkerettslig sedvanerett og alminnelige folkerettslige grunnsetninger), sml. Fleischer s. 260 og Eckhoff s. 262. Presumsjonsregelen vil etter denne utforming ikke dekke folkerettslige regler som har sitt utspring i traktat. Svært mange kandidater er ikke oppmerksom på dette, hvilket avdekker mangelfulle kunnskaper.

Begrunnelsen har tradisjonelt vært at om norsk lov kunne tolkes innskrenkende (eventuelt suppleres) på grunnlag av en traktatregel, ville dette innebære at regjeringen ved å ratifisere traktaten grep inn i Stortingets myndighetsområde etter Grunnloven § 75. Forholdene omkring samtykkereglene i Grunnloven § 26 andre ledd kan danne grunnlag for en problematisering her. Få kandidater tar opp denne tråden.

3.4. Traktatrettens betydning

Om traktatretten ikke direkte er omfattet av presumsjonsregelen, kan likevel også slik folkerett etter omstendighetene få betydelig gjennomslag. For de kandidater som uten videre har lagt til grunn at også traktater er omfattet av presumsjonsregelen, blir det ‑ naturlig nok ‑ svært tynt om dette spørsmålet.

En traktat som omfatter et stort antall representative stater vil kunne tjene som argument for at det finnes en folkerettslig sedvanerettsregel av tilsvarende innhold. Indirekte vil traktatens regler således kunne være omfattet av presumsjonsregelen, sml. Rt. 1938 s. 584 (Guernica), Fleischer s. 260‑261, og Eckhoff s. 262.

En traktat vil også kunne tjene som tolkningsmoment i relasjon til etterfølgende nasjonal lovgivning. Stortinget har som lovgiver en viss statsrettslig p1ikt til ikke å gi lover i strid med eventuelle traktatforpliktelser. I hvert fall har det formodningen mot seg at lovgiver skulle gi bestemmelser i strid med Norges traktatforpliktelser. Har man ikke holdepunkter for å anta at motstriden er "villet", må således den nye lov tolkes med traktaten som bakgrunn, sml. Fleischer s. 261.

Endelig vil en traktat også mer generelt anses å ha selvstendig rettskildemessig verdi. At en traktat tilsier en bestemt tolkning av en norsk lov, vil være et tungtveiende reelt hensyn for nettopp denne tolkning, sml. Rt. 1984 s. 1175, og Fleischer s. 261.

De ‑ svært få ‑ kandidater som får frem disse momenter, og som hertil påpeker at forskjellen fra å anvende presumsjonsregelen direkte også for traktater ikke blir stor, scorer i mine Øyne.

Kandidatene bør få frem at spørsmålet om hvor stor vekt en traktat vil ha ved rettsanvendelsen, i betydelig grad vil bero på hvilken type traktat det er tale om. Særlig har det i litteraturen vært fremhevet ‑ på ulikt grunnlag ‑ at traktatbestemmelser til vern om menneskerettighetene bør ha (og har) er særstilling. Aalls artikkel i tilleggslitteraturen knytter seg forsåvidt utelukkende til denne problemstillingen. Men også Eckhoff s. 263 og Fleischer s. 263 behandler spørsmålet. Særlig aktualitet har nok forholdet til Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon. Selv om vi ikke har noe klart prejudikat for at regler nedfelt i denne konvensjonen vil gå foran eventuelt motstridende norsk lovgivning, er det neppe dristig å anta at Høyesterett i det lengste ville vike tilbake fra åpent å anvende en norsk lov på en måte som ville være konvensjonsstridig, sml. Eckhoff s. 263. Uansett er det på det rene at internasjonalt fastsatte menneskerettigheter vil kunne spille betydelig rolle ved tolkningen av nasjonal rett. Ett eksempel kan vel være Rt. 1985 s. 1175, hvor Høyesterett under henvisning til Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon artikkel 5 (4) kom til at adgangen til overprøving i henhold § 9a i lov om psykisk helsevern av 28. april 1961 nr. 2, også omfattet en sikringsdømt som var innlagt på psykriatisk institusjon med hjemmel i strl. § 39 nr. 1 litra e).

Her kan det for Øvrig pekes på at dette ikke bare gjelder ved tolkningen av trinnlavere lovgivning. Internasjonalt fastsatte menneskerettigheter vil også kunne gi viktige bidrag ved tolkning og utfylling av Grunnlovens regler om beskyttelse av

menneskerettighetene, se f.eks. uttalelsene i Rt. 1966 s. 476 (Tannlegers tjenesteplikt), på s. 487.

Den orienterte kandidat vil for Øvrig være oppmerksom på forslagene til inkorporasjon av menneskerettighetskonvensjonene som er fremsatt i NOU 1993: 18 Lovgivning om menneskerettigheter. Her foreslås en ny grunnlovsbestemmelse som konstaterer at det påligger statens myndigheter å respektere og sikre menneskerettighetene, og at det i lov skal fastsettes hvilke traktater som skal inkorporeres (s. 157 andre spalte). Utvalgets forslag til lov innebærer etter § 2 inkorporasjon av den Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon, FNs Kovenant om Sivile og Politiske Rettigheter, samt FNs Kovenant om Økonomiske, Sosiale og Kulturelle rettigheter (s. 169 første spalte). Reglene som følger av disse konvensjoner skal etter forslagets § 3 gå foran nasjonale regler som gir svakere vern. Om en eventuell gjennomføring vil medføre vesentlige endringer praktisk sett, er vel usikkert. Men uansett ligger det i forslaget en klargjøring og aktualisering som nok vil gi foranledning til at aktuelle menneskerettighetskonvensjonene befester sin stilling i norsk rett.

3.5. Tilfeller hvor norsk rett henviser til folkeretten

Omtalen ovenfor har ‑ med unntak av forslagene fremmed i NOU 1993: 18 ‑ utelukkende tatt sikte på de tilfeller hvor det ikke foreligger noen særskilt, nasjonal gjennomføringsakt. Kandidatene bør også redegjøre for situasjonen i tilfeller hvor det foreligger en slik gjennomføringsakt ved at nasjonal rett henviser til folkeretten (inkorporasjon).

En del stater ‑ f.eks. USA ‑ har en generell inkorporasjon av folkeretten, slik at denne alment gjelder som en del av landets rett. Kandidatene bør være klar over at man gjerne karakteriserer dette som et monistisk system.

I Norge har vi ingen slik alminnelig inkorporasjonsregel. Derimot har vi innenfor en rekke sentrale lover bestemmelser som gjør folkeretten som sådan (både den alminnelige folkerett og traktatretten) umiddelbart anvendelig som norsk rett ("monisme‑sektorer"). Viktige eksempler er strpl. § 4, strl. § 14, tvml. § 36a og tvfbl. § 1‑4, hvoretter lovens bestemmelser bare skal gjelde med de begrensninger som følger av folkeretten. Typisk ved disse bestemmelsene er at norsk rett (i saklig eller stedlig henseende) begrenses på grunnlag av folkerettslige regler.

Ved eventuell motstrid må den folkerettslige regel gå foran, sml. f.eks. Andenæs, Norsk straffeprosess bind 1, s. 10 (avvikende synspunkter har dog ‑ uten særlig gjennomslag ‑ vært hevdet, sml. påtalemyndighetens anførsler i Rt. 1990 s. 312 på s. 313).

En del kandidater hevder at bl.a. strpl. § 4 er en kodifikasjon av presumsjonsregelen. Her har kandidatene enten misforstått prinsippene i strpl. § 4, eller presumsjonsregelen.

Et betydelig antall kandidater redegjør forholdsvis forholdet mellom strpl. Og Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon. I og for seg er dette greit, og en kandidat som viser innsikt mht. dette spørsmål, bør vel honoreres. For min del vil jeg likevel understreke at det ikke er en oppgave i straffeprosess kandidatene skal skrive. Lengre utgreiinger om spesialproblemer i straffeprosessen (f.eks. om adgangen til å lese opp politiforklaringer), går fort på bekostning av de mer almene linjer i dette stoffet. All den tid spørsmålet om folkerettens ‑ herunder Den

Europeiske Menneskerettighetskonvensjonens – betydning i straffeprosessen er direkte regulert i strpl. § 4, blir det lett noe for vidløftig dersom problemstillingen utlegges over flere spalter. Særlig ille er det i de tilfeller hvor kandidatene ikke engang synes oppmerksom på inkorporasjonsregelen i strpl.

Henvisninger til folkerettslige regler forekommer også for å supplere eller så og si påbygge norsk rett. Eksempler ‑ fra nokså ulike felt ‑ kan være mill. strl. § 108, og sjøl. § 211. Svært få kandidater tar opp slike problemstillinger.

Nok en variant har vi hvor det folkerettslige rettsstoff direkte vedtas som norsk lov, jfr. eksempelvis lov om gjennomføring i norsk rett av Luganokonvensjonen, av 8. januar 1993 nr. 21 § 1.

I forhold til oppgavens tema, blir det generelle poeng at når norsk rett på denne måten uttrykkelig viser til folkerettslige regler, vil disse være direkte anvendelige. Hvilken gjennomslagskraft de i tilfeller av motstrid vil ha, beror i utgangspunktet på trinnhøyden til henvisningsbestemmelsen, supplert med andre almene prinsipper for løsning av motstrid mellom regler, eventuelt på uttrykkelig regulering (slik som f.eks. i strpl. § 4). Hertil kan det pekes på at den folkerettslige regel i disse tilfeller ‑ på linje med andre norske regler ‑ også vil kunne inngående for ha betydning for tolkningen utenfor motstridstilfellene (f.eks. ut i fra hensynet til harmoni og konsekvens).

3.6. Tilfeller hvor norsk rett kodifiserer folkeretten

I en del tilfeller gjøres ikke de folkerettslige regler som sådan direkte til norsk rett ved inkorporasjon. Derimot kodifiseres reglene gjennom norsk lovgivning som i større eller mindre grad er utformet etter mønster ‑ undertiden som en ren oversettelse ‑ av den eller de aktuelle folkerettsregler (transformasjon, eller gjengivelsesmetoden). Transformasjon er kanskje særlig aktuelt for traktater istandbrakt med internasjonalt lovsamarbeid for øyet (uniform lovgivning), sml. f.eks. luftfartsloven kapitel 9, og kjøpsloven kapitel 15.

Det generelle rettskildemessige poeng i disse situasjoner er for det første at den folkerettslige regel som ligger bak den norske lovbestemmelse, forsåvidt ikke som sådan anvendes direkte. Samtidig utgjør den bakenforliggende folkerettsregel et vesentlig tolkningsmoment for den norske loven. Undertiden kan den bakenforliggende folkerettsregel ‑ typisk traktatbasert ‑ betraktes som en del av lovens forarbeider. Dette vil indirekte kunne gi den aktuelle folkerettsregel betydelig gjennomslagskraft.

3.7. Andre forhold som kan drøftes

Utover det ovennevnte ‑ som jeg for min del oppfatter som det helt sentrale ‑ kan også en rekke andre problemstillinger drøftes.

En side av dette er om folkeretten utgjør en skranke for forvaltningens "frie" skjønn, og om domstolene eventuelt kan sette et vedtak til side fordi det kan påvises folkerettsstrid. Igjen har spørsmålet særlig aktualitet i relasjon til de internasjonalt fastsatte menneskerettigheter. Problemstillingen var som kjent oppe i Rt. 1982 s. 241 (Alta). Dommen er neppe noe prejudikat for at tilsidesettelse kan skje på dette grunnlag. Den kan likevel tas til inntekt for at dette etter omstendighetene vil kunne skje, se motsatt Fleischer s. 272. Hertil kommer at disse folkerettsreglene vil kunne komme sterkt inn i bildet ved prøving av skjønnet i forhold til myndighetsmisbrukslæren. Et forvaltningsvedtak som etter sitt innhold strider mot f.eks. Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon, vil nok lett bli ansett som "åpenbart urimelig".

Videre kan det drøftes hvilken betydning hensynet til effektivisering av folkeretten kan ha ved nasjonal rettsanvendelse. Sml. redegjørelsen for Smiths analyse av spørsmålet hos Fleischer s. 263‑4 og Eckhoff s. 264‑5.

Enkelte kandidater nevner også reglene om gjenopptagelse i tvml. § 407 nr. 7 og strpl. § 391 nr. 2, hvilket i og for seg er greit.

Endelig kan også folkerettens betydning for prejudisielle rettsforhold påpekes (f.eks. om en gitt person etter folkeretten har diplomatisk status, om et geografisk område hører under territoriet, henvisninger til folkeretten i kontrakter osv.).

4. EU/EØS‑rett

Mange kandidater berører forholdet til EU/EØS‑retten. Man bør likevel ikke forvente inngående kjennskap til dette stoffet. Problematikken omkring Grunnloven § 93 kan forsåvidt berøres her, selv om en større drøftelse omkring denne bestemmelse neppe er ønskelig.

I ganske stor utstrekning vil det være riktig å betrakte både EU‑ og EØS‑retten som folkerettslig rettsstoff i den forstand at det er tale om regler skapt gjennom interstatlige avtaler (typisk de konstitusjonelle regler). Om kandidatene velger å behandle EU/EØS‑retten sammen med folkeretten forøvrig, må således godtas. Likevel bør det pekes på at den interne fellesskapsretten i EU vanskelig kan betraktes som folkerett, selv om den er internasjonal.

EØS‑avtalen (med unntak av vedleggene) er inkorporert i norsk rett, jfr. lov av 27. november 1992 nr. 109 § 1. For EØS‑regler som ikke etter § 1 er inkorporert i norsk rett har man stort sett foretatt tilpasning ved å endre aktuelle norske lover og forskrifter (transformasjon). De rettskildemessige konsekvenser av en slik fremgangsmåte er berørt ovenfor. Hertil vil EØS‑retten (både den inkorporerte og den transformerte) på grunn av regelen i § 2 ha betydelig gjennomslag overfor norsk lovgivning for øvrig.

Videre kan nevnes lov av 27. november 1992 nr. 110 vedrørende konkurranseretten, hvoretter EFTA's overvåkningsorgan kan treffe vedtak som er direkte bindende for private rettssubjekter, jfr. lovens § 5. Kanskje kan dette karakteriseres som en form for monisme, sml. Fleischer s. 278.

Skulle Norge bli medlem av EU, er det sentrale poenget relatert til oppgavens tema at EU retten (den interne fellesskapsretten) i adskillig utstrekning vil gjelde direkte i norsk rett uten inkorporasjon i hvert enkelt tilfelle, og i motstridstilfeller vil gå foran nasjonale regler. At EU retten også vil ha stor betydning for tolkningen av annen lovgivning, er åpenbart.

5. Avsluttende bemerkninger ‑ karaktersettingen

Oppgavens tema er ‑ som påpekt innledningsvis ‑ forholdsvis krevende. Så høye krav til det passable kan man derfor ikke stille. Avgjørende må være om kandidatene synes fortrolige med grunnleggende prinsipper og begreper (f.eks. dualisme, presumsjonsregel, inkorporasjon), og makter å holde noenlunde fokus på de sentrale problemstillinger. Særlig bør en være på vakt overfor besvarelser preget av mer almen synsing og "alt jeg husker fra folkeretten og rettskildelæren". Dessverre viser den gjennomgående sensur alt for mange besvarelser av sistnevnte type.

For å oppnå laudabel karakter kreves selvsagt en del ut over dette. Gjennom sin fremstilling må kandidaten vise et mer alment grep om emnet gjennom relativt klare og representative problemstillinger, ved bruk av illustrerende eksempler, og forstandige utlegninger av gjeldende prinsipper. For karakter i toppsjiktet kreves ‑ som ellers ‑kunnskap, innsikt, analyse og selvstendighet utover det vanlige.

Erfaringene fra sensuren så langt synes å være at kandidatene grovt sett faller i to grupper, en helt i bunnsjiktet og en ‑ langt mindre ‑ på forholdsvis godt laudnivå. Den store gruppen av midlere hauder ‑ som vi vel ellers er vant med ‑ synes å utebli. Oppgavens vanskelighetsgrad må nok i stor grad ha skylden for en slik "enten/eller‑situasjon".

Bergen den 16. mai 1999