SENSORVEILEDNING TEORIOPPGAVE NR. 3 VED CAND.JUR.EKSAMEN 4. AVDELING VÅREN 1994 VED UNIVERSITETET BERGEN ‑ TORSDAG 28. APRIL

Fra sivilprosessen: Rettskraft.

Tilrådd litteratur i rettergang er Jo Hov, Rettergang i sivile saker, utgave 1991. I nevnte fremstilling er rettskraft behandlet i kapittel 22 ‑ 24, mens kapittel 25 omhandler andre regler om virkningen av en dom, blant annet hvilke tidspunkter rettskraftsvirkningene knytter seg til, virkningen av en sivil dom i en senere straffesak, straffedommers virkning i sivile saker samt andre virkninger av en dom. Kapittel 26 gjelder virkningen av andre avgjørelser, se s. 542‑548 som omhandler voldgiftsdommer, skjønn og jordskifte, kjennelser og beslutninger, rettsforlik og utenlandske rettsavgjørelser. Kapittel 26 er imidlertid såkalt tilleggslitteratur. Det samme gjelder også kapittel 24 IV‑X, som gjelder spesielle spørsmål vedrørende rettskraftens subjektive grenser, jfr. s. 514‑537.

I april d.å. har professor Hov kommet med ny utgave av sin bok. Jeg regner med at de fleste sensorer ikke vil få tilgang på denne før sensuren er over, og henvisningene er derfor ikke tilpasset 2. utgave.

Jeg nevner videre at Gunnar Aasland har behandlet "Rettskraftens subjektive grenser i tvistemål" i Jussens Venner 1988 s. 211‑228.

Oppgaven må sies å være meget sentral. Litteraturdekningen er‑meget god. og kandidatene vil neppe ha problemer med disponeringen av stoffet. Selve ordlyden i oppgaven gjør det etter min mening forsvarlig å avgrense mot virkningen av en sivil dom i en senere straffesak og ikke minst straffedommers virkning i sivile saker, jfr. kapittel 25. Hensett til at kapittel 26 er såkalt tilleggslitteratur, er det også forsvarlig å avgrense mot dette. En blir da stående tilbake med fremstillingen hos Hov fra s. 470‑514. Fremstillingen her er meget grundig samt pedagogisk god, og jeg ser derfor ingen grunn til at man skal fravike kronologien i læreboken.

Jeg skal i det følgende gi en summarisk oversikt over hva som bør være med av problemstillinger:

I. Formell og materiell rettskraft.

Den viktigste virkning av at en dom er avsagt, er rettskraftsvirkningen. I det etterfølgende konsentreres fremstillingen om dommer. (Andre avgjørelsers rettskraft er behandlet i kapittel 26 og er såkalt tilleggslitteratur).

Kandidatene bør si noe om begrepet rettskraft, nemlig at dette benyttes i to forskjellige betydninger. At en dom formelt sett er rettskraftig innebærer at den ikke lenger kan angripes gjennom ordinære rettsmidler, jfr. tvml. § 161.

Kandidatene bør videre nevne hva som ligger i ordinære og ekstraordinære rettsmidler. En doms materielle rettskraft innebærer at dommen har bindende virkning for senere saker ‑ dersom det spørsmål som er avgjort ved dommen får betydning i en senere sak, skal den første dommen legges til grunn uten videre.

II Den materielle rettskrafts positive og negative funksjon.

Kandidatene bør også klarlegge ovennevnte begrep. Dersom det reises ny sak om det rettsforhold som er avgjort ved dommen, skal den nye sak avvises, jfr. tvml. § 163 første ledd. (Den negative funksjon). Den positive funksjon ‑ som også benevnes som prejudisialfunksjonen ‑ innebærer at dersom det rettsforhold som er avgjort ved den første dommen får prejudisiell betydning i en senere sak, så skal den første dommen legges til grunn uten videre. Har A fått dom overfor B for at han er eier av en ting, skal dommen legges til grunn uten videre hvis eiendomsspørsmålet får prejudisiell betydning f.eks. i en senere erstatningssak. Den positive rettskraftsvirkning er ikke helt klart formulert i loven, men er forutsatt i tvml. § 162. I sammenheng med rettskraftens positive funksjon kan det være naturlig å minne om regelen i tvml. S 107. Dersom resultatet i en sak vil bero på et rettsforhold som vil bli rettskraftig avgjort i en annen sak, kan saken stanses inntil spørsmålet er avgjort. Også denne bestemmelsen forutsetter at det finnes en positiv rettskraftsvirkning.

III Når inntrer den materielle rettskraftsvirkninq ?

Den materielle rettskraftsvirkning inntrer først når dommen er blitt formelt rettskraftig, jfr. tvml. § 161. At formell rettskraft er et vilkår for at den negative rettskraftsvirkning (avvisning av ny sak)‑ skal inntre, er uttrykkelig sagt i tvml.

163 første ledd. Rettskraftig dom betyr altså i denne sammenheng formelt rettskraftig. Når det gjelder avvisningsfunksjonen, er det imidlertid ikke så viktig å fastslå når den materielle rettskraftsvirkning inntrer. Så lenge saken verserer, vil det rettsforhold saken gjelder være litispendent, og det kan komme ut på ett om en sak blir avvist etter tvml. § 163 om rettskraft eller etter tvml. § 64 om litispendens.

Formell rettskraft er en betingelse for at den positive rettskraftsvirkning skal inntre, hvilket er forutsatt i tvml. 162. Første gang bestemmelsen her benytter uttrykket rettskraft, siktes det til den formelle rettskraft, mens det er den materielle rettskraft som suspenderes.

IV Instituttets legislative bakgrunn.

Det bør også sies noe om dette spørsmål, jfr. den nærmere behandling hos Hov.

V Hvilke avgjørelser har materiell rettskraft ?

Kandidatene må her få tak i utgangspunktet, nemlig at en dom har rettskraftsvirkning selv om det senere skulle vise seg at det er begått feil ved saksbehandlingen eller ved avgjørelsen av sakens realitet. Videre blir det et spørsmål om å fastlegge hva som skal regnes som en "nullitet" ‑ uten rettskraftsvirkning.

I sin fremstilling peker Hov på at når en skal to stilling til hvilke feil som fører til at en rettsavgjørelse må anses som en

nullitet, kan en ta utgangspunkt i tvistemålslovens rettsmiddelsystem. Når loven først foreskriver at en feil kan rettes gjennom rettsmidler, ville det kanskje være naturlig å regne denne avgjørelse det er tale om som rettskraftig til tross for feilen, dersom rettsmidler ikke blir benyttet. I motsatt fall ville det ikke ha noen hensikt å bruke rettsmidler mot avgjørelsen. En avgjørelse er altså rettskraftig selv om den lider av så grove feil at den ville ha blitt opphevet ex officio om den var blitt påanket. Dette har vært alminnelig lære i sivilprosessen, men Hov tar her en reservasjon nederst på s. 475.

Et vilkår for materiell rettskraft er altså at dommen tilfredsstiller visse minimumskrav med hensyn til form, innhold og notoritet. Det er temmelig grove feil som skal til før en vil anse en dom eller annen rettsavgjørelse som en nullitet.

Det er f.eks. ikke tilstrekkelig at avgjørelsen er avsagt av en inkompetent domstol eller av inhabile dommere. Grensen mellom avgjørelser med feil og ikke‑avgjørelser" er flytende, men spørsmålet er nokså upraktisk. Hvor vedkommende organ aldri har myndighet til å treffe denslags avgjørelser det gjelder, vil disse regelmessig være "ipso jure nulliteter".

I pensum er avgjørelsen i Rt. 1947 s. 733 nevnt som eksempel på nullitet. Hov fremholder at det ikke ville vært unaturlig om det var blitt foretatt en formell opphevelse av dommen i nevnte sak.

VI Rettskraftens subjektive og objektive grense.

Dette vil være hovedproblemstillingene i oppgaven, og jeg vil utdype disse noe nærmere nedenfor under A og B.

A Nærmere om rettskraftens objektive grense.

Ikke alle de spørsmål som dommeren tar standpunkt til når han skal treffe sin avgjørelse, blir rettskraftig avgjort. Det er dette man sikter til når man snakker om rettskraftens objektive grense. En tilsvarende grense har man for litispendensvirkningen. Problemene og løsningen av dem, er i stor utstrekning felles. Det er imidlertid et par forskjeller. Det er det krav parten påstår dom for som er tvistegjenstand. Når man skal fastslå litispendensvirkningens omfang må man derfor to utgangspunkt i påstandene. Man må tolke og utfylle dem ved hjelp av partenes søksmålsgrunner og innsigelser. Rettskraftig avgjort er derimot det krav som er pådømt. For å finne ut hva som er bestemt om det rettsforhold som er rettskraftig avgjort, må man derfor to utgangspunkt i domsslutningen. Og man må tolke og utfylle den ved hjelp av domsgrunnene. Som regel vil påstandene og domsslutningen angå det samme. Er en avgjørelse helt uklar, vil det kunne fremmes ny sak om dette, se Rt. 1987 s. 680. De fleste kandidater får med noe om bevisvurdering, prejudisielle rettsforhold samt om domsslutningen.

Hvor dommen angår et rent faktum volder det neppe noen vanskelighet å avgjøre hva som er rettskraftig avgjort. Også i andre fastsettelsesdommer har domsslutningen bare den ene oppgave å fastslå hva som er rettskraftig avgjort. Dersom saksøkerens påstand gis medhold, lyder den vanligvis slik: "A innehar retten X". Det er her retten X som er rettskraftig avgjort. Dersom kravet ikke er tatt til følge, sier domsslutningen derimot regelmessig bare: "H frifinnes for A's krav". I såfall er det rettskraftig fastslått at A ikke har rettigheten X. Dersom domstolen kunne ha tilkjent ham endel av retten (f.eks. hvor det gjelder et pengekrav) er det rettskraftig fastslått at han heller ikke har krav på noen del av det han påsto. Hvis derimot delen kvalitativt skiller seg ut fra det hele, slik at han ikke kunne ha fått den når den ikke var gjort til gjenstand for særskilt krav, er det ikke fastslått noe om retten til den.

Ved fullbyrdelsesdommer er det vanskeligere å avgjøre hva som er rettskraftig fastslått, fordi det bare er tvangskraftens omfang, og ikke rettskraftens, som er presisert i domsslutningen. Også her gjelder omtrent det samme som ved litispendens: Rettskraftig avgjort er den rettighet som resultatet umiddelbart avhang av. Rettigheter som har hatt betydning for resultatet, men ikke på samme umiddelbare måte som ovenfor, omfattes ikke av rettskraften (prejudisielle avgjørelser). Under tiden kan det være tvilsomt om en rettighet kan sies å være rettskraftig eller bare prejudisielt avgjort. For motfordringer som gjøres gjeldende uten krav på selvstendig dom, løser tvml. § 163 annet ledd spørsmålet. Kandidatene må også få med seg at om man først har fått fastsettelsesdom, er det adgang til senere å gjøre den samme rettighet til gjenstand for fullbyrdelsessøksmål, slik at man får en eksegibel dom. Den første dom skal i såfall legges til grunn. En slik "actio judicata" vil det ofte være behov for, idet en før forfallstid ikke kan få annet enn fastsettelsesdom.

Et særskilt spørsmål er om partene med bindende virkning kan avtale at en doms rettskraftsvirkning skal ha et annet omfang enn det vanlige. Dersom en slik avtale går ut på at dommen overhodet ikke skal ha noen rettskraftsvirkning, er det alminnelig antatt at den er virkningsløs. Derimot må visstnok partene i noen tilfeller kunne begrense dommens rettskraft ved å avtale at det bare bindende skal avgjøres om det påberopte grunnlag hjemler kravet, altså slik at ny sak kan reises så fremt det gjøres gjeldende et nytt grunnlag. Det kan nemlig ofte foreligge tungtveiende grunner for å foreta en slik oppdeling, f.eks. fordi det grunnlaget man ønsker å vente med, er sterkt infamerende for den ene part.

Noen adgang til å avtale at rettskraften skal være mer omfattende enn vanlig, har partene ikke.

Et viktig tema er når er to rettsforhold identiske.

Når det gjelder de nærmere enkeltspørsmål om rettskraftens objektive grenser, viser jeg til fremstillingen i læreboken, jfr. s. 490 flg. Hov er her inne på at man langt på vei kan komme frem til en avklaring ved å undersøke likheter og forskjeller med hensyn til de rettsfølger det er reist ny sak om, eller som har prejudisiell betydning i en senere sak. I læreboken nevnes 1) ulikheter med hensyn til rettsfølger, slik som kvalitativt ulike rettsfølger, kvalitativt like rettsfølger og grensen mellom disse, bl.a. ved eksempler vedrørende avskjed/oppsigelse, allemannsrett/særrett og ugyldighet 2) ulikheter med hensyn til betingelsene for en rettsfølges inntreden. Under det siste nevnes angivelig feil ved bevisbedømmelse eller rettsanvendelse, samt virkningen av at det påberopes andre bevis, andre rettsregler eller andre rettsfakta. Hovedregelen her er klar ‑ dommen er bindende selv om det gjøres gjeldende et annet faktisk eller rettslig grunnlag. Videre må nevnes adgangen til å angripe en dom på grunnlag av rettsfakta inntrådt etter dommen, såkalt facts supervenientes. Videre må det pekes på at i person‑ og familiesaker er det i gangske stor utstrekning adgang til å gå til ny sak på grunnlag av omstendigheter som forelå på et slikt tidspunkt at de kunne vært gjort gjeldende i den første saken.

Et sentralt punkt er videre hvilket tidspunkt rettskraftsvirkningen knytter seg til. Dette må ikke forveksles med spørsmålet om når rettskraften inntrer (formell rettskraft). Mens det siste spørsmålet er om når dommen må respekteres, så er det første endel av spørsmålet om hva som skal respekteres.

Tvistemålsloven har ingen bestemmelse om hvilket tidspunkt rettskraftsvirkningen er knyttet til. Det er vanlig antatt at rettskraftsvirkningen bare innebærer en bindende avgjørelse av forholdene på domstidspunktet. Dommen slår altså fast hvorledes rettsstillingen er i det øyeblikk saken opptas til doms. Den som i senere sak påstår noe som strider mot dommen, må derfor påberope seg en rettsstiftende kjensgjerning som er inntruffet etter dette tidspunkt. Det er nok at et slikt etterfølgende faktum påberopes. Hvorledes rettsstillingen var forut for dommen, har det sjelden interesse å avgjøre. Spørsmålet om rettskraften har tilbakevirkende kraft. har derfor ikke stor praktisk betydning, men det kan tenkes tilt eller hvor det dukker opp. I en sak mellom A og H som ble tatt opp til doms den 01.02.94 blir det rettskraftig fastslått at A eier skogstykket Utmark. Senere anlegger A erstatningssak mot H for hugst som denne foretok seg i skogen i løpet av 1990. I et slikt tilfelle er det klart at dommen ikke er bindende for H, dersom han påberoper seg at A ervervet eiendommen i 1991.

Det som er tvilsomt er imidlertid om B er bundet av dommen dersom han ikke påberoper seg at rettstilstanden er forandret, men godtgjør at han selv var eier helt til han tapte retten ved den uriktige dom i 1994. Eckhoff antar at B kan opptre slik, og at dommen altså ikke har tilbakevirkende kraft.

B Rettskraftens subjektive grense.

Dette spørsmål dreier seg om for hvem dommen er bindende.

Hvor saken gjelder et faktum, blir dette bare rettskraftig avgjort med virkning for partene, hvor annet ikke er bestemt. Ellers er det rettsforholdet mellom partene som blir rettskraftig avgjort. I en tvistesak mellom A og B om eiendomsretten til gården X blir det således ikke egentlig avgjort rettskraftig at A er eier, men bare at av pretendentene A og B er A den som er best berettiget. Dette uttrykte Sindballe slik: "Dommen avgjør bare at taperens rettsstilling ikke er til hinder for vinnerens rett".

Det står ikke uttrykkelig i loven at bare rettsforholdet mellom partene blir rettskraftig avgjort, men dette er forutsatt i motivene og har sikker støtte i rettspraksis.

Regelen om rettskraftens subjektive grense innskrenker selvsagt først og fremst dommens virkning for tredjemann. Men den innskrenker også dommens virkning i senere prosesser mellom partene.

At rettsforholdet mellom partene er rettskraftig fastslått, har også følger for deres suksessorer. De blir bundet i like stor utstrekning som partene selv. Som suksessor regnes enhver som utleder sin rett eller p1ikt fra en av partene, uansett om det skyldes overdragelse, eksekusjon, arv, gjeldsovertagelse eller hva det nå kan være. Ekstinktivt erverv er derimot ikke suksesjon.

Dersom suksesjonen har funnet sted etter at saken ble opptatt til doms, er det klart at suksessor må være bundet. I tvml. § 65 tredje ledd bestemmes det imidlertid at det samme skal gjelde også hvor.overføringen har funnet sted mens saken verserte. Alle former for personskifte på aktivsiden og enkelte.former for personskifte på passivsiden går inn under § 65.

Også andre tredjemenn enn suksessorene må i mange tilfeller anses bundet av det som er avgjort ved dommen om rettsforholdet mellom partene. Grunnen til at det ofte kan være rimelig å anse tredjemenn bundet, er at det ville innebære en ganske sterk svekkelse av vinnerens sikkerhet hvis tredjemann ikke skulle være avskåret fra å prosedere på at han som tapte den første saken fremdeles er eier.

Endel saker har en bestemmelse om at dommen "virker for og mot alle", f.eks. tvml. § 424 og § 432 om dommer i ekteskapssaker og nedstamningssaker samt barnel. § 27. Etter barnel. § 8 kan farskap fastsatt etter barneloven heller ikke prøves prejudisielt i andre saker, f.eks. i sak om arv.

I enkelte tilfeller er dommen i formen rettet mot alle. Et eksempel er mortifikasjonsdommer. Her blir dokumentet kjent dødt og maktesløst i forhold til alle som vil gjøre rett etter dokumentet. Men siden saken er anlagt mot "dei som kan ha rett etter dokumentet", jfr. lovens § 7, innebærer dette egentlig ikke noe unntak fra regelen om rettskraftens subjektive grense, jfr. Aasland s. 228 og Hov s. 536.

Videre har vi også eksempler på at tredjemenns rettsforhold blir avgjort til tross for at de ikke har opptrådt som parter, jfr. når en arving anlegger sak og får dødsformodningsdom, jfr. lov om forsvunne personer § 10.

Endelig er det enkelte tilfeller hvor dommen virker til fordel for, men ikke mot visse tredjemenn. Dette gjelder søksmål for å få kjent ugyldig en generalforsamlingsbeslutning, et patent, varemerke eller mønster. Dersom dommen går ut på ugyldighet, er det dermed fastslått at ugyldighet foreligger i forhold til alle, jfr. aksjel. § 9‑17. Går dommen derimot i motsatt retning, er det bare i forholdet mellom partene det er rettskraftig fastslått at beslutningen er gyldig. Enhver annen kan anlegge ny sak og få kjent den ugyldig.

For patentsaker gjelder at bare hvor sak er reist av Styret for det industrielle rettsvern, er også en dom som går ut på gyldighet bindende for alle.

Når det gjelder enkeltheter vedrørende rettskraftens subjektive grenser, viser jeg for øvrig til fremstillingen i læreboken.

Når det gjelder karakterfastsettelsen, nøyer jeg meg med å fastslå at for laudabel karakter må det kreves at hovedpunktene er med. Laudgraderingen vil som ellers avhenge av såvel forståelsen som av detaljkunnskaper. Det er imidlertid enkelte stryk. De fleste av disse skriver stort sett om noe annet enn emnet i oppgaven. Enkelte skriver i alt vesentlig om når en dom er rettskraftig, og går heller ,_,ikke inn i identitetsproblematikken.

Jeg vil imidlertid tilføye at denne gang er laudprosenten høy, og det er mange gode besvarelser, både i Bergen og Tromsø.

Den endelige veiledning er blitt til etter konferanse med de øvrige gjennomgående sensorer.