SENSORVEILEDNING FOR TEORIOPPGAVE NR. 1 FREDAG 28. APRIL 1995 TIL JURIDISK EMBETSEKSAMEN VÅREN 1995 ‑ 4. AVDELING UNIVERSITETET I BERGEN/TROMSØ.

"Begrepet siktede, og rettsvirkninger av å være siktet."

I

Litteratur.

Emnet er behandlet i Andenæs, Norsk Straffeprosess I (1994) s. 5567, 255‑56, 262‑63 og 266‑69. Andenæs har videre behandlet dette utførlig i TfR 1941 s. 474‑495 (hefte 5 ‑ tilegnet professor Jon Skeie i anledning hans 70 årsdag): "Under hvilke betingelser skal en mistenkt person. betraktes som .siktet " ‑Nevnte artikkel er også inntatt i Avhandlinger og foredrag (1962) s. 211‑228. Videre finnes det stoff i Getz, Juridiske Afhandlinger s. 349 flg, Bratholm, Politiet og legalitetsprinsippet s. 87‑112 i Festskrift til Stephan Hurwitz (1971), (også inntatt i "Rett og rettspolitikk" ‑ 1980) og Bratholm i Jussens Venner Bind XIV 1979 "Mistenkte eller siktedes vern mot integritetskrenkelse" s. 232‑249.

II

Generelt om oppgaven.

Den foreliggende oppgave må sies å være meget sentral, med god litteraturdekning. På en annen side er oppgaven krevende og omfattende. Rent oppgaveteknisk sett faller den i to deler:

a) fastleggelsen av begrepet siktede

b) rettsvirkninger av å ha denne status.

I det følgende. skal jeg gi en ‑ oversikt over hva som hørér hjemme i besvarelsen.

Det kan være naturlig innledningsvis å si noe om mistenkte/siktede/tiltalte. Siktede er et videre begrep enn tiltalte. Tiltalt blir den siktede når tiltalebeslutningen blir utferdiget. Under hovedforhandlingen og forberedelsen til den taler man derfor om tiltalte, før den tid om siktede. Blir tiltalte dømt, taler man om domfelte. Til de forskjellige trinn i straffesaken svarer altså forskjellige betegnelser: Mistenkte, siktede, tiltalte, domfelte. Uttrykket siktede benyttes også som en fellesbetegnelse som omfatter såvel den tiltalte som den domfelte.

Det er videre verd å merke seg at stillingen som siktet opphører når saken er endelig avgjort. Dette kan være ved henleggelse eller ved rettskraftig dom: I praksis opplever man således at en domfelt innkalles som vitne ‑ med forklaringsplikt og vitneansvar ‑ i en etterfølgende straffesak mot andre impliserte. Andenæs nevner som eksempel at en narkotikakurér som har fått sin sak pådømt kan brukes som vitne i en sak mot leverandøren. (Før det foreligger en rettskraftig avgjørelse mot kureren vil imidlertid ikke forklaringsplikt foreligge). Etter omstendighetene kan det imidlertid være en saksbehandlingsfeil av retten at f.eks. sak mot kurer og leverandør splittes, se til eks. avgjørelse i Rt. 1994 s. 1324.

I en narkotikasak (den såkalte "flydroppsaken) var det av betydning å få forklaring fra de personer som hadde solgt narkotika til de tiltalte. Påtalemyndigheten tok ut flere tiltalebeslutninger i sakskomplekset og fremmet flere selvstendige saker for domstolene. En sak ble fremmet mot kjøperne A og B og en annen ble fremmet mot de personer ‑ i alt 4 ‑ som etter påtalemyndighetens mening hadde solgt amfetamin. Agder lagmannsrett avsa dom i saken mot de to kjøperne 17. juni 1994 og mot de siste 6. september 1994, etter at Høyesteretts kjæremålsutvalg i kjennelse av 26. mai 1994 hadde forkastet et kjæremål fra A og B hvor de sistnevnte gjorde gjeldende at sakene burde forenes, jfr. strpl. § 13 første ledd første pkt. Lagmannsretten hadde lagt til grunn at kjøp og salg utgjorde to forskjellige handlinger i forhold til strpl. § 13 første ledd, og besluttet at forening ikke skulle skje. .De 4 som ifølge påtalemyndåpgheten skulle ha solgt amfetamin til A og B, ble innkalt som vitner i saken mot disse. Vitnene hadde da ennå ikke fått pådømt sine saker, og de nektet å avgi forklaring etter strpl. § 123 første ledd. De gjorde videre klart at de motsatte seg at deres politiforklaringer ble lest opp. Retten besluttet for hvert av vitnene å lese opp deres forklaringer, og lagmannsrettens dom med hovedforhandling i sak mot A og B ble opphevet på grunn av saksbehandlingsfeil, jfr. strpl. § 296 annet ledd første pkt. og EMK artikkel 6 nr. 1 og nr. 3 d. Høyesterett uttalte at det ikke var godtgjort at forening av sakene eller en omberammelse ville medført ulemper og førstvoterende uttalte bl.a.: "Jeg legger til at spørsmålet om forening av sakene kunne vært tatt opp til ny vurdering under hovedforhandlingen. Rent bortsett fra at en slik beslutning uansett kunne omgjøres av den dømmende rett, var situasjonen her endret fra saksforberedelsen til hovedforhandlingen, idet det først under hovedforhandlingen ble klart at det ikke var mulig å få forklaringer fra selgerne. Lagmannsretten burde vurdert spørsmålet om forening på nytt, i lys av den nye situasjonen."

Det kan videre tilføyes at i kapittelet om gjenopptagelse brukes betegnelsen siktede til tross for at det her foreligger en rettskraftig dom, se til.eks. Rt. 1986 s.,.845.

Sentralt i oppgaven står å få frem den endrede status i forhold til å være mistenkt: Det gjelder således å trekke grensen mellom mistenkt/siktet samt å knytte rettsvirkninger til dette.

Begrepet siktet knytter seg til den offentlige straffeforfølgning. Ved privat straffesak har den forfulgte formell status som saksøkt etter at stevning er inngitt.

Status som siktet retter seg først og fremst mot fysiske personer. Men det er ikke noe i veien for at en juridisk person også kan få denne status, f.eks. når det er aktuelt å ilegge et foretak – typisk et selskap ‑ forelegg med foretaksstraff, jfr. strl. § 48 a flg. Se også strpl. § 84 a om foretaks partsrettigheter. Jeg mener det må være fullt forsvarlig å avgrense mot foretak:

Betegnelsen siktet atskiller seg fra begrepet partsevne ‑ evnen til å bli siktet. Personer med strafferettslig immunitet kan f.eks. ikke gis status som siktet. Det er ikke noe i veien for at de som mangler såkalt prosessdyktighet, f.eks. sinnssyke og umyndige kan bli siktet, selv i de tilfeller hvor de ikke kan idømmes straff som strafferettslig utilregnelige.

Begrepet siktet har vært oppfattet som et enhetsbegrep – begrepet har en lik betydning for dets virkninger. Dette er imidlertid fraveket i en sammenheng: Dersom siktede velger å forklare seg, kan han ikke straffes for usann forklaring om egne forhold, jfr. strl. 167 første ledd. Høyesterett har imidlertid antatt at det samme også gjelder for mistenkte, jfr. Rt. 1982 s. 173, jfr. Andenæs og Bratholm, Spesiell strafferett, 2. utg. s. 255. (Den såkalte Maridalssaken). Siktelsesbegrepet i strl. § 167 første ledd er således ikke det samme som i straffeprosesslovens § 82. Strl. 5 167 vil også inkludere i begrepet den utenrettslige etterforskning, se s. 176‑177 i Maridalskjennelsen.

Det kan reises spørsmål om. strl: § 69‑opererer med et .snevrere begrep enn legaldefinisjonen i strpl. § 82. Det er i førstnevnte bestemmelse angitt at foreldelsesfristen avbrytes ved rettergangsskritt. Ligger det en begrensning i dette, slik at de øvrige alternativ som etter strpl. § 82 utløser status som siktet ikke får anvendelse ? spørsmålet er ikke helt avklart i praksis, men Høyesterett har akseptert at blodprøve regnes som et rettergangsskritt som medfører status som siktet, se Rt. 1985 s. 569. Det ble her fremholdt at foreldelsesbestemmelsen i strl. § 69 ‑ som før endringsloven 14. april 1972 var plassert i strl. § 70 ‑ også etter tidligere rettspraksis omfattet straffeprosesuelle forføyninger som treffes av påtalemyndigheten når forføyningen innebærer en siktelse. Derimot er det tvilsomt om en faktisk handling fra en polititjenestemann vil ha samme virkning.

III

Nærmere om fastleggingen av begrepet siktede.

Strpl. § 82 har en uttrykkelig bestemmelse om når en person får stilling som siktet. Ordlyden i bestemmelsen ble noe endret i loven av 1981, uten at det var meningen å foreta noen realitetsendring i forhold til tidligere rettspraksis. Bestemmelsen er med andre ord en kodifisering av tidligere praksis. Loven regner opp tre alternativer:

a) Uttrykkelig siktelse.

Det første omhandler de tilfeller hvor påtalemyndigheten har erklært den mistenkte for siktet. Det er et vilkår at siktelsen må komme fra en tjenestemann som hører til påtalemyndigheten. En polititjenestemann (politibetjent eller lensmannsbetjent) har således ikke myndighet til f.eks. i avhør å gi en mistenkt status som siktet.

En erklæring fra påtalemyndigheten må være individualisert, men den trenger ikke ha samme form og innhold som en tiltalebeslutning, og den kan være muntlig eller skriftlig. Handlingen og straffebudet må dog være konkretisert. I Rt. 1938 s. 908 antok Høyesterett enstemmig at en uttrykkelig siktelse, meddelt den siktede i brev, ikke var tilstrekkelig til å avbryte foreldelsen. Avgjørelsen bygde imidlertid på uttrykket "rettergangsskritt hvorved den skyldige er betegnet som siktet" i strl. § 70. Det ble uttalt at "dette brev har ingen rettergang til øiemed". Nevnte avgjørelse er imidlertid ikke avgjørende etter lovendring i strl. § 69 14. april 1972. Det kan nå neppe være tvil om at en uttrykkelig utenrettslig siktelse i brevs form er tilstrekkelig, men forutsetningen må antagelig være at siktelsen er kommet til uttrykk overfor den mistenkte selv eller på annen måte overfor utenverdenen; at påtalemyndighetens forskjellige tjenestemenn seg imellom har brukt uttrykket, kan ikke være tilstrekkelig. I Riksadvokatens skriv av 10. mars 1934 og 5. november 1935 er nevnt at politimesterens innstilling om å reise tiltale antas ikke å kunne betraktes som siktelse i lovens forstand, men når statsadvokaten ved sin tilbakesendelse bete ner mistenkte som siktet, stiller spørsmålet seg mer tvilsomt, jfr. Aasgaard, Tillegg til Salomonsens kommentar s. 24. Det kan tilføyes at Kjæremålsutvalget har antatt at retten til innsyn ikke gjelder en innstilling fra et underordnet organ innen påtalemyndigheten til det overordnede organ som skal treffe avgjørelse om tiltalespørsmålet, se Rt. 1993 s. 1077. Utvalget la vekt på at påtalemyndigheten har et klart behov for å kunne arbeide internt og uforstyrret med egne vurderinger før det tas beslutninger som meddeles utad.

I praksis innebærer utferdigelse av siktelseserklæring (f.eks. for å avbryte foreldelsesfrist), forelegg; tiltalebeslutning, påtaleunnlatelse og overføring til behandling i konfliktråd at vedkommende gis status som siktet. Som tidligere nevnt er det bare påtalemyndighetens tjenestemenn, jfr. strpl. § 55, som kan gi slik erklæring, selv om det i strpl. § 67 første ledd nevnes at politiet kan foreta siktelse i alle saker. Det må presiseres at påtalemyndighetens kompetanse til å sikte er uavhengig av tiltalekompetansen. Det er imidlertid grunn til å presisere at ved anvendelse av tvangsmidler, se nedenfor, blir forholdet annerledes, idet vanlig tjenestemenn her ‑" utløse siktelse ved faktisk handling, se strpl. § 176.

Lensmannen tilhører formelt påtalemyndigheten, men dennes kompetanse er begrenset til å begjære rettslig etterforskning, jfr. strpl. § 237. Her kan imidlertid forhørsretten overprøve lensmannens begjæring. Se for øvrig påtaleinstruksen § 2‑7.

I enkelte tilfeller er det åpnet adgang til å gi påtalemyndighet til offentlige organ eller tjenestemenn som ikke er tatt med i oppregningen i strpl. § 55. Det gjelder bl.a. sjødyktighetsloven § 17 annet ledd (sjøfartsinspektørene) og saltvannsfiskeloven § 39 tredje ledd (oppsynssjefer). Det er i disse tilfellene tale om begrenset påtalemyndighet.

b) Forfølgning innledet ved retten.

Det er dette alternativ som byr på de største problem. Er tiltale reist eller dom i forhørsrett begjært, er vedkommende klarlig siktet. Problemet oppstår ved rettslig avhør, strpl. § 237 og granskning etter strpl. § 150. Begjæring om oppnevning av sakkyndige, jfr. § 237 første ledd, vil ikke uten videre medføre at rettslig forfølgning dermed er innledet mot ham.

Det avgjørende er om forfølgningen er rettet mot mistenkte, se også avgjørelse i Rt. 1985 s. 1259.

I sin lærebok er Andenæs inne på en tredeling, nemlig

1) det er uvisst om en straffbar handling er begått

2) mistanken er ubestemt

3) undersøkelsen er tveegget, f.eks. i et tilfelle hvor en avis har beskyldt en offentlig tjenestemann for korrupsjon.

En person er siktet hvis det er uklart om en handling er begått, men begjæres avhørt som mistenkt selv om mistanken er svak.

Ved dobbeltsidig mistanke foreligger det avgjørelser i Rt. 1908 s. 526. (Under et møte i Stortinget klaget representant E.N. over visse forhold ved fødselsstiftelsen i Kristiania, "spesielt over den Tone, som hersker ved denne Anstalt, og over den Konversation, som af de unge medicinske Kandidater og Studenter føres i Nærvær of Sygepleiersker og Kvinder, som ligger paa Stiftelsen". E.‑N. begjærte seg siktet i et rettsmøte begjært av statsadvokaten, etter at Justisdepartementet hadde anmodet Riksadvokatn om å la oppta rettslig undersøkelse "til nærmere Belysning of de of Hr. E.N. paaklagede Forhold". Både forhørsretten og kjæremålsutvalget forkastet begjæringen, da bevisopptagelsen som tok sikte på å få konstatert om beskyldningene medførte sannhet, ikke kunne sies å innebære en innledet forfølgning mot vitnet. I samme retning går avgjørelsen i Rt. 1908 s. 767 (kritikk i formannskapet over slapphet i tjenesten fra politiet). I Rt. 1914 s. 398 (beskyldning mot en offiser for urettferdig karaktergiving overfor kadett) ble derimot forfølgningen etter omstendighetene betraktet som ensidig rettet mot ærekrenkeren. Se i samme retning Rt..;1977 s. 965. Etter avgjørelsene i Rt. 1908 s., 516 og s. 767 må rettsstillingen være at ingen ansees som siktet ved kontrær mistanke når politiet har opptrådt nøytralt.

Der hvor mistanken kan rettes mot flere må det bero på et skjønn. Rettes mistanken mot en ubestemt krets, f.eks. mannskapet på en båt, blir ikke hele besetningen siktet når de blir rettslig avhørt om forholdet.

I praksis ser en ofte at den mistenkte begjærer seg siktet. På dette punkt opplever en at mange advokater åpenbart misforstår. Den rettslige løsning er ikke tvilsom, nemlig at den mistenktes eget ønske i prinsippet er uten betydning. En begjæring om å bli betraktet som siktet kan ikke imøtekommes uten at lovens vilkår foreligger. Konsekvensen av dette blir videre at selv om den mistenkte ikke har fremsatt noen begjæring om å bli behandlet som siktet, må domstolen behandle ham som siktet "når forfølgning mot ham er innledet ved retten".

Det ligger således en viktig begrensning i kravet om at forfølgning skal være innledet ved retten. Så lenge etterforskningen er rent utenrettslig, får den mistenkte ikke status som siktet med mindre han enten er uttrykkelig siktet eller tvangsmidler har vært anvendt eller besluttet anvendt: At etterforskningen utvetydig retter seg mot en bestemt mistenkt er ikke tilstrekkelig.

I praksis har det vært diskutert om hvorvidt begjæring om såkalt dommeravhør utenfor rettsmøte i sedelighetssaker, jfr. strpl. § 239 skal gi status som siktet. Det har i den anledning vært anført at det her ikke er tale om rettslig avhør, idet dommeravhøret nettopp skal skje utenfor rettsmøtet. Ved avgjørelsen i Rt. 1993 s. 1118 har imidlertid Høyesteretts kjæremålsutvalg antatt at dommeravhør av en mindreårig i medhold av strpl § 239 gir den mistenkte stilling som siktet.

c) Pågripelse, ransaking beslag.

Det er her viktig å påpeke at beslag og ransaking kan rettes mot andre enn mistenkte, dvs. tredjemenn. Et praktisk eksempel er at det f.eks. foretas ransaking hos eieren av det hus hvor politiet mener det kan finne bevis av betydning. I et slikt tilfelle må det bero på begrunnelsen for ransakingen eller beslaget om det er rettet mot mistenkte og dermed gir ham stilling som siktet. Her er det viktig å‑merke seg at en polititjenestemann kan beslutte tvangsmiddelet slik at mistenkte får status som siktet. Dette gjelder selv om påtalemyndigheten senere f.eks. ikke opprettholder pågripelsen eller beslaget. Ved en såkalt borgerlig pågripelse, jfr. strpl. § 176, blir imidlertid resultatet det motsatte. Bruk av fengslingssurrogater etter strpl. §§ 181 og 188, slik som kausjon, innlevering av pass m.v. likestilles med pågripelse. Derimot regnes innbringelse etter strpl. § 191 som et ordenspolitimessig .tiltak, jfr strpl.. §.82. annet ledd. Pågripelse med hjemmel i utlendingsloven § 37 femte ledd og § 41 annet og tredje ledd, eller løsgjengerlovens § 20 gir heller ikke status som siktet. Det samme gjelder ransaking i medhold av tollovens §§ 12 og 12. Dette er tvangstiltak av kontrollerende eller administrativ art ‑ og ikke ledd i en straffeforfølgning.

Undertiden kan det være tvilsomt om en skal si at en pågripelse, et beslag eller en ransaking er foretatt. Det kan videre skje at et beslag eller en ransaking er foregått på stedet, uten foregående beslutning og uten angivelse av det grunnlag den bygger på. I Rt. 1940 s. 343 uttaler kjæremålsutvalget, at når en person blir avhentet av politibil og gitt valget mellom opphold på politistasjonen eller i varetekt i påvente av en annen persons forklaring, er han å anse som siktet. _I Rt. 1937.. s. 539 var saksforholdet følgende: 4 unggutter ble overrasket av to polititjenestemenn mens de stod og drakk hjemmelaget vin av et spann i nærheten av et danselokale. Tre av de 1øp avgårde, mens den fjerde ble stående igjen med spannet. Etter kommunens politivedtekter var det forbudt å drikke alkohol på eller ved offentlig vei. Gutten ble fratatt spannet, samtidig som han ble eksaminert på stedet om eget navn samt navnet på de tre andre. Han forklarte da (uriktig) at han ikke kjente disse. Han ble satt under tiltale for falsk forklaring etter strl. § 166, men ble frifunnet i Høyesterett etter strl. § 167, idet "hele den ytre situasjonen og den opptreden som ble utvist fra politiets side i gjerning inneholdt en siktelse mot domfelte."

Paragrafen nevner ikke uttrykkelig begjæring fra påtalemyndigheten til retten om samtykke til bruk av tvangsmidler. Men med en slik begjæring må forfølgning mot mistenkte anses innledet av retten, og allerede begjæringen må innebære at mistenkte får stilling som siktet.

Som ''lignende forholdsregler" menes f.eks. hefte av siktedes gods, jfr. strpl. kap. 17. Strpl. § 157 hjemler på visse vilkår kroppslig undersøkelse overfor en mistenkt og begjæring eller beslutning om en slik undersøkelse fører til at han får stilling som siktet. Nærmere regler om gjennomføringen av kroppsundersøkelser er gitt i påtaleinnstruksens kap. 10. Disse bestemmelsene svarer i det vesentlige til den instruks om gjennomføringen av kroppsundersøkelse som ble fastsatt ved Kgl.res. 15. februar 1980, jfr. Justisdepartementets rundskriv 29. februar 1980 (G. 50/80), se nærmere NOU 1984:27 Ny påtaleinnstruks s. 130‑131. Strpl. § 157 nevner blodprøve som et eksempel på hvilke kroppslige undersøkelser som kan foretas. Eksempler på andre undersøkelser som vil kunne foretas med hjemmel i nevnte bestemmelse, er røntgenundersøkelse, undersøkelse av rektum og vagina, undersøkelser ved klyster eller tilføring av brekkmiddel eller avføringsmiddel m.v. I påtaleinnstruksens § 10‑4 første ledd annet pkt. er det imidlertid fastsatt at det ikke må foretas gastroskopi (mageundersøkelse) eller tas urinprøve ved bruk av kateter. For øvrig må det antas at paragrafen ikke gir hjemmel for operasjoner ‑heller ikke gir den hjemmel for bruk av kjemiske eller andre hjelpemidler for å få sannheten ut av siktede. Så lenge det er tale om rent ytre undersøkelser (besiktigelse) av legemet, vil .dette kunne skje med hjemmel i strpl §195 (ransaking). (Det kan tilføyes at før den nye straffeprosesslov hersket det uklarhet omkring spørsmålet om siktedes legeme kunne være et undersøkelsesobjekt, jfr. senere professor Knut Sveri's artikkel i Jussens Venner serie N nr. 6 for 1958: Rår en siktet person over sitt legeme ? Se videre Bratholm i Jussens Venner 1979: Mistenkte eller siktedes vern mot integritetskrenkelse s. 232‑249.) Den siktede må ‑ i motsetning til et vitne ‑ finne seg i legemsundersøkelser i bevisøyemed. Det må presiseres at det bare er den som er siktet som kan mentalobserveres. Vilkårene etter § 82 må da være til stede også gjennom begjæringen dersom slik status ikke foreligger på forhånd.

Fotografering eller fingeravtrykk etter strpl. § 160, blodceller utåndingsprøve etter vegtrl‑. § 22 a‑tredje ledd og første ledd nr. 1 og 2 og beslag av førerkort etter vegtrl. § 33 nr. 5 vil videre komme inn under "lignende forholdsregler":. Derimot vil rutinemessig utåndingsprøve etter vegtrl. § 22 a første ledd nr. 3 og 4 ikke bevirke status som siktet. Dette forutsetter ikke mistanke om straffbart forhold, se Andenæs II kap. 64.

Strpl. § 160 er ikke nevnt i pensum som et eksempel på "lignende forholdsregel". Derimot er den nevnt i en fotnote i § 82. I 1984‑utgaven omtalte Andenæs s. 225 fingeravtrykk og foto, jfr. den dagjeldende strpl. § 227 a vedtatt 8. juni 1979 med basis i straffeprosesslovkomiteens innstilling. I den tidligere utgaven ble det heller ikke sagt direkte at dette medførte status som siktet. Den någjeldende bestemmelse svarer uten større realitetsendring til den gml. § 227 a. Bestemmelsen gir ikke adgang til å ta fingeravtrykk av andre enn mistenkte. I en tidligere veiledning i Oslo ‑ godkjent av professorene Andenæs og Bratholm ‑ er det gitt uttrykk for at fingeravtrykk/foto i henhold til § 160 (tidl. § 227 a) utløser status som siktet. Lagdommer Bjerke har gitt uttrykk for det samme under forelesninger i Tromsø.

Beslutning om telefonavlytting eller annen telefonkontroll er derimot et etterforskningsskritt som utgangspunktet dekket av uttrykksmåten i strpl. § 82 ‑første‑ ledd,. men her er det i bestemmelsens tredje ledd gitt et uttrykkelig unntak. En mistenkt får således ikke stilling som siktet ved at det besluttes telefonkontroll mot ham etter kapittel 16 a. Ved lovendring av 13. mai 1994 er det fastslått at materiale fra telefonkontroll ikke kan benyttes som bevis under en straffesak, jfr. strpl. § 216 tredje ledd.

Det må videre understrekes at besluttet og foretatt er likestilte alternativer. Dette innebærer videre at en mistenkt får status som siktet allerede når ordren om pågripelse undertegnes.

IV

Rettsvirkninger av å være siktet.

Straffeprosessen er i hovedsak en partsprosess med påtalemyndigheten mot den siktede. Først når en får status anses en egentlig som part med bestemte partsrettigheter og plikter. Etter strpl. av 1981 har sondringen mellom mistenkt og siktet ikke så stor betydning som tidligere. Tidligere hadde mistenkte bare den prosessuelle rett som er omtalt i strpl. § 241, nemlig adgang til hos retten å begjære foretatt rettergangsskritt til avkreftelse av mistanken. Etter den nåværende lov er mistenkte blitt likestilt med siktede på flere punkter. Det gjelder således med hensyn til retten til dokumentinnsyn under etterforskningen, jfr. strpl. § 242. Før det foretas politiavhør av mistenkte, skal han ‑ i motsetning til vitner for øvrig ‑ gjøres kjent med at han ikke har p1ikt til å forklare seg, jfr. strpl. § 232 første ledd, og han skal på samme måte som siktede få anledning til å gjendrive de grunner som mistanken beror på, og anføre de omstendigheter som. taler‑ til ‑fordel for‑ham, jfr. strpl. § 232 annet ledd, jfr. § 92. I bestemmelsene om utenrettslig etterforskning i kapittel 18 og i påtaleinstruksens kapittel 8, er "mistenkte" brukt som fellesbetegnelse for den siktede og den som er mistenkt uten å være siktet. Det at mistenkte gis så mange rettigheter gjør at forskjellen til å være siktet ikke er så stor som etter den gamle straffeprosesslov. Grensegangen mellom mistenkt og siktet har betydning, da den siktede oppnår flere partsrettigheter (adgang til å føre bevis, nedlegge påstand og anvende rettsmidler) og underlegges noen flere bestemte plikter. De bestemmelser som gjelder den mistenkte får også full anvendelse for den siktede.

Det er sentralt at ovennevnte fremkommer. Videre mener jeg at det er et meqet sentralt poeng at kandidatene presiserer at selv om en person er siktet, er partsrettighetene svært begrenset under den utenrettslige etterforskning. Siktede har f.eks. ikke rett til å være til stede eller representert med forsvarer ved politiavhør av andre siktede og vitner.

Det må videre fremheves at partsrettighetene delvis er utslag av det kontradiktoriske prinsipp, hvilket er helt grunnleggende for å få en betryggende og rettferdig rettergang . .

Ved utenrettslig etterforskning vil ofte dokumentinnsynet være sterkt begrenset av hensynet til etterforskningen. Iverksettelse av tvangsmidler må medføre at siktede har en ubetinget rett til å vite hva saken gjelder og ved skriftlig beslutning rett til å få innsyn i denne og om nødvendig få kopi, se strpl. §§ 177, 200 første ledd og 205 første ledd, se også EMK artikkel 6 (3) litra a.

De rettigheter som siktede har etter straffeprosessloven må tolkes og suppleres, jfr. strpl. § 4, med de rettigheter den straffeforfulgte har etter folkeretten, se særlig EMK artikkel 5 (2) ‑ (5) og 6 (3).

Selv om strpl. § 94 etter ordlyden bare gir den siktede rett til å la seg bistå av egen forsvarer, har mistenkte samme rett etter påtaleinnstruksens § 8‑4. En mistenkt kan også sette dette som vilkår for å la seg avhøre av politiet. For å få oppnevnt forsvarer for offentlig regning må en videre være siktet, men siktelse er ikke tilstrekkelig. Erfaringsmessig. Er det mange kandidater som misforstår på dette punkt ‑ og det er en stygg feil. En har imidlertid rett til forsvarer ved fengsling, jfr. strpl. § 98. Se også unntaksbestemmelsen i lovens § 100 annet ledd.

Det er især under rettslig etterforskning det er viktig om en person er å betrakte som siktet eller ikke. Det er her det først og fremst blir spørsmål om partsrettigheter. Dette er et meget sentralt poeng, og det må forlanges at kandidatene får tak i dette. Det sentrale er at siktede i motsetning til mistenkte ‑ anses som part i forbindelse med rettsmøter. Den siktede har således krav på varsel om rettsmøter, rett til å være til stede og uttale seg, se strpl. §§ 243‑245. For avhør av siktede gjelder strpl. §§ 90‑92, men bare mistenkte må avgi sannhetsforsikring som vitne etter strpl. § 123 første ledd første pkt. På en annen side har ikke mistenkte p1ikt til å møte for retten utover de stedlige grenser som gjelder for vitner etter strpl. § 109. Siktede derimot har p1ikt til å møte når han blir innkalt, jfr. lovens § 85 og han kan om nødvendig avhentes med tvang, jfr. lovens § 88.

Når det kommer til rettslig etterforskning, f.eks. ved begjæring om varetektsfengsling eller rettslig avhør, har offentlig forsvarer et sterkere krav på dokumentinnsyn. Etter strpl. § 242 første ledd annet pkt. kan han ikke nektes adgang til "dokumenter som fremlegges eller har vært fremlagt i rettsmøtet." Dette er et meget viktiq poeng. Forsvarets interesser slår her igjennom overfor motstående hensyn. Unntak gjelder for rettsmøte som avholdes for å avsi kjennelse etter annet ledd, dvs. rettsmøte som skal ta standpunkt til politiets avslag på begjæringen om dokumentinnsyn. Den legislative begrunnelse for unntaket er åpenbar: I motsatt fall ville forsvareren ved å fremprovosere rettsmøte etter annet ledd kunne skaffe seg kjennskap til utenrettslige etterforskningsdokumenter som han ellers ville være avskåret fra etter første ledd første pkt.

Det fremgår ikke klart av bestemmelsen i § 242 når forsvareren far krav på å se dokumentene, men forarbeidene viser at meningen er at han skal ha krav på å ‑se dokumentene ‑fpr rettsmøtet tar til se Ot.prp. nr. 35 (1978.79) s. 192. Dette representerer en endring i forhold til straffeprosessloven av 1887, hvor aktinnsikten gjaldt for det som var fremlagt under rettsmøtet. For fengslingssaker er det en uttrykkelig bestemmelse om dette, se strpl. § 98 annet ledd.

I praksis har en hatt spørsmålet om hvorvidt påtalemyndigheten kan begrense forsvarerens innsynsrett ved bare å legge frem i rettsmøtet en del av saksdokumentene, f.eks. de dokumenter som påtalemyndigheten anser tilstrekkelig til å begrunne fengsling. Dette er imidlertid ingen holdbar fremgangsmåte, se avgjørelse av Kjæremålsutvalget i Rt. 1993 s. 1121. Reglene om dokumentfortegnelse og nummerering av dokumentene viser at dokumentene utgjør en enhet. Påtalemyndigheten kan ikke plukke ut noen av dokumenten og bare legge frem det den ønsker. Man ville ellers ikke vite om det er dokumenter som gar i motsatt retning. Et annet problem i praksis har vært om politiet har adgang til å vurdere hva som i det hele tatt skal gjøres til dokument i saken, f.eks. tysteropplysninger som bare skal brukes som utgangspunkt for etterforskning. Det er‑på det rene at forsvareren ikke trår krav på innsyn f.eks. i spaningsrapporter og interne notater hos politiet.

Det må videre fastslås at forsvarerens ubetingede innsynsrett ikke gjelder dokumenter som kommer til etter rettsmøtet. Det må også presiseres at siktede selv ikke har noen ubetinget innsynsrett. Dette kan i praksis skape problemer i forholdet mellom forsvareren og siktede. Videre peker jeg på at spørsmålet om kopi til siktede er et annet vanskelig praktisk spørsmål. Loven sier imidlertid at siktede bare kan få kopi hvis politiet tillater det fordi det anses ubetenkelig. I de tilfeller siktede selv er nektet innsyn av hensyn til etterforskningen eller til tredjemann, kan forsvareren ikke gjøre nektelsen illusorisk vd å opplyse siktede om hva som står i dokumentene.

Når det er flere siktede i en sak, omfatter innsynsretten bare de dokumenter som har betydning for vedkommende selv. Dersom flere er siktet for samme forhold, må regelen om partsoffentlighet gjelde i forhold til alle.

Rett til erstatning grunnet uberettiget forfølgning.

Andenæs fremholder på s. 57 at det bare er den som er siktet som kan gjøre krav på erstatning for uberettiget forfølgning hvis forfølgningen ikke fører til domfellelse, jfr. strpl. §§ 438 og 444-446, jfr. også EMK artikkel 5 (5). Men en bør også merke seg at strpl. § 448 gir adgang til at også mistenkte kan tilkjennes erstatning når det etter forholdene fremstiller seg som rimelig for skade eller annen ulempe som vedkommende er påført ved granskning, ransaking, beslag, telefonkontroll etter kap. 16 a eller annen forføyning under saken.

Et par kandidater tar opp spørsmålet om sivilt søksmål vedrørende erstatning for forfølgningen. Dette er ikke løst i loven, men berørt i Rt. 1982 s. 1712, hvor spørsmålet er holdt åpent. Bratholm, Erstatning til uskyldig fengslede s. 59 antar at den siktede må kunne reise sivilt søksmål mot en eventuell skyldig innen politi eller påtalemyndighet med krav om erstatning etter culpareqelen. Det må tilføyes at det ikke kan forventes at noen kandidat berører sivilt søksmål.

Adgangen til å gjenoppta forfølgningen er begrenset når noen har vært siktet, se strpl. §§ 74 og 75 annet ledd. En henlagt sak mot en mistenkt gir derimot fri adgang til å ta opp saken så lenge straffeansvaret ikke er foreldet.

Det kan videre nevnes at foreldelsesfristen avbrytes ved siktelse, jfr. strl. § 69. Fristen avbrytes her ved rettergangsskritt som medfører at den siktede får stilling som siktet. Som tidligere nevnt fremgår det av strpl. § 82 at en beslutning er tilstrekkelig ved bruk av tvangsmidler. Dersom siktelsen skjer ved utenrettslig erklærinq eller ved utferdigelse av forelegg, avbrytes foreldelsesfristen ved meddelelse til mistenkte om at han er siktet. Det fremgår av strl. § 69 første ledd at for slik meddelelse gjelder regelen i domstoll. § 146 annet ledd tilsvarende, dvs. at fristen avbrytes når et skriv før utløpet av fristen er avgitt i posten eller til den offentlige tjenestemann som skal bringe skrivet frem (foreta forkynnelse). Dersom alternativet "avgivelse til‑offentlig tjenestemann som skal bringe skiftet frem" benyttes, er det et vilkår at erklæringen må leveres til en tjenestemann som er kompetent forkynnelsesmyndighet i domstollovens forstand, dvs. på de respektive hjemsteder, se til eks. avgjørelser i Rt. 1976 s. 404 og Rt. 1982 s. 39.

I forbindelse med avbrytelse av foreldelse oppstår spørsmålet om forholdets identitet, idet andre straffbare forhold foreldes hvis de ikke er inntatt i siktelsen.

Det fremgår av strl. § 167 at siktede kan forklare seg straffritt. Det er med andre ord ikke straffbart om den siktede avgir falsk forklaring. Dette gjelder selv om den uriktige forklaring bare har betydning for medskyldiges stilling, men Høyesterett har‑lagt til grunn at straffriheten ikke gjelder hvis forklaringen angår et annet straffbart forhold enn det han selv er siktet for, jfr. Rt. 1982 s. 173. Straffriheten etter strl. § 167 første ledd gjelder bare bestemmelsene om falsk forklaring ‑ ikke andre straffebestemmelser som kan anvendes på forholdet, jfr. f.eks. beskyldningen mot en annen som kan rammes som ærekrenkelse samt falsk anklage.

Straffriheten gjelder videre bare den forklaring siktede selv avgir, slik at han kan dømmes for medvirkning til falsk forklaring fra et vitne, se Rt. 1925 s. 101. Dersom to siktede blir enige om å avgi falsk forklaring, kan de videre begge domfelles for å ha medvirket til den annens falske forklaring, se Rt. 1957 s. 470.

En mistenkt har ikke p1ikt til å forklare seg for politiet, jfr. strpl. § 232 første ledd. En siktet har heller ikke p1ikt til å forklare seg for retten, jfr. strpl. § 90. Et særskilt spørsmål oppstår i forbindelse med vitneplikt overfor kontrollorganer. Etter norsk rett er borgerne i vid utstrekning pålagt opplysningsplikt under straffeansvar overfor forvaltningen. Dette spørsmål er tidligere diskutert hos Knoph, Trustloven av 1926 med kommentar s. 64 flg. og Hauge og Lorentzen, Prisregulering og prishåndhevelse s. 202‑209, 211‑212. Som eksempel på sentral lovgivning som har bestemmelser om straffesanksjonert sannhets‑ og opplysninsgsplikt kan nevnes tolloven av 10. juni 1966 nr. 5 kap. X, ligningsloven av 13. juni 1980 nr. 24 kap. 12, merverdiavgiftsloven av 19. juni 1969 nr. 19 § 72, forurensningsloven av 13. mars 1981 nr. 6 § 78, konkurranseloven og pristiltaksloven av 11. juni 1993 nr. 65 § 6‑1, jfr. § 6‑6, som erstatter prisloven av 26. juni 1953 nr. 4 § 15, jfr. §§ 52 og 53 samt oppehaldingsloven av 9. juni 1948 §§ 7 og 8, jfr. § 9. En sentral rettighet for de som kommer i søkelyset for lovbrudd er retten til ikke å inkriminere seg selv ("selvinkrimimeringsforbudet"). Her vil man lett se at det oppstår et harmoniseringsproblem mellom borgernes plikter etter kontrollovgivningen og borgernes rettigheter etter straffeprosessloven (det dobbeltsporede system). Jeg viser på dette punkt til Gjølstad "Rettslige rammer for samarbeid og informasjonsflyt mellom politi‑ og kontrollorganer", inntatt i Økonomisk kriminalitet Bind I 1990 s. 215 flg. Jeg viser videre til Reksten‑kjennelsen i Rt. 1976 s. 1445 som gjaldt spørsmålet om rekkevidden av forvaltningens kontrollfullmakter når straffesak var innledet etter straffeprosesslovens regler. Videre vises til Høyesteretts kjennelse i Rt. 1994 s. 610 ("Bølgepapp‑kjennelsen"). Sistnevnte gjelder rekkevidden av straffeprosesslovens regler for bruk av informasjoner innhentet på kontrollstadiet. De gode kandidater bør kanskje se det problem som her er nevnt, i og med at problemstillingen er behandlet i pensum, jfr. Andenæs I s. 213‑214, men det kan neppe ventes mer enn at problemstillingen skisseres.

Rett til saksomkostninger etter strpl. § 438 er forbeholdt den siktede. Den mistenkte har således ikke rett på dette, typisk advokatutgifter, hvis saken blir henlagt. Bestemmelsen må forstås slik at også utgifter pådratt før siktelse omfattes av bestemmelsen.

V

Mindreåriqe og sinnssyke siktedes rettiqheter.

Strpl. §§ 83 og 84 fastlegger hvem som kan utøve partsrettigheter for den siktede i disse tilfeller. Jeg mener imidlertid at fremstillingen om dette kan gjøres meget kort. Det bør imidlertid fremkomme at siktedes verge som hovedregel ikke utøver partsrettigheter i stedet for siktede, men i tillegg til siktedes partsrettigheter, se dog § 84 annet ledd. Er siktede sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet har han utvidet krav på forsvarer, se strpl. § 96 i.f.

Det kan videre nevnes at umyndiggjorte er alene om å ha partsrettigheter i saken.

VI

Inndragning, mortifikasjon og sikringssaker.

Det er unaturlig at den som blir saksøkt alene til mortifikasjon eller inndragning, jfr. strpl. § 2, skal betegnes som siktet. Rett betegnelse er‑formentlig saksøkte, men‑i praksis brukes betegnelsen siktet ofte, særlig i inndragningssaker. I rene sikringssaker anvendes begrepet siktet. Etter strpl. § 84 fjerde ledd skal bestemmelsene om siktede i straffeprosessloven gis tilsvarende anvendelse.

VII

Om karakterfastsettelsen.

Oppgaven er to‑delt og videre en typisk oversiktsoppgave. Det bør kreves en forholdsvis nøye gjennomgang‑av‑strpl. § 82 utover ren lovavskrift. Jeg mener det er viktig at kandidatene får til noe om blant annet "innledet ved domstolen".

Når det gjelder rettsvirkningene, blir det også en typisk oversiktsoppgave. Det kan ikke forlanges at en går i detalj om de mange spørsmål som er nevnt i veiledningen. I min foreløpige veiledning av 28. april d.å. ga jeg uttrykk for at jeg fryktet at flere ville foreta en for detaljert gjennomgang av bestemmelsene om forsvarer. Jeg mener imidlertid at det ikke er grunn til å medta noe særlig utover det som er nevnt i veiledningen. Gjennomlesningen av besvarelsene i første hånd viser at min forhåndsantagelse slår til for mange kandidater. De øvrige gjennomgående sensorer sitter med samme inntrykk.

Etter mitt skjønn bør en ved karakterfastsettelsen honorere forståelse, og dette vil i særlig grad gjelde hvorvidt kandidatene ser skillet mistenkt/siktet, herunder den endring som har skjedd ved straffeprosessloven av 1981, og videre at man får med seg den vesentlige forskjell som oppstår om etterforskningen er rettslig eller utenrettslig.

Besvarelsen er ‑ til tross for at stoffet er sentralt ‑ krevende. Det viser seg at det for enkelte kandidater er vanskelig å få til noe utover det som fremgår av lovteksten. For mange kandidater består del II i en ørkesløs detaljgjennomgang av de bestemmelser man finner frem til.. Dette gir etter min mening lite.