UTRAST TIL SENSORVEILEDNING JURIDISK EMBETSEKSAMEN 4. AVDELING UNIVERSITETET I BERGEN VÅR 1996

TEORETISK OPPGAVE NR. 1 ‑ DOM I FORHØRSRETT.

I

Generelt om oppgaven ‑ litteratur.

Det er gitt en samlet fremstilling av emnet i Andenes, Norsk straffeprosess I (1994) a. 376‑390. Visse sider av emnet er også behandlet av Magnus Matningsdal, Trafikkeaker i forhørsretten, Jussens Venner 1983 s. 92‑116 samt Kjell V. Andorsen, Dom i forhørsrett ‑betingelser, rettspraksis og synspunkter, Lov og Rett 1983 a. 227‑248.

I Andenes' bok er videre reglene for protokollasjon behandlet fra s. 263‑265.

Emnet er således meget godt dekket. Det kan ikke forventes at kandidatene kan mer enn det som står i Andenæs' fremstilling.

Emnet må regnes som meget sentralt og oppgaven kan ikke sies å være spesielt vanskelig. I og med at mange av hovedpoengene kan tas direkte ut av lovteksten i Strpl. 5 248, må en forvente at kandidatene får til noe fornuftig om emnet.

oppgaven må regnes som meget grei og skulle ikke by på særlige disposisjons‑ eller avgrenSningsproblem. oppgaven skulle også gi den gode kandidat muligheter til å vise sine kunnskaper i straffeprosess.

II

Nærmere om innholdet besvarelsen. Særreglene ved pådømmelse i forhørsrett.

Kandidatene må her få frem følgende:

De regler Straffeproseseloven gir om hovedforhandling er uten anvendelse for forhørsretten. Domsmenn skal ikke være med, jfr. domsl. § 21, 2. ledd og strpl. § 276 Reglene om oppnevnelse av forsvarer jfr. strpl. §§ 98 og 99 er forskjellige fra de regler som gjelder ved hovedforhandling, jfr. strpl. § 96. Etter strpl. § 99 skal det oppnevnes forsvarer for offentlig regning "dersom det er spørsmål om å idømme ubetinget frihetsstraff i mer enn 6 mnd." Det skal således oppnevnes forsvarer dersom påstanden overstiger forannevnte eller retten.overveier dette, jfr. straffeprosesekomitteens innstilling s. 192‑193.

Jag vil peke på at annet poeng, nemlig at det også skal oppnevnes forsvarer ‑ uavhengig av straffepåstanden ‑ dersom siktede er varetektsfengslet og fremstilles direkte fra varetekt til pådømmelse i forhørsrett, jfr. strpl. § 96, 1. ledd nr. 2. Det må imidlertid presiseres at dette kun gjelder dersom pådømmelsen gjelder "samme sak", jfr. Rt, 1966 s. 854 og Rt. 1973 s. 76.

Det bør også nevnes at siktede og/eller forsvareren har rett til dokumentinnsyn før pådømmelsen, jfr. strpl 1 242. Ut fra tidligere erfaring ved sensor av denne besvarelse er en rekke kandidater i villrede med hensyn til vernetingsreglene ved pådømmelse i forhørsrett. Bestemmelsene i strpl. § 12 overses, og enkelte tar utgangspunkt i vernetingsreglene i lovene §§ 10‑11 for hovedforhandling.

Prinsippene om bevisumiddelbarhet og muntlighet gjelder ikke for forhørsrettspådømmelse. Det er viktig at det presiseres at grunnlaget for forhørsrettens dom er sakens dokumenter ‑ og for skyldspørsmålets vedkommende den protokollerte tilståelse alene Ved straffespørsmålene kan retten imidlertid bygge på dokumentene for øvrig. Kandidatene må videre være oppmerksom på at det også i forhørsretten kan skje oppmøte av påtalemyndigheten og at man her kan prosedere straffespørsmålet (straffutmålingen). Inn under dom i forhørsrett går også den situasjon at en siktet er uenig i boten i et forelegg og av den grunn nekter å vedta dette. Saken kan da bringes inn for forhørsretten til avgjørelse, jfr. påtaleinstruksens § 20‑8 første ledd.

Utenfor oppgaven faller således forhørsrettens øvrige gjøremål, nemlig esker vedrørende bruk av tvangsmidler, gebyrsaker i henhold til vegtrafikkloven og telefonkontroll samt opphevelse eller endring av fastsatte vilkår etter nye vilkår i tilknytning til betinget dom eller forlengelse av prøvetiden, jfr. strl.§ 54 nr. 2., idet dette vil være beslutninger og kjennelser.

Derimot viI fullbvrdelse av tidligere betinget dom p g.a. alvorlig eller gjentatt brudd på fastsatte vilkår skje ved dom. Det samme gjelder fullbyrdelse av reststraff etter prøveløslatelse, jfr. fengelsl. § 40 annet ledd. selv om det i de overnevnte tilfeller skal avsies dom, synes jeg ikke det er naturlig å medta dette i oppgaven, da vilkåret her ikke er betinget av samtykke fra siktede. Dertil kommer også at rettsmiddeladgangen her er forskjellig fra det som ellers gjelder for instituttet dom i forhørsrett, jfr. Høyesteretts Kjæremålsutvalg kjennelse av 18. april 1988. Det er imidlertid et stort pluss dersom nooe kandidater ser de ovennevnte problemstillinger.

I sin bok reiser Andenes spørsmålet om dommen kan avsies av en annen enn den som har mottatt tilståelsen, f.eks. om sorenskriveren kan la dommerfullmektigen avhøre siktede og at ban selv overtar domsavsigelsen. Andenes stiller seg tvilende til dette. I Rt. 1961 s. 888 (se s. 890) er det uttalt: "som en alminnelig bemerkning tilføyer jeg at jeg finner det uheldig at en annen dommer enn den som bar mottatt tilståelsen pådømmer en forhørsrettsak, og at dette bør unngås så sant det er mulig.

Det kan også reises spørsmål om siktede må ha forklart sag i det rettsmøtet som er berammet til pådømmelse av straffekravet, eller om man kan bruke en forklaring som er avgitt i et rettsmøte berammet med et helt annet formål for øyet, men som ellers tilfredsstiller kravene i §248. Denne problemstilling er ikke nevnt av Andenes, men spørsmålet har vært oppe i avgjørelsen i Rt. 1978 s. 350.

Den forklaring som lå til grunn for pådømmelsen var avgjort i rettsmøte vedrørende beslag av førerkortet. politimesteren hadde senere endret siktelsen fra vegtrl. $ 22, 1. ledd til § 22, 2. ledd uten at det ble foretatt nytt rettslig avhør, men bare innhentet uttalelser fra bilføreren gjennom lensmann om han var villig til å motta dom i forhørsrett på bakgrunn av den første forklaringen. Om dette uttalte førstvoterende:

"Dommen bygger på en forklaring som ble opptatt i et rettsmøte som ikke hadde til formål å behandle straffespørsmålet. Domfelte hadde. på dette tidspunkt ikke gitt samtykke til pådømmelse av saken etter~ strpl. § 283, og det fremgår ikke at han hadde fått beskjed om at det var meningen å bruke forklaringen som grunnlag for slik pådømming. Straks forklaringen var opptatt har påtalemyndigheten foretatt en endring av siktelsen som ikke bare var en delvis frafalling eller en endret subsumsjon, men innebar en ny siktelse. Under disse omstendigheter ville den riktige fremgangsmåten vært at forhørsretten ‑ i samsvar med politimesterens anmodning – hadde foretatt nytt rettslig avhør som grunnlag for en evt. Summarisk pådømmelse i medhold av strpl. § 283. Jeg er enig med aktor og forsvarer i at den foretatte innhenting gjennom lensmannskontoret av domfeltes muntlige erklæring om at han var villig til å motta dom i forhørsrett på grunnlag av forklaringen av 14. juli 1977 ‑ under de foreliggende a omstendigheter ikke var en tilstrekkelig betryggende fremgangsmåte."

Avgjørelsen trekker i retning av at dersom siktede først har forklart seg som for retten, må denne forklaring kunne brukes

som grunnlag for pådømmelse etter strpl. 8 248, selv om rettsmøtet ikke spesielt har vert berammet i den hensikt å pådømme straffekravet. Er den tidligere forklaring imidlertid avgitt i egenskap av mistenkt, vil denne være ubrukelig. Det er grunn til å presisere at dette bare er at utgangspunkt og at spørsmålet om pådømmelse uten ny forklaring vil representere en saksbehandlingsfeil beroende på et skjønn i det konkrete tilfellet.

Det er mulig ovennevnte er.berørt på forelesninger, men det kan ikke forventes at kandidatene kjenner dette.

De som er oppmerksom på ovennevnte, må gis et solid pluss.

Ut fra tidligere erfaring kan jeg fastslå at mange kandidater ikke er stø i straffeprosesslovens terminologi, idet en benytter omhverandre uttrykkene siktet og tiltalt. Poenget med strpl. § 248 er at saken pådømmes i forhørsretten uten tiltalebeslutning og hovedforhandling. Det må kreves at kandidatene er oppmerksomme på at påtalemyndigheten utferdigere en s siktelse ved oversendelse til forhørsretten i medhold av strpl. § 248, og at siktelsen rent innholdsmessig ikke adskiller seg fra en tiltalebeslutning.

Vilkårene for pådømmelse i forhørsrett.

1. Før reformen av rettsmiddelsystemet i 1993 var rettsstillingen følgende:

Saken måtte høre under herreds‑ aller byretten. Med dette siktes det til reglene om herreds‑ og byrettens saklige kompetanse, jfr. tidl. strpl. § 5, jfr. § 6, 2. ledd. Her var situasjonen videre at § 6, 2. ledd nr. 2 utvidet herreds‑ og byrettens kompetanse i tilståelsessaker til saker hvor forbrytelse ikke medfører "fengsel i mer enn 10 år". Et lite poeng her var følgende: Etter visse lovbestemmelser, jfr. strpl. § 162, kunne i tillegg til fengselsstraffen ilegges bot. Den tidligere strpl. § 21, 2. ledd bestemte at herreds‑ og byretten hadde kompetanse i tilståelseasaker hvor forbrytelsen ikke medførte høyere straff enn fengsel i 10 år. Kombinasjonen av fengsel og bot var ikke kjent da straffeprosessloven av 1887 ble gitt, og i praksis etter den gamle lov la man derfor til grunn at loven måtte tas på ordet, jfr. Rt. 1926 s. 333, slik at pådømmelse i

forhørsrett i 5 162‑saker derved skulle være avsskåret etter den gamle straffeprosesslov. Høyesterett har like fullt latt passere uten bemerkninger endel dommer av herreds‑ eller byrett etter strl. 5 162 før forhøyelsen av strafferammen fra 10 til 15 år‑ved lov av 12. juni 1982 nr. 62, jfr. Rt. 1974 s. 521 og s. 749.

Etter strpl. § 6 annet ledd nr. 2 1 1981 kan det derfor ikke være tvilsomt at forhørsrettens kompetanse også omfatter de tilfeller hvor fengselsstraffen blir kombinert med en ubetinget bot, f.eks. slik som i narkotikasaker. Formuleringen "fengsel i mer enn 10 år" er som ovenfor nevnt valgt nettopp med henblikk på dette.

Etter reformen er vilkåret at saken gjelder en straffbar handling som ikke kan medføre fengsel i mer enn 10 år. Det er strafferammen i det aktuelle straffebud som er avgjørende. For øvrig måtte lovteksten endres, da alle saker etter 1. august 1995 (ikrafttreden for den nye reformen) hørte folder herreds eller byretten. Uten en slik endring ville alle saker kunne pådømmes i forhørsretten. Den nye formulering innebar at tilståelsesaker kan pådømmes i forhørsrett i samme utstrekning som etter de tidligere regler.

2. Uforbeholden tilståelse.

Dette er et meget sentralt punkt i besvarelsen. Ved drøftelsen av begrepet må kandidatene ha klart for seg hva som er av

betydning for skyld ‑ spørsmålet og hva som bare har betydning for straffutmålingen. Etter en lovendring i 1989 er det gjort unntak fra dette krav i saker etter vegtl . § 22. 1. ledd, j fr . nærmere om dette nedenfor .

Det må kreves at det kommer klart frem at det er den bevismessige betydning av siktedes forklaring som er grunnlaget for den forenklede behandlingsmåte. Det er‑ikke tale.om å vedta et straffansvar, slik at tilståelsen må dekke alt det som i faktisk henseende kreves for straffbarhet, både subjektivt og objektivt. Kravene til domsgrunner i strpl. § 40 annet og tredje ladd gjelder også for forhørsrettsaker, men det spesielle for disse er at domsgrunnene for skyldspørsmålete vedkommende må dekkes fullt ut av tilståelsen. Tilståelsen kan ikke suppleres fra andre kilder.

Etter rettspraksis er det ikke tilstrekkelig at siktede erkjenner seg skyldig. På en annen s. kan det ikke stilles det krav til tilståelsen at vedkommende er klar over det rettslige innhold av lovens begrep, jfr. uttalelsen i Rt. 1982 e. 808. Det er tilstrekkelig at tilståelsen er dekkende for de faktiske opplysninger som er nødvendige etter straffbarhetsvilkårene. Dersom siktede positivt bestrider at handlingen var straffbar, bør imidlertid pådømmelse i forhørsrett ikke skje.

Det er naturlig at kandidatene kommer inn på betydningen av påberopt nødverge og rettsvillfarelse. Likeledes hvorledes det forholder seg i relasjon til straffebud som forutsetter en skjønnsmessig vurdering, f.eks. om et forhold er uaktsomt, urimelig eller usømmelig.

Det er videre naturlig at,kandidatene kommer inn på situasjonen når siktede sier han ikke kan huske noe, f.eks. fordi han var beruset i gjerningsøyeblikket.

I praksis oppstår ofte spørsmålet om uforbeholden tilståelse i relasjon til promillekjøring. En må forvente at kandidatene i noen grad utnytter eksemplene fra denne materie for å illustrere hva som ligger i kravet om uforbeholden tilståelse. Problemet oppstår ofte ved avvik mellom det oppgitte alkoholkonsum og blodprøveresultater. En avgjørelse om dette er inntatt i Rt. 1969 s. 1178:

Domfelte hadde i forhørsretten forklart at hun om kvelden drakk 3 kaffedoktere‑60% sprit. Hun la seg ca. kl 01.30 og sov til kl 07.00. omkring kl 12.30 drakk hun en hel flaske pilsnerøl, omkring kl 15.50 ytterligere en halv flaske pilsnerøl. Like etter dette kom hun på at hun ville kjøre en tur. Blodprøven ble tatt kl 18.25 og viste en middelverdi på 1.6 promille. Det var her åpenbart at det var et stort avvik. I‑saken ble det uttalt: "Til straffellelse etter vegtrl. § 22 er det tilstrekkelig med en promille større enn 0,5, og etter min mening må domfeltes tilståelse karakteriseres som uforbeholden i relasjon til en alkoholkonsentrasjon som rammes av loven".

Avgjørelsen er etter min mening ikke holdbar. 'Ved tilsvarende parallelt saksforhold i Rt. 1980 s. 172 er det uttalt:

"Heller ikke dette er noen klar erkjennelse av at han har hatt en slik alkoholkonsentrasjon i blodet som blodprøven viste. Det kan heller ikke bygges på utsagnet når det ikke finnes verken i den protokollerte forklaring eller i den politi forklaring som det der vises til. Når det således ikke foreligger erkjennelse fra domfelte av at han har drukket så meget at han må ha hatt en alkoholkonsentrasjon over 0,5 promille, og han heller ikke har erkjent at han var eller følte seg beruset, kan jeg ikke se at det har foreligget uforbeholden tilståelse. Til dette kommer at det som nevnt er klar motstrid mellom domfeltes forklaring og de opplysninger som ellers foreligger, nemlig blodprøveresultatet.

I 1984‑utgaven oppsummerte Andenæs (s. 374) situasjonen således at "hvis det dreier seg om en vesentlig uoverensstemmelse mellom hans forklaring og bevisene for øvrig, bør tilståelsen ikke betraktes som uforbeholden. Se f.eks. Rt. 1984 s. 679.

I 1989 ble strpl. § 248 endret, slik at det ved overtredelse av vegtrl § 22 første ledd er det ikke noe vilkår om uforbeholden tilståelse. Det er tilstrekkelig at siktede innen retten erklærer seg skyldig etter siktelsen. Bakgrunnen for lovendringen var i første rekke å få pådømt de saker hvor siktede ikke husker nee fra kjøringen eller hvor meget han har drukket, men hvor det ikke or tvilsomt at han er gjerningsmannen. Det er særlig blodprøver som har bevirket at man har funnet å kunne gi avkall på kravet om uforbeholden tilståelse. Men kravet om at skyldigerkjennelsen må bestyrkes av de øvrige opplysninger i saken består. Det siste vil vare særlig aktuelt hvor det ikke foreligger blodprøve, jfr. Rt. 1990 s. 1019 ‑ hvor en dom i forhørsrett ble opphevet p.g.a. at det var tvil om skyldigerkjennelsen ble støttet av de øvrige opplysninger. i de tilfeller hvor det er vesentlig uoverensetemmelse mellom siktedes forklaring vedrørende alkoholkonsum og analyseresultat, men hvor siktedes forklaring tilsier et resultat over 0,5 promille, representerer uoverensstemmelsen bare et forhold av betydning for straffutmålingen. Etter lovendringen i 1989 må det vare adgang til å bygge på analyseresultatet ved bedømmelsen av påvirkningsgraden, jfr. Andenæs I s. 383.

Problemet oppstår også i fartssaker. I kjennelsen i Rt. 1979 s. 864 ble en person dømt i forhørsretten til 21 dagers ubetinget fengsel for å ha kjørt opptil 108 km/time i en 60sone. Hans anke over saksbehandlingen ‑ bl.a. at tilståelsen ikke var uforbeholden ‑ førte ikke frem. Det var her tilstrekkelig at han uforbeholdent hadde tilstått at han hadde kjørt for fort. Om dette heter det:

" ....at han må således ha gitt en selvstendig erkjennelse av at han kjørte med mer enn 60 km/time. Hvor stor fartsoverskridelsen er, er et straffutmålingsmoment hvor det ikke gjelder de samme krav til domfeltes tilståelse. Etter min mening kan det ikke vare tvil om at domfeltes forklaring må forstås slik at den i alle fall inneholder en uforbeholden tilståelse av at han på straffbar måte har kjørt med en høyere hastighet enn 60 km/time. Selv om domfelte har uttalt at han under kjøringen ikke forsto at farten var så høy som opptil 108 km/time, må vilkårene for å avgi dom i forhørsrett i dette tilfellet være oppfylt . " .. .

Det er vanskelig å finne samsvar mellom denne avgjørelsen og de senere avgjørelser som foreligger i relasjon til avvik mellom oppgitt konsum og blodprøve. Hvis først uforenelighet av noen størrelse mellom alkoholkonsumet og blodprøveresultatet virker ekskluderende på forhørsretten kompetanse, må den samme argumentasjon også kunne anføres i relasjon til fartsovertredelse i de tilfeller hvor oppgitt hastighet avviker markert fra radarresultatet. Det vises på dette punkt til Rt. 1986 s. 341.

En tilfredsstillende behandling av uforbeholden tilståelse bør foretas gjennom en vurdering av tilståelsen i relasjon til de subjektive og objektive straffrihetsgrunner.

Når det gjelder straffutmålingen, kan dommeren bygge også på andre moment enn de som fremgår av siktedes forklaring, bl.a. utskrift av strafferegisteret samt personundersøkelse. Når det gjelder omstendigheter ved selve den straffbare handling, kan også retten utfylle siktedes forklaring med opplysningene i saken for øvrig. Men pådømmelse kan ikke skje dersom dommeren får det inntrykk at siktede bevisst søker å redusere omfanget av sin straffeskyld eller det dreier seg om en vesentlig uoverensstemmelse.

Under behandlingen av uforbeholden tilståelse kan det også være naturlig å komme inn på spørsmålet om subsumsjonsendring, jfr forholdet mellom dom og siktelse. I de tilfeller hvor forhørsrettsdommeren har en annen oppfatning enn påtalemyndigheten med hensyn til rettsanvendelsen, kan forhørsretten avsi dom på grunnlag av sin egen oppfatning av subsumsjonsspørsmålet. Dette gjelder imidlertid for de tilfeller hvor meningsforskjellen knytter seg til ren lovanvendelse. I de tilfeller hvor siktedes‑‑tilståelse‑dekker et mindre straffebud enn det siktelsen gjelder bør forhørsretten ikke avsi dom så lenge påtalemyndigheten opprettholder siktelsen, jfr. Rt. 1966 s. 947. I et slikt tilfelle vil forhørsretten avskjære påtalemyndigheten adgangen fra å få siktelsen prøvet ved tiltale. Hos Andenes er det nevnt som eks. at

påtalemyndigheten har siktet gjerningsmannen for ran, men denne bestrider å ha brukt vold og aksepterer kun at det foreligger tyveri .

Bestemmelsen i strpl. § 38 tredje ledd om partenes rett til å uttale seg om subsumsjonsendringer forutsetter at det er utferdiget tiltale. Således skulle det i rene rettsanvendelsestilfeller ikke være nødvendig for forhørsretten å forelegge saken for påtalemyndigheten. Dette var rettetilstanden etter gammel straffeprosesslov, jfr. Rt. 1967 s. 184. I utgaven fra 1994 s. 387 uttaler Andenes imidlertid:

Etter at det nå er blitt nødvendig med begjæring fra påtalemyndigheten om dom i forhørsrett, må de alminnelige regler i $ 38 om forholdet mellom tiltalebeslutning og dom få tilsvarende anvendelse for,forholdet mellom påtalemyndighetene siktelse og forhørsretten dom. Det gjelder antakelig også bestemmelsen i paragrafens 3. ledd om at partene skal ha anledning til å uttale seg om subsumsjonsendringer."

Bjerke/Keiserud II s. 83 er noe mer forbeholden:

"Regelen i 8 38 tredje ledd om at partene skal gis anledning til å uttale seg om endring i subsumsjonen gjelder bare når det er utferdiget tiltale, og kommer ikke direkte til anvendelse ved pådømmelse etter § 248, jfr. bl.a. Rt, 1967 s. 184. Det vil likevel etter omstendighetene kunne vane naturlig å gi påtalemyndigheten anledning til å uttale seg om lovforståelsen før dom avsis i forhørsrett."

3. Den uforbeholdne tilståelse må være avgitt i retten. Det er altså ikke tilstrekkelig med en utenrettslig erkjennelse.

4. Kravet om tilståelse i retten suppleres av kravet i strpl. § 20 om at tilståelsen skal protokolleres og leses opp til vedtakelse. Dette innebærer således at det av rettsboken fremgår at lovbryteren umiddelbart for retten har avgitt en selvstendig forklaring samt at denne forklaring har karakter av en uforbeholden tilståelse.

Rettspraksis viser at det ovennevnte ikke alltid følges i praksis. i praksis har en eksempler på at dommeren kun har gjengitt forklaringen i dommen, se Rt. 1977 a. 705. Likeledes. har en eksempel på at det foreligger mangelfull protokollasjon for at siktede har forklart seg i retten, se Rt. 1978 s. 808. Videre har en eksempel på at dommeren har lest opp siktedes politiforklaring og at siktede har vedtatt denne, se Rt. 1971 a. 1183. Det foreligger videre eksempler på at siktede i forhørsretten har‑‑fått‑‑utievert sin politiforklaring og uttalt ‑ etter gjennomlesning av denne ‑ at han ville holde seg til denne og bruke forklaringen som sin rettslige. Dette tilfredsstiller heller ikke kravet til selvstendig forklaring i retten.

ut fra tidligere erfaring vet jeg at de færreste kandidater berører spørsmålet om protokollasjon. Dette kan formentlig ha sammenheng med at dette spørsmål i det‑alt vesentlige behandles hos Andenas i kapittelet om etterforskningen, se s. 263‑265.

Før den nye straffoprosesslov av 1981 godtok man i praksis i stor grad henvisning til tidligere politiforklaringer når det

av retteboken fremgikk at siktede hadde avgitt en selvstendig forklaring for retten og at denne forklaring stemte overens med hans tidligere forklaring avgitt for politiet og inntatt i en av sakens dokumenter. Et krav var at retteboken utviste at politiforklaringen ‑ etter at siktede hadde avgitt selvstendig forklaring ‑ ble lest opp for ham og godtatt som hans rettslige forklaring. I praksis hendte det imidlertid at siktede avga flere politiforklaringer, uten at forhørsretten her var nøyaktig nok i sin henvisning. I Rt. 1976 s. 193 ble det uttalt: ..

"Skal protokollasjonen innskrenke seg til å henvise til politiforklaringer, må det nøyaktig protokolleres hvilke forklaringer det dreier seg om. Det or ikke tilfredsstillende å henvise til et større antall forklaringer som er nevnt i siktelsene

Den nye straffeprosesslov har imidlertid ikke noen bestemmelse om at man ‑slik som ved tidligere avgitte rettslige forklaringer, jfr. strpl. § 20 annet ledd ‑ kan henvise til en forklaring som er gjengitt i en politirapport. Dette var et resultat av den negative innstilling som straffeprosesslovkomiteen hadde til dette spørsmål, se innstillingen s. 154155. For en praktiker synes innstillingen på dette punkt å vare noe livsfjern og lite forankret i de hverdagsproblem som forhørsrettsdommere står overfor. Justiskomitéen inntok imidlertid her en mer romslig holdning, idet den i innst. 0.nr.37 (1980‑81) uttalte på s. 14:

"Men ut frå prossesøkonomiske omsyn bør det etter komitéen si meining være nok at hovedpunkta i forklaringa blir protokollerte. At det vidare opplysas at den sikta for øvrig forklarte seg i samsvar med politiforklaringa, bør det ikkje vere noko i vegen for."

Det er således grunn til å tro at en i praksis fortsatt vil oppleve at det henvises til politiforklaringer. I den grad det måtte bli uttalt at dette er en fell, kommer denne bare i betraktning når det kan ha innvirket på dommene innhold, jfr. strpl. S 343 første ledd, med mindre det gjelder en av de feil som er regnet opp i § 343 annet ledd. Den feilen ved protokollasjonen kan ha hatt noen realitetsbetydning, beror på omstendighetene. Er det tale om enkle‑og oversiktlige forhold, har Høyesterett ofte nøyd seg med kritikk og latt dommen bli stående, se Rt. 1975 s. 1152 og Rt. 1978 s. 947. Det har til like hendt at Høyesterett har akseptert en avgjørelse selv om det av rettsboken ikke har fremgått at politiforklaringen under rettsmøtet har vært lest opp for siktede og vedtatt av ham som hans rettslige forklaring, se Rt. 1978 s. 808.

Til nå foreligger det 'avgjørelse etter loven‑av 1981 hvor det er blitt opphevelse som følge av henvisning til politiforklaring ved protokollasjonen.

5. Riktigheten av tilståelsen må styrkes av de øvrige opplysninger. Tilståelsen and med andre ord fremtre som troverdig. Dette må vurderes ut fra det totalinntrykk som opplysningene i saken gir. Dette innebærer at det kan avsies dom i forhørsrett om enkelte av opplysningene går i en annen retning enn tilståelsen. Poenget er at de foreliggende opplysninger alt i alt underbygger troverdigheten av tilståelsen slik at dommeren er overbevist om siktedes straffeskyld.

I teorien har det vært reist spørsmål om hvorvidt. forhørsrettsdom kan avsies på grunnlag av en såkalt "naken" tilståelse. Den første som reiste spørsmålet var Getz i en artikkel i Rt. 1893. Getz konklusjon var at loven ikke aksepterte dette, hvilket senere Hagerup, Salomonsen, Stang og Andenes (sistnevnte på s. 375) i 1984‑utgaven sluttet seg til i motsetning til Skeie.

6. Pådømmelse i forhørsrett er betinget av samtykke fra siktede. Komplimentet "i retten knytter seg etter ordlyden bare til kravet om uforbeholden tilståelse. Noe tilsvarende krav stilles ikke for siktedes samtykke. Ut fra tidligere erfaring med denne oppgaven (i 1987) synes mange kandidater ikke å være oppmerksom på dette ‑ hvilket er forbausende, også sett på bakgrunn av at Andenæs i sin bok (s. 387) presiserer at samtykket som regel vil være avgitt i retten, "men nødvendig er det ikke (Rt. 1901 s. 17)11. I nevnte avgjørelse ble det gitt et skriftlig samtykke overfor stevnevitnet, hvilket ble ansett tilstrekkelig. I senere avgjørelser i henholdsvis 1971 og 1972 synes Høyesterett å ha forutsett at samtykket måtte gis i retten. Men i Rt. 1981 s. 924 (lnr. e1) var saksforholdet helt parallelt med avgjørelsen fra 1901‑og Høyesterett hadde ikke bemerkninger til pådømmelsen. (Dette fremgår ikke av det trykte referat i Rt. ‑ men jeg kan innestå for dette, da jeg prosederte saken for påtalemyndigheten).

Straffeprosessloven av 1981 inneholder ingen endring med hensyn til vilkårene på dette punkt.

Foreligger det flere straffbare forhold, må samtykket omfatte samtlige, jfr. Rt. 1960 s. 1358.

Det er sikker rett at et samtykke til forhørsrettepådømmelse ikke anses som noe kontraktsmessig bindende tilsagn. Dette kan således fritt tilbakekalles så lenge saken ikke er pådømt. Siktede trenger derfor ikke å påvise noen mangel ved erklæringen. Tilbakefall av samtykket kan skje også etter at rettsmøtet er avsluttet ‑ skjæringstidspunktet vil være påbegynnelsen av selve domsaveigelsen, jfr. Rt. 1929 s. 367.

Kandidatene må også berøre spørsmålet om samtykke når siktede er umyndig. Det må da foreligge samtykke også fra vergen, jfr. strpl. § 83 ‑ hvilket vil si både fra far og mor. Det er ikke tilstrekkelig at vergene har skriftlig samtykket i pådømmelse. De må også lovlig stevnes til rettsmøtet. Er de lovlig stevnet og har gitt samtykke, er det imidlertid ingen fell at forhørsretten har behandlet saken uten å oppnevne hjelpeverge, se Rt. 1969 s. 782 og Rt. 1973 s. 690.

Det er videre sikker rett at etterfølgende godkjenning fra vergene ikke kan erstatte forutgående samtykke, se Rt. 1956 s. 295 og Rt. 1963 e. 817, hvilket i sin tid ble hevdet av Salomonsen.

Er vergen forhindret fra å møte og ivareta siktedes tarv, må det oppnevnes hjelpeverge som kan gi samtykke, se Rt. 1962 s. 517.

Loven nevner ikke noe om at siktede skal foreholdes påtalemyndighetene straffeforslag, jfr. punkt 7 nedenfor. Selv om dette ikke er noe lovbestemt krav, vil jeg tro at mange dommere i rettsmøtet i forhørsretten gjør siktede kjent med påtalemyndighetene syn på straffespørsmålet. Dette kan under tiden bevirke at siktede sier nei til pådømmelse og i stedet

velger saken innbrakt for byretten, slik at meddommere kan delta ved straffutmålingen. For øvrig er det en saksbehandlingsfeil hvis siktede ikke forholdes inndragnings og erstatningskrav, se nedenfor under pkt. 10.

Pådømmelse kan kun skje etter begjæring av påtalemyndigheten. Tidligere lov sa intet om at det var nødvendig med begjæring fra påtalemyndigheten for å foreta en summarisk pådømmelse. Det var et brudd på anklageprinsippet. Nå er dette kommet til uttrykk i § 248. Kompetansen til å begjære pådømmelse i forhørsrett er den samme som for å reise tiltale, herunder reglene om delegert påtalekompetanse. Det er straffeprosesslovens kompetanseregler som her er avgjørende, ikke bestemmelsene i påtaleinstruksens § 21. Om forholdet mellom straffeprosessloven og påtaleinstruksen, se avgjørelser i Rt. 1970 s. 1504 og Rt. 1977 s. 571. Ved en tidligere sensur har jeg registrert at en rekke kandidater hevder med bred penn at det er påtaleinstruksens regler som her er avgjørende for kompetansen til å begjære en sak pådømt i forhørsretten. (Det er mulig at det er kommentarutgaven til Bjerke/Keiserud II s. 86 pkt. 16, 2. avsnitt som kan ha villedet enkelte).

Det kan videre nevnes at i henhold til påtaleinstruksens § 21-2 skal kompetent påtalemyndighet ved oversendelse til forhørsretten som regel uttale seg om hva den mener er passende straff. Straffeforslaget binder selvsagt ikke retten.

8. Spørsmålet om forhørsretten har plikt til å pådømme saken.

Det var tidligere diskutert om retten sto fritt i så henseende, men den nye lov løser spørsmålet og sier at saken kan pådømmes i forhørsretten når retten ikke finner dette betenkelig.

En begjæring om forhørsrettspådømmelse kan også skje etter at det først er utferdiget tiltalebeslutning, se Rt. 1968 s. 256. Dette kan være aktuelt hvis tiltalte avlegger uforbeholden tilståelse etter at tiltalebeslutning er utferdiget.

Det må for øvrig tilføyes at det er gitt at alle tilståelsessaker ‑ selv om kravet til den formelle strafferamme

er oppfylt ‑ er "egnet" til pådømmelse i forhørsrett, jfr. uttalelse av Høyesterett i kjennelse av 10. august 1990 (lnr.

94 B/1990). Dette gjaldt en sedelighetssak.

Rettene nektelse av å avsi dom skjer vanligvis i en formløs beslutning ‑ som regel i en påtegning om at vilkårene for pådømmelae etter strpl. § 248 ikke er tilstede. Det er antatt at avgjørelsen er gjenstand for kjæremål, f..eks.. at skjønnet bygger på en feilaktig fortolkning av loven, jfr. t.eks. Rt. 1927 s. 1106.

9. Frifinnelse i forhørsrett.

I forhold til den gamle straffeprosesslov var dette spørsmålet lenge åpent. Det hadde i teorien vart hevdet at det ikke var

adgang til frifinnelse i forhørsrett,.jfr. Salomonsen I s. 330, Stang s. 161 og Andenæs (1962) s. 249.Dette ble også bekreftet av Høyesterett i avgjørelsen i Rt. 1979 s. 1711 (lnr. 177/1979), hvor det ble uttalt at det ligger utenfor forhørsrettens kompetanse å avsi frifinnende dom.

Den nye lov tar bare sikte på fellende dommer i forhørsretten, se nå også Rt. 1992 s. 136.

10. Krav om annet enn straff.

Det fremgår av selve lovteksten at sikring og forvaring ikke kan pådømmes i forhørsrett (§ 248 første ledd, siste punktum). Derimot kan krav om inndragning eller mortifikasjon pådømmes i forhørsretten. Dette gjelder enten kravet er fremsatt i forbindelse med straffesak eller er reist alene etter strpl. § 2. Etter den tidligere lov var det forutsetningen at samtykke til pådømmelse omfattet disse krev, jfr. Rt. 1981 s. 871 og Rt. 1986 s. 250. Sistnevnte avgjørelse gjaldt inndragning etter straffeprosessloven av 1887. Påtalemyndigheten anket forgjeves over at forhørsretten ikke hadde tatt til følge påstand om inndragning av ulovlig vinning ved salg av narkotika, strl. § 34, jfr. § 37 d. Etter

straffeprosessloven av 1887 kunne borgerlige rettskrav – og inndragningskrav ‑ pådømmes i forhørsrett bare dersom

siktede hadde samtykket i slik pådømmelse. Rettsboken inneholdt ikke noe om slikt samtykke. Avlutningsvis i kjennelsen heter det:

"Da det således ikke foreligger samtykke til‑pådømmelse av inndragningskravet, kan det ‑ på grunnlag av den nå opphevede straffeprosesslov ‑ her ikke treffes bestemmelse om inndragning som krevd."

Det siste kan etter min mening forstås slik at situasjonen er en annen etter loven av 1981. Hos Andenæs s. 389 heter det:

"spørsmålet er ikke regulert ~i den nye lov, og i avgjørelsen i Rt. 1986 s. 250 er det holdt åpent. Etter at det tidligere krav om særskilt samtykke til å pådømme borgerlige krav i forhørsretten nå er falt bort (se nedenfor), taler meget for å anvende tilsvarende regler for krav om inndragning og mortifikasjon."

I en fotnote has ds. heter det videre: "Således Matningsdal, Inndragning s. 501, Husby, Jussens Venner 1989 s. 196, annerledes Bjerke/Keieerud II s. 87.°

Når det gjelder borgerlig rettskrav har strpl. § 432, 2. ledd en uttrykkelig bestemmelse: "Når en sak avgjøres ved dom i forhørsrett, kan borgerlige krav bare pådømmes i den utstrekning retten finner dem utvilsomme!'. Lovens formulering er ment å gi uttrykk for at det ikke slik som etter den tidligere lov kreves noe særskilt samtykke til pådømmelse av det borgerlige krav, og heller ikke at siktede har erkjent kravet. Men han må gjøres oppmerksom på hva en dom i forhørsrett innebærer (jfr. Rt. 1987 s. 1131 og påtaleinstruks 8‑2,7.ledd), og hvis han ikke ønsker det borgerlige krav pådømt, kan han hindre det ved å nekte å gi‑samtykke til dom i forhørsrett. Det kan nevnes at Høyesterett har innskjerpet dette i 2 kjennelser av 15. november 1995 (lnr. 137/95 og lnr. 38/95) i saker vedrørende henholdsvis inndragning og erstatning. Hvis han begrenser sitt samtykke til å gjelde straffekravet, må det likestilles med en nektelse av samtykke (jfr. Innst. s. 358, Prp.s.238, l.sp., Rt. 1993 s.357). Finner retten bare en del av det borgerlige krav utvilsomt, kan en avsi dom for denne del, og henvise,skadelidte til å reise sin egen sak om resten, jfr. § 432, siste ledd.

Det må videre nevnes at dom på tvangsmessig avtjening av siviltjeneste kan avsies i forhørsrett, se Rt. 1989 s. 738.

11. Dommen.

For dens innhold gjelder reglene i strpl. §§ 39‑41 på samme måte som for dommer av herreds‑ eller byretten. Dommen skal avsies i rettsmøte og normalt innen 3 dager etter at saken er opptatt til doms. Overtredelse av fristen for domsavsigelse vil normalt ikke føre til opphevelse av dommen. Det vil her særlig bli lagt vekt på sakens omfang og vanskelighetsgrad, se f.eks. Rt. 1984 s. 170 ‑ hvor det etter omstendighetene ikke ble ansett som en saksbehandlingsfeil at dommen ble avsagt 1 1/2 måned etter at hovedforhandlingen ble avsluttet. Dersom fristoverskytelsen kan ha virket bestemmende pa dommene innhold, kan resultatet bli opphevelse, se Rt. 1972 s. 677. vedrørende en grov fristoverskridelse vises også til Rt. 1981 s. 211, hvor det riktignok ikke ble‑opphevelse p.g.a. tidsforløpet .

12. Bruk av rettsmidler.

På dette punkt innskrenker jeg meg til en bemerkning vedrørende anke over skyldspørsmålet. I prinsippet kan det også ankes over skyldspørsmålet i en forhørsrettsak. Men dette er neppe særlig praktisk.

Ovenstående er skrevet før eksamen. For å få laud bør en krave at kandidatene har med de vilkår som direkte fremgår av lovteksten og at det er sagt litt fornuftig omkring disse, særlig kravet til uforbeholden tilståelse.

Jeg vil komme tilbake med ytterligere merknader når jeg har fått lest besvarelsene i gjennomgående sensur.