Sensorveiledning teori nr. 2 . 4. avdeling juridisk embetseksamen. Det juridiske fakultet i Bergen og Tromsø, våren 1996

"Harmonisering av rettsregler"

Eksamenskravene i faget rettskildelære ("Rettskjelder II") er i henhold til studieplanen som følger:

"Grundig kjennskap til rettskjeldene, til vilkår for relevans og vekt og ellers om innbyrdes motsetnad eller samverknad mellom rettskjelder under avgjerda av konkrete rettsspørsmål."

At eksamenskravene kun taler om motstrid og samvirke mellom rettskilder ‑ ikke regler ‑kan etter min vurdering ikke ha betydning. Oppgavens tema ligger under enhver omstendighet innenfor de spørsmål man vil kreve grundig kjennskap til.

Jeg peker på at også eksamenskravene i folkerett og statsforfatningsrett II inneholder føringer av betydning for emnet. I folkerett kreves det Kjennskap til "samspelet mellom folkerettslege og internrettslege reglar". I Statsforfatningsrett II kreves grundig kjennskap til "reglane om domstolskontrollen med formelle lover". Hertil kommer selvsagt at stoff av interesse kan hentes veer sagt fra et hvilket som helst rettsområde.

Anbefalt litteratur i faget rettskildelære er Eckhoff ; Rettskildelære, 3. utg. (1993). Særlig sentralt står kapittel 13 med overskriften "Harmonisering av rettsregler". Mer indirekte vil imidlertid svært mye av Lærebokens øvrige kapitler inneholde stoff av betydning.

Tilleggslitteraturen i rettskildelære har begrenset interesse i forhold til denne oppgaven. Se derimot Aarbakke, Harmonisering av rettskilder, TfR 1966 s. 499 ‑ 515, Helgesen, Er det fruktbart å operere med begrepet "motstrid mellom rettsregler?, eller løses problemet best via harmonisering av rettskildefaktorene alene?, JV 1979 x.113, Eckhoff, fJ; Harmonisering av rettskildefaktorer og motstrid mellom regler, JV 1980 s. 289 ‑ 301, Eckhoff; Samordning av overlappende rettsregler, Rett og rettssal (festskrift til Rolv Ryssdal 1984) s. 533 ‑ 549 og FIeischer, Rettskilder (1995) kapittel 9. Det kan ikke forventes at kandidatene har lest nevnte litteratur.

I Tromsø er det ikke angitt eksamenskrav, men læreboken er den samme som i Bergen. Den statsrettslige lære om domstolskontroll med lovgivningen er ikke behandlet i pensum til 4. avdeling i Tromsø, men hører under statsforfatningsretten til 1. avdeling.

I det følgende vil jeg gi en skisse over hvilke spørsmål som kan tas opp i relasjon til oppgavens tema. Jeg fremhever at det i så henseende ikke kan stilles krav om fullstendighet fra kandidatenes side. Heller ikke disposisjonen er noe mer enn av flere mulige. I det hele bør sensuren foretas med åpenhet hva gjelder tilnærming og opplegg, så lenge kandidaten dokumenterer tilstrekkelig almen innsikt i de spørsmål oppgaven aktualiserer.

1. Innledning

Innledningsvis bør kandidatene plassere emnets problemstilling i sin rettskildemessige sammenheng. Vi befinner oss på regelnivå slik at spørsmålet om avveining av ulike rettskildefaktorer som sådan faller utenfor. Kandidater som ikke ser forskjellen mellom de to nivåer, vil lett få en forkjær inngang til oppgaven. Dessverre er det et ikke ubetydelig antall kandidater som kommer i denne kategori. Fremheves det derimot at skillet ikke alltid er klart, vises god innsikt.

Oppgaven gjelder altså de ulike former for harmonisering ‑ samordning ‑ rettsreglene innbyrdes. I innledningen bør således kandidatene gi en presentasjon av ulike aspekter ved harmoniseringsspørsmålet det viktigste typetilfellet har vi hvor to eller flere rettsregler knytter rettsvirkninger til samme faktum. Dels kan det være tale om likeartede rettsfølger (punkt 2). Dels kan det være tale om uforenelige rettsfølger ‑motstrid pkt 3).

I begge relasjoner kan overlappingen være mer eller mindre omfattende, fra den situasjon at den ene regel helt dekker den annen, til tilfeller hvor de to regler i det vesentlige regulerer ulike forhold, men har et mindre felt med overlapping. Graden av overlapp vil kunne få adskillig betydning for harmoniseringen.

Harmoniseringsspørsmålet rekker imidlertid lenger enn tilfeller av overlapping. Særlig bør ulike former for harmoni‑ og konsekvensbetraktninger trekkes inn (punkt 4).

Før kandidatene går løs på de ulike harmoniseringsspørsmål kan det væe en fordel om det forsøkes å gi en nærmere begrunnelse for hvorfor det bør ‑ og undertiden også må ‑foretas en harmonisering mellom ulike rettsreglen Lærebok utlegning av dette er likevel heller mager, se Eckhoff, Rettskildelære s. 266. Så svært mye bør derfor ikke forventes på dette punkt.

I relasjon til behandlingen av de enkelte harmoniseringsspørsmål bør det derimot særlig av de noe sterkere kandidater ‑ kunne forventes en viss angivelse av hvilke hensyn som gjør seg gjeldende.

2. Samme faktum utløser likeartede rettsfølger

Hvor samme faktum utløser likeartede rettsfølger, vil harmoniseringsspørsmålene svært ofte være løst av lovgiver. Eckhoff Rettskildelære s. 271‑ 274 og Eckhoff; Samordning av overlappende rettsregler s. 535 ‑ 544 redegjør for en god del slike tilfeller bl.a. hentet fra straffe‑, skatte‑, trygde‑ og erstatningsretten.

Noen inngående behandling av de enkelte lovbestemmelser bør ikke kandidatene gå inn på. Det sentrale synes snarere å få frem at valget normalt vil måtte stå mellom tre løsninger. Overraskende få får særlig ut av dette.

(1) For det første kan man velge å la rettsfølgene gjelde fullt ut ved siden av hverandre (kumulasjon), slik utgangspunktet: feks. vil være hvor samme forhold utløser skatte eller avgiftsplikt etter to ulike regler, jfr. Echoff Rettskildelære s. 271

‑ 272. Et lignende eksempel kan være skl. §§ 3‑2 og 3‑5 hvoretter menerstatning og oppreisningserstatning i prinsippet utmåles uavhengig av erstatning for økonomisk tap etter skl. § 3‑1.

(2) For det annet kan løsningen bli at begge reglene anvendes, men med samordnet rettsfølge. Et eksempel på dette vil være reglene om konkurrens i strl. §§ 62 og 63. At man ved fastsettelsen av en rettsfølge ser hen til en annen rettsfølge av samme faktum illustrere også av skl. § 3‑1 tredje ledd hvoretter det ved utmåling av erstatning for økonomisk tap "tas hensyn til" bla. "annen vesentlig økonomisk støtte ... som følge av skaden". Lignende vil feks. nivået på inndragning og bøter ofte måtte avpasses innbyrdes, jfr. f.eks. Rt 1995 s.1922 (s.1927).

(3) En tredje variant går ut på at den ene regel konsumerer den annen. Et godt eksempel er prinsippet om at overtredelse av ett straffebud etter forholdene konsumerer overtredelse av et annet straffebud, f.eks. ved at man ikke anvender strl.

§ 228 i idealkonkurrens med § 229, og heller ikke §§ 257 og 222 i idealkonkurrens med § 267. Her skjer det i realiteten en anvendelse av lex specialis prinsippet, og det kan være grunn til å fremheve at i tilfellersom dette står dette rettskildeprjnsipp betydelig sterkere enn ved motstrid, jfr. Ecllcltoff, Samordning av overlappende rettsregler s. 536.

Ved siden av å peke på disse tre mulige alternativ, vil det være en fordel om kandidatene får frem at valget mellom kumulasjon, konkurrens eller konsumsjon ofte vil henge sammen med graden av overlapp.

Særlig tydelig fremgår dette om man undersøker skillet mellom konsumsjon og idealkonkurrens i strafferetten Hvor den ene straffebestemmelse helt ut dekker den annen, skjer det konsumsjon. Hvor overlappet bare er partielt, vil konkurrens i hvertfall være utgangspunktet. Unntak forekommer imidlertid også her, f.eks. ved at man ved overtredelse av strl. § 260 ikke også straffes f.eks. for forspillelse av bensin etter § 291.

At graden av overlapp også får betydning for valget mellom kumulasjon og konsumsjon, illustreres av Rt 1953 s.1469 (Echoff; Rettskildelære s. 272) hvor det ble fritak for en avgiftsforpliktelse for all jakt og fangst med den begrunnelse av

man hadde en særskilt lov om selfangst som hjemlet skatteplikt (lex specialis prinsippet). Hvor man i skatteretten kumulerer er det således ofte med den begrunnelse at det er tale om ulike typer skatte‑ eller avgiftsforpliktelser, jfr. Rt.1955 s.1155.

Det samme synspunktet gjør seg gjeldende f.eks. i erstatningsretten. Mess f.eks. menererstatning og erstatning for økonomisk tap skal kumuleres, skjer det en konsumsjon krone for krone mot trygdeytelser som skal dekke samme skade, jfr. skl. § 3‑1 tredje ledd og § 3‑2 første ledd annet punktum.

Ved siden av å drøfte forholdet mellom overlappende pliktregler, kan det også knyttes merknader til tilfeller av overlappende kompetanseregler. Spørsmålet er etter det jeg kan se ikke behandlet i nevneverdig grad i læreboken, så særlig mye kan ikke forventes på dette punks Se likevel Echoff: Samordning av overlappende

rettsregler s. 544 ‑ 545.

3. Motstrid

3.1 Begrepet motstrid

Med motstrid menes at to eller flere regler angir uforenelige rettsfølger for det samme faktum. Til denne kategori regner Eckhof f, Rettskildelære s. 275 ‑ 278 tilfeller hvor reglene motsier hverandre rent logisk og tilfeller hvor reglene motvirker hverandre så åpenbart at de av den grunn bør anses motstridende.

I den forbindelse kan det også pekes på at motstrid i og for seg forutsetter at det er tale om regler av samme art, henholdsvis pliktregler eller kompetanseregler. Mellom en pliktregel og en kompetanseregel kan det ikke oppstå motstrid, jfr. Eckhoff; Rettskildelære s. 277. På grunnlag av lærebokens behandling må det forventes at fremstillingen konsentrerer sag om motstrid mellom pliktregler. Om også motstrid mellom kompetanseregler drøftes, er imidlertid det noe som bør gi uttelling.

Det kan også pekes på at motstridsproblematikken vil kunne oppstå mellom lovfestede regler innbyrdes, eventuelt mellom skrevne og uskrevne rettsregler (særlig hvor den ulovfestede regel har grunnlovs rang). Innbyrdes mellom uskrevne rettsregler vil motstridsspørsmålet vanskeligere oppstå, jfr. Echkoff; Rettskildelære s. 284.

Motstridsproblematikken forutsetter i prinsippet at den potensielle konflikt ikke har latt seg eliminere ad tolkningsvei. At kandidatene ser denne sammenhengen står for meg som nokså grunnleggende fordi de aller fleste mulige motstridstilfeller i praksis nettopp løses på denne måten, se ‑ som klassisk illustrasjon ‑ Rt 1976 s. l (Kløfta). Også Eckhcff ; Rettskildelære s. 285 ‑ 288 fremhever dette forholdet i sammenheng med motstrid mellom regler av ulik rang, jfr. også x.188 ‑190. Se også Helgesen, Er det fruktbart å operere med begrepet "motstrid mellom rettsregler" eller løses problemet best via harmonisering av rettskildefaktorer alene?, JV 1979 s.1, og "tilsvaret" hos Eckhoff: Harmonisering av rettskildefaktorer og motstrid mellom regler, JV 1980 s. 289 fig.

Kandidater som hertil får frem at også ved løsningen av mulig motstrid ad tolkningsvei vil kollisjons‑ eller prioritetsprinsippene (f.eks. lex superior prinsippet) ha betydning som tolkningsmomenter, vilsr innsikt hva gjelder den flytende overgang det i dag er mellom tolkningsmodellen og motstridsmodellen.

Det er også bra om det pekes på at det fra praksis finnes tilfeller hvor løsningen ad tolkningsvei så og si går motsatt vei i forhold til det kollisjonsprinsippene i og for seg tilsa, f.eks. ved en innskrenkende tolkning av den trinnhøyere regel, jfr. Eckhof j; Rettskildelære s. 286 ‑ 287.

Her bør det nok også pekes på at muligheten for å eliminere den potensielle motstrid ad tolkningsvei i adskillig grad vil være avhengig av graden av overlapp. Eckhoff; Rettskildelære s. 278 fremhever således at ved "partiell. og total‑partiell

motstrid" vil motstriden ofte elimineres ved innskrenkende tolkning.

3.2 Motstrid mellom regler av ulik rang ‑ lex superior prinsippet

Lex superior prinsippet regulerer tilfeller av motstrid mellom regler av ulik formell rang, og tilsier at den trinnlavere regel må vike for den trinnhøyere,

I sin behandling av dette prinsipp må kandidatene få frem hva det er som avgjør hvilken formell rang en rettsregel har, både når det gjelder lovfestet og ulovfestet rett se nærmere Eckhoff; Rettskildelære s. 281‑ 285. Se også 9.184 ‑187 hva gjelder spørsmålet om hvilke ulovfestede regler som kan sies å ha grunnlovs rang.

Kandidatene bør også få frem at lex superior prinsippet i utgangspunktet må betraktes som en relativt fast regel og er det prioritetsprinsipp som gir de klareste løsninger (sammenlignet med lex specialis og lex posterior prinsippet). Årsaken til dette er primært at det her er tale om å håndheve de grenser som er satt for underordnede organers kompetanse, eventuelt også grunnlovens grenser.

I sin nærmere behandling og illustrasjon av lex superior prinsippet kan det hentes en rekke eksempler fra såvel statsforfatningsreteen som fra forvaltningsretten. Herunder bør de såkalte derogasjonshjemler nevnes. En nokså spesiell variant av unntak fra lex superior prinsippet finnes også i EØS‑lover § 2 hvoretter bl.a. en forskrift som er vedtatt for å tjene til oppfyllelse av Norges forpliktelse etter EØSavtalen ved motstrid skal gå foran senere lov.

3.3 Motstrid mellom regler av samme rang ‑ lex posterior og lex specialis prinsippet

(1) Hvor de motstridende regler er av samme formelle rang, vil motstriden for det første kunne løses ved hjelp av lex posterior prinsippet slik at den yngste regel gis fortrinnet fremfor den eldre.

Kandidaten bør i forbindelse med dette prioritetsprinsipp få frem at det mer er tale om ett mulig grunnlag for å løse motstriden. Ofte vil også andre forhold virke inn. Prinsippet er altså betydelig mykere enn lex superior prinsippet, jfr. Eckhoff Rettskildelære bl.a. s. 280.

(2) Hvor reglene er av samme formelle rang kan motstriden også løses på grunnlag av lex specialis prinsippet hvoretter den mer spesielle regel for foran den mer generelle.

Også dette prinsipp har størst betydning hvor andre tolkningsfaktorer ikke gir tilstrekkelig veiledning, og er således av samme myke karakter som lex posterior prinsippet jfr. Eckhoff; Rettskildelære bl.a. s. 280 og s. 289.

Læreboken skulle inneholde adskillig materiale for en nærmere utdypning, og jeg nøyer meg med å vise til Eckoff; Rettskildelære s. 288 ‑ 296, hvor han også drøfter spørsmålet om løsning av motstrid mellom regler av samme rang i tilfeller hvor den ene er yngst og den andre er mest spesielle

3.4 Konflikt mellom regler fra ulike rettssystemer

Ut fra dagens "rettskildebilde" er det etter min mening naturlig at kandidatene også særskilt tar opp spørsmålet om løsning av motstrid mellom regler fra ulike rettssystemer. Disse spørsmål er i den anbefalte litteratur behandlet hos Eckhoff, Rettskildelære kapittel 12 og Fleicher, Folkerett § 26.

(1) Et spørsmål gjelder forholdet mellom norske regler og regler som følger av folkeretten. På bakgrunn av det dualistiske prinsipp vil utgangspunktet være at norsk rett i tilfelle av motstrid går foran folkeretten.

Betydningen av dette prinsipp avdempes dog adskillig av presumsjonsregelen, og på en rekke områder har vi hertil særskilt lovregulering som tilsier en annen løsning, jfr. f.eks. strpl. § 4 og tvml. § 36a, sml. Rt 1994 s. 610 og 1994 s.1244.

Nevnes bør også den nye § 110c i grunnloven hvoretter det i henhold til annet ledd ved lov skal skje en inkorporasjon av sentrale menneskerettighetskonvensjoner. Forutsetningen er at rettigheter som følger av disse konvensjoner i tilfelle av motstrid skal gå foran norsk rett.

(2) Forholdet til Norges forpliktelser etter EØS‑avtalen kan også berøres, og av særskilt interesse er EØS‑loven § 2 hvoretter bestemmelser i lov eller forskrift som tjener til oppfyllelse av avtalen ved konflikt skal gå foran andre bestemmelser ‑ lov eller forskrift ‑som regulerer samme forhold.

Formelt gjelder bestemmelsen kun motstrid mellom ulike norske regler, men reelt innebærer bestemmelsen av EØS‑avtalens regler gis forrangen fremfor avvikende norske regler.

(3) Også eventuell motstrid mellom norsk rett og andre lands rett kan nevnes. Problemstillingen kan dukke opp bl.a. i den internasjonale privatrett.

Det klareste eksempel kan være unnlatelse av å anvende det lands rett som utpekes av lovvalgsreglene under henvisning til prinsippet om ordre public, se nærmere Eckhoff; Rettskildelære s. 258 ‑ 259. Så langt har jeg imidlertid ikke sett kandidater som nevner dette.

Også i strafferetten kan konfliktsituasjoner oppstå. Selv om norsk straffelovgivning gjelder for norsk statsborger i utlandet jfr. også strl. § 12 nr. 3, må norsk straffelovgivning i henhold til folkeretten og strl. § 14 likevel vike dersom vedkommende etter oppholdslandets rett er forpliktet til å foreta angjeldende handling, se nærmere Fleisher Folkerett s.125. Heller ikke problemstillinger av denne art har jeg sett nevnt hos noen kandidater så langt.

4. Harmoni‑ og konsekvensbetraktninger

Selv om to eller flere rettsregler ikke direkte overlapper hverandre, vil hensynet til harmoni, konsekvens og samvirke mellom reglene i rettssystemet kunne ha stor betydning for innholdet og rekkevidden av den enkelte regel.

Etter min mening bør det også sies noe om slike forhold i besvarelsen. En rekke eksempler nevnes av Eckhof j; Rettskildelære bl.a. 9. 267 ‑ 270, og jeg nøyer meg med å vise til behandlingen der. Jeg tilføyer imidlertid av avsnittet om språklig konsekvens på s. 268 ‑ 269 i og for seg faller utenfor spørsmålet om harmonisering av regler.

Av interesse er også de harmoni‑ og konsekvensbetraktninger som kan gjøre seg gjeldende i forhold til andre lands rett se nærmere Eckoff: Rettskildelære s. 247- 252. Også samvirket med folkerettslige regler kan trekkes frem.

Erfaringsmessig har mange kandidater problemer med oppgaver i rettskildelære, og sensuren så langt synes å bekrefte at dette slår til også denne gang. Selv om det både fra litteraturen og undervisningen skulle være mer enn nok materiale å øse fra, må også oppgaven regnes som forholdsvis krevende både hva gjelder disponering, kunnskap, drøftelser og abstraksjonsnivå. Samtidig skulle oppgaven være egnet til å skille relativt godt mellom kandidatene.

For bestått bør kreves at kandidatene ser noenlunde klart hva spørsmålet gjelder, herunder at det er tale om harmonisering av regler, ikke rettskildefaktorer. En kandidat som ikke gir en noenlunde tilfredsstillende utlegning av de sentrale prioritetsprinsipper, kan vanskelig oppnå bestått resultat

Svært mange kandidater har avgrenset oppgaven til å gjelde motstrid, ikke andre harmoniseringsspørsmål. Dette er klart en svakhet som det må trekkes for, men en slik avgrensning kan ikke være avgjørende for grensen bestått/ikke bestått. Er

behandlingen av motstridstilfellene av høy kvalitet må det også kunne gis laudabel karakter selv om annet enn motstrid ikke er behandlet.

For laudabel karakter bør det kreves en klar angivelse av de ulike problemstillinger og løsningsprinsipper, fruktbar bruk av eksempler og at fremstillingen er ryddig og samlet dokumenterer innsikt i rettskildelære og juridisk metode ut over det helt grunnleggende. De bedre kandidater vil vel helst ‑ foruten gode kunnskaper utmerke seg gjennom oversikt, klarhet og selvstendig forståelse.

Tillegg til foreløpig sensorveiledning til teori nr. 2 til 4. avdeling juridisk embetseksamen våren 1996 ‑"Harmonisering av rettsregler".

I den foreløpige sensorveiledning heter det på s. 9:

"For bestått bør kreves at kandidatene ser noenlunde klart hva spørsmålet gjelder, herunder at det ikke kun er tale om løsning av motstridstilfeller."

Den gjennomgående sensur så langt har imidlertid vist at en betydelig andel av kandidatene oppfatter oppgaven dithen at den kun gjelder motstridstilfellene.

Å opprettholde det opprinnelige krav synes på denne bakgrunn å lede til en for streng bedømmelse. Unnlatt behandling av andre harmoniseringssporsmål enn motstrid bør fremdeles medføre trekk, men ikke så kraftig som den foreløpige sensorveiledning legger opp til. At kun motstrid er behandlet bør således ikke i seg selv tilsi ikke‑bestått resultat. Er behandlingen av motstrid på godt nivå, bør det også være mulig å oppnå laudabelt resultat.