NØDRETT SOM STRAFFRIHETSGRUNN

Av anbefalt litteratur i alminnelig strafferett gjelder fortsatt Johs. Andenæs, Alminnelig strafferett (3. utg. 1989) s. 165 ff og Anders Bratholm, Strafferett og samfunn (1980) s. 156 ff; disse to framstillingene er alternative.

Fra listen av tilleggslitteratur er disse framstillingene relevante: Anders Bratholm og Magnus Matningsdal (red.), Straffeloven. Kommentarutgave. Første Del. Almindelige Bestemmelser (1991), NOU 1983: 57 (Straffelovgivningen under omforming. Straffelovkommisjonens delutredning I) og NOU 1992:23 (Straffelovens almindelige del. Straffelovkommisjonens delutredning V).

Av ytterligere tilleggslitteratur må nevnes Henry John Mæland,, Innføring i strafferett ( 1996). Også hos Erling johannes Husabø, Rett til sjølvalt livavslutning (1993) finner man nødrettslige drøftelser, men da knyttet til en eventuell p1ikt til å hindre f.eks. selvmord.

Oppgaven er meget sentral og må også sies å være rimelig godt dekket i pensum. Selv om den anbefalte litteratur ikke lenger er ajour, er problemstillingen i oppgaven så grunnleggende og alminnelig at dette langt på vei oppveier denne svakheten i pensum.

Med tanke på nyere rettspraksis om nødrett, må man imidlertid til tilleggslitteraturen, særlig Straffelovkommentaren og Henry John Mælands innføringsbok.

I NOU 1992:23 s. 85 ff. og s. 105 ff. er en del mer grunnleggende problemstillinger drøftet, og de av kandidatene som lar lest dette, vil utvilsomt kunne ha nytte av det.

På den annen side er oppgaven både vanskelig og kanskje litt farlig. Strl. § 47 om nødrett reiser både mange og til dels kompliserte spørsmål, regulert i en enkelt, kortfattet lovtekst. For noen kan det kanskje falle vanskelig å strukturere stoffet på en fornuftig måte, samtidig som risikoen for å "skrive seg bort" er til stede.

Kandidatene bør ikke i særlig utstrekning fokusere på spørsmålet om hva en "straffrihetsgrunn" nærmere er. Hvis de kort nevner de fire vilkårene for straff, og at fraværet av en objektiv straffrihetsgrunn, f.eks. nødrett, er en av dem, .er det nok. Tvert imot er man etter min mening utenfor oppgaven hvis man f.eks. får en lengre redegjørelse for alle straffutelukkelsesgrunner, noe som i tilfelle vil måtte gå på bekostning av det sentrale innholdet av stri. § 47.

Innledningsvis bør det derimot gis en karakteristikk av nødrett. Dette kan sikkert sies på ulike måter, men poenget er at man, på nærmere, nokså stramme vilkår, er gitt en rett til å bevare et rettsggode ved å ofre et annet. Nødrett minner på denne måten mye om ekspropriasjon, også på den måten at man normalt må betale erstatning for inngrepet, jf. skadeserstatningsloven § 1‑4.

I den grad man vil trekke likhetspunkter med andre straffrihetsgrunner, bør dette skje meget kortfattet, og de det er nærmest å sammenligne med, er negotiorum gestio lovlig selvtekt, nødverge og kanskje også såkalt hypotetisk samtykke. Om man helt utelater en slik sammenligning, er det like greit; det kommer neppe så mye ut av den, og risikoen for å skrive seg ut av oppgaven, er klart til stede.

Når det først gjelder de interesser (rettsgoder) som er beskyttet av strl. § 47 ("Person eller Gods"), gjelder det i realiteten ingen begrensninger, så lenge det er tale om en legitim interesse, dvs. en interesse som har alminnelig rettsbeskyttelse. Det gjelder således f.eks. liv, helse og personlig integritet for øvrig (f.eks. æren). Det gjelder økonomiske interesser og andre "retter" av mer vag art, f.eks. retten til å være eller beferdes et sted.

Nødrett kan utøves på vegne av en selv eller en tredjemann; i det siste tilfellet kan man være over i negotiorum gestio, som ‑ hvis vilkårene foreligger går lenger enn et rent nødrettsgrunnlag. Likevel er grensen mellom nødrett og negotiorum gestio flytende, fordi man ikke kan kreve den samme interesseovervekt ved nødrettsinngrep på vegne av en tredjemann som ved inngrep for å beskytte egne interesser.

Offentlige interesser av økonomisk art faller direkte inn under strl. § 47.

Offentlige interesser av ikke‑økonomisk art beskyttes også, men her må § 47 benyttes analogisk, se den grunnleggende avgjørelsen i Rt. 1947 s. 612 om de tre kommisariske statsrådene.

Når det spesielt gjelder det offentliges adgang til inngrep i private interesser med hjemmel i § 47, reiser det seg vanskelige spørsmål i relasjon til det alminnelige legalitetsprinsippet. Ikke sjelden vil slike tilfelle kunne bedømmes etter en spesialregel, som det finnes mange av, spredt rundt om i lovverket (se f.eks. lov av 14. desember 1956 nr. 7 om forsynings‑ og beredskapstiltak § 29, straffeprosesslovens mangle regler om tvangsinngrep osv.

I prinsippet kan en privatperson iverksette et nødrettsinngrep også på ,vegne av det offentlige (tredjemann), selv om dette ikke vil være så praktisk. Grensene bør etter min mening være nokså snevre, avgrenset til mer akutte situasjoner, se f.eks. den private pågripelseskompetanse i strpl. § 176 annet ledd første punktum. Et annet eksempel kan være at man med makt tar bilnøklene fra en person som i påvirket tilstand har satt seg fore å ville kjøre bil likevel.

Disse tredjemannstilfellene bør man kunne forvente at kandidatene ser, og hvor mye de får ut av problemstillingen, vil tiden vise. Man kan derimot ikke forvente særlige kunnskaper om slike spesialregler som nevnt, men det er selvsagt et pluss om kandidatene klarer å nevne et par eksempler i tilknytning til drøftelsen. Noen direkte utfyllende drøftelse av disse spørsmålene kan man imidlertid ikke kreve.

Når det gjelder selve nødrettssituasjonen, beskriver strl. § 47 denne ved hjelp av et farebegrep. Hvordan faren har oppstått, er i prinsippet likegyldig ‑ så sant det ikke er tale om et rettsstridig angrep, jf. strl. § 48 om nødverge. (Likevel har vi en regel som f.eks. viltloven § 11, som egentlig er en nødrettsregel, men er utformet og praktiseres som en nødvergeregel).

På den annen side: At nødrettssituasjonen er selvforskyldt, eller at faren stammer fra det rettsgode som eventuelt må ofres eller gjøres inngrep i, har betydning for interesseavveiningen etter strl. § 47 ‑ og dermed også for det konkrete interessevernet, jf. nedenfor.

Systematisk sett får vi visse problemer her fordi vi som nevnt er tett inn på den interesseavveiningen som (også) skal foretas; man må således sondre mellom det at en interesse generelt sett har vern etter § 47 på den ene siden og at den konkret sett kanskje likevel ikke har slikt vern, fordi de øvrige vilkårene i bestemmelsen ikke er oppfylt.

Hvordan kandidatene velger å disponere seg ut av disse egentlig terminologiske vanskelighetene må komme ut på ett, så fremt man klarer å skille de ulike spørsmålene fra hverandre. Kandidatene vil allerede her bli satt på en prøve i å forstå strl. § 47, og de som ser sammenhenger og makter å få dem fram, må klart honoreres for det.

Noen kandidater vil kanskje gi seg inn på farebegrepet generelt. Det tror jeg de færreste, om noen, vil få noe ut av. Farebegrepet reiser slik sett mange og vanskelige spørsmål, og det er, iallfall i en nødrettssammenheng, neppe entydig

heller. Det er etter min mening bedre å knytte det konkret opp mot interesseavveiningsprosessen, jf. nedenfor.

De fleste vil nok gå mer eller mindre rett på interesseavveiningen, og det må være i orden på dette stadiet i framstillingen.

I pensum er det sagt at strl. § 47 taler om fare på den ene siden og ks ade på den annen side, og at dette er usammenlignbare størrelser. Dette er etter min mening å ordtolke bestemmelsen lite velvillig; det er ikke vanskelig å forene strl. § 47, også språklig, med et klassisk skadeevnesynspunkt, som også er det anerkjente prinsippet ‑ eller utgangspunktet ‑for interesseavveiningen. Hvis det er tale om økonomisk målbare interesser på begge sider, kan en slik interesseavveining, iallfall teoretisk, uttrykkes numerisk, slik det også er illustrert i pensum.

Så pass som dette bør man kreve at kandidatene får med; dette er det sentrale innholdet av strl. § 47.

Likedan må man kreve at man går nærmere inn på bestemmelsens krav til interesseovervekt, som sammenfatningsvis kan uttrykkes i tre prinsipper: (a) en formålsregel; at redningshandlingen er nødvendig ("på annen måte uavvendelig Fare), (b) en subsidiaritetsregel; at ved alternative, adekvate redningshandlinger velger den som er minst inngripende i den ofrede interessen og (c) en alminnelig regel om proporsjonalitet ("særdeles betydelig").

Mange av kandidatene vil nok i særlig grad komme inn på kravet om "særdeles betydelig" interesseovervekt. Uttrykket er nok noe strengt, men i utgangspunktet er det ikke tilstrekkelig med simpel sannsynlighetsvekt. Grunnen til det er at, i motsetning til nødverge, strl. § 48, vil det ofte være "uskyldige" tredjemannsinteresser det er aktuelt å ofre eller gjøre inngrep i. De kandidatene som får fram dette, må også gis en viss uttelling.

Også uttrykket "på annen måte uanvendelig" er for sterkt; det må være tilstrekkelig at interessen ikke lar seg redde på en annen, rimelig måte.

Så vil vi, forhåpentlig, få de kandidater som går noe videre enn dette og ser at interessekombinasjonen på rednings‑ og ofringssiden kan være mangeartet sammensatt, og at en framstilling av innholdet av strl. § 47 derfor må to for seg ulike typesituasjoner, leks. økonomiske verdier mot helseskade, private interesser mot offentlige interesser osv. Den siste gruppen er meget praktisk, og det er i denne varianten nødrettsspørsmål oftest er kommet opp i rettspraksis.

Når vi får slike kombinasjoner, hvor interessen på den ene siden ikke lenger direkte og numerisk kan måles mot interessen på den andre siden, får vi de interessante ‑ og vanskelige ‑ nødrettsspørsmålene opp i dagen. De kandidatene som får med seg dette, må klart honoreres.

I utgangspunktet kan man nok innbyrdes gruppere de enkelte, ellers ulike, interessetypene og på denne måten få fram en veiledende struktur. Feks. må personlig integritet normalt settes høyere enn en økonomiske verdier, og livet må normalt gå foran selv viktige offentlige interesser. Dette er likevel bare veiledende; å dytte noen over ende for å forfølge lommetyven, må f.eks. være tillatt (Mæland s. 93).

Et fåtall kandidater vil kanskje også gi seg inn på en nærmere drøftelse av disse spørsmålene, og dersom vedkommende også får fram at det er tale om en såkalt bred interesseavveining, hvor de ulike vilkårene i strl. § 47 langt på vei griper inn i hverandre, må gis meget god uttelling. Det kan være tale om variabler som (a) graden av den truende fare, (b) krenkelsens intensitet, (c) om nødrettssituasjonen er selvforskyldt (d) om interessene faller sammen på samme hånd (negotiorum gestio), (d) faren "stammer fra" den rettsgode som det i tilfelle må gjøres inngrep i, (e) om vedkommende, på grunn av en stilling eller andre forhold, har en videregående p1ikt til å godta faresituasjoner, leks. polititjenestemenn, brannfolk m.v. I noen situasjoner blir det for enkelte grupper av personer så godt som umulig å påberope seg nødrett, se f.eks. mil. strl. § 26 for soldater og lov om straff for utenlendske krigsbrotsmenn av 13. desember 1946 nr. 14 § 5.

Et slikt utgangspunkt avslører visse spenn i strl. § 47. Reks. må man kreve en viss nærhet av fareutviklingen før man overhodet vil anerkjenne en nødrettssituasjon; på den annen side: Jo tidligere man kan gripe inn, desto mindre inngripende virkemidler vil det regelmessig være behov for. Spørsmålet om antesipert nødrett dukker her opp, et begrep det etter min mening er unødvendig å arbeide med, idet selve farebegrepet er så vidt elastisk at det fanger opp de antesiperte tilfelle det praktisk sett kan være tale om.

I formuleringen "... berettigede ham til at anse..." i § 47 ligger for det første at vi har å gjøre med et objektivisert norm og for det andre at det skal foregå en ex ante bedømmelse, ikke en vudering ex post, mer eller mindre i etterpåklokskapens tegn

Videre læres det med nokså bred penn at selvforskyldt nødrett er nødrett "god nok".

En slik "bred" lære om selvforskyldt nødrett er ikke i godt samsvar med forarbeidene til straffeloven, som deler tilfellegruppene i tre (SKM s. 81):

(a) At noen "ved egen skyld" (in casu en straffbar handling) har bragt andre i en nødstilstand;

(b) At den som man søker å redde, selv har bragt seg i den aktuelle nødrettssituasjonen ved eget, straffbart forhold;

(c) At noen, på den nevnte måten, har bragt seg selv i nødstilstand.

Å skulle nekte et rettmessig nødrettsinngrep overfor tredjemann i a‑tilfellet, kan etter forarbeidene ikke "komme i betraktning" ‑ og "neppe heller" i b‑tilfellet.

Bare i c‑tilfellet "kan det synes rimelig at straffriheten går tapt, men selv det vil ikke alltid være rettferdig" og må "... avhenge av det mer eller mindre kausalforhold som er til stede mellom forbrytelsen og nødstilstanden".

"Under disse omstendigheter" fant man ikke grunn til å si noe mer bestemt om tilfellet og henviste det til domstolenes bedømmelse.

Saken er videre den at dersom nødrettssituasjonen er selvforskyldt, har dette betydning for den konkrete interesseavveiningen ‑ og dermed også for interessevernet i det enkelte tilfelle. Se f.eks. Rt. 1947 s. 742, som gjaldt tvangsmessig deltakelse i henrettelse av norske motstandsmenn; tvangen fritok ikke etter strl. § 47, og førstvotende argumenterete bl.a. med at domfelte selv hadde stilt seg i en vanskelig stilling ved frivillig å ha deltatt i tysk krigstjeneste og sluttet seg til statspolitiet.

Hvis man med "selvforskyldt" mener også det at nødrettssituasjonen forsettlig er framkalt, vil dette selvsagt ytterligere kunne være et moment av tyngde ved interesseavveiningen. Nødrettssituasjonen kan i ekstreme tilfelle tenkes å være framkalt i direkte sjikanøs hensikt.

I læreboken (Andenæs s. 170) heter det, med henvisning til forarbeidene til straffeloven, at man til slutt ender opp i et skjønn over tilbørligheten ved nødrettshandlingen. I og for seg er dette treffende; den svenske Brottsbalken, som i 1995 fikk reviderte regler om objektive straffrihetsgrunner, gjør i 24:4 § nødrettsspørsmålet til et spørsmålet om redninngshandlingen var "oforsvarlig".

Av praktiske nødrettstilfelle fra rettspraksis nevnes summarisk: (a) Privat syketransport e.l. og promillekjøring, se f.eks. Rt. 1984 s. 1, 1986 s. 237, 1989 s. 898 og 1994 s. 1407. Se også Sarpsborg byretts dom av 21. juni 1995 (frifinnelse), som ikke ble anket av påtalemyndigheten.

Se også Rt. 1992 s. 682 (fartsoverskridelse for å nå hjem før barnevakten forlot) og Rt. 1987 s. 792 (en far som truet med å drepe seg selv og sin kone).

(b) Tvang og trusler; Rt. 1988 s. 449 (følte seg truet på fest, promillekjørte) og Rt. 1994 s. 49 (følte seg truet av passasjer til å overlate ham bilen).

(c) Andre krenkelser av offentlige forhold; Rt. 1989 s. 1079 (fiktivt omsorgsvedtak, stoffmisbruker), Rt. 1989 s. 1225 (hjelpe asylsøker til å stikke av da han skulle utvises) og Rt. 1995 s. 1218 (benyttelse av falsk pass for å komme inn til Norge.

(d) Avgjørelser om ulovlig fravær, bedømt etter mil. strl. § 34 annet ledd, hvor kravene for frifinnelse i medhold av strl. § 47 er svært strenge.

(e) Prinsippet om å benytte strl. § 48 analogisk ved angrep fra dyr mot dyr bør nevnes som en del av interesseavveiningen; overvektskravet etter strl. § 47 .ville her kunne gi uakseptable resultater (den kostbare og store champion som angriper ens egen lille bastard!)

Av noe eldre avgjørelser nevnes Rt. 1949 s. 503 (falsk forklaring fra et vitne fordi tiltalte truet med å ta sitt liv om han ble dømt) og Rt. 1931 s. 126 (spørsmål om vitneplikt for en person som av sin utenlandske arbeidsgiver var truet med avskjed om han vitnet i en privat straffesak).

Endelig nevnes Rt. 1948 s. 302 om mannen som. hadde leid sykkelen sin hjem uten lys, etter at det var blitt mørkt. Han måtte gjøre det slik, mente han, fordi han skulle benytte sykkelen til arbeid tidlig neste morgen. Høyesterett mente at han skulle båret sykkelen hjem ‑ "på annen måte (u)avvendelig"!

Hvor mye konkret kandidatene får ut av denne interesseavveiningen, vil nok variere ikke så lite, er jeg redd. Klarer man å få fram noen relevante situasjonstyper og gjøre rede for disse, gjerne med tilknytning til iallfall noen høyesterettsavgjørelser, bør det føre til god uttelling.

Hvor det er tale om likeverdige interesser, kommer i prinsippet strl. § 47 ikke til anvendelse; det kan jo i disse tilfellene ikke være (betydelig) interesseovervekt på redningssiden.

Disse spørsmålene har særlig vært diskutert når liv står mot liv, særlig med utgangspunkt i avgjørelsen fra Rt. 1950 s. 377, som også gjaldt deltakelse i en henrettelse under krigen.

Mange vil nok også huske Holmes‑saken fra 1842 og Dudley‑saken fra 1884, som begge gjaldt skipbrudne (såkalt fellesfare).

I forarbeidene til straffeloven er man ikke fremmed for tanken om at man i tilfelle fellesfare rettmessig kan ofre ett liv for å redde de mange, nærmere bestemt når den voldte skade er "noen timers forkortelse av en enkelts dødskamp" (SKM s. 80 ved note 1.)

For øvrig trøster man seg med at hvor ens eget liv er truet på en slik måte at man må to andres, kan man etter omstendighetene frifinnes på grunn av utilregnelighet (SKM s. 80). Inntil revisjonen av straffeloven i 1929 hadde vi i strl. § 44 om utilregnelighet et alternativ om psykisk tvang ‑ som man fant overflødig ved siden av nettopp strl. § 47, se Innstillingen av 1925 (hvor både Jon Skeie og P. Kjerschow satt) s. 48 ff.

Slike problemstillinger med kombinasjon av livstruende fare og "situasjonsutilregnelighet (som Knud Waaben har oversatt det tyske uttrykket "Unzumutbarkeit") reiser vanskelige spørsmål som grenser mot alminnelig

moralfilosofi. Om de sees og nevnes er det fint, men det må være helt i orden, og kanskje en fordel, om man lar dem ligge. Det samme kan man si om problemstillingen pliktkollisjoner, f.eks. at to eller flere handleplikter ikke kan oppfylles samtidig. Disse spørsmålene er ikke egentlig framstilt eller drøftet i pensum. Også her er det tale om en slags indre,

psykisk tvang , som man i noen land vil bedømme helt utenfor nødrettsregelen, i andre land innenfor regelens faktiske rekkevidde.

Hvis noen skulle komme inn på disse spørsmålene og samtidig relatere til sondringen mellom rettmessighetsgrunn og unnskyldningsgrunn, vitner det utvilsomt om både kunnskaper og innsikt.

Man kan reise spørsmålet om det går noen absolutt grense for nødrett, uansett om kravet til interesseovervekt er oppfylt.

Ved svært liten interesseverdi på redningssiden kan det etter min mening vanskelig bli tale om nødrettsinngrep etter strl. § 47, selv om ofringsinteressen skulle være ytterst bagatellartet. Det kan også være at etiske krav stenger for nødrettsinngrep, selv om livet står på spill, f.eks. tvangsmessig blod"givning"i et konkret ulykkestilfelle.

I begge disse tilfellene kan man i tilfelle tale om et autonomiprinsipp.

Et annet spørsmål som gjelder den faktiske rekkevidden av strl. § 47, er om den, så å si, kan benyttes til å "strekke i" særbestemmelser som i detalj regulerer offentlige myndigheters adgang til å gripe inn mot noen. Reks. om § 47 kan benyttes hvor materielle vilkår i straffeprosessloven for pågripelse eller ransaking ikke er oppfylt (jf. ransakingen hos Arne Treholt, som imidlertid gjaldt kravet om at et vitne skulle være til stede). Også dette spørsmålet er vanskelig og lar seg etter min mening neppe besvare generelt.

Strl. § 47 om nødrett er en rettmessighetsgrunn; foreligger nødrett, er handlemåten med andre ord ikke retsstridig.

Ved overskridelse av nødrett, kan det i dag ikke bli frifinnelse på et unnskyldningsgrunnlag, slik tilfellet er etter strl. § 48 fjerde ledd om overskridelse av nødverge. Det blir derfor bare straffnedsettelse etter strl. § 56 nr. 1. Dette blir annerledes hvis forslaget i NOU 1992:23 blir vedtatt.

Hvis noen kandidater velger å avgrense oppgaven mot erstatning ved nødrett, skadeserstatningsloven § 1‑4, er det etter min mening ikke bare akseptabelt; det er også fornuftig. Iallfall kan man ikke forvente noen egentlig drøftelse av de spørsmålene § 1‑4 reiser.

Jeg har ennå ikke lest noen besvarelser, og det er derfor vanskelig å si noe konkret om hvordan besvarelsene bør bedømmes.

For å stå må det iallfall kreves en rimelig vettug gjennomgang av de ulike vilkårene strl. § 47 opererer med, ut over ren avskrift og parafraser.

En laudbesvarelse må etter min mening redegjøre for nødrettsgrunnlaget og interesseavveiningen på en forståelig og forstått måte, og i tillegg må det sies noe konkret om denne interesseavveiningen, helst ved bruk av typetilfeller som jeg kasuistisk har antydet ovenfor. Noen særlig kjennskap til enkeltavgjørelser kan ikke kreves, men det er en fordel om en laudabel kandidat iallfall får fram at bedømmelsen er nokså streng.

En laudkandidat viser etter min mening kunnskaper om strl. § 47 først og fremst ved å ha en viss oversikt over de ulike vilkår den formulerer, samt evne og innsikt til å formulere stoffet på en ryddig måte, ikke ved detaljinnsikt i et bestemt vilkår. På denne måten er oppgaven krevende, og selv en god laudbesvarelse trenger av denne grunn ikke være av særlig lengde.

Så snart jeg har fått lest et passende antall besvarelser vil jeg foreta nødvendige korreksjoner og tillegg til veiledningen.

Oslo 23. april 1996

Jeg har gjort noen tilføyelser inne i veiledningen, i det vesentlige henvisninger til forarbeidene til straffeloven.

Etter å ha lest halvparten av mine besvarelser, er det lite som overrasker meg i forhold til det jeg på forhånd forventet.

Så godt som alle kommer fra dette uten å stryke. På den annen side er det også mange som har visse vanskeligheter med å skille de ulike vilkårene i strl. § 47 fra hverandre, noe som fører til at framstillingen blir uklar og/eller noe overflatisk.

Det som sies om interesseavveiningen, særlig om "særdeles betydelig", er svært blandet, fra de som prøver seg på en sammenstilling av ulike interessevarianter til de som nøyer seg med rent matematisk verdibedømmelse. Likevel får en god del med konkrete eksempler fra rettspraksis; promillekjøring til sykehus synes å være en problemstilling mange kjenner til.

Ingen av mine kandidater tar opp spørsmålet om en såkalt bred interesseavveining med de ulike variablene jeg har nevnt på s. 5 i (denne utgaven av) veiledningen.

Jeg mener fortsatt at man ikke kan kreve så mye av en kandidat i retning av detaljerte drøftelser her for å passere laudgrensen. Og i tråd med dette: en kandidat som ryddig og oversiktig, med god innsikt, gir en redegjørelse for innholdet i § 47, bør etter min mening gis god uttelling, selv om de mer marginale detaljer ikke er med.

Overraskende få tar opp spørsmålet om offentlig nødrett, generelt eller som "utbygging" til særlige inngrepsbestemmelser. De få som nevner legalitetsprinsippet, mener nærmest at det ikke gjelder i forhold til strl. § 47 noen til og med slik at § 47 kan tolkes "utvidende"; det siste blir helt galt.

Og overraskende mange har litt problemer med å begrunne § 47; å si at bestemmelsen kan begrunnes på samme måten som et ekspropriasjonsinngrep, er alt for sterkt; man kan ikke på nødrettsgrunnlag gripe inn overfor andre for å skape verdier, på kort eller lang sikt, (eller for den saks skyld spare penger, se Rt. 1916 s. 566 om hesteeierne i Kirkenes).

Oslo, 8. mai 1996.