SENSORVEILEDNING PRAKTIKUM 4. AVDELING, VÅREN 1996.

I

Problemet er først om Tastads handlinger rammes av heleribestemmelsen i strl. § 317 første ledd. Emnet behandles i tilrådd litteratur i Andenæs, Formuesforbrytelsene, 5. utg. s. 209‑218. Lovbestemmelsen ble imidlertid endret etter at denne boken ble utgitt, ved lov 1993 nr. 76. Endringen innebærer blant annet at ordlyden er forandret på punkter som her relevans for oppgaven.

Tastad her kjøpt en stjålet bil. Det er en handling som objektivt sett klart oppfyller lovers vilkår. Det er her skyldspørsmålet som kan bli drøfte Spørsmålet er i så måte om Tastad her utvist uaktsomhet med hensyn til sin gode tro. I strl. § 317, femte ledd går det klart fram at uaktsomt heleri er straffbart

Det er ikke mye å skrive om uaktsomhetsspørsmålet her. Muligens bør kandidatene oppfatte faktum slik at det er et uomtvistet faktum at Tastad er i god tro. Det er få opplysninger om spørsmålet Opplysningene om forholdene rundt kjøpet er for eksempel svært sparsomme. Noen lang drøftelse bør det uansett ikke bli, og det viktigste er at kandidatene får fortsatt drøftelsen under den forutsetning at Tastad var i god tro.

Hovedspørsmålet er om Tastads handlinger etter at han fikk vite at bilen var stjålet er tilstrekkelige til å dømme ham for heleri. Etter dette tidspunkt gjør Tastad to ting ‑ han oppbevarer bilen og han bruker den som delebil.

"Oppbevare" er nevnt som en av de alternatives som er nevnt i strl. § 317, første 1edd annet punktum. Her navnes det som et alternativ til bla. "skjule". Uttrykket må imidlertid ses i sammenheng med formålet med den bistand som ytes gjennom oppbevaringen. Det dreier seg om å gi bistand til sikring av utbyttet tyveriet. En ran oppbevaring der ingenting gjøres for å skjule tyvegodset bør etter dette ikke regnes som heleri, et synspunkt som synes å ligge til grunn for dommen i Rt. 1986 s.80, referert i Andenæs, Formuesforbrytelsene x.214. Det bør altså komme noe i tillegg til den rene oppbevaring.

Det som kommer i tillegg er bruken av bilen som delebil. Ser vi dette i forhold til formålet er det klart at det å fjerne deler fra bilen kan bidra til å gjøre det vanskelig å kjenne den igjen. Dette vil imidlertid avhenge av hvilke deler som fjernes. Et annet poeng er at bruken av delen som delebil gir et økonomisk utbytte for Tastad. Han sparer ihvertfall utgifter han ellers ville hatt til bildeler. Etter min vurdering synes det som dette er nok til å oppfylle lovens krav, og dette spørsmålet burde kunne gi greit grunnlag for drøftelser.

II

Det er vel her naturlig å gjennomgå de straffeprosessuelle spørsmålene først.

Det må først tas stilling til om det hefter prosessuclle mangler ved Nilsens avhør av Tastad Samtalen må ganske klart oppfattes som et avhør i og med at det skrives rapport om den. Selv om det ikke var ment som et avhør innledningsvis må det oppfattes som et avhør når samtalen ble brakt inn på de straffbare forhold.

Det kan fastslås at Tastad er mistenkt i saken. I og med at avhøret skjedde etter pågripelsen er han i tillegg siktet, jfr. strpl. § 82, første ledd. Sondringen mellom mistenkt og siktet har imidlertid ingen betydning her.

De formelle krav til avhøret framkommer så av strpl. § 232 jfr. § 92.

Tastad har ikke fått de opplysninger som kreves i strpl. § 232. Selv om det ikke framgår direkte av loven må det vel være et klart krav at han skullc gjort oppmerksom på at han var i en avhørssituasjon. I tillegg har han ikke fått vite at han ikke har p1ikt til å forklare seg.

Det er på den annen side neppe slik at regelen i strpl. § 92, andre ledd, første punktum får anvendelse. Det måtte vel krevd at Nilsen hadde gjort noe aktivt for å villede Tastad. Ser vi på regelen i § 92, annet ledd som helhet er det et problem om Nilsen på en utilbørlig måte utnyttet den situasjonen at Tastad var psykisk nedbrutt etter pågripelsen.

Uansett er det et klart brudd med straffeprosesslovens regler om avhør av mistenkte og siktede.

Spørsmålet blir så om dette skal få den følge at Nilsen ikke får forklare sag i retten. Dette er drøftet i Andenes, Norsk Straffeprosess, bind I, s. 334, og det hevdes her at politirapporten i et slikt tilfelle kan leses opp, og at Nilsen altså i dette tilfelle kan forklare seg. Andenæs er noe mer forbeholden på s. 245 i samme bok.

Generelt er det lagt til gross at det i ulike tilfeller skal foretas en helhetsvurdering der det for det første må sondres etter om det er sannsynlig at ulovligheten bar påvirket bevisets kvalitet eller ei, og der det videre skal videre legges vekt på om det vil krenke noen beskyttelsesverdig interesse om beviset blir ført, regelbruddets alvor, forbrytelsens grovhet og om beviset er til gunst eller skade for tiltalte. I dette tilfelle vil vel de fleste av disse momentene trekke i retning av at politirapporten kan leses opp. Ulovligheten bar neppe påvirket bevisets kvalitet. Det er ingen grov forbrytelse det er snakk om, og det er vel heller ikke noen spesielt grov tilsidesettelse av reglene som er foretatt her. Man bør vel etter dette komme til at Nilsen kan forklare seg, men det bør være rom for drøftelser.

Den andre prosessuelle innsigelsen er at ransakingen av Tastad var ulovlig. Dette spørsmålet reguleres av straffeprosesslovens § 157. Tastad er mistenkt for å ha overtrådt straffelovens § 352a. Spørsmålet om han her overtrådt denne bestemmelsen kommer jag tilbake til under. Før ransakingen forteller han imidlertid om turen til Oslo og hensikten med denne. Etter det skulle det etter mitt syn være skjellig grunn til mistanke og den ransaking som foretas ved at politimennene undersøker jakken hans kan ikke oppfattes som noe uforholdsmessig inngrep. Ransakingen er således ikke ulovlig.

Det neste spørsmålet blir altså om strl. § 352a er overtrådt. Dette blir tolkning av ukjent lovtekst for de fleste kandidatene. Det spm som kan reises i forbindelse med bestemmelsen er om det foreligger fullbyrdet overtredelse når Tastad på denne måten har kniven med sag i bil på vei til Oslo. Ser vi på formålet med bestemmelsen må vel dette nettopp være en situasjon der den bør komme til anvendelse. Tastad er på vei til en demonstrasjon som lett kan bli voldelig, og uansett om han har til hensikt å bruke kniven eller ikke, vil det at han har den med seg være særlig straffverdig i dette tilfelle. Jeg ser derfor at de beste grunner taler for at han har overtrådt bestemmelsen i § 352a. .

III

I denne delen av oppgaven reises det først et prosessuelt spørsmål i og med at Staten hevder at saken må avvises. Begrunnelsen fra Statens side er at Oslo byrett ikke kunne vurdere sakes på det grunnlag som Peder hadde påstått. Jeg oppfatter dette som en henvisning til at det vurderingstema Peder Ås påpeker er noe som typisk vil ligge under forvaltningens frie skjønn. Dette vil imidlertid ikke være noen avvisningsgrunn slik at rettslig interesse etter tvistemålslovens § 54 etter mitt syn klart vil foreligge her.

I tillegg bar Lars Holm hevdet at sakes må avvises for så vidt gjelder ham. Poenget må i så måte være om Holm bar den tilknytning til saken som er nødvendig for at han skal kunne saksøkes. Etter min vurdering er det ikke noen grunn til å gjøre Holm til part i denne saken. Det kommer vel for så vidt litt an på hvor langt saken har kommet, men slik jeg oppfatter det er det kun satt til vilkår. Selve fradelingen og overskjøtingen til Lars Holm antas ikke gjennomført. Det foreligger heller ikke noen påstand om at Holm skal skjøte eiendommen tilbake til Peder As; påstanden er kun at vilkåret skal kjennes ugyldig. På denne bakgrunnen synes det lite rimelig å trekke Holm inn i saken, og etter min vurdering må han få rett i sin påstand om avvisning.

Det må så drøftes om vilkåret i seg selv er ugyldig. Utgangspunktet bør bli konsesjonslovens § 9 som fastslår at:

"Konsesjon etter denne lov kan gis på slike vilkår som i hvert enkelt tilfelle finnes påkrevd av hensyn til de formål loven skal fremme. "

Formålet er etter lovens § 1 at man skal verne landbrukets produksjonsarealer og oppnå slike eier og bruksforhold som er mest gagnlig for samfunnet, og det påpekes bl.a. at man skal tilgodese landbruksnæringen og almen naturverninteresse og friluftsinteresser.

Det er klart at vilkåret om å fradele og overskjøte Utviksholmen til gårdbruker Lars Holm er et vilkår som står godt i forhold til formålet. For det første vil det styrke gården Uthaug, mens en fradeling ikke vil svekke det økonomiske grunnlaget for Gråskog i særlig grad. For det andre vil Utviksholmen da kunne brukes som beite, noe som muliggjør sambruk med friluftsformål og hindrer utbygging av Utviksholmen. Peder Ås har planer om å la Utviksholmen ligge som fremtidig investering med tanke på å ' kunne bruke den til turistformål. Det at Peder Ås eier holmen vil således innebære et press i rctning av utbygging.

Faktum i saken ligner også på faktum i Rt 1964 s. 209, den såkalte Mimi Halvorsendommen. Her aksepterte Høyesterett et vilkår som gikk ut på at kjøperen av eiendommen ble pålagt å selge en del til en småbruker som eide et tilgrensende bruk. Faktum i denne saken gjorde det mindre rimelig å akseptere overdragelsesvilkåret enn det som er tilfelle i den foreliggende praktikumsoppgave. Det er imidlertid ett moment som var fremme i Rt 1964 s. 209 som stiller denne saken i et noe annet lys. Faktum var der at kjøperen av gården i utgangsp hadde stilt seg positivt til å selge en del til nabobruket. Dette angret hun på når en tid var gått, men da hadde tidsfristene for bruk av forkjøpsrett gått ut. Kjøperen hadde på den måten forårsaket at forkjøpsrett ikke kunne brukes. Dette la nok Høyesterett en viss vekt på når vilkåret ble akseptert.

I sammenligningen mellom denne dommen og praktikum kan gode kandidater tå et poeng ut av dette. I juridisk teori er imidlertid dommen fra 1964 tolket slik at den aksepterer vilkåret ganske generelt.

Det som imidlertid gjør et vilkår som dette tvilsomt er den situasjonen det stiller Peder As i. Han har kjøpt et gårdsbruk og får gjennom konsesjonsbehandligen tilbud om å kjøpe et litt annet. Dette er således et inngrep som skaper et helt annet resultat enn et avslag på konsesjonssøknaden som jo vil innebære at Peder Ås er nødt til finne cn annen landbrukseiendom hvis han stadig er interessert i å kjøpe et gårdsbruk. Etter mitt syn må det derfor være ganske klare grenser for adgangen til å sette denne typen vilkår ved salg av landsbrukseiendommer, men i dette konkrete tilfelle synes vilkåret så rimelig at det bør godtas. Etter min vurdering er derfor vilkåret gyldig.

Det siste spørsmålet er så om retten har adgang til å konkludere med at vilkåret er ugyldig slik at konsesjonsvedtaket ellers står seg, eller om de eventuelt må kjenne hele vedtaket ugyldig med den følgen at departementet må behandlet saken på ny. En siste løsningen vil normalt være å anbefale. Dersom vilkåret ikke oppfylles vil jo saken stille seg i et annet lys som det kan være vanskelig for domstolene å vurdere. Normalt bør forvaltningen derfor få anledning til å vurdere dette på ny. Noen absolutt plikt for retten til å kjenne hele vedtaket ugyldig i denne sammenhengen kan det vel imidlertid ikke være snakk om. En drøftelse av hva som her bør gjøres kan vel imidlertid være på sin plass.

Jeg avventer som vanlig ytterligere kommentarer til sensorveiledningen og jeg vil komme tilbake med nye versjoner dersom det er behov for det.

PRAKTIKUM 4. AVD. I TROMSØ

I Tromsø har vi benyttet praktikumsoppgaven i Bergen, men på et par punkter foretatt formelle endringer. Disse skulle ikke ha noen betydning for innholdet.

I del I er tredje siste setning om at det ikke var noe misforhold mellom kjøpesum og verdi strøket, da denne opplysningen kan villede enkelte studenter til å drøfte om Tastad var i god tro ved kjøpet.

I del II i tredje avsnitt på s. 2 er det i tredje setning hvor det er opplyst at lensmannsbetjenten gav seg i snakk med Tastad, presisert at han ikke stilte spørsmål om det forhold Tastad var pågrepet for. Samtidig er setningen om at lensmannsbetjenten forholdt seg taus, strøket, da han jo ikke forholdt seg helt taus ‑ han gav seg jo i snakk med Tastad. I siste setning i tredje avsnitt på s. 2 er «samtalen» byttet ut med < det Tastad hadde fortalt», da det egentlig ikke foregikk noen samtale.

I del III er det i første avsnitt presisert at Ullhaug lå i Ullvik kommune, og i annet avsnitt er det presisert at Holm bodde på Ullhaug. Bakgrunnen for disse presiseringene er at kandidatene skal forstå at Holm ikke har verneting i Oslo. Spørsmålet om Holm kan saksøkes i Oslo sammen med staten, er vel ett av de spørsmål som kandidatene forutsettes å drøfte. I første setning på s. 4 er «departementet» byttet ut med « Staten», da det er staten som er part.