Revidert utkast til sensorveiledning til 4. avdeling juridisk embetseksamen ved Institutt for rettsvitenskap, Universitetet I Tromsø, våren 1998, praktikumsoppgaven del I

I ‑ Innledning

Oppgaven reiser flere sentale spørsmål innenfor pensum i sivilprosess og EU‑/EØSrett. Pensumlitteratur er Sejersted m.fl: "EØS‑rett". I sivilprosess er Hov: "Rettergang i sivile saker" pensum. Når det gjelder de nærmere enkeltheter om hvilke kapitler som er pensum i disse bøkene viser vi til pensumlisten. Vi har referanser til pensumlitteraturen i redegjørelsen av de enkelte spørsmål. Av relevant tilleggslitteratur nevnes Gulmann & Hagel Sørensen: "EU‑ret " 3. udgave, Nordby: "Fri bevegelighet av varer ‑ utviklingslinjer i EF‑domstolens praksis", Lov og Rett 1998 s. 67 flg., Jervell: "Utformingen av spørsmålsskrift til EFTA‑domstolen", Lov og Rett 1996 s. 435 flg. og Christiansen: "EF‑domstolens og Fellesskapets prosessrett".

II ‑ De prosessuelle spørsmål

Staten har prinsipalt påstått at sakes skal avvises. Oppgaven legger opp til at flere grunnlag skal drøftes.

1. Megling

Noen kand. vil muligens reise spørsmål ved om sakes bør avvises pga. at sakes ikke har vært innom forliksrådet. De kand. som tar opp dette spørsmålet bør gjøre det helt kort ved å vise til tvml. § 273 nr. 3.

2. Vernetingsspørsmålet

Rama, som har sitt hovedkontor i Tromsø, saksøkte staten ved Nord‑Troms herredsrett. Kand. bør raskt slå fast at søksmålet er anlagt ved feil verneting, idet statens har hjemting i Oslo, jf. tvml. § 21. Domstolens stedlige kompetanse er i utgangspunktet en absolutt prosessforutsetning. Staten har påstått sakes avvist. Det er ikke holdepunkter for å hevde at staten har vedtatt Nord‑Troms herredsrett som avtalt verneting, jf. tvml. § 36. Spørsmålet er nærmere omtalt av Hov på s. 112.

3. Ramas påstand

Rama har nedlagt påstand "om at åpningstidsloven og i hvertfall areal‑ og vareutvalgsbegrensningen er i strid med EØS‑avtalens bestemmelser om det frie varebytte." Rama har mao. krevd dom for at åpningstidsloven og den del av forskriften som har bestemmelser om areal‑ og vareutvalgsbegrensingen er i strid med EØS‑avtalen.

Ramas påstand er utformet som et traktatbruddssøksmål. Enkelte kand. vil muligens reise spørsmål om søksmålet av den grunn burde vært reist ved EFTA‑domstolen.

Kand. må kjenne til at traktatbruddssøksmål for EFTA‑domstolen bare kan reises av Overvåkningsorganet eller av stater, aldri av private parter, se "EØS‑rett" s. 109.

Oppgaven legger opp til at kand. bør drøfte om Rama har rettslig interesse i å få en slik dom, jf. tvml. § 54. I denne sammenheng er Rt. 1994 s. 1244 av interesse. For ordens skyld presiseres at dommen er så ny at den ikke er nevnt i Hov. Dommen er imidlertid så sentral at det må forventes at kand. kjenner den. Saken gjaldt blant i i ' annet spørsmålet om Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) art. 13, som fastsetter at den som mener sine rettigheter etter konvensjonen krenket, skal ha en "effektiv prøvingsrett ved en nasjonal myndighet", medfører en plikt for domstolen til å tillate fastsettelsessøksmål om spørsmålet om det er begått en konvensjonskrenkelse. Høyesterett besvarte dette benektende under henvisning til at det måtte være nok at spørsmålet ble drøftet i premissene til et erstatningssøksmål (dissens 3‑2). Det må være hevet over tvil at det samme må legges til grunn i relasjon til EØS‑avtalen, idet denne avtalen gir uttrykk for regler av et helt annet og mindre prinsipielt innhold enn EMK. Videre viser vi til en kjennelse inntatt i Rt. 1998 s. 87. Her uttalte Høyesteretts kjæremålsutvalg at domstolene ikke kan avgjøre den generelle gyldighet eller den abstrakte rekkevidde av en lovbestemmelse. Hva en rettsregel går ut på, må vurderes i forbindelse med en tvist om det aktuelle rettsforhold eller vedkommende rettighet. Det er heller ikke adgang til å få vurdert på generelt grunnlag om en rettsregel er i strid med en regel av høyere rang og heller ikke om en lov strider mot internasjonale konvensjoner Norge har ratifisert. Kjennelsen ble avsagt 15. januar 1998 og er gjengitt i hefte 2/98 Dette hefte ble ikke distribuert før etter eksamen, og det kan ikke forventes at kand. kjenner avgjørelsen.

Rama burde ha nedlagt påstand om at åpningstidsloven og den del av forskriften som omfatter areal og vareutvalgsbegrensningen er ugyldig. De kandidater som ser at påstanden bør formuleres på denne måten og drøfter dette i lys av forrangsprinsippet i EØS‑lovens § 2 må honoreres.

Spørsmålet er om Rama skal gis anledning til å rette feilen. Problemstillingen er drøftet av Hov på s. 142 og 381. Kand. bør finne frem til tvml. § 97 og slå fast at det etter denne bestemmelsen bør være adgang til å foreta en endring av påstanden i et tilfelle som dette, se Hov s. 381 nest siste avsnitt. Kand bør drøfte om Ramas uriktige formulerte påstand kan karakteriseres som en forsettlig feil. Etter vår oppfatning bør dette besvares benektende. Den gode kand. vil presisere at selv om tvml. bruker uttrykket "bør" har Høyesterett lagt til grunn at retten er forpliktet å tillate at feilen rettes. Kand. bør konkludere med at retten må gi Rama anledning til å omformulere påstanden.

4. Beslutningen om å forelegge saken for EFTA‑domstolen

Av dl. § 51 a første ledd annet punktum fremgår det at: "Rettens beslutning om at et tolkningsspørsmål skal eller ikke skal forelegges for EFTA‑domstolen, kan ikke angripes ved kjæremål eller anke". En del kand. vil antagelig nokså ukritisk legge til grunn at herredsrettens beslutning ikke kan påkjæres. Kand. som leser ordlyden uten å reflektere nærmere på spørsmålet vil lett lande på denne konklusjonen. En del av kand. vil muligens påpeke at EFTA‑domstolens tolkningsuttalelse kun er rådgivende for herredsretten, og at dette er et moment som taler for at det ikke kan anvendes rettsmidler mot herredsrettens beslutning.

Løsningen er at det kun er den skjønnsmessige side ved avgjørelsen ‑ dvs "kan" spørsmålet som ikke kan angripes ved kjæremål eller anke. Spørsmålet om vilkårene for å innhente uttalelse etter di. § 51 a, dvs. lovtolkningen, og herredsrettens saksbehandling kan overprøves av lagmannsretten. Dette standpunkt er lagt til grunn i to rettskrattige kjennelser avsagt av Borgarting lagmannsrett (4. juli 1996 sak nr 96‑00922 K og 14. oktober 1996 sak nr 96‑01708 K). Vi antar at mange kand. vil oppfatte dette spørsmålet som vanskelig. Såvidt vi kan se er spørsmålet ikke drøftet eksplisitt i noen del av pensum. Det kan selvsagt ikke forventes at kand. kjenner til underrettspraksis. De gode kand. vil muligens kunne resonnere seg frem til løsningen basert på sitt alminnelige kjennskap til hvilke sider ved en avgjørelse som kan angripes ved rettsmidler. For sensorene nevner vi at tilsvarende løsning er lagt til grunn i relasjon til en rekke andre bestemmelser i tvml, se Schei: bind I s. 103, 228, 317 og bind II s. 273, 275 og 386.

Kand. som kommer til at herredsrettens beslutning ikke kan påkjæres må drøfte realiteten i Ramas saksbehandlingsanførsel subsidiært. Kand. bør slå fast utgangspunktet: Det er herredsretten som bestemmer om spørsmål i det hele tatt skal stilles, og hvordan spørsmål skal utformes. Kand. som ser at formålet med foreleggelsesadgangen er at EFTA‑domstolen skal veilede herredsretten, ikke partene i hovedsaken, bør få uttelling. Etter ODA‑avtalens art. 34/dl. § 51 a er det aldri noen plikt til å forelegge spørsmål til EFTA‑domstolen, og svarene fra EFTA‑domstolen er ikke bindende for den nasjonale domstol. Selv om det kan anføres mange gode grunner for at herredsretten burde ha forespurt partene og senere samarbeidet om utformingen av spørsmålsskriftet, tilsier ovennevnte at herredsretten ikke har begått saksbehandlingsfeil ved å forelegge saken for EFTA‑domstolen uten å høre partene på forhånd.

Rama kan heller ikke få medhold i sin anførsel om at åpningstidsloven og forskriften er et så klart brudd på EØS‑avtalen, at det ikke er nødvendig å forelegge saken for EFTA‑domstolen til uttalelse. På bakgrunn av de anførsler Rama har gjort gjeldende må herredsretten to stillingen til tolkningen av EØS‑avtalens art. 11, jf. dl. § 51 a første ledd første punktum. Rettens skjønnsmessige vurdering om nødvendigheten av å innhente EFTA‑domstolens syn kan, som nevnt, ikke angripes ved kjæremål, jf. dl. § 51 a første ledd annet punktum.

Staten "bad" herredsretten om å omformulere spørsmålet. Vi antar at mange kand. vil tolke denne anførselen dithen at staten begjærte at herredsretten plikter å omformulere spørsmålet. Prosessuelt er det spørsmål om herredsretten overhodet har anledning til å omgjøre sin beslutning, jf. tvml. § 165 tredje ledd. Ettersom det gjelder en prosessledende beslutning hvor ingen ervervet rett er til hinder må herredsretten ha anledning til å omformulere spørsmålet. Hov omtaler omgjøringsadgangen på s. 471‑472. Et annet spørsmål er om herredsretten plikter å to begjæringen til følge. All den stund herredsretten står fritt til om den vil forelegge spørsmål til EFTA‑domstolen, er det nærliggende å slutte at herredsretten ikke plikter å to statens anmodning/begjæring til følge.

5. Behandlingen ved EFTA‑domstolen

Staten hevder at EFTA‑domstolen må avvise herredsrettens spørsmål slik det var formulert. Etter ODA‑avtalens art. 34 kan de nasjonale domstoler bare stille spørsmål om fortolkningen av EØS‑avtalen. Dl. § 51 a presiserer dette til å gjelde tolkningen av " .... Avtalen om det Europeiske økonomiske samarbeidsområde med protokoller, vedlegg og de rettsakter vedleggene omhandler.Dette innebærer at norske domstoler bare kan spørre om fortolkningen av de rettsregler som til enhver tid følger av EØS‑avtalen og dens vedlegg. En kan mao. ikke ‑ slik herredsretten har gjort ‑ spørre om en norsk lov eller forskrift er i strid med EØS‑avtalen. Kand. Bør mao. raskt slå fast at spørsmålet ikke er korrekt formulert.

Spørsmålet er så hvordan EFTA‑domstolen vil håndtere herredsrettens uriktige formulerte spørsmål. EFTA‑domstolen har tre muligheter. Den ene, og mest nærliggende, er at den vil be herredsretten om en klargjøring ved at herredsretten omformulerer spørsmålet. For det annet har EFTA‑domstolen en vid adgang til selv å omformulere spørsmålet. Den tredje, og minst nærliggende mulighet, er at EFTA‑domstolen avviser spørsmålet under henvisning til at spørsmålet innebærer at den vil måtte gå utover sin kompetanse. Kand. som viser at de er kjent med EF‑domstolens praksis og som kan si noe om hvorfor denne praksisen er relevant bør honoreres. EF‑domstolen har inntil nylig vært relativt restriktive med å avvise spørsmål fra de nasjonale domstolene. EF‑domstolen har likevel uttalt at avvisning kan bli resultatet der spørsmålet innebærer at den vil måtte gå utover sin kompetanse fordi den nasjonale domstol spør om nasjonale regler er i strid med EØS‑avtalen, jf. sak C‑1 67/94 Gomis mJI. samlingen 1995‑1 s. 1023. Det kan selvsagt ikke forventes at kand. kjenner til EFTA‑domstolens rettergangsordning. Spørsmålene er ikke eksplisitt drøftet i pensum. De er imidlertid tangert i "EØS‑rett" på s. 97 i relasjon til EF‑domstolen. Her som ellers må kand. bedømmes ut i hvilken grad de ser problemstillingen og hva de klarer å få ut av drøftelsen.

III ‑ De materielle spørsmål

1. Åpningstidsloven

Kand. bør se at oppgaven reiser spørsmål om åpningstidsloven er et tiltak med tilsvarende virkning som en kvantitativ Importrestriksjon i EØS‑avtalens art. 11 s forstand. Problemstillingen er grundig drøftet i "EØS‑rett" s. 227 fig.

En del kand. vil antagelig ta utgangspunkt i Dassonville‑formelen og senere avsagte dommer som gjelder restriksjoner på detaljhandel på søndager, se "EØS‑rett" s. 227‑229. Det er greit nok dersom kand. med dette illustrerer utviklingen i EF‑domstolens praksis frem mot den sentrale Keck‑dommen. Kand. bør imidlertid relativt raskt finne frem til Keck‑dommen. Denne saken er godt behandlet i pensum, se "EØS‑rett" s. 229‑230. Her uttalte EF‑domstolen at nasjonale bestemmelser som forbyr eller begrenser 'Visse former for salg" ikke lenger uten videre kunne anses som tiltak med tilsvarende virkning som kvantitative importrestriksjoner. Kand. som klarer å problematisere "bestemte former for salg" bør honoreres. I lys av Keck‑dommen bør kand. konkludere med at åpningstidsloven ‑ som legger restriksjoner på "lid og sled" ‑ går klar av forbudet i art. 11.

2.1 Begrensningene i forskriften

2.1 Bare norskproduserte varer

De spørsmål oppgaven reiser drøftes på s. 221 og 228 i "EØS‑rett". Av relevant rettspraksis viser vi til Buy Irish‑saken som er omtalt øverst på s. 228.

Kand. bør innledningsvis presisere at reglene om det frie varebytte i utgangspunktet bare omfatter varer som har opprinnelse i en EØS‑stat.

Kand. bør slå fast at bestemmelsen i forskriften er et klart eksempel på forskjellsbehandling av norske og utenlanske varer. Dette er mao. et tiltak som direkte regulerer import av varer, og som rammes av forbudet i art. 11.

Deretter bør kand. stille spørsmål om tiltaket likevel kan godtas mod hjemmel i art. 13 eller den domstolskapte (EF‑domstolen) lære om "allmenne hensyn".

Begrunnelsen for denne importrestriksjonen er at "Senterpartiet satte dette som vilkår for å akseptere kompromisset".

På bakgrunn av EF‑ og EFTA‑domstolens praksis bør kand. raskt komme from til at det er klart at nasjonaløkonomiske hensyn ‑ in casu formodentlig nasjonale landbrukshensyn ‑ ikke kan begrunne unntak fra prinsippet om fritt varebytte. Et slikt hensyn faller utenfor den uttømmende oppregningen i art. 13.

Kand. bør fastslå at denne begrensningen heller ikke kan rettferdiggjøres etter den ulovfestede lære om allmenne hensyn fordi den pr. definisjon er diskriminerende overfor importerte varer, se "EØS‑rett" s. 233.

2.2 Kun mineralvann på returflasker

Kand. som innledningsvis sier noe fornuftig om hvilke varetyper som omfattes av reglene om det frie varebytte må honoreres. Det er her tilstrekkelig å peke på at de fleste typer industriprodukter og bearbeidede landbruksprodukter er omfattet. Se nærmere om disse spørsmål i "EØS‑rett" s. 221. Kand. bør få fram at denne begrensningen går under det som er omtalt som nasjonale produktkrav, jf. EØS‑rett s. 228. Kand. forventes å kunne redegjøre for Cassis de Dijon‑saken, hvor EF‑domstolen slo fast "at forskjeller i medlemstatenes lovgivning mod hensyn til hvilke produkter som kan omsettes på det nasjonale marked, utgjør handelshindringer i EF art. 30s forstand". (Sitat fra "EØS‑rett" s. 228.) Det er et pluss om kand, får fram at en bestemmelse som dette, som både omfatter innenlanske‑ og importerte varer, kan virke importhindrende.

Kand. bør deretter drøfte art. 13 og raskt slå fast at miljøhensyn ikke er med i den uttømmende oppregningen.

Spørsmålet er om begrensningen kan opprettholdes i relasjon til læren om "allmenne hensyn". Problemstillingen er hentet fra den såkalte "flaskepantsaken" (Kommisjonen mot Danmark) sak 302/86 samlingen 1988 s. 4607, "EØS‑rett" note 89, på s. 233. Danmark hadde regler om at øl‑ og mineralvannflasker skulle godkjennes av myndighetene. Kommisjonen hevdet at dette var en ulovlig handelshindring. EF‑domstolen kom til at det danske system, som kun hadde godkjent et mindre antall flasketyper, var i strid med reglene om det frie varebytte. EF‑domstolen fant imidlertid at det danske returpantesystemet var rettferdiggjort av miljøhensyn. Begrunnelsen var at returpantesystemet ikke ville kunne fungere uten en godkjennelsesordning. Domstolen foretok en vurdering av forholdet mellom godkjennelsesordningen og miljøhensynet, og kom til at det ville være i strid med reglene om det frie varebytte dersom en Importør ikke kunne importere drikkevarer på originalflasker såfremt importøren selv sikret et effektivt retursystem for ikke godkjent emballasje.

Etter vår oppfatning bør kand. ha kjennskap til at EF‑domstolen har godtatt miljøhensyn som et relevant "allment hensyn". Det bør videre kreves at kand. får frem at dette forutsetter at importerte og Innenlanske varer behandles etter de samme kriterier, hvilket er tilfelle her. Videre bør kand. redegjøre for proporsjonalitetsprinsippet, dvs. om miljøhensynet kunne vært ivaretatt på en måte som ville fått mindre konsekvenser for det frie varebytte. Faktum er imidlertid for snaut til at det kan kreves noe mer enn at kand. peker på problemstillingen.

IV ‑ Vurdering

Utkastet til sensorveiledning er skrevet uten at vi har hatt anledning til å lese noen besvarelser. Det er derfor vanskelig å si noe sikkert om hvilke krav som bør stilles. Oppgaven reiser en rekke spørsmål med varierende vanskelighetsgrad. Noen av de prosessuelle spørsmål vil nok falle vanskelig. Dette gjelder f eks utformingen av Ramas påstand, kjæremålsadgangen i dl. § 51 a og saksbehandlingen i EFTA‑domstolen. Disse spørsmålene er nokså perifert behandlet i pensum. Børge Benum har i en samtale med gjennomgående sensor Stein Husby fått bekreftet at svært få ‑ om noen ‑ kand. har drøftet de nevnte problemstillinger. Vi har forstått det slik at Stein Husby vil skrive et tillegg til veiledningen om bedømmelsen av kand. prestasjoner knyttet til disse spørsmål. De materielle spørsmålene gjelder sentrale spørsmål i pensum, og kravene bør stilles deretter. For å få laud bør kand. ha sett de fleste sentrale problemstillinger og drøftet disse på en forstandig måte. Da ingen av oss deltar i sensuren er det ønskelig med tilbakemeldinger på veiledningen fra sensorene.

Oslo, 18. mai 1998

Del II

I. Anken over saksbehandlingen vedrørende tiltalens post I og. post II:

I tilknytning til domfellelsen vedrørende strl. § 162 ‑ grov narkotikaovertredelse ‑ ankes det over saksbehandlingen, idet det gjøres gjeldende at det straffbare forhold på dette punkt ikke var tilstrekkelig individualisert i tiltalebeslutningen for herredsretten.

Det er videre i ankeerklæringen gjort gjeldende at denne del av saken skulle vært avvist.

Jeg skal knytte noen kommentarer til anførslene og i kronologisk rekkefølge:

A) Ad kravet om individualisering av det straffbare forhold: Det fremgår av strpl. § 252 nr. 4 at tiltalebeslutningen skal inneholde "en kort, men så vidt mulig nøyaktig beskrivelse av det forhold tiltalen gjelder, med opplysning om tid og sted."

Videre fastslår EMK artikkel 6 (3) bokstav a at enhver som blir siktet for en straffbar handling skal ha blant annet følgende minimumsrettighet: "Å bli underrettet straks, i et språk han forstår og i enkeltheter, om innholdet i og grunnen til siktelsen mot ham." Kravet i strpl. § 252 nr. 4 om å beskrive faktum har flere formål:

Den skal for det første individualisere det straffbare forhold. Dernest skal individualiseringen gi domstolen materiale til å kontrollere lovanvendelsen. Et tredje formål ved den faktiske beskrivelse er at den skal være til hjelp for tiltalte under forberedelsen av hans forsvar. For å forsvare seg er det viktig for ham å vite så nøyaktig som mulig hva påtalemyndigheten vil legge ham til last.

I foreliggende sak er gjerningsbeskrivelsen i tiltalebeslutningen beskrevet som et sammenhengende (eller fortsatt) straffbart forhold for hele perioden fra november 1995 til februar 1997. Spørsmålet er således om den beskrivelse som er gitt er tilfredsstillende. Dette spørsmål er blant annet behandlet hos Andenæs, Norsk Straffeprosess I s. 280.

En meget kjent rettsavgjørelse om fortsatt forgåelse er den såkalte "øl‑dom" fra Narvik, Rt. 1940 s. 25. Tre pensjonatverter kom her under straffeforfølgning for årene 1937, 1938 og 1939 ved forskjellige anledninger å ha solgt henholdsvis ca. 37000, ca. 9000 og ca. 6000 halve flasker bokkøl og bayerøl til utallige personer i Narvik. Under prosedyren for Høyesterett gjorde forsvareren gjeldende at de forskjellige salg ikke var tilstrekkelig individualisert. Denne innvending ble ikke tatt til følge i Høyesterett. Førstvoterende fremholdt at "når det som her gjelder tiltale for en gjennom flere år drevet sammenhengende salgsvirksomhet ..... kan ikke kreves at hvert enkelt salg eller endel av den skulle vært nærmere angitt i tiltalebeslutningen. Skulle det forlanges at tiltalebeslutningen i slike tilfelle inneholder faktiske opplysninger som individualiserer de enkelte salg, eller i alle fall endel av dem, ville dette være ensbetydende med at en bevislig ulovlig salgsvirksomhet blir straffri."

Hvis de forskjellige handlinger må betraktes som selvstendige forbrytelser, må de derimot individualiseres i den utstrekning det er mulig, jfr. Rt. 1992 s. 445 (Høgda‑saken).

Svein Høgda var satt under tiltale blant annet for overtredelse av strl. § 390 a ‑ skremmende og plagsomme telefonoppringninger. Telefonsamtalene gjaldt oppskakende og usanne opplysninger om dødsfall m.v. innen familie eller nære slektninger og hvor han utga seg for å være fra politiet. Det kunne muligens dreie seg om 150‑170 oppringninger, men bare 6 var spesifisert i tiltalen. Byretten la til grunn at det forelå et fortsatt straffbart forhold, hvilket ble beskrevet gjennom 6 konkrete eksempler med konkret angivelse av tid, sted og fornærmede m.v.

Domfeltes forsvarer gjorde for Høyesterett gjeldende at det var fullt mulig å individualisere alle de lovovertredelser det var spørsmål om. Forsvareren påstod ikke dommen opphevet, men at den kunne bli stående for de 6 konkretiserte lovovertredelser.

Førstvoterende uttalte:

"Lovens regel er at den enkelte straffbare handling skal individualiseres i tiltalen slik som nærmere angitt i strpl. § 252 ‑og tilsvarende etter den tidligere straffeprosesslov. Saken her gjelder et stort antall straffbare handlinger som er nær beslektet i karakter og som er begått i løpet av ca. 1 1/2 måned. Disse handlinger retter seg mot forskjellige fornærmede. Det er den alminnelige regel at det anses å foreligge ett straffbart forhold for hver enkelt fornærmet selv om krenkelsene er likeartet i karakter. Dette er kanskje likevel ikke et hinder for at man etter omstendighetene kan anse krenkelser mot flere fornærmede som ett fortsatt straffbart forhold. Praktiske hensyn kan tale sterkt for dette, og vil kunne veie vel så tungt som rent logiske synsmåter. Men hensynet til en praktikabel straffeforfølgning må her avveies mot hensynet til rettssikkerhet for de tiltalte. Ved denne avveiningen må hele tiden tas gyldig hensyn til lovens regel i § 252.

I vår sak viser en oversiktsrapport at påtalemyndigheten kjenner de enkelte telefonhenvendelser med tidsangivelse, hvem som ble oppringt og hva den falske meldingen gikk ut på. En individualisering med bevisførsel om de enkelte straffbare handlinger ville således være mulig. Men dette ville måtte være meget tidkrevende all den stund domfelte ikke har erkjent forholdene. Påtalemyndigheten kunne imidlertid ‑ uten særlig skade for rettshåndhevelsen ‑ ha valgt å begrense forfølgningen til et overkommelig antall av de groveste tilfellene, og la de øvrige ligge. Å begrense individualiseringen til bare 6 av omlag 150 tilfeller, med sparsom bevisførsel vedrørende de uspesifiserte, som er tatt med på lasset, finner jeg vanskelig å akseptere som tilfredsstillende utfra de prinsipper vår rettspleie bygger på. Jeg må derfor gi domfelte medhold på dette punkt. For de 6 nærmere beskrevne forhold kan dommen bli stående, noe også aktor

har sagt seg enig i ......................... "

I Rt. 1983 s. 1357 ble en lensmann tiltalt for grovt underslag av penger som hadde vært betrodd ham i forbindelse med en lang rekke oppdrag, og som hadde vært innsatt på en samlekonto for lensmannens oppdrag og private bruk. Det ble her akseptert at beskrivelsen i tiltalebeslutningen var gitt en generell form. Høyesterett fant at det ikke ville være mulig å gi en beskrivelse av hver enkelt rettsstridig disposisjon, det var nødvendig å gi en beskrivelse av den samlede virksomhet for å få klarlagt at tiltaltes handlemåte ble rammet av lovens beskrivelse, se s. 1360.

I Rt. 1993 s. 1009 ble det godtatt at en omfattende og langvarig helerivirksomhet ble ansett som ett sammenhengende forhold. Det ville ‑ sa retten ‑ ha vært en praktisk umulighet å behandle hver enkelt helerihandling for seg.

I foreliggende sak har også retten domfelt tiltalte for fortsatt straffbar virksomhet ‑ og ikke 4 handlinger av likeartet realkonkurrens. Spredningen på de 4 tilfeller er 24. januar 1996, 17. juli s.å., august s.å. og 1. januar 1997.

Etter praksis er formentlig individualiseringen tilstrekkelig, men det kan reises spørsmål om forholdet er å betrakte som et fortsatt straffbart forhold, jfr. avgjørelsen i Rt. 1923 s. 609 ("Gauke‑dommen"). Saken gjaldt 5 salg til 4 forskjellige personer til forskjellige tider ‑ gjennom ett års tid ‑ dels av brennevin, dels av vin og dels av begge deler. Her fant man at virksomheten ikke hadde den utstrekning og den stadighet at en fortsatt forgåelse kunne sies å foreligge.

I nærværende sak er det imidlertid ikke anket over lovanvendelsen på dette punkt, hvilket etter mitt skjønn hadde vært nærliggende.

(På en annen side vil tiltalte i foreliggende sak være best tjent med at forholdet anses som en fortsatt forbrytelse, idet hele forholdet nå er rettskraftig avgjort. Det kan da ikke bli tale om i en senere sak å få avgjort andre sider av den fortsatte forbrytelse enn den som var fremme ved sakens pådømmelse, se bemerkninger om dette i Rt. 1966 s. 1350, Rt. 1970 s. 533 og Rt. 1971 s. 65. Er det derimot pådømt forhold i likeartet realkonkurrens, vil det være adgang i senere sak å ta opp andre handlinger av tilsvarende slag som måtte være begått.)

Jeg kan heller ikke se at det på foreliggende punkt foreligger noen diskrepans mellom strpl. § 252 nr. 4 og EMK artikkel 6.3 (a) .

I Andenæs l.c. s. 281 er det i en fotnote vist til Aall 1993 s. 389‑392. Dette er det stensilerte manuskript som ble fremlagt i tilknytning til Aalls doktordisputas. I den senere trykte avhandlingen Rettergang og menneskerettigheter, 1995, er spørsmålet behandlet på s. 344‑345.

Aall fremholder at nevnte bestemmelse i EMK krever at man ved fortsatt forbrytelse utformer beskrivelsen av forholdene mest mulig konkret med hensyn til handlingens kjennemerke og tid og sted for forøvelsen, slik at anklagere ikke overrumples. På den måten gis forsvaret en reell mulighet til å forsvare seg mot anklagen for forhold som vil kunne bli lagt til grunn i dommen. Aall fremholder videre at det ikke alltid vil være mulig eller ønskelig å etterkomme kravet til individualisering av det enkelte forhold. Særlig gjelder dette hvor det er spørsmål om et stort antall enkelthandlinger som henger meget nøye sammen, slik tilfellet f.eks. kan være ved ulovlig salg av brennevin eller narkotika over et tidsrom. Da bør det være tilstrekkelig å angi det straffbare forhold ved tidsrom, sted og kvantum. Aall viser til Andenæs' fremstilling og uttaler:

"Etter norsk rett kan anklager dømmes for andre handlinger enn dem han uttrykkelig har fått varsel om i anklageskriftet, hvis det foreligger tilstrekkelig tids‑, steds‑ og forsettsammenheng. Som hovedregel vil dette være i samsvar med konvensjonskravene.

B) Hvilken virkning har det at individualiseringen i tiltalebeslutninqen ikke er tilfredsstillende:

I ankeerklæringen er det gjort gjeldende at saken skulle vært avvist for såvidt gjelder nevnte tiltalepost. Det fremgår ikke av oppgaveteksten om spørsmålet var oppe under behandlingen i herredsretten. I så fall skulle retten ha gitt påtalemyndigheten adgang til å avhjelpe feil som kan rettes opp, og herunder innrømme nødvendig utsettelse, jfr. strpl. § 285 annet ledd, jfr. Rt. 1956 s. 818.

Blir feilen ikke rettet under behandlingen i herredsretten, må avvisning skje, jfr. strpl. § 272 og § 285.

I foreliggende sak synes situasjonen å være at herredsretten har oversett feilen ved tiltalebeslutningen og avsier dom på grunnlag av den mangelfulle tiltalebeslutning. Man står da overfor en feil ved saksbehandlingen som kan føre til opphevelse når dommen påankes til lagmannsrett. Poenget er at det i ankeinstansen ikke vil være holdbart å påstå avvisning.

Videre er det verd å merke seg at spørsmålet om opphevelse reguleres av strpl. § 343 første ledd, slik at feilen bare skal komme i betraktning når det antas at den kan ha innvirket på dommens innhold, jfr. Andenæs l.c. s. 288.

Dette vil normalt ikke være tilfelle om det bare er gjort feil i tiltalebeslutningen vedrørende beskrivelsen av det faktiske forhold ‑ det vil som regel være liten grunn til å tro at feilen har spilt noen rolle for utfallet av saken hvis saksbehandlingen ellers har vært tilfredsstillende. Som fremholdt av Andenæs kan imidlertid en feil eller uklarhet ved tiltalebeslutningen trekke etter seg tilsvarende feil eller uklarhet i rettens domsgrunner eller i spørsmålsstillingen til lagretten i en ankesak. (Det er i så fall denne feil ved den senere saksbehandling som er avgjørende, ikke den opprinnelige feil ved tiltalebeslutningen).

I foreliggende sak har herredsretten domfelt Didrik As etter de tre forhold som er spesifisert i tiltalebeslutningen med tillegg av ytterligere ett forhold begått i august 1996. Det er således liten grunn til å tro at manglende individualisering har innvirket på dommen, og anken vedrørende saksbehandlingen på dette punkt må derfor forkastes.

II. Ad anken over saksbehandlingen i tilknytning til tiltalens post vedrørende strl. § 229, jfr. § 232.

1. Spørsmålet om Kjell Lilleviks forklaringsplikt.

Det er bare siktedes nærmeste som kan kreve seg fritatt for vitneplikt. Kjell er fornærmedes sønn og i utgangspunktet hjemler loven ingen fritaksrett for den fornærmedes pårørende, jfr. Skeie, Den norske straffeprosess I s.177. I foreliggende tilfelle er imidlertid fornærmede samboer med siktede. Strpl. § 122 annet ledd fastslår at personer som lever sammen i et ekteskapslignende forhold likestilles med ektefelle m.h.t. forklaringsplikten, jfr. strpl. § 122 første ledd. Dette innebærer at samboer og bl.a. "like nær besvogrede" er fritatt for vitneplikt. I begrepet "like nær besvogrede" ligger at ektefellens (samboerens) slektninger i opp ‑eller nedstigende linje blir fritatt, jfr. Salomonsen, Den norske straffeproceslov med kommentar, 2.utg. 1925, I s.181 og Bjercke/Keiserud, Straffeprosessloven, 2.utg. 1996, bind I s.381. Salomonsen har for øvrig redegjort nærmere for tolkningen av strpl. § 176 fra loven av 1887 og begrepet "like nær besvogrede" i Nordisk Tidsskrift for Strafferett 1914 s.219 flg.

For øvrig foranlediger ikke faktum noen nærmere drøftelse av "personer som lever i et ekteskapslignende forhold", jfr. Rt.1985 s.375. I vårt tilfelle må en legge til grunn at siktede og fornærmede er samboere, slik at Kjell går klar av forklaringsplikten. Den fakultative adgang for retten til fritak fra vitneplikten for fosterbarn er ikke aktuell i vårt saksforhold.

I den anbefalte litteratur, jfr. Andenæs I s.200‑201 er det ikke gitt noen nærmere fortolkning av innholdet i strpl. § 122 første ledd, slik at fastleggingen av "like nær besvogrede" ikke er lett for studentene. Her kan man ‑etter min mening ‑ ikke forvente meget.

Det er videre slik at Kjell ‑ mens han oppholder seg i USA ‑ ikke har møteplikt for lagmannsretten, jfr. strpl. § 109 første og annet ledd. Retten kan imidlertid i henhold til samme bestemmelses tredje ledd utvide møteplikten når den finner det påkrevet.

2. Betydningen av at Kjell ikke er gjort kjent med sin rett til å nekte å avgi forklaring for politiet.

Den som står i et slikt forhold til siktede at han ikke har forklaringsplikt, skal under politiavhør uttrykkelig gjøres oppmerksom på at han har rett til å nekte å avgi forklaring, jfr. strpl. § 235. (For forklaring under hovedforhandling, jfr. strpl. § 127 første ledd.)

Ovenfor er det konkludert med at Kjell har fritakelsesrett. Det springende punkt er da hvilken betydning det har at han ikke er kjent med sin rett etter strpl. § 122 annet ledd. Spørsmålet om en forklaring fra en av siktedes nære pårørende kan leses opp under hovedforhandlingen når vitnet er avhørt uten å være gjort oppmerksom på fritakelsesretten, har vært diskutert i juridisk teori. Salomonsen, Den norske straffeproceslov med kommentar I, andre utgave 1925, s.408‑410 mener at forklaringen må kunne leses opp. Salomonsen mener at grunnen til fritakelsesretten er at vitnet ikke skal settes på den samvittighetsprøve som det kan være for ham å forklare seg om nære pårørendes forhold. Når forklaringen allerede er avgitt, er det ikke tale om noen slik samvittighetstvang, og det vil ikke være rimelig at vitnet kunne holde skjult for domstolen viktige opplysninger som finnes i dokumentene. Skeie, Den norske straffeprosess I 1939 s.96, jfr. s.201‑203 peker på at en opplesning vil kunne bli en varig lidelse for vitnet ved at det gjennom sin forklaring har "ødelagt en slektnings liv". Skeie konkluderer derfor med at opplesning ikke bør tillates. Andenæs l.c. I s.201 og s.244 mener at Salomonsen ser fritakelsesretten under en altfor snever synsvinkel. Andenæs mener også at praksis går i den retning som Skeie har skissert, "selv om han ikke har noe klart prejudikat" (Rt.1954 s.573 og Rt.1987 s.1318).

I Rt.1996 s.222 har spørsmålet fått sin avklaring. Det fremgår av strpl. § 127 første ledd, jfr. for politiavhørs vedkommende § 235, at den som står i slikt forhold til siktede som nevnt i § 122 første eller annet ledd, uttrykkelig skal gjøres oppmerksom på at han har rett til å nekte å avgi forklaring. Er dette forsømt, er det en rettergangsfeil som bør føre til opphevelse av dommen, hvilket skjedde i avgjørelsen i 1996. Opphevelsen vil kun måtte omfatte de tiltalepunkt som vitnets forklaring relateres til, jfr. strpl. § 343 første ledd.

3. Spørsmålet om opplesning av Kjells politiforklaring.

Dette må drøftes subsidiært, under den forutsetning at Kjell har vitneplikt.

Strpl. § 296 første ledd fastslår bevisumiddelbarhetsprinsippet når det gjelder vitner. Når det gjelder adgangen til opplesning, utfylles prinsippbestemmelsen blant annet av strpl. § 297, som regulerer adgangen til opplesning av forklaringer fra et vitne som ikke møter under hovedforhandlingen. Forklaring kan bare leses opp såfremt muntlig avhør ikke er mulig eller ville medføre uforholdsmessig ulempe eller utgift. Det er på det rene at vitnet ikke har møteplikt for lagmannsretten. I et slikt tilfelle vil det normale utgangspunkt være at vitnets forklaring sikres ved bevisopptak etter strpl. § 270 ‑ om nødvendig i utlandet. I et slikt tilfelle vil tiltalte være bistått gjennom forsvarer ved bevisopptaket, jfr. strpl. § 100 nr. 1, jfr. Rt. 1985 s. 1258.

Spørsmålet om opplesning av tidligere politiforklaring er behandlet hos Andenæs l.c. s. 338‑339.

Ved avgjørelsen av om en ulempe eller utgift vil være uforholdsmessig, må man to hensyn både til sakens alvor og bevisets betydning. Det spiller også en rolle hvor betryggende den tidligere forklaring er opptatt. Det er forskjell på et politiavhør og et rettslig bevisopptak. Bestemmelsen i § 297 om opplesning av tidligere forklaringer må sees i sammenheng med reglene i EMK om den siktedes minimumsrettigheter i prosessen (artikkel 6 nr. 1 og nr. 3 bokstav d). Etter nr. 3 d har den anklagede rett til å avhøre eller la avhøre (gjennom sin forsvarer) . vitner som påberopes mot ham. Det er det kontradiktoriske prinsipp som er satt på spissen. Slik adgang til eksaminasjon vil det i alminnelighet ikke være ved et politiavhør. Tatt etter ordlyden skulle bestemmelsen innebære et generelt forbud mot å lese opp politiforklaringer av et vitne som ikke møter under hovedforhandlingen. Menneskerettighetsdomstolen har imidlertid foretatt en innskrenkende tolkning av bestemmelsen og sett den som et utslag av den alminnelige regel i artikkel 6 nr. 1 om at anklagede har krav på en fair trial. Om opplesningen er i strid med konvensjonens regler, beror derfor på en konkret vurdering i den enkelte sak. Avgjørende er om forklaringen vil være det hovedsakelige bevis, jfr. Rt. 1990 s. 1221, Rt. 1991 s. 333.

Ved avgjørelsen i Rt. 1990 s. 312 uttalte førstvoterende:

"Hvis det dreier seg om helt sentrale vitner som det er mulig å føre for den dømmende rett, må hensynet til tiltaltes rettssikkerhet regelmessig s1å igjennom i forhold til utgifter og ulemper ved en utsettelse av saken.'

Når det gjelder den konkrete vurdering, er det neppe tvilsomt at Kjells vitneforklaring står sentralt i bildet, selv om hans mor ble funnet bevisstløs med påviselige skader. Forklaringen står sentralt m.h.t. hvem som er gjerningsmannen. Dette taler for at anken på dette punkt må føre frem.og dommen med hovedforhandling oppheves for så vidt Didrik As er domfelt etter strl. § 229, jfr. § 232, jfr. strpl. § 347.

4. Spørsmålet om tidspunktet for rettens beslutning om å tillate opplesning av politiforklaringen.

Drøftelsen her blir subsidiær i forhold til foregående, slik at dette blir relevant hvis opplesning aksepteres.

Det fremgår av oppgaveteksten at retten innledningsvis under bevisførselen traff beslutning om opplesning i medhold av strpl. § 297, da det ble klart at Kjell ikke møtte.

Det må være åpenbart at retten her har begått en saksbehandlingsfeil. Som nevnt ovenfor under 3 vil vilkåret for opplesning være om domfellelsen hovedsakelig må bygge på vedkommende vitneforklaring. Det korrekte må derfor være å gjennomføre den øvrige bevisførsel for å se hva som her fremkommer, og deretter vurdere om det bør tillates opplesning av Kjells politiforklaring. Spørsmålet om opplesning må avgjøres etter situasjonen slik som den er under hovedforhandlingen.

Ankedomstolen må foreta en etterfølgende vurdering av det hele. Etter mitt skjønn må forsvarerens anførsel på dette punkt lede til opphevelse vedrørende domfellelsen for overtredelse av strl. § 229, jfr. § 232, jfr. strpl. § 347.

III. Spørsmål under ankeforhandlinqen ilagmannsretten.

1. Spørsmålet om lovanvendelsesanken i tilknytning til overtredelse av strl. § 257, 1fr. § 258.

Forsvareren tok opp spørsmålet om uriktig lovanvendelse i tilknytning til domfellelsen vedrørende tiltalens post III under ankeforhandlingen ‑ med andre ord utenom ankeerklæringen. Strpl. § 342 annet ledd fastslår at uansett ankegrunn kan retten likevel etter annet ledds nr. 1 prøve om straffelovgivningen er riktig anvendt, jfr. Andenæs, Norsk Straffeprosess II s. 81. I begrepet prøvning av straffelovgivningen ligger det også korrekt lovanvendelse.

Strpl. § 314 første ledd nr.l taler om gjenstand for anken. Ankeerklæringen må nevne om anken gjelder hele dommen eller bare enkelte tiltaleposter. Strpl. § 314 første ledd nr.2 og 3 taler om de forskjellige ankegrunner. I foreliggende tilfelle er domfellelsen vedrørende tiltalens post III ikke medtatt i ankeerklæringen, og således står man overfor en ny ankegjentand. Ankedomstolen har ikke bare adgang til å gå utenfor ankegrunnen, men også en viss adgang til å gripe inn overfor andre deler av dommen enn den som er gjort til gjenstand for anken, jfr. strpl. § 342 tredje ledd. Jfr. her Andenæs II s.82/83. Poenget i nærværende saksforhold er at ankedomstolen bare kan gå utenfor ankegjenstanden til gunst for siktede når den feil ankedomstolen har funnet ‑ enten dette er innenfor eller utenfor de påberopte ankegrunnene ‑ har hatt betydning også utenfor ankegjenstanden. Det må være helt klart at den feil som påberopes ‑ uriktig lovanvendelse ‑ bare relateres til tiltalens post III, og således står man ikke overfor samme feil som har betydning for flere deler av dommen.

Det er således åpenbart at lagmannsretten ikke har kompetanse til å prøve dette materielle spørsmål. Dette må imidlertid drøftes subsidiært.

Det fremgår ikke av oppgaveteksten hvilken påstand forsvareren nedlegger på dette punkt i den subsidiære drøftelse, men dersom lovanvendelsesanken fører frem, kan lagmannsretten avsi ny frifinnende dom for dette punkts vedkommende, i og med at det dreier seg om lovanvendelsen i tilknytning til skyldspørsmålet, jfr. strpl. § 345.

2. Det materielle spørsmål ‑ korrekt lovanvendelse vedrørende strl. § 257, jfr. § 258 ?

Det kan innledningsvis nevnes at spørsmålet om straffbar medvirkning er behandlet hos Andenæs, Alminnelig strafferett 4. utgave s. 298 flg. Han behandler også medvirkningsspørsmål i artikkelen "Av medvirkningslæren i norsk rett" i TfR 1940 s. 237 flg. Videre finnes stoff om emnet i G. Astrup Hoel, "Delagtighet i forbrydelser. Et sort blad av den norske kriminalret (Oslo 1941)". Spørsmål vedrørende medvirkning er også drøftet hos Husabø i hans doktoravhandling, "Rett til sjølvalt livsavslutning ? " s. 216‑225.

Videre fastslås at om medvirkningen er fysisk eller psykisk ‑ eller om den skjer før eller samtidig med hovedmannens handling ‑ er likegyldig. Forsvarerens anførsler på dette punkt kan oppsummeres slik.

1. Handlingene var av en slik art at de(n) falt utenfor det loven rammer som straffbar medvirkning.

2. Under enhver omstendighet må det bli frifinnelse, da sekken ikke ble brukt og dertil var uegnet til formålet.

3. Den "generelle lærdom" som As hadde gitt Motbør vedrørende hurtig og effektiv åpning av dørlåser kan ikke være tilstrekkelig til å begrunne et medvirkningsansvar.

Jeg skal knytte følgende bemerkning til ovenstående:

Et poeng i oppgaven vil være grensen mellom fysisk og psykisk medvirkning ‑ et spørsmål som er stemoderlig behandlet i norsk rett.

Ad tipset om disponent Storeviks frimerkesamling. Det er på det rene at Didrik As hadde tipset Motbør om frimerkesamlingen og gitt uttrykk for at dette ville være "lett bytte".

Det er neppe tvilsomt at dette er anstiftelse ‑ og således psykisk medvirkning. Anstiftelsen må også sies å stå i et medvirkende årsaksforhold til handlingen. Ad utlån av ryggsekken. Overlevering av ryggsekken kan sees som forsøk Då medvirkning til grovt tyveri (forsøk på fysisk medvirkning). Ved psykisk medvirkning slik at det til eks. gis et råd fritas ikke rådgiveren om rådet ikke følges eller at gjerningsmannen faktisk kunne vært bedre hjulpet uten rådet, jfr. Andenæs l.c. s. 298. I en slik situasjon vil tilskynderen bli domfelt for medvirkning til fullbyrdet grovt tyveri. Spørsmålet er så om situasjonen er den samme når hovedmannen ved fysisk medvirkning ikke benytter den gjenstand som overleveres. Antagelig vil det da kun være forsøk på medvirkning.

På dette punkt får man "finspørsmålet" om grensen mellom fysisk og psykisk medvirkning. Overlevering av ryggsekken kan vel også kunne sees som en tilskyndelse til handlingen.

I tilfelle hvor det såvel foreligger medvirkning og forsøk på samme, vil forsøket bli ansett som en del av den fullbyrdede handling, se Rt. 1980 s. 1021.

Ad den "generelle lærdom" vedrørende‑åpning av dørlåser Dette vil ‑ i tilfelle medvirkning ‑ også være psykisk medvirkning. Det må innledningsvis fastslås at slik "opplæring" kan være straffbar medvirkning. Jeg mener imidlertid i foreliggende sak at dette er for generelt og at det ikke kan sies å stå i noe medvirkende årsaksforhold til den aktuelle straffbare handling.

Selv om man objektivt sett skulle konkludere med psykisk medvirkning i et tilfelle som det foreliggende, vil straffansvar måtte ekskluderes på subjektivt grunnlag, idet innbruddstyveriet ikke er individualisert i medvirkerens forsett på det tidspunkt "opplæringen" gis.

All den stund det foreligger anstiftelse (og tilskyndelse) til det grove tyveriet, må konklusjonen bli at anken forkastes.

Subsidiært ‑ dersom det ikke hadde foreligget psykisk medvirkning ‑ kan lagmannsretten for dette forholds vedkommende avsi ny dom og domfelle for forsøk på grovt tyveri, jfr. strpl. § 345. (Det siste prosessuelle spørsmål er ikke reist i oppgaven, men blir nødvendigvis konsekvensen av løsningen av det materielle spørsmål).

Oppgaven er samlet sett blitt ganske omfangsrik, med mange spørsmål.

Problemstillingene i del I er ikke lett, og for mange kandidater blir flere av disse "hengende" i et vakum ‑ uten at kandidaten greier å sette det hele inn i en juridisk ramme i forhold til den sak som står for domstolen. Flere av problemstillingene i del II faller vanskelig for mange kandidater. Vanskelighetsgraden bør bevirke at man ikke blir for streng i sine vurderinger, og en bør være tilbakeholdende med strykkarakter.

Jeg antar at de to delene er omtrent jevnbyrdige hva angår omfang. Del I inneholder nok vanskeligere problemstillinger enn del II.

Det er vanskelig å angi noe nærmere om karakterfastettelsen.. Det kan ikke oppstilles eksakte angivelser for hva det skal trekkes for og i tilfelle hvor meget. Karakterfastsettelsen må nødvendigvis bli noe skjønnsmessig, hvor sensorene i en totalvurdering ser hen til sterke og svake sider samt feil og mangler.

Vedlegg.

I Tromsø er det gitt en egen del I, med problemstillinger innen sivilprosess og EØS‑rett. Veiledningsforfatterne har imidlertid ikke hatt gjennomgående sensur, slik at det er behov for en kort orientering for kommisjonssensorene i Tromsø hvordan denne del har falt hos kandidatene.

Forbausende få kandidater får noe særlig ut av spørsmålet om det kan gies dom for den nedlagte påstand, jfr. tvml. § 54. I veiledningen er det gitt uttrykk for at kandidatene må forvente å kjenne problemstillingen i "Kvinnefengselsaken" i Rt. 1994 s. 1244. Det er faktisk bare noen få som er oppmerksom på at man ikke kan få dom for konvensjonsbrudd, men at dette må prøves prejudisielt i et erstatningssøksmål. Det er stort sett "Burhøns" I og II som nevnes, jfr. Rt. 1984 s. 1488 og Rt. 1987 s. 538.

Jeg er videre av den formening at veiledningen er "for streng" mot kandidatene når det gjelder hva som kan forventes behandlet i tilknytning til kjæremålet. Det er særlig fremholdt at det må trekkes klart hvis man ikke ser at feil ved saksbehandlingen kan prøves av lagmannsretten. Pensumdekningen på dette punkt er imidlertid slik at man ‑ etter min mening ‑ ikke kan forvente at man ser dette poeng.

De "rene" EØS‑spørsmål er sentrale emner, og her får de fleste til noe. Men altfor mange er ikke i stand til å referere avgjørelsene i pensum.

Del I i Tromsø har falt lettere for kandidatene enn del I i Bergen. I Tromsø bør også de respektive deler vurderes som tilnærmet likeverdig m.h.t. omfang og vanskelighetsgrad.