UNIVERSITETET I TROMSØ

Peder Ås var ansatt som eiendomsmegler i Lillevik Eiendom AS, med ansvar for næringslokaler. Arbeidet bestod i å formidle næringseiendommer til interesserte kunder, utforme kjøpe- og leieavtaler i forbindelse med dette, samt sørge for inndrivelse og oppgjør av kjøpe- og leiesum.

Totalt var det 20 ansatte i Lilleby Eiendom AS. I tillegg til 4 eiendomsmeglere som arbeidet med næringseiendommer (inkludert Peder), arbeidet 10 eiendomsmeglere med boligsalg. 6 personer arbeidet med ulike andre oppgaver, som betjening av sentralbord og resepsjon, utarbeidelse av reklamemateriell, regnskap, personaloppgaver m.v.

Peder ble ansatt 1. juli 1997, med 6 måneder prøvetid. Han tilpasset seg den nye jobben raskt og oppnådde i løpet av prøvetiden det samme resultat som de øvrige 3 som arbeidet med næringseiendommer.

I mai-juni 1997 ble det i Lillevik avdekket et drap på et eldre ektepar. Drapet hadde funnet sted i forbindelse med et ran. Hele byen, som har totalt ca 30.000 innbyggere, var rystet av denne hendelsen. Det var store oppslag om drapet i både aviser og på TV.

10. februar 1998 ble Peder arrestert og varetektsfengslet, siktet for utførelsen av ranet og drapet. Peder hevdet at han var uskyldig, men satt til sammen 6 uker i varetekt. I forbindelse med varetektsfengslingen kom det frem at Peder hadde vært i politiets søkelys alledere uken etter at drapet var blitt oppdaget. Han hadde vært inne til flere avhør hos politiet, før han ble ansatt i Lillevik Eiendom AS.

Da ledelsen i Lillevik Eiendom AS ble kjent med varetektsfengslingen, grunnlaget for siktelsen og at Peder i tillegg hadde vært inne til flere avhør hos politiet før han ble ansatt, utløste det en sterk reaksjon på arbeidsplassen. Ledelsen følte at Peder hadde sveket virksomheten ved ikke å opplyse om politiavhørene i intervjuet før ansettelsen. Etter ledelsens oppfatning hadde Peder plikt til å opplyse om dette, fordi det hadde stor betydning for den tillit ledelsen kunne ha til Peder som eiendomsmegler. Videre mente ledelsen at oppholdet i varetekt på 6 uker var et ulovlig fravær. I tillegg kunne den alvorlige siktelsen for drap, med den oppmerksomhet det var om saken i media, bli en stor belastning for Lillevik Eiendom AS hvis det ble kjent at Peder arbeidet i selskapet. På bakgrunn av disse forhold bestemte selskapet seg for å si opp Peder.

Den 28. februar 1998 ble Peder skriftlig sagt opp fra sin stilling.

Det ble ikke avholdt drøftelser med Peder forut for oppsigelsen, fordi det i avgjørelsen om fengsling var fastsatt at Peder ikke kunne motta besøk. Oppsigelsen ble imidlertid mottatt av Peder den 28. februar gjennom hans advokat.

I slutten av mars 1998 slapp Peder ut fra varetektsfengslingen. Han krevde å få arbeide ut oppsigelsestiden på tre måneder, men dette nektet Lillevik Eiendom AS. Peder mottok derimot lønn ut oppsigelsestiden.

Peder hevdet at oppsigelsen var usaklig. Han mente at han ikke hadde plikt til å opplyse om politiavhørene før han ble ansatt, fordi dette var uten betydning for jobben som eiendomsmegler. Videre mente Peder at oppsigelsen var usaklig fordi det ikke var fastslått at han var skyldig da han ble oppsagt. Peder hevdet fortsatt at han var uskyldig. Han avviste at det ville være negativt for virksomheten dersom det ble kjent at han arbeidet der. Videre hevdet Peder at det var en feil at oppsigelsen ikke var drøftet med han før den ble gitt, og at dette måtte få betydning for saklighetsvurderingen.

I mai 1998 ble Peder tiltalt for ranet og drapet på ekteparet og saken kom opp for Lillevik herredsrett i slutten av august. Dom ble avsagt i midten av september og Peder ble frikjent. Saken ble ikke anket.

Som følge av manglende inntekter kom Peder etter hvert ut i et økonomisk uføre. Han bestemte seg derfor for å avertere fritidsbåten sin til salgs. Terje Tur, som hadde planer om å starte opp med kommersiell fiskeguiding, meldte sin interesse. Etter å ha besiktiget båten nede på kaia, bestemte Tur seg for å slå til. Det ble avtalt at Tur skulle hente sin båt en måned seinere.

På grunnlag av en markedsanalyse han hadde fått utført, regnet Terje Tur med å kunne drive med fiskeguiding det meste av året for norske og utenlandske turister.

Analysen konkluderte med at det var gode utsikter til lønnsom drift forutsatt at han hadde matservering og skjenking av øl og vin om bord. Straks avtalen om båtkjøp var inngått, sendte Tur søknad til kommunen om både serverings- og skjenkebevilling (tillatelse). Etter noen dager fikk Tur telefon fra saksbehandler Lise Næs i kommunen. Hun orienterte han om at søknaden om serveringsbevilling var helt kurant, men at det var usikkert om skjenkesøknaden ville gå igjennom. Hun la til at behandlingstida for slike saker var to til tre måneder.

Terje Tur hadde lagt merke til at saksbehandleren i kommunen hadde samme etternavn som direktøren for Lillevik Hotell, hvor Tur tidligere hadde arbeidet. Han spurte seg litt for og fikk vite at saksbehandleren var direktørens datter og dessuten medlem av styret for hotelldriften. Tur kontaktet da hennes overordnede i kommunen, sosialsjef Marte Kirkerud, og ba om at saken hans ble overført til en annen saksbehandler siden Lise Næs måtte regnes som inhabil i saken. Tur spurte samtidig om kommunen hadde mottatt noe brev fra Lillevik Hotell angående hans søknad. Han hadde hørt at hotellet hadde planer om etablering av et lignende tilbud og at direktøren var lite begeistret for at Tur kom hotellet i forkjøpet. Kirkerud svarte at hun hadde fått en telefonhenvendelse fra hotelldirektøren i sakens anledning, men at hun ikke kunne bringe opplysningene videre til Tur fordi de ikke befant seg i noe dokument og dessuten måtte betraktes som interne. Hun ville heller ikke etterkomme Tur sitt ønske om skifte av saksbehandler, idet hun benektet at Næs var inhabil og la til at Næs dessuten var den eneste saksbehandleren de hadde som var godt inne i dette saksfeltet. Terje Tur var misfornøyd med sosialsjefens svar og påklaget både innsynsnektelsen og inhabilitetsavgjørelsen.

Samme dag som Terje Tur etter avtalen skulle hente båten, blåste det opp til et kraftig uvær. Tur fant etter nærmere vurdering at båten nok hadde det tryggest i fortøyningen, og bestemte seg derfor for å vente med å hente den til uværet hadde lagt seg.

Da Tur dagen etter kom for å hente båten sin, viste det seg at båten hadde slitt seg fra fortøyningen og forlist. Tur ringte straks til Peder og hevet kjøpet.

Tromsø, 6. desember 2000