Det juridiske fakultetet

UNIVERSITETET I TROMSØ

Cand.jur.-eksamen
1. avdeling, høsten 1991

Eksamensoppgave nr. 1
Mandag 2. desember 1991 kl 0900-1500

Bygningsrådet er opprettet i medhold av plan- og bygningsloven. Det forutsettes ikke kjennskap til denne lovens regler.

Den læstadianske menighet i Lillevik kommune søkte 1. august 1991 om tillatelse ti1 å oppføre et forsamlingshus på menighetens eiendom Solbakken. Eiendommen Solbakken lå fint til under høye fjell i en skråning med utsikt over fjorden. Det var ca 10 km til tettstedet Straumen som var administrasjonssenter i kommunen, og det var lite bebyggelse i området rundt Solbakken.

Teknisk etat i Lillevik kommune mottok søknaden 2. august 1991. Det ble samme dag bestemt at saksbehandler Jørgen Dahl skulle forberede saken og komme med sitt forslag innen bygningsrådets neste møte som var berammet til 2. september l99l.

Jørgen Dahl hadde markert seg som en aktiv motstander av den læstadianske menighet. Han hadde blant annet skrevet flere innlegg i lokalavisen der han kritiserte menighetens lære. Han hadde i tillegg kommet opp i en nabokrangel med Arvid Mo som var et av de fremste medlemmene i menigheten. Arvid Mo hadde for flere år siden plantet noen trær på eiendommen sin, og Dahl hadde nylig krevet at trærne ble fjernet fordi de skygget for sola på verandaen hans. Mo var imidlertid ikke villig til å fjerne trærne. De hadde begge engasjert advokat i saken, og Dahl vurderte nå å gå til søksmål mot Mo.

Den læstadianske menighet tok kontakt med teknisk etat 8. august 1991 for å høre hvordan det gikk med søknaden. Den fikk vite av Jørgen Dahl at han arbeidet med saken, som ville bli behandlet av bygningsrådet 2. september 1991. Samme kveld hadde menigheten møte. Det viste seg at flere av medlemmene var svært skeptiske til at Jørgen Dahl forberedte saken. De ble enige om å skrive et brev til teknisk etat og fremheve at de var engstelige for at Dahl ville være partisk i saken, og be om at saken ble forberedt av en annen.

Teknisk sjef mottok brevet 12. august 1991. Han konfererte med Jørgen Dahl og rådmannen i kommunen, og fant at Dahl ikke kunne være inhabil. I brev til menigheten samme dag avviste teknisk sjef anmodningen om at en annen av saksbehandlerne i etaten skulle overta saken. I brevet ble det fremhevet at det ikke forelå noen inhabilitetsgrunn. Det ble også uttalt at Dahl under ingen omstendigheter ville ha noen mulighet til å påvirke resultatet, da hans oppgave i hovedsak besto av å utrede de faktiske forhold og de aktuelle regler i saken. Det forslag Dahl skulle komme med, var kun å betrakte som et råd til teknisk sjef. Det var teknisk sjef som ga innstilling i saken, og bygningsrådet tok avgjørelsen.

1a. Får habilitetsreglene i forvaltningsloven anvendelse?

lb. Var Jørgen Dahl inhabil?

Menigheten mente fortsatt at Jørgen Dahl måtte være inhabil i saken, og tok kontakt med journalist Per Graver i lokalavisen. Graver fattet interesse for saken og skrev en liten notis der han kom med kritikk av kommunens håndtering av saken. Notisen kom på trykk 16. august 1991. Fru Astrid Berg leste notisen, og hun ble overrasket over at det forelå planer om å oppføre et forsamlingshus på eiendommen Solbakken. Hun hadde ikke hørt om planene. Hun skrev straks et brev til teknisk etat der hun protesterte mot at hun som innehaver av beiterett på eiendommen Solbakken ikke var blitt varslet om saken. Hun protesterte også mot at det ble gitt byggetillatelse, da et forsamlingshus ville fortrenge hennes beiterett.

2. Skulle Astrid Berg fått varsel om saken?

Den læstadianske menighet mottok kopi av brevet, og bemerket at planene ikke fullstendig ville fortrenge beiteretten. Sauene kunne fremdeles beite rundt bygget.

Jørgen Dahl fant etter dette at søknaden om byggetillatelse ifølge regelverket måtte innvilges og la fram forslag om dette. Teknisk sjef var enig og anbefalte bygningsrådet å imøtekomme søknaden.

Da søknaden fra den læstadianske menighet ble behandlet i bygningsrådet, kunne et av bygningsrådets medlemmer fortelle at hun var kjent i området og at eiendommen Solbakken lå svært utsatt til for snøskred. Hennes farfar hadde fortalt henne at det hadde gått flere skred over eiendommen, og hun antok at det var derfor eiendommen ikke var blitt bebygd tidligere.

Bygningsrådet reagerte på at teknisk etat ikke hadde tatt opp faren for snøskred i saksdokumentene og rettet kritikk mot etatens forberedelse av saken. Bygningsrådet fant at de ifølge regelverket måtte avslå søknaden på grunn av at det var fare for snøskred. Søknaden ble etter dette avslått av nevnte grunn.

Menigheten klaget på bygningsrådets vedtak 17. september 1991. Menigheten påpekte i sin klage at det var feil å avslå søknaden på grunn av rasfare uten at menigheten hadde fått uttale seg om dette.

3. Skulle menigheten fått uttale seg om rasfaren før bygningsrådet avgjorde saken?

4. Forelå det andre feil ved saksbehandlingen?

Bygningsrådet behandlet klagen 7. oktober 1991, og fant at de måtte opprettholde sitt tidligere vedtak i saken på bakgrunn av rasfaren. Saken ble deretter oversendt fylkesmannen. Saksbehandleren hos fylkesmannen så at det var en viss mulighet for at det kunne foreligge andre saksbehandlingsfeil enn den menigheten hadde påberopt seg i klagen.

5. Hadde fylkesmannen adgang til å ta opp feil ved saksbehandlingen som menigheten ikke hadde påberopt seg?

På bakgrunn av at det hadde vist seg at det var fare for snøskred på eiendommen Solbakken, fant teknisk etat at to spørsmål burde vurderes, dels om det var snøskredfare på naboeiendommene, og dels om eventuelle sikringstiltak burde iverksettes for disse eiendommers del. De engasjerte en geolog fra Universitetet i Tromsø som avga sin rapport 31. oktober 1991.

En av naboene, Peder Ås, hadde fått kjennskap til at rapporten var utarbeidet. Han henvendte seg til teknisk etat og ba om å få se rapporten.

6. Hadde Peder Ås krav på å få se rapporten eller deler av den?

Linker
Kommentarer og spørsmål kan sendes til
www.jus.uit.no