Det juridiske fakultetet

UNIVERSITETET I TROMSØ

CAND. JUR.-EKSAMEN
1. AVDELING, HØSTEN 1993

Praktisk oppgave, mandag 29. november 1993 kl 0900-1700

Ekteparet Kari og Peder As hadde begge vokst opp på gård, men hadde bodd i by hele sitt yrkesaktive liv. De bodde nå i Tromsø. Kari var lærer og Peder var siviløkonom, og begge var i midten av 50-årene.

I 1990 kjøpte Kari og Peder As et lite gårdsbruk - eiendommen Åsgard - på Flatøya et stykke utenfor Tromsø. Flatøya var en av flere øyer i Storøy kommune. Kari var opprinnelig fra samme kommune, men en annen øy.

Da ekteparet Ås kjøpte eiendommen Åsgard, trengte de konsesjon for ervervet etter konsesjonsloven av 31. mai 1974 nr 19, se lovens § 2 første ledd. I konsesjonssøknaden var det bl a vist til at begge ektefellene opprinnelig kom fra gårder, og at de nå - etter mange års hektisk byliv - ønsket å komme tilbake til gårdslivet. Det ble også vist til at Kari Ås hadde ganske alvorlige astmaplager, noe som gjorde det vanskelig for henne å fortsette i en jobb med så liten fleksibilitet som det å være lærer. Søknaden var vedlagt en legeerklæring om Kari.

Til Åsgard grenset to andre gårder, eiendommene Holmgard eid av Lars Holm (Holms slektsgård), og Ligard eid av Gunnar Li (Lis slektsgård). Både Holm og Li hadde avgitt uttalelser i saken da spørsmålet om å gi konsesjon ble vurdert av konsesjonsmyndighetene. De viste til at det var vanskelig å drive regningssvarende jordbruk på Flatøya, bl a fordi eiendommene var så små. Grunnen til at det overhodet gikk, var at en kunne drive i kombinasjon med andre næringer. De siste årene var det særlig produksjon av klippfisk som hadde kastet av seg. For Li var det imidlertid vanskelig med klippfiskproduksjon fordi hans eiendom, Ligard, manglet egnede arealer for tørkingen. På eiendommen Åsgard var det derimot velegnede arealer. Både Holm og Li tok derfor til orde for at kommunen burde bruke sin forkjøpsrett slik at eiendommen Åsgard deretter kunne deles og selges til dem. Li fremholdt dessuten at det i alle fall burde settes som vilkår i en eventuell konsesjon at en del arealer på Åsgard ble overført til Ligard for å muliggjøre klippfisktørking også der.

Til tross for uttalelsene fra Holm og Li fikk ekteparet As konsesjon, men på vilkår av bo og driveplikt, jf konsesjonsloven § 9. Driveplikten gjaldt fra ervervet og i ti år. Boplikten gjaldt i fem år, men på grunn av at våningshuset på eiendommen var lite tidsmessig og i dårlig forfatning, kunne ekteparet vente inntil tre år med å bosette seg på eiendommen. Konsesjonen og vilkårene ble meddelt i brev fra Landbruksdepartementet datert 15. februar 1990.

Holm og Li var misfornøyde med dette, og vurderte å klage avgjørelsen i konsesjonssaken inn for Kongen i statsråd. For å kunne skrive en best mulig klage ønsket de å se dokumentene i konsesjonssaken, særlig søknaden og bilag til denne.

Spørsmål 1:
Har Holm og/eller Li krav på å se konsesjonssøknaden med bilag?

Spørsmål 2:
Kan Holm og/eller Li klage over avgjørelsen i konsesjonssaken?

Naboen Lars Holm var gift med Marte Kirkerud. Martes far var Andreas Kirkerud, som var landbrukssjef i Storøy kommune. Som landbrukssjef, og dermed sekretariatsleder for landbruksnemnda, hadde Andreas Kirkerud forfattet et forslag til uttalelse fra landbruksnemnda i konsesjonssaken, jf konsesjonsloven § 21 første ledd om landbruksnemndas oppgave i slike saker. Andreas Kirkerud gikk i sitt forslag inn for at konsesjon skulle nektes og at kommunen skulle bruke sin forkjøpsrett. Dette ble også konklusjonen i Landbruksnemndas uttalelse, men kommunestyret fant at kommunen ikke kunne ta seg råd til å kjøpe eiendommen, jf konsesjonsloven § 21 annet ledd. Fylkeslandbruksstyret, som saken deretter ble sendt til, avga uttalelse i samsvar med det som senere ble Landbruksdepartementets avgjørelse, jf konsesjonsloven § 21 tredje ledd.

Spørsmål 3:
Var Andreas Kirkerud inhabil til å gi forslag til uttalelse?

Etter nærmere vurdering, bl a etter at Andreas Kirkerud hadde fortalt Gunnar Li en del om praksis i konsesjonssaker, valgte Holm og Li ikke å klage over avgjørelsen.

I november 1992 skrev Peder Ås brev til Landbruksdepartementet og søkte om forlenget frist for tilflytting. Peder hadde etter oppfordring bestemt seg for å vente ett år med å trekke seg fra sin stilling. Han viste til konsesjonsloven § 9 annet punktum, og til at våningshuset trengte store og kostbare utbedringer før det kunne brukes til helårsbeboelse. Dette gikk ut over hva han og Kari hadde råd til før huset i Tromsø var solgt.

Departementet sendte saken til landbruksnemnda i Storøy kommune for uttalelse. Andreas Kirkerud laget på vanlig måte forslag til uttalelse fra landbruksnemnda. Han gikk inn for seks måneders forlenget frist, noe landbruksnemnda også sluttet seg til i sin uttalelse til departementet.

Spørsmål 4:
Var landbrukssjef Andreas Kirkerud inhabil i saken om forlenget frist?

Svaret av 1. mars 1993 fra Landbruksdepartementet lød i sin helhet slik:
"Departementet viser til Deres søknad med vedlegg samt diverse uttalelser. Etter en totalvurdering kan departementet ikke finne at De har anført tilstrekkelige grunner for forlengelse av fristen for tilflytting."

Spørsmål 5:
Var Landbruksdepartementets begrunnelse i samsvar med forvaltningslovens krav?

I mai 1993 fikk Landbruksdepartementet melding fra landbruksnemnda i Storøy kommune om at ekteparet As fremdeles ikke hadde flyttet til eiendommen Åsgard, (jf konsesjonsloven § 24 første ledd om landbruksnemndas kontrolloppgave).

Departementet sendte straks brev til Peder As om at konsesjonen ble vurdert trukket tilbake. Kari As' navn var ikke nevnt i brevet. Hun fikk heller ikke noe eget brev.

Da departementet i slutten av september 1993 fikk høre at ekteparet As fremdeles ikke hadde solgt rekkehuset sitt i Tromsø, og for det meste oppholdt seg der, ble det fattet vedtak om a trekke konsesjonen tilbake, jf konsesjonsloven § 23 annet ledd annet alternativ. Kari gjorde da gjeldende at dette vedtaket ikke kunne være gyldig i forhold til henne fordi hun ikke var blitt forhåndsvarslet.

Spørsmål 6:
a) Foreligger brudd på reglene om forhåndsvarsel?
b) Hva kan i så fall konsekvensen bli?

II

Ole Vold hadde bestilt et skrivebord og enkelte andre møbler til nytt advokatkontor i Tromsø, som skulle innvies da han var ferdig med sin dommerfullmektigpraksis 1. august 1993.

Leverandør av skrivebordet og møblene var Troms Tre A/S, et selskap i Bardufoss som var 100% eiet og ledet av Marte Kirkerud. Normalt produserte Troms Tre møbler til private hjem, men siden Marte kjente Ole som en mulig viktig kunde, påtok hun seg leveransen. Prisen på skrivebordet var fastsatt til kr 20 000. De andre tingene skulle til sammen koste kr 15 000. Ole betalte alt den 1. juni 1993.

Skrivebordet var spesialbestilt med skuffer for hengemapper og saksdokumenter. Disse skulle hentes hos Grorud Kontor A/S i Oslo, mens Marte Kirkerud var på ferie i hovedstaden i tiden 1.-15. juli 1993. Hele skrivebordet skulle leveres i tiden 1.-5. august.

Den 1. august skulle Ole flytte til kontoret. Dagen før hadde han sendt ut 50 invitasjoner til mottakelse på sitt nye kontor den 7. august. Han ville bruke den første uken til å komme i orden.

Den 2. august var kontoret tomt. Ole ringte til Troms Tre og spurte hvor det ble av møblene. Han traff produksjonssjef Tastad, som kunne fortelle at det meste var klart, men ikke skrivebordet. Han lovet å levere de andre tingene dagen etter. Det gikk imidlertid to dager før møblene kom. Da forelå alt unntatt skrivebordet. Tastad leverte tingene mens Ole var i banken. Da Ole kom tilbake, ringte han til Marte Kirkerud og fikk forklart at det var noe tull med underleveransen fra Grorud Kontor, men hun håpet alt ville ordne seg. Ole minnet om mottakelsen tre dager senere, hvor også Marte, som en potensiell klient, var invitert.

Den 6. august var ikke skrivebordet kommet. Ole ringte Troms Tre og fikk vite at leveransen fra Grorud kontor ikke var mottatt, og derfor kunne heller ikke resten av skrivebordet gjøres ferdig. Fabrikken hadde vært stengt da Marte var på ferie i Oslo. Man visste ikke når leveransen ville komme, fordi det hadde vært lokal streik ved Grorud Kontor siden 1. juni. Den eneste i Norden som for øvrig produserte tilsvarende skuffer, var en svensk bedrift, hvor prisene lå 50% høyere enn fra Grorud Kontor. Ole leide seg et brukt skrivebord fra en møbelhandler i Tromsø. Ole hadde dessuten utgifter på kr 500 ved å annonsere etter et annet skrivebord og brukte tre advokattimer à kr 500 på dekningstransaksjonen.

To dager etter var streiken ved Grorud Kontor slutt. Skuffene ble levert den 10. august, og Marte kom personlig til Oles kontor med skrivebordet den 11. august. Nå var imidlertid Ole lei av å vente, og han hadde fått tilbud om å kjøpe det andre skrivebordet for kr 10 000. Han vurderte det som et godt kjøp, idet han nå måtte spare på etableringsomkostningene. Han hevet derfor avtalen om det første skrivebordet. Marte gjorde gjeldende at han ikke kunne heve, fordi forsinkelsen var så kort, fordi tingen var spesiallaget for Ole, og fordi alle de andre tingene var levert i tide. Ole hevdet at alt skulle vært levert 1. august.

Spørsmål 7:
Kan Ole heve avtalen om skrivebordet?

Ole krevde dessuten erstatning for sine utgifter og tapte inntekter. Marte bestred ansvar.

Spørsmål 8:
Kan Ole få erstatning?

Da Marte og Ole ikke ble enige, gikk Ole til sak for å få tilbake pengene for skrivebordet samt erstatning. Han krevde pengene av Marte Kirkerud, da han visste at Troms Tre neppe var betalingsdyktig.

Spørsmål 9:
Kan Ole kreve pengene av Marte?

Linker
Kommentarer og spørsmål kan sendes til
www.jus.uit.no