UNIVERSITETET I TROMSØ

CAND. JUR.-EKSAMEN
1. AVDELING, høst 1999

Praktisk oppgave fredag 10. desember kl 09.00 -17.00

Fjellby var en kommune hvor forholdene lå godt til rette for friluftsliv og turisme. Etter diskusjon mellom ordføreren i kommunen og representanter for det lokale næringsliv, ble man enige om å opprette et reiselivsråd som særlig skulle ha til oppgave å utrede og planlegge tiltak for å trekke flere turister til kommunen. Reiselivsrådet skulle bestå av fem medlemmer, hvorav tre skulle oppnevnes av kommunen, mens to skulle oppnevnes av det lokale næringsliv. Medlemmene av rådet skulle ikke ha godtgjøring for arbeidet. Rådets sekretær skulle være kommunens kultur- og turistsjef. Det var forutsatt at sekretæroppgavene skulle utføres i arbeidstiden i kommunen. Kommunen skulle i tillegg stille sine lokaler til rådighet for rådets møter. Ordføreren tok imidlertid forbehold om kommunestyrets godkjenning av kommunens medvirkning.

Ordføreren forela saken for kommunestyret, som sluttet seg til ordførerens innstilling. Kommunestyret oppnevnte tre medlemmer til Reiselivsrådet. Den ene av dem var Lars Holm, som også var medlem av kommunestyret. Han var også eier av bevertningsstedet Rustind. De to øvrige representantene som kommunen oppnevnte, hadde ingen politiske verv i kommunen. Kommunestyret bevilget 50 000 kroner til Reiselivsrådet. Det samme gjorde næringslivet, som besto av samtlige eiere av hotellene, bevertningsstedene og noen av butikkeierne i kommunen.

I kommunen lå det to bevertningssteder. I tillegg til det som ble eiet av Lars Holm - Rusttind var det bevertningsstedet Fjellro, som var eiet av Peder Ås. Ingen av bevertningsstedene hadde skjenkebevilling. Peder Ås mente at salg av øl og vin ville kunne øke interessen for stedet og trekke flere turister dit. Ås var usikker på hvordan han skulle gå fram for å få skjenkebevilling, og han henvendte seg derfor til Reiselivsrådet for å høre om det kunne gi ham veiledning. Reiselivsrådet var av den oppfatning at skjenkebevillinger til kommunens bevertningssteder, hoteller og fjellstuer var viktig for å trekke turister til kommunen. Reiselivsrådet ba derfor sekretæren om å utrede de rettslige og praktiske forhold omkring skjenkebevillinger. Sekretærens utredning ble deretter forelagt Reiselivsrådet, som blant annet på grunnlag av utredningen skrev tilbake til Ås og redegjorde for gjeldende regelverk og hvordan Ås burde gå fram i forbindelse med skjenkebevillingsaken.

Peder Ås sendte deretter søknad til kommunen om skjenkebevilling for øl og vin, jf lov 2. juni 1989 nr 27 (alkoholloven). Samtidig besluttet Reiselivsrådet at det villne uttrykke støtte til Ås sin søknad. Rådet skrev derfor 6. april 1999 til kommunestyret hvor det understreket viktigheten av at det nå ble gitt skjenkebevillinger til de ulike etablissementer. Brevet ble sendt til rådmannskontoret i kommunen som var tillagt ansvaret for saksforberedelsen for kommunestyret i saker etter alkoholloven. Rådet avsluttet brevet med å uttrykke ønske om at kommunestyret ga Ås bevilling. Lars Holm - som var valgt til leder av rådet - tok samme dag personlig kontakt med Peder Ås og sa at han skulle gjøre det som sto i hans makt for å lose saken gjennom kommunestyret "til beste for Ås og reiselivsnæringen i bygda".

Lokalavisen i Fjellby var kjent med at Reiselivsrådet hadde engasjert seg i spørsmålet om søknaden fra Ås om skjenkebevilling. Avisen henvendte seg derfor til rådets leder, Lars Holm, og ba om innsyn i brevene som rådet hadde sendt til henholdsvis Peder Ås og kommunestyret. Lars Holm fant ikke grunn til å gi vedkornmende journalist innsyn. For det første mente han at offentlighetsloven ikke gjaldt for rådets virksomhet. Og selv om offentlighetsloven skulle gjelde for rådet, var det i hvert fall grunnlag for å unnta brevene som var sendt til Ås og til kommunen etter offentlighetslovens § 5, mente lederen.

I henhold til alkoholloven § 1-7 andre ledd, hadde kommunen ved rådmannskontoret oversendt søknaden fra Peder Ås til politimesteren og kommunens sosialtjeneste ved helseog sosialstyret til uttalelse. Politimesteren skrev tilbake til kommunen at han for sin del ikke fant å ville tilrå skjenkebevilling i dette tilfellet. Han viste til at Peder Ås tidligere var straffedømt for overtredelse av alkohollovgivningen. Han viste også til at Peder Ås var anmeldt av skattemyndighetene for alvorlige brudd på skattelovgivningen i forbindelse med sin bevertningsvirksomhet og at dette var et forhold som nå var under etterforskning. Politimesteren konkluderte med at etter hans oppfatning hadde Peder Ås ikke de kvalifikasjoner som var nødvendig for å inneha skjenkebevilling. Kommunens helse- og sosialstyre hadde for sin del ikke kommentarer til søknaden.

Journalisten i lokalavisen var kjent med at politimesteren hadde avgitt uttalelse i saken. Journalisten henvendte seg derfor til rådmannskontoret og ba om å få se denne uttalelsen. Dette ble avslått under henvisning til at opplysningene var underlagt taushetsplikt.

Rådmannskontoret var i tvil om uttalelsene fra henholdsvis politimesteren og helse- og sosialstyret skulle forelegges Peder Ås før vedtaket ble truffet, men kom til at det ikke kunne være forpliktet til å gjøre det. Peder Ås ble derfor ikke gjort kjent med uttalelsene fra disse.

Etter lang og inngående diskusjon 5. mai 1999 traff kommunestyret vedtak med ti mot ni stemmer om at Peder Ås ikke skulle få skjenkebevilling for øl og vin. I følge begrunnelsen la flertallet avgjørende vekt på de opplysninger som framkom i politimesterens uttalelse, samt den konklusjon politimesteren hadde trukket.

Peder Ås var opprørt over kommunestyrets vedtak. Han mente at vedtaket måtte settes til side som ugyldig og at saken måtte behandles på nytt av kommunestyret, fordi det var begått alvorlige saksbehandlingsfeil fra kommunens side. Han mente for det første at det var feil av kommunen ikke å forelegge ham uttalelsene fra politimesteren og helse- og sosialstyret til uttalelse før vedtak ble truffet. Videre mente han at Lars Holm ikke skulle deltatt i behandlingen av saken, idet han måtte anses inhabil. Kommunen anførte på sin side at det ikke ble begått feil da man unnlot å forelegge Peder Ås uttalelsene. Når det gjaldt uttalelsen fra politimesteren, ble det vist til at denne inneholdt taushetsbelagte opplysninger. Under en hver omstendighet måtte de deler av uttalelsen som inneholdt vurderinger kunne unntas fra innsynsrett. Når det gjaldt anførselen om inhabilitet, mente kommunen at det ikke var forhold ved Holm som skulle gjøre ham inhabil. Det måtte i denne forbindelse blant annet legges vekt på at Holm støttet søknaden fra Ås, mente kommunen.

Spørsmål 1: Gjelder offentlighetsloven for Reiselivsrådets virksomhet?

Spørsmål 2: Forutsett at offentlighetsloven gjelder: Hadde journalisten i lokalavisen rett til å få innsyn brevene som Reiselivsrådet hadde skrevet til henholdsvis Peder Ås og Fjellby kommune?

Spørsmål 3: Kunne rådmannskontoret nekte journalisten innsyn i politimesterens uttalelse under henvisning til at opplysningene var underlagt taushetsplikt?

Spørsmål 4: Skulle rådmannens kontor forelagt Peder Ås uttalelsen fra politimesteren og uttalelsen fra helseog sosialstyret, eventuelt deler av uttalelsene?

Spørsmål 5: Var Lars Holm inhabil til å delta i kommunestyrets behandling av skj enkebevillingsaken?

II

Oppmuntret av samtalen med Lars Holm 6. april 1999, hadde Peder Ås umiddelbar henvendt seg til firmaet Restaurantinteriør, som blant annet bygde og solgte bardisker etter bestilling. 8. april kom en av Restaurantintenørs konsulenter til Fjellro for å gi råd og eventuelt to opp bestilling. Peder Ås bestilte en stor og avansert bardisk som var spesialtilpasset lokalene. I tillegg bestemte'han seg for å kjøpe en del nye bord og stoler fra firmaet For bardisken skulle han betale 75 000 kroner og for de nye bordene og stolene skulle han betale 100 000 kroner. Avtalen ble inngått 13. april 1999.

Restaurantintenør opplyste at firmaet på grunn av andre oppdrag nok ikke kunne starte produksjonen av bardisken før ca 10. mai. I og med at det ville to ca to uker å produsere bardisken, ble det avtalt at varene skulle leveres "innen 1. juni 1999". Restaurantintenør holdt til ca 10 mil fra Fjellby og det var interiørfirmaet som i følge avtalen skulle forestå transporten av varene. Ås opplyste at han i perioden 18. til 25. mai var bortreist på ferie. Bortsett fra disse dagene kunne interiørfirmaet komme "når det måtte være". Varene skulle betales innen 14 dager etter levering.

Etter at kommunestyret 5. mai 1999 hadde avslått søknaden om skjenkebevilling, fant Peder Ås det tryggest å avbestille bardisken som han hadde bestilt fra Restaurantinteriør. 10. mai 1999 skrev han derfor til firmaet og meddelte at han likevel ikke skulle ha bardisken. Derimot opprettholdt han bestillingen av nye bord og stoler. Restaurantinteriør skrev umiddelbart tilbake og meddelte at det ikke aksepterte avbestillingen. Firmaet viste til at bardisken var ferdig bygget; det gjensto bare å male den. Den var spesialtilpasset lokalene til Peder Ås, slik at det ville være umulig å selge den til andre, sto det i brevet. Peder Ås mente imidlertid at Restaurantinteriør ikke kunne ha rett til å fastholde kjøpet i et tilfelle som dette.

Spørsmål 6: Hadde Restaurantintenør rett til å fastholde kjøpet?

26. mai 1999 kjørte Restaurantintenør de bestilte bordene og stolene til Peder Ås sitt bevertningssted. Bevertningsstedet var imidlertid stengt. Naboen kunne opplyse at etter det han hadde hørt hadde Peder Ås blitt forsinket i utlandet på grunn av flystreik og at han først ville være tilbake i Fjellby dagen etter. Sjåføren beklaget seg over dette i og med at han da hadde kjørt så langt til ingen nytte. Naboen tilbød sjåføren å plassere varene i et lagerbygg som han hadde stående tomt, og som lå et par hundre meter fra bevertningsstedet. Naboen opplyste at han hadde en traktor, slik at det ville være en enkel sak for ham å få brakt varene over til bevertningsstedet når Ås kom tilbake dagen etter. Sjåføren syntes dette var en god idé og varene ble plassert på lageret. Sjåføren anså med dette varene levert, og kjørte tilbake til Restaurantinteriørs lokaler. Natt til 27. mai 1999 brant lageret ned til grunnen.

Spørsmål 7: Var Peder Ås forpliktet til å betale Restaurantintenør for stolene og bordene som var gått med i brannen?

Tromsø 10 desember 1999

Kristin Solberg

                                   Eksamensleder