![]() ![]() ![]() ![]() ![]() ![]() ![]() ![]() |
![]()
CAND. JUR.-EKSAMEN Praktisk oppgave, mandag 30. mai 1994 kl 09.00-17.00 Peder Ås, som arbeidet som selger på provisjonsbasis i et større hårvannfirma, bestemte seg i mars i 1992 for å kjøpe seg en ny bil. Han hadde sett i avisen at Bilhuset i Lillevik annonserte med at "århundrets bruktbilvårslepp", nå var i gang. Peder oppsøkte forretningen dagen etter. Der falt han umiddelbart for en 1989-modell Charmedes Skrenz. Ifølge selgeren, Ole Vold, var bilen "helt strøken, og hadde kun hatt en eier". Bilens kilometerteller og reklameskiltet i utstillingsvinduet viste at bilen hadde gått 60.000 km, noe Ås fant rimelig for en bil av denne årsmodell. Prisen var kr 200.000,-. Nybilprisen tre år tidligere var kr 251.000,-. Etter en kort prøvetur sammen med Vold, var Ås fast bestemt på å kjøpe bilen. Samtidig med kontraktsundertegningen tegnet Ås også ansvarsforsikring på bilen i forsikringsselskapet Krasjko. Dette skjedde etter anbefaling fra Vold som viste seg å være agent for Krasjko. I denne forbindelse kom det blant annet frem at av den avtalte årlige kjørelengde på 30.000 km, beregnet Ås at ca 10.000 km var kjøring i forbindelse med hans yrke som selger.
Like etter at Ås overtok bilen, hørte han noen lyder han trodde var ulyder fra motoren. Han slo seg imidlertid til ro med at lydene måtte være normale for en såpass ny og dyr bil. Den 15. mai hadde Ås bilen på service hos den lokale merkeforhandleren. Dette var 2 måneder etter at han hadde overtatt bilen. Verksmester Marte Kirkerud gjorde da Ås oppmerksom på at hun kjente bilens forhistorie. Det hadde vært mye problemer med bilen, som blant annet hadde byttet kilometerteller. Hun hadde notert i sine papirer at bilen var gått ca 50.000 km da telleren ble byttet, slik at den nå var gått ca 110.000 km. Ås ble sint da han fikk høre dette, og oppsøkte umiddelbart Vold og konfronterte han med opplysningene fra Marte Kirkerud. Ås fikk da til svar at Bilhuset også hadde stolt på kilometertelleren, og at de ikke kunne skjønne at dette var noe problem. Ås hadde jo vært klar over at han hadde kjøpt en bruktbil. Dessuten hadde Bilhuset kjøpt bilen fra forrige eier med "som den er"-klausul, noe som også Ås måtte forholde seg til.
I det følgende forutsettes mangel. Uka etter tok Peder kontakt med advokat Kari Lie, som den 15. juni 1992 tok ut forliksklage mot Bilhuset med påstand om heving av kjøpet. Forliksmegling viste seg ikke å føre frem og saken ble henvist til retten. Advokat Kari Lie hevdet under den senere hovedforhandlingen at det måtte tillegges betydelig vekt at Bilhuset som den profesjonelle part i dette forholdet ikke hadde sjekket bilens forhistorie godt nok. Det måtte fortone seg som nærliggende å kontrollere om det lokale merkeverkstedet hadde servicejournal på bilen. Under alle omstendigheter var det på det rene at en bil av dette merke hadde en maksimal levetid på ca 500.000 kjørte kilometer, noe som måtte lede til at de "skjulte" 50.000 km forringet bruksnytten vesentlig. Bilhusets advokat hevdet at kravet om heving var for seint fremsatt. Bilhuset hadde ingen oppfatning av at samtalen mellom Ole Vold og Peder Ås inneholdt noe hevingskrav, slik advokat Lie syntes å forutsette. Den undersøkelsesplikt advokat Lie la opp til, nærmet seg ren politietterforskning. For øvrig bestred han at de ekstra kilometrene utgjorde en vesentlig mangel. Skulle retten likevel komme til at kjøpet kunne heves, måtte det i hevingsoppgjøret tas hensyn til den nytte Ås hadde hatt av bilen i de tre månedene som var gått siden kjøpet. Ås hadde kjørt ca 1000 km med bilen.
a) Kan kjøpet heves? b) Hva blir i så fall følgen? Under prosedyren ble advokat Lie akutt syk, og saken ble derfor utsatt. Bilhuset tok dagen etter kontakt med Peder Ås med forslag om at Ås fastholdt kjøpet mot at Bilhuset satte inn ny motor og ny kilometerteller i bilen. Ås ville i så fall bli enda bedre stillet enn forutsatt ved kjøpet, fordi han ville få en motor som ikke engang var gått 60 000 km. Peder motsatte seg dette. Han viste til at han var avhengig av bilen i sitt arbeid og nå sto foran en 14 dagers salgsturne med det nye hårvannet fra firmaet han representerte. På grunn av konkurransen fra andre selgere var han avhengig av å starte salget så tidlig som mulig.
Peder Ås og Bilhuset kom ikke til enighet. For å få fortgang i saken bestemte Ås seg for å fremsette sitt krav om heving overfor drosjeeier Lena Holm som hadde solgt den omtvistede bilen til Bilhuset.
I forbindelse med at bilsaken ble rullet opp i sin fulle bredde i herredsretten fikk daglig leder i Bilhuset vite at selger Ole Vold hadde bijobb som forsikringsagent. Den 1. oktober 1992 mottok Vold en formelt riktig oppsigelse. Oppsigelsen var begrunnet med at Vold hadde opptrådt illojalt og handlet i strid med arbeidsgivers interesser ved å drive forsikringsvirksomhet i arbeidstida uten samtykke fra arbeidsgiveren. Ole Vold kontaktet deretter sin fagforening som begjærte forhandlinger. Under forhandlingsmøtet den 10. oktober kom det frem at en ikke ubetydelig del av agentvirksomheten var utført i arbeidstida. Vold argumenterte med at det var vanlig i bransjen at selgerne hadde slike oppdrag på si, men han sa seg likevel villig til å slutte som forsikringsagent hvis han fikk beholde selgerjobben. Forhandlingene ble resultatløse. Den 18. oktober 1992 tok Ole Vold sin advokat ut stevning med påstand om at oppsigelsen måtte kjennes ugyldig fordi den var usaklig. I sitt tilsvar fastholdt Bilhuset oppsigelsen med den samme begrunnelse som før. Under henvisning til Vold sitt tillitsbrudd krevde Bilhuset dessuten at han måtte fratre stillingen under behandlingen av saken. Til det siste svarte Vold at han hadde rett til å stå i stillingen inntil saken var ferdigbehandlet.
![]() ![]() ![]() ![]() ![]() ![]() Kommentarer og spørsmål kan sendes til www.jus.uit.no |