Det juridiske fakultetet

UNIVERSITETET I TROMSØ

CAND. JUR.-EKSAMEN
1. AVDELING, VÅREN 1995

Praktisk oppgave, mandag 29. mai 1995 kl 0900 - 1700

Hamburger-kjeden "Burger" ønsket å etablere seg i Lilleby og kjøpte derfor Storgt. 14. Dette var en gammel forretningsgård som ble bygget rundt århundreskiftet. Forskjellige virksomheter hadde holdt til i gården, men siden krigen hadde bygget vært benyttet av en forretning for herreklær.

"Burger" var en internasjonal kjede hvor alle utsalgsstedene skulle ha lik utvendig design, med blant annet mursteinsfasade og store, runde vinduer. "Burger" søkte derfor om byggetillatelse for å få endret fasaden på Storgt. 14. Søknaden ble sendt 2. januar 1994. "Burger" sin søknad og fremgangsmåte var i samsvar med reglene i plan- og bygningsloven og ingen av naboene protesterte mot ombyggingsplanene.

Lokalavisen omtalte "Burger" sine planer om etablering den 7. januar. I denne artikkelen fremgikk det også at det var søkt om byggetillatelse for å endre fasaden. Tannlege Peder As leste oppslaget i avisen, og ble svært opprørt over planene for ombygging av den gamle forretningsgården. Han mente mursteinsfasade og runde vinduer ville bryte totalt med den øvrige bebyggelse i Storgaten. Peder Ås innkalte straks til styremøte i "Interesseforeningen for gamle bygg" hvor han var formann. Dette var en privat forening i Lilleby som hadde som formål å verne den eldre bebyggelse og stedets opprinnelige byggetradisjon. Foreningen hadde 20 medlemmer, hvorav en historiker, en jurist og to arkitekter. Ved et par tidligere tilfeller hadde kommunen rådført seg med interesseforeningen, før det ble fattet vedtak om byggetillatelse.

Etter styremøtet sendte "Interesseforeningen for gamle bygg" et brev datert 10. januar til Lilleby kommune. Her frarådet de sterkt at "Burger" sin søknad ble innvilget. Foreningen viste til at all øvrig bebyggelse i Lilleby var trehus, og at både mursteinsfasade og runde vinduer ville innebære et skjemmende stilbrudd. Brevet inneholdt videre en redegjørelse for byggestil og historie knyttet spesielt til forretningsgården i Storgt. 14 og nabohusene.

Søknaden fra "Burger" ble behandlet i hovedutvalg for tekniske saker i Lilleby kommune 1. februar. Hovedutvalget hadde fått delegert myndighet fra kommunestyret til å avgjøre blant annet saker etter plan- og bygningsloven § 93. Brevet fra "Interesseforeningen for gamle bygg" var ikke vedlagt sakspapirene, og utvalget ble ikke gjort kjent med at det forelå innsigelser fra foreningen. Hovedutvalget vedtok al "Burger" skulle få tillatelse til å ha mursteinsfasade. Derimot fikk ikke "Burger" tillatelse til å ha runde vinduer. Hovedutvalget mente dette ville bryte med omgivelsene og virke skjemmende. I vedtaket var det henvist til plan- og bygningsloven § 74 nr. 2.

Gjennom lokalavisen ble Peder Ås kjent med hovedutvalgets avgjørelse, og han sendte en formell klage den 7. februar på vegne av "Interesseforeningen for gamle bygg". Foreningen gjorde gjeldende at deres brev skulle vært forelagt hovedutvalget, fordi brevet inneholdt viktige opplysninger for saken.

1. Var det en saksbehandlingsfeil at brevet fra "Interesseforeningen for gamle bygg" ikke ble lagt fram for hovedutvalget?

2. Har "Interesseforeningen for gamle bygg" adgang til å påklage vedtaket?

Hovedutvalget behandlet klagen på møte den 1. mars. Det oppstod en viss debatt. På den ene siden ble det fremholdt at skjønnhetshensyn måtte tillegges stor vekt, og at det var viktig å beholde en enhetlig arkitektur i Lilleby. På den annen side ble det pekt på den positive betydning det ville ha for Lilleby at en internasjonal kjede som "Burger" fikk etablere seg. En måtte derfor "se litt stort på det". En av representantene hadde også hørt et rykte om at "Burger" ikke ville starte noen virksomhet i Lilleby dersom de ikke fikk ha runde vinduer. Etterhvert som diskusjonen utviklet seg, skiftet endel representanter syn. Flertallet gikk nå inn for å godta ønsket om runde vinduer. Det ble til slutt fattet vedtak om at "Burger" skulle få ha både mursteinsfasade og runde vinduer.

3. Hadde hovedutvalget adgang til å treffe et vedtak med slikt innhold?

4. Kan vedtaket av 1 mars påklages? En av dem som var med på å treffe hovedutvalgets vedtak av 1. mars, var Kari Vold. Hun var i det daglige ansatt i "Nord Forretningsbank" sin filial i Lilleby. Her jobbet hun som avdelingsdirektør i utlånsavdelingen. "Nord Forretningsbank", var fast økonomisk samarbeidspartner med Burger-kjeden i Norge. Ved eventuell etablering av Burger-filial i Lilleby skulle banken stå for finansieringen. Under debatten i hovedutvalget var Vold en av dem som ivret mest for å godta "Burger" sin søknad fullt ut.

Vold hadde tidligere offentlig tatt til orde for at Lilleby trengte å "fornye" seg. I en artikkel i lokalavisen i 1993 hadde hun gått hardt ut mot "Interesseforeningen for gamle bygg". Hun hadde kalt foreningen "bakstreversk" og sagt at den var en trussel mot fremskritt i byen. Under saksforberedelsen hadde ingen reist innsigelser mot Volds habilitet.

5. Var Kari Vold inhabil til å delta ved behandlingen av denne saken 1. mars ? "Burger" ønsket å ha utvidet åpningstid i helgene. De søkte derfor om dispensasjon fra de lokale lukningsvedtektene i Lilleby. Før saken ble behandlet i Lilleby kommunestyre, ble politimesteren i Lilleby bedt om å uttale seg. Politimesteren gikk i sin uttalelse imot at dispensasjon skulle gis.

6. Har "Burger" rett til å få se politimesterens uttalelse? Del I skal 1øses etter forvaltningslovens regler.

I forbindelse med åpningen av filialen i Lilleby, søkte "Burger" etter servitører. Marte Kirkerud søkte jobben. Hun var 22 år og noe overvektig. Vekten hemmet ikke Marte i det daglige, men ved en større helseundersøkelse hadde hun fått råd om å gå ned 20-25 kilo.

Da Marte møtte til jobbintervju, ga den daglige leder på "Burger" uttrykk for at han var usikker på om Marte passet til stillingen. Han sa rett ut at Marte var "i tjukkeste laget". Den daglige leder mente at utseendet var viktig for omsetningen, og at det var særlig viktig at personalet på hamburger-restauranter var slanke. Dersom personalet var overvektig, kunne dette påvirke kundene til å kjøpe mindre mat enn de ellers ville. Den daglige leder bestemte seg likevel for å gi Marte en sjanse, og hun ble ansatt fra og med 1. april 1994. Den daglige leder sa Marte fikk prøve seg en stund og "så får vi se hvordan det går". Det ble ikke opprettet noen skriftlig arbeidsavtale.

"Burger" slo godt an i Lilleby, og omsetningen var i overkant av det ledelsen hadde forventet. Marte hadde ved noen tilfeller sølt brus på noen av gjestene, og hadde også kommet for seint på jobb enkelte ganger. Hun fikk heller ikke like mye tips/driks som de øvrige servitørene. For øvrig gikk Marte sitt arbeid greitt.

Den 30. august 1994 fikk Marte beskjed om at hun måtte slutte i stillingen. Den daglige leder sa at hun nå hadde fått sin sjanse, og at arbeidsforholdet ikke lenger kunne fortsette. Begrunnelsen var at Marte ikke passet med bedriftens profil. "Burger" ønsket å ansette en annen i hennes stilling. Marte fikk overlevert en skriftlig oppsigelse datert 30. august 1994. Her stod det:

"Marte Kirkerud sies opp fra sin stilling som servitør. Hun har en måneds oppsigelsesfrist. Hun har rett til å kreve forhandling i henhold til arbeidsmiljøloven". Marte ble svært skuffet, men foretok seg likevel ikke noe. Hun jobbet ut oppsigelsestiden og meldte seg deretter arbeidsledig. Etter en periode med arbeidsledighet, ombestemte Marte seg og den 1. desember 1994 gikk hun til søksmål mot "Burger". Hun hevdet at oppsigelsen måtte settes til side som usaklig, og krevde å få fortsette i stillingen som servitør. Den daglig leder bestred dette. Han hevdet at "Burger" var i sin fulle rett da Marte ble løst fra sin stilling. Han sa videre at fristen for å gå til søksmål var overskredet.

7. Var fristen for å gå til søksmål utløpt?

8. Hadde "Burger" rett til å bringe arbeidsforholdet til opphør?

Linker
Kommentarer og spørsmål kan sendes til
www.jus.uit.no