UNIVERSITETET I TROMSØ

CAND. JUR.-EKSAMEN
1. AVDELING, VÅREN 1999

Praktisk oppgave, tirsdag 25. mai 2000 kl 0900 - 1700

                                             I

I Tranby var det god barnehagedekning. Det fantes i alt 18 private barnehager, og alle disse mottok driftstilskudd fra kommunen. Barnehagene var fordelt rundt i hele byen, og to lå i Vestre bydel; Bamsebo og Julius. Bade Bamsebo og Julius holdt til i leide lokaler, og leieutgiftene utgjorde en betydelig del av driftsutgiftene.

I Vestre bydel bodde det mange enslige forsørgere med lav inntekt. Det var stor arbeidsledighet i området. De siste årene hadde også mange innvandrere bosatt seg i bydelen.

På grunn av synkende barnetall ble to av barneskolene i Vestre bydel slått sammen. Dette medførte at kommunen fikk ledige lokaler i en av skolebygningene. I tillegg til flere forretningsdrivende, meldte også Bamsebo og Julius sin interesse for å leie lokalene. Kommunestyret drøftet hva lokalene skulle brukes til, og etter en lengre debatt ble det enighet om å leie lokalene ut for en rimelig penge til en av bydelens barnehager. Ved å kreve en lav husleie, håpet kommunen å legge forholdene til rette for at det skulle bli billigere for foreldrene å ha barn i barnehagen. Kommunestyret mente dette var en gylden mulighet til å hjelpe de mange småbarnsfamiliene i området som slet med trang økonomi. Kommunestyret mente at dette også ville medføre at flere innvandrerfamilier fikk råd til å ha barna i barnehage. På denne måten ville kommunen bidra til økt integrering av barn med innvandrerbakgrunn.

Dessverre var det ikke plass i lokalene til bade Bamsebo og Julius. På bakgrunn av at Bamsebo hadde Here innvandrerbarn enn Julius, gikk rådmannens innstilling ut på at Bamsebo skulle få overta lokalene. Rådmannens innstilling ble fulgt opp av et enstemmig kommunestyre. Kort tid etter kommunestyrets avgjørelse flyttet Bamsebo inn i de nye lokalene. Samtidig ble satsene for å ha barn i Bamsebo betydelig redusert.

Ordføreren deltok i avgjørelsen. Han satt i styret i AS Næringsbygg som eide bygården som Bamsebo opprinnelig leide lokaler i. Dessuten hadde ordførerens sønn leilighet i samme bygård. Mange av beboerene i garden syntes barnehagen medførte mye støy.

Julius barnehage mente seg forbigått. Foreldrene mente det var urettferdig at de måtte betale langt mer for barnehageplass enn foreldre som hadde barn i Bamsebo. Styret i Julius behandlet saken. Styret bestod av daglig leder-, en representant for eierne av barnehagen og en representant for foreldrene. På styremøtet tok den daglige lederen til ordet for at det ikke skulle sendes noen formell klage til kommunen. Han var selv en nær venn av ordføreren, og hevdet at det var viktig å være "på god fot med myndighetene" . Den daglige lederen fikk gjennomslag for sitt syn i styret, mot foreldrerepresentantens stemme.

En gruppe foreldre skrev imidlertid på eget initiativ klage til kommunen. Klagen ble undertegnet av foreldrene til 23 av barna. De påpekte at Julius var den største barnehagen, og at det således var mest rettferdig at Julius fikk den rimelige leieavtalen. Julius hadde 32 barn, mens Bamsebo hadde 24. Foreldregruppen hevdet også at ordføreren som hadde deltatt i avgjørelsen, var inhabil.

Saken ble tatt opp på neste kommunestyremøte. I saksfremlegget hevdet administrasjonen at foreldrene ikke kunne påklage avgjørelsen, og at klagen derfor måtte avvises. Administrasjonen bestred også at ordføreren var inhabil. Det ble likevel foreslått å gi Julius et ekstra driftstilskudd på kr. 100.000,-, og å hente pengene fra budsjettet for oppvekst og miljø. Begrunnelsen var den samme som tidligere; ønsket om å hjelpe småbarnsfamilier med dårlig råd og hensynet til økt integrering, av barn med innvandrerbakgrunn. Kommunestyret sluttet seg enstemmig til administrasjonens forslag.

Sesam barnehage, som lå i Østre bydel, klaget på kommunens tilleggsbevilgning til Julius. Sesam hevdet at det bodde like mange småbarnsfamilier med trang økonomi i Østre bydel, og at kommunestyrets avgjørelse innebar en uheldig forskjellsbehandling av barnehagene. Sesam fremholdt videre at kommunen burde foretatt en undersøkelse av levekårene i de ulike bydeler før bevilgningen ble gitt.

Sesam viste også til en undersøkelse som Tranby Antirasistiske Senter (TAS) hadde foretatt et år tidligere på oppdrag fra Utlendingsdirektoratet. Undersøkelsen viste at 45% av innvandrerne i Tranby bodde i Østre bydel, 40% bodde i Vestre bydel og de resterende 15% var bosatt i andre bydeler. Undersøkelsen viste dessuten at norskopplæring for voksne, samt morsmålsundervisning i grunnskolen var de tiltakene som i størst grad sikret integrering i det norske samfunnet. Sesam hevdet at det var en saksbehandlingsfeil at denne undersøkelsen ikke var fremlagt for kommunestyret forut for behandlingen av tilleggsbevilgningen. Sesam viste til at den var oversendt i kopi til kommunen samtidig med at den ble oversendt Utlendingsdirektoratet. Videre ble det hevdet at det var en saksbehandlingsfeil at Sesam ikke var forhåndsvarslet om bevilgningen.

Kommunen bestred at Sesam hadde krav på forhåndsvarsel. Videre hevdet kommunen at de ikke hadde noen p1ikt til å foreta noen undersøkelse av levekårene i de ulike bydelene før kommunestyret fattet sin avgjørelse. Kommunen erkjente at det for såvidt lot seg gjøre å foreta en slik undersøkelse, men at det vine bli dyrt. Partene var enige om at undersøkelsen ville koste kr 35.000,-.

Kommunen nektet videre for at det var en saksbehandlingsfeil at undersøkelsen fra TAS ikke var fremlagt for kommunestyret i forbindelse med tilleggsbevilgningen. Det ble vist til at rådmannen hadde redegjort for undersøkelsen på et kommunestyremøte rett etter at den var mottatt. Kommunestyrerepresentantene var samtidig blitt gjort oppmerksom på at kopi av undersøkelsen kunne hentes på rådmannens kontor.

1. Hadde foreldrene til barna i Julius klageadgang på avgjørelsen om å la Bamsebo få leie lokalene?

Julius bestemte seg for å bruke tilleggsbevilgningen til å kjøpe ny innredning til barnehagen. De trengte nytt arbeids- og spisebord til barna. Dessuten trengte de åtte kasser til å ha leker i, samt fire store skap til annet utstyr. På grunn av plasshensyn måtte møblene lages spesielt for barnehagen, og de ble derfor bestilt hos møbelsnekker Peder Ås.

Ved bestillingen presiserte daglig leder i Julius at Peder Ås måtte to hensyn til at møblene skulle brukes i en barnehage. Møblene måtte derfor ikke ha løse deler som barna kunne svelge, og møblene måtte heller ikke ha skarpe kanter som kunne være farlige. Peder Ås forsikret om at alt han laget skulle være barnevennlig, og han uttalte at Julius ikke trengte å bekymre seg i så måte.

Ås var en dyktig møbelsnekker og han la ekstra flid i møblene til Julius. Som en gratis "ekstraservice> dekorerte han alle gjenstandene med nydelige motiver fra norske folkeeventyr. Den daglige lederen i Julius var til stede da møblene ble levert. Han påpekte at møblene hadde en intens malingslukt. Peder erkjente dette, men sa at slik malingslukt normalt ble borte etter et døgn eller to.

Tre uker etter leveringen var imidlertid malingslukten fra skapene fortsatt like ille. Mange av barna klaget over hodepine og svimmelhet. Foreldrene var engstelige, og det ble besluttet at barnehagen skulle stenges midlertidig. Samtidig tok den daglige lederen i Julius kontakt med Peder Ås, og krevet å få heve kjøpet av skapene. Ås hadde da akkurat fått beskjed om at det var en produksjonsfeil ved malingen som han hadde benyttet på skapene. Det var imidlertid ingen feil på malingen som var benyttet på bordet og kassene. Malingsprodusenten hadde forsikret Ås om at lukten ville være helt borte etter 2 måneder, og han garanterte også at lukten ikke var helseskadelig.

Peder Ås bestred at Julius hadde adgang til å heve kjøpet. Det var etter hans mening ingen mangel ved skapene da lukten etter hvert ville forsvinne. Under enhver omstendighet mente Peder Ås at barnehagen var avskåret fra å heve kjøpet av skapene alene. Han fremholdt at møblene hørte sammen og han viste blant annet til at de hadde lik dekor. Ås gjorde gjeldende at det ville bli vanskelig for ham å selge skapene til andre uten at bordet og kassene fulgte med.

Barnehagen fant det nødvendig å fjerne skapene. Peder Ås nektet å utføre jobben, og Julius kontaktet derfor en annen snekker. Denne tilbød seg å demontere skapene for kr 2.000,-. Den daglige lederen i Julius mente imidlertid dette var unødvendig ressursbruk. Han innkalte i stedet to av barnas foreldre til " dugnad" og sammen sørget de for at skapene ble demontert og plassert i en kommunal garasje like ved. Julius sendte Peder Ås en regning på kr 1500,- for arbeidet.

Julius måtte holde stengt en uke mens lokalene ble ordentlig luftet ut. Stengningen medførte et økonomisk tap, da en ikke kunne to betalt av foreldrene for den uken barnehagen var stengt, samtidig som husleie og lønnsutgifter 1øp som normalt. Julius krevde erstatning av Peder Ås for tapet de hadde lidt mens barnehagen var stengt.

Den intense malingslukten hadde smittet over på flere teddybjømer og andre kosedyr som var blitt oppbevart i det ene skapet. Det viste seg umulig å fjerne lukten fra kosedyrene, og Julius måtte derfor gå til innkjøp av nye. Barnehagen mente Peder Ås måtte dekke disse kostnadene. Peder Ås bestred samtlige erstatningskrav.

Tromsø, 25. mai 1999

Lena Renate Lauritsen

eksamensleder