UNIVERSITETET I TROMS      DET JURIDISKE FAKULTET

Cand.jur.-eksamen

2. avdeling, høsten 2001

Praktisk oppgave, onsdag 28. november 2001 kl 0900-1700

I

En tung og grå mandag morgen var betongbilsjåfør Peder Ås på vei med sitt første lass betong til en byggeplass i sentrum. På turen passerte han sitt eget nabolag og fikk se nabogutten, 16 år gamle Lars Holm, som åpenbart hadde kommet for sent til skolebussen. Peder stoppet og spurte Lars om han ville sitte på inn til byen – noe Lars gjerne ville. Idet Lars klatret inn i førerhuset kjente han lukten av alkohol, men etter at han måtte flytte unna noen bæreposer med tomflasker fra setet regnet han med at lukten kom fra dem. Peder var kjent for å drikke jevnt i helgene og han så litt trøtt ut, men han virket ikke beruset. Lars syntes det var litt flaut å skulle spørre direkte, men spurte i stedet Peder om det hadde blitt sent i går kveld. Peder svarte: ”Nei, sent ble det ikke. Jeg la meg tidlig, men det gikk jo med litt vin til middagen.” Lars ville ikke spørre mer om dette, og de begynte i stedet å diskutere regjeringens avgiftspolitikk.

I et kryss var Peder litt uoppmerksom og kolliderte med en sølvgrå Jaguar som kom fra høyre. Lars, som hadde sett bilen, ropte ”Se opp!”, men Peder rakk bare å si ”Hæ?” før det smalt. Det ble tatt blodprøve som viste at Peder hadde en promille på 0,8 da kollisjonen fant sted. Likeledes ble det klart at kollisjonen utelukkende skyldtes at Peder hadde vært uoppmerksom, og at hans uoppmerksomhet mest sannsynlig skyldtes alkoholpåvirkningen.

Lars, som ikke hadde tatt på seg bilbeltet fordi det var så skittent, skallet i ruta slik at han fikk et stygt kutt i panna. Han fikk også skadet to fingre på høyre hånd. De medisinsk sakkyndige kom til at kuttet i pannen mest sannsynlig ikke ville sette varige spor. Lars var imidlertid plaget av kraftig hodepine etter ulykken. Plagene avtok, og det ble antatt at alle smerter ville være borte i løpet av et år. Han ville imidlertid få varig nedsatt førlighet i de to skadde fingrene, noe som utgjorde 10 % medisinsk invaliditet. Et fremtidig tap i ervervsevne ville etter de sakkyndiges mening utelukkende skyldes håndskaden. De sakkyndig fant det overveiende sannsynlig at Lars ikke ville skadet hodet dersom han hadde brukt bilbeltet, men at bilbeltebruk ikke ville hatt noen betydning for skaden på fingrene.

Betongbilen Peder kjørte var eid av hans arbeidsgiver Lillevik Betong, og var trafikkforsikret i Vesta. Jaguaren, som var eid og kjørt av Marte Kirkerud, var trafikkforsikret i Gjensidige.

Lars krevde erstatning for tap i fremtidig erverv, menerstatning og oppreisning. Kravet ble rettet både mot Vesta, Gjensidige, Lillevik Betong og mot Peder personlig. Lars mente alle fire måtte være solidarisk ansvarlige. Det var enighet om hvordan en eventuell erstatning skulle utmåles. Derimot var det stor uenighet om hvorvidt de ulike grunnlag for å kreve erstatning var oppfylt.

Vesta erkjente at skaden i utgangspunktet falt inn under bilansvaret, men hevdet at ansvaret måtte falle bort – eventuelt nedsettes – på grunn av uaktsom medvirkning fra Lars sin side. Lars mente han ikke kunne bebreides, i alle fall ikke særlig mye.

Gjensidige viste til at lovens vilkår for å kreve erstatning fra dem ikke var oppfylt, og at et mulig ansvar uansett måtte falle bort på grunn av medvirkning på skadelidtesiden.

Lillevik Betong anførte prinsipalt at de ikke kunne holdes ansvarlig så lenge skaden ble dekket av bilens trafikkforsikrer. Lars på sin side hevdet at så lenge de generelle vilkår for arbeidsgiveransvar var oppfylt, kunne Lillevik Betong holdes ansvarlig. Hvordan et eventuelt ansvar mellom Lillevik Betong og trafikkforsikringsselskapene skulle fordeles, hadde ikke betydning i denne sammenheng. Subsidiært hevdet Lillevik Betong at vilkårene for arbeidsgiveransvar ikke var oppfylt. De erkjente at skaden hadde skjedd mens Peder utførte arbeid for dem, men påsto seg ansvarsfrie fordi det etter arbeidets art ikke var rimelig for arbeidsgiver å regne med at en yrkessjåfør ville kjøre med promille. De viste særlig til at Peder etter avtale hadde bilen stående hjemme hos seg i helgene. Han hadde derfor etter lov om pliktmessig avhold ikke lov til å drikke alkohol så lenge han hadde yrkesbilen hos seg. Selskapet viste også til at det var i strid med Peders stillingsinstruks, hvor det sto at det ikke var tillatt med ”passasjerer som ikke er ansatt i firmaet eller har annet tilknytning til utføringen av arbeidet”.

Lars var enig i at Peders drikking var i strid med reglene om yrkessjåførers pliktmessige avhold, men mente dette ikke var fritakende for arbeidsgiver. Han viste til at alle Peders kolleger var kjent med Peders drikking, og at Peder dessuten tidligere hadde fått skriftlig advarsel fra Lillevik Betong for mistanke om kjøring med morgenpromille. Når det gjaldt instruksen mente Lars denne bare med rimelighet kunne omfatte helt ukjente personer. Uansett kunne ikke instruksen i seg selv innebære at Lillevik betong var fri for ansvar.

Peder sluttet seg prinsipalt til anførselen fra Lillevik Betong om at så lenge skaden falt inn under bilansvaret, kunne ikke kravet rettes mot andre. Subsidiært hevdet Peder at han ikke kunne anses å ha opptrådt uaktsomt overfor Lars – i alle fall ikke grovt uaktsomt. Det ville være meget urimelig å holde ham erstatningsansvarlig når han bare mente å være grei mot Lars. Lars måtte i alle fall bære noe av ansvaret selv. Endelig viste Peder til at han ikke hadde økonomiske muligheter til å betale den erstatningssummen Lars krevde. Det ble dokumentert at Peder hadde svak økonomi.

Alle de påstått ansvarlige hevdet at Lars ikke under noen omstendighet hadde krav på menerstatning, idet vilkårene etter skl § 3-2 ikke var oppfylt. Lars pekte på at fingerskaden innebar en betydelig skade for ham personlig. Han viste bl.a. til at han var en lovende pianist og aktiv volleyballspiller, og at begge disse karrierer nå måtte skrinlegges. Hans store hodesmerter måtte også tas i betraktning. Lars hevdet dessuten at det måtte ha betydning at han bare var 16 år gammel da skaden inntraff.

Når det gjaldt oppreisningskravet viste Vesta, Gjensidige og Lillevik Betong til at oppreisning bare kunne kreves fra den personlige skadevolder.

II

Det viste seg at også Marte var alkoholpåvirket. Det ble imidlertid klarlagt at dette ikke hadde noen betydning for at kollisjonen skjedde. Marte ble ikke påført noen personskade, men Jaguaren – som bare var noen måneder gammel – ble totalvrak. Marte fikk dessuten ødelagt en boblejakke som det kostet 1.500 kroner å erstatte. På betongbilen ble det bare ubetydelige skader. Jaguarens salgsverdi før skaden var 1.400.000 kroner, og dette krevde Marte erstattet.

Fra Vesta krevde Marte erstatning for skaden på Jaguaren, idet slik skade ikke var omfattet av hennes egen trafikkforsikring i Gjensidige.

Vesta avslo kravet idet de viste til at Marte hadde kjørt med promille. I alle tilfelle kunne eventuelt ansvar ikke omfatte skader for mer enn 1.000.000 kroner. (Det legges til grunn at Lillevik Betong ikke hadde frivillig ansvarsforsikring på betongbilen i tillegg til trafikkforsikringen.)

Skadene på boblejakka ble krevd erstattet fra Gjensidige, som avslo kravet under henvisning til at den ødelagte jakka falt utenfor de skader som kunne kreves erstattet under bilansvaret.

Drøft og avgjør de  prinsipale og subsidiære rettsspørsmål som oppgaven reiser.

Tromsø, 28. november 2001

Hjem Fakultetet Student Forskning UiTø/TromsøLinker
Kommentarer og spørsmål kan sendes til
www.jus.uit.no