I november 1990 bestilte Kjøleservice A/S frakt av enda et kjøleaggregat fra Carrier. Etter at Kjøleservice hadde innhentet tilbud fra flere transportører, ble oppdraget gitt til spedisjonsfirmaet Trygg Transport. Kjøleservice fikk et tilbud om fast pris for hele transporten fra Lyon i Frankrike til Tromsø. Etter avtalen skulle aggregatet leveres til Linjefrakts terminal i Tromsø. Trygg Transport inngikk avtale med Linjefrakt om at de skulle ta i mot aggregatet og sørge for lossing i Tromsø. Trygg Transport inngikk videre avtale med det danske transportfirma Samson Transport. Aggregatet ble sendt med en av Samson Transports biler fra Lyon til Århus i Danmark. Der ble det lastet om til en bil som tilhørte vognmand Jørgen Jørgensen. Han var selvstendig næringsdrivende og ble engasjert av Samson Transport. Det var på det rene at alle underavtaler var berettiget i forhold til både Kjøleservice og Trygg Transport. Vognmand Jørgensen utførte så transporten med trailer fra Århus til Tromsø. Han hadde kjørt denne ruten fast i 15 år.

Vognmand Jørgensen ankom Tromsø sent på natten, og lossingen ble først påbegynt neste morgen. Jørgen kjente godt de som jobbet på Linjefrakt-terminalen. Sammen med Lars Holm fra Linjefrakt losset Jørgen først av noen andre varer som skulle leveres i Tromsø.

Aggregatet veide tre tonn og var to meter høyt, en meter bredt og tre meter langt. Det var således ikke helt enkelt å transportere det. På lastebilen hadde det stått stroppet fast i planet. Lars Holm fant fort ut at den trucken Linjefrakt hadde var for liten og ellers uegnet. På samme fraktterminal holdt også buss- og fraktselskapet TURBO til. Dette selskapet hadde en containertruck som kunne løfte 18 tonn. Lars Holm tok derfor kontakt med Peder Ås som arbeidet med flytting av containere like i nærheten, og spurte om han kunne komme bort og løfte av aggregatet for dem. Dette svarte Peder Ås ja til. Det ble ikke skrevet noen avtale eller registrert noe oppdrag hos TURBO. Det var på det rene at Linjefrakt hadde et samarbeid med TURBO om trucktjeneste ved håndtering av containere. For disse tjenestene betalte Linjefrakt pr oppdrag. Det skjedde ofte at de ansatte i TURBO og Linjefrakt gjensidig gjorde tjenester for hverandre, uten at det ble betalt noe. De jobbet tross alt i samme bygg og med de samme oppgaver. Verken Lars Holm eller Peder Ås tenkte på om lossingen av aggregatet skulle registreres som oppdrag for Linjefrakt. Det ble heller aldri sendt noen regning for det.

Lossingen foregikk ved at Peder Ås kjørte truckens gafler inn under aggregatet som sto på en såkalt lastepalle, dvs en palle som var spesialkonstruert for frakt av dette aggregatet. Like bak aggregatet sto kasser med møbler som Jørgen var redd for. Peder Ås ble derfor dirigert fremover av Jørgen, slik at han ikke skulle skade møblene som sto helt inntil aggregatet. Peder Ås løftet så opp aggregatet, rygget bort fra lastebilen, senket gaflene, snudde og begynte å kjøre mot terminalbygget. Lars Holm gikk nå ved siden av for på en måte å støtte aggregatet. Etter å ha kjørt noen meter, hørte de lyden av treverk som ble splintret. Aggregatet begynte å vippe forover og delvis mot Lars Holm. Han skvatt til og prøvde a holde igjen, men skjønte fort at han bare måtte se å komme seg bort. Ved at han brått hoppet bakover samtidig som han hadde presset fra aggregatet mot seg, fikk han et knekk i ryggen. Det var bare så vidt han kom seg unna aggregatet som falt i bakken med et brak.

Aggregatet ble senere ansett som totalskadet. Både Lars Holm og Jørgen forklarte senere at de hadde hørt lyden av tre som ble splintret kort tid før aggregatet veltet. Sammen med truckfører Peder Ås skrev de tre under på en skademelding hvor det ble forklart at pallen brøt sammen, og at aggregatet av den grunn falt i bakken.

Kjøleservice krevde senere erstatning fra Trygg Transport og fra TURBO. Kjøleservice hevdet at både Trygg Transport og TURBO var objektivt ansvarlige som fraktførere iht vegfraktavtaleloven 20. desember 1974 nr 68 (vfrl.) § 27 jfr § 6. I alle fall måtte TURBO være ansvarlig som arbeidsgiver for Peder Ås, som helt klart hadde utvist uaktsomhet under lossingen. Kjøleservice mente at skaden hadde skjedd fordi Peder Ås ikke hadde kjørt gaflene helt inn under aggregatet og derfor ikke hadde fått skikkelig tak. Dette var grunnen til at aggregatet rett og slett sklei av gaflene.

Det ble ikke reist krav verken mot Lars Holm, Linjefrakt eller vognmand Jørgensen.

Fordi begge selskaper hadde ansvarsforsikring hos Unibrand, ble kravet rettet mot forsikringsselskapet. Unibrand erkjente at krav kunne rettes mot dem, men hevdet at det ikke forelå noe ansvarsgrunnlag verken for Trygg Transport eller TURBO. Det ble videre erkjent at vfrl.§ 27 jfr § 6 var anvendelige på ansvarsspørsmålet, men Unibrand bestred at det forelå noe ansvarsgrunnlag. Unibrand påsto herunder at eventuelt ansvar måtte bortfalle etter reglene i vfrl.§§ 28 og 29 første ledd b), fordi aggregatet var uforsvarlig pakket. Skaden skyldtes etter deres mening pallens beskaffenhet og ikke håndteringen under lossing. Videre hevdet Unibrand at TURBO ikke kunne være ansvarlig som arbeidsgiver. Peder Ås var riktignok ansatt, men under lossingen hadde han ikke utført arbeid for TURBO, men gjort en vennetjeneste for Lars Holm og Linjefrakt. Peder Ås måtte i denne sammenheng anses som i tjeneste hos Linjefrakt. I alle fall hadde ikke Peder Ås opptrådt uaktsomt. Det ble vist til at Peder Ås hadde stolt på anvisningene fra Jørgen. Som truckfører hadde han ikke mulighet fra førerhuset til å se om gaflene var kommet langt nok inn under aggregatet. Han hadde stolt på at Jørgen hadde kontrollert det. Dessuten gikk Lars Holm ved siden av hele veien, og han hadde heller ikke gitt noe tegn til at ikke alt var i orden.

Under rettssaken ble det fremlagt tegninger som viste at selve aggregatet var bygd opp inne i en stålramme. Mot underlaget hvilte den på to stålvanger. Til disse stålvangene var transportpallen fastmontert. Transportpallen var konstruert som en vanlig pall, dvs et lag med trebord oppe og nede med trebjelker i mellom, slik at det ble plass for truckgafler til å løfte. Det var enighet om at pallen ikke var særlig kraftig, men solid nok til å fungere som en støtte under stålvangene. Fra fabrikkens side ble det opplyst at pallens funksjon først og fremst var å holde aggregatet oppe fra bakken, slik at truckgaflene kunne komme under. For selve løftet var pallen ikke nødvendig, fordi aggregatet hvilte på stålvanger. Men fordi metall mot metall har lett for å gli, ble aggregatene levert fra fabrikken i en standard transportpall. Partene var også enige om at pallen ikke ville klare å holde aggregatet tilbake, dersom det først hadde begynt å vippe. Unibrand mente dette var en konstruksjonssvakhet, fordi man skulle frakte og håndtere en gjenstand som var tung, høy og smal. Kjøleservice mente derimot at ved aktsom håndtering var pallen god nok. De viste til aggregatene de tidligere hadde fått sendt fra Frankrike uten at det hadde oppstått skader, og at dette aggregatet var blitt lastet på i Lyon og lastet om i Århus uten problemer.

Partene ble enige om at forklaringen på uhellet var at truckgaflene først hadde kommet inn under pallens øverste bordlag, men bare såvidt inn under den innerste stålvangen. Ved de vibrasjoner som hadde oppstått under kjøring, hadde så aggregatet beveget seg utover og til slutt hadde gaflene bare tak under treverket i pallen. Uenigheten besto i hvorvidt pallen burde være så solid at det kunne løftes bare i treverket, og om den skulle kunne holde igjen i bakkant. Unibrand hevdet at pallen var underdimensjonert og ikke solid nok. Hadde den vært det, ville aggregatet bare ha tippet noe over, men ikke falt i bakken.

Når det gjaldt Peder Ås hevdet Kjøleservice at han som truckfører hadde et selvstendig ansvar for å undersøke at alt var i orden. Det var tross alt en stor og tung gjenstand han skulle løfte. Det hadde ikke tatt ham mange sekunder og gå ut av trucken for å se hvordan aggregatet og pallen var konstruert, og deretter for å se om gaflene hadde fått skikkelig tak.

Unibrand hevdet på vegne av Peder Ås at han måtte ha grunn til å stole på sine arbeidskollegaer. Jørgen hadde tross alt dirigert ham da han kjørte gaflene inn under aggregatet. Jørgen på sin side forklarte at det han ville passe på var at gaflene ikke skulle skade møblene som sto innenfor. Selve løftet og lossingen måtte Peder Ås ha ansvar for selv. Jørgen forklarte at han regnet med at Peder Ås ville foreta lossingen på en forsvarlig måte. Han viste til at en vanlig metode når man ikke kunne kjøre gaflene så langt inn at de stakk ut på andre siden, var å først trekke aggregatet noe til seg, for deretter å ta nytt tak som man var helt sikker på var godt nok.

Kjøleservice pekte igjen på at en truckfører har sitt selvstendige ansvar, uavhengig av hvilke personer han har rundt seg. Dersom Jørgen hadde opptrådt uaktsomt ved ikke å gi gode nok instrukser, ville likevel TURBO - og i alle fall Trygg Transport - være ansvarlig for Peder Ås' handlinger. Det ble vist til vfrl.§ 6. Endelig anførte Unibrand at dersom det forelå ansvarsgrunnlag for Trygg Transport eller TURBO, kunne de påberope seg reglene i vegfraktavtaleloven om ansvarsbegrensninger. Det ble vist til §§ 32 og 34 jfr § 37. Partene var enige om at ansvarsspørsmålene skulle avgjøres etter disse bestemmelser. Unibrand mente at deres mulige erstatningsansvar var begrenset til 3.000 x 8,33 SDR (Special drawing rights). Dette bestred Kjøleservice som hevdet at TURBO ikke kom inn under reglene, og at uansett var begrensning i ansvaret utelukket fordi Peder Ås hadde utvist grov uaktsomhet, jfr vfrl.§ 38. Partene var enige om at en SDR kunne settes til kr 10, og at aggregatets markedsverdi var kr 350.000.

Lars Holm ble som følge av ryggskaden sykemeldt. Senere viste det seg at skaden ble varig. Etter å ha gått sykemeldt et år, søkte Lars Holm uførepensjon. Trygdekontoret svarte at han først måtte utredes med tanke på mulig attføring og omskolering. Lars Holm var 52 år gammel, og hadde jobbet på Linjefrakt siden 1974. Han hadde ingen egentlig utdannelse, men hadde gått realskolen. Han hadde også på sin fritid deltatt mer eller mindre helhjertet i noen kurs som Folkeuniversitetet hadde arrangert.

Etter utredningen ble det lagt til grunn at Lars Holm ville bli varig ufør i forhold til sitt nåværende yrke, og annet tungt kroppsarbeid. På bakgrunn av hans tidligere skolegang, mente trygdekontoret at han kunne attføres til et annet yrke. Ryggskadene var ikke til hinder for at han kunne utføre f eks kontorarbeid. Han ble derfor tilbudt attføring i form av kontoropplæring, og fikk avslag på sin søknad om uførepensjon. Lars Holm mente dette var urimelig. Han var enig i at han kunne omskoleres slik at han kunne utføre kontorarbeid. Lars Holm viste imidlertid til at det allerede var utbredt arbeidsløshet blant kvalifiserte kontorfolk i hele landet. Han hevdet derfor at attføring ikke var hensiktsmessig. Trygdekontoret opprettholdt sin avgjørelse. De var enige i at det var liten sjanse for at Lars Holm skulle få slikt arbeid, men viste til at arbeidsmarkedet kunne forandre seg, og at dette derfor ikke var relevant i denne sammenheng. Siden han kunne bli i stand til å utføre et arbeid, var ikke vilkårene i ftrl.§ 8-3 oppfylt.

Drøft og avgjør såvel de prinsipale som subsidiære rettsspørsmål som oppgaven reiser. Med subsidiære drøftelser menes også hvilket firma som er erstatningsansvarlig og på hvilke(t) grunnlag.

Hjem Fakultetet Student Forskning UiTø/TromsøLinker
Kommentarer og spørsmål kan sendes til
www.jus.uit.no