Kari og Per har under ekteskapet bodd i et hus som Per kjøpte i anledning ekteskapet like før de giftet seg. Det er store lån på huset. Per har tjent godt, men det meste har gått til avdrag og renter på huset og de daglige utgiftene ellers.

Det siste året de var gift fant Kari og Per ut at hele familien skulle reise på en skikkelig sommerferie til syden. Ettersom de ikke hadde oppsparte midler, ble de ved denne anledningen enige om å ta opp et lån på kr. 20 000,-. Det var Per som ordnet med lånet og skrev under på dokumentene. Banken krevde pantesikkerhet i huset for lånet, og ettersom det var felles bolig, samtykket Kari i pantsettelsen og skrev under på dette på pantobligasjonen, jfr. el. § 32 første ledd bokstav a.

Per har begjært separasjon. Han har i lengre tid hatt et forhold til en annen kvinne, og han flytter sammen med henne i hennes leilighet.

Kari fortsetter å bo i huset, men etter tre måneder innser hun at hun må gi opp huset av økonomiske grunner og flytter etter ytterligere en måned til et billigere husvære. Huset blir deretter bydd ut til salg. Det viser seg at det er umulig å få noe bud som dekker gjelden på huset, og det blir solgt med den følgen at det blir en udekket restgjeld på huset på kr. 60 000,- i tillegg til ferielånet.

Det er ikke midler av noen betydning i felleseiet utenom huset og en bil, men Per har en hytte som er hans særeie. Den er verdsatt til kr. 150 000,-.

Bilen hadde Per kjøpt under ekteskapet. Det var for det meste Kari som hadde brukt den fordi hun trengte den til kjøre barna først i park og senere på forskjellige aktiviteter. Hytta hadde Kari brukt mye under ekteskapet. Hun likte å pusse opp, og innvendig var hytta derfor nå i tipp topp stand, mens den var nokså nedslitt da Kari og Per giftet seg.

Per kontakter etterhvert advokat Fjell. Han hevder at også Kari er ansvarlig for det lånet som ble tatt opp for å reise på ferie. Han viser bl.a. til el. § 41. Han hevder videre at huset var i sameie mellom dem, og at Kari derfor er ansvarlig for huslånene overfor banken på linje med Per selv. Videre hevder advokat Fjell at Kari og Per i alle fall må være ansvarlige for en halvdel hver seg imellom både når det gjelder ferielånet og de vanlige huslånene. Videre hevder han at Kari må betale husleie til Per for de fire månedene hun hadde bodd i huset, i alle fall halv leie.

Kari blir svært forvirret over kravene. Hun har ikke noe å leve av. Barna er så store at hun ikke er berettiget til overgangsstønad. Hun oppsøker derfor advokat Dal.

Advokat Dal hevder at Per alene må være ansvarlig for ferielånet bl.a. fordi det var han som hadde tatt det opp. Hun hevder videre at det ikke er grunnlag for noen likedeling av det dem imellom. Slik forholdene var i familien var det nemlig Pers ansvar å underholde familien. Ferielånet måtte i sin helhet betraktes som forsørgelse. Advokat Dal avviser at det har oppstått noe sameie i huset ettersom Per eide huset før ekteskapet. De to barna som Kari hadde vært hjemme og stelt for, er dessuten ikke hans barn. Under enhver omstendighet har ikke Kari penger å betjene lånene med. Under hele ekteskapet hadde det vært Per som skaffet de kontante midlene som lånene hadde vært tatt opp på grunnlag av. Det er derfor urimelig at Kari skal kunne få medansvar etter at hun og Per ikke lenger har felles husholdning. Dersom Kari er medansvarlig for noen av lånene, krever hun at Per må tilpliktes å betale Kari underholdsbidrag i medhold av el. § 79, en ordning som hun forøvrig finner unødvendig komplisert ettersom det hele kan ordnes ved at Per påtar seg det fulle ansvaret for lånene. Advokat Dahl viser også til el. § 58 første ledd j£ § 40 og prinsippet om at ingen skal overta ansvaret for den andre ektefelles gjeld. Hun avviste at Kari måtte betale husleie for månedene etter at Per flyttet ut. Hun hevder videre at Kari må være medeier i bilen og få den utlagt til seg i medhold av § 67 d. Det er helt vanlig at en familie har bil, og at den i denne forbindelsen må betegnes som innbo ettersom den er minst like viktig for familiens daglige drift som vanlig innbo. For bilen var Kari villig til å betale Per halve verdien ettersom hun uansett måtte ha bil der hun nå bodde bl.a. for å kunne hente og bringe barna. I alle fall var bilen felleseie, og også derfor skulle hun bare betale Per halvparten av verdien. Kari krever også vederlag for arbeidet på hytta med kr. 25 000,-.

Advokat Fjell avviste kontant kravet på underholdsbidrag som helt uaktuelt ettersom de ikke hadde barn sammen. Kari måtte kunne skaffe seg inntektsgivende arbeid, og om hun ikke greide det, var ikke det Pers ansvar. Per ønsket også å overta bilen. Han hevdet at Kari ikke var medeier i bilen. Hvis hun likevel skulle få den utlagt til seg, mente han at hun måtte betale ham hele bilens verdi. De var enige om at bilens verdi var kr. 30 000,-. Advokat Fjell avviste at Kari hadde krav på vederlag for arbeidet på hytta. Han godtok at verdiøkningen som følge av Karis innsats var på kr 25 000,-, men han mente at verdiøkningen ikke var vesentlig. Innsatsen var heller ikke mer enn hva som fulgte av hennes underholdsplikt etter § 38. Dersom hun skulle få medhold i kravet, krevde han at beløpet måtte holdes tilbake som sikkerhet for den delen av gjelden som hun var ansvarlig for.

Kari gikk etterhvert inn i en dyp depresjon. Hun foreslo selv å bli innlagt i psykiatrisk sykehus for en tid. Dr. Vik hjalp henne med begjæringen. De ble enige om å ordne det slik at Karis mor på 73 år skulle komme hjem til dem og ta seg av barna mens Kari var på sykehuset. Overlegen på det psykiatriske sykehuset godtok hennes begjæring. Kari måtte i den anledning skrive under et dokument, noe hun gjorde uten å lese det skikkelig. Overlegen orienterte henne heller ikke om innholdet av erklæringen.

Det gikk ikke så bra med Karis mor og barna. Hun klarte ikke med dem. Det viste seg også at hun drakk for mye. Etter en kort undersøkelse fant barnevernsadministrasjonens leder det påkrevet å plassere barna på institusjon i medhold av lov om barneverntjenester § 4-6 andre ledd. Etter noen dager rapporterte institusjonen at barna var deprimerte og viste bekymringsfulle tegn på at de hadde vært utsatt for omsorgssvikt over lengre tid. Barneverntjenesten bestemte seg for å iverksette nærmere undersøkelser og kontaktet psykolog som lovet å utrede saken i løpet av ca. tre måneder. Barneverntjenesten besluttet ikke å legge saken fram for fylkesnemnda før psykologens rapport forelå.

Da Kari fikk høre om dette, ville hun reise hjem. Det viste seg da at hun i det dokumentet hun skrev under ved innleggelsen, hadde forpliktet seg til å bli på sykehuset i tre uker, jf. lov om psykisk helsevern § 4 andre ledd. Overlegen ville benytte seg av muligheten til å holde henne tilbake. Han viste bl.a. til at hun ikke var frisk nok til å ta seg av barna. Kari hevdet nå at hun ikke visste hva hun skrev under på ved innleggelsen, fordi hun var så dypt deprimert. Det måtte være overlegens sak å orientere henne om det som sto i dokumentet i en slik situasjon. Når det ikke var gjort, kunne erklæringen ikke binde henne. Hun mente dessuten at hun var blitt mye bedre enn da hun kom.

Da Kari kom ut fra sykehuset, krevde hun at barna måtte komme hjem, men barneverntjenesten ville ikke gå med på dette. Etter en del korrespondanse henvendte Kari seg til advokat Dal som krevde at barna måtte tilbakeføres til hjemmet straks, da det midlertidige vedtaket om omsorgsovertakelse måtte anses bortfalt som følge av at det ikke var godkjent av fylkesnemndas leder innen den lovbestemte fristen i lov om barneverntjenester § 4-6 andre ledd. Det var heller ikke adgang til å beholde barna på grunnlag av et akuttvedtak de månedene det ville ta å utrede saken nærmere. Uansett forelå ikke vilkårene for å opprettholde vedtaket fordi Kari nå var kommet hjem og var mye bedre.

Drøft og avgjør såvel de prinsipale som subsidiære rettsspørsmål oppgaven reiser.

Hjem Fakultetet Student Forskning UiTø/TromsøLinker
Kommentarer og spørsmål kan sendes til
www.jus.uit.no