Per og Kari giftet seg i 1980. Samme året fikk de datteren Karianne. De fikk også barna Petter født 1984 og Lars født 1990. Helt frem til samlivsbruddet i 1996 var Kari for det meste hjemmeværende med barna. Under hele samlivet jobbet Per i den lokale sparebanken, hvor han etter hvert avanserte til banksjef.

I 1982 fikk Kari en tomt av sine foreldre, hvor ekteparet bygde seg en enebolig. Huset ble finansiert gjennom et meget gunstig 1ån fra banken Per jobbet i. Lånet ble tatt opp i Pers navn. Også den faste eiendom ble tinglyst i Pers navn. Karis foreldre skrev under på et skjøte som Per hadde utfylt. Han forklarte dem at eiendommen formelt måtte ha samme eier som den som var låntaker.

Per hadde alltid vært en hurragutt, og han likte å to seg en dram. Etter noen års samliv syntes imidlertid Kari han drakk for mye. Etter hvert oppsto det mange krangler i forbindelse med Pers drikking. Det hendte Per ble litt hårdhendt under disse diskusjonene, men han angret alltid etterpå. Selv om dagliglivet fungerte noenlunde bra, var Kari bekymret. Hun var både bekymret for Pers helse, og for sin egen og forholdets fremtid. Selv om hun ikke hadde blitt utsatt for grov mishandling, mente hun likevel at Per hadde gått langt over streken. Hun bestemte seg for at den dagen han la hånd på noen av ungene, ville det være slutt for godt.

Ettersom barna vokste til, ønsket Kari å gå ut i jobb, i alle fall deltidsjobb. Hun kunne når som helst få jobb hos sin mor som drev klesbutikk. Per motsatte seg dette. Han begrunnet sitt standpunkt med at de ikke trengte pengene og at ungene dessuten trengte en mor som var hjemme. Dessuten ville det ikke to seg ut at banksjefens kone sto i butikk. Per var imidlertid ikke helt konsekvent i sin argumentasjon. I fylla beskyldte han Kari for å være en snylter som bare gikk hjemme og regnet med å bli forsørget.

Dagliglivet humpet og gikk. Både Pers drikking og forholdet mellom ektefellene varierte en del. Per nektet å høre på at han hadde alkoholproblemer, og mente Kari var masete. Per viste til at han hadde full kontroll. Han gjorde jobben sin godt, men trengte litt avkopling når han kom hjem. Til tross for jevnlig drikking, oppsto det aldri problemer i forhold til Pers jobb. De fleste ansatte var klar over hans svakhet, og kjente ofte lukten av både ny og gammel fyll. Personalet var lojalt - bortsett fra at de av og til kommenterte diagnosen influensa når Per var borte fra jobb.

Ved et par anledninger tok Kari med seg ungene over til sine foreldre. Dette skjedde når Per ble for full eller for voldelig. Per kom aldri etter.

I en periode gjorde Kari et forsøk på å redde forholdet ved å styre Pers drikking. De ble enige om at han bare skulle drikke i helger eller ved andre festlige anledninger, og for å hindre at Kari ble sur, skulle de i stedet drikke sammen. Dette pågikk et års tid. Det var i denne perioden yngstebarnet Lars ble født. Lars ble født for tidlig, og var dessuten ganske svakelig. Kari fikk beskjed fra legene på fødeklinikken om at barnets helsetilstand bar preg av at hun hadde drukket under svangerskapet. Fødselslegen skrev også dette inn i journalen.

En av sykepleierne som var litt kjent med hvordan livet hadde vært hjemme hos Per og Kari den siste tiden, følte seg forpliktet til å varsle barneverntjenesten om innholdet i journalen. På dette grunnlag traff barnevernet et straksvedtak om å plassere barnet utenfor hjemmet. Barnet ble hentet på fødestua en fredag, samtidig som Kari ble utskrevet. Kari motsatte seg vedtaket. Vedtaket ble påfølgende mandag godkjent av lederen i fylkesnemnda.

Etter å hatt samtaler med både Per og Kari, samt de to andre barna, fant barneverntjenesten ut at omsorgsovertakelse foreløpig ikke var nødvendig, men at tilsyn ville være tilstrekkelig. Kari var knust, og påtok seg fullt ansvar for hva som hadde skjedd med barnet, og garanterte at hun aldri mer skulle drikke. Barneverntjenesten trodde Kari, og en spesialist avga en erklæring om at Kari hadde drukket over en såpass kort periode at det rent biologisk ikke skulle være særlig vanskelig for henne å kutte ut drikkingen. Per derimot hadde utviklet klare tegn på alkoholisme, men også han skjerpet seg i tiden som fulgte.

Barneverntjenesten traff vedtak om at hjemmet burde settes under tilsyn, og den oppnevnte en tilsynsfører. Kari syntes dette var en grei ordning, men Per motsatte seg enhver innblanding fra folk i fotformsko. I et brev fra Pers advokat, Trine Vold, ble det vist til at tilsyn av hjemmet ville være et uforholdsmessig inngrep overfor Per. Ikke bare var det fullstendig unødvendig, det vine i tillegg kunne få store konsekvenser for Pers stilling i banken og for bankens drift.

Barneverntjenesten gav i et svarbrev uttrykk for at de ville forelegge spørsmålet om tilsyn for fylkesnemnda. Tre uker senere gav fylkesnemnda pålegg om tilsyn.

Advokat Vold reiste sak for Lillevik herredsrett med påstand om at fylkesnemndas pålegg om tilsyn var ugyldig. Videre ble det påstått at straksvedtakene fra både barneverntjenesten og fylkesnemndas leder var ugyldige.

Kommuneadvokaten i Lillevik tok til motmæle på vegne av det offentlige, og nedla påstand om at alle vedtak var lovlige og gyldige.

II

I det første året etter Lars sin fødsel fungerte livet og samlivet tålelig godt. Kari rørte ikke alkohol, og Per var etter forholdene moderat. Etter to år fant barneverntjenesten at tilsyn ikke lenger var nødvendig, og tiltakene opphørte.

Etter at Lars var blitt tre år gammel, begynte Kari, uten protester fra Per, å jobbe lørdager og enkelte ukedager i sin mors butikk. Hennes hovedbeskjeftigelse var likevel fortsatt å være husmor.

Utover i 1995 ble samlivet igjen mer og mer kontliktfylt. Per tok opp sitt gamle drikkemonster. Kari ga mer og mer åpent uttrykk for hva hun mente om Per og drikkingen hans. Det ble derfor ofte voldsomme krangler.

I denne tiden jobbet Kari mer og mer i sin mors butikk, opp til tre hele dager i uken. Dette fungerte veldig godt. Lars var hele dagen hos sin morfar, som var hjemmeværende pensjonist. Dit gikk også Petter og Karianne når de kom hjem fra skolen.

I butikken jobbet det en ung mann som het. Ole, og som Kari Fikk god kontakt med. De snakket mye sammen om livets mange vanskelige spørsmål. De to utviklet et meget godt forhold, etter hvert også et kjærlighetsforhold. Gjennom oppmerksomheten fra Ole fikk Kari fornyet selvtillit. Forholdet til Ole førte til at Kari opponerte mer mot Per, samtidig som hun bedre enn før holdt ut at ekteskapet var ganske dødt.

Per ble litt mistenksom overfor den "nye" Kari, og en dag han gikk i gjennom posten, fant han et brev til Kari som han åpnet. Det var en kjærlighetserklæring fra Ole, som ikke klarte å vente til neste gang de skulle treffes med å fortelle hvor glad han var i Kari.

Den kvelden drakk Per seg full, før han konfronterte Kari med brevet. Til Pers store forundring unnskyldte ikke Kari seg i det hele tatt, men ba i stedet Per prøve å gjette på hvorfor hun hadde behov for å treffe andre. Karis svar, og hennes holdning, fikk Per til å miste besinnelsen fullstendig. Kari fikk skikkelig juling, og Per fant samtidig grunn til å vise henne at han var et skikkelig mannfolk.

Den kvelden ble den endelige slutten på samlivet mellom Per og Kari. Kari ble sendt til legevakten med hodeskader og ribbensbrudd. Hun ble liggende på sykehus en uke. Kari anmeldte forholdet, og etter at begge ektefeller hadde forklart seg, for politiet. ble Per siktet for legemsbeskadigelse og voldtekt. Han ble kort tid etter dømt til 18 måneders ubetinget fengsel.

III

På sykehuset hadde Kari en lengre samtale med advokat Anne Ås, som var blitt kontaktet av Karis foreldre. De ble enige om at det bare var å ta fatt på oppgjøret.

Advokat Ås fremsatte på vegne av Kari Bæring for Lillevik herredsrett om midlertidig separasjon, midlertidig daglig omsorg samt midlertidig bruksrett til huset. Det ble også begjært kjennelse for at Per skulle nektes opphold i eller i nærheten av hjemmet, nærmere bestemt slik at han skulle være flyttet ut. innen Kari kom fra sykehuset. På denne tiden bodde barna hos sine besteforeldre.

Samtidig ble det tatt ut stevning med krav om skilsmisse ved dom pga mishandlingen. I denne saken ble det også krevd permanent daglig omsorg for barna, samt at Per verken skulle ha foreldreansvar for barna eller rett til samvær med dem. Kari krevde ektefellebidrag og barnebidrag på vegne av barna. Kari viste til at hun etter det som hadde passert, i større utstrekning enn før, var nødt til å være hjemme med barna. Inntektene hun hadde fra arbeidet i butikken, var uansett ikke tilstrekkelig til å leve av.

Per, representert ved advokat Vold, tok til motmæle mot alle krav om midlertidige avgjørelser. Begjæringen ble påstått avvist, fordi det ikke var foretatt obligatorisk mekling. I tillegg ble det hevdet at det ikke forelå grunnlag for noen av de midlertidige avgjørelser som var krevet. Advokat Vold hevdet at episoden den siste kvelden de var sammen var begges ansvar, selv om Per "teknisk sett" - som advokat Vold uttrykte det - var dømt for voldsbruk. I alle fall ble det hevdet at Per måtte få rett til samvær, selv om Kari fikk medhold i kravet om daglig omsorg.

I hovedsaken om familiespørsmålene ble også alle krav og påstander imøtegått. Det forelå etter advokat Volds mening ikke grunnlag for skilsmisse ved dom. Uansett mente Per at de for barnas skyld måtte forsones, og gjenoppta samlivet.

Skulle de først skilles. forlangte Per delt omsorg, slik at barna kunne ha like god kontakt med begge foreldrene. Advokat Vold hevdet at de to ektefeller var like godt skikket som omsorgspersoner. Hun viste blant annet til at Kari hadde like store alkoholproblemer som Per. I den sammenheng viste advokat Vold til barnevernssaken for seks år siden, og fremla journaler fra Lars sin fødsel. Videre viste advokat Vold til Karis manglende moral, ved at hun hadde innledet et forhold til en annen mann mens hun var gift og bodde sammen med Per. For å vise Pers gode egenskaper varslet advokat Vold at en rekke av Lilleviks samfunnstopper ville bli innkalt til retten for å vitne om Pers evner som omsorgsperson, blant annet basert på hans ansvarsfølelse og på at han var omc,jengelig og godt likt av alle.

Ved delt omsorg bortfalt etter advokat Volds mening alle spørsmål om samværsrett og bidrag. Advokat Vold mente uansett at det stred mot barnelovens system å fradømme en gift far foreldreansvaret. Hun viste videre til at samværet var barnas rett, ikke foreldrenes.

Vedrørende bidragskravene hevdet Per at Kari ikke hadde krav på ektefellebidrag. Hun hadde selv valgt å være hjemmeværende, og dessuten var det Kari som hadde valgt å bryte ut av ekteskapet. Kari måtte derfor to ansvar for sine valg. Uansett måtte Kari kunne forsørge seg selv. Ønsket Kari fortsatt forsørgelse, sto døren fortsatt åpen til å fortsette samlivet. Med tårer i øynene fortalte Per i retten at han fortsatt elsket Kari, og at han hadde tilgitt hennes sidesprang. Per prøvde også å forklare hvorfor han drakk og hvorfor han hadde slått Kari. men ble stoppet av dommeren.

I forbindelse med kravet om ektefellebidrag hevdet advokat Vold at dersom Kari ble ansett som sameier til huset som var kjøpt og betalt av Per, hadde hun fått mer enn rimelig belønning for sitt husmorarbeide. Hun kunne ikke i tillegg kreve ektefellebidrag.

Når det gjaldt barnebidragene hevdet Per at dersom han ble frakjent både foreldreansvar og samværsrett, hadde han ikke lenger noen barn og skulle derfor heller ikke betale bidrag.

IV

Etter Karis begjæring ble det åpnet offentlig skifte. I begjæringen ble det redegjort for hvilke krav Kari ville fremsette i forbindelse med skiftet. Kari hevdet at tomten var hennes eneeie, samt at hun var sameier i selve huset. Det ble fremlagt en takst som viste at verdien på hele eiendommen var 1,6 millioner kroner, hvorav tomten utgjorde 400.000 kroner. Taksten ble akseptert av Per, bortsett fro at han mente det ikke var mulig å skille ut eierrett til tomt og hus, men at alt måtte ses som en eiendom.

Kari krevde videre skjevdeling for tomtens verdi, mens hun mente at resten av eiendommens verdi måtte være likedelingsmidler. Boliglånet var fullt nedbetalt.

Kari mente Per burde overta huset på skifteoppgjøret, men krevde samtidig at hun og barna skulle ha vederlagsfri bruksrett til huset helt frem til Lars var myndig. Advokat Ås viste i sin begjæring til at grunnlaget for å kreve vederlag for bruksretten var bortfalt pga Pers mishandling av Kari gjennom mange år. Kari viste dessuten til at hun ikke hadde økonomi til selv å overta huset.

På en skiftesamling to måneder etter samlivsbruddet imøtegikk Per kravene fro Kari om sameierett til huset og om at tomten skulle være hennes eneeie. Per viste til grunnboken hvor det fremgikk at han var eier av hele eiendommen. Uansett kunne man ikke skille ut eierrett til selve tomten. Per mente tomten var gitt til ham alene, og viste igjen til skjøtet hvor det fremgikk at tomten ble overført til ham. Subsidiært mente han at tomten måtte anses gitt til begge ektefeller. Ble tomten ansett gitt til begge, kunne Kari heller ikke kreve skjevdeling, hevdet Per.

Karis krav om bruksrett ble også imøtegått. For det første hevdet Per at bruksretten forutsatte at han overtok huset, noe han ikke ønsket. Per mente han hadde en ubetinget rett til å kreve huset solgt. Dette gjaldt enten huset ble ansett å være i sameie eller ikke. I alle fall mente Per at dersom Kari ønsket å bli boende i huset, fikk hun heller overta det selv. Uansett forelå ikke vilkårene for bruksrett. Per mente Kari i stedet kunne bo hos sine foreldre, slik hun hadde gjort så mange ganger før. Under muntlige forhandlinger for skifteretten, forklarte Karis foreldre at hun og barna selvfølgelig var hjertelig velkomne til å bo hos dem, selv orn det ble litt trangt i lengden. Per nedla subsidiært krav om at dersom Kari ble gitt bruksrett, skulle Per i alle fall ha fullt vederlag regnet fra den dagen han flyttet ut.

Tromsø, 28. november 1996

Hjem Fakultetet Student Forskning UiTø/TromsøLinker
Kommentarer og spørsmål kan sendes til
www.jus.uit.no