De to forskerne Tobias Vold og Einar Watt hadde i mange år jobbet sammen med ulike forskningsprosjekter. Deres siste prosjekt var forskning på stress, hvor de brukte griser i forsøkene. De fleste prosjektene foregikk i universitetets regi, men griseforsøkene var såpass omstridte at de ikke fikk den nødvendige støtte til å fullføre prosjektet fra universitetet. Professor Vold og professor Watt opprettet derfor et aksjeselskap, hvis formål var å finansiere forskningsprosjektet. Selskapet var eid og drevet av de to forskerne i fellesskap.

Det største økonomiske bidraget fikk de fra Tobias Volds onkel, Peter. Han var pensjonist, og deltok også som en slags forskningsassistent og håndlanger. Han var meget opptatt av prosjektet, og fortalte venner og bekjente at han ville dedikere sitt liv til denne forskningen. Peter, som var ugift og barnløs, hadde ved flere anledninger uttalt at han ville testamentere sin formue til nevøen Tobias, slik at forskningen kunne fortsette.

En dag ble onkel Peter syk og innlagt på sykehus. Etter noen prøver ble det fastslått at han hadde langt fremskreden kreft, og at det bare ville være snakk om timer før han døde. Da Peter fikk denne beskjeden, ble han fortvilet og ba behandlende lege om å tilkalle hans nærmeste slektninger. Den eneste av slektningene som bodde i byen var Tobias Vold. Han var imidlertid på reise i utlandet, men på hans kontor tok professor Watt telefonen. Han lovet å komme straks, siden han også var en nær venn av Peter.

Einar Watt ankom sykehuset en halv time senere. Peter hadde på dette tidspunkt fått smertestillende medikamenter, men var ved full bevissthet. Han spurte etter sin nevø Tobias, og fikk høre at Tobias var på reise i utlandet. Einar benyttet sjansen til å minne Peter på at han hadde lovet å testamentere sin formue til forskningsprosjektet deres. Peter erkjente å ha sagt dette, men lurte på om han ikke også burde tenke litt på sin familie. På en mate sto slekten ham nærmere enn griser - når alt kom til alt. Til dette argumenterte Einar med at hans slektninger alle var rimelig velstående, men at forskningen hadde dårlige kår. Han viste også til hvor skuffet Tobias ville bli, og oppfordret derfor Peter til å opprette testament der og da. Som et kompromiss kunne han testamentere halvparten til Tobias sin forskning, og den andre halvparten til sin søster Margrethe - Tobias' mor. Margrethe var den av søsknene han sto nærmest og hadde hatt mest kontakt med.

Til dette svarte Peter: "Ja, ja, du har vel rett!" Han ba deretter Einar sette opp et testament med et slikt innhold, men ville i tillegg to med at Einar personlig skulle arve kr 100.000. Einar erklærte at han var rørt over omtanken, men presiserte at han først og fremst var opptatt av forskningen, og at han derfor var mer enn fornøyd med at det.ble testamentert penger til Tobias Volds forskning. Peter fastholdt at Einar i tillegg skulle ha en personlig arv, og viste til det mangeårige samarbeidet og vennskapet som hadde utviklet seg mellom dem.

Dr Dyregod var hele tiden til stede og hørte alt som ble sagt.

Etter noen minutter hadde Einar utkastet til testamentet klart. Det 1ød slik:

Det resterende av min formue skal fordeles med en halvpart til min søster Margrethe Vold. Den andre halvpart tilfaller min nevø Tobias Vold slik at han kan få fullført sin forskning på grisers atferd under stress.

Testamentet ble lest opp for Peter, som var fornøyd med formuleringene. Testamentet ble deretter lagt frem for ham til undertegning. Peter kom da plutselig på at han hadde lovt sin yngre bror Odin at denne skulle få malerisamlingen etter Peters død, fordi Odin var en lidenskapelig kunstsamler. Peter ba derfor Einar å gjøre en tilføyelse i testamentet om maleriene. Etter at Einar lovte å gjøre dette, skrev Peter under på testamentet. Dr Dyregod og Einar undertegnet som testamentsvitner. Einar skrev aldri ned noe om malerisamlingen. Etter hans mening fortjente ikke Odin Vold å få maleriene.

Peter døde to timer senere. Han var ved bevissthet til det siste, og Dr Dyregod og Einar var hos ham hele tiden. Den siste tiden brukte de til å prate om løst og fast.

Etter dødsfallet oppsto det tvist mellom testamentsarvingene og Peters øvrige slektsarvinger. I tillegg til søsteren Margrethe etterlot Peter seg søsknene Odin, Eigir og Frøya. De tre sistnevnte påsto at testamentet var ugyldig.

Slektsarvingene hevdet for det første at Peter ikke var testamentsfør fordi han var sterkt sjelelig svekket under opprettelsen av testamentet. Dessuten hevdet de at testamentet matte være ugyldig fordi det ble opprettet under utilbørlig påvirkning fra Einar. I alle tilfelle mente de testamentet matte være ugyldig fordi Einar var inhabil som testamentsvitne. De viste til at testamentet både var til fordel for Einar, og at han også måtte anses for å være i tjeneste hos Tobias. Et testament til fordel for Tobias' forskning, måtte anses også å være til fordel for Einar.

Både Einar, Tobias og hans mor tok til motmæle mot påstandene om sjelelig svekkelse, utilbørlig påvirkning og inhabilitet. Uansett ville ikke slike forhold ha noen betydning, fordi de ikke hadde virket inn på Peters beslutninger, slik at den derfor likevel måtte være gyldig. De viste til bestemmelsen om at et testament skal tolkes i samsvar med testators vilje.

Tobias og hans mor erklærte at dersom disposisjonen til fordel for Einar ble kjent ugyldig pga inhabilitet, ville de som enearvinger likevel godta den. Subsidiært hevdet de at beløpet i tilfelle ugyldighet måtte tilfalle dem. Så lenge Peter hadde testamentert over alt han etterlot seg, hadde ikke de øvrige slektsarvingene noe med hvordan arven skulle fordeles.

Dersom disposisjonen til fordel for Tobias ble kjent ugyldig pga inhabilitet, hevdet hans mor på samme måte at da ville hun arve Tobias' andel og derfor være enearving. Som enearving ville hun godkjenne disposisjonene til fordel for både Tobias og Einar.

Odin, Eigir og Frøya fastholdt prinsipalt at hele testamentet måtte kjennes ugyldig, også som følge av at det inneholdt en testasjon til fordel for testamentsvitnet. En slik mangel var så dominerende at hele testamentet måtte settes til side. For det tilfellet at bare testasjonen til fordel for Einar ble kjent ugyldig, hevdet Odin, Eigir og Frøya at legatet på kr 100.000 i stedet måtte tilfalle dem som slektsarvinger. En godkjennelse fra andre testamentsarvinger var uten interesse. Enten testamentet ble kjent helt eller delvis ugyldig, måtte konsekvensen bli at arven ble fordelt etter lovens arvegangsregler. Tilsvarende hevdet de vedrørende disposisjonen til fordel for Tobias.

Odin Vold fremmet også krav om å få overta malerisamlingen. Prinsipalt anførte han at det forelå et bindende gaveløfte fra Peter, avgitt mange år før han døde. Dette løftet mente han også kunne inntolkes i det skrevne testamentet, ved at Peter gjentok det under opprettelsen av testamentet. I alle fall matte det muntlige utsagn legges til grunn som et nødtestament.

Alle de øvrige arvingene erkjente at Peter hadde lovet Odin at han skulle få malerisamlingen ved Peters død, men mente at dette ikke var noe gyldig løfte. De øvrige arvinger, herunder Eigir og Frøya, bestred videre at det forelå noen gyldig testamentarisk disposisjon over maleriene.

Dersom Odin ikke fikk maleriene, hevdet Eigir og Frøya at testamentet måtte forstås slik at da kunne heller ikke Tobias og Margrethe dem. Maleriene måtte i så fall tilfalle arvingene etter loven.

Margrethe tilføyde at i den utstrekning de øvrige slektsarvingene fikk medhold i at noe av arven skulle tilfalle dem etter loven, måtte hun også få sin andel.

Partene var enige om at testamentet oppfylte formkravene.

                           Tromsø 1. desember

Hjem Fakultetet Student Forskning UiTø/TromsøLinker
Kommentarer og spørsmål kan sendes til
www.jus.uit.no