Marte Kirkerud arbeidet som saksbehandler på Lillevik ligningskontor. Hun var 61 år gammel og hadde vært enke siden hun var 55. Hun satt i uskiftet bo med sine tre barn og bodde i et stort hus i sentrum av Lillevik. Siden hun ble alene hadde hun slitt med å klare vedlikehold av huset, men hun hadde ikke villet flytte. Hennes avdøde mann hadde bygd det med sine egene hender, og både hun og barna var sterkt knyttet til det.

Gården ligningskontoret lå i var eid av Statsbygg som hadde ansatt egen vaktmester på eiendommen, Peder Ås. Han hadde arbeidet som vaktmester i 17 år og var den flinkeste vaktmester Statsbygg hadde. Pliktoppfyllende, lett å be og i alle disse 17 årene hadde det ikke vært en eneste klage på ham. Lillevik ligningskontor lå i helt nye lokaler på hjørnet av Dronningens gate og Krambugaten. Langs bygningen, både i Dronningens gate og Krambugaten, var det et forholdsvis bredt fortau (3,5 meter). Fortauet bestod av en smal ytterkant mot gaten, et forholdsvis bredt hellelagt felt med varmekabler, og et smalt asfaltert felt uten varmekabler innerst mot veggen (ca 1 meter bredt). Varmekablene i Dronningens gate hadde vært ute av drift siden begynnelsen av januar 1998, og ville først bli reparert til sommeren.

Den 21. februar 1998, da Marte skulle hjem fra arbeidet, forlot hun ligningskontoret gjennom hovedinngangen mot Dronningens gate. Hun gikk ikke ned trappen, men svingte til høyre, og gikk ned uførerampen som skrådde ned til den asfalterte delen av fortauet innerst mot veggen. Hun gikk langs veggen, dvs på det feltet som var asfaltert og hvor det ikke var varmekabler. Like før hjørnet Dronningens gate/Krambu gaten falt hun.

En tilfeldig forbipasserende, Lars Holm, så at hun falt og 1øp til for å hjelpe henne. Idet han skulle hjelpe henne opp, tråkket han på håndvesken hennes, som hun hadde mistet i fallet. I vesken lå det en antikk gullklokke hun hadde arvet fra sin mormor. Hun hadde hentet klokken hos urmakeren i lunchen. Han hadde hatt den inne for taksering, og mente den var verdt 10 000 kroner.

Klokken ble helt ødelagt i fallet, men den ville uansett blitt ødelagt da Lars Holm tråkket på vesken.

Marte ble kjørt til sykehuset, og der konstaterte de at hun hadde fått et komplisert brudd i høyre håndledd. Hun ble operert samme dag, men det oppsto komplikasjoner, slik at hun måtte opereres på ny noen uker senere. Denne operasjonen var heller ikke vellykket. Hun hadde fått en lammelse i hånden hun aldri ville bli kvitt, og det var klart at Marte aldri mer ville kunne bruke høyrehånden som annet enn støttehånd. Hennes medisinske invaliditet som følge av fallet ble fastsatt til 25 % og hun ble 100 % uføretrygdet.

Politivedtektene i Lillevik pålegger gårdeier å sørge for strøing av fortau og gangbane når føret er glatt. Det var vaktmester Peder Ås som hadde ansvaret for dette. Peder As hadde faste generelle rutiner for rydding og strøing av fortauet. Hver eneste morgen inspiserte han det. Han hadde strødd fortauet den 19. februar 1998. Om morgenen den 21. februar vurderte han det slik at det var godt vinterføre og ikke behov for ytterligere strøing. Det var minusgrader den 21.

februar og i dagene forut, og lite nedbør. Peder Ås strødde aldri fortauet i hele bredden på 3,5 meter. Han strødde alltid spesielt godt foran hovedinngangen. Når varmekablene ikke virket eller ikke klarte å to unna all is og snø, strødde han også langs et bredt felt midt på det hellelagte fortauet. Feltet innerst ved

veggen, som var uten varmekabler, ble aldri strødd. Der uførerampen kom ned på fortauet innerst ved veggen, strødde han i en bue ut mot midten av det hellelagte fortauet. Der Marte Kirkerud falt var det altså ikke strødd, og partene er enige om at det var glatt der.

Marte Kirkerud gikk til sak mot Staten v/Statsbygg og krevde erstatning for påførte utgifter og tap i fremtidig erverv, samt ménerstatning og oppreisning. Hun krevde også 10.000,- kroner i erstatning for klokken som ble ødelagt. Hun mente Statsbygg som gårdeier måtte være objektivt ansvarlig for skaden, videre at Peder Ås hadde opptrådt uforsvarlig ved ikke å strø i hele bredden på 3,5 meter, og at Statsbygg også av den grunn var ansvarlig. Hun krevde også erstatning fra Peder Ås, men siden han ikke hadde så mye penger, krevde hun bare oppreisning fra ham.

Statsbygg bestred at det forelå noe grunnlag for erstatning i dette tilfellet. Det var ikke grunnlag for noe objektivt ansvar for gårdeier i slike tilfeller, og rutinene for strøing var gode nok. Subsidiært hevdet de at de ikke kunne være ansvarlig for klokken som ble ødelagt. Den ville jo likevel ha blitt ødelagt da Lars Holm tråkket på vesken. De mente heller ikke det var hjemmel for at Statsbygg skulle betale oppreisning.

For det tilfelle at Statsbygg ikke skulle bli dømt til å erstatte klokken, krevde Marte at Lars Holm skulle gjøre dette. Han skulle sett seg for og ikke tråkket på vesken hennes. Lars Holm bestred at det var grunnlag for noe erstatningskrav mot ham. Det fikk være grenser - han hadde bare prøvd å hjelpe henne og dette var takken. Klokken var uansett allerede ødelagt da han tråkket på vesken.

Også Peder Ås bestred at det var grunnlag for noe erstatningskrav mot ham, han hadde gjort jobben sin forsvarlig. Det var ofte glatt i Lillevik, og alle måtte regne med å falle nå og da.

II

Marte Kirkerud fikk 30. mai 1998 utbetalt 200.000 kroner fra forsikringsselskapet sitt til dekning av fremtidig inntektstap som en følge av skaden. Dagen etter mottok hun 500.000 kroner i arv fra en onkel i Spania.

Etter å ha tenkt seg om en stund bestemte Marte seg for å selge huset og skifte med barna. Huset ble solgt til kr. 100.000,- over takst den 29. august 1998. Kjøper var klar over at Marte satt i uskiftet bo.

Marte tok kontakt med skifteretten og krevde skifte den 3. september 1998. I forbindelse med skiftet krevde Marte at forsikringsbeløpet og arven ikke skulle inngå i uskifteboet, men holdes utenfor skiftet mellom henne og barna. Barna motsatte seg dette og hevdet at både forsikringsbeløpet og arven gikk inn i uskifteboet. Barna mente videre at moren ikke hadde lov til å selge huset så lenge hun satt i uskiftet bo, og de gikk til sak mot kjøper av huset og krevde salget omgjort. Kjøper motsatte seg dette.

Drøft og avgjør så vel de prinsipale som subsidiære rettsspørsmål oppgaven reiser.

Tromsø 30. november 1998

Hjem Fakultetet Student Forskning UiTø/TromsøLinker
Kommentarer og spørsmål kan sendes til
www.jus.uit.no