UNIVERSITETET I TROMSØ

Marte Kirkerud ble tvangsinnlagt på lukket avdeling ved Østervika psykiatriske sykehus i medhold av lov om psykisk helsevern § 5 fordi Marte ellers kunne utsette seg eller andre for fare. Hun hadde både overfor innleggende lege og det øvrige personalet gjort det klart at hun kom til å rømme så snart hun fikk muligheten til det. Marte var plassert i et avlåst enerom på lukket post på akuttavdelingen. Hun var til tider aggressiv overfor omgivelsene.

Marte var 30 år gammel og hadde ingen utdannelse utover videregående skole. Hun hadde heller aldri vært i vanlig jobb, men bodd hjemme hos foreldrene sine som også hadde forsørget henne økonomisk. Begge foreldrene hennes var i jobb, og Marte utførte det meste av husarbeidet.

I løpet av de få dagene Marte hadde vært innlagt, dannet personalet seg et bilde av Marte som vanskelig og aggressiv. Hun ble derfor gitt relativt store doser beroligende midler - særlig om kvelden. En kveld Marte hadde klart å lure seg unna medisineringen ved å gjemme tablettene under tunga til pleieren hadde gått, ble hun ganske ustyrlig. Hun holdt stadig alarmknappen inne og banket kraftig på døra. Marte ropte til nattpleieren at hvis hun ikke snart ble sluppet ut, ville hun kaste seg ut av vinduet. Nattpleieren, Grete Åsen - en fersk sykepleierstudent, som var alene på vakt på avdelingen med fem pasienter, turte ikke å slippe Marte ut. Grete ringte til naboavdelingen, og fikk til svar at det skulle komme noen så snart de fikk tid. Grete håpet medisinen snart ville roe Marte ned.

Kort tid etter hørte Grete et hyl og et brak. Gjennom kikkhullet i Martes dør, så hun at rommet var tomt og at vinduet var knust. Marte hadde først knust vinduet med en stol, og deretter kastet seg ut av det.

Til tross for at vinduet var i første etasje, en drøy meter over bakken, skadet Marte seg ganske stygt i fallet. Hun brakk armen og pådro seg en hjernerystelse. Den største skaden fikk hun imidlertid ved at hun skar seg stygt på glasset fra vinduet. Det viste seg senere at kuttene påførte henne vange nerveskader, slik at førligheten i to fingre på venstre hånd var betydelig nedsatt. Den varige skaden ble isolert sett ansett å utgjøre 10 % medisinsk invaliditet.

Etter ulykken krevde Marte erstatning fra Nordland fylkeskommune, som eide sykehuset. Kravet gjaldt menerstatning, tap i fremtidig erverv og utgifter som skaden ville påføre henne i fremtiden.

Marte mente fylkeskommunen måtte være ansvarlig fordi Grete Åsen hadde opptrådt uaktsomt den natten skaden skjedde. Det var også uaktsomt av ledelsen å la en ung student være nattevakt alene. Videre var det etter Martes mening uaktsomt å ha avlåste pasientrom med knuselige vinduer på en lukket avdeling med tungt belastede pasienter. I alle fall måtte kombinasjonen av disse forhold lede til ansvar for fylkeskommunen.

Endelig mente Marte at både vaktordningen og vinduene måtte betegnes som en uforsvarlig ordning.

Fylkeskommunen avviste ethvert ansvar. Prinsipalt viste de til at det var Marte selv som hadde påført seg skadene ved å kaste seg gjennom et lukket vindu. Dette var en så uvettig handling at verken nattevakten eller andre på sykehuset kunne ha regnet med den.

Når det gjaldt ansvarsgrunnlagene viste fylkeskommunen for det første til at Grete Åsen ikke kunne bebreides. I den aktuelle situasjonen var det ikke noe annet Grete kunne ha gjort. Man måtte også to hensyn til at Grete var ung og uerfaren. Når det gjaldt vaktordningen, sa fylkeskommunen seg enig i at denne ideelt sett burde vært bedre, men at dette ikke var mulig å få til under den rådende økonomiske situasjon. Også når det gjaldt vinduene, hadde man lenge snakket om å få installert uknuselige glass i samtlige vinduer på akuttavdelingen. Heller ikke dette hadde fylkeskommunen råd til. I dag var det bare slikt glass på to særskilt innredede isolatrom. Det ble opplyst at Østervika var det eneste psykiatriske sykehus i landet som ikke hadde uknuselig glass i vinduene på lukket post ved akuttavdelingen.

På spørsmål om hvorfor man ikke hadde montert gitter foran vinduene, svarte fylkeskommunen at de syntes gitter ville gitt sykehuset et preg av fengsel, og at det ville gått ut over trivselen til pasientene. Dessuten mente fylkeskommunen at de knuselige vinduene ikke utgjorde noen særlig risiko så lenge vinduene var i første etasje. Endelig viste fylkeskommunen til at ethvert sykehusopphold innebærer en risiko som pasienten må finne seg i. Det kunne i denne sammenheng ikke ha betydning at hun var tvangsinnlagt.

Innleggelsen hadde blant annet skjedd for å verne om Marte. På grunn av sin sinnstilstand ville Marte vært utsatt for en større risiko utenfor sykehuset.

Dersom retten kom til at fylkeskommunen kunne holdes ansvarlig, måtte i alle fall erstatningen nedsettes betraktelig som følge av Martes medvirkning. De medisinsk sakkyndige hadde riktignok betegnet Marte som tilnærmet bevisstløs idet hun kastet seg gjennom vinduet, men fylkeskommunen mente hun i så fall måtte bebreides for ikke å ha tatt medisinen sin - noe hun etter fylkeskommunens mening var forpliktet til. I alle fall måtte Marte skjønne at hun kunne komme til å skade seg dersom hun ikke tok foreskrevet medisin.

Fylkeskommunen avviste videre kravet om menerstatning fordi skaden ikke oppfylte lovens minstekrav til medisinsk invaliditet. Det var på det rene at den nedsatte førlighet i fingrene gjorde at Marte hadde store problemer med å fortsette med hekling, som var hennes yndlingshobby. En av de sakkyndige hadde uttalt at heklingen kanskje var en vel så god terapi for Marte som de endeløse samtaler hun ellers ble forsøkt behandlet gjennom. Subsidiært hevdet fylkeskommunen at det måtte gjøres fradrag i menerstatning for eventuell uførepensjon Marte måtte få, og for eventuell menerstatning etter folketrygdloven. Marte mente det ikke var grunnlag for noen slike fradrag i menerstatningen.

Under henvisning til de sakkyndiges uttalelser hevdet fylkeskommunen at Marte som følge av skaden ikke ville lide noe fremtidig ervervstap i tradisjonell forstand. De sakkyndige hadde konkludert med at Marte som følge av kombinasjonen av hennes psykiske lidelser og den nedsatte førlighet etter all sannsynlighet aldri ville komme i inntektsgivende arbeid. Når det gjaldt spørsmålet om hvorvidt Marte i fremtiden kunne ha vært i arbeid dersom hun ikke hadde blitt skadet, var de sakkyndige mer usikre. De konkluderte med at det var like sannsynlig at hun ville kommet i arbeid - i alle fall i begrenset omfang - som at hun ikke ville det. På denne bakgrunn hevdet Marte at hun i alle fall måtte få en kompensasjon for at skaden hadde fratatt henne muligheten til å komme i arbeid. Fylkeskommunen hevdet at Marte bare kunne kreve erstatning for sannsynliggjorte tapsposter. Partene var enige om hvor stor en kompensasjon for tapte muligheter eventuelt skulle være.

Marte krevde også erstatning for fremtidige utgifter som hun, som følge av skaden i hånden, ville pådra seg for å få utført alminnelig husarbeid. Fylkeskommunen aksepterte i utgangspunktet denne tapsposten, men mente at det måtte gjøres fradrag for eventuell uførepensjon Marte måtte få. Marte på sin side mente at det ikke kunne gjøres fradrag for uførepensjon i erstatningen for fremtidige utgifter.

Marte henvendte seg også til Trygdekontoret med krav om uførepensjon, både etter folketrygdloven kapittel 12 og kapittel 13. Hun mente at skaden måtte anses som en yrkesskade, slik at uførepensjonen måtte fastsettes etter de særlige regler i folketrygdloven kapittel 13. Hun krevde også særskilt menerstatning etter folketrygdloven.

Trygdekontoret påsto at Marte ikke kom inn under reglene om yrkesskadedekning fordi hun ikke var i arbeid da skaden skjedde. Fordi Marte aldri hadde vært i arbeid, hevdet Trygdekontoret at hun heller ikke kvalifiserte til uførepensjon etter de ordinære regler. Partene var enige om å legge de til grunn de sakkyndige uttalelser som ble brukt i forbindelse med erstatningssaken.Trygdekontoret aksepterte derfor at Marte varig ville være 100% ute av stand til å utføre noe yrke. De hevdet imidlertid at hovedårsaken til uførheten var Martes sosiale mistilpasning. Dette var etter Trygdekontorets mening ikke noen sykdom, skade eller lyte som etter folketrygdlovens regler var godtatt som årsak til uførhet.

Under henvisning til at fylkeskommunen hadde godtatt at hun som følge av nerveskaden hadde fått redusert sin evne til å utføre husarbeid, mente Marte at hun i alle fall måtte kunne bli tilkjent uførepensjon som hjemmearbeidende.

Tromsø, 1. desember 2000

Hjem Fakultetet Student Forskning UiTø/TromsøLinker
Kommentarer og spørsmål kan sendes til
www.jus.uit.no